PETER JAMES 20
INGEN SPOR
IKKE NOE LIK
INGEN FORBRYTELSE?
Død for meg
Peter James er en av de mestselgende forfatterne i Storbritannia, best kjent for å skrive krim og thrillere, og er skaperen av den høyt elskede kriminaletterforskeren Roy Grace. Internasjonalt er bøkene hans oversatt til trettisju språk.
Peter er synonymt med pageturnere med overraskende plot, og har opparbeidet seg en hær av lojale fans gjennom forfatterkarrieren – som også omfatter perioder der han har skrevet TVmanus og produsert filmer. Han er blitt tildelt over førti priser for arbeidet sitt, inkludert
WHSmith Best Crime Author of All Time Award, Crime Writers’ Association Diamond Dagger og en BAFTAnominasjon for Kjøpmannen fra Venedig med Al Pacino og Jeremy Irons, som han var produsent for. Mange av Peters romaner er blitt adaptert for film, TV og teater.
Pe T er J A me S
Død for meg
OVerSATT AV HAlVOr KriSTiAnSen, mnO
Originaltittel: Left You Dead
Copyright © originalutgave Peter James 2024
Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen
Omslagsdesign: Neil Lang, Pan Macmillan Art Department
Omslagsillustrasjon: picture frame © Arcangel, stairs © Millennium, wedding photo & glass shards © Shutterstock
Forfatterfoto: James Clarke
Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3
Boken er satt med 10,8/13,6 pkt. Sabon LT Pro
1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6076-5
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
Til minne Om Vår elSKede OScAr
Og Alle Kjæledyr OVerAlT; TAKK FOr den uBeTingede KjærligHeTen
dere ViSer OSS menneSKer.
Og en eKSTrA HilSen Til SpOOKy, WAlly, Willy, WOO Og reSTen AV den pelS Og FjærKledde gjengen Vår!
SøndAg 1. SepTemBer
Søndager flest kranglet de om noe på et eller annet tidspunkt. Som regel om uvesentlige ting. Og som regel gikk det fort over når de bare så på hverandre og lo av det. Og denne søndag ettermiddagen, med bare noen uker igjen til deres fjerde bryllupsdag, var ikke noe unntak. Dagens krangel hadde vært om kattesand.
Eden ble i beste fall skremt av hvordan Niall kjørte, enda han bare hadde hatt én ulykke. For noen år siden hadde de kjørt hjem etter en date, og han hadde rullet rundt på taket. Han innrømte at han tåpelig nok bare ville tøffe seg. De hadde nettopp kjøpt en ny – det vil si, brukt – Golf gTi, og han ville vise henne hvor rask den var, men hadde ifølge mumlingen til en av trafikkbetjentene som ankom åstedet, gått tom for ferdigheter.
I dag hadde de kranglet den siste halvtimen av hjemveien. Og som alltid når Niall var irritert, kjørte han fortere enn vanlig med BmWen deres. De hadde allerede hatt en nestenulykke da han kjørte forbi en bil med campingvogn og svingte inn bare en meter foran en møtende Land Rover.
Flott, tenkte Eden, jeg kommer til å dø hvert øyeblikk, og mitt siste ord her i verden vil være «kattesand».
«Du, er vi nødt til å kjøpe det nå, elskling?» sa Niall og roet seg ned litt. «Jeg vil gjerne rekke slutten av Belgias Grand Prix.»
«Du kan se det i opptak.»
«Det er ikke det samme.» Han rullet ned vinduet og kastet en gammel tyggegummi, lette i lommen og fant fram en ny en.
«Jeg skulle ønske du kunne la være å gjøre det der – pakk den inn og kast den i en søppelkasse», klaget hun. «Vi må kjøpe det nå, du skulle ha kjøpt det på fredag, men glemte det», minnet hun ham på. «Og så skulle du hente det i går, men glemte det igjen.»
«Jeg vet det, men jeg var opptatt – med å prøve å tjene penger. Tre turer til flyplassen, men bare én gjerrig tips.»
«Du burde vurdere å jobbe for Uber. Der kan du rate passasjerene og gi dem bare én stjerne hvis de ikke gir deg tips.»
«Den dagen jeg jobber for Uber», svarte han, «blir den dagen jeg eier det.»
Hun lot det ligge, Niall og de store drømmene hans, for hun ville ikke at krangelen skulle blusse opp igjen. «Det ville ta meg bare fem minutter å gå inn og overta det.»
Han snøftet.
Hun lente seg fram og tok iPhonen hans. «Jeg skal bare se på bildene du tok i dag.»
«Det er utrolig at du lar mobilen din ha så lite strøm, den har et mye bedre kamera.»
«Jeg ville ha ladet den i bilen hvis du hadde husket å kjøpe en ny ledning som faktisk virker. Jeg slo den av for å spare den lille strømmen som er igjen», sa hun og skrollet gjennom labyrinten av apper.
«Du burde ha ladet den i går kveld.»
Hun ristet på hodet. «Vel, det gjorde jeg ikke.»
Han snøftet igjen.
«Herregud», sa hun mens hun fortsatte å skrolle gjennom appene. «Hvor mange apper har du? Du må ha over hundre! Jeg vedder på at du ikke engang husker hva halvparten av dem er. Du sa du skulle slette dem du ikke bruker.»
«Jeg skal det når jeg får tid.»
Hun ristet på hodet og smilte. «Du burde virkelig slette noen av dem.»
Han smilte tilbake. «Jeg skal notere meg det på en lApp.»
«For en bløt vits!» Hun fant mappen Bilder, som inneholdt bilder tatt med kameraet og andre album, og trykket på Kamera. Det var flere fra tidligere i ettermiddag av de vakre omgivelsene rundt den store herregården i elisabethansk stil og de fantastisk velstelte hagene som tok seg aller best ut i solen på sensommeren. Innsjøen. Utsikten over South Downs. Deretter flere bilder av henne i den stramme hvite shortsen og den rosa toppen der hun lente seg mot et tregjerde med innsjøen i bakgrunnen.
«Jøss! Du har tatt noen flotte bilder av meg!» sa hun. «Jeg elsker dem. I hvert fall noen av dem.»
«De ville ha vært enda bedre med mobilen din.»
I det skjulte slettet hun dem hun likte minst, og etterlot bare dem hun var virkelig fornøyd med, dem av henne med innsjøen i bakgrunnen. Så fortsatte hun å gå gjennom appene. «Hva er denne – MindNode?»
«Aner ikke.»
«Skal jeg slette den for deg?»
«Vær så god», sa han med en snev av irritasjon i stemmen.
Hun fortsatte å gjennomgå dem og slettet et par til etter å ha spurt ham.
Da de kom til 60sonen i Upper Shoreham Road, pekte han ut gjennom frontruten mot skyene som samlet seg. «Det er meldt regn om to timer. Jeg må hente noen på Heathrow i kveld, og vil veldig gjerne ta en sykkeltur etter Grand Prix for å trene litt før jeg må dra. Kan det ikke vente til i morgen?»
«Katten kan ikke holde seg, elskling», sa hun. «Bare stans utenfor, jeg kan løpe inn i butikken, hente en sekk og komme rett ut igjen. Det tar fem minutter.»
«Lover du? Jeg vet hvordan du er når du går inn i en butikk – du begynner bare å handle alt mulig annet du tror du trenger.»
Hun smilte og strøk ham forførende over låret. «Du er det eneste jeg trenger.»
«Ja, særlig!»
Hun lente seg mot ham og kysset ham på kinnet. Og straks så hun det rare, urovekkende uttrykket i øynene hans. Så forskjellig fra da de ble sammen, da hun bare så inderlig kjærlighet. «Jeg lover», sa hun.
Moren til Niall var spansk. Han hadde viltre mørkebrune krøller og et ansikt som hadde minnet henne om skuespilleren Dominic West fra første gang hun så ham.
Når han smilte, var han den kjekkeste mannen i verden. Når han var sint, så han nesten ut som en neandertaler.
Deres faste tidsfordriv om søndagene var å besøke eiendommene til National Trust så ofte de kunne, for det var gratis for medlemmer. Men denne ettermiddagen hadde de dratt til Parham House, som var eid av en annen stiftelse, og ruslet rundt i den fantastiske hjorteparken deres.
Niall kjørte inn på parkeringsplassen til det enorme supermarkedet Tesco, fem kilometer vest for hjemmet deres i Brighton. Og ble straks irritert på køen av biler
foran dem. «Se på dette – faen, elskling – dette kommer til å ta en evighet.»
«Bare stans bilen, så går jeg ut og løper inn mens du parkerer. Så kommer jeg og finner deg.»
«De greiene er tunge – er du sikker?»
Hun så skjevt på ham. «Når kjøpte du det sist?»
«Eh – jeg husker ikke.»
«Og hvordan tror du det dukker opp i huset? Ved et trylleslag? Er det tannfeen som kommer med det?»
«Greit, muskelbunten min – du, jeg parkerer der borte.»
Han svingte inn på en ledig plass litt unna butikken.
Eden tok håndvesken sin, skyndte seg ut, ga ham et slengkyss, smelte igjen døren og hastet gjennom labyrinten av biler.
Niall skrudde opp lyden på radioen og hørte på Laura Palumbo som sang «Life Goes On».
Den ble etterfulgt av en annen sang. Han var fristet til å tenne en røyk, men Eden likte ikke at han røykte i bilen. Faktisk likte hun ikke at han røykte i det hele tatt. Så han ble bare sittende der og høre på musikken og se engstelig på armbåndsuret og på klokken i bilen. Van Morrisons «Brown Eyed Girl». Så enda en sang, Johnny Cash med «You Are My Sunshine». Begge elsket countrymusikk. Kanskje hun kom tilbake før sangen var slutt – det var en av yndlingslåtene hennes.
Men det gjorde hun ikke.
De spilte en sang til. Og enda en.
Han innså at det var gått tjue minutter. Hva skjer? tenkte han. Hun handler sikkert flere ting, selv om hun lovet å la være. Himmelen ble stadig mørkere. Sjansene for å rekke slutten av Grand Prix ble stadig mindre. Han hadde tatt det opp og kunne se det senere eller i morgen,
men det var ikke helt det samme. Nå var han mest opptatt av å komme seg hjem før det begynte å regne, så han kunne dra ut med sykkelen.
Han så på klokken i bilen, og deretter på armbåndsuret igjen. Enda en sang. Tjuefem minutter. Så en halvtime. Hva pokker driver du med der inne? I et plutselig raserianfall slo han midt på rattet – og rykket til i smerte.
Han bestemte seg for å gi henne fem minutter til.
Hvor lang tid tar det å kjøpe en sekk med kattesand?
Klokken nærmet seg 15.50.
Til slutt mistet han tålmodigheten og bestemte seg for å gå inn og finne henne.
Ny bok om Roy Grace – nå en storserie på NRK!
Niall og Eden Paternoster starter søndagen som de alltid gjør – med en lang kjøretur til et vakkert landsted og et raskt stopp på det lokale supermarkedet på vei hjem.
Men denne søndagen ender annerledes. På parkeringsplassen blir
Niall stående og vente mens Eden handler, men Eden kommer aldri tilbake, og verken familie eller venner har hørt fra henne.
Niall blir etter hvert arrestert, mistenkt for drap. Roy Grace blir satt på saken, og det tar ikke lang tid før han innser at i denne saken er ingenting som det ser ut. I sin lange karriere har han aldri vært borti noe liknende.
«Peter James er tilbake i mesterlig form!» Crime Review
Peter James (f. 1948) er en av Storbritannias mestselgende krimforfattere og er oversatt til nærmere 40 språk. Mest kjent er han for de fartsfylte spenningsbøkene om Roy Grace, med sine uventede vendinger, mørke og fascinerende karakterer og ikke minst: realistiske skildringer av moderne politietterforskning.
ISBN 978-82-419-6076-5