Eksempel på et elev-essay

Å skrive avslutningen Essayet har ofte en åpen slutt. Du kan for eksempel vende tilbake til noe av det du skrev i innledningen, slik at du får en sirkelkomposisjon, eller du kan avslutte med et spørsmål til ettertanke.

Eksempel på et elev-essay

Livet i byen – fremmedgjøring og trikkeskinner

Våkna opp av at byen min sang. Det synger Karpe i sangen «Byduer i dur». Jeg kan vel ikke kalle det min by, men jeg husker følelsen av å våkne opp av at byen sang da familien min var på ferie i New York i fjor sommer. Mens pappa var oppgitt over bråket utenfor hotellet og brukte sine første timer i New York til å skaffe seg støydempende ørepropper, husker jeg at jeg likte følelsen av å våkne til byens sang. Pappa hørte støy, jeg hørte musikk. Har du tenkt over hva som gjør at vi trekkes mot byene? Det er riktignok noen som tiltrekkes av steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», men folk flest trives best i byen, tror jeg. Selv har jeg vokst opp i en ganske liten by, men planen er å flytte til en større by. Hva er det som trekker meg dit? Jo, jeg liker å våkne til at byen synger. Jeg liker liv og høy puls, det å ikke kjenne alle, kunne være anonym, men samtidig være på et sted som er så stort at det er god sjanse for å passe inn i et miljø og få nye venner. Menneskets forhold til byen, slik det er beskrevet i romaner og dikt, har skiftet gjennom tidene. På 1800-tallet var det mange i Norge som flyttet til byene for å få seg jobb. Overgangen til bylivet var ikke like lett for alle. Dette skriver Sigbjørn Obstfelder om i diktet «Byen». Her møter vi et lyrisk jeg som bor på fjellet, langt unna folk. Men han finner ikke ro og drar til byen for å finne et fellesskap. I byen ser han mennesker som er fremmede for hverandre, og de ser heller ikke lykkelige ut. Det lyriske jeg-et hos Obstfelder føler seg fremmed i naturen der han befinner seg i begynnelsen av teksten. Det står i kontrast til synet på naturen Vurderingseksemplar i litteraturen i romantikken, der naturen var idealet, dit man søkte for å finne ro. I diktet prøver jeg-et å finne ro ved å heller dra til byen. Så langt tror vi at teksten romantiserer byen, men det lyriske jeg-et føler seg like fremmed i byen. Beskrivelsen av denne fremmedfølelsen er en av grunnene til at Obstfelder blir kalt en tidlig modernist. Begrepet brukes om en følelse av utenforskap eller å ikke føle fellesskap med andre mennesker. Flere tekster fra denne tiden tar opp menneskets forhold til byen og nettopp det at mange føler på utenforskap (Brunstad mfl., 2022).

Tekster om menneskets forhold til byen trenger ikke bare være så pessimistiske. Har du lest Jan Erik Volds dikt om trikkeskinner? Vold skriver om noe så konkret ved byen som trikkeskinner. Diktet bruker konkrete ord

som trikkeskinner, brostein, brunt vann, leire og gras. Det lyriske jeg-et starter med at han ønsket å skrive om trikkeskinner på en poetisk måte, men at det var vanskelig å fullføre. Deretter får vi innblikk i barndomsminner knyttet til trikkeskinnene, og barnas lek med dem, sykling og de ulike årstidene. Jeg synes diktet skildrer det bekymringsløse livet i byen og dermed viser et helt annet forhold til byen enn Obstfelders tekst. Begge tekstene tar opp hvordan det er å være menneske i byen, men med helt ulike vinklinger. Mens «Byen» problematiserer utviklingen i sin samtid, med urbanisering og industrialisering, lever teknologi og mennesker i samspill hos Vold. Samtidig lurer jeg på om Jan Erik Vold bare ønsker å skrive et dikt om trikkeskinner, eller om han har andre hensikter også. Kanskje ønsker han også å utvide grensene for hva et dikt kan handle om? I vårt eget århundre finner vi tekster med andre perspektiver på byen. «Prøv å være svarting på feil side av byen. Der hvor de chillern oppi villaer og det er streit og det er fint.» Karpe går igjen på spillelistene mine på Spotify, og jeg synes det er lett å kjenne seg igjen i tekstene deres. I «Vestkantsvartinga» synger de om forskjellene i hovedstaden, der forskjeller Vurderingseksemplar i levekår, utdanningsnivå og inntekt er store, og også hvordan det er å vokse opp på vestkanten, men uten å egentlig være en del av vestkanten. Det får meg til å tenke på Hamsuns roman Sult, fra 1890, der hovedpersonen lever i ekstrem fattigdom, så ille at han ikke klarer å skrive. Men der Karpe er opptatt av klasseforskjeller, er Hamsun opptatt av å skildre hvordan fattigdommen og levekårene oppleves av enkeltmennesket. Som i Obstfelders tekst «Byen» er jeg-personen i Sult et ensomt menneske i storbyen.

Menneskets forhold til byen kan være så mangt. For meg er byen så mye mer enn trikkeskinner og fremmedgjøring. Jeg elsker å våkne opp til at byen synger, og det er vel egentlig det som er mitt forhold til byen. Kanskje holder det? Jeg er tross alt ikke en forfatter som skal skrive om byen.