Didrik Dyrdal

Menn Som F Ler Mye

Debutant Didrik Dyrdal lar de store følelsene svinge i gang handlingen i novellesamlingen Atomdrømmer. Det har blitt en bok som både er komisk og hjerteskjærende.

I Atomdrømmer går skjebner i knas. Her er det ikke lett å være mann. Men det er veldig lett for en mann å bli skuffa over verden. Mennene i Didrik Dyrdals novellesamling både føler og mener mye. Ofte bærer de sine politiske fanesaker så høyt at de fullstendig snubler i terrenget.

– De sliter med å åpne seg for andre mennesker og be om hjelp. De er ofte forvirret og har dårlig selvinnsikt, sier Dyrdal.

Han legger ikke skjul på at han har kost seg med å skrive frem disse folka.

– For meg er det morsomt å skrive om karakterer med betydelige feil. Det blir rett og slett mer action, sier forfatteren.

Misforstått og forsvarsløs

I novellene hans møter vi læreren som i god tro leser en tekst med N-ordet høyt i klassen og blir stående forsvarsløs i klasserommet. Vi møter mannen som kverker ei and i parken for å lage middag til daten sin. Og Magnus, som forsøker å fungere som familiefar mens han bærer på en enorm skyldfølelse for noe som skjedde da han var liten.

– Nå er definitivt ikke alle hovedpersonene mine så sympatiske, men jeg mener likevel at feilene til personer, både i litteratur og virkelighet, ofte er det som gjør at man blir glad i dem. Det er vanskelig å like noen som er for perfekte, sier Dyrdal.

– Betyr det noe at alle er menn, tenker du? Er menn som strever noe annet enn kvinner som strever?

– Jeg tror det har noe å si. Menn blir nok ofte mer utagerende når de føler seg marginalisert og ydmyket enn det kvinner gjør, og mange av hovedpersonene mine ender med å handle ganske dumt. Flere av dem sliter jo også med sex og kjærlighet, og her tenker jeg at menn og kvinner er litt ulike. Jeg tror også at mange menn er usikre på hvordan de skal oppføre seg i en tid med skiftende normer, sier Dyrdal.

– Kan du nevne en karakter du fikk spesielt mye sympati for, og fortelle litt om hvorfor?

– Jeg har mye sympati for Magne i «En bjørnetjeneste». Han føler seg ekstremt presset og frykter å bli gal, samtidig som det meste av problemet ligger i hans eget hode.

Men det gjør det ikke lettere, særlig når han opplever at han ikke får så mye ut av psykiatrien. Selv om det ødelegger livet hans, synes jeg også det er sympatisk at han har så ekstrem skyldfølelse for noe mange nok for lengst hadde klart å legge bak seg. Det at han har et lite barn gjør fallhøyden enda større om han mislykkes, sier forfatteren.

Politikk og følelser

– I flere noveller bruker du politikk som en slags måte å lade historien og karakterene dine på. Hvordan blir du påvirket av politikk og nyhetsbildet når du skriver skjønnlitterært?

Jeg synes ikke litteraturen bør være noe politisk kampskrift, men vil heller utforske ulike synspunkter og menneskene som har dem. Jeg tror at de fleste personer har noen ganske stabile karaktertrekk, og at de sterkt påvirker deres politiske holdninger.

For meg er det morsomt å skrive om karakterer med betydelige feil. Det blir rett og slett mer action.

Atomkrig: Ikke science fiction

– Kan du si litt om tittelen Atomdrømmer?

Hvorfor blei boka hetende det?

Jeg syntes den klang godt og formidler en uhygge som finnes i mange av novellene.

Jeg vet ikke om jeg hadde skrevet tittelnovellen om ikke russerne hadde begynt å true så utilslørt med atomkrig. Tidligere hadde det ikke slått meg som et tema man kunne skrive om, bortsett fra som thriller eller science fiction. Men når jeg stadig fikk servert nye analyser av faren i nyhetene og tenkte på det daglig, ble jeg mer og mer interessert i ideen og ville prøve, sier Dyrdal, og viser til Cuba-krisen på 1960-tallet som et eksempel på at verden har vært nær atomkrig flere ganger.

Historieforteller og historiker

– Jeg ser at du har studert historie på prestisjetunge Colombia i New York. Historie er jo også i høy grad en slags historiefortelling, og man blir vel også bevisst på hvor viktig et narrativ kan være. Hva tror du bakgrunnen din gjør med fortellingene dine?

– Jeg har ingen bakgrunn fra skrivestudier, så for meg er historiestudiene det som har lært meg å arbeide med tekst: hvordan man organiserer tankene sine, språkføring og redigering. Det dannet et fundament da jeg senere begynte å skrive skjønnlitterært, som jeg både synes er veldig ulikt akademisk skriving og også har en god del til felles med det, sier Didrik Dyrdal.

– Når du skulle skrive bok – hvorfor ble det en novellesamling?

– Fordi jeg digger noveller. Jeg liker at man kan sette seg ned og få en hel historie på en time eller mindre. Et kort, men tilfredsstillende dykk i en annen verden.

TEKST: KRISTINE KLEPPO

DIDRIK DYRDAL: ATOMDRØMMER

ISBN: 9788202798338 // KR 399,-

NAVN OG ALDER: Didrik Dyrdal, 34 år

HVOR KOMMER DU FRA? Oslo

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Jeg har villet bli forfatter de siste seks årene.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Datteren min, trening og bøker generelt.

HVA INSPIRERER DEG? Mennesker, samfunnet, det underlige eller makabre.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Helst et rolig sted om morgenen og formiddagen.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

LESER NÅ: Den nye årstiden av Eivind Hofstad Evjemo

HØRER PÅ: Rock, metall, hiphop og country

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Jeg leser en god del sjangerlitteratur, som fantasy, science fiction og grøssere, men har ikke dårlig samvittighet for det.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? All the King’s Men av Robert Penn Warren, Elling-bøkene av Ingvar Ambjørnsen og En maskes bekjennelser av Yukio Mishima

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

En mann som lusker i buskene i Frognerparken om natten, på jakt etter ender og gjess. Det var mitt første møte med tekst fra Didriks hånd. Jeg ble så nysgjerrig på hvem denne mannen var, og leste glupsk videre. Dette er noveller fulle av sår komikk og bitende uhygge, skrevet av en forfatter med mer i ermet.

Eivind Aalen Øi

S Kom Fuglene

Eivind Aalen Øi skriver dikt om skammen over å være menneske.

Å være en del av en natur vi er i ferd med å ødelegge. Imens har fuglene flokket seg til diktene, men poeten aner ikke hvorfor.

– De dukker opp når jeg skriver uten at jeg har noen god forklaring på det, men jeg liker at de er der, sier debutant Eivind Aalen Øi om fuglenes tilstedeværelse i Sy oss inn i duken.

Diktene i samlingen er både sorgfulle og surrealistiske. I møtet med naturen vil dikter-jeget returnere det naturen har mistet. Gi brødet tilbake til åkeren som lagde kornet. Gi boken tilbake til greinene på treet. Her finnes en skam over hva som skjer og et behov for å være en del av noe større:

«tilgi oss / skammen er notene vi synger etter / varm som en hånd i hendene mine», skriver Aalen Øi.

Hvis fugler kunne snakke

– Diktene dine har ofte en drømmeaktig kvalitet. De søker seg inn i fellesskap eller en helhet med dyr og planter på en heller surrealistisk måte. Kan du fortelle litt om det?

– På en måte synes jeg det er vanskelig å si noe om diktene, men det er nok riktig det du sier. Det er nok en måte å slippe til andre stemmer på, plutselig kan fuglene få snakke litt, en hjort kan være en venn osv. Jeg tror det også er viktig å skrive om ting som ikke er realistiske i tradisjonell forstand, sier forfatteren.

– Fugler har vært viktige i økolitteratur siden Rachel Carsons Den tause våren på begynnelsen av 60-tallet. Hvorfor er du interessert i dem?

– Jeg vet ikke hvor de kommer fra, det føles litt som om de bare selv har funnet veien inn i diktene, mer enn at det er noe jeg har interessert meg spesielt for. De dukker opp når jeg skriver uten at jeg har noen god forklaring på det, men jeg liker at de er der.

– På hvilken måte ser du boka di som et uttrykk for tiden vi er i, og den økologiske krisa som henger over oss?

– Diktene er skrevet over de siste par årene, og forandringene er jo i gang. Det kommer nok bare til å fortsette slik, og det kan være det aldri blir noen «storm», bare gradvis forandring til det verre, påpeker Aalen Øi.

Begynner med livet

– Her finnes det også en del som framstår biografisk. Kan du fortelle litt om hvordan du har bygget opp jeget i diktene dine og hvordan du formet biografien i forhold til hva du ville si?

– Diktene er helt klart inspirert av mitt eget liv, men de er ikke selvbiografiske. De starter ofte med en erfaring eller en opplevelse jeg har hatt, men så lar jeg skrivingen ta over og føre meg forskjellige steder hen. Jeg lar levd liv være en inspirasjon, men ikke en bevisst begrensning, forteller debutanten.

Plutselig kan fuglene få snakke litt, en hjort kan være en venn.

– Kan du si litt om tittelen på diktsamlingen din, Sy oss inn i duken? Hva handler den om og hvor kommer den fra?

– Det var en linje fra et av diktene som føltes riktig. Jeg ville at det skulle være en oppfordring i tittelen, og et oss, sier Aalen Øi.

– Men hvorfor skriver du om å sy, det er vel noe mennesker gjør, og slik en unaturlig måte å inkludere seg i naturen på?

– Jeg tenker at en duk er like «naturlig» som en fugl eller et tre. At det er en feil at vi tenker at det mennesker skaper er adskilt eller fundamentalt annerledes fra resten av naturen.

Om vold

– Det finnes mye brutalitet i boken din. Mennesker som behandler natur som noe de kan kontrollere, utnytte og utsette for hva som helst uten å føle ansvar. På hvilken måte er det en bok om vold?

– Det finnes nok to typer vold i boken –den usynlige, som å kjøpe klær og å fly, og den som er mer voldsom og umiddelbar i handlingene. Begge deler føltes nødvendig å ha med. Jeg har gjort mye som ikke føles godt. Å fly, eller å kjøpe nye klær, føles aldri bra, forteller forfatteren.

– Hvorfor er jeget både så brutal og så selvutslettende i møtet med naturen?

– Det er et godt spørsmål, jeg tror ikke jeg har noe godt svar. Det er vel et ønske om å være en del av noe større, selv om man allerede er det, men ikke klarer å merke det.

Inspirert av dansk økolitteratur

– Du bor i København. Har litteraturen i Danmark hatt noen innflytelse på måten du skriver på, eller er du mer inspirert av norske forfattere? Hvem, i så fall?

– Jeg leser mer dansk enn norsk litteratur, og synes at det skrives veldig mye bra her. Det danske har nok hatt mye å si for hvordan jeg skriver. Det er i hvert fall mange som har inspirert meg på forskjellige måter – Luka Holmegaard, Jonas Eika, Rene Jean Jensen, Inger Christensen, for å nevne noen.

– Og hva slags natur har du selv et forhold til? Kan du fortelle om et sted som er spesielt viktig for deg og hvorfor?

– Det lå en liten skog der jeg vokste opp. Når det ikke regnet, tilbrakte jeg mye tid der med venner. Det var et sted hvor det ikke var noen andre, og jeg tror vi likte det.

EIVIND AALEN ØI: SY OSS INN I DUKEN

ISBN: 9788202799489// KR 379,-

Å fly, eller å kjøpe nye klær, føles aldri bra.

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

I Eivinds debut tar en bestemt opplevelse av naturtap bolig i diktjegets kropp, samtidig som jeget ikke greier å ta dette tapets betydning helt innover seg. Jeg kjenner meg igjen i dette, og i skammen som kan følge en slik resignert posisjon. Samtidig liker jeg at hen som poet ikke kvier seg for å gå rett til eksistensielle spørsmål: Hvordan formes et jeg, gjennom språk, familie, barndom og oppvekst?

NAVN OG ALDER: Eivind Aalen Øi, 25

HVOR KOMMER DU FRA? Bergen

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det vet jeg ikke, men jeg har likt å skrive så lenge jeg kan huske, i hvert fall.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Fotografi, film, spill, musikk, turer, og masse mer.

HVA INSPIRERER DEG? Å lese.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Helst om morgenen, helst et annet sted enn hjemme.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Det var nok Ringenes herre eller Den lille prinsen.

LESER NÅ: Det röda är det gränslösa av Judith Kiros

HØRER PÅ: Jessie Ware

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Kanskje halvgode sci-fi-romaner, uten at jeg trenger å nevne navn!

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Denton Welch – In Youth is pleasure, Etel Ednan – Arabisk apokalypse, Luka Holmegaard - Look

Jeg er opptatt av å ikke være for flink.

Magnus Aasdalen

Forunderlig Ettersmak

– Utfordringa er å bevare en råhet og umiddelbarhet, men samtidig ikke finstille. Jeg er opptatt av å ikke være for flink, sier Magnus Aasdalen. I novellene hans oppleves det velkjente som fremmed og løgnaktig, mens det uutsigelige oppleves nært.

– Kan vi sitte ved vannet med utsyn til Color Line-ferga? spør Magnus Aasdalen da jeg lurer på hvor han vil møtes for et intervju.

– Jeg har tenkt mye på den i det siste.

Dessverre har ferga gått da vi møtes.

– Den har trolig passert Drøbaksundet allerede, sier han.

Han virker ikke skuffa. «Salt» har et deilig uteområde med sjøluft, vimpelbannere og iskald brus. Men hvorfor ville han se Color Line-ferga?

– Jeg er ikke en person som er fritatt for ironi, men det er noe reelt vakkert på gang med den ferga. Glad jeg ikke kan forklare hva det er, svarer forfatteren.

Bildene som selve fortellingen

Aasdalen drikker kaffe, brus og ser nesten vanlig ut. Men han tenker ikke helt som alle andre, og ikke skriver han helt som alle andre. Denne høsten debuterer han med novellesamlinga Anløp til noe virkelig.

– Språket mitt … sier han prøvende og pauser før han fortsetter.

– Det skjer noe i skriveøyeblikket, med noen av de bildene jeg skaper. Hva betyr de, hva prøver jeg å si? Bilder har potensial til å overgå eller ta leseren ut av fortellingen. Og i noen tilfeller, for min del, er det som om det er bildene, eller bildet, som er selve fortellingen.

Hjemløse i verden

– Hva kjennetegner folka du skriver om?

– Kanskje er det en grunnleggende følelse av å ikke høre hjemme i noe verdslig, sier Aasdalen.

– At menneskene de omgås har en form de ikke forstår eller har motstand mot. Jeg tror de trekkes mot noe annet.

Selv jobber Aasdalen skift i rusomsorgen.

– Det er et tilbud for folk som vil holde seg rusfrie. På godt og vondt er det som å være en del av en stor familie og samtidig få betalt for det. Det er mange historier der. Men ingen av dem har sneket seg inn i samlinga.

– Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å jobbe på kontor. Jeg kunne gå forbi næringsbygg, se sånne små avlukker og drømme meg dit, forteller han.

«I lang tid hadde jeg båret på en misforståelse», skriver Aasdalen i novella «Beautiful Soldiers I». Det ble ikke kontor på ham, selv om han studerte sosiologi.

– Jeg trodde jeg hadde anlegg for akademia, siden jeg er glad i å tenke. Men så viste det seg at det var andre, mer kunstneriske impulser som heller ville ut, reflekterer debutanten.

Bollepakking versus rusomsorg

Han har også jobba som hjelpemann på byggeplass, som vaktmester og som bollepakker.

– Jeg sto ved et samlebånd og fylte poser med boller hele dagen. Rusomsorg er noe annet. Du kan ikke bare være i ditt eget hode, du må koble deg på. Det er en veldig god øvelse, sier Aasdalen.

Flere av karakterene hans har ruserfaring.

– En av dem bruker det til å dempe stengsler og oppleve det som er helt fritt. Det er en grunnleggende lengsel i alle personene jeg skriver om. Rusmidlene er en måte å manipulere virkeligheta på, å komme seg fri, lirke seg løs. Litt av appellen med det, er at du har noe i skjul, som gir noe andre ikke har tilgang på.

Litterære slektninger

– Har du noen skriveritualer?

– Nei. Jo. Kaffe og snus. Andre ganger kan søvnmangel være bra. Hvis jeg står opp i tre–firetida på natta, da er det vanlige forsvarsverket mer flytende. Jeg prøver ikke å gjøre ting for å styre skrivinga, vil helst bare dukke opp og se hva som skjer, forteller han.

Å lese Aasdalen, er som å lese kjærlighets- barnet til en stram novellist og en leken surrealist. Men selv føler han ikke at han har så mange litterære slektninger.

– Jeg har lest Ellen Einan mest. Hun er så bra. Hun avgir en følelse som kan treffe ganske nært. Aase Berg er en annen stemme som befinner seg i Einans landskap, jeg fikk tilfeldigvis en av hennes bøker. Jeg ble sjokkert da jeg leste den. Det var følelsen av noe som er så fremmed at det blir nært, noe som trenger gjennom filtrene.

– Må slippe kontrollen

Og hans egen skriveprosess?

– Noen ganger vet jeg hvor det kommer fra, andre ganger ikke. Det er sjelden jeg kan bestemme meg for å skrive noe. Jeg må slippe kontrollen, gi meg hen, få noen ideer til hvordan jeg kan føre det videre. Men det er ikke sikkert jeg skal vite hvordan, videre kan være hvor som helst. Kan være sportssendinga, sier forfatteren.

Aasdalen har tømt glasset. I bunnen smelter isbitene.

– Noen ganger kommer ordene som et ras. Utfordringa er å bevare en råhet og umiddelbarhet, men samtidig ikke finstille. Jeg er opptatt av å ikke være for flink.

MAGNUS AASDALEN:ANLØP TIL NOE VIRKELIG

ISBN: 9788202795115 // KR 399,-

Jeg sto ved et samlebånd og fylte poser med boller hele dagen.

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

Novellene til Magnus er som en slags portaler til andre verdener, der noe fremmed og forunderlig tar form foran øynene mine mens jeg leser. Som om de gir innblikk og innsikt i erfaringer som er helt på grensen av … det som er virkelig. Jeg etterlates merkelig oppstemt etter å ha lest novellene til Magnus.

NAVN OG ALDER: Magnus Aleksander Marker Aasdalen, 36 år.

HVOR KOMMER DU FRA? Et tettsted i Midt-Telemark med det besynderlige stedsnavnet Gvarv.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det er vanskelig å plassere nøyaktig, men la oss si jeg var et sted mellom 23 og 26 år.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Jeg har et behov for å holde meg så nær livet som mulig, og prøver derfor minst mulig å la meg trekkes inn i personlige geskjefter, hobbyer og den slags. Men så klart forekommer det ting, dessverre. Landeveissykling, for eksempel. Og musikk.

HVA INSPIRERER DEG? Mennesker, fugler, et skatteskjema. Visse øyeblikk kan ligge i dvale i flere år, før det endelig slår ut i blomst.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? I hovedsak hjemme. En og annen gang valfarter jeg ut, mest for å bryte opp i rutinen. Jeg har to økter daglig, én tidlig om morgenen før jeg går på jobb og én den siste timen før jeg legger meg. I helgene skriver jeg om formiddagene.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Jeg leste mye leksikon da jeg var liten. Tror ikke jeg egentlig fikk sansen for skjønnlitteratur før jeg var i midten av tenårene.

LESER NÅ: The Sportswriter av Richard Ford, fra 1986.

HØRER PÅ: Soul-mesterverket «Taxi» av J. Blackfoot; Sam Gendels dissosiative tolkning av Duke Ellingtons «Isfahan»; Double med Herb Alpert (!) - «Devils Ball»; Aliasg - «Hope this Lasts Forever»; Op. 28 «Nokturn», av den polske komponisten Karol Szymanowski.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Jeg tror ikke jeg har noen guilty pleasures på lesefronten.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Lyden av fjellet av japanske Yasunari Kawabata. I marsvingrottan av den svenske lyrikeren Aase Berg. Og Samlede dikt av Ellen Einan.