VEIEN Nr. 2 · 2024

Page 1

Veien

Sammen

NR. 2 - 2024
Foto: Unsplash

En vei videre sammen

Vi har bak oss et synodemøte hvor man snakket om kultur og retning for å nå mål og visjoner, men det var også et krevende møte med vedtak flere opplever vanskelig. Dette kommer fram i både nettsaker, kommentarer og her i magasinet. Skal vi si EN positiv ting om samtalen rundt krevende vedtak, foruten at den ble ført i en relativt god tone, må det være dette at på tross av vanskelige vedtak, ønsker delegatene at vi skal finne en vei videre sammen i Frikirken. Dette har også eksterne media fått med seg. Så gjenstår det å se om medlemmene lokalt kjenner på det samme. Ledere lokalt og nasjonalt må ha evne til å være samlende, både overfor «mindretallet» og «flertallet». Om vi ikke har partier i kirken, har vi nå synlige fløyer. Det skal vi anerkjenne, og ta på alvor.

Vi i VEIEN er i alle fall helt tydelige; vi må fortsatt være SAMMEN.

Nabojenta mi på Moi het Anne Lene. Hun talte på synodemøtet om å gjøre disipler. Jeg møtte henne igjen for noen år siden. Da fortalte hun at hun ikke kom fra et kristent hjem, men ble nysgjerrig på kristen tro på søndagsskolen

i kjellerstua i mitt barndomshjem. Pappa hadde søndagsskole i byggefeltet, de søndagene det ikke var gudstjeneste i kirka. Hun er i dag familiepastor og leder av Awana. Anne Lene har fortalt offentlig om dette. Jeg ble utrolig rørt da jeg møtte henne igjen mange år etterpå, og forstod hvordan frøene som var sådd hadde fått spire. Hun møtte kristen tro i nabohuset sitt. Tro på hjemmebane, kan inkludere ditt nabolag. Jeg forteller deg denne historien fordi det er viktig at vi får se at det nytter å så. Mine gamle foreldre fikk høre nyheten om hva som har skjedd i Anne Lenes liv, og har fått glede seg over det. Jeg ønsker å gi dette eksempelet som en oppmuntring til deg som sår, men ikke har fått vite resultatet av spirene. I tillit til Gud kan vi være helt sikre på at det som blir sådd aldri vender tomt tilbake. La oss glede oss over små frø og en stor Gartner og Mester.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK

Redaktør, VEIEN

leder
2

Innhold

4 NYHETER Frimat, Frikirkens matutdelingsprogram, er etterspurt. Nå har Oslo Østre, Mortensrud og Lørenskog frikirker også startet opp og opplever stor pågang fra nærmiljøet.

6 RASTEPLASS Unni Westli skriver om å være på rett sted til rett tid.

7 KRONIKK Jostein Ørum skriver om «motstandskamp»: – Jeg nekter å la blikket mitt forlate det som er fint, det som gir liv, det som fører mennesker sammen.

8 Ny synodeleder

10 SYNODEMØTET

18 TEMA Frikirken ønsker å la det bli sådd, få spire og at nye planter får gro og vokse. Vi har titta innom nye og gamle fellesskap.

22 TEMA Heidi Garvik ønsker å se det store i det lille. Stoppe én sokk om gangen ... Hun mener det å reparere klær, handler om noe mer.

24 Global uke. Engasjementet mot moderne slaveri koster. Derfor tok Frikirken kostnaden for å få en etisk produksjon av bærenettene delegatene fikk på synodemøtet.

25 SE LYTT LES En fast, spennende anbefaling av redaksjonens yngste medlem.

26 TEMA Terje Bjørkås drivkraft som misjonsleder har vært strofen: «at de må bli frelst». Det har gjort ham uredd i å nå de unådde.

30 TEMA Frikirken har gjennom flere tiår hatt arbeid på begge sider i Midtøsten. Nå støtter vi forsoningsarbeid mellom palestinere og israelere, gjennom Musalaha.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frikirken og FriBU.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt i Frikirken og FriBU.

4

8

22

24

magasinet veien

Redaksjon: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design). Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten. Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo Trykkeri: Aksell AS

NO - 1470
3

Nyheter Stort engasjement for FriMat

Flere menigheter har engasjert seg i arbeidet til FriMat, som er Frikirkens matutdelingsprogram for familier og enkeltpersoner som trenger hjelp. Oslo Østre, Mortensrud og Lørenskog frikirker opplever stor pågang fra mennesker i nærmiljøet.

– Vi har ønsket å starte opp et diakonalt arbeid i Østre Frikirke en stund, og så først på muligheten til å starte opp på Grønland. Det er imidlertid etablert en del matutdelinger allerede sentralt i Oslo, men ingen på Mortensrud. Da vi tok kontakt med menigheten på Mortensrud, åpnet Gud virkelig dører for et samarbeid der. Mortensrud Frikirke driver svært diakonalt og utadrettet i form av blant annet språkkurs, så jeg opplever at vi har masse å lære av dem, sier Maria Krogshus Holmås, som er trainee i Oslo Østre Frikirke.

Hun forteller at de er to frivillige som drar til Matsentralen på formiddagen, og henter overskuddsmat der og hos to matbutikker på Mortensrud. Så kommer det tre, fire frivillige til på ettermiddagen, som er med og sorterer mat i kassene og deler ut.

– Vi har holdt på hver torsdag siden høstferien, bortsett fra jul og påske. Vi opplever at det har vært et stort behov blant gjestene våre, både for maten vi

deler ut og etter hvert også for en sosial møteplass der vi slår oss ned for en kopp kaffe. 25 familier gjester oss hver uke, og totalt cirka 85 personer.

Lørenskog Frikirke startet opp med matutdeling gjennom FriMat i januar i år. Laine Ulvær er initiativtaker og ansvarlig, og hun forteller om både engasjerte frivillige og takknemlige mottakere.

– Vi ble inspirert til å begynne med dette da vi møtte representanter fra FriMat på stand under Videre lederkonferansen i fjor. Vi har jo et ønske om å nå ut til mennesker i nærområdet. FriMat tilbød et kurs som vi meldte oss på, så ble vi enige i menigheten om at dette vil vi gjøre, sier Ulvær.

Om lag 10 frivillige fra menigheten er med i arbeidet. Hver fredag morgen møter de opp med to biler og henger på matsentralen, før turen går til Lørenskog Frikirke hvor maten legges kjølig før den blir fordelt i kasser og klargjort til utdeling kl. 18 om ettermiddagen. Blant mottakerne er ukrainske flyktninger, noen kommer fra Polen, og flertallet er barnefamilier og uføre. I tillegg er det noen enslige som av ulike grunner ikke kommer seg fysisk til matutdelingen. De får maten hjemkjørt.

– Vi møter mye glede og takknemlighet. En dame ga oss et Valentine­

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

kort, der hun skriver at hun opplever å ha fått en verdi som menneske, som blir sett og får lov å ta imot mat. Det kommer noen gode samtaler ut fra disse møtene, og noen ganger ber vi også sammen. Noen sier at fredag er blitt den beste dagen i uka. En av mottakerne er blitt med som frivillig og henter mat og pakker om. For noen kan manglende språk være en barriere, og det tenker menigheten å gjøre noe med. – Vi går med planer om å starte en språkkafé. Selv er jeg fra Latvia og min svigerinne er fra Litauen, så vi vet hvor viktig det er å beherske språket i et nytt land.

Totalt 16 menigheter er nå engasjert i arbeidet med matutdeling, som Kristiansand Frikirke startet i 2013.

Den som mener seg publisering, oppfordres med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg oppnevnt av Norsk Presseforbund. klager mot mediene mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo

Laine Ulvær får god hjelp av sin svigerinne Egle Tuka, som også er FriBU-leder i Lørenskog Frikirke. Foto: Privat
4
Tekst: Geir Arne Johansen

Urframføring av pinsemessen

Himmelregn

Det var god stemning i Randesund frikirke 1. pinsedag med urfremføring av pinsemessen «Himmelregn».

Kirkesalen var gjort om til et «torg» med fruktselgere, barn som lekte og folk som handlet. Gjennom sang, dans, drama og tekster ble historien fra begynnelsen da Gud skapte, og Guds ånd svevde over vannet, og fram til i dag, når Guds ånd fremdeles hviler over jorden og fyller mennesker med kraft, mot og kjærlighet, knyttet sammen. Mange solister var engasjert, et prosjektkor var satt sammen for anledningen og Randesund Soul Children deltok med korsang. Sangene ble bundet sammen med lesning av tekster om Ånden, hentet fra Bibelen. Gjennom oppsetningen fikk vi høre både sørlandsviser med trekkspillmusikk, taizeaktige sanger, salmer, gospel og mer til. Underet som skjedde pinseda­

Ung eldsteinnsettelse i Oslo Østre Frikirke

Tekst Geir Arne Johansen

Søndag 21. april ble Marte Glad (25) og

Ragnhild Monsen (24) innsatt som eldste i Oslo Østre Frikirke, en tjeneste de går inn i med både stor takknemlighet og ydmykhet.

– Jeg kan ærlig si at når jeg ble spurt om eldstetjenesten av vår pastor var jeg litt usikker på om jeg hørte riktig, men jeg gjorde jo altså det, sier Marte Glad, som opprinnelig er fra Kristiansand. Der vokste hun opp i Den norske kirke. Før hun startet på sykepleiestudiet i Oslo, var hun elev ved Gå Ut Senteret i Trondheim. Nå jobber hun på barneavdelingen ved Ahus.

– I Oslo fant jeg etter hvert mitt hjem i Oslo Østre Frikirke. Det var en menighet som oste av kjærlighet, og du ble fort invitert inn i et godt og trygt fellesskap. Her har jeg vært diakon frem til

gen, da Gud utøste sin ånd over alle mennesker, og den første menigheten ble født i Jerusalem, ble visualisert gjennom drama og dans. Forsamlingen ble også dratt med inn i forestillingen med allsang på flere av de nyskrevne sangene. For mange var nok den nye Sørlandssalmen et høydepunkt, der Ånden som svever over vannet blir gjort jordnær og til stede i svaberg, heier og åkere.

Dette er en drøm som har blitt virkelighet. Kristina Jølstad Moi hadde et ønske om å gjøre noe som styrket fellesskapet og kunne engasjere alle generasjoner i menigheten, og tanken om et spill meldte seg. Vi har jo både

starten av eldstetjenesten, og er med i styret for Støperiet, som er arbeidet for de unge voksne i menigheten.

Marte Glad opplever at prosessen frem til ordinasjonen har vært flott og spennende.

– Det som tidlig ble viktig for meg, og som jeg raskt ble minnet på, er at Gud ikke nødvendigvis kaller de kvalifiserte, men kvalifiserer de Han kaller. Gjennom menneskemøter, taler og ikke minst Bibelen har jeg fått erfare dette, sier hun.

Ragnhild Monsen kommer fra den lille øya Gjerøy i Rødøy kommune på Helgelandskysten. Der har hun vært

julespill og påskespill, men det er ingen som har laget en framstilling av kirkeårets tredje store høytid, pinsen, på denne måten før, sa hun. Og gjennom en prosess sammen med leder for prosjektet, Rigmor Angell Stakkeland, tekstforfatter Jostein Ørum og komponist Jon Kleveland, tok oppsetningen form og ble til en messe med 12 sanger og tekster. I tillegg har Hildegunn Sødal Strømme laget dramaframstillingen av selve pinsedagen som ble framført midt i messen, som søndagens tale. Ønsket var å gjøre pinsen, den av kirkeårets høytider som er vanskeligst å forstå, mer levende i folks bevissthet.

Tekst Unni Westli

med i Frikirken frem til hun flyttet som 15­åring for å begynne på Kristen videregående i Rogaland. Etter videregående gikk hun på Bibelskolen i Grimstad, før hun ble miljøarbeider på Sygna VGS i Balestrand. Hun har også vært i Hæren en liten stund, som vernepliktig og ansatt. Nå går hun 2. året på sykepleien i Oslo, et studie hun synes er spennende og givende da hun får møte mennesker på sitt mest sårbare, gi god pleie og forhåpentligvis speile noe av evangeliet gjennom gjerninger. – En viktig sannhet inn i å takke ja til kallet om å bli eldste har vært at når jeg lar Jesus være min hyrde, vil Gud utruste meg til å være hans disippel. Han utruster med alt godt så jeg kan gjøre hans vilje.

Les mer fra Randesund og Oslo Østre i QR­koden

5

På rett sted til rett tid

Det er snart sommerferietid. Jeg gleder meg til late sommerdager da jeg ikke har noen ting på agendaen. Dager da jeg kan sitte på verandaen eller ta en tur på stranda og nyte sola og varmen, lese en bok, rusle en tur om jeg har lyst, kanskje sjekke om en venninne er hjemme og har tid til en kaffe. Ingen forpliktelser, ingen preken som skal forberedes eller gudstjeneste som skal planlegges… Jo – det er deilig.

«Gud, la meg denne dagen få være på rett sted til rett tid.»
Bønnen har fulgt meg inn i både fridager, ferier og hverdager.

Men for mange slike dager etter hverandre kan bli et problem. De blir for late, det skjer for lite, og i stedet for å gi glede og hvile blir de bare tomme og meningsløse. Dagene gir ikke energi, de tapper meg for energi og initiativ. Jeg trenger noe som gir dagen mening og innhold. For meg er det godt å be bønnen som broren min lærte meg for noen år siden. Det er en ganske enkel bønn som lyder slik: «Gud, la meg denne dagen få være på rett sted til rett tid.» Bønnen har fulgt meg inn i både fridager, ferier og hverdager. Og jeg har opplevd mange ganger hvordan denne bønnen blir besvart. Som den sene kvelden da jeg ruslet ut på terrassen for å se på ly­

sene fra byen og stjernene, og fikk se nordlyset danse over himmelen. Det varte noen få minutter, så var det slutt. Jeg sovnet med et smil om munnen den kvelden. Tenk at jeg hadde gått ut på verandaen akkurat på det tidspunktet nordlyset var synlig og fikk med meg det vakre fargespillet på himmelen. En gang hadde jeg en ettermiddag i dyrehagen. Da jeg kom til den sibirske tigeren, var den på vandring ute på stiene i sin innhegning. Jeg ble stående lenge og se på det majestetiske dyrets bevegelser i terrenget og fryde meg over Guds skaperverk. Andre ganger har jeg helt tilfeldig møtt på mennesker jeg kjenner og fått en god prat, kanskje til og med en kaffekopp, og kjent hvordan det gir meg glede og motivasjon til dagene videre. Alt sammen bare fordi jeg «tilfeldigvis» var på det rette stedet til den rette tiden.

Det var selvsagt ikke tilfeldig. Det var Guds svar på bønnen om å være på rett plass til rett tid. Gud bryr seg om både de små og de store tingene i livene våre.

Så derfor ber jeg med frimodighet og forventning:

Gud, la meg denne sommeren få oppleve å være på rett sted til rett tid. Og gi meg åpne øyne så jeg ser de store og små gavene som du legger framfor meg.

Rasteplass
6

Motstandskamp

For noen dager siden sprang det noen gamle ord rett i synet på meg. De hoppet opp av boken jeg satt og leste i og festet seg i øynene, som rusk.

Ordene var fra Nehemjas bok i Bibelen: «De nektet å høre og husket ikke dine under, som du hadde gjort for dem». Au, det gjorde vondt! For det er sant.

Jeg hører ikke etter det meste av tiden når Gud hvisker sin konstante strøm til meg. Og jeg husker ikke på det Gud har gjort for meg. Sånn er det. Men det vil jeg ikke ha noe av. Derfor vil jeg gjøre motstand mot den gamle og tidløse påstanden. Jeg håper noen vil være med meg i kampen. En måte å kjempe på, er å telle det gode. Den som leter etter det gode, reiser seg opp mot alt som er likegyldig og kaldt. Eller som den amerikanske forfatteren, Anne Lamott, sier: «Pay attention, and you’re halfway home». Den som sier ord med takknemlighet, mykner opp sitt eget hjerte. Den som teller det fine gjennom dagen, åpner øynene sine for mer av det gode. Den som søker med lys og lykte etter noe å takke Gud for, gjør motstand mot ateisten i seg selv. Men ikke bare det. Samtidig gjør jeg motstand mot det som bygger murer mellom meg og andre. Når jeg leter etter det gode Gud har gjort for andre, forsvinner det som skiller oss. Det finnes et råd som er for godt til å ikke bry seg om, og det er klostrenes råd om å se tilbake på dagen. Daglig

eksamen, kalte Ignatius av Loyola dette for. Hva var fint i dag? Hva var livgivende? Hva etterlot en god ettersmak? Når man retter sitt eget blikk mot dette, får man etter hvert øye på Guds spor i livet sitt. Man lærer seg å lytte etter Guds stemme og til å legge merke til det Gud gjør og har gjort.

Hva med å lage en liste? Finn en penn, eller lag et notat på telefonen, og skriv ned. Let etter spor av Gud.

– Den som søker med lys og lykte etter noe å takke Gud for, gjør motstand mot ateisten i seg selv.

Dette er motstandskamp så god som noen. Jeg gjør motstand mot det som gjør meg selv kald, men også mot det som trekker meg bort fra andre. Dessuten gjør jeg motstand mot de kreftene som vil skape skillelinjer i Guds kirke i verden, de som blinder oss for det gode, det Gud holder på med foran øynene våre – og andre steder. Jeg nekter å la blikket mitt forlate det som er fint, det som gir liv, det som fører mennesker sammen. Og det som fører meg til Gud.

Og dette er verdt en motstandskamp.

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

Kronikk
7

Synode leder for hele Frikirken

Tor Erling Fagermoen (51) er valgt som ny synodeleder. – Jeg skal være synodeleder for alle. Vi har ikke partier, vi er én kirke, sa Fagermoen.

Tekst Anne-Kristine B.Wiecek og Geir Arne Johansen Fagermoen ble valgt med 103 stemmer, mens motkandidaten Erhard Hermansen fikk 59 stemmer.

– Jeg er teologisk konservativ, men ønsker å være radikal i etterfølgelsen av Jesus. Så er det ikke sånn at vi har

partier i Frikirken. Hvis jeg blir valgt til synodeleder, skal jeg være synodeleder for alle. Vi har ikke partier, vi er én kirke. Jeg skal lytte godt på den måten. Jeg tenker det er mye vi kan få til sammen, hvis vi vil. Gud er ufattelig stor, sa Fagermoen i sin hilsen til synoden i forkant av voteringen.

Fagermoen har blant annet bakgrunn fra Norsk Luthersk Misjonssamband, hvor han har vært nasjonal leder for barne­ og ungdomsarbeidet,

bibellærer og etter hvert rektor, på Bibelskolen Fjellhaug. Han har vært generalsekretær i Laget/NKSS. Fra 2020 har han vært hovedpastor i Bergen Frikirke. Før han ble ansatt som pastor, sa han ja til å være fasilitator for konflikthåndtering i Bergen Frikirke. Valgene under synodemøtet blir sett i sammenheng med samlivssaken. Flere av delegatene talte for å velge Erhard Hermansen, nåværende generalsekretær i Norges Kristne Råd og

Tema Synodemøtetbibelbruk
8
Valget av ny synodeleder stod mellom Tor Erling Fagermoen, som siden 2020 har vært hovedpastor i Bergen Frikirke, og Erhard Hermansen som er generalsekretær i Norges Kristne Råd. (Foto: Anne-Kristine B. Wiecek).

med mangeårig erfaring som ansatt i Frikirken. Han ble ikke valgt og etter det VEIEN kjenner til, har det sin bakgrunn i at han har åpnet opp for ikke å se samlivssaken som en bekjennelsessak. Hermansen har likefullt uttalt at han har et konservativt syn på ekteskapet, slik nyvalgte nestleder Hilde Grøthe har uttalt.

Tor Erling Fagermoen hadde en hilsen til synoden ved avslutningen i gudstjenesten søndag:

– Gud har ingen å miste, derfor har vi ingen å miste. Det gjelder barna våre, ungdommene våre og deres venner, og de som vi ikke kjenner enda. Det gjelder de vi jobber blant hos de unådde folkeslag. Gud har ingen å miste. Det gjelder alt som kalles minoriteter. Enten vi snakker om våre nye landsmenn, eller om seksuelle minoriteter. Gud har ingen å miste, derfor har vi ingen å miste. Thomas Netland sa under åpningsgudstjenesten, at den største trusselen for ethvert kirkesamfunn er en leder som vil være stjerne. Derfor har jeg lyst til å si, at dere gjerne må invitere meg hvis dere har noe søppel som trengs å bæres ut eller toaletter som trengs å stakes. Jeg mener det, jeg kommer. Å bære søppel er jeg god på. Det gjør jeg mye hjemme, fast oppgave. Så det kan jeg. Hjelp meg å være kreativ på måter jeg kan vise at jeg er glad i deg. Og at jeg er glad i folka i din menighet, og at jeg er glad i menneskene som bor i bygda di, eller i byen din, som ikke er nådd med evangeliet.

– hjelp meg å være kreativ

– Så sa også Thomas Netland, at det spesielle med kristendommen er ikke at vi er nestekjærlige, for det er det mange som er. Det helt unike med kristendommen, er at vi har fiendekjærlighet. Og jeg vet ikke om du har fått noen nye venner på synodemøtet eller om du har fått noen nye fiender, men jeg vil at vi reiser oss nå før vi mottar velsignelsen, og tar hverandres hender og ønsker hverandre Guds fred, avsluttet han.

– Gud har ingen å miste, derfor har vi ingen å miste. Det gjelder barna våre, ungdommene våre og deres venner, og de som vi ikke kjenner enda.

Slik svarte Tor Erling Fagermoen fra VEIEN da vi i vår stilte lederkandidatene egne spørsmål i tillegg til de synodens valgkomite ønsket at skulle framkomme i presentasjonen i sakspapirene. Spørsmålene fra VEIEN dreide seg blant annet om stemmerett knyttet til «aktivitet» i menighetslivet. «Fagermoen, du har uttalt deg om at kun «aktive medlemmer» bør ha stemmerett. Skal vi tilbake til søndagen som eneste dag vi «teller» folk? Eller tar vi innover oss dette med hjemmekirke, «kristen

hele uka» osv. som FriBU og andre har snakket om? Skal vi da telle alle kirkemiddager, husfellesskap, misjonale grupper og kaffeprater når vi skal måle om folk er aktive? Hva slags trospraksis er grunnlag for målingen av å være «aktive medlemmer»? Og/eller er det tiden i kirkebygget som er målestokken?»

Les svarene ved å scanne QR­koden

9

Ett skritt videre i samlivssaken

Synoden valgte å støtte komiteens flertall og godkjente slikt sett synoderådets protokoller. Merknadene som følger vedtaket, er det som har fått mest oppmerksomhet i etterkant av voteringen: – «Sentralt lærespørsmål» er et mer håndterbart utrykk enn bekjennelse, uttalte Per Eriksen like etter votering.

Tekst og foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Synoden skulle godkjenne eller underkjenne synoderådets protokoller, med eventuelle merknader. De vedtok å godkjenne.

Magasinet VEIEN fulgte debatten under behandlingen av sak 6. protokoll fra synoderådet, og refererte fra mange av innleggene i saken, som ble publisert i «sanntid». Se QR­kode

Debatten gikk om hvorvidt synet på ekteskapet er en del av bekjennelsen for en lutheraner, eller ikke. Og flere talte for å sende tilbake dokumentene til synoderådet, da de ble sett på som kun en delleveranse. Mindretallet ønsket å jobbe videre med tematikken og få mer tid.

– Takk til alle de 25 i komiteen. For ærlige, vennlige og direkte samtaler i komiteen, forteller Eirik Austeng, som ledet komiteen sammen med Lise Sagdahl. Etter det VEIEN kjenner til, var komiteen veldig bredt sammensatt, og de hadde tøffe innledende runder før møtet. Men alle vi har snakket med bemerker at komitéarbeidet var konstruktivt og bra.

Forslaget var enstemmig på pkt. 1,2 og 3 fra komiteen. Dette gjaldt blant annet å godkjenne protokollen fra dialogdøgnet,

og man takket for skriftsynserklæringen.

Debatten som fulgte i møtet gikk i hovedsak på hvorvidt dokumentene svarte på synodens bestilling fra 2022, dette gjaldt spesielt dialogutvalgets leveranse. Og debatten gikk i møtet på hvorvidt samlivssaken er et bekjennelsesspørsmål eller ikke. Sakens dokumenter og vedtak kan leses i sin helhet i QR.

Forslag til vedtak fra flertallet (16 stemmer) i komiteen, er også det som ble vedtatt: «Synoden takker for arbeidet som er lagt ned i utredningene som ble bestilt av synoden 2022. Synoden anerkjenner kompleksiteten i oppdraget som er utført.

Synoden godkjenner synoderådets protokoll Sak 4 og 6/2021-2024 Helhet-

10 Synodemøtet
Det var knyttet mye spenning til behandlingen av samlivssaken på synodemøtet (Foto: Geir Arne Johansen)

lig samlivsteologi og slutter seg til formuleringen i vedtaket til synoderådet:

• Dokumentet fra dialogutvalget gis tittelen «Frikirkens lære om seksualitet og ekteskap».

• Synoderådet gir sin tilslutning til «Frikirkens lære om seksualitet og ekteskap». Undervisning, veiledning, tilsyn og læresamtaler samt liturgi skal foregå i overenstemmelse med dette dokumentet.

• Det er likefullt alltid rom for meningsbrytning og samtale om teologi i våre menigheter og demokratiske fora. Synoderådet ser nødvendigheten av å arbeide videre med hvordan vi som kirke kan formidle gode nyheter til de som av ulike grunner opplever utfordringer knyttet til sin seksualitet, sivilstand eller sitt samliv. Særlig utfordres menighetene til å samtale om hvordan vi skaper ærlige og inkluderende fellesskap.»

Siste formulering ble presisert av avtroppende synodeleder Jarle Skullerud, som også fortalte at styret i sitt siste møte sa at veiledningen Skullerud ga i et innlegg i VEIEN, må følge vedtaket. Se QR

Gunn Spikkeland Hansen (bildet) fra Grimstad Frikirke redegjorde for mindretallets forslag om å underkjenne synoderådets protokoll. – Man anerkjenner viktigheten av dokumentene og et videre arbeid med dette, men ønsker at menighetene skal få jobbe mer med tematikken, sa hun.

Kjetil Gilberg, Kraftverket, mente at dokumentet i beste fall er uferdig og at det slår fast en lære som ikke vil lytte

seg inn til andre syn. – Det er veldig få nyanser i en kompleks sak, og et akademisk og teologisk svakt arbeid. Man må tørre å utforske andre argumenter enn sine egne. Man kan gjerne konkludere på samme standpunkt, men man må først utforske før man konkluderer, sa Gilberg.

Aud Angell, Meløy Søndre, var med på dialogdøgnet og kjente på en uro etter avreise. – Folk konkluderte med at dette er kirkesplittende, men det må være mulig med flere syn. Jeg håper

–Man må tørre å utforske andre argumenter enn sine egne Kjetil Gilberg

det ikke skal legges munnkurv på noen. Dokumentet vi har fått har en dårlig helhet, og er ikke gjennomarbeidet nok. Jeg støtter mindretallet i denne saken, sa hun.

Alexander LaPierre, Arendal, var sekretær i komiteen og mente at dokumentene fra synoderådsbehandlingen er bra nok. – Ungdomsledere kan slå opp i dokumentet og finne svar på hele bredden i tematikken, sa han.

Ingebrikt Kvam, Trondheim, satt i "dialogutvalget". – Jeg er enig i at dokumentet er uferdig, all teologi er uferdig. Det bygger på tidligere vedtak gjort av Frikirken, sa han, og presiserte også at alle er berørt av skeives liv, ikke kun mindretallet.

Ellen Årøen, Porsgrunn, mente dokumentet er for tynt for å være et læredokument, som skal brukes for tilsyn, læresamtaler og liturgi. – Det må bli et bedre dokument som vi kan være stolt av. Hele bredden i teologiske syn i vår menighet, var helt enig i at vi må sende det tilbake til synoderådet.

Mindretallets forslag falt, og det lød som følger: Forslag til vedtak fra mindretallet (9 stemmer) fra komiteen: «Synoden takker for godt påbegynt arbeid med en helhetlig samlivsteologi med en bred tilnærming som dekker

ulike livssituasjoner og samlivsformer.

• Synoden mener likevel at dokumentet «Frikirkens lære om seksualitet og samliv» ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet. Synoden underkjenner derfor synoderådets protokoll sak 4 og 6/2021-2024. Vi ber om at det arbeides videre med dokumentet.

• Det videre arbeidet bør ta hensyn til tilbakemeldingene fra menighetene.»

I den videre debatten fredagen under synodemøtet, var det spørsmål om bekjennelsessaken som gjaldt. Her vant ikke mindretallet fram med argumenter om at samlivssaken ikke bør omtales som bekjennelsessak. Flere argumenterte for at det er et viktig etisk spørsmål, men ikke en del av den lutherske bekjennelse, siden ekteskapet ikke er et sakrament.

Maria Sødal Arredondo fra Kristiansand Frikirke satt i komiteen som behandlet saken og sa hun er glad for arbeidet med dokumentet, men reagerte på at synet på likekjønnet samliv skulle være et bekjennelsesspørsmål. – Jeg har respekt for at det er konservative som mener at vi ikke kan leve med to syn, men å løfte dette til et bekjennelsesspørsmål er for mye for meg. Det eneste jeg har tenkt å bekjenne er at jeg tror på Jesus. Vi var delt i komiteen, men vi var enige om at vi ønsker en samtale videre, og det håper jeg blir representert i lederskap, styrer og råd, sa Sødal Arredondo.

Se QR­kode helt i begynnelsen av saken for å lese flere innlegg i debatten Dette er formuleringene som ble vedtatt:

• Synoden takker for arbeidet som er lagt ned i utredningene som foreligger. Synoden godkjenner synoderådets protokoll Sak 5/2021-2024: Hva er et bekjennelsesspørsmål, og hva er kirkesplittende, med følgende merknad:

• Synoden innser at begrepet bekjennelsesspørsmål har blitt forstått ulikt og skapt unødvendige motsetninger. Synoden takker syn-

11

odeleder for avklaringer i forkant av menighetsbehandlingen.

• Synoden deler konklusjonen om at samlivsteologi må anses som et sentralt lærespørsmål og at det derfor ikke er mulig å lære og praktisere forskjellige lærer selv om det finnes mange ulike meninger blant frikirkens medlemmer. Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.

• Synoden ønsker at vi fortsetter samtalene om hvordan vi som kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige og vanskelige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål.»

– «Sentralt lærespørsmål» er et mer håndterbart utrykk

Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke, var en del av mindretallet i komiteen, men mener formuleringene som ble vedtatt var et skritt i riktig retning. En tredjedel av delegatene ville avvise læresaken, og heller ikke se det som en bekjennelsessak. De fikk ikke flertall, men Per Eriksen mener likevel noe er endret ved dette vedtaket:

– Jeg blir i Frikirken

– Det er et skritt i positiv retning som gjør at vi kan fortsette å snakke om og diskutere denne saken, sa Eriksen like etter vedtaket.

– Vi kan diskutere lære. Men vi kan ikke diskutere bekjennelse.
Per Eriksen

Eriksen er glad for at man nå heller snakker om «sentralt lærespørsmål», framfor bekjennelsesspørsmål. Han satt i komiteen som behandlet saken. Han framhever andre kulepunkt i vedtaket og følgende formulering: «Synoden deler konklusjonen om at samlivsteologi må anses som et sentralt lærespørsmål ...»

– Selve komitéarbeidet var svært positivt, og vi har tatt dette et nivå ned og vi sier at vi ser det som et sentralt lærespørsmål. Begrepsbruken før synodemøtet, har det vært mye forvirring rundt. Sammen med de

neste kulepunktene og sammen med retningslinjene fra synodeleder som han også presiserte ligger til grunn, har vi slått fast at det fortsatt er åpent for refleksjon og diskusjon, mener Per Eriksen.

Hva sier du til de som er skuffet? – Når jeg kommer hjem kommer jeg til å skrive et brev til folk i menigheten, og mange er oppbrakt og undrer seg over om de kan være i Frikirken. Jeg vil si til dem at det er et skritt i positiv retning som gjør at vi kan fortsette å snakke om og diskutere denne saken. Det kommer ikke til å endre noe i vår menighet, sier pastoren i Fredrikstad. – Jeg har jobbet for å bygge menighet, med mange nye familier, det er de vi er redd for at skal forsvinne. Noen lurer, kan jeg identifisere meg med en kirke, som «ødelegger mennesker». Vi skal fortsette slik vi har arbeidet, lojalt til Frikirken, men vi møter unge mennesker med respekt og lar dem bli kjent med seg selv, sier Eriksen. Alt i alt mener han begrepet «sentralt lærespørsmål» er et mer håndterbart utrykk. – Vi kan diskutere lære. Man vi kan ikke diskutere bekjennelse.

Christine Pedersen fra Oslo Storbymenighet skrev dette på Facebook etter at synodemøtet var over, og vi gjengir med tiltalelse: «Jeg er en av dem det gjelder ­ og har igjennom denne prosessen, både blitt sett og lyttet til av menigheten min, ­ det har gitt meg en stor oppreisning, både som menneske og som troende ­ etter mange år i en annen menighet hvor jeg opplevde å ikke bli hørt/respektert. Min nåværende menighet hører til mindretallet i frikirken. Flere av dem har sendt meg støttemeldinger igjennom dagen. ­ Jeg skrev her tidligere i dag at jeg trodde at jeg og mange med meg, vil kjenne på en følelse av hjemløshet i tiden som kommer, ­ det står jeg for. Dette er ekstremt vanskelig. Men likevel har jeg kommet til at det er riktig for meg å bli i kirken, ­ og jeg vil oppfordre alle som orker til å fortsatt bli der de er, og fortsette å jobbe for ett mer åpent kirkesamfunn. Denne kommentaren er en bønn til vårt «betydelige store mindretall» om å ikke bli desillusjonert, ikke å tenke at våre stemmer ikke betyr noe. For meg har veien vi sammen har gått vært helbredende / gjenopprettende for både selvbilde og Gudsrelasjon. Hvis det ikke var for den fine menigheten min, og dette mindretallet (i Synoden) vet jeg ikke om jeg hadde klart å tilhøre noen kirke i dag», skriver Pedersen.

12 Synodemøtet

Vedtok kultur og retning for Frikirken

En av sakene som var oppe til behandling på synodemøtet, handler om hva som skal kjennetegne oss og alt vi gjør som kirke. Hva slags kultur ønsker vi å bygge i Frikirken de neste årene? Menighetene fikk tilsendt dokumentet «Kultur og retning 2030» til menighetsbehandling for å få en bred samtale i kirkesamfunnet, i forkant av synodemøtet. Dokumentet er en videreføring av Frikirkens målplan for 2018­2024, som ble vedtatt av synodemøtet i 2017.

I 2022 gjorde synoden følgende vedtak: «Synodestyret bes forberede en revidert målplan til menighetsbehandling før synoden i 2024. Synoden kjenner på en nød over at vårt kirke­

samfunn ikke vokser. Vi utfordrer hverandre til bønn om å bli inspirert til en evangeliserende livsstil». Saken om kultur og retning, er altså en oppfølging av dette vedtaket. Synodestyret og FriBU har samarbeidet om innholdet i det nye kultur­ og retningsdokumentet, og synodestyret mener at kirkesamfunnet med fordel kan fortsette å arbeide med nåværende målplan lokalt, regionalt og nasjonalt.

Nyvalgt nestleder i synoden Hilde Grøthe, ledet komiteen som arbeidet med forslaget fra synodestyret og presenterte komiteens innstilling for synoden. Rune Tobiassen var med i komiteen, og holdt et innlegg på vegne av synodestyret. Dokumentet «Kultur

og retning 2030» fokuserer på hvordan vi skal sette målplanen ut i livet, mener han.

– Dette er gjort i godt samarbeid med FriBU og forankret i menighetene. Nå er det viktig at vi tenker gjennom hvordan dette skal prege oss, og at hver enkelt menighet går gjennom hva dette betyr for oss. At vi tenker gjennom alle planene våre, og hvordan vi gjør det, sa Tobiassen.

Flere delegater tok ordet før saken gikk til votering. Les fra flere av innleggene og se hele vedtaksformuleringen her:

13
Nyvalgt nestleder i synoden Hilde Grøthe, ledet komiteen som arbeidet med forslaget fra synodestyret og presenterte komiteens innstilling for synoden. (Foto: Geir Arne Johansen).

Åpnet for kollektiv utmeldelse

Til nå har ikke en menighet kunne meldt seg ut kollektivt. Det er nå mulig, men under svært strenge vilkår.

Siv Ottesen, Klepp, sa at forslaget til vedtak skapte uro i Klepp under menighetsbehandlingen. Dersom utmelding hadde blitt vedtatt to ganger med 2/3 flertall, ville 32 stemmer være nok til å melde ut menigheten fra Frikirken. Og de 16 som ville sittet igjen, var kanskje de som hadde vært medlemmer i alle år og som har bygget opp menigheten.

Lise Sagdahl, Trondheim, advarte også mot dette. – Det er først når 99 prosent av medlemmene vil ut, da først bør man kunne det. Derfor støtter jeg forslaget fra styret om 4/5 flertall i andregangsbehandling. Ikke start på ulike forsøk på utmelding nå i kirkeNorge, advarte hun.

DETTE BLE VEDTATT

1 Et kvalifisert flertall (2/3) i eldsterådet må anbefale utmeldelse for menighetsmøtet.

2 Saksdokument til menighetsmøtet forberedes i samarbeid med tilsynsmannen.

3 Menighetsmøtet må stemme for utmeldelse på 2 påfølgende menighetsmøter med minst 3 måneders mellomrom.

4 Første møte krever 3/4 flertall for utmeldelse for at andre menighetsmøte kan avholdes.

5 Andre menighetsmøte kan avholdes dersom punkt 3 oppfylles, og her kreves det 4/5 flertall for at utmeldelse kan skje.

6 For å være stemmeberettiget på menighetsmøtene må man ha vært medlem med stemmerett før saken ble fremmet til første menighetsmøte.

7 Medlemmer som ønsker å bli stående i Frikirken, skal tilbys overflytting til nærmeste frikirkemenighet, eller til den menighet de ønsker.

8 En menighet kan ikke melde seg ut av Frikirken så lenge de skylder penger til kirkesamfunnet. Dette gjelder menighetsbidrag til kirkesamfunnet de tre siste årene eller annen gjeld utover dette.

9 Alle løfter om støtte til prosjekter bortfaller fra samme dato som menigheten melder seg ut. (Punkt 9 forutsetter at Reglement for assosiert tilknytning åpner for det)

10 Menigheter som ønsker å melde seg ut kan søke om assosiert medlemskap i en overgangsperiode.

Les flere innlegg fra debatten om kollektiv utmeldelse:

To kvinner fra nordre inn i synoderådet

Den største nyheten i valg av synoderåd, var at to ordinerte kvinner fra Nordre ble valgt inn. De to mennene som stod på valg, ble kun vara. Nordre presbyterium har menigheter som ikke vil ordinere kvinner, derfor trakk flere fram dette som en «nyhet».

Les nyheter og debattinnlegg etter synodemøtet på www.magasinetveien.no

Sakspapirene kan leses i sin helhet her

NORDRE PRESBYTERIUM

• Lise Sagdahl, Trondheim, medlem

• Camilla Slettvoll Berger, Tverlandet, medlem

• Raymond Lillevik, Nesna, vara

• David Edvard Fjeldskår, feltprest, vara

ØSTRE PRESBYTERIUM:

• Anders Myklebust, Hamar, medlem

• Gunnar Johnsen Oslo Vestre, medlem

• Kjersti Gulli Petersen, Halden, medlem

• Anne Mari Schiager Topland, Oslo Storbymenighet, vara

SØNDRE PRESBYTERIUM:

• Kjell Andreas Magnus, Hånes, medlem

• Kjetil Løyning, Vennesla, medlem

• Unni Westli, Randesund, fast medlem

• Rune Tobiassen, Østsida, medlem

• Bjørn Einar Strandberg, Hånes, vara

• Kjell Audun Herje, Tveit, vara

VESTRE PRESBYTERIUM:

• Tone Moseid, Bryne, medlem

• Sølve André Hatlen, Volda, medlem

• Knut Magne Dalsbø, Herøy, vara

• Håvard Hollerud, Bønes, vara

14 Synodemøtet

ba om visdom og velsignelse for nytt synodestyre

Sammen med seg har Tor Erling Fagermoen Hilde Grøthe som synodens nestleder. Hun var eneste kandidat som stod til valg som nestleder. Grøthe er eldsterådsleder i Kristiansand Frikirke og nestleder i Søndre Presbyterium, i tillegg er hun skolepastor på Kristiansand Folkehøgskole. Det nyvalgte synodestyret ble bedt for på avslutningsgudstjenesten under synodemøtet. Fra venstre synodeleder Tor Erling Fagermoen,

nestleder Hilde Grøthe, styremedlem Astrid Fjeldly Lande (barne­ og ungdomspastor Råde), 1.vara Rigmor Angell Stakkeland (eldste Randesund), styremedlem Thea Lund Brekkå (eldste Karmøy), 1.vara Sigrun Sandstad (pastor Stavern), styremedlem Samir Metha (eldste Mortensrud), styremedlem Jan­Samuel Jucksch Willoch (eldste Mortensrud), 3. vara Ellen Årøen (eldste Porsgrunn), styremedlem Geir Nordkil (eldste Bodø) og 2.vara Jon Daniel

Roum (pastor Hønefoss). 2. vara Laila Fresjarå Foldvik (eldste Brunlanes) var ikke til stede da bildet ble tatt. Den nye valgordningen gjorde at de som fikk færre stemmer, ble vara. Dette var første gang uten egne valg på varakandidater.

Les mer her om hvor mange stemmer den enkelte fikk:

Avtroppende synodeleder Jarle Skullerud takket av Synoden

I forbindelse med synodestyrets treårsmelding, uttrykte Synoden etter Skulleruds siste tale som synodeleder sin «takk for en god, inspirerende og retningsgivende tale som oppsummerer synodelederens arbeid gjennom 10 år. Synoden trekker særlig frem arbeidet med å la generasjoner lede sammen og fokuset på relasjonen til Jesus, hverandre og andre. Synoden opplever at den avtroppende lederen tar pulsen på samtiden og stiller viktige spørsmål til hvordan vi som kirke skal forholde oss til den verden vi lever i». Takken ble lagt til i følgende tekst i vedtaket, der Synoden godkjenner synodestyrets treårsmelding: «Synoden vil takke avtroppende synodeleder Jarle

Skullerud for innsatsen, engasjement og alt arbeidet han har lagt ned i vervet siden han ble valgt høsten 2014. Synoden vil trekke fram hans engasjement for å utvikle unge ledere, utfordre unge til å ta ansvar i menighet og kirkesamfunn og for at generasjonene skal lede sammen. Synoden har også merket seg hans rolle i utviklingen av arbeidet med Videre sommer og utviklingen av lederkonferansene. Skulleruds vektlegging på dialog og samtale har vært viktig i den debatten som har pågått de siste årene rundt samlivsetiske spørsmål. Til sist vil Synoden berømme Skullerud for hans åpne og ærlige holdning i møte med krevende oppgaver og utbrenthet».

(Foto: Geir Arne Johansen)
15
(Foto: Geir Arne Johansen)
16
Kunstpause

Drømmer om plantekultur

Synoden vedtok et dokument om kultur og retning, for kirkesamfunnet. Vi ønsker en kultur der det er naturlig å dele evangeliet med nye mennesker, utruste nye disipler, og plante nye fellesskap. Dette gjør vi sammen.

Foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek og Rita Aglen

17

Full fart på Brokelandsheia

Etter at Songe og Gjerstad Frikirke startet bruktbutikk på Brokelandsheia i fjor høst, strømmer folk til.

Tekst Geir Arne Johansen – Dette går så det suser, sier Svein Løvdal, som er styreleder for prosjektet og eldsteformann i sørlandsmenigheten Songe og Gjerstad. Bruktbutikken er lokalisert på Brokelandsheia som ligger ved E18 mellom Kragerø og Risør, og ifølge Løvdal er dette et område i sterk vekst med mye næringsvirksomhet.

Flere har fått en ny stamkafé i bruktbutikken. Det er formiddagstreff én tirsdag i måneden, i tillegg holdes samlinger for ukrainske flyktninger.

– Vi har nylig fått inn en ukrainsk

flyktning som får språktrening. Cirka 20 frivillige er med og drifte bruktbutikken, de fleste på dagtid. Noen kommer også om kvelden for å hjelpe med rydding, styling og prising. Pengene som kommer inn går til ungdomsarbeidet i menigheten, i tillegg til misjonsprosjektet de driver i Moldova. Butikken har også en egen pott som de kaller «Tienden», bestående av 10 prosent av overskuddet som alle frivillige organisasjoner i de tilhørende kommunene kan søke på.

– Vi skal faktisk dele ut den første «tienden» på fredag, da til et etter skolen­tilbud for barn i Tvedestrand. De får 5000 kroner til sitt arbeid, sier Løvdal.

Hovedpastor Arnfinn Evensen

forsøker å få til et ukentlig besøk på bruktbutikken, gjerne på onsdager. Dette er dagen som er best besøkt, fordi det kommer nye varer inn i butikken. – Som Svein bekrefter, er bruktbutikken kommet godt i gang på Brokelandsheia og etter et halvt års drift ser vi at kafédelen har fått en del faste kunder. Kontakten med de frivillige som jobber på bruktbutikken skaper relasjoner, og gjør at noen har fått sin faste dag som de er innom bruktbutikken. Andre har fått kaféen som et fast treffpunkt med venninnegjengen. Praten går lett og det er veldig lett å komme i snakk med andre, selv om vi ikke sitter ved samme bord, sier Evensen.

Pastorkollega Kjetil Karlsen har fått

Plantekultur
18
Lillian Lindland er en av flere frivillige i bruktbutikken på Brokelandsheia. (Foto: Arnfinn Evensen).

i gang formiddagstreff som samler opp til 30 personer i kaféen, og til høsten er planen å ha to kafégudstjenester der den første blir under Brokelandsheidagene, som er en stor handelsmesse.

– Det er ikke mange tilbudene på Brokelandsheia, så dette har blitt kjærkomment. Vi drømmer også om å starte opp blant annet ALPHA for voksne og Nattkafé/Krik for ungdom, men

da tidligst høsten 2025. For å realisere dette må vi ha både ansatte og frivillige. Vi har kanskje noen håret mål, så vi må lære oss å gå sakte fremover. Kanskje litt saktere enn vi gjør, for her skorter det ikke på muligheter, ønsker og drømmer, sier Evensen.

Støperiet i Ålesund vokser

Etter oppstarten med unge voksne-arbeidet «Støperiet» i Ålesund Frikirke, kommer stadig flere folk. Støperiet er begynnelsen på det som etter planen skal bli et nytt menighetsfellesskap.

– Det varmer hjertet å kunne plante et fellesskap midt i Ålesund sentrum, i en kirke med en historie som strekker seg hele 118 år tilbake. Og vi er så takknemlig for alle samlingene vi har hatt til nå. Visjonen vår er å legge til rette et fellesskap for unge voksne, hvor vi ønsker å dele ærlig tro, ekte liv og sammen lære av og med Jesus. Dette er ikke en kirke for de få spesielle, men alle alminnelige med en lengsel etter fellesskap. Et møtepunkt hvor alle kan komme akkurat som de er, ta med venner, og skape nye relasjoner. Men først og fremst bli enda bedre kjent med Jesus, hvem han er og hva han ønsker å gjøre i våre liv, sier Joakim Solbakken. Han er pastorlærling i Sula Frikirke og leder samtidig «Støperiet Ålesund» i Ålesund Frikirke.

Samlingene i Støperiet er i stor grad lagt opp som en gudstjeneste, med tid til refleksjon og samtale etterpå. – Etter at vi har lyst velsignelsen, inviteres alle til å sitte rundt bordene og svare på refleksjonsspørsmålene fra talen. Dette er noe vi ønsker å praktisere i kirken for å lære unge voksne å ikke bare lytte til Guds ord, men også reflektere over hva budskapet betyr for dem i hverdagen. Budskapet må gå fra hodet, til hjertet og ut til hendene.

Etter at folk har reflekterte sammen ved bordene, åpner vi dørene og man kan forsyne seg med kaffe, te og mat. Relasjoner skapes og bygges. Vi har et ønske om at unge voksne skal lære seg å lese Bibelen, og samtidig skape en motivasjon for å lese oftere i hverdagen. Det blir også tilrettelagt for forbønn i hver gudstjeneste, vi ønsker å være et fellesskap som tydeliggjør en forbønnskultur for de som ønsker det. Solbakken får stadig tilbakemeldinger fra folk om at Støperiet Ålesund er en plass der de føler seg sett og elsket, men samtidig utfordret. Og at dette er en arena der de opplever å få mer kjennskap til Bibelen. De fleste som kommer, er studenter eller unge voksne i alderen 20­37 år. Men også godt voksne folk tar turen innom.

– Mitt ønske er at Støperiet Ålesund kan være et lys midt i Ålesund sentrum, en møteplass mellom himmel og jord, sier Solbakken. Sammen med seg har han et lederteam bestående av fem stykker, som jevnlig møtes og planlegger gudstjenestene.

Leder for menighetsutvikling ved Frikirkens hovedkontor, Geir Langen, sier at fellesskapet i Ålesund har utviklet seg raskere enn forventet.

– Støperiet Ålesund har godt driv og

Ønsket er å være et lys midt i byens sentrum, sier leder av «Støperiet Ålesund», Joakim Solbakken. (Foto: Støperiet Ålesund).

fin utvikling. Fellesskapet har utviklet seg raskere enn vi har forventet, og mange virker å finne sin plass og engasjerer seg. Støperiet Ålesund skal fra høsten av inn i teamprosess i M4, som er treningen vår for menighetsplanteteam, for å få hjelp til å utvikle det i retning av menighetsfellesskap.

– Tanken er at dette skal bli et nytt menighetsfellesskap, i eller ut fra Ålesund Frikirke. Som også vil være et flergenerasjonsfellesskap. Vi har startet det som et unge voksne­arbeid, men ser allerede nå at det når bredere, og at vi kan sikte det inn mot flere aldersgrupper. Jeg vil oppfordre alle Frikirkevenner til å være med å be for Støperiet Ålesund, om vekst og modning, at nye mennesker skal legges til fellesskapet, og nye mennesker komme til tro på Jesus gjennom arbeidet, sier Langen.

Tekst Geir Arne Johansen
19

må utvide kirkelokalet

Så mange nye finner veien til Hånes Frikirke, at menigheten har bestemt seg for å bygge ut. – Dette er jo et luksusproblem, sier pastor Stian Hansen.

Tekst Geir Arne Johansen

– Da jeg begynte i Hånes Frikirke i 2017 var vi cirka 140­145 på gudstjenestene. I dag ligger det gjennomsnittlige besøkstallet på cirka 225. Det gir noen plassutfordringer, så menighetsmøtet har vedtatt å bygge ut. Vi har satt ned en utbyggingsgruppe, som har kommet med noen priser og tegninger. Vi vet ikke helt enda hvordan dette blir seende ut, så det jobber vi med fortløpende. Men dette er jo et luksusproblem, sier pastor Stian Hansen. Han tror det er sammensatte grunner til at menigheten opplever vekst. – Rundt årene 2012­2013 opplevde menigheten en «dupp». Mange av barna til de som var med å bygge menigheten hadde flyttet til Oslo og andre studentbyer. Få barnefamilier kom i kirken, så da gjorde menigheten noen grep. De startet med «åpent hus» og ansatte Ingunn Magnus som ny familiearbeider for å jobbe inn mot barn og familier. Dette arbeidet ga frukter, sier Hansen.

Hvordan tenker du at Frikirkens målplan har preget arbeidet?

– Jeg tror målplanen til Frikirken sammenfaller veldig godt med det Jesus vil at vi skal gjøre. Så jeg tenker at hvis vi følger Jesus, så vil målplanen til Frikirken og visjonen til Hånes Frik­

irke oppfylles. Menighetens visjon er «å være ett generasjonsfellesskap som hjelper mennesker til å følge etter Jesus gjennom å elske Gud, elske mennesker og bevege verden». Så vi jobber i tråd med det.

I Frikirkens målplan er et uttalt ønske om at barn, unge og voksne følger Jesus sammen i hverdagen, og ifølge Stian Hansen har «Generasjoner sammen» preget Hånes Frikirke siden dag én.

– Vi har vurdert om vi skal kjøre flere gudstjenester, men vi ser at det vil gå ut over generasjonsfellesskapet. Så vi holder fast på å ha én gudstjeneste for å kunne samle alle generasjonene sammen.

Hånes Frikirke satser stort på familiegrupper, som har samlinger annenhver fredag.

– Nå er vi til sammen 143 stykker i familiegrupper, med smått og stort, som igjen skaper utrolig gode synergier. Så kjører vi gudstjenester hver 14. dag, for vi ønsker å satse på grupper. Grupper for oss, med de prioriteringene vi gjør, er like viktig som gudstjenesten. Da koronapandemien slo inn hadde den ikke så stor effekt på oss, fordi vi allerede var i mindre felleskap. Så det er noe av styrken ved å jobbe i

grupper, sier Hansen. – Jeg driver unge voksne­arbeidet i menigheten, og mange av de som er med der rakk ikke å være på gudstjeneste mer enn én gang før de ble invitert av meg eller noen andre til å være med i gruppe. Så var de med i en gruppe uken etterpå, og har vært der siden.

Når menigheten vokser, kan man fort miste litt oversikten. Da er det fint når man klarer å integrere folk inn i grupper som utfører mye av hyrdeansvaret for det enkelte medlem, siden de er mye tettere på livet til den enkelte, mener han.

– Vi har begynt med noe vi kaller cluster­ledere, der noen ledere er ledere for tre­fire grupper. Sånn at de som ledere slipper å måtte prate med 25 gruppeledere. Da kan man heller prate med fem andre ledere, så holder de mer jevnlig kontakt. Vi prøver å gjøre det enklest mulig å holde oversikt, sier Hansen.

– Så er det et viktig aspekt i en tid som denne når kirkesamfunnet står i den krevende debatten vi gjør; at vi er en velduft i lokalsamfunnet. Vi kan fort bli en liten sekt nede i hjørnet på Hånes, hvor vi driver med våre egne greier. Men vi må ha integritet mellom

Plantekultur
20
Familieleder Ingunn Magnus sammen med lederne i barnekirka i Hånes menighet. (Foto: Hånes Frikirke).

liv og lære, som i FriMat­arbeidet, det viser at vi bryr oss om det lokalsamfunnet og den byen vi er en del av. Vi er en av tre menigheter som er grunnleggere av FriMat Norge (Hånes, Østsida og Kristiansand frikirker, red.anm.)

Og den velduften det gir, er en positiv assosiasjon til Hånes Frikirke. Det

er en grunn til at 75 prosent av prestestanden døde under svartedauden, og det var fordi de ikke reiste på fjellet, men ble igjen i byene og møtte nøden. Og det er der vi er kalt til å være, ut fra Matt. 25.

Vekst i Drammen Frikirke

Det startet med bønn. Nå har menigheten åpnet dørene ut mot gata, og folk kommer til tro. Etter mange års vandring mot kroken på døra, opplever Drammen Frikirke en ny vår.

Tidligere møtte det gjerne opp 6­8 stykker på gudstjenestene. Nå ligger besøkstallene jevnt rundt tretti, ifølge pastor Ole­Bjørn Haugaasen. Vi må tilbake til høsten for to år siden. Haugaasen hadde en samtale med en tidligere ansatt i menigheten, og fortalte at han ønsket å utnytte kirkens beliggenhet bedre. Drammen Frikirke ligger midt i sentrum, med Sportspuben, Skjenkestua og Kings Arms Pub som nærmeste naboer. Ekskollegaen viste seg å kjenne to som drev med gateevangelisering, som hadde vært på jakt etter et lokale å drive ut fra. De bestemte seg for å møtes og be over det en mandag formiddag.

– Så endte vi opp med å starte med faste bønnemøter på mandager fra ti til tolv. Da møtes vi til bønn og lovsang. Stadig flere har kommet til, og det er kjempespennende. Brått var vi 10­12 stykker, og folk kom fra alle steder. De kom fra Den norske kirke, gamle Vinyard, Hillsong, Evangeliesentersammenheng og you name it, sier Haugaasen. Alle hadde det til felles at de var på leit etter et fellesskap.

– Er vi klare, spurte jeg bønnegruppa en gang i februar året etter, og svaret på det var et klart nei. Men tror dere disiplene var klare, spurte jeg. Nei, de var nok ikke det. Men tror dere Gud er klar? Ja. Ok, da åpner vi neste mandag. Så begynte folk å strømme inn. Vi serverer kaffe, vafler og saft. Flere

av dem vi møter har fysiske plager, og vi ber for dem i Jesu navn og opplever at mange blir friske. Bein vokser ut og betennelser blir borte. Så det takker vi Gud for, sier han.

Utgangspunktet var å åpne kirken på mandagskveldene, for å ta imot folk og drive gateevangelisering rundt kirken. Så startet de som kom til bønnemøtene å gå til gudstjeneste også, for de var, som sagt, på leit etter en menighet.

– Så fra å nesten være døden nær som menighet, begynte kirkerommet å fylle seg. Nå har vi faste bønnemøter hver mandag formiddag, og utadrettet arbeid om kvelden med samtaler, bønn, kaffe og vafler. Blir det vafler til overs, tar vi de med inn på Sportspuben og deler ut der, forteller Haugaasen.

Hver onsdag kveld er det bibellesning, med unntak av én onsdag i måneden der det er bibeltime og ren undervisning. Menigheten har gudstjeneste annenhver søndag.

– Det fine er at noen av de som kommer hit på mandagene, har begynt å ta med seg vennene sine inn i kirka. At de har frimodighet til å invitere med seg vennene sine, synes jeg er stort, sier Haugaasen. Blant de nye som kommer er noen rusavhengige, noen er fra andre kristne sammenhenger, og noen er muslimer.

– En søndag nå nylig kom det en muslimsk dame fra et sted i Midtøsten, som akkurat hadde kommet til Dram­

men. Hun hadde truffet en annen kvinne fra samme land som går i menigheten vår og er kristen. Hvis du vil bli kjent med nye og få venner, må du bli med på gudstjeneste i menigheten min, sa hun. Dermed ble hun med, og hun gikk til nattverd. Etterpå kom hun og spurte om vi hadde noe frivillig arbeid hun kunne være med på, for hun hadde så lyst til å være med og formidle kjærlighet. Så ble hun med og stekte vafler og var strålende fornøyd.

Ifølge Haugaasen har det også begynt å komme en del ungdom på gudstjenestene, og noen av de mer voksne mener det derfor bør være litt mer ungdommelig preg over gudstjenestene. – Det morsomme er at ungdommene selv sier at de kommer for å høre Guds ord. «Dessuten synes jeg du preker altfor kort», sa en ungdom til meg. Så nå har jeg økt lengden fra femten til rundt tjue minutter, og det er jo herlig, humrer han.

Les hele saken her:

Tekst Geir Arne Johansen
(Illustrasjonsfto) 21
Drammen Frikirke ligger midt i sentrum, med Sportspuben, Skjenkestua og Kings Arms Pub som nærmeste naboer.

Å reparere klær, handler om noe mer...

Å stoppe hull med synlig broderi, er en trend, men også en invitasjon til å senke forbruket og se klærne for hva de egentlig er verdt. Heidi Garvik reparerer og er opptatt av hva de små stingene betyr. Mer takknemlighet og oppmerksomhet ved at vi tar bedre vare på det vi er glade i – enten det gjelder klær eller oss selv og andre.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Tema
22
Heidi Garvik har reparert teppet med ull fra Garvik, som har en kjær historie i familien.

I en serie presenterer vi de fem medlemmene i VEIENs redaksjonsråd. Heidi Garvik, eldste i Sandnes, har markert seg i kvinne­ og samlivsdebattene og med et bankende hjerte for å leve misjonalt i våre nabolag. – Jeg er veldig stolt av Frikirkens brobyggende misjonsarbeid, skyter hun også inn. Denne gang skal vi vise fram noe annet fra Garviks liv og trospraksis.

Hun er en kreativ sjel og det får mange uttrykk, ikke bare med tekst, men også med hagearbeid og håndarbeid. Hun har blitt inspirert til å drive med synlig reparasjon av tøy. På Instagram finner du mange som poster bilder av det de driver med innen «Visible mending». – Stokkestopping er en historisk tradisjon i Norge og nå tar mange det videre. I Japan er dette en tradisjonskunst, Kintsugi. Noe som er knust, blir reparert med gull, og blir både vakrere og sterkere enn det var før. Vi tar vare på noe fordi det er verdifullt for oss, mener hun. – Tidligere reparerte man på grunn av nøysomhet. Nå har vi god råd og «bruk og kast»­mentaliteten er sterk. Jeg tror også at hvis du har fødd opp sauen som har lagd ulla, kaster du ikke bare sokken, mener hun, og forteller litt om sin egen vei til å brodere på klær mens du reparerer, noe som er

en kunstform i Japan, det også. – Reparasjoner er verdibaserte. Det første oppdraget mennesket fikk, var å ta vare på jorda. Vi er innvevde i mange mønstre som er i strid med det. Som borger av en forbrukskultur forventes vi å kjøpe nytt, mer, og ha i reserve. En økonomisk vekstideologi krever at vi er max

– Det å ta vare på det vi har fått, handler altså om noe større utenfor oss selv.
Dypest sett en omsorg for hverandre og skaperverket

effektive og produktive. Å aktivt protestere mot dette, henger sammen med det kristne menneskesynet, i den forstand at jeg har ansvar for det som er mitt og min neste, altså den som sitter ved siden av meg. Men det gir meg ikke rett til å utnytte den som bor og arbeider i Bangladesh, sier hun.

– Vi påvirkes også på dypet av oss selv, når vi handler som vi gjør. Mange føler at man ikke er verdt

noe når man ikke presterer lenger. Folk i dag er mer redde for å være til bry som gammel enn for å dø. Jeg mener vi ser dette mer nå, eldre selv er påvirket av "bruk og kast" og det påvirker synet på oss selv. – Jeg øvde stoppeteknikk på strikka bomullskluter. Det slo meg at ferdigstikka kluter på butikken er billigere enn garnet ... Hvem har lagd disse billige klutene? Eller hvem har betjent strikkemaskinen, garnet og forsendelsen til Norge? Det er noen som jobber for meg med en lønn vi ikke vil ha, slik at vi kan kjøpe det så billig. Dette er moderne slaveri. Klesproduksjon er dessuten i tall en større miljøutfordring enn flyreiser. Heidi Garvik mener at det å ta vare på det vi har fått, altså handler om noe større utenfor oss selv. Dypest sett en omsorg for hverandre og skaperverket. – Global uke, som Frikirken er med på gjennom Norges Kristne Råd, har satt lys på at det pågår også moderne slaveri i Norge. Gjennom billige klær vi kjøper, er vi med og vedlikeholder en klesproduksjon som baserer seg på slavekontrakter for de som lager klærne, sier Heidi Garvik, og tilføyer: – Vi har for store mengder klær. Det gir mer mening å kjøpe klær du kan ha resten av livet, som kan repareres.

23

Tema

Garvik interesserer seg for det håndverksmessige, i tillegg til det verdimessige. – Våre forfedre har tidligere reparert, for ikke å sløse. Nå reparerer mange også som en kunstform. Det vil si at man ikke kun stopper hullet, men man broderer og gir noe nytt til plagget. Det er befriende å gjøre mer enn det helt nødvendige, noe som ikke er av nød. Du tilfører historie. Et pledd får noe nytt, i tillegg til noe gammelt. Vi har et pledd vevd i familien til min svigerfamilie. Ulla er fra sauer på gården på Garvik. De har fødd sauene, behandlet ulla og vevd av garnet. Når jeg reparerer hullet i teppet med resirkulert opprekksgarn, blir

mitt bidrag å tilføre historie til denne familiehistorien, sier hun, og smiler: – Det er veldig meditativt og beroligende med slikt håndarbeid. Dette er hvile for meg.

Hun reparerer dongeribukser og har lært seg teknikk fra Japan, som har inspirert flere i Norge.

– Det er et miljøtiltak, for dongeri er svært krevende å produsere, og det er økonomisk. Den kreative delen er en bonus. Det oppleves mindre dramatisk om det skulle mislykkes med en reparasjon av noe som ellers hadde blitt kasta, enn å kjøpe materialer for å lage klær eller kunst. Det blir friere kreative prosesser i meg når risikoen er lav.

lille handlingen av reparasjon, gjør noe med meg i relasjoner og med meg selv, sier Garvik. Og nettopp dette er det flere som poengterer. Hvordan vi tar vare på tinga våre, kan avspeile hvordan vi tar vare på omgivelsene og relasjoner.

– Når du reparerer, kjenner du på at ting tar tid. Det er fort å få en flenge i buksa, men det tar tid å reparere. Man reparerer noe fordi det er verdifullt for oss. At det tar lang tid å stoppe favorittsokkene, kan få tankene inn på noe nytt og du går opp noen nye tankemønstre. Slik er det også i relasjoner, det tar mer tid og ressurser å reparere enn å skade. En setning flerrer opp, det krever en lang samtale å reparere. Pokemonmotiv på albuene på sønnens ullgenser.

– Det er et emosjonelt aspekt jeg oppdaget etter hvert. Den 6. januar 2022, da folk stormet kongressen i USA, ble det så tydelig. Jeg kunne ikke redde verden, men stoppet en sokk, konkret og i litt overført betydning. Jeg blir overvelda av all lidelsen i verden, noe som er forståelig og nytteløst, men det jeg kan gjøre er ikke nytteløst, som å reparere en sokk – eller gi ett menneske en prat eller plaster. For meg blir det en påminnelse om at det lille er stort. Det lille er oppdraget mitt, ikke å redde hele verden, sier hun. Dessuten er det en handling mot «bruk­og kast»­ mentalitet ... Den konkrete,

Tar kostnad for etisk handel

Frikirken har tatt en kostnad mot moderne slaveri innen klesproduksjonen, ved å kjøpe inn etisk produserte bærenett til VIDERE leder og til synodedelegatene.

Tekst og foto Anne-Kristine B.Wiecek Engasjementet mot moderne slaveri koster. Fattige arbeider oftest på luselønn for at vi skal kunne kjøpe billige klær. Det ønsker Global uke mot moderne slaveri, å gjøre noe med. Frikirken er med i Norges Kristne Råds fellesaksjon, hele året og i aksjonsuka på høsten.

Derfor tok Frikirken kostnaden for å få en etisk produksjon av

bærenettene delegatene får på synodemøtet. Frikirken valgte å ta en kostnad for å kjøpe inn bærenett

som er laget Fair & Square, som gir ansatte en levelig arbeidsuke og levelønn i Kina. De ansatte har 37,5 timers uke og arbeidsforhold vi i Norge tar for gitt.

Avtroppende synodeleder Jarle Skullerud deler engasjementet mot moderne slaveri.

– Som kirke har vi et særlig ansvar for de svakeste i verden. Gjennom deltakelse i Global uke, setter vi fokus på en viktig side av dette. Det finnes flere slaver i verden enn noen gang, og vi kan blant annet bidra med hva vi handler og hvor vi handler, mener Skullerud.

Broderi i Shashiko-teknikk, som reparasjon på bukse.
24

Tema se, lytt, les

Se

LÆRERVÆRELSET (2023)

Dette er en tysk film om et høyspent drama i et lite miljø. Vi blir kjent med Carla, en polsk lærer på en tysk ungdomsskole.

Filmen begynner med en anklage om at en av hennes elever står bak en rekke tyverier fra lærerværelset. Rykter og anklager sprer seg i korridorer og klasserom.

Hennes omsorg for, og kustus på, klassen tæres og testes mens situasjonen eskalerer og eskalerer. Mistankene gjør at klassemiljøet læreren og elevene har bygget, er akutt truet av frustrerte foreldre, hennes kolleger og andre elever på skolen.

Carlas idealistiske verdenssyn står sterkt tross motgang, men det koster. En både inspirerende, men frustrerende og intens film i en dagligdags setting.

Les

HIROSHIMA - JOHN HERSEY

På en nylig tur til Japan besøkte jeg atombombe­museet i Hiroshima. En enormt sterk opplevelse. Det minte meg på denne gamle boken fra 1946.

Journalist og misjonærbarn (født i Tianjin, Kina) John Hersey dro til Hiroshima ett år etter bombingen. Boken skildrer livene til seks mennesker fra den helt vanlige morgenen før bomben kom, til «the silent flash», brannene som jevnet det som var igjen og strålingssykdommene som dukket opp i dagene og ukene etter.

På baksiden av den eldgamle utgaven i bokhylla mi står det «Nothing that can be said about this book, can equal what the book has to say. It speaks for itself, and, in an unforgettable way, for humanity». Bekmørk men viktig lesning.

Lytt

LAEL RIDES AROUND THE WORLD

Lael Wilcox er en amerikansk ultra­endurance­syklist og er blant verdens beste på de ordentlig lange distansene. Hun er kanskje mest kjent for å vinne det 6800km lange Trans Am sykkelrittet på tvers av USA i 2016 som (til nå) eneste kvinnelige vinner. For tiden holder hun på med et rekordforsøk for raskeste kvinne rundt kloden på sykkel, og dokumenterer det hele i en daglig podcast. Med sin ustoppelige positive holdning deler hun om opp­ og nedturer fra dagen, folk hun har møtt på veien og ting hun har sett. Alt dette samtidig som hun må sykle 270km+ hver dag for å slå rekorden.

Anbefalinger fra redaksjonen, ved Sondre Topland 25
«At de må bli frelst...»

Møtet med ropet fra de unådde ble livsforvandlende for Terje Bjørkås. Som misjonsleder i Frikirken ble han betegnet som uredd for at Frikirken skulle være lettbent og gå til de minst nådde. – Å stå i en situasjon hvor vi faser ut arbeid og starter nytt, har vært utfordrende.

Tema
Tekst Geir Arne Johansen og Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek
26
(Foto: Marit Long)

I vinter avsluttet Terje Bjørkås som misjonsleder i Frikirken og ga stafettpinnen videre til Erling Aasen.

Terje Bjørkås vokste opp i et hjem preget av misjon. Misjonskallet kom tydelig allerede tidlig i ungdomsårene. Han og kona Guri var utsendinger til Madagaskar gjennom NMS.

– Jeg kjente det svært meningsfullt og riktig. Etter at vi kom hjem fortsatte jeg å jobbe i hjemmearbeidet til NMS, og underveis ble jeg kjent med Ingar Bø, daværende misjonsleder i Frikirken. Han viste meg hvordan Frikirken tenkte om misjon og fokus på de unådde. Frikirken hadde begynt å gå mot Tyrkia, og jeg kjente at jeg ble utrolig utfordret av tanken på å gå dit ingen har hørt. Så utfordret han meg til å søke stilling i Frikirken, og det passet veldig godt på det tidspunktet. Dette var i 2010, da den tredje store Lausanne­konferansen skulle arrangeres i Cape Town.

– Frikirken hadde to delegater av en gruppe på 30­40 nordmenn som skulle nedover. Arnfinn Løyning var en av våre delegater og han spurte om jeg kunne tenke meg å reise i hans sted. I løpet av konferansen, ble jeg veldig utfordret av stemmene til de som representerte folkegrupper som bare var marginalt berørt av evangeliet. I ettertid har jeg omtalt det som at jeg møtte ropet fra de unådde i Cape Town i 2010, sier Bjørkås.

– Jeg ble veldig sterkt berørt av det, og begynte å sette meg inn i ressursbruken i misjon. Blant annet via Joshua Project sin nettside. De er en liten organisasjon som jobber med å sette fokus på det uferdige oppdraget: The Unfinished Task. Oppdagelsen og erkjennelsen av skjevfordelingen av ressursbruken, der 99 prosent av den samlede globale misjonsinnsatsen går til arbeid blant folk som allerede har hørt, ble jeg veldig utfordret av. At jeg fikk anledning til å reise til Cape Town, har jeg tenkt i ettertid, var Guds ledelse. Fordi Gud ønsket å gjøre noe med Frikirkens misjonsarbeid.

Møtet med en representant for kvinnebevegelsen «A Handfull Of Rice»,

fra den fattigste regionen i Øst­India, gjorde inntrykk:

– Vi var i samme gruppe i Cape Town, og hun forteller at hver gang de koker ris så tar de en håndfull ris som de legger til side og sier at dette skal gå til Guds arbeid. De har innsamling en gang i uka av denne risen, og det er med og finansierer deres misjonsarbeid. Da jeg møtte henne i 2010 hadde de 1200 utsendinger, fra en lutfattig kirke. Møtet med henne har vært med å prege livet mitt og misjonsengasjement mitt, sier Terje Bjørkås.

Prosessen med å tenke nytt var allerede startet av Ingar Bø, i tillegg fikk møtene i Cape Town stor betydning for Bjørkås personlig. – Jeg og Ingar

At 99 prosent av den samlede globale misjonsinnsatsen går til arbeid blant folk som allerede har hørt, ble jeg veldig utfordret av

begynte nesten med en gang å se på mulighetene til å omfordele ressursene våre. Vi besøkte ledelsen i sentralsynoden i Etiopia, der Frikirken hadde hatt et nært samarbeid siden midten av 70­tallet. Vi snakket med dem, om at vi vurderte Mekane Jesus som en kirke med nok ressurser, menneskelig og ellers, og at vårt misjonsoppdrag ved å bringe evangeliet til det etiopiske folk var fullført. At vi som misjonsbevegelse ønsket å gå videre til unådde folkeslag, og at vi ville utfordre kirken til å ta større ansvar til selv å gå videre, og bli med oss til unådde folkeslag også ut over landets grenser.

– Den umiddelbare reaksjonen fra sentralsynoden var «dere kan ikke for­

late oss. Vi har behov for dere». Alle steder der vi har faset ut, har vi sett at her er det fortsatt store uløste oppgaver, og det har vært smertefullt å måtte prioritere å fase ut av et arbeid vi har stått lenge i. Etter hvert fikk vi synodestyret, og så synoden, med på å vedta at vår relasjon til de gamle samarbeidskirkene i Kina og Etiopia, skulle være som søsterkirker.

En del har utfordret ham på at han har et for snevert fokus, og at han må klare å ha to tanker i hodet på én gang. – Å stå i en situasjon hvor vi faser ut arbeid og starter nytt, har vært utfordrende. Det er nok en opplevelse av at mange ikke har delt eller hatt samme forståelse for behovet for å gå videre. Vår vurdering har vært at vi som misjonsbevegelse de siste 10­12 årene, har arbeidet mot at Frikirkens misjonsarbeid skal ha større preg av å være en pionerbevegelse. En disippelgjørende bevegelse, i større grad enn en kirkebygger, der vi etter hvert overlater til de som tar imot, å forme og bygge sin egen kirke, og så går vi videre, sier Terje Bjørkås.

Du har vært uredd i å gå til de unådde, selv om det har gjort at vi har gitt slipp på noen av våre felt. Det var ikke bare populært i våre menigheter. Vil du utdype dette?

– At vi ikke må glemme de gamle misjonsfeltene og vi må ikke glemme Europa, som trenger å re­evangeliseres. Jeg tenker at en relativt liten misjonsbevegelse som Frikirken, må bli god på det vi holder på med og rendyrke den profilen. En del av dette har vært å bygge kompetanse om Islam. Ønsket om å være lettbent og fleksibel, har gjort at vi har prøvd å løsrive oss fra å være for tungt engasjert i kirkebyggende strukturer.

– De unådde i dag, er i områder som er vanskelig tilgjengelig. Ikke bare geografisk, men først og fremst politisk og religiøst. Derfor har vi et ønske om å være lettbeint, slik at vi når det åpner seg en dør, kan gå og flytte fokus.

Bjørkås viser til Mali som et godt eksempel på det.

27

– Fram til 2012 var vi tungt til stede med både personell og infrastruktur. Så ble situasjon slik at vi på grunn av borgerkrig og ekstrem Islam, ble presset ut av disse områdene. Når jeg ser tilbake på valgene vi gjorde underveis, opplever jeg at Gud har ledet oss disse årene. Når vi har stilt oss spørrende til hvorfor skjer dette, så har vi sett at Gud har åpnet nye dører. Vi var i prosess med å rekruttere to nye enheter til Mali, men måtte finne nye felt til dem. Det har vist seg å bli til stor velsignelse både for utsendingene og misjonsarbeidet. Det at familien Aasen ikke kunne reise til Mali, har vært med å åpne «et land i Midtøsten» for oss.

Bruddet med Kinkikirken i Japan var vanskelig, om nødvendig. Hva tenker du om dette i ettertid, og hva har det gjort med vårt misjonsarbeid i landet?

– Bruddet med Kinkikirken var vondt, smertefullt og uforståelig. Men så vi ser i dag, at når vi fikk muligheten til å begynne på nytt i et annet område i Japan, så har det utviklet arbeidet vårt på en god måte. Gjennom strategi og metode har en ny start hatt betydning ikke bare for arbeidet i Japan, det har også hatt en positiv effekt på resten av misjonsarbeidet vårt, mener Bjørkås.

Hva har Frikirkens bidrag inn mot unåddkonferansen betydd for oss som kirke og organisasjonene i Norme?

– Vi har vært med å dra i gang et møtepunkt som etter hvert omfatter mellom 35­40 norske misjonsorganisasjoner, med fokus på unådde folkeslag. Unåddkonferansen har vært med å sette unådde folkeslag på dagsorden, og Frikirken har fått være med på det, sier han litt stolt.

Vil du kommenterer de ulike punktene i målplanen, som omhandler misjon. Et sterkt fokus på misjon i Frikirken, har vel gjort at vi har kommet langt på disse punktene?

«Vi har gjennomgått og fornyet misjonsstrategien og forankret den i menighetene våre».

– Arbeidet med å gjennomgå og fornye misjonsstrategien har på en god måte forankret og forsterket engasjementet i menighetene. Vi opplever å ha

en bred forståelse, aksept og støtte. Vi ser ikke minst at oppslutningen rundt misjonsgaven har økt betydelig de siste årene. Bønnesynoden var med å løfte opp misjonalt liv, både hjemme og ute. Folk så at dette henger sammen. Det ble et veldig godt bidrag til å forsterke engasjementet i menighetene.

«Vi har styrket misjonsarbeidet vårt blant muslimer i Norge».

Hva sitter sterkest i minnet, fra din tid som misjonsleder?

– Når jeg ser meg tilbake har tilstedeværelsen i Mali og rollen som styreleder i MELEM, i en situasjon der sikkerheten for utsendinger og lokalt ansatte har vært svært utfordrende over mange år, vært krevende. Jeg har kjent på et stort ansvar for de afrikanske partnerne og utsendingene.

Terje våger å stå i litt motvind, og han står støtt
Jarle Skullerud

– I perioden jeg var styreleder i Norme, ble det etablert et nettverk for arbeid med muslimer. En av våre ansatte ble leder for dette nettverket. Vi etablerte en hel stiling for å jobbe med MBB­ere (Muslim Background Believers), og tanken med etableringen var at vi skulle nå dem med evangeliet, og istandsette dem for å nå sine egne enten her eller i eget hjemland. For misjons­Norge har Frikirkens satsning på arbeid blant muslimer, og med egen innvandrerkonsulten, vært til berikelse og velsignelse ved at vi har stått for å utvikle og oversette et betydelige tilfang av internasjonale ressurser for opplæring av muslimske konvertitter. Blant annet Al Jazeera, Tro mellom venner, og Fra venner til familie. Flere bøker og andre ressurser er oversatt, og gjort tilgjengelig for norske kirker og andre organisasjoner som ønsker å arbeide blant muslimer. Her har Frikirken vært en pådriver.

«Vi har økt misjonsgaven». – Vi har ikke klart å øke misjonsgaven helt i tråd med konsumprisindeksen, men flere menigheter har begynt å gi og enkelte gir mer enn anbefalt, så det samlede bidraget er større, sier Bjørkås.

– Når det er snakk om enkelthendelser var det da jeg satt på hytta i påsken 2016, og fikk en telefon fra direktøren i MELM. Han hvisker «Terje», mens jeg hører lyden av maskingevær i bakgrunnen og det singler i glass. Det gjorde et voldsomt inntrykk.

Hvordan opplever du misjonsengasjementet i dag? I lokalmenigheten, og hos den enkelte? Hos de unge? – Det vi ser, og som jeg opplever som en bekreftelse på målet om å nå unådde folkeslag, er at vi i dag har mer tilgang på unge kandidater å sende ut, enn vi har økonomi til å realisere. Det er gledelig at mange unge har et sterkt misjonsengasjement, sier Terje Bjørkås med et stort smil.

– Jeg kjenner på en enorm glede og takknemlighet over alle enkeltmennesker jeg har møtt. Den enorme offerviljen jeg har møtt i samarbeidsrelasjoner ute, har vært til stor inspirasjon.

– Brennende hjerte for misjon

– Terje våger å stå i litt motvind, og han står støtt. Noen ganger så støtt at det kan provosere oss rundt. Men han viser også hjertelig omsorg for sine medarbeidere, og lar seg bevege av andres opplevelser, tanker og ønsker, sier avtroppende synodeleder Jarle Skullerud. Han mener at Terje har et brennende hjerte for Jesus og for misjon. – Frikirken kan takke Terje for at vi i dag har et misjonsarbeid som er spisset for å nå de minst nådde, og for at vi har stor pågang av folk som vil bli misjonærer hos oss.

Tema 28

Et samfunn preget av usynlig nød

I april reiste pastor Rune Tobiassen, misjonsleder Erling Aasen og undertegnede til Japan for å besøke utsendingene og arbeidet som drives der.

Japan er en annerledes verden der alle tog er presise og det ikke er søppel i gatene, men med et samfunn preget av en usynlig nød. Mange har ikke venner og rundt en million japanere går ikke på jobb/skole og har isolert seg selv totalt fra samfunnet. Tilbedelse av forfedrene er vanlig, og mange som velger å følge Jesus og dermed går bort fra disse familietradisjonene, opplever

forfølgelse av sine nærmeste. I mange familier er det en generell mangel på uttrykk for kjærlighet. Det er et stort vitnesbyrd i seg selv at utsendingene bor der de bor og er til stede i sine nabolag, der de viser at kjærlighet og omsorg har en naturlig plass i familielivet og andre relasjoner.

Det ble mange gode menneskemøter på global kafé, bibelstudie i Sakae­parken, dansegruppe, barnehjem, ungdomsgruppe og barne ­ og familiegruppe. Fokus på fellesskap og Jesus i sentrum stod sterkt som en rød tråd i alt som foregikk, og det var tydelig at utsendingenes fokus på å se og

møte alle slags mennesker virkelig gjør en forskjell. Et godt eksempel på det er også lørdagsmøtet i parken, der det er gode muligheter for samtaler og forbønn i tillegg til utdeling av klær og mat. – Det gjør ganske stort inntrykk å være her i Japan og se hvordan utsendingene våre bruker matutdelingen til å vise Guds kjærlighet, spesielt når dette med diakoni og Frimat ligger på mitt hjerte, sier Rune Tobiassen, som er initiativtakeren til FriMat i Norge.

Tekst: Marit Long Misjons- og bistandsrådgiver

Matutdeling etter møte i Sakaeparken. Sittende fra venstre med ryggen til er Knut Ola Topland, Karen Topland og Lotte Godø. I midten Rune Tobiassen. Bak i bildet med ryggen til og lys caps på hodet, er Travis, som samarbeider med teamet i Nagoya om arbeidet med hjemløse.
29
Foto: Marit Long

Tema

Støtter freds ­ og forsoningsarbeid i Midtøsten

Gjennom organisasjonen Musalaha, er Frikirken med og støtter et aktivt arbeid for fred og forsoning mellom israelere og palestinere i Midtøsten.

Tekst Geir Arne Johansen

– Både israelere og palestinere bærer dype traumer. For israelerne er dette sterkt knyttet til Holocaust og en vedvarende, eksistensiell frykt knyttet til trygghet og livsrett. Palestinerne bærer traumet fra 1948, da hundretusener ble drevet på flukt fra hjem og land, og en påfølgende opplevelse av undertrykkelse og okkupasjon. Det er ikke tvil om at terroren, som rammet Israel

den 7. oktober, og den påfølgende krigen, har forsterket traumene på begge sider. Sorg og sinne over familiemedlemmer som er drept og/eller tatt som gisler. Desperasjon over mangel på mat og medisiner og igjen drevet på flukt. Lidelsen er enorm, og vi må be om fred, sier misjons­ og bistandsrådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Marit Long.

Musalaha, som betyr «forsoning» på arabisk, er navnet på en kristen organisasjon som arbeider aktivt med fred og forsoning. Frikirken har støttet et kvinneprosjekt i Musalaha siden 2021, for israelere og palestinere, av ulik tro.

Prosjektet tar utgangspunkt i relasjonsbygging. I begynnelsen av programmet tilbringer deltakerne noen dager sammen i ørkenen, som skal være et sted for å lytte til hverandre og å lære å stole på hverandre.

– Før den planlagte ørkensamlingen i mai uttrykte de israelske deltakerne dyp bekymring for å reise til den jordanske ørkenen, av frykt for sikkerheten. Dette ble særlig forsterket etter nyheten om det antatte mordet på en israelsk forretningsmann i Egypt, da det ble en bekreftelse på den økende antisemittismen i nabolandene, sier Long.

30
Ørkenen er ment å være et sted der deltakerne gjennom freds- og forsoningsarbeidet skal lære å lytte til hverandre og stole på hverandre. (Foto: Musalaha).

Samtidig opplevde noen av de palestinske kvinnene at de ikke mottok passene sine fra konsulatet i Jordan, og dermed ikke kunne krysse grensen. De israelske og palestinske prosjektlederne, programdirektøren og Musalahas direktør møttes derfor til et ekstraordinært møte, der Musalahas ledelse bestemte at dagene i ørkenen skulle utsettes til midten av juni. – Avgjørelsen gir de palestinske kvinnene muligheten til å motta passene sine i tide. I tillegg gir det Musalaha muligheten til å adressere den økende eksistensielle frykten blant lokale, særlig blant de israelske kvinnene. I lys av dette, bestemte Musalaha at de skulle organisere et ekstraordinært seminar, for å adressere frykt, traumer og emosjonell logikk for hver av gruppene. Disse seminarene er et direkte svar på kvinnenes uttrykte bekymring og er tilpasset lidelsen, smerten og

volden som kontinuerlig øker i landet, utdyper Long. De palestinske kvinnene møttes 17. og 18.mai, i Beit Jala, for det nevnte seminaret. Hiba Allati, den palestinske prosjektlederen, fasiliterte tre bolker, der de gikk dypere inn i stadiene for sorg, tap og tilpasning til plutselig forandring. Som del av introduksjonen ble kvinnene oppmuntret til å dele fra det de sliter med personlig, realiteten, tap og smertefulle opplevelser. Gruppen fortsatte med å definere frykt, samtidig som de lærte om ulike typer frykt som relaterer til gamle traumer (Nakba, Holocaust) og nye traumer (7. oktober) i tillegg til pågående stress. Etter det offisielle programmet, tilbrakte kvinnene tid sammen ved å utforske Betlehem og omegn. Helgeseminaret ble avsluttet med veldig positive tilbakemeldinger, og en iver etter å ta det neste steget og starte prosessen med å forme relasjoner med de israelske kvinnene når de møtes i ørkenen. De palestinske kvinnene ga uttrykk for at de var godt forberedt ved at de forstod at forsoning kan oppleves både konfronterende og smertefullt til tider, men samtidig at deres identitet er respektert og ivaretatt, opplyser en talsperson for Musalahas kvinneprosjekt.

– Dette ekstraordinære seminaret var helt unikt i sin natur, da det førte sammen kvinner som har vært splittet fordi de bor på ulike steder i Israel og Palestina. Palestinske innbyggere i Israel fra Nasaret og Haifa møtte palestinere med ID­kort fra Jerusalem og palestinere fra Hebron, Nablus og Betlehem på Vestbredden. Hele gruppen kom godt overens og delte følelser med hverandre. Alle kvinnene uttrykte at de følte seg elsket, respektert og hørt, sier Long.

Et tilsvarende seminar fant sted i slutten av mai, for de israelske kvinnene. Kommunikasjon om nye datoer for dagene i ørkenen pågår mellom prosjektlederne og programdirektøren når magasinet VEIEN går i trykken.

– Relasjoner er viktig for å tørre å åpne opp for den andre, og vise van­

skelige følelser. Jeg snakket nylig med direktøren for Musalaha, Daniel Munayer, og spurte hva som er det mest utfordrende nå. Han svarte at det tøffeste er å se så mange mennesker bli drept hver dag på Gaza, uten å kunne gjøre noe med det, sier Long.

– Musalaha gjør det de kan, for å påvirke samfunnet og jobbe for fred og forsoning. De har en annen stemme som ikke handler om å hate den andre, men å mobilisere for rettferdighet og forsoning. I situasjonen vi ser nå, er det tydeligere enn noen gang at Musalaha trengs og at arbeidet de gjør gir håp i en fortvilet situasjon, sier hun.

Long minner om at i denne konteksten er det viktig å ta innover seg at mange kjenner på en reell frykt for å møte «den andre». De som deltar i forsoningsprogrammet må like fullt være villige til å møte den andre, tross fordommer og vanskelige følelser de kjenner på.

– En av grunnene til at jeg har så stor tro på måten Musalaha jobber på er at de har mot til å gå i dybden, mot til å tåle smerten av vanskelige følelser og mot til å snakke om traumer. Sivilsamfunnet styrkes ved at Musalaha ser at kvinner har en unik rolle i å påvirke samfunnet, for eksempel ved å kommunisere verdier i egne familier, sier Long.

Målet er at kvinnene utrustes til å være fredsagenter der de er. Gjennom to nye prosjekter, begge med oppstart i januar i år og med en varighet på fem år, er Musalaha nå også blitt Frikirkens bistandspartner.

– Det ene prosjektet handler om trosfrihet under tittelen «Styrke Israelsk­Palestinsk lederskap i forsoning og trosfrihet». Det er stor mangel på trosfrihet i Israel og Palestina. Som et eksempel, har ikke kristne og muslimske palestinere fri tilgang til hellige steder i Jerusalem, som gravkirken og al­Aqsa moskeen, begge viktige steder for å praktisere tro. Det andre prosjektet handler om forsoning mellom muslimske og kristne palestinske kvinner.

31

Tydelig FriBU­profil på Skjærgårds

FriBU er medarrangør av Skjærgårds Music & Mission Festival. Skjærgårds arrangeres hver sommer på Risøya og er Norges største kristne musikkfestival. Sommeren 2024 arrangeres festivalen 4.­7. juli, der flere tusen ungdommer og unge voksne samles for god undervisning, fellesskap, sommerferie, lovsang, sol, bading, burger og nye venner. Målgruppen er ungdom og unge voksne, i alderen 15 – 30 år. FriBU er med og bestemmer hvordan festivalen skal se ut, og har ansvar for deler av festivalens program. I fjor introduserte de nysatsingen

«Støperiet scene», en egen scene og eget område kun for unge voksne med egne eksklusive intimkonserter, egne kurs og seminarer tilpasset målgruppen. FriBU har også misjonsprosjektet på Skjærgårds i år, og fokuslandet er Japan. Et tydelig FriBU og Medspiller­stempel vil derfor prege hele festivalen. FriBU opplyser på sine nettsider at rabattkoden FRIBU2024 kan benyttes ved bestilling av billett.

Minneord om Hilde Charlotte Mørland

Det er med sorg vi må melde at Hilde Charlotte Mørland døde 27. april. Vi har mistet en kjær og god medarbeider på Frikirkens hovedkontor. Som personalrådgiver viste Hilde Charlotte et varmt og ekte engasjement i møte med lokalmenigheter og kolleger. Det er veldig trist og vondt når sykdommen ikke slipper taket, og til slutt tar livet. Så er det håp og trøst i Jesu ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør». Vi takker Gud for alt Hilde Charlotte fikk være blant oss. Hilde Charlotte så mennesker rundt seg, var allsidig, imøtekommende, med glimt i øyet. Hun var en god samtalepartner, og ble høyt verdsatt av sine kollegaer. Hun var opptatt av at hovedkontoret først og fremst

var ett arbeidslag, ikke mange små team. Og hun bidro til å skape denne følelsen. Hun var spesielt oppmerksom mot nye mennesker. Vi vil minnes Hilde Charlotte med takknemlighet og glede over at vi fikk tjene sammen med henne alle disse årene. Og vi kommer til å savne henne. Nå har hun gått foran, og fullført løpet. Vi lyser fred over hennes gode minne.

Geir Øystein Andersen daglig leder på Frikirkens hovedkontor

Jarle Skullerud synodeleder

Les hele minneordet

Ny tilsynsmann i Østre presbyterium

Jon­Arne Frøyland er ansatt som tilsynsmann i Østre Presbyterium. Frøyland har tidligere vært pastor i Hamar Frikirke, nestleder i presbyteriestyret og kommer nå fra en lederstilling innen rusomsorgen.

– Vi er veldig takknemlige for at Jon­Arne har sagt ja. Han har bakgrunn som ungdomspastor, hovedpastor og har erfaring fra diakonalt arbeid. Han liker å veilede og har styreerfaring fra vårt geografiske område, sier styreleder i Østre presbyterium, Rut Stokstad Nielsen, som er tilsynsmannens formelle arbeidsgiver. Frøyland begynner 1. august.

– Det oppleves som å ta imot et kall på nytt, noe som blir både spennende og

krevende. Motivasjonen er å få være med å tjene menighetene, å være en hyrde i kirkesamfunnet, i Østre Presbyterium. Jeg ønsker å bidra til gode prosesserer, til å få folk til å snakke godt sammen, sier Frøyland, som blant annet har bakgrunn som coach i Frikirkens prosjekt med misjonale menigheter. – Jeg ønsker å være med og oppmuntre, veilede der det trengs. Vil være en medvandrer for menighetene, sier han og presiserer at han vil videreføre det arbeidet forrige tilsynsmann, Geir Øystein Andersen, har hatt. Fram til Frøyland starter, er det presbyteriestyret som ivaretar tilsynet.

Eiersidene
32

GÅ UT SENTERET

Snart klart for Frikirkens

sommerfestival

Frikirkens sommerfestival VIDERE Sommer går av stabelen i Stavern 17. – 21. juli. Som tidligere år får alle deltakere plass i «landsbyer», der det blir daglige samlinger og aktiviteter på formiddagen, og hvor man spiser lunsj sammen. Utvalgte SPARKS­aktiviteter og rom på internatene begynner å fylles opp, og det er per nå flere påmeldte enn på samme tid i fjor. Festivalkomiteen ser frem til en fin sommeruke i Stavern med sol, fellesskap og godt åndelig påfyll. FRIK­festivalen er Frikirkens ungdomsfestival for ungdom mellom 13­19 år, som går parallelt med VIDERE Sommer på eget område. Dagene består av aktiviteter, solid forkynnelse, lovsang, sol og sommer, og mye tid til å få nye venner. Sparks er sommerfestivalens opplegg for de yngste, fra to til tretten. De eldste av disse (fra ti og oppover) er med på Tweens­gruppa. ReUnion er kveldsmøtene for alle, uansett hvor man er i livet eller hva man tenker om tro og tvil. Formatet er stort, og formen er lettbeint. Møtene blir holdt i Stavernhallen, som rommer alle festivalens deltakere. Alle voksne kan ifølge festivalkomiteen glede seg til å høre inspirerende taler av Leif Ørjan som bor i Midtøsten, av Marianne Braseth og Tor Erling Fagermoen, under temaet Lengsel. På programmet står også seminarer, pilegrimsvandring på kyststien, grilling i tunet, konserter, tidebønner, bibeltimer og quizkveld.

Scan QR for mer info!

Overgangsfase for avtroppende

synodeleder

Synodeleder Jarle Skullerud som trer ut av ledervervet i juni, vil etter avtale med Frikirkens hovedkontor fortsette i en overgangsfase i tiden etter synodemøtet. Det er avtalt med daglig leder Geir Øystein Andersen at Skullerud skal være til disposisjon for ny synodeleder, særlig med tanke på tilsynsarbeidet. Ellers skal han bidra i menighetsteamet ved hovedkontoret innen strategi og utvikling for Frikirkens skoleeierskap, og prosessverktøy for arbeid med Kultur og retning. Avtalen varer inntil ni måneder.

TJENESTE OG LEDELSE tilbyr opplæring og mentoring gjennom det første året i tjenesten.

TJENESTE OG LEDELSE tilbyr opplæring og mentoring gjennom det første året i tjenesten.

TJENESTE OG LEDELSE tilbyr opplæring og mentoring gjennom det første året i tjenesten.

TJENESTE OG LEDELSE tilbyr opplæring og mentoring gjennom det første året i tjenesten.

Nyansatt ungdomsarbeider?

gus.no

gus.no

gus.no

GÅ UT SENTERET gus.no

Annonse
GÅ UT SENTERET
GÅ UT SENTERET
33

igjen i Lillestrøm til VIDERE lederkonferanse!

Vi er godt i gang med planleggingen, og tema, talere og program vil slippes utover høsten!

Korktavla
GI
VIDERE 2024 1.-2. NOVEMBER I KRS LIVE (TIDLIGERE Q42). BILLETTER PÅ CHECKIN.NO FRA 1. MAI. GIJESUSVIDERE.NO GI JESUS VIDERE ARRANGERES AV FBU (FRIKIRKELIG BARNE- OG UNGDOMSUNION)
JESUS
34
Hilde og Tedros ønsket velkommen til synodemøtet

Har du barn som skal på SPARKS?

Sikre deg plass på aktiviteten de vil på!

SPARKS-aktiviteter på VIDERE Sommer 2024

Lilleputt-speiding 2-5 år

Ball og lek 2-5 år

Juniorspeiding 6-8 år

Speiding 9-12 år

Turn 7-9 år

Dans 6-8 år

Dans 9-12 år

Frisbee golf 10-12 år

Fotballskole 6-7 år

Fotballskole 8-9 år

Fotballskole 10-12 år

Kunst 9-12 år

Baking 9-12 år

Sykkel 9-12 år

Lego 6-9 år

Brettspill 10-12 år

17.-21juli2024 Stavern FHS Frikirken.no/sommerfestival FriBU på Skjærgårds! 4.-7. juli :) Påmelding! 2024 IRF K F E S T I VALEN 202 4 1 7 FESTIVALEN 35

Frikirkens nye magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 2 ­ 2024

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.

Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.