Store spørsmål – noen svar 3

Kapittel 14 til 20 tar for seg historiske hendelser fra første verdenskrig til vår tid. Her er noen punkter som oppsummerer hovedtrekkene i utviklingen.

Fra siste del av 1800-tallet var Europa og Vesten det maktpolitiske tyngdepunktet i verden. Gjennom handel og imperiedannelser skaffet europeerne seg en sterk posisjon i verden. Begge de to verdenskrigene kan i stor grad forklares med maktkamp mellom europeiske stater. Etter de to verdenskrigene var det mange som mente at mellomstatlige konflikter burde løses gjennom internasjonalt samarbeid for å unngå flere storkriger. Etableringen av Folkeforbundet etter første verdenskrig og FN etter andre verdenskrig må sees i et slikt perspektiv. I den første delen av 1900-tallet var det Europa som dominerte blant verdens nasjoner, men etter hvert overtok USA og Sovjetunionen posisjonen som verdens supermakter. De ledet an på hver sin side i den kalde krigen, som omfattet nesten hele verden, og etablerte hver sin forsvarsallianse, NATO og Warszawapakten.

Etter den kalde krigen har terror skapt frykt og usikkerhet flere steder i verden. Det har også vokst fram et nytt globalt maktmønster. I stedet for to klare supermakter er det flere regionale stormakter. I Asia har veksten vært spesielt stor i Kina, som i dag konkurrerer med USA om å ha den største økonomien i verden. Kan vi lære av historien? Kanskje kan fredsoppgjørene etter de to verdenskrigene si noe om det. Versaillestraktaten etter første verdenskrig innebar harde vilkår for Tyskland og var med på å bane vei for Hitlers maktovertakelse. Etter andre verdenskrig var løsningen på mange måter motsatt. Økonomisk hjelp og samarbeid skulle Vurderingseksemplar sikre politisk stabilitet og demokrati hos den tidligere fienden. Perioden etter andre verdenskrig kjennetegnes av en reversering av den imperialistiske politikken som flere stormakter hadde ført. Tidligere kolonier fikk sin selvstendighet.

Etter hvert ble man også mer opptatt av urbefolkningenes og minoritetenes rettigheter og posisjon, både i Norge og i resten av verden. I Norge fikk samene økt innflytelse gjennom blant annet etableringen av Sametinget.

Synet på kvinnenes posisjon og makt i samfunnet har endret seg de siste tiårene. Selv om kvinnene fikk stemmerett i Norge i 1913, besto mange av de kjønnsbaserte maktstrukturene.

I stadig flere land har kvinner fått stemmerett, men her er det fortsatt globale forskjeller. Kvinner har også fått mer reell politisk makt. Gro Harlem Brundtland ble Norges første kvinnelige statsminister i 1981, og antall kvinnelige stortingsrepresentanter har økt.

Selvstendige stater er viktige aktører i verdenssamfunnet. Suverenitetsprinsippet (ikke-innblandingsprinsippet) står sterkt. Det innebærer at alle stater har rett til å styre seg selv, uten innblanding utenfra.

Stater blir styrt på ulike måter. Verdens største stat, Kina, har en variant av kommunisme. Men etter den kalde krigen har demokrati vært den mest vanlige styreformen, noe som er nytt i et langt historisk perspektiv. Men ikke alle demokratier fungerer like godt.

Mange land er bygd opp av lokale, regionale og statlige styringsnivåer. EU er et eksempel på at noen suverene stater også ønsker å samarbeide på et nivå over dette. EU har en viss grad av overnasjonalitet, men det er uenighet blant medlemslandene om hvor omfattende et slikt samarbeid skal være.

Teknologiske hjelpemidler og ny kunnskap har effektivisert matproduksjonen i store deler av verden. I mange land, også Norge, har det blitt færre bønder og fiskere, samtidig som produksjonen har økt.

Økonomisk vekst og framgang har preget mange land de siste hundre årene. Men forskjellene mellom fattige og rike land er store, til tross for mange tiår med bistandsarbeid.

Å oppnå en mer bærekraftig utvikling er en av de store globale utfordringene menneskene står overfor.

På 1900-tallet er det spesielt to økonomiske systemer som har stått mot hverandre: planøkonomi med sterk statlig styring og eierskap og markedsøkonomi med kapitalisme og privat eierskap. Planøkonomien sto sterkt i Sovjetunionen og de østeuropeiske kommuniststatene.

En ren markedsøkonomi kan føre til store sosiale forskjeller. Derfor har mange land et system med blandingsøkonomi. Som navnet tilsier, er dette en blanding av offentlig og privat eierskap av fabrikker og produksjonsmidler. De fleste stater har en form for blandingsøkonomi, men hvor mye det offentlige blander seg inn, varierer.