mats Michael sandstad

Maner Frem Beistet

I sin debutroman Galleristen skildrer Mats Michael Sandstad en kaotisk og eksperimentell kunstverden hvor hovedpersonen blir besatt av et fremmed ansikt i en kunstinstallasjon.

– Han er nok tilbøyelig til å drive selvbedrag hvis løgnen passer ham bedre enn sannheten, sier Sandstad om sin karakter i Galleristen.

Mats Michael Sandstad har akkurat kommet hjem etter en uke i Roma, kanskje verdens vakreste «utendørsmuseum», idet han stiller til intervju om sin nye debutroman.

I romanen skildres både reell og fiktiv billedkunst gjennom øynene til en gallerist. Forfatteren har latt seg inspirere av virkelighetens kunstverden, og gir små vink som er synlige for dem som er villige til å lete litt.

– Mye av tankegodset jeg leker med i boka er rappet fra annen kunst jeg liker.

Besatt identitetsjakt

Og det er en kaotisk og eksperimentell kunstverden vi blir introdusert for. På hjørnet av en bygård ligger Galleri K.N.I.V. Her møter vi en gallerist som jobber med sesongens siste utstilling da han i et av kunstverkene (som viser stjålne ID-kort) oppdager en urovekkende figur. Han begynner å lure på om mannen på bildet er faren som forlot ham da han var ung.

– Han bestemmer seg for å oppsøke mannens hjem og utgi seg for å være hans nye nabo, et påskudd for å bli kjent og komme tettere inn i mannens liv – og leilighet.

Litt etter litt graver han seg dypere ned i sin nye sannhet om at den fremmede med briller er hans far, og vikler seg inn i nett av løgner – men kanskje mest av alt overfor seg selv. I en lett spydig tone skildres kunstens irrganger gjennom en mann med vaklende selvbilde.

– Han er reaksjonær, konfliktsky og nedlatende. Disse skjønnhetsplettene farger mye av tonen og språkføringen i Galleristen, sier Sandstad om karakteren som vet alt om tittelkort og god smak, men tilsvarende lite om seg selv.

Skriver som en pliktoppfyllende kontorist Arbeidet med Galleristen tok tre år. Sandstad forteller at skriveprosessen har vært ganske lineær hele veien, og at han ikke har hatt noen plan for teksten mens han skrev.

– Jeg skriver helst som en pliktoppfyllende kontorist – åtte til fire. Romanen har blitt til setning for setning, avsnitt for avsnitt. Sånn sett har alle vendingene vært uventede, og det har gjort skriveprosessen givende.

Da han omsider fikk et slags overblikk, ble det tydeligere hva boka egentlig handlet om.

Han er reaksjonær, konfliktsky og nedlatende.

– Da var det lettere å forsterke visse deler og fjerne andre.

Sandstad er utdannet filmregissør og har studert litteraturvitenskap. Bokas spede begynnelse ble til da han skrev om en fyr som utpresser sidemannen til å gi fra seg armlenet sitt på flyet.

– Det er ikke noe igjen av den teksten i Galleristen. Men det språket og den karakteren som oppstod der ble starten på prosjektet – måten han betraktet medpassasjerene med besk avsky og gjorde skrudde greier for å få ting slik han ville. Jeg begynte å lure på hva han skulle gjøre etter at flyet landet, og dermed var romanen i gang.

Beistriss er for øvrig et ord jeg synes smaker godt.

Beistriss – å lete innover

I sin romandebut skildrer Sandstad et imponerende galleri av kunstuttrykk, og viser samtidig frem de mange ansiktene bak kunstindustrien. Vi møter alt fra opprørske kunstnere, kapitalsterke kunstsamlere og eiendomsbaronen Perry som bestiller malerier etter hva slags farger som passer best til det dyre interiøret.

Tidlig i romanen blir vi også kjent med hovedpersonens kompliserte forhold til sin far. I et tilbakeblikk får vi høre om farens signaturkunst – beistriss. Her heller faren maling over lerretet og «leter frem» skumle skapninger.

– Det er faren til hovedkarakteren som lærer ham hvordan man kan hive maling utover lerretet og jobbe videre for å finne beistet i kaoset. Mane det ut av klineriet, på en måte.

I tilbakeblikket spør gutten sin far: «Er det noen ganger du ikke finner beistet?», hvorpå faren svarer: «Nei, det finnes alltid der.»

– Jeg stjal ideen om beistrissene fra en annen tekst jeg jobbet med. Jeg tok dem med videre og lot dem få plass i Galleristen. Beistriss er for øvrig et ord jeg synes smaker godt.

– Det er noe forfengelig ved skrivingen

Til tross for at skrivingen kan være nokså altoppslukende, leter forfatteren stadig etter den neste store leseropplevelsen.

– God litteratur har håndfaste kvaliteter, men også kvaliteter som ikke like lett kan veies og måles. Jeg drives av å utvikle min egen kvalitetsforståelse, diskutere den med andre, og i forlengelsen av det skrive ting som nærmer seg noe det er verdt å lese, sier han.

– Det er dessuten noe iboende forfengelig ved skrivingen. Det trives jeg også godt med.

På spørsmål om han har noen favorittforfattere, svarer han på mystisk vis:

– Det har jeg selvfølgelig, og det er sikkert mulig å oppdage dem ved å lese Galleristen. Et knippe flinke folk har fått lov å lese teksten før utgivelse, og det har vært gøy å høre hvem de mener jeg er inspirert av.

Jeg har ikke hatt noen plan for teksten. Romanen har blitt til setning for setning.

Sigmund Sørensen , Redaktør

Mats Michael Sandstad har blikket. Denne debuten har en umiddelbar friskhet over seg. Manuset traff meg midt i BCG-en med sitt overskudd, humor, frekkhet og eleganse. Greie på kunst har Sandstad, også.

NAVN OG ALDER: Mats Michael Sandstad, 33 år.

HVOR KOMMER DU FRA? Ski.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det har jeg hatt lyst til lenge, men kanskje for alvor mot slutten av tyveårene.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Stadig vekk får jeg nye diller. Listen med snodige hobbyer er lang. Heldigvis begynner jeg å bli for gammel til å innlede nye.

HVA INSPIRERER DEG? Ganske hverdagslige ting, men jeg må være i rett modus. I gode perioder er jeg veldig oppmerksom. Da kan nær sagt hva som helst være kimen til noe å skrive om.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver aller helst som en pliktoppfyllende kontorist – åtte til fire. Fire kopper kaffe og lunsj klokken elleve. Det finnes fruktesløse avvik med sene kvelder og skrivemaskin, men det er sjelden verdt å lese dagen etter.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Ludde og den rampete bamsen var nok min første favoritt. Den er fremdeles fornøyelig, og jeg har eksemplaret fra barndommen i bokhyllen.

LESER NÅ: Eva/Ida av Nadine Mackell.

HØRER PÅ: Den siste uken har det blitt mye spilletid for Alexander Waaktaar, Vulfmon og Thumpasaurus.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Tarzanbøkene av E.R. Burroughs. Tarzan havner ofte i trøbbel, men han er aldri redd.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Sofus Greni – Langs det utslåtte håret, Sverre Bjertnæs – Mine bilder og Jun’ichirō Tanizaki – Hyllest til halvmørket