eksperimentering i lyrikken

stream of consciousness bevissthetsstrøm

Vår Frelser: navnet på en kirke i Kristiania som nå er Oslo domkirke

Les for eksempel om tungetaledebatten på side 114.

På side 332 kan du lese et dikt av Baudelaire.

frie vers framover. Denne skrivemåten er beslektet med teknikken som kalles stream-of-consciousness eller bevissthetsstrøm, som blir brukt av flere modernistiske forfattere utover på 1900-tallet. I Sult følger teksten jeg-personens sjanglende ferd rundt i byen:

Når man bare hadde seg litt til mat en slik lys dag! Inntrykket av den glade morgen overveldet meg, jeg ble uregjerlig tilfreds og gav meg til å nynne av glede uten noen bestemt grunn. Ved en slakterbutikk stod en kone med en kurv på armen og spekulerte på pølser til middag; idet jeg passerte henne så hun bort på meg. Hun hadde bare én tann i formunnen. Nervøs og lett påvirkelig som jeg var blitt de siste dager gjorde konens ansikt straks et motbydelig inntrykk på meg; den lange gule tann så ut som en liten finger som stod opp fra kjeven og hennes blikk var ennu fullt av pølse da hun vendte det mot meg. Jeg tapte med én gang appetitten og følte kvalme. Da jeg kom til basarene gikk jeg bort til springen og drakk litt vann; jeg så opp – klokken var ti i Vår Frelsers tårn. Frihet og eksperimentering i lyrikken Helt siden antikken, fra ca. 400 f.Kr., har lyrikksjangeren vært underlagt strenge krav og sterke tradisjoner. Kravene har variert gjennom århundrene, og fra land til land. De har dreid seg om rim, rytme, antall strofer og stavelser, og ikke minst hvilke temaer som egner seg for et dikt. Med ujevne mellomrom har det dukket opp engasjerte meningsutvekslinger mellom de som forsvarer konvensjonene, og de som tar til orde for nye måter å skrive på. I siste halvdel av 1800-tallet var det flere diktere som løsrev seg fra de strenge reglene som gjaldt innenfor lyrikken. Først gjennom frie vers, en diktform som ikke følger noe bestemt mønster for rim, rytme og stavelser. Også når det gjaldt motiver og temaer, var det flere som utfordret grensene. En av diktsamlingene som vakte mest oppsikt, var Vurderingseksemplar Charles Baudelaires (1821–1867) Det vondes blomar (1857). Baudelaire ønsket å forene det skitne og det vakre. «Jeg har knadd gjørme og laget gull av den», skriver han. Han skildrer prostituerte, døde kropper, forfall og forråtnelse, men ofte som om det var noe verdifullt og opphøyet. Flere av diktene vekket så sterk avsky at de ble forbudt, og Baudelaire måtte betale bot for å ha krenket den offentlige moral.

De frie versene var bare første skritt mot en løsrivelse som etter hvert skulle bli enda mer eksperimentell. På begynnelsen av 1900-tallet begynte en rekke diktere å leke seg med helt nye måter å tenke om lyrikken på – både når det gjaldt hvordan den ser ut, og hvordan den