Diplomati i en verden som brenner by Vigmostad & Bjørke

kåre reidar aa S

«Interessant selvbiografi om en slags stifinner i en verden som står i brann.»

Morten Strand , Dagbladet

DIPLOMATI BRENNER

i en

«Her får vi et flott og nyttig innblikk i dette universet og en påminnelse om at denne jobben er viktigere nå enn noen gang.»

t or Ha MM erø , Nettavisen

verden S om

«… en av de beste diplomatene i norsk utenrikstjeneste.»

J ona S G ahr S tøre

Diplomati

i en verden

som brenner

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Øystein Vidnes

Forsidefoto: AP Photo/Hussein Mall

Papir: 70 g Holmen 2,0

Boken er satt med 11,7/15 pkt. Adobe Garamond Pro

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord.

1. opplag 2025

ISBN: 978-82-419-6526-5

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til barna mine: Francisca, Daniela, Camila og Felipe

Innhold

Forord ........................................ 9

Del 1

Afghanistan. Et ærlig forsøk på å skape fred . . . . . . . 17

Del 2

Balkan. Forsoningsarbeid i Europa .

Del 3

USA. Fra president Obama til president Trump .

Del 4

Midtøsten. Norges sterke engasjement

Del 5

Kampen mot masseødeleggelses våpen.

Et tilbakeblikk

Avslutning ...................................

101

Forord

Det var ingen ting ved min oppvekst i et typisk arbeiderklassestrøk på Oslos østkant på 1960- og 70-tallet som tilsa at jeg en dag skulle bli diplomat. Jeg har ofte grublet over hva som motiverte meg til å ta det valget. Hva det var som drev meg.

Mine foreldre kommenterte sjelden hvordan de hadde det, men jeg husker en ettermiddag min mor og jeg satt ved kjøkkenbordet og hun plutselig begynte å gråte. Det hadde jeg aldri sett tidligere. Jeg kunne vel være syv–åtte år gammel. Da jeg spurte henne hva som hadde skjedd, sa hun gjennom hulkene at hun var veldig sliten. I ettertid har jeg forstått at hun var utslitt etter 15 timers arbeidsdager. Hun orket slettes ikke mer. Det satte en støkk i meg. Jeg ble redd.

Uten å ta munnen for full har den urettferdigheten jeg den dagen opplevde ved å se min egen mor så nedbrutt, forfulgt meg siden. Den politiske, økonomiske og sosiale undertrykkelsen av millioner av mennesker byr meg imot. De fleste har ikke noe grunnlag for håp og fremtidstro.

Foreldrene mine ble sendt ut i arbeidslivet fra de var små barn. Min far begynte i fiskemottak i Vesterålen, min mor begynte først som hushjelp for velstående borgere på Østlandet. Hun dro fra Ballangen i Nordland da hun var 14 år, som den eldste i en søskenflokk på syv.

Deretter var mor en arbeidshest på Reumatismesykehuset i femti år, først i vaskeriet, deretter i sykehuskantina. På kveldstid og flere kvelder i uka vasket hun kontorene og trykkeriet til kommunistavisen Friheten. I tillegg vasket hun på Oslo Lysverker, det som i dag er kjent som hotell Sommerro, for å få endene til å møtes.

Da min far kom til Oslo, ble han bygningsarbeider, organisert i fagforeningen Stein og Jord og medlem av Norges Kommunistiske Parti. Han var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen og satt fengslet på Møllergata 19 og Grini. Han fortalte aldri hva han hadde blitt utsatt for i nazistenes fangenskap. Hans vitnesbyrd var psykiske plager, som han forsøkte å døyve med alkohol, uten særlig hell.

For å lette tilværelsen for resten av familien gjennom de vanskelige tidene, ble jeg som treåring sendt til min mors søster i Stockholm. Der ble jeg til jeg var fem år. Med tiden glemte jeg at jeg hadde en annen familie. Hadde det ikke vært for min søster, ville jeg mest sannsynlig forblitt i Sverige og aldri blitt gjenforent med min nærmeste biologiske familie. Storesøster Karin satte hardt mot hardt: Enten kommer Kåre tilbake til oss, eller så flytter jeg fra dere, truet hun med. Det hjalp.

Det første jeg husker av Oslo, er at jeg går av toget fra Stockholm på Østbanen. Det andre jeg erindrer, er at jeg om morgenen neste dag befinner meg i en leilighet jeg ikke drar kjensel på, sammen med mennesker som er totalt ukjente. Min tantes samboer, som hadde fulgt meg til Norge, hadde reist tilbake til Sverige. Sammen med min far går jeg gråtende rundt i Oslo og tror jeg leter etter ham.

En annen ting jeg husker, er at vi i helgene dro til Tøyenparken, Ola Narr og utsikten på Ekeberg for få adspredelse. Om sommeren, og når tiden tillot det, campet vi noen netter på Langøyene i indre Oslofjord.

Tøyen skole lå vis-a-vis der vi bodde. Jeg husker tydelig at jeg kom for sent på første skoledag, at alle elevene i første klasse var gått hjem da jeg kom. Jeg hadde ingen til å følge meg og hadde gått for sent hjemmefra. Muligens var det et forvarsel om hva som skulle komme de neste årene på barne- og ungdomsskolen. Jeg møtte opp, men hadde liten motivasjon for å lære. Med årene ga jeg mer og mer blaffen. Gymtimene var de beste. Matte hadde jeg sans for, men mistet interessen også der etter kort tid. Jeg begynte ganske tidlig å drikke alkohol, og i tolv–trettenårsalderen ble jeg hekta på å sniffe lynol. Hasj prøvde jeg også, men fant ingen nytelse i det. Da venner av meg begynte med hardere narkotiske stoffer og oppsøkte andre miljøer i Oslo, skjerpet jeg meg og begynte heller å bruke mer tid på å spille fotball på Ola Narr i Sterling fotballklubb. I åttende klasse var jeg nær ved å bli overført til en spesialskole. At jeg kunne havne på «Dusten», som den ble kalt på folkemunne, var jeg likegyldig til. Av en eller annen grunn ble det ikke noe av, og sommeren 1971 var jeg ferdig med niårig utdanning. På vei ut skoleporten fikk jeg med meg et vitnemål som ga få muligheter. Storesøster Karin og min syv år eldre bror Kjell hadde tidlig gått ut i arbeid. Familiens økonomi gjorde det umulig for dem å ta høyere utdanning.

Jeg funderte over hva jeg skulle få ut av livet mitt. På denne tiden innså jeg til fulle at det var store forskjeller

på folk. Klasseskillene var lette å se. De på vestkanten hadde god økonomi og tedde seg på en annen måte enn jeg var vant til. De velstående og borgerskapet var den rake motsetning til arbeiderklassen, som slet økonomisk og langt på vei var avskåret fra videre utdanning etter barne- og fremhaldsskolen. Det arbeiderklassen hadde, var et sterkt sosialt samhold som bandt naboer og familier sammen. Sukker, salt, egg og mel ble fordelt mellom oss. Til tider også en slant med alkohol.

Det var ydmykende at min mor en gang i måneden måtte stille seg i kø i en trappeoppgang sammen med andre leietakere for å betale husleia til frøken Olsen. Der stod de og hutret om vinteren mens eieren av flerfoldige bygårder med sirlig penn førte beløpene hun mottok, inn i en stor regnskapsbok. Jeg følte det som en stor urett å stå der med lua i hånden sammen med min mor. Det var den samme huseieren som sa at vi kunne flytte fra en ettroms til en toroms leilighet hvis vi betalte mer og min far påtok seg vaktmesteroppgavene for to bygårder, uten økonomisk kompensasjon.

Den sosiale oppvåkningen forsterket seg gjennom sommeren 1971. Det samme gjorde grublingen over min egen fremtid. En dag i september, da jeg befant meg i nærheten av Torggata bad, tok jeg beslutningen. Jeg tok beina fatt og sprang over Ankerbrua og de få meterne tilbake til Hersleb skole, hvor jeg ba om et møte med rektor Jørgensen. Jeg tviler på at Jørgensen husket at sist gang jeg hadde vært på hans forværelse, så var det for å bli strammet opp og bli bedt om å skjerpe meg. Da jeg nå dukket opp, var det for å be ham gi meg muligheten til å ta niende klasse om igjen,

slik at jeg kunne forbedre karakterene mine. I bakhodet lå tanken om at jeg året etter kunne begynne på gymnaset – hvis jeg gjorde det bra nok. Jørgensen sa ja, men la til at før jeg begynte på skolen, måtte jeg se å få klippet av meg det lange håret som hang nedover skuldrene. Det gjorde jeg. (Snart var det like langt som før.) Hadde Jørgensen avvist meg den gang, hadde livet mitt utvilsomt tatt en annen retning. Motivasjonen jeg fikk den septemberdagen i 1971, dro meg gjennom ekstraåret på Hersleb, videre til Foss gymnas og senere til universitetet på Blindern.

Søknaden om å bli tatt opp på diplomatkurset i Utenriksdepartementet leverte jeg en søndag kveld, bare noen minutter før fristen gikk ut ved midnatt. Ideen om å søke fikk jeg fra to studiekamerater som hadde bestått opptakskravene året før og nå var i full gang med opplæringen. Hva jeg gikk til, ante jeg ikke. Særlig interessert i å reise utenlands var jeg heller ikke, utover de få togturene jeg hadde tatt rundt omkring i Europa i studietiden. Det var ønsket om å få meg en jobb som fikk meg til å søke. Lite visste jeg da at jeg kom til å bli diplomat i Norges tjeneste i førti år.

I ettertid er det tydelig at det som drev meg, var trangen til å få ting gjort og oppnå resultater for å bedre folks hverdag – enten det var snakk om politiske fanger under militærdiktaturet i Chile, befolkningen på Balkan eller de som led i Midtøsten og i Afghanistan. Drivkraften til å bidra til endring kom fra min egen oppvekst på Tøyen. Norge har gitt meg muligheter til å prøve å gjøre noe med urettferdigheten – utenfor Norges grenser.

Diplomatens rolle er å spille etter oppsatte regler. Mange vil påstå at det er en for rigid ramme og med et for smalt

handlingsrom for den enkelte. Muligheter til å gjøre noe forsvinner fordi systemet reagerer for sent, eller fordi det finnes en frykt for å ta sjanser.

Min tilnærming har noen ganger vært å utfordre spillereglene. I ulike situasjoner har jeg forsøkt det med hell. Andre ganger har det ikke gått bra. Hadde arbeidet mitt samlet sett gått helt skeis, ville nok ikke denne boka sett dagens lys. Heldigvis har jeg hatt politikere og ledere rundt meg som har latt meg utforske muligheter som har oppstått. Det har de gjort fordi de har vært opptatt av at Norge skal gjøre en forskjell.

Like givende har det vært å gi råd og veiledning til kolleger med ambisjoner og glød om å stå opp for Norge og mot urett i verden. Budskapet til dem har vært å de må ta initiativ og se etter muligheter de tror på, og at rommet for å handle er langt større enn det mange tror. Å erfare at det faktisk skjer, er givende.

Boka du holder i hånden, er et bidrag til forståelsen av det norske diplomatiet, av det menneskelige, politiske og diplomatiske spillet og prosessene som ledet til beslutninger som ble tatt. Boka beretter om vanskelige og utfordrende situasjoner Norge har stått i, og historien om hvordan ulike kriser ble håndtert.

Kildematerialet er i stor grad mitt eget hode, men andre som kjenner historiene, har fått lese. Muligens mangler nyanser og detaljer. Det får så være. Ambisjonen har vært å få fram fortellingene og historien bak historien. Lykkes jeg med å gi et lite innblikk i diplomatiet, er jeg fornøyd.

Sitater og anekdoter har, så langt det har vært mulig, blitt forevist de som omtales.

Tidvis skriver jeg om kompliserte konflikter, med dype historiske røtter. Hvis du vil forstå hvordan disse konfliktene ble til, eller om alle sidene ved disse konfliktene i dag, må du lese andre bøker. Denne boka forteller om mine egne erfaringer, om hva som var Norges og min rolle i møte med disse konfliktene. Det er ingen objektiv bok. Som alle andre har jeg mine egne verdier, følelser og meninger.

De har hver på sin måte rettledet meg i mitt daglige arbeid, som leder i ulike posisjoner og i utarbeidelsen av forslag og råd til ulike utenriksministre og regjeringer.

I denne boka fremheves min egen rolle, men både i Oslo og i utlandet lente jeg meg på arbeidet til flinke og motiverte kolleger. Diplomati er langt fra noe enmannsshow. For Norges del er det et samspill mellom norske myndigheter i Oslo og de om lag hundre ambassadene, delegasjonene og generalkonsulatene vi har i utlandet. Det er alle de som i fellesskap meisler ut hvordan Norge skal forholde seg til en verden i brann, kjennetegnet av kriger mellom land, interne kriser, menneskerettighetsbrudd og global oppvarming. Diplomati er et lagspill hvor ambassadøren er Norges representant overfor et land eller en internasjonal organisasjon, som for eksempel FN og NATO. Staben er utsendte medarbeidere fra Utenriksdepartementet, i noen tilfeller også fra andre fagdepartementer og Forsvaret, og medarbeidere som er rekruttert lokalt. Mens de utsendte fra Norge ofte tjenestegjør fra to til fire år, er det mange lokalt ansatte som blir hele sin karriere i tjeneste for Norge.

Boka har jeg gått svanger med i lang tid, men jeg har samtidig tenkt at det å skrive var en for stor oppgave å ta

fatt på. Da jeg først gikk i gang med skrivingen, var det fordi jeg ønsket å få fram den rollen norske diplomater har spilt, en rolle som slett ikke har vært ubetydelig. Boka er en anerkjennelse av deres arbeid.

Diplomatiets oppgave er å forstå og vurdere hva som skjer rundt oss, som igjen er en forutsetning for å handle. I en urolig verden blir diplomatiet viktig. Vi trenger diplomatiet for å binde oss sammen med våre allierte og venner, til å strekke ut en hånd til dem vi ikke er enige med, og for å si fra om hva Norge mener om verdens gang.

Det har gitt mening å ta del i utformingen og gjennomføringen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg har erfart og sett at Norge har spilt en rolle og oppnådd viktige resultater både i våre egne nærområder og langt unna vår komfortsone. Norge har gitt meg muligheter jeg ikke ante eksisterte da jeg vokste opp på Tøyen. Da gutten på fem år kom til Østbanen og gikk av toget fra Stockholm i 1960, var det ikke slutten på en lang reise, men begynnelsen.

Jeg håper den reisen vil vare enda noen år.

En tankevekkende og sjeldent ærlig innsideberetning om diplomatiets usynlige rolle på verdensscenen.

I denne boken tar toppdiplomaten Kåre Reidar Aas leseren med inn i noen av de mest aktuelle konfliktene i verden i dag: Fra Afghanistan via Midtøsten til USA, blir du med på innsiden av det internasjonale maktspillet.

Kåre Reidar Aas forteller om Norges rolle i de krevende forhandlingene med Taliban, om forholdet til nato, håndtering av terrortrusler, diplomatisk spill i Midtøsten og på Balkan – og ikke minst får du et innblikk i forholdet til USA. Hvordan Norge manøvrerte for å sikre sine interesser da Donald Trump var president første gang, er nå mer relevant enn noen gang.

Boken gir deg en personlig fortelling fra global politikk og maktkamper og skildrer hvordan internasjonale ledere tenker og agerer. Hva kan Norge gjøre for å balansere sin posisjon i en verden i rask endring?

«… Kåre Aas var en sentral og unik aktør i det amerikansk-norske og transatlantiske samarbeidet.»

Jake Sullivan , Nasjonal sikkerhetsrådgiver under president Joe Biden

ISBN 978-82-419-6526-5