Landssvik og profitt by Vigmostad & Bjørke

Landssvik og profitt

Finans næringens ran av nordmenn under krigen

Landssvik og profitt

Ingeborg Solbrekken

Landssvik og profitt

Finans næringens ran av nordmenn under krigen

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Sats ved forlaget

Omslagsdesign ved forlaget

Forsidebilder: Hakekors: © Shutterstock, portrett av Vidkun Quisling: Riksarkivet, portrett av mannen: Aftenposten, bildet av Norges Bank: digitaltmuseum.no, konvolutt: © Shutterstock

Papir: 60 g Holmen 2,0

Boken er satt med Adobe Garamond Pro 2. opplag 2025

ISBN: 978-82-419-6576-0

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Fritt Ord og Forsvarshistorisk Museum.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Prolog

Sikkerhetskjelleren hviler på fjell og gulvet består av betong, dels av murstein og sement. Vegger og tak dannes av alentykke murer, endog over en alen tykke. Kjelleren dekkes av et tett nett av herdede tre tommers vinkeljern, som gjør den mer enn alminnelig sterk. Dette stålnettet står fritt på innsiden av veggene og ligger likeledes fritt på gulvet. Det kan kontrolleres hver dag at stålstengene og den bakenforliggende muren er uskadd.

Over det hvelvede taket er et stålnett innmurt i betongen. Ethvert angrep på kjelleren fra den kanten vil vise seg i ekspedisjonskontorets asfaltgulv. Stålnettet er klinket sammen så det danner et fast nett rundt hele rommet. Det vil ta minst 48 timer å bryte seg gjennom nettet, for ikke å snakke om muren, og dernest de solide jernskapene og sammensveisede jernboksene. Å bryte opp disse ville kreve et lengre og uforstyrret arbeid.

Takets hvelv hviler på to jernsøyler, 12 tommer i diameter. Hvelvingen kan bære en større vekt enn om hele huset skulle rase sammen. Teknisk kyndige menn uttaler at muligheten for å ødelegge kjelleren ved brann eller innbrudd er umulig.1

Bankkundenes penger og oppbevaringer var bombesikret.

Men: «The hearts of men are easily corrupted and the ring of power has a mind of its own.»2

Mot dette hjalp hverken stålnett, betongmurer eller søyler.

Hva skjedde under krigen, da bankenes murer brast?

Nazi-Tyskland

og Quisling overtar Norge

En blindgjenger

Den 8. april 1940 forlot Johan Nygaardsvold kontoret utpå ettermiddagen og gikk hjemover mot statsministerboligen. Der ventet hans datterdatter, Haldis, som fylte 3 år. Hun var kommet sammen med moren fra Hommelvik i Trøndelag for å feire fødselsdagen sammen med besteforeldrene.

Det hadde vært lange og krevende samtaler i regjeringen denne dagen. Nygaardsvold hadde nylig vært på et politikermøte i Stockholm der de drøftet den overhengende krigsfaren. Alle hadde vært enige om at Skandinavia ikke kom til å bli dratt inn i krigen. Etter tyskernes invasjon av Polen året før hadde de nordiske land underskrevet en felles erklæring om fullkommen nøytralitet. Dette var det bred oppslutning om i folket.3

For Nygaardsvolds innadvendte og flegmatiske karakter var krig og konflikt ulystbetont. Han var dessuten oppdratt i Arbeiderpartiets antimilitaristiske tradisjon. Norske arbeidere skulle ikke slåss med arbeidere i andre land. Hans instinktive reaksjon på stridigheter var å trekke seg vekk fra dem.

Norge var og er et konstitusjonelt monarki. Da Arbeiderpartiet overtok makten i 1935, kom partiets forsoning med

kongehuset av seg selv. Nygaardsvold var blitt fortrolig venn med sin nabo, Kong Haakon. Husmannsgutten fra Hommelvik omga seg med monarker og kapitalister. Slik var den nye verden.

Da han var kommet omtrent rett nedenfor Slottet, kunne han se vinduene i hjemmet sitt. Statsministerboligen lå den gang i St. Olavs gate 35, der SAS-hotellet ligger i dag. I boligen hang det lysekroner i taket og malerier på veggene som tilhørte staten. Allikevel hadde proletarene Albine og Johan skapt seg et lunt hjem der. Det var to store salongmøblement i boligen, men også kroker med myke stoler og gode leselamper. Albine hadde kjøpt flere grønne puter og kostbare ulltepper.4

Til sin sekstiårsdag hadde Nygaardsvold fått en rekke gaver som gjenspeilte hans lange fartstid i arbeiderbevegelsen og som politiker. Han likte at gavene sto rundt omkring i leiligheten. Materielle ting betydde noe for ham. I sin barndom og ungdom hadde han fått føle fattigdom på kroppen. Samlingen på 700 bøker minnet om ulike faser i livet. Noen av dem var kjøpt i hans ungdom, da han slet som jernbaneslusk og skogsarbeider i Amerika og Canada. Bøkene handlet mest om livet i naturen, menneskers kamp for tilværelsen, med maktene og med hverandre. Nygaardsvold var en jordnær mann og følte seg derfor mest hjemme i skildringer fra det konkrete liv. Han likte ikke «gnål om livsfjerne teorier», som han kalte det.5

Hjemme ventet et forventningsfullt barnebarn og en datter, så Nygaardsvold hørte antagelig ikke på radio den kvelden. Han var trøtt, og gikk tidlig til sengs.

Ved midnatt ble nattestillheten brutalt brutt av telefonringing. Da han søvndrukken løftet av røret, var det forsvarsminister og høyrepolitiker Birger Ljungberg. Ukjente krigsskip forsøkte å forsere de ytre forsvarslinjene i Oslofjorden.

Snart flerret luftsirener natten, og Oslo ble mørklagt. Nygaardsvold måtte få samlet regjeringen. Hans styrke lå nettopp i det å forhandle og forene ulike syn. Han vekslet noen ord med sin familie, før han igjen bega seg gjennom Slottsparken på vei til Victoria terrasse. Det var bekmørkt, så han famlet seg frem med stokken sin. Fra enkelte vinduer på Slottet kunne han se at kandelabre var tent. Var Kongen varslet?

Da Nygaardsvold nådde Utenriksdepartementet, var flere statsråder allerede samlet der. Koht hadde ringt Kong Haakon rundt midnatt. Utenriksministeren hadde heller ikke fanget opp alarmsignalene som var kommet i løpet av gårsdagen, om at en fremmed flåte var på vei nordover. På møterommet hos utenriksminister Halvdan Koht satt det etter hvert elleve menn rundt bordet og så tvilrådige på hverandre i skjæret fra stearinlysene. Klokken 02.00 fikk de beskjed om at det var tyske krigsskip som var på vei mot Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Nygaardsvold forsto at Norge var i ferd med å bli dratt med i en imperialistisk krig.

Regjeringen var innstilt på å ta opp kampen. Nygaardsvold ringte for å orientere Kong Haakon om utviklingen. Det kom melding om at den tyske sendemannen, Curt Bräuer, ville møte Koht. Han kom til departementet og leverte et tysk ultimatum litt over klokken fire. Hitler forlangte at regjeringen skulle overgi hele landet til den tyske militærmakt. Det ville være nytteløst for Norge å gjøre motstand. Regjeringen fattet et enstemmig vedtak. De kunne umulig godta de tyske kravene. Norge var dermed i krig med Nazi-Tyskland.

Stortinget og regjeringen skulle forlate Oslo straks. De måtte ikke la seg ta til fange. Da ville de havne i en gisselsituasjon,

uten mulighet til å fortsette kampen.6 Nygaardsvold ba stortingspresident Carl Joachim Hambro om å innkalle Stortinget til møte på Hamar. Flukt fra hus og hjem

Ved sekstiden om morgenen kom Nygaardsvold hjem. Ekteparet pakket reiseklær for et par dager, datteren og lille Haldis fulgte med. Møblene de hadde brakt med seg fra Trøndelag, ullteppene, Serina-kakeformene i spiskammeret, albumene og dukene, bøkene, alt måtte stå igjen. Inngangsdøren ble låst og leiligheten overlatt til det uvisse.

Statsrådene og flere i deres nærmeste familie hastet av gårde i grålysningen. Hjemmene deres ble stående avlåste og ubebodde. Statsbanene hadde satt opp ekstratog til Hamar klokken 07.15. Kongen og hans hus samt mange regjeringsog stortingsmedlemmer reiste med toget. Nygaardsvold og flere andre kjørte av gårde i private biler.

Fra en villa i Kristinelundveien 5 på Frogner i Oslo dro Venstres leder, skipsreder Johan Ludwig Mowinckel, og hans kone Julie fra byen i bil med privatsjåfør. Ekteparet fikk ikke med seg annet enn noen kofferter da de reiste. De etterlot seg et herskapshus, og kunne ikke i sine villeste fantasier ha drømt om det som kom til å skje der. En del av skipsrederens formue var plassert i utlandet, men han etterlot seg også store verdier i Oslo og i sin hjemby, Bergen. Mowinckel var den rikeste av tingmennene i Norge.

Han hadde vært statsminister i tre perioder, også utenriksminister. I likhet med Nygaardsvold blir han beskrevet som en forsonlig brobygger. På tross av ulik bakgrunn hadde de

to kunnet løse mangt med fortrolige samtaler. Samarbeidet hadde skapt en slags gjensidighet. De utfylte hverandre og skrittet over avgrunnen av klassemotsetninger. Mowinckels kjennskap til internasjonalt forretningsliv var dessuten av betydning for Nygaardsvold.7

Flere av landets ledende menn var født på 1870-tallet. De hadde levd gjennom en unionsoppløsing, tatt del i at Norge ble et selvstendig kongedømme, manøvrert gjennom første verdenskrig, den russiske revolusjon samt arbeiderbevegelsens reisning og utvikling. De hadde styrt gjennom de harde 1930-åra og utviklet noe i retning av et velferdssamfunn. Nå sto de på terskelen til alderdommen. Flere slet med ulike helseplager og var ikke lystne på krig.

Martin Tranmæl fikk heller ikke blund på øynene denne natten. Han hadde som Nygaardsvold fulgt arbeiderbevegelsen fra dens spede begynnelse, gjennom revolusjon og kamper mot kapitalkreftene. Tranmæl var fagopposisjonens vekker og en krass kritiker av det bestående samfunn, arrestert flere ganger for sine ytringer. De var begge trøndere og født samme år. Tranmæl var sekretær i Arbeiderpartiet fra 1918 til 1921, da han ble redaktør for Arbeiderbladet. 8 Han hadde vært medlem av LOs ledelse siden 1920. Tranmæl var i avisredaksjonen hele natten. Der hadde også mange andre samlet seg. LO og andre fagforbund gjorde seg klare til å brenne sensitivt materiale.

Arbeiderbladet kom ut med en ekstrautgave morgenen 9. april. Avisen ville innstille sin virksomhet når pressen ble pålagt tysk sensur. De samlet nødvendig teknisk materiell og dro av sted, fast bestemte på å gi ut fra ikke-besatte områder. Neste trykkested var Hamar.9 Tranmæl dro etter i varebil og kom vel frem. Siden fulgte han regjeringen hakk i hæl til han dro til Stockholm.

Landssvik og profitt avdekker en dyster og ukjent side av Norges historie under okkupasjonen – en historie om grådighet, kollaborasjon og fortielse. Ingeborg Solbrekken følger pengestrømmene som bandt selveste Norges Bank og norske banker til naziregimets tyverisystem under andre verdenskrig. Med grundig dokumentasjon viser Solbrekken hvordan disse institusjonene aktivt bidro til å frata jøder, motstandsfolk, politikere og organisasjoner deres formuer –og ble viktige brikker i okkupantens strategi.

Hun trekker frem historier om ran av kjente personer som Johan Nygaardsvold, Martin Tranmæl, Gunnar Sønsteby og Leif Tronstad, sammen med mindre kjente, men like rystende skjebner.

Boken tar også for seg det ufullstendige etterkrigsoppgjøret: Ble ofrene noen gang fullt ut kompensert for det de mistet? Solbrekken stiller skarpe spørsmål. Hvorfor har overgrepene i stor grad blitt fortiet i etterkrigstiden?

Gjennom ny og omfattende empiri blottlegger Landssvik og profitt hvordan norske banker bidro til en utstrakt økonomisk utplyndring. Institusjoner som Arbeiderpartiet, Frimurerlosjen og Rederforbundet fikk sine verdier likvidert. Solbrekken graver dypt i kildene for å belyse sannheten om denne mørke delen av norsk historie.

Etterord av Christopher S. Harper.

ISBN 978-82-419-6576-0