Korrektur av et sorgens kapittel

< — 1 00 m m —>

<— 136 mm — >

18 mm

Om Victor Tukmakovs siste vinter: «Det er ganske enkelt imponerende utført.

Om svart vinner eller ei, lykkes forfatteren her i å omsette det uutgrunnelige i besettende litteratur.»

E L L E F P R E STSÆ T E R , Klassekampen

For alle er uskyldig inntil det motsatte er bevist – eller?

Om Soldater: «Heftige noveller fra forfatter i siget. (…)

Alt Hauge skriver, bæres av fortellelyst og fortellerferdigheter.»

JA N A S K E LU N D , Stavanger Aftenblad Om Beverriket: «Beverriket er en ambisiøs og fortettet tekst som krever litt av leseren. De som liker å lete etter underliggende mønstre og skjulte sammen­ henger vil ha stor glede av denne boken.»

G R O J Ø R STA D N I L S E N , Bergens Tidende f o r f at t e r f oto : h e l g e s ko d v i n omslag: øystein vidnes

korrektur-av-et-isbn-9788241917462-trykklar.indd 1-5

ISBN 978-82-419-1746-2 ISBN 978-82-419-1746-2

9

7 882 41 91 7 462

eivind riise hauge korrektur av et sorgens kapittel

<— 100 mm —>

Var ikke som om jeg tente på en skole eller en kirke, jeg tente på et gammelt fjøs som skulle rives, og likevel, de gjorde sitt for å slukke det, og lokalavisen skrev det var totalskadd og laget et helvetes nummer av det, men altså, og det var ikke grenser for mas og styr og spesialskole og sånn og sånn. Lærte jeg noe av det, ikke av det som kom etterpå, men lærte jeg noe, den dagen?

Ja, at med meg levde uro, at jeg var en som ville se greier brenne, men det gav meg ikke noe som helst, pirret meg ikke, mener den dag i dag at pyromaner er noen sjuke jævler, ingen lykke, bortsett fra – det sa jeg kanskje – at jeg så meg selv i den flammen.

27.10.2020 14:30

<— 20 6 mm —>

E I V I N D R I I S E H AU G E (f. 1980) debuterte i 2010 med novellesamlingen Victor Tukmakovs siste vinter, og han har siden markert seg som en allsidig forfatter med utgivelser i en rekke sjangre: roman, novellesamlinger, dramatikk og sakprosa. Riise Hauge bor i Bergen.

Gjennom fengselsfuglen Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen for­teller med kløkt, nådeløs selvinn­ sikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pide­ stallen og gjør oss litt klokere.

eivind riise hauge korrektur av et sorgens kapittel

Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutin­ene, folkene. Likevel er noe anner­ledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring.

< — 1 36 —>

Korrektur av et sorgens kapittel

Eivind Riise Hauge

Korrektur av et sorgens kapittel Roman

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2021 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Øystein Vidnes Omslagsillustrasjon: Denis Belyaevskiy / Adobe Stock Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 12,1/15,5 pkt. Adobe Garamond Pro 1. opplag 2021 ISBN: 978-82-419-1746-2 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

The sacred and profane The pleasure and the pain Somewhere your fingerprints remain concrete (Mark Knopfler)

Det er greit.

Kall meg Rorgen.

Det har heftet ved meg, klengenavnet. Egentlig beror det på en misforståelse. Og likevel har jeg kjent meg hjemme i det – i alle fall noen ganger, og i gitte øyeblikk har det også kommet til nytte; langt mer hjemme har jeg under alle omstendigheter kjent meg i Rorgen enn i døpenavnet.

Men hjemme, hører jeg meg selv si.

Hvor er nå det?

Her inne flyr tankene alle veier. Og de kommer i andre farger, antar nye former. Nærmere … drømmen. Han avbryter meg, den fremlute, hastige legen som springer mot pensjonstilværelse, hytte ved innsjøen og nye, blanke sluker. En bevissthetsforstyrrelse, sier han, rekker å nevne at dette er et kjent fenomen, idet mennesket – som han sier – befinner seg under en usynlig tyngde.

Men nei, sier jeg, ikke sånn, og griper nesten etter ham. Tankene er som fugler, sier jeg – i det ene øyeblikket stupende fra klipper, i det neste glidende inn i solen.

7

Det er som de bærer en egen vilje nå. Jeg kan legge merke til et eller annet, hvor jeg før gikk forbi uten å ense noe som helst, og så … Ja, det låter corny, jeg vet, men da er det som om noe letter innvendig. Måten lyset faller en vinterettermiddag, for eksempel, hvordan det skrår over gården her og blinker i en oransjemalt murvegg, kan uten videre frembringe noe gammelt.

Aner ikke hvordan jeg kom til å tenke på grandonkelen min. Han som mistet sønnen på sjøen i nord og på sine eldre dager slo seg ned i Hellas, hvor han kjøpte et lite hus på en øy uten trafikk. Der sitter han med eldende øyne ved et hvitt plastbord; derfra har han utsikt over det varme havet, og han skriver i et brev til min mor at alt er forbundet, og at sjøen er den samme om enn Ingemar ble borte på skreifiske et sted i det ville mellom Måsøy og Jan Mayen.

Hele dagen sitter han slik og skuer – til horisonten mørkner. Hjemsøkt av dette tapet han trodde han hadde lyktes med å legge bak seg; det var kommet tilbake og vokste den siste tiden som en svulst i ham.

Og hjemme, ja, hjemme, det hender stadig oftere at jeg husker ham og tenker at jeg kjenner meg hjemme, ikke noe spesielt sted, men i den gamle mannen hvis blikk er festet på sjøen.

I håp om et glimt av det tapte.

Drivved fra forliset.

Ved et hvitt plastbord. Bare sittende slik. Langt borte fra sitt eget liv.

8

Selv kommer jeg fra ingenting; fra ingensteds – det finnes ingen plass jeg kaller hjemme. Stedet der jeg vokste opp, gav meg en dialekt, livet en stemme. Den er ru og sprukken, men også hard; som en vektløfters håndflate. Måten du snakker på, blir du aldri riktig fri, samme hva som hender deg, eller hvem du skulle støte på. En tone du tar med deg, som forblir uløselig lenket til speilbildet.

Det er du som står der.

Du som snakker.

Og det speilbildet. Jeg er stor og tung nå. Skallet. Øynene rødkantede. Jeg bøyer meg frem mot speilet – hva ser mannen etter når han ser seg selv i øynene – det er hvitt og det er blått og det er tynne, tynne tråder som møter meg, og det er en svart prikk; den fant jeg, i det hvite, like til venstre for regnbuehinnen.

En svart prikk i det hvite.

Jeg lukker øynene og ser et loft.

En kasse.

Et album.

Jeg blar i det og stanser ved et fotografi, av meg, i dåpskjolen. Smilende mot et eller annet. Aldri igjen får du tak på hvem dette vesle mennesket var, eller hva som fikk det til å le. Denne kroppen. Som siden ble denne kroppen, som jeg har fylt med sukker og fett og salt og øl og brennevin, bol og amfetaminer, ja, og sigaretter; ah, så uendelig mange sigaretter. Jeg tenkte, forleden tenkte jeg det var leit, og at den svarte 9

prikken, kanskje den vokser, og at den er livet du har levd, den er forandringen, hva skjer med meg, mister jeg synet, hva reiser med blodet som ikke reiste med det før. Ødeleggelsen.

Og jeg synes det er trist.

* Advokaten min, Herman, han har bedt meg forberede en fri forklaring.

Livet ditt, sa han.

Vi trenger noe sånt. En … oppsummering. Dine ord. Vis oss mennesket bak gjerningene.

Umulig.

Gi det et forsøk.

Et forsøk …

Perspektiver, sa han.

Jeg kikket rundt meg i besøksrommet. Kom til å tenke på betjenten som nok ventet bak døren. Han med navnet jeg aldri lærer; mannen med hundeøynene. Han som låser meg inne når kvelden kommer. Herman skulle til å reise seg. Ville etterlate meg i denne tanken – slik han gjør. Sier noe, og går. Snart skulle jeg følges tilbake. Til det smale rommet. Den kalde dassen. Radiatorens ulyd. Det forsterkede vinduet. Det vesle fjernsynet og plankehyllen med alle bøkene i, høyest på veggen.

10

Perspektiver.

Ja? Det blir en forklaring, sa jeg, ingen unnskyldning.

Så sitter jeg her i natten i cellemørket og tenker at det er så mye jeg skjulte, og så tenker jeg i samme øyeblikk at, nei, det er så mye som er blitt holdt skjult for meg.

Og slik vingler hodet, inne i seg selv. Som var det to løse deler … som var vi to, i dette sinnet. En pines, den andre frisk.

* Jeg var bare måneder gammel da hun brøt opp. Bort fra byen og kampene hun måtte kjempe der, voldsomme krangler med han som nektet å arbeide. For meg finnes ingen tid før dette rå dalføret. De buktende, smale veiene, steile fjellsider som bærer sårene av fordums skred og ras. Hvordan jeg må ha sittet og sovet der i barnesetet. En grå Toyota Corolla. Bilen som fremdeles finnes i et falmet fotografi. Nå og da må jeg vel ha slått opp øynene og sett verden bli trangere omkring meg, kanskje rant det noen tårer, kanskje var det noe jeg ville fortelle henne – men dette var før tungen lærte å gjøre språk av lyd. Det var fjord og det var fjell, og språket ble siden slik naturen skapte det, for det var vær og det var kaldt og det høljet og det var sjø og vær, alltid vær, ramlende mellom fjellene.

11

En far som forsvant og dukket opp igjen, bare for å bli borte.

Så det var mamma og jeg, disse første årene.

Så kom en annen mann, så en søster. Mamma var lærer i et liv som ikke lærte henne noe. En barneskole.

Fin og ny. Det var bevilget noen penger, asbest, alt det der, de rev ned hele greien, den gamle skolen, og den giftige støvskyen stod henover, det var før mamma og meg, så bygget de ny skole, og jeg tror også den er revet nå, der hvor hun underviste ungene i geografi og naturfag.

Den tiden der, forresten, den der begynnelsen, finnes den mer?

En gang bøyde jeg meg ned. Det er lenge siden nå.

Hun stod med moren ved et fotgjengerfelt. En liten jente, bare, som holdt i morens hånd. Jeg bøyde meg ned, uten videre bøyde jeg meg ned til henne, og noe beveget seg i meg; hun minnet meg om noen, og jeg spurte henne hva hun het, og hun svarte med den vesle, lyse stemmen sin, og det var alt, så krysset hun veien, og jeg stod igjen der og så etter henne, og jeg tenkte, dette vil du aldri huske, og likevel vil det prege deg, mannen ved veien i regnet vil være noe i livet ditt, han vil gå igjen, være hos deg lenge etter at hans lange dager er skylt bort av det samme regnet, for det preger og det betyr selv om det ikke huskes, det er jeg sikker på, og slik er det også med min begynnelse, den jeg ikke kan erindre, bare fornemme her og der, 12

et sted i meg, svøpt i skygge, ligger kan hende svar på spørsmål jeg har glemt hvordan jeg stiller.

Hva er igjen?

Hva viser seg for meg når jeg presser hukommelsen, når jeg går inn i glemsel?

Hva da?

Et bilde: Det er mur og en grusgang og en plen hvor det blomstrer. Jeg sitter ved vinduet. Forsøker å tegne en fugl som satte seg i ripsbusken. Det begynner å ligne en fugl. Ripsbær ligner ripsbær.

Pulten jeg sitter ved, er hvit. Glatt. Iblant glipper albuen. Kjenner hvordan alt omkring meg er rent.

Rent og … rolig. Bitte små partikler svever i rester av lys. Over plenen hviler en rosa himmel, og det er sensommer som kveldes. Bare en hagestol i skyggen.

Bare en duft, som av nyvasket sengetøy. Jeg tegner og jeg kribler. Dagene er myke.

Så en gjenkjennelig lyd. Skritt i singel.

En lys gutt med en fotball under armen.

Vi er heldige, tenker jeg, som nesten ikke vet noen ting.

* Jeg tror ikke min far er særlig viktig. Om jeg visker ham ut av livet, er bildet det samme. Mannen er en klisjé, naturligvis: bipolar sjømann, ideene, fantasien – og denne evige tørsten.

13

Husker … husker plutselig hvordan han fortalte at han skulle få en tunnel kalt opp etter seg.

En tunnel.

Han er en mann som stadig vil vaske huset, men blir liggende under bordet og studere en verden han finner i teppemønsteret. Jeg kjenner ham ikke. Hver gang han troppet opp, var han ny, og han ble hos oss til sorgen overmannet ham, til han styrtet fra manien, og sorgen, tror jeg, den han alltid kjempet med, den har ukjent opphav, men stammer fra nettopp en slik glemt begynnelse, og jeg har mistenkt det lenge, at han var ødelagt fra starten av, og at det er derfor huset hans aldri blir rent. Han kom og forsvant, og det var jo langt fra trivielt med disse besøkene. Kvelden han satt i skyggene innerst i rommet, beit i seg selv så leppen sprakk; den senete halsen, utslettet, husker det, svetten og gråten og den kløende huden, ulet hans, som brottsjø mot bein, så hulking fra dypet hvor han sank, og jeg da, ungen som står der og ser på ham og vet, selv da må jeg ha visst, at dette kan ikke noe menneske holde ut, og i morgen er han vekk.

Men så husker jeg øynene hans.

Ja, de er der av og til om jeg lukker mine egne.

Underlig grønnbrune med en påfallende tilstedeværelse.

Blikket hans på meg når han er nærværende.

Hverken manisk eller ulykkelig. Jeg sitter der med noen plastfigurer og et slott han har kjøpt for å gjøre 14

opp for fravær eller noe. Ikke visste jeg at han hadde sett på meg da jeg ledet He-man mot hengebroen og over vollgraven, men plutselig blir jeg oppmerksom på det, og det svake, nesten usynlige smilet han sender; en sønn er den eneste i verden som kan gjenkjenne det, for han bærer selv med seg dette samme, fortapte smilet.

Gener, muligens. Eller noe vi ikke riktig forstår. Åh. Satan.

Uansett.

Han ble borte.

Det sa jeg.

Den lyse gutten, forresten, han som pleide å komme ruslende opp hagegangen, kanskje var det vennskap, men vennskap, som alt annet, har det med å smuldre opp. Vi er blitt litt eldre: Jeg har på meg en ny genser som jeg er stolt av. Og av en eller annen grunn springer vi rundt på lekeplassen, han etter meg, med en fisk, altså, jeg sverger, en råtten, stinkende fisk, og hvor kommer den fra, ikke sant, og tanken som har satt seg i skallen hans, er å grise til min nye genser med den der fisken, og det lykkes han med, og han er så hoppende glad for at jeg ikke kan gå med den på skolen neste dag, ja ja, det husker jeg han roper, og det neste jeg husker, er at jeg befinner meg på bakken, og at han ligger over meg og slår meg i trynet mens han kaller meg styggen.

15

Hadde glemt det der.

Må ha svartnet. For etter den fisken og den genseren, da han sprang og omsider nådde meg igjen, må det ha svartnet for meg, ja, må ha kastet meg over ham og så fått juling.

Rett og slett.

Viggo, heter han, Viggo Flem.

Kommer tilbake til ham.

Et sinne var født. Ikke mot Viggo. Han var harmløs og en unge og misunnelig og alt det der. Det skjønte jeg jo. Og jeg tålte julingen. Sa ikke noe til noen. Tålte julingen. Du vet, spiller ikke noen rolle, farten din, kombinasjonene dine, bokserens hånd, nei nei, det handler om å tåle julingen – det er det hele denne dritten handler om.

Et sinne, altså.

Retningsløst, den gangen.

Men rødt og svart.

Samme lekeplassen, men jeg er alene, og det er kveld og det er mørkt og det er kaldt, for jeg husker dette gyngestativet i jern, malt gult, og jeg husker hvordan jeg klatrer opp i det, og jeg er helt alene, og jeg står der og balanserer og jernet er iskaldt i hendene, og det dannes en trekant i hvert hjørne, ikke sant, som holder stativ og husker og alt sammen på plass, og jeg kjenner vinden nå, kjenner vinden og hvordan den bærer med seg barskogen og myren, og i bunnen av 16

< — 1 00 m m —>

<— 136 mm — >

18 mm

Om Victor Tukmakovs siste vinter: «Det er ganske enkelt imponerende utført.

Om svart vinner eller ei, lykkes forfatteren her i å omsette det uutgrunnelige i besettende litteratur.»

E L L E F P R E STSÆ T E R , Klassekampen

For alle er uskyldig inntil det motsatte er bevist – eller?

Om Soldater: «Heftige noveller fra forfatter i siget. (…)

Alt Hauge skriver, bæres av fortellelyst og fortellerferdigheter.»

JA N A S K E LU N D , Stavanger Aftenblad Om Beverriket: «Beverriket er en ambisiøs og fortettet tekst som krever litt av leseren. De som liker å lete etter underliggende mønstre og skjulte sammen­ henger vil ha stor glede av denne boken.»

G R O J Ø R STA D N I L S E N , Bergens Tidende f o r f at t e r f oto : h e l g e s ko d v i n omslag: øystein vidnes

korrektur-av-et-isbn-9788241917462-trykklar.indd 1-5

ISBN 978-82-419-1746-2 ISBN 978-82-419-1746-2

9

7 882 41 91 7 462

eivind riise hauge korrektur av et sorgens kapittel

<— 100 mm —>

Var ikke som om jeg tente på en skole eller en kirke, jeg tente på et gammelt fjøs som skulle rives, og likevel, de gjorde sitt for å slukke det, og lokalavisen skrev det var totalskadd og laget et helvetes nummer av det, men altså, og det var ikke grenser for mas og styr og spesialskole og sånn og sånn. Lærte jeg noe av det, ikke av det som kom etterpå, men lærte jeg noe, den dagen?

Ja, at med meg levde uro, at jeg var en som ville se greier brenne, men det gav meg ikke noe som helst, pirret meg ikke, mener den dag i dag at pyromaner er noen sjuke jævler, ingen lykke, bortsett fra – det sa jeg kanskje – at jeg så meg selv i den flammen.

27.10.2020 14:30

<— 20 6 mm —>

E I V I N D R I I S E H AU G E (f. 1980) debuterte i 2010 med novellesamlingen Victor Tukmakovs siste vinter, og han har siden markert seg som en allsidig forfatter med utgivelser i en rekke sjangre: roman, novellesamlinger, dramatikk og sakprosa. Riise Hauge bor i Bergen.

Gjennom fengselsfuglen Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen for­teller med kløkt, nådeløs selvinn­ sikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pide­ stallen og gjør oss litt klokere.

eivind riise hauge korrektur av et sorgens kapittel

Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutin­ene, folkene. Likevel er noe anner­ledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring.

< — 1 36 —>