Store spørsmål – noen svar 2

Kapittel 8 til 13 tar for seg historiske hendelser fra rundt midten av 1700-tallet og fram mot første verdenskrig. Her er noen punkter som oppsummerer hovedtrekkene i utviklingen.

Opplysningstidens idealer bidro til at det ble slutt på eneveldet som styreform – mange steder. Folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet fikk økt oppslutning. Opplysningstid og revolusjoner førte til en demokratisering preget av likhet for loven og politisk medbestemmelse, men ikke for alle. I Nord-Amerika endte syvårskrigen (1756–1763) med at Frankrike måtte gi fra seg store landområder til Storbritannia. Utgiftene til krigen ble dekket med nye skatter som utløste misnøye blant de britiske kolonistene. Resultatet ble krigshandlinger og den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Uavhengighetserklæringen var preget av opplysningstidens tanker om frihet og likhet for alle mennesker. Erklæringen peker fram mot den franske revolusjonen og erklæringen om menneskerettighetene.

Napoleonskrigene omfattet alle de europeiske stormaktene. Seinere brukte europeiske stater om nødvendig militær makt for å ivareta sine interesser i andre verdensdeler. Den industrielle revolusjonen ga helt nye forutsetninger for produksjon av varer. Nye redskaper, ny kunnskap og ny teknologi førte til overgangen fra naturalhushold til pengehushold. Den industrielle revolusjonen innledet en lang periode med økonomisk vekst og framgang mange steder i verden. Men fordelingen var ujevn, både blant befolkningen i hvert enkelt land og mellom stater. Europeiske stater utnyttet sin militære Vurderingseksemplaroverlegenhet til å skaffe seg kontroll over både naturressurser og markeder på andre kontinenter. Ulike ideologier som sosialisme og liberalisme ga ulike svar på hvordan et godt samfunn burde se ut, og hvordan rikdom og goder burde fordeles.

Flere av de europeiske statene gikk gjennom en demokratiseringsprosess på 1800-tallet, men noen av de samme statene brøt med grunnleggende demokratiske prinsipper når det gjaldt politikken de førte i koloniene.

Mange europeere hadde en idé om at det var naturlig å spre sin egen sivilisasjon. Raseteorier ble brukt for å rettferdiggjøre koloniseringen av folk og stater på andre kontinenter.

Rasetenkning og sosialdarwinisme fantes også i Norge. Samer og kvener ble utsatt for fornorskningspolitikk.

Framveksten av industrisamfunn og den teknologiske utviklingen førte til en kommunikasjonsrevolusjon. Telegrafen, jernbaneutbygging og dampbåter knyttet folk tettere sammen. Ingen stater hadde det vi i dag kaller en velferdsstat, men tanken om at staten – fellesskapet – var forpliktet til å sørge for en viss økonomisk utjevning i samfunnet var til stede.

Norge ble tvunget inn i unionen med Sverige etter en kortvarig krig mellom de to nabostatene sommeren 1814. Norge økte motstanden mot unionen, og da konflikten spisset seg til i 1905, ble unionen oppløst gjennom forhandlinger og folkeavstemning. Norges ønske om selvstendighet var en del av en europeisk strømning som hadde den suverene nasjonalstaten som ideal. Samling innenfor statsgrenser er en viktig historisk prosess, og kan knyttes til ideologien nasjonalisme. Framveksten av arbeiderklassen førte til klassekamp og konflikter mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. I Norge, som i andre land, bidro organisasjoner og partier til å fremme arbeiderklassens interesser.

På samme måte førte undertrykking av kvinner til framveksten av kvinneorganisasjoner som kjempet for kvinners rettigheter. Innføringen av allmenn stemmerett for både menn og kvinner er et eksempel på hvordan vi mennesker har løst slike konflikter.

Innføringen av parlamentarismen i Norge i 1884 kan stå som et eksempel på at samfunn utvikler seg også gjennom konflikt og strid. Parlamentarisme handler om at regjeringen må ha Stortingets, eller parlamentets, tillit.Vurderingseksemplar