19 Norge i etterkrigstiden

19 Norge i etterkrigstiden I Norge kjennetegnes den første perioden etter krigen av økonomisk vekst, industrialisering og satsing på velferdsstaten. Dette var Arbeiderpartiets storhetstid i Norge. Internasjonalt knyttet vi bånd vestover gjennom marshallhjelp og NATO-medlemskap. Norge ble en oljenasjon og et av verdens rikeste land. I 1970-årene førte en ny kvinnekamp til et mer likestilt samfunn. Myndighetenes politikk overfor samene ble endret, samtidig som Norge bevegde seg mot å bli et mer flerkulturelt Vurderingseksemplar samfunn. Men den økonomiske veksten førte også til miljøutfordringer.

Vestvending

Etter andre verdenskrig hadde Norge stor tro på den nye internasjonale organisasjonen FN. Den første generalsekretæren i FN var nordmannen Trygve Lie (1896–1968), og myndighetene ønsket å bruke organisasjonen til å bygge bro mellom øst og vest. Men denne brobyggingspolitikken ble oppgitt på grunn av den kalde krigen. De skandinaviske landene forsøkte å få til et forsvarssamarbeid. Ulike erfaringer fra krigen, der Sverige hadde vært nøytral, mens Norge og Danmark ble okkupert, gjorde det vanskelig for partene å bli enige om en avtale. Sverige var opptatt av å holde på nøytraliteten også etter krigen, mens Norge la vekt på å få sikkerhetsgarantier fra vestlige stormakter. Samtidig strammet Sovjetunionen grepet om Øst-Europa. Kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 skapte frykt også i Norge. Norges geografiske beliggenhet, med grense til Sovjetunionen, måtte tas med i de sikkerhetspolitiske vurderingene. Stortinget vedtok å ta imot Marshallhjelpen fra USA, i likhet med andre vesteuropeiske land. Norge måtte samtidig godta prinsipper om frihandel gjennom OEEC (Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid), som ble opprettet i 1948 for å administrere Marshallhjelpen fra USA. I 1949 ble den vestlige forsvarsalliansen NATO (Den nordatlantiske traktats organisasjon) etablert, og Norge var medlem helt fra begynnelsen. Når et skandinavisk forsvarssamarbeid ikke var mulig, var både Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene enige om at NATO var en god løsning. Norge ble på mange måter et forsiktig NATO-medlem. Samtidig som eget forsvar og NATO-medlemskap skulle avskrekke Sovjetunionen, var det også et mål å berolige vår nabo i øst, Sovjetunionen. Hvordan kunne man gjøre det? Svaret ble flere selvpålagte restriksjoner: • ingen fremmede styrker på norsk jord i fredstid • ingen atomvåpen på norsk jord • ingen NATO-lagre i Nord-Norge • ingen NATO-øvelser i nærheten av den sovjetiske grensen Vurderingseksemplar NATO-medlemskap og Marshallhjelpen knyttet oss tettere til både USA og andre vesteuropeiske land. Nøytralitetspolitikken var forlatt.

EU-spørsmålet

Det kanskje største politiske stridstemaet etter krigen har vært spørsmålet om Norges forhold til EU (tidligere EF). Både i 1972 og i 1994 ble det avholdt folkeavstemninger om dette spørsmålet. Begge gangene ble det nei til medlemskap. Norge har imidlertid vært med i frihandelsorganisasjonen EFTA (Det europeiske frihandelsforbund) helt siden den ble etablert i 1960.

Denne organisasjonen har også som mål å legge til rette for økt handel mellom medlemslandene, men gjennom en avtale som er mindre omfattende enn EU-samarbeidet. De fleste tidligere EFTA-landene har imidlertid meldt seg ut av EFTA og inn i EU. I 1992 inngikk Norge og to andre gjenværende EFTA-land, Liechtenstein og Island, en avtale med EU som sikret norsk industri og norske servicenæringer adgang til EUs indre marked, nemlig EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet). Avtalen gjelder ikke fiskeri- og landbruksprodukter, men åpnet ellers for fri flyt av varer, arbeidskraft, kapital og tjenester. Det er politisk strid om EØS-avtalen. Noe av kritikken er knyttet til at Norge må følge EUs lover og regler uten selv å kunne være med på å utforme dem. På den andre siden vil EØS-tilhengere si at avtalen sikrer norske bedrifter adgang til et viktig marked og dermed bidrar til økonomisk vekst og framgang. Politisk utvikling Arbeiderpartiet hadde sin storhetstid etter andre verdenskrig. Partiet fikk flertall på Stortinget i 1945 og satt med regjeringsmakten i nesten 20 sammenhengende år. Einar Gerhardsen var leder for partiet og statsminister de fleste av disse årene (1945–1951, 1955–1963, 1963–1965). NATO-motstand i Arbeiderpartiet bidro til etableringen av et nytt parti, Sosialistisk Folkeparti (SF). Dette ble forløperen til dagens Sosialistisk Venstreparti (SV). Sammen med de borgerlige partiene bidro SF til å felle Gerhardsen-regjeringen i 1963, men Arbeiderpartiet kom tilbake i regjering allerede etter noen uker (se side 183). Ved valget i 1965 fikk de borgerlige partiene flertall for første gang etter krigen og dannet regjering. Høyre- og venstresiden i politikkenVurderingseksemplar Høyre- og venstresiden har hatt skiftende innflytelse i norsk politikk de siste tiårene, men aldri har ett enkelt parti hatt så stor oppslutning som Arbeiderpartiet i sin storhetstid. Det andre store partiet etter krigen har vært Høyre, som med høyrebølgen i 1980-årene sto i spissen for en liberalistisk politikk. Høyre argumenterte for at mer markedskrefter og mindre offentlige reguleringer ville bidra til ytterligere økonomisk vekst. Lenge samarbeidet Høyre med sentrumspartiene Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. På høyresiden gjorde Fremskrittspartiet seg gjeldendefra 1980-årene, og partiet la vekt på lavere skatter, mindre avgifter og en mindre aktiv offentlig sektor. Partiet var også for å stramme inn innvandringspolitikken.

Forholdet mellom partiene har vært i endring. Etter årtusenskiftet gikk Senterpartiet inn i et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og SV. Det var første gang SV var i regjeringsposisjon. Etter valget i 2013 fikk Fremskrittspartiet regjeringsmakt for første gang, i en koalisjonsregjering med Høyre. Både Venstre og Kristelig Folkeparti sluttet seg seinere til denne regjeringen. Ved de siste stortingsvalgene har både Miljøpartiet De Grønne og partiet Rødt fått valgt inn sine første representanter på Stortinget.

Økonomisk vekst

Etter krigen gikk alle partiene sammen om Fellesprogrammet, et program som handlet om hvordan landet skulle gjenreises. Målet for programmet var å bedre levestandarden og skape sosial trygghet for innbyggerne. Staten fikk større ansvar for å skape økonomisk vekst, i samarbeid med det private næringslivet. I tillegg til at staten selv bygde opp og eide store bedrifter, ble det gitt statsstøtte til private bedrifter i hele landet. Etterkrigstiden kjennetegnes av en nesten sammenhengende økonomisk vekst. Det ble en ny gullalder for skipsfarten, og industrisamfunnet hadde sine glansdager. Spesielt var 1960-årene og første del av 1970-årene en god periode for industrien, og antall industriarbeidsplasser var på sitt høyeste i disse årene. Jordbruket ble mekanisert og effektivisert ved blant annet bruk av traktor, melkemaskiner og kunstgjødsel. Til tross for relativt store statlige overføringer ble mange gårder lagt ned, og mange flyttet fra bygdene til byene. Resultatet ble færre, men større gårder. Jorda fra de nedlagte gårdene ble lagt til gårder som fremdeles var i drift. Det samme skjedde i fiskeriene. Større og bedre fiskebåter ga mer fangst, men samtidig ble fisket så effektivisert at ressursgrunnlaget ble truet. De siste tiårene har oppdrettsnæringen vokst til å bli en av landets viktigste eksportnæringer.Vurderingseksemplar Oljenasjonen

Rett før jul i 1969 ble det første oljefunnet gjort i Nordsjøen. Hvordan kunne oljeressursene forvaltes best mulig? Selskapene som ville lete etter olje på norsk kontinentalsokkel, måtte søke myndighetene om konsesjon (tillatelse). I tillegg måtte selskapene godta å gi staten en stor andel av overskuddet hvis de fant olje. For ikke bare å bli en råvareeksportør la staten til rette for oppbyggingen av en oljeindustri. Bygging av plattformer og annet utstyr til olje- og gassvirksomhet har gitt både arbeidsplasser og store inntekter. Staten etablerte også sitt eget oljeselskap, Statoil, seinere Equinor.

Det er først og fremst inntektene fra olje- og gassvirksomheten som har gjort Norge til et av de rikeste landene i verden i forhold til folketallet.

Industriens bakside

Men den økonomiske veksten har ikke vært uten negative konsekvenser. Den verste gruveulykken i norsk historie skjedde ved Kings Bay-gruvene på Svalbard i 1962, da 21 mennesker mistet livet i en eksplosjon. Ulykken fikk i tillegg politiske konsekvenser da Gerhardsen-regjeringen året etter måtte gå av på grunn av et mistillitsforslag. Den største industriulykken i Norge skjedde i 1980, da boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret. 123 oljearbeidere mistet livet. I tillegg har mange av dykkerne som arbeidet for oljeindustrien, fått store helseproblemer på grunn av jobben de utførte. Slike hendelser har bidradd til å sette søkelys på helse, miljø og sikkerhet i norsk arbeidsliv. Velferdsstaten Økonomisk vekst og framgang ga mer handlingsrom i politikken. For å unngå nye perioder med høy arbeidsledighet og sosial nød, slik som i mellomkrigstiden, var det etter andre verdenskrig bred politisk enighet om å satse på velferdsstaten. En velferdsstat bruker betydelige midler på å sikre at alle innbyggere får hjelp hvis de får behov for det, for eksempel på grunn av dårlig helse eller arbeidsledighet, og finansieres i stor grad gjennom skatt. Den sikrer også alle rett til utdanning. Både barnetrygden, syketrygden og alderstrygden er eksempler på velferdsreformer som ble innført etter krigen. Disse trygdene gikk inn i folketrygden da lov om folketrygd trådte i kraft i 1967. Folketrygd er obligatorisk for alle som er bosatt i Norge.Vurderingseksemplar

Kvinneopprør

Den økonomiske veksten smittet over på andre næringer som varehandelen og servicenæringene. Økt behov for arbeidskraft i servicenæringene var med på å bane vei for at stadig flere gifte kvinner tok seg lønnsarbeid utenfor hjemmet. Teknologiske nyvinninger som kjøleskap og vaskemaskin lettet husarbeidet, som kvinnene tradisjonelt utførte. Mer effektive prevensjonsmidler, som p-piller, førte til at fødselshyppigheten sank.

Stadig flere kvinner tok høyere utdanning, men ble fortsatt utsatt for undertrykking. I 1970-årene fikk vi et nytt kvinneopprør som ble et gjennombrudd i kvinnekampen. En av de mange viktige sakene var kravet om selvbestemt abort, men også kampen mot kjønnsdiskriminering og kvinnemishandling sto høyt på dagsordenen. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, en viktig seier for kvinnebevegelsen. Økt satsing på barnehageutbygging var en forutsetning for kvinnenes innmarsj i arbeidslivet. Gro Harlem Brundtland ble landets første kvinnelige statsminister i 1981. Det har etter hvert blitt vanlig med like mange kvinnelige som mannlige regjeringsmedlemmer. Også på Stortinget har andelen kvinnelige representanter økt, men den har ennå ikke nådd 50 prosent.

Vurderingseksemplar

Oslo, 1971. Politikerne Torild Skard (SF), Marie Larsson (SP), Wenche Lowzow (H), Eva Kolstad (V), Ragnhild Solli (KrF), Eldrid Nordbø (A), Kari Kromann (SEL) er på vei inn i Rådhuset i Oslo etter kommunevalget. Dette var resultat av en aksjon for å få valgt flere kvinner inn i kommunestyret. I Asker gikk aksjonen ut på å lære medlemmer av husmorlaget hvordan de kunne stryke og kumuler kandidater på valglisten. Aksjonen har fått navnet kvinnekuppet.

Urbefolkning og minoriteter

Den harde fornorskningspolitikken overfor samene ble forlatt i løpet av tiårene etter krigen. Samisk språk og kultur skulle vernes og styrkes. Samiske organisasjoner vokste fram, elevene fikk samiske lærebøker, og det ble forsket mer på samisk kultur og historie. I 1989 ble det rådgivende organet Sametinget etablert.

Vurderingseksemplar

Sametinget ble opprettet i 1987 og åpnet i 1989. Sametinget har rett til å uttale seg i alle saker som berører den samiske folkegruppe. Hensikten er at samer, gjennom Sametinget, skal bli hørt og ha innflytelse. Bygget er tegnet av arkitektene Stein Halvorsen og Christian Sundby.

Like før årtusenskiftet fikk jøder, romanifolk, rom, kvener og skogfinner status som nasjonale minoriteter da Norge fulgte opp Europarådets arbeid på dette området. Europarådet, en organisasjon med europeiske stater som medlemmer, jobber spesielt for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper. Bak vedtaket om å gjøre jøder, romanifolk, rom, kvener og skogfinner til nasjonale minoriteter ligger en erkjennelse av at minoriteter i historisk sammenheng ofte har blitt diskriminert og forfulgt. I praksis innebærer vedtaket • å legge til rette for at minoritetene skal kunne bevare sin kultur • full likestilling • forbud mot all diskriminering

For å kartlegge fornorskningspolitikken og virkningene av den, oppnevnte Stortinget i 2018 «Kommisjonen for å granske urett overfor samer, kvener og norskfinner». Dette er en sannhets- og forsoningskommisjon etter inspirasjon fra liknende kommisjoner i andre land.

Innvandring Lenge var Norge et relativt homogent samfunn, også i den første perioden etter krigen. Innvandringen var lav, med unntak av arbeidsinnvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika, som først og fremst kom i forbindelse med oljevirksomheten. Arbeidsinnvandringen økte utover i 1970-årene. Innvandrerne fikk seg arbeid som ufaglærte blant annet på restauranter og i renhold. Konsekvensen ble strengere regler for innvandring, og fra 1975 ble det innført innvandringsstopp. Med de nye reglene måtte innvandrerne oppfylle fastsatte vilkår for å få arbeidstillatelse. Utover i 1970-årene kom det flere flyktninger og asylsøkere til Norge. Militærkuppet i Chile i 1973 førte mange på flukt fra Chile til Norge. Fra 1975 kom det også mange flyktninger fra Vietnam, på grunn av krigen der. Vurderingseksemplar Norge vedtok også å motta overføringsflyktninger, det vil si flyktninger som kommer gjennom FN-systemet. Det har imidlertid vært politisk strid om hvor mange overføringsflyktninger Norge skulle ta imot. Fra 1980-årene og utover førte kriger og konflikter flere steder i verden til at antall flyktninger og asylsøkere økte. Sammen med arbeidsinnvandrere, først og fremst fra EØS-området, økte innvandrerbefolkningen derfor raskt i Norge i denne perioden.

Norsk bistand

Den økonomiske veksten og framgangen i etterkrigstiden har gitt Norge mulighet til å hjelpe fattige land. Bistanden er gitt både gjennom FN-systemet og internasjonale organisasjoner, men også direkte til samarbeidslandene. Siden 1950-årene har Norge gitt flere hundre milliarder kroner i bistand. Men har det bidradd til utvikling? Det er ikke lett å gi noe presist svar på dette. Det er stilt spørsmål ved om bistanden har gjort mottakerlandene bistandsavhengige, og om for mye av pengene er gått til korrupte makthavere. De siste tiårene har det blitt stilt strengere krav til mottakerlandene for å styrke demokratiet og menneskerettighetene i disse landene. Men hvilke krav som skal stilles, og hvilken effekt det har, er det politisk uenighet om. Det samme gjelder størrelsen på bistanden. Miljøutfordringer Den økonomiske veksten i etterkrigstiden ga innbyggerne økte inntekter. Bedre privatøkonomi førte til at det private forbruket steg, og etter hvert ble forbruket i større grad preget av en bruk-og-kast-mentalitet som brøt med den tradisjonelle nøkternheten. Med tiden ble man mer oppmerksom på de negative konsekvensene den økonomiske veksten hadde for miljøet. Olje- og gassproduksjonen ga utslipp av karbondioksid. Forurensning, både fra innlandet og utlandet, truet også norsk natur. Rovdriften på naturressurser og forurensningen førte til at det ble satset mer på natur- og miljøvern. Flere elver og naturområder fikk vernestatus. Etableringen av Miljøverndepartementet tidlig i 1970-årene signaliserte alvoret i saken. Nye lover førte til mindre utslipp av giftige gasser, og vannkvaliteten ble bedret i mange elver og innsjøer. Samtidig forsto man at miljøutfordringene krevde internasjonalt samarbeid. Til tross for flere internasjonale avtaler er det fortsatt en rekke utfordringer Vurderingseksemplar knyttet til miljø og klima.

Når var etterkrigstiden?

Hvor lenge varte etterkrigstiden? Kan vi sette grensen ved 1970-årene? På den tiden hadde inntektene fra oljevirksomheten og økningen i tjenesteytende næringer endret samfunnet. Samtidig stoppet veksten i industrien opp, og vi gikk inn i det som kan kalles det postindustrielle samfunnet. Det postindustrielle samfunnet kjennetegnes av at stadig færre jobber i den tradisjonelle industrien, mens flere og flere jobber med tjenesteyting.

Eller er det 1980-årene og høyrebølgen, med mindre stat og mer marked, som representerer skillet? Norges sterkere tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen i 1990-årene kan også betraktes som en ny fase. Som du forstår, fins det ikke noe entydig svar.

Linjer videre

Dette kapitlet handler om norsk historie fram til våre dager. Hvordan de historiske utviklingslinjene ser ut framover, er det vanskelig å si noe sikkert om. Men historien stanser ikke, og noen linjer kan vi peke på. Det kan se ut som om klimautfordringene vil få økt politisk oppmerksomhet. I de første tiårene etter krigen var det få som stilte spørsmål ved industrialiseringen og økonomisk vekst. I dag fokuserer mange politikere på et grønt skifte, et samfunn som tar hensyn til hva naturen tåler. Velferdsstatens utfordringer er stadig framme i det offentlige ordskiftet. Er utgiftene i ferd med å bli for store? Det er imidlertid ingen partier som vil avvikle velferdsstaten. Den politiske striden ser ut til å stå om i hvilken grad det offentlige skal tilby velferdstjenestene, eller om de bør overlates til private institusjoner og virksomheter. EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge har inngått, og den knytter oss tett til EU. Mange ser på avtalen som et kompromiss mellom ja og nei til fullt EU-medlemskap. Dette er nok en sak som vil få politisk oppmerksomhet også i framtiden, all den tid Storbritannia melder seg ut av EU og norsk arbeids- og næringsliv er avhengig av større markeder enn det norske. Til slutt: Det er liten grunn til å tro at den teknologiske utviklingen de siste tiårene er avsluttet. Ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi har påvirket den kulturelle utviklingen, forsterket globaliseringstendensene og skapt nye problemstillinger knyttet til overvåking og sikkerhet. Hvilke konsekvenser får dette for mennesker og samfunn på lang sikt? Vurderingseksemplar

OPPGAVER

REPETISJON

1 Hva ligger i begrepet vestvending? 2 Hva kjennetegner brobyggingspolitikken? 3 Hvorfor ble Norge medlem av NATO? 4 Hvilke betingelser ble satt for at Norge skulle bli med i NATO? Hvorfor var disse betingelsene viktige for Norge? 5 Hva er EØS-avtalen? 6 Hva kjennetegner Norges økonomiske utvikling etter andre verdenskrig? 7 Hva mener vi med en velferdsstat? 8 Hva innebar kvinneopprøret? 9 Hva kjennetegner myndighetenes politikk overfor samer? FORDYPNING 1 Norge har to ganger sagt nei til EU-medlemskap. Finn argumenter som er brukt både for og mot EU-medlemskap. 2 Finn alternative måter å periodisere norsk historie etter andre verdenskrig på. 3 Gjør rede for årsakene til framveksten av nye politiske partier etter krigen. 4 Hvorfor var utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget et politisk Vurderingseksemplarstridstema i 1980-årene? 5 Hva var bakgrunnen for etableringen av Sametinget? Finn også ut hvilke oppgaver Sametinget har. 6 Gjør rede for kvinnekampen i 1970-årene. 7 Gjør rede for velferdsstatens framvekst. Drøft hvilke utfordringer velferdsstaten står overfor. 8 På slutten av 1960-årene opplevde Norge et ungdomsopprør. Gjør rede for bakgrunnen for opprøret. Hvilke konsekvenser fikk det?