Birgitte Rustad Wegener
JONAS EIDE GÅR PÅ VANNET
BIRGITTE RuSTAD WEGENER
JONAS EIDE GÅR PÅ VANNET
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2025
Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Jenny Løfsgaard / Smuss Studio
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med 11/15 pkt. Sabon LT Pro 1. opplag 2025
ISBN: 978-82-419-6562-3
Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
PERÓ
– Jeg skal flytte til Peru.
Vi så på Eskil med potetgull i kjeften. Det var tredje juledag, gjengen var samlet hjemme hos Linus. Faren hans var filmprodusent, så de hadde kino i kjelleren.
Og med kino mener jeg ikke en halvstor TV og noen akseptable høyttalere. Nei, jeg mener en ekte kino, med proft surroundanlegg og fem rader med myke kinoseter som vippet bakover, egen holder til brusflaske og greier. Hvert sete kostet tjue tusen, Linus nevnte det hver gang vi var på besøk. «Det er poengløst å se film uten skikkelig anlegg», pleide han å si, men som regel brukte vi kinoen til å se teite realityserier.
Denne kvelden hadde vi satt på en superheltfilm. Jeg husker ikke hvilken, det var ingen som var så gira på den, men vi hadde ikke klart å bli enige om noe annet. Og det var da, mens vi satt der og så folk i glinsende drakter sette fyr på ting med blikket, at Eskil sa han skulle flytte til Peru. – Til høsten. Jeg skal på utveksling.
– Hvor faen er Peru, sa Mikkel. Eskil fant frem et kart på mobilen, uten at det hjalp Mikkel. Fyren gikk seg vill i Frognerparken på skoletur en gang, vi måtte bruke kartet på Snap for å spore ham opp.
Eskil fortalte om Peru. Han skulle være der et år, bo hos en lokal familie, gå på vanlig skole og greier. Han sa konsekvent «Peró», en smule irriterende, jeg gikk ikke rundt og sa «Parii» selv om jeg tok fransk.
Linus begynte å fortelle om broren sin som hadde møtt noen suspekte typer da han backpacket i Costa Rica. Og så skulle Mikkel absolutt vise oss noen latinamerikanske damer han fulgte på TikTok. Jeg hadde ikke sjanse til å følge med på filmen, og til slutt bare glapp det ut av meg:
– Peru er det siste stedet jeg ville dratt.
De andre ble stille. Eskil så på meg. – Hvordan da?
– Det høres bare dølt ut. Hva skjer i Peru, liksom.
Eskil begynte på et foredrag om Perus fascinerende historie, jeg datt av et sted rundt utviklingen av steinredskaper.
– Samme for meg, sa jeg. – Men du kunne jo dratt hvor som helst i verden. Du kunne reist til Sør-Korea. Eller Argentina.
Det skulle jeg aldri sagt, for nå begynte Eskil å redegjøre for utdanningssystemet i Argentina.
– Jeg synes bare det er litt kleint, avbrøt jeg. – Å komme dit som en rik, hvit fyr for å studere de innfødte.
Eskil ble rødflekkete i kinnene. – Det er viktig å lære om andre kulturer.
– Viktig for deg, kanskje. Peru driter vel i om du tar tusen bilder av Machu Picchu.
Jeg var ærlig talt ganske fornøyd med at jeg husket at Machu Picchu lå i Peru. Men her var det ingen ros
å få, i stedet blandet Linus seg. – Hei, Jonas, vi skjønner poenget. Er det noen som er sultne?
Et par timer senere gikk jeg hjemover i mørket. Julaften hadde det kommet masse snø, som nå hadde begynt å smelte, jeg måtte gjøre små byks bortover gaten for å unngå det verste slapset. Hvite og røde julestjerner lyste opp vinduene i villaene. Naboene i enden av gaten hadde satt ut den digre nissen i plast allerede i november.
Mamma pleide å sukke over hvor stygg den var, men jeg ble alltid barnslig glad når den dukket opp, likte at noe var det samme år etter år.
Men der og da gikk det opp for meg at én dag ville ikke den nissen være der mer, kanskje det ville gå hull på den, eller noen drittfolk ville stikke av med den i fylla.
For sånn var det: Ingenting varte evig, alt som var bra, måtte ta slutt, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det.
DE BESTE PLASSENE GÅR FØRST
– Ja, Jonas. Da var det oss!
Skrivebordet til Bente Tangvall fløt av papirer. En barnetegning hang skjevt i en ramme på veggen, noen ulltøfler lå slengt i hjørnet.
Studierådgiveren på skolen hadde prøvd å få tak i meg i flere uker. Først fikk jeg meldinger på Teams. I starten var de blide med emojis og greier: Hei, Jonas, det er Bente Tangvall, skulle vi tatt et møte på mitt kontor for å snakke om høsten? Etter hvert ble meldingene
kortere: Hva med fredag klokken to?
Til slutt hadde hun kommet inn i klasserommet midt i en time og nærmest båret meg ut, som en løve med en antilope i kjeften.
Nå satt hun og kikket på meg over brillene. – Ja, Jonas? Snart ferdig med ungdomsskolen?
– Ja, sa jeg.
– Fristen for å søke videregående er 1. mars.
Som om jeg ikke visste det. Lærerne hadde ikke snakket om annet de siste månedene. Det gikk ikke en dag uten at mamma spurte om «jeg hadde tenkt noe mer». Og postkassen hjemme hadde fylt seg opp med reklame fra privatskoler, glinsende brosjyrer med
smilende tenåringer på forsiden, de lokket med utenlandsturer og «luftige lesesaler» og jeg vet ikke hva.
– Du har ikke så verst karakterer, sa Bente og studerte pc-skjermen foran seg. Hun hadde på en litt for trang kjole, mønsteret forestilte rader med ugler. – Fire i matte, fem i historie, fem i engelsk ...
Så kikket hun opp. – To i norsk?
Jeg kremtet. – Greia er at norsklæreren hater meg. Vi hadde en krangel, etter det har jeg bare fått dårlige karakterer.
– Hva kranglet dere om?
– Jeg kalte Ibsen talentløs. Men det er ingen som har en and som kjæledyr, det gir ingen mening!
– Vet du hva? sa Bente, hun laget en liten smattelyd når hun snakket. – Den toeren synes jeg du skal være stolt av.
– Ja vel ...?
Bente dempet stemmen, som om hun skulle fortelle meg en hemmelighet. – Din generasjon, dere er så opptatt av å være flinke. Men skolen dreier seg ikke om å være flink.
Jeg burde kanskje blitt lettet. I stedet tenkte jeg: Hva dreier den seg om DA?
Bente vendte tilbake til pc-en. – Har du tenkt å ta videregående?
– Det er planen.
– Hvilken skole?
– Jeg har tenkt på Blindern?
Øynene hennes smalnet. – Hvorfor Blindern?
Jeg trakk på skuldrene. – Det er jo det folk skal ...
Bente sukket. Hun tok av seg brillene og begynte å pusse dem med kjoleermet. – Så du er en fisk.
Jeg så forvirret på henne. – Hva kalte du meg?
– En fisk! En som følger strømmen!
Irritasjonen steg i meg. – Er jeg en fisk fordi jeg vil gå på samme skole som vennene mine?
Hun satte brillene tilbake på nesa. – Hva hvis vennene dine hoppet utfor et stup? Ville du gjort det samme?
– Sammenlikner du videregående med å hoppe utfor et stup?
– Jonas, sa hun og så alvorlig på meg. – Får jeg stille deg et spørsmål?
– Har jeg noe valg?
– Hva vil du?
– Hva jeg vil?
– Med livet ditt! Har du planer om å studere?
– Planer og planer ...
– For man må ikke studere. Mange foreldre trygler meg om å få ungene deres til å droppe yrkesfag. Men elektrikere har vi faktisk bruk for. Når var sist du tenkte «nå skulle vi hatt en sosiolog her»?
Bente lo så uglene danset rundt midjen hennes.
Så ble hun alvorlig igjen.
– Hva kunne du tenke deg å drive med?
– Hva da drive?
– Hva slags jobb ser du for deg?
Jobb. Hun kunne like gjerne spurt hvor jeg ville begraves. Vær rask, de beste plassene går først!
– Jonas?
Det hang en klokke over døren. Når det var helt stille, kunne jeg høre den tikke. Tikk. Tikk. Tikk.
– Jeg vet ikke, sa jeg. – Men det hadde kanskje vært fint å gjøre noe viktig?
Bente begynte ivrig å notere på pc-en. – Noe viktig. Bra!
– Noe som gjør verden bedre, fortsatte jeg, oppmuntret av responsen.
– Gjøre ... verden ... bedre ...
– Og så vil jeg helst ikke sitte på et kontor.
– Ikke ... kontor ...
Jeg tenkte meg om. – Jeg så faktisk en dokumentar om folk som jobbet med tigre.
Bente så opp. – Med tiggere?
– Med tigre. Tigerunger som hadde mistet foreldrene sine. Noe sånt kunne jeg gjort.
– Jeg tror ikke tigerpasser er en egen utdannelse, sa Bente. – Hva med veterinær?
– Må ikke de avlive dyr? Jeg har ikke så lyst til det, egentlig ...
Bente lente seg tilbake og lukket øynene, som en tvetterforsker som vurderte bevisene. Da jeg begynte å lure på om hun hadde sovnet, rettet hun seg opp i stolen.
– Ok, Jonas. Jeg vil du skal komme tilbake om en uke. Og da skal du ha med deg en liste over tjue ting du liker.
– Tjue ting jeg liker å gjøre ...?
Bente Tangvall smilte. – Det er helt opp til deg.
SOFIE I B
– Hei, Mikkel, ballen skal OVER nettet!
Stemmen min laget ekko i den varme hallen.
– Linus servet før jeg var klar! bjeffet Mikkel tilbake. Han hadde akkurat slått en ball sidelengs så den landet to baner bortenfor vår.
– Du plasserer deg feil, sa Linus. Han sto på den ene banehalvdelen, Mikkel, Eskil og jeg på den andre. – Da har du ikke kontroll på ballen.
– Jeg visste ikke at vi hadde begynt! gneldret Mikkel.
Linus overhørte ham. – ... dessuten er du løs i håndleddet. Dette er ikke badminton.
Linus demonstrerte med sin egen racket. – Se her.
Kontrollert slag hele veien gjennom. Stikk bort og hent ballen!
Mikkel brummet noe uhørlig, men småløp over til bane tre. Det hadde vært hans idé at Linus skulle lære oss tennis. Han hadde sikkert sett for seg at han kom til å naile det. Foreldrene hans hadde brukt ti år eller noe på å få barn. Da Mikkel endelig dukket opp, fikk han nok oppbakking, for å si det sånn: Fjeset hans hang i gullramme i alle rom, dorullnissene fra barnehagen sto fremme hele året. Mikkel planla å bli advokat sånn som
faren, men karet seg så vidt gjennom skolen ved hjelp av tre privatlærere. Det egentlige talentet hans var å være der det skjedde: Fyren kunne snuse opp en fest på ti mils avstand og snakket alltid om folk vi aldri hadde hørt om: «Kjenner dere ikke Mulle fra Bjølsen, han er jo rå!»
Linus kastet en ny ball i været og servet til Eskil, som sendte den i retur.
– Nydelig, Eskil!
Eskil så nesten forbauset ut hver gang han traff ballen. Han var stor som en elg, sikkert like sterk, men hadde null konkurranseinstinkt. Han og jeg spilte fotball på barneskolen. Siden han var så diger, pleide motstanderne å lage bråk fordi de trodde han var for gammel for laget. De skjønte fort at han ikke var en trussel: Eskil glemte ofte å følge med på kampen fordi han sto og filosoferte over et eller annet, og han var for høflig til å ta fra noen ballen. Jeg tror han helst ville sitte under et tre og chille med en bok.
Mikkel kom småløpende tilbake med ballen og kastet den tilbake til Linus. – Ok, nå venter du til jeg er klar!
Linus nølte ikke et sekund før han smelte ballen tilbake mot Mikkel, som slapp ut et hyl og dukket, vi andre holdt på å le oss i hjel.
– Nå kan dere serve litt, sa Linus. – Jonas, vil du gå først?
Han kastet et par baller over nettet. Jeg stappet den ene i lommen på shortsen og stilte meg bak grunnlinjen, kastet ballen i luften et par ganger mens jeg justerte fotstillingen.
Idet jeg skulle til å serve, gikk døren til hallen opp, og Nora kom inn sammen med Sofie fra B-klassen. Begge
hadde på seg kort, hvit kjole, jeg lurte på om jenter spilte tennis bare så de kunne bruke sånne kjoler.
Da Nora fikk øye på oss, nikket hun til Sofie, og så kom de bort til banen vår.
– Hvordan går det her, da?
Spørsmålet var rettet mot Linus. – Er de flinke?
– Sjukt talentfulle, sa Linus. Faktisk skjønte jeg ikke at han gadd å bruke tid på oss. Linus hadde bestemt seg for å bli proff da han var cirka fire og et halvt. Han trente seks dager i uka, skulle spille NM til våren og hadde godt over fem i snitt. Og likevel fikk han tid til å besøke bestemoren sin.
Nora dultet borti Sofie med racketen. – Hun her lurer på om dere har planer på lørdag?
Sofie rødmet. – Jeg skal ha fest, sa hun og vippet på den ene foten. – Dere må bare komme …?
Før tiende hadde jeg så vidt snakket med Sofie, det eneste jeg visste om henne, var at hun drev med seiling og hadde vært modell for et kjøpesenter. Men denne vinteren så jeg henne overalt: Når jeg skulle gå fra skolen, gikk hun ofte helt samtidig, sånn at vi endte med å ta følge et stykke. Hun var på de samme festene som oss, og på de samme filmene på kino.
En gang møtte jeg henne til og med rett utenfor huset mitt, og hun var sånn «nei, bor du her, så sykt tilfeldig!».
– Klart vi kommer på fest, sa Mikkel.
Sofie snudde seg mot meg, stemmen hennes var lys og lett. – Hva med deg, Jonas?
– Jeg er med, sa jeg.
– Kult, sa Sofie, og jentene småløp over til banen sin.
Bente Tangvall ville nok kalt Sofie en fisk. På skolen gikk hun aldri alene, drev alltid rundt i en stim av pene jenter med lyse klær. En gang jeg spurte henne hva slags musikk hun hørte på, svarte hun «sånn vanlig».
Men jeg likte henne. Hun var glad og hadde fint ansikt. Før jul var vi en gjeng som hadde hengt hjemme hos Nora. Etterpå hadde jeg tatt følge med Sofie hjemover, og da hun skled på isen, hadde jeg fanget henne, litt som i en film.
Kanskje jeg skulle bli forelsket i Sofie. Var det ikke sånt man skulle bruke ungdomsskolen på? Jeg hadde bare vært forelsket én gang, i hun som jobbet på Carlings på Karl Johan, og jeg følte ikke det telte, siden vi bare hadde diskutert belter.
JESSICA ØSTENGEN
Fredag morgen. Jeg var som vanlig sen, småløp gjennom skolegården flere minutter etter at det hadde ringt inn. Heldigvis var Oddgeir også forsinket. Jeg slengte meg ned på stolen, tok inn stemningen. Det var en rastløs uro i rommet, sånn som det alltid var på fredager.
Men noe var annerledes. Folk snakket lavere enn de pleide, kastet små blikk mot vindusrekka. Jeg kikket bort. Det satt en jente der som jeg ikke hadde sett før.
Det måtte være Jessica.
Navnet Jessica hadde stått på klasselisten vår siden starten av tiende. Minst en gang i uka ble hun ropt opp av en eller annen vikar, og hver gang måtte vi forklare at hun ikke skulle begynne før etter jul. Alle hadde giret seg opp ved tanken på denne Jessica, desperate etter et nytt fjes på skolen. De fleste på trinnet hadde kjent hverandre siden første klasse. Folk flyttet ikke herfra om de ikke måtte, når folk ble skilt og måtte selge villaen sin, klorte de seg fast i blokkene ved senteret.
Oddgeir kom inn, la fra seg vesken på kateteret. Så fant han Jessica med blikket, ba henne presentere seg. Hun reiste seg, skalv ikke litt i stemmen engang da hun sa navnet sitt. – Jeg heter Jessica. Jessica Østengen.
Hun fortalte at hun akkurat hadde kommet tilbake til Norge etter å ha bodd et halvt år i Japan med familien. Bortsett fra det med Japan var det ikke noe spesielt ved henne. Smalt fjes, høyhalset genser og hestehale. Du kunne nesten ta på skuffelsen i rommet. Stakkars jente. Ingen kunne leve opp til så mange forventninger. Innen storefri var hun blitt like spennende som linoleumen på gulvet.
Og så kom siste time.
Vi hadde KRLE. Oddgeir hadde med en artikkel om en fyr som hadde fått jobb som prest i en liten bygd på Vestlandet. Etter at fyren hadde begynt i jobben, hadde han sagt at han ikke ville samarbeide med kvinnelige prester. Det ble masse styr, selvfølgelig. Mange i bygda mente han burde få sparken. Oddgeir ville vi skulle diskutere artikkelen. Nora rakte opp hånden med én gang. Hun var med i lokallaget av Sosialistisk Ungdom, de pleide å møtes hos henne i villaen til 30 millioner for å diskutere fattigdom. – Han burde få sparken! nesten ropte hun. – Det er diskriminering!
De andre jentene var enige. Selv klarte jeg ikke bry meg. Man så på bildet at han presten var en raring. Det var som å kjefte på en struts for at den ikke kunne fly.
Oddgeir skulle til å gå videre da en hånd skjøt i været. Oddgeir lyste opp. – Ja, eh ... Jessica?
– Jeg synes ikke han burde få sparken.
Det ble stille i klasserommet.
– Det er jo religionsfrihet i dette landet.
Nora smilte til henne, som til et barn. – Kvinner har faktisk rettigheter.
– Ja, sa Jessica. – Men det har han også.
– Interessant perspektiv! sa Oddgeir, tydelig glad for diskusjon. Nora fortsatte. – Det handler om prinsipper.
– Han presten har også prinsipper, sa Jessica.
Neseborene til Nora utvidet seg, det gjorde de alltid når hun ble irritert. – Men han bryter loven!
– Du kan jo kalle det sivil ulydighet.
Nora ble stille et øyeblikk. Senest uka før hadde hun truet med å lenke seg fast til et tre i skolegården som skulle hugges.
– Kjempespennende diskusjon! sa Oddgeir. – Nå tenkte jeg alle kunne skrive en refleksjonstekst ...
– Hva om han ikke ville jobbe med homofile? avbrøt
Nora. – Hadde det vært greit?
– Kanskje, sa Jessica. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg begynte å le. Nora så irritert på meg. – Hva er det du ler av?
Jessica tok ordet igjen. – Altså, jeg er ikke enig med presten. Men man kan ikke svikte alt man tror på, bare for å bli likt.
Nora la seg over pulten og stønnet, og så ringte det ut.
Jeg gikk ut i skolegården. Nora sto og snakket opphisset med de andre jentene, det var ikke vanskelig å gjette hva temaet var.
Gutta sto borte ved sykkelstativet. Linus og Eskil hang over skulderen til Mikkel, som var i ferd med å vise dem noe. Da jeg kom bort til dem, gliste Mikkel til meg og viftet med telefonen. – Jeg googlet henne!
Jeg lente meg inn i flokken. Mikkel hadde klikket seg inn på en YouTube-video. Jeg kjente igjen Jessica
med det samme. Hun sto på en scene foran en fullsatt sal. En mann med mikrofon sa noe jeg ikke oppfattet, og gikk ned fra scenen. Så begynte Jessica å synge. Jeg fikk ikke med meg teksten, men det var åpenbart noe Jesus-greier. Gutta fniste. Og det var ikke så rart, for hun så litt sånn amerikansk kristen ut, med øynene igjen og håndflatene vendt ut mot publikum. Jeg klarte ikke la være å bli imponert. Bare stå der og gi faen i at hun dummet seg ut.
– Få den bort!
Linus la hånden over telefonen til Mikkel, nikket mot skolegården. Jessica kom gående rett mot oss. Det er mulig hun skjønte hva vi så på, men hun gikk bare ut porten uten å ofre oss et blikk.
Bente lo så uglene danset rundt midjen hennes. Så ble hun alvorlig igjen.
– Hva kunne du tenke deg å drive med?
– Hva da drive?
– Hva slags jobb ser du for deg?
Jobb. Hun kunne like gjerne spurt hvor jeg ville begraves. Vær rask, de beste plassene går først!
Ungdomsskolen går mot slutten, og Jonas Eide må ta et valg: Vil han jobbe i barnehage, bli skuespiller eller kanskje snekker? Jonas har surfet gjennom livet så langt, men nå må han takle en livstrett studierådgiver, en kompis som vil til Peru og en katastrofal fest på skoletur til Bergen. Og når drømmedama Sofie endelig er interessert, hvorfor er han da så opphengt i Jessica, som er kristen og har skolens styggeste lue?
Jonas Eide går på vannet er en komedie om å ha alle muligheter, men likevel klare å rote det til. Det er også en historie om vennskap og om å finne ut hvor man har flokken sin.