17 Norge under andre verdenskrig

17 Norge under andre verdenskrig Da andre verdenskrig brøt ut, erklærte Norge seg nøytralt. Men 9. april 1940 inntok tyske soldater landet. Kongen og regjeringen flyktet til London, og demokratiet ble satt til side. Krigsårene ble preget av både motstand og samarbeid. Partiet Nasjonal Samling, med Vidkun Quisling i spissen, ble en viktig støttespiller for den tyske okkupasjonsmakten. Hva var årsakene til angrepet, og hvilke Vurderingseksemplar konsekvenser fikk det?

Norsk nøytralitet

Da krigen brøt ut i Europa høsten 1939, ønsket norske politikere å bevare nøytraliteten. Det skulle vise seg å bli vanskelig, for Norge var et interessant land for Tyskland. Det var spesielt to grunner til dette: • Norge var strategisk viktig. Tyskland var interessert i den lange kystlinjen. Her kunne de bygge militære baser som ville være viktige ved et angrep på Storbritannia. • Fra Narvik og sørover langs kysten ble det transportert jernmalm som ble brukt i tysk våpenproduksjon.

Fra Hitlers ståsted kan også rasetenkning og ideologi ha vært et moment: Noen nazister så for seg at nordmenn var i fremste rekke som germanere, og trakk linjer tilbake til vikingtiden. I februar 1940 ble norsk nøytralitet satt under press. Britiske marinestyrker tvang det tyske skipet «Altmark» inn i Jøssingfjorden i Rogaland. Der gikk styrkene til aksjon mot det tyske skipet og frigjorde rundt 300 britiske fanger. Tyskland hadde krenket norsk nøytralitet ved å transportere fanger gjennom norsk område. Det samme hadde Storbritannia gjort ved å gjennomføre en militær operasjon i det samme farvannet. Altmark-saken kan også ha vært viktig i de tyske vurderingene om å angripe Norge. Vidkun Quisling hadde møtt Hitler i Berlin i desember 1939 og påstått at det eksisterte en allianse mellom Storbritannia og Norge. Disse konspirasjonsteoriene skapte usikkerhet hos Hitler. Et samarbeid mellom Storbritannia og Norge ville vært en katastrofe sett med tyske øyne. Hvilke av disse faktorene som er viktigst, vet vi ikke sikkert. Sannsynligvis har flere begivenheter forsterket hverandre.

Angrepet Tidlig 9. april 1940 angrep Tyskland flere byer langs den norske kysten. Vurderingseksemplar Angrepet var godt planlagt og ble gjennomført uten betydelige tilbakeslag. I løpet av morgentimene var alle viktige havner mellom Oslo og Narvik under tysk kontroll. Men det var ett viktig unntak: I Oslofjorden ble det tyske krigsskipet «Blücher» senket. De tyske angrepsplanene hadde som mål å sette Stortinget, regjeringen og kongen ut av spill, men senkningen av «Blücher» ga dem tid til å tenke seg om og flykte fra hovedstaden. Skal vi overgi oss eller kjempe imot? Svaret var ikke gitt. Beslutningen ble å ta opp kampen. Tyskland henvendte seg til kong Haakon med krav om at han skulle avsette regjeringen og utnevne en ny regjering som skulle samarbeide med tyskerne. Dette sa kongen nei til. Han ble dermed et viktig symbol på norsk uavhengighet og motstand.

I et møte på Elverum seinere samme dag ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser. Dette er kjent som Elverumsfullmakten. Angrepet kom overraskende, og Tyskland var militært overlegne. Krigen i Sør-Norge var over i mai. I nord varte kampene lenger. I Narvik klarte norske styrker sammen med polske, engelske og franske soldater å gjenerobre byen. Men like etter ble de allierte styrkene trukket ut for å delta i kampene på kontinentet. Den 10. juni 1940 kapitulerte Norge. Da var over 800 norske soldater drept, og flere byer var ødelagt som følge av krigshandlingene. Kongen og regjeringen flyktet til London for å føre kampen for norsk selvstendighet videre fra England. Dette valget knyttet oss til de vestallierte og var et brudd med den tradisjonelle norske nøytralitetspolitikken.

Styringen av landet

Kong Haakon og Kronprins Olav på dekket til S/S «Devonshire», som fraktet dem over til England etter flukten fra Oslo til Tromsø. Reisen fra Tromsø tok til 7.juni 1940.Vurderingseksemplar Om kvelden 9. april holdt Vidkun Quisling, lederen for partiet Nasjonal Samling (NS), en radiotale der han erklærte at han hadde dannet en ny regjering. Dette var i realiteten et statskupp. Radioen var et relativt nytt medium. Norsk Rikskringkasting (NRK), som ble etablert i 1933, hadde enerett på radiosendinger. Quisling visste å utnytte det nye mediet i det som er kalt verdens første statskupp over radio. Men Quisling var upopulær i befolkningen og sto i veien for det samarbeidet som tyskerne i utgangspunktet ønsket med den norske staten. Derfor ble han fjernet av tyskerne allerede etter én uke. Tyskerne ville heller samarbeide med Administrasjonsrådet, en gruppe nordmenn som var utpekt av Høyesterett til å styre det okkuperte Norge. Heller ikke det fungerte etter

tyskernes ønske, og høsten 1940 ble det oppløst av Josef Terboven (1898–1945), som Hitler hadde utnevnt til rikskommisær i Norge. Samme høst erklærte Terboven kongen og regjeringen for avsatt, etablerte en ny regjering og forbød alle politiske partier i Norge bortsett fra NS (den såkalte nyordningen). Mens sommeren 1940 delvis hadde vært preget av forvirring, ble frontene klarere utover høsten. Nå var det tydelig for alle at demokratiet var satt til side. Den 1. februar 1942 ble Quisling innsatt som ministerpresident for en ren NS-regjering ved den såkalte statsakten på Akershus. Men regjeringen var i realiteten underlagt Terboven. Det var han som hadde den reelle makten under okkupasjonen.

Motstand Målet for NS og okkupasjonsmakten var å nazifisere det norske samfunnet. Barn og ungdom skulle påvirkes til å slutte opp om nazismen som ideologi. I 1942 ble det innført en lov som innebar at alle ungdommer mellom 10 og 18 år måtte tjenestegjøre i ungdomsfylkingen til NS. Både foreldre, kirken og lærere protesterte, og loven ble trukket tilbake. Dette er et eksempel på det vi kaller sivil motstand. Lærerne ble pålagt å melde seg inn i den nazistiske lærerorganisasjonen, og lærere som nektet dette, ble truet med oppsigelse. Likevel nektet mange å melde seg inn, og over 1000 lærere ble arrestert og fengslet. Men også denne ordningen måtte myndighetene gi opp. Lærerne slapp fri, og skolene kunne komme i gang igjen. Holdningskampen og den sivile mostanden ser vi på mange samfunnsområder. Også de fleste prester og biskoper tok avstand fra de nazistiske myndighetene og deres forsøk på å nazifisere barn og unge. De aller fleste idrettsutøvere nektet å delta i arrangementer som det nazifiserte Norges Idrettsforbund sto bak. Det samme gjaldt en rekke andre organisasjoner. Konklusjonen må bli at nazifiseringsforsøkene av den norske befolkningen Vurderingseksemplar var mislykkede. Etter at de norske styrkene hadde kapitulert i juni 1940, var de militære kampene over. Men seinere ble det organisert militær motstand mot de tyske okkupantene. Den militære motstandsorganisasjonen Milorg ble etablert for å bidra til frigjøringen av Norge. Britiske fly slapp ned våpen og sprengstoff som ble brukt til sabotasjeaksjoner, spesielt mot slutten av krigen. Mange aksjoner var rettet mot jernbanen for å hindre transport av tyske soldater. Norske kommunister drev også motstandsarbeid mot tyskerne. Det kommunistiske motstandsarbeidet hadde utgangspunkt i Norges Kommunistiske Parti (NKP), men i motsetning til Milorg var de ikke underlagt den norske overkommandoen i London.

Samarbeid?

Okkupasjonen handlet ikke bare om motstand, men også om samarbeid. Mange meldte seg inn i Nasjonal Samling, som hadde over 40 000 medlemmer på det meste. Rundt 4500 unge norske menn kjempet for Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen på østfronten. Hvorfor valgte noen å gå i tysk tjeneste? Vi kan trekke fram tre forklaringer: • De var motivert av antikommunisme og frykt for Sovjetunionen. • De sympatiserte med nazismens ideer og verdier. • Offentlig ansatte kunne føle seg presset til å melde seg inn i partiet for å beholde arbeidet.

Deler av næringslivet tjente gode penger på å samarbeide med den tyske okkupasjonsmakten. Industrien i Tyskland hadde behov for produkter fra norske bergverk, smelteverk og metallindustri til produksjon av våpen. Noen nordmenn jobbet i fangeleirene som ble etablert. Over 100 000 krigsfanger fra Sovjetunionen ble brukt som arbeidskraft på veier, jernbane og militære anlegg i Norge. Omtrent 13 000 av dem døde. Det var også krigsfanger fra andre land i Øst-Europa. Ingen kunne vite hvor lenge okkupasjonen ville vare, og folk måtte fortsette å gå på jobb for å tjene penger. For mange besto hverdagen i å holde hjulene i gang, ikke å velge mellom aktiv motstand eller aktivt samarbeid.

Handelsflåten Den norske handelsflåten var blant de største i verden. Allerede høsten 1939 var mange av skipene stilt til disposisjon for de allierte. Under okkupasjonen ble alle skip samlet i Nortraship, en organisasjon som ble opprettet av de norske myndighetene i London i 1940. Organisasjonen skulle administrere den norske handelsflåten under okkupasjonen. Med 1000 skip og 30 000 sjøfolk var handelsflåten det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen. Vurderingseksemplar Norske sjøfolk var den gruppa i Norge som led de største tapene under krigen. Transport av våpen og forsyninger var helt avgjørende i kampen mot tyskerne. Mange norske skip ble skutt i senk, og rundt 4000 sjøfolk ble drept i angrepene. Den psykiske påkjenningen var stor, og mange sjøfolk fikk varige skader.

Jødeforfølgelsene og flukt

Nazistenes jødeforfølgelser fikk katastrofale konsekvenser for de norske jødene. I januar 1942 fikk jødene beskjed om å melde seg hos politiet. Her

måtte de registrere alle eiendeler, og legitimasjonspapirene ble merket med en stor J – for jøde. På høsten kom den store arrestasjonsbølgen. Politiet hadde fått beskjed om å arrestere alle mannlige jøder de fikk tak i. Like etter ble også kvinner og barn arrestert. Av omtrent 1800 jøder i Norge ble 772 deportert til Tyskland, hvor de ble fraktet videre til konsentrasjonsleirer. Mange ble sendt rett i gasskamrene. Av jødene som ble arrestert, overlevde bare 34. En del jøder klarte å flykte over grensen til Sverige. I de seinere årene har det imidlertid blitt satt søkelys på om det ble gjort nok for å hjelpe jødene i Norge. Kunne og burde flere ha vært reddet? Også andre nordmenn måtte flykte under okkupasjonen. I Sverige vokste det fram et flyktningsamfunn på over 40 000 nordmenn. Andre forsøkte også å komme seg over fra Vestlandet til Storbritannia i båt. Både flyktningene og de som hjalp dem, risikerte dødsstraff hvis de ble tatt. Frigjøringen

Til minne om ofrene for Holocaust støpes såkalte Snublesteiner ned i fortauet utenfor steder der jøder bodde eller arbeidet fram til de ble deportert. Bildet er tatt utenfor Calmeyers gate 15 i Oslo i 2015.Vurderingseksemplar Mot slutten av krigen blir tyskerne presset tilbake på alle fronter. I Norge skjedde frigjøringen først i Finnmark høsten 1944. Da kom sovjetiske styrker over grensen, og tyske soldater ble tvunget til å trekke seg tilbake. For å gjøre det vanskelig for fienden å følge etter gjennomførte tyskerne den brente jords taktikk. Målet var å tømme Finnmark og Troms for folk. Broer, hus og bygninger skulle ødelegges. En del av befolkningen gjemte seg unna, men over 50 000 mennesker ble tvangsevakuert sørover. Raseringen av Finnmark og Troms var en nasjonal katastrofe. Den 8. mai 1945 overga de tyske styrkene seg. Krigen var over i Norge og i Europa.

Landssvikoppgjøret

Mange hadde på ulike måter deltatt i motstandskampen både hjemme og ute, men langt fra alle. Spørsmålet var: Hva skulle vi gjøre med de som hadde samarbeidet med tyskerne? Hva skulle vi gjøre med de som hadde vært med i det nazistiske partiet Nasjonal Samling? Hvem skulle eventuelt dømmes, og for hva? Omtrent 30 000 ble arrestert, men enda flere ble gransket. Rettsoppgjøret varte i flere år, og den vanligste straffen var bot. De som hadde vært mest aktive i Nasjonal Samling eller samarbeidet med okkupantene, fikk fengselsstraff, i alt rundt 17 000. Noen ble også fradømt stemmeretten for en periode, og de kunne heller ikke stille til valg. Vidkun Quisling og flere av hans nærmeste medarbeidere ble dømt til døden. Firmaer som hadde utført arbeid for tyskerne og tjent penger på dette, måtte betale bøter. Noen opplevde å bli straffet utenfor rettssystemet. Kvinner som hadde hatt tyske kjærester, kunne bli hånet og skamklipt, og mange barn av norske kvinner og tyske soldater fikk ødelagt oppveksten av mobbing og trakassering. Linjer videre Få historiske hendelser i norsk historie er så mye omtalt som okkupasjonen 1940–1945. Etter som tiden går, blir nytt arkivmateriale frigitt og historikerne får ny innsikt i okkupasjonsårene. Det åpner for nye innfallsvinkler og problemstillinger, noe vi var innom i kapittel 1. Rundt 10 000 nordmenn mistet livet. Krigen var dramatisk for sivilbefolkningen. Flere områder ble totalt ødelagt av krigen, og mange opplevde en hverdag preget av matmangel, usikkerhet og frykt. Men i hvilken grad endret krigen samfunnet? I hvilken grad representerer krigen et brudd eller kontinuitet i norsk historie? Erfaringene fra andre verdenskrig førte til at Norge ga opp nøytralitetsVurderingseksemplar politikken. Etter en kort periode der landet forsøkte seg som brobygger mellom øst og vest, meldte Norge seg inn i den vestlige forsvarsorganisasjonen NATO da denne ble etablert i 1949. Vi hadde også knyttet bånd vestover under første verdenskrig. Demokratiet og det politiske systemet ble raskt gjeninnført i 1945. Det sterke nasjonale samholdet og den sterke oppslutningen om demokratiet som okkupasjonen hadde skapt, gjorde dette mulig. Men også før krigen hadde det vært sterk oppslutning om de demokratiske institusjonene. Mange hadde tjent gode penger under okkupasjonen, og krigen hadde gjort slutt på arbeidsledigheten. Historikere påpeker at krigen innebar et tidsskifte i den forstand at perioden som fulgte, ble preget av langvarig økonomisk vekst og velstand.

OPPGAVER

REPETISJON

1 Hva var grunnen til det tyske angrepet på Norge? 2 Beskriv det tyske angrepet på Norge. 3 Hva var Elverumsfullmakten? 4 Hvilken rolle hadde Josef Terboven under okkupasjonen? 5 Gi eksempler på forsøk på å nazifisere det norske samfunnet. 6 Hvilken rolle spilte den norske handelsflåten under krigen? 7 Beskriv jødeforfølgelsene i Norge. 8 Hva var den brente jords taktikk? 9 Hva kjennetegnet landssvikoppgjøret? FORDYPNING 1 Norge og Danmark ble angrepet samtidig 9. april 1940, men valgte ulike løsninger. Sammenlikn situasjonen i de to landene, og vurder løsningene landene valgte. 2 Hvilket handlingsrom og hvilke valgmuligheter hadde norske myndigheter i aprildagene 1940? Kunne de foretatt andre valg? Hvilke konsekvenser ville det ha fått? 3 Gjør rede for Quislings radiotale. Hva var hensikten med radiotalen? Hvordan argumenterer han? 4 Ble det gjort nok for å advare og hjelpe de norske jødene før Vurderingseksemplar deportasjonen i 1942? Blant annet Marte Michelet har reist dette spørsmålet, ikke uten å få motforestillinger. Finn ut mer om denne diskusjonen, og gjør rede for de ulike perspektivene i debatten. 5 Den norske handelsflåten var et viktig norsk bidrag i de alliertes krigføring. Finn ut hvilken rolle den norske handelsflåten spilte. 6 Noen tyske soldater hadde norske kjærester, og noen kvinner fikk barn med tyskere. Finn ut hvordan disse ble behandlet etter krigen. 7 Finn ut hvordan norsk vikingtid ble brukt av partiet Nasjonal Samling og nazistene. Hva var hensikten med denne historiebruken?