VEIEN Nr. 2 · 2025

Veien

Ta sjansen!

Å ta imot, krever mot. Vi ønsker en kultur i kirkene, der vi som har fått så mye fra Gud både kan velsigne hverandre og la oss velsigne av andre mennesker. Det kan ofte være vanskeligere å ta imot, enn å gi. Les saken om utadrettet diakoni, og la deg utfordre.

Ydmykelsen, ved å ta imot

Det er ikke bare Peter som protesterer på å få sine føtter vasket. En tjeneste som vanligvis ble utført av slaver, var for mye å la Mesteren gjøre overfor han.

«Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus.

I denne situasjonen får vi en smak av nådens mysterium. «Ydmykelsen» det er å innse at vi får bare ta imot av nåde, det hjelper ikke hvor flinke og gode vi er. Jeg hørte en katolsk prest poengtere akkurat dette, at det rett og slett kan være en ydmykelse å innse at det er av nåde. Det kan til og med være provoserende ..., skal vi ikke få som fortjent? Nei, heldigvis.

Å ta imot, krever mot. Vi vil ha en kultur der vi som har fått så mye fra Gud, både kan velsigne hverandre, men også la oss velsigne av andre mennesker. Ofte er det van-

skeligere å ta imot enn selv å gi. Les saken om utadrettet diakoni og la deg utfordre. Det er nemlig ikke noe skille mellom «oss» og «dem», som trenger noe. Vi trenger alle å få ta imot.

Ja, uttrykket «å ta imot nåde er en ydmykelse» er et relevant og viktig poeng. Det er sentralt i kristen teologi og beskriver at å anerkjenne sine egne behov for Guds nåde og hjelp, er en form for ydmykhet. Å erkjenne at man ikke er god nok på egen hånd, og å stole på Guds nåde for å bli reddet og leve et liv som Gud vil, er en ydmyk handling.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK

Redaktør, VEIEN

4 NYHETER Smått og stort som skjer i kirken vår.

6 RASTEPLASS Ulla Kjäll skriver om viktigheten av å fylle på med det som gir håp.

7 INNSPILL Jostein Ørum skriver om å våge å bety noe for generasjonen under deg.

8 TEMA Utadrettet diakoni. – Vi har ikke ressursene som skal til for å dekke alle behov, men vi har «to fisker og fem brød», som vi kan starte med å dele. For å bevisstgjøre oss, og kartlegge hvordan vi tenker og handler utadrettet diakonalt, tok Endre Sagedal i FriMat initiativ til en spørreundersøkelse.

12 TEMA Ørsta Frikyrkje er oppfinnsomme i å leve kirkelivet, både utenfor og innenfor kirkebygget.

14 SPOR Meløy Nordre Frikirke betyr mye for lokalmiljøet og den enkelte vi har møtt i kirka. La oss inspirere av hvordan de lever menighet i storm og stilla ...

18 TEMA Hva vil det si for oss i Den Evangelisk Lutherske Frikirke å være luthersk kirke anno 2025? Vi borer litt i tematikken, i god tid før kirkesamfunnet fyller 150 år.

21 Birger Løvlie løfter fram Frikirkens historie i det at han har skrevet bok om Johan Storm Munch, presten og evangelisten som hadde stor betydning for dannelsen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke.

22 VEIEN VIDERE Synodeleder Tor Erling Fagermoens faste spalte.

23 SE LYTT LES En populær spalte med anbefalinger fra redaksjonens yngste medlem.

24 TEMA Gjermund Øystese er medlem av VEIENs redaksjonsråd, og i en serie har vi blitt bedre kjent med dem. Øystese har forsket på konflikter i kirken og hva som er løsningen.

28 UTOVER Bli kjent med hva som skjer på ulike felt innenfor Frikirkens misjonsarbeid.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frikirken og FriBU. Bildet er fra et disippelhus.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt vi har felles i kirkesamfunnet, og arrangementer vi anbefaler.

magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo

Trykkeri: Aksell AS

Utfordrer Teologisk Fagråd

Synodestyret vedtok i sitt aprilmøte at «Teologisk fagråd utfordres på å jobbe med kirkeforståelse, ved å vektlegge visjon og framtidsrettet, praktisk innretning». – Vi mener at Frikirken har en egen plass i det norske kirkelandskapet, og Teologisk fagråd vil løfte fram hva som skiller oss som kirke og menigheter fra for eksempel Den norske kirkes geografisk inndelte soknekirker og rådsstruktur - og de lutherske organisasjonenes

og frikirkenes menigheter, som kan sees på som foreninger og interessefellesskap. Hva er vår unike posisjon og hva gjør dette med hvordan vi kan være kirke i vår tid, sier synodeleder Tor Erling Fagermoen. Frikirkens nye teologiske fagråd hadde sin første samling ved Frikirkens hovedkontor i Oslo 1. april. Teologisk fagråd arbeider med teologiske spørsmål og er oppnevnt av synodestyret for synodeperioden 2024-2027. Rådet ledes

av teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Jostein Ørum. Øvrige medlemmer av fagrådet består av Ingebrikt Kvam (pastor i Trondheim Frikirke), Gunnar Johnsen (pastor i Oslo Vestre Frikirke), Eirik Austeng (leder for menighetsplanting), Hanne Marie Moi (pastor i Greåker Frikirke) og Kjersti Gulli Pettersen (pastor i Halden Frikirke).

Veileder for ivaretakende fellesskapsbygging

Synodestyret har utarbeidet en veileder for ivaretakende fellesskapsbygging, og reglement for omsorg for liv og lære i kirkesamfunnet og menighetene. – Synodestyret har arbeidet med å gi svar på en bestilling fra Synoden 2022. Nå er vi glade for å kunne dele en Q&A om reglement for «Omsorg for liv og lære», sier synodeleder Tor Erling Fager-

moen. – Ved hjelp av 20 spørsmål og svar håper vi å gjøre det godt gjennomarbeidede nye reglementet mer forståelig og tilgjengelig. Det er alltid en fare for at reglement som dette blir liggende i en skuff. En ny gjennomgang håper vi blir til hjelp i menighetenes anvendelse av det i troskap og kjærlighet, sier Fagermoen. Synodelederen håper at syn-

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

odestyrets veileder for ivaretagende fellesskapsbygging vil gi impulser og frimodighet til menighetene. – Det er i menighetene den inkluderende felleskapsbyggingen må skje. I tillegg til synodestyrets uttalelse, har vi derfor inkludert noen lokale eksempler til inspirasjon, sier han.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Redaksjonen arbeider etter

Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter

Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo

presse.no

pfu@presse.no

Adresse: E-post:

Skippergata 24 0154 Oslo

pfu@presse.no

Ny veileder til trossamfunnslov

Barne- og familiedepartementet har ferdigstilt og publisert ny veileder for trossamfunnsloven, på regjeringens hjemmeside. Veilederen er ment å være et oppslagsverk for alle tros- og livssynssamfunn, i tråd med ny lovgivning fra 1. januar 2021. Veilederen er oppdatert i henhold til gjeldende lovgivning i februar 2025, opplyser departementet på regjeringens hjemmeside.

Fortsetter satsningen på VIDERE Lederkonferanse

Frikirkens lederkonferanse er evaluert av deltakerne og synodestyret, og konklusjonen er at konferansen har betydd mye for Frikirken. Synodestyret ønsker derfor å fortsette med konferansen. – Første treårsperiode med VIDERE Lederkonferanse er over, og vi ser tilbake på givende konferanser som har betydd mye både for enkeltmennesker og for oss som kirkesamfunn. VIDERE har bidratt til å bygge relasjoner, sette felles retning og skape gode samtaler. I løpet av

disse tre årene har 70 av Frikirkens menigheter deltatt på konferansen, og evalueringene fra både deltakere og stab har vært gode. VIDERE har spilt en viktig rolle i den siste treårsperioden for å skape enhet i kirkesamfunnet, og vi ønsker derfor å fortsette det gode arbeidet. Synodestyret har vedtatt en ny treårsperiode for konferansen med VIDERE Ansatt i april 2026 og VIDERE Leder i februar 2027 og februar 2028. Pr. dags dato jobbes det med å lande en ny tem-

Om synodestyrets protokoll

Synodestyret (Frikirkens hovedstyre) møtes jevnlig for å ta avgjørelser etter sitt mandat. Synode-styrets protokoll er åpen for alle, og disse offentliggjøres på Frikirkens hjemmeside etter styrets møter. Nå følger det også en forklarende tekst knyttet til de mest sentrale sakene i møtene, der det er lenket til siste møteprotokoll. I

aprilmøtet stod blant annet evalueringen av VIDERE Lederkonferanse på sakslisten. Det ble også gjort vedtak om tid og sted for synodemøtet 2027. Synodestyre gjorde også vedtak etter møte med FriBUs landsstyre, på grunnlag av samarbeidsavtalen. Utgangspunkt for samtalen var FriBUs ønske for kommende synodemøte:

atisk treårsplan og ny hovedkomité, inkludert programkomité, som vil jobbe med de tre neste konferansene. Vi ønsker å fortsette å sette felles retning og skape en arena for enhet, relasjonsbygging og gode samtaler. Vi vil fortsette å løfte opp innholdet i Kultur- og retning dokumentet, bønn og misjon. Vi ser frem til fortsettelsen og ringvirkningene VIDERE gir, sier menighetskonsulent og leder for VIDERE, Hanne Marie Moi.

«Frikirken vedtar at i de neste 100 åre-ne skal et av hovedfokusområdene være disippelgjøring av barn, unge og familier». Les mer på Frikirkens hjemmeside.

Håpet som aldri dør

I en tid som denne når vi får vite om så mange kriger og så mye vold rundt omkring i verden, og der verdensordninger som vi trodde var faste og trygge, viser seg å være i forandring, da er det ekstra viktig å gi håpet rom. Det kan handle om å være mer bevisst på hvor mye nyheter en kan ta innover seg på en dag. Hvor mye av det negative og det som bryter ned kan jeg lytte til og se, uten å miste motet?

Det er også viktig ikke bare å beskytte seg, men også å fylle på med det som gir liv, det som skaper håp. Hvor finner du det? Det kan handle om mennesker du trenger å møte, det kan være bøker som gir deg håpefulle tanker. Det kan også handle om å gjøre det du elsker å gjøre, der du er helt i deg selv.

Så hva trenger du å beskytte deg mot, og hva trenger du påfyll av, slik at du kan bringe håpet videre til dem du møter?

Noe som kan styrke håpet er også å engasjere seg i noe som skjer lenger ut i verden. Noe som du kan bidra med, penger, bønner eller annet.

Et bilde av håpet er et anker. Et anker som er festet i noe.

I Hebreerne kapittel 6,18-20 står det om et slikt anker, som har et sikkert feste:

18 Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres –og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. 19 Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget, 20 dit Jesus gikk inn som forløper for oss, han som til evig tid er blitt øversteprest av samme slag som Melkisedek.

Vi vet at mye som virker sikkert, viser seg å være mindre til å lite på. Mye av det vi ønsket av livet, har ikke blitt slik som vi håpet på. Men om vi har vårt håp, vårt ankerfeste i himmelen, så er det sikkert håp. Et håp om Guds inngripen. Et håp om at han ser meg og leder meg til seg, også gjennom livets merkeligheter, ja, da kan jeg kanskje leve mer modig for ham og for verden, og spre håpet der jeg går.

Jesus, vi trenger håp direkte fra deg. Kom med ditt håp som bærer gjennom livets mørke passasjer.

Hjelp meg å ha mitt håp, mitt anker, festet hos deg.

La håpet seire gjennom liv og død

Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder

Gi videre det som ikke kan googles

Et spørsmål kommer snikende en dag jeg står og ser meg i speilet. Først umerkelig, men etter hvert litt ubehagelig: Kjenner du noen i generasjonen under deg?

På en måte gjør jeg jo det. Jeg kjenner de fire barna mine og deres kamerater. Jeg kjenner naboene og mine venners barn – og noen få andre. Det finnes noen ungdommer som kommer av seg selv inn i livet mitt, men kjenner jeg noen andre enn disse obligatoriske, som jeg ikke må gjøre noe for å treffe? Jeg er ikke lenger friidrettstrener eller leder av en ungdomsklubb eller jobber tett på studenter, som jeg i perioder av livet har gjort. Og det er mange som meg. De naturlige krysningspunktene blir færre, og da kommer det neste spørsmålet pressende på – og jeg er ikke alene om det: «Kan jeg egentlig bety noe som helst for dem som er yngre enn meg?» Jeg merker at den tverrgenerasjonelle selvtillitenen ikke er så god. Men det er på tide å svare meg selv høyt og tydelig: «Mye!» Jeg har faktisk en del å gi videre. Og det har du også. Ikke minst en tro på en levende Gud. Det handler ingenting om å forstå TikTok eller snakke ungdommens språk. Det handler om å lytte uten nødvendigvis å skjønne, det handler om å tåle at ting har endret seg siden vi selv var tjue. Det handler om å bli stående. Det handler om å tørre å si: «Jeg vet ikke helt, men jeg har levd en stund, og jeg har sett at Gud ikke så lett gir slipp på oss.» Det handler om å spørre: «Hvordan går det?» Eller det enda modigere spørsmålet: «Vil du at jeg skal be for deg?»

Jeg var heldig å ha noen slike folk i mine egne ungdomsår, men når jeg tenker tilbake på dem, husker jeg knapt hva de sa. Men jeg husker smilene og øynene deres. Og tiden deres, som de ga til meg. Og jeg husker at de hadde noe omkring seg, som på en underlig måte viste meg litt av Jesus.

Det finnes en stille kraft i det å være eldre, en slags rolig visdom som ikke lar seg google. Ingen trenger perfekte forbilder, men alle trenger ekte mennesker. Alle trenger et menneske som vil gå noen skritt sammen med seg. Og jeg tror faktisk alle trenger en som kan vise at det går an å tråkke i Jesu fotspor fremdeles.

Jostein Ørum

teologisk rådgiver på hovedkontoret

En Million måltider

I 2024 er det blitt delt ut cirka 400 tonn mat gjennom Frimat i 18 ulike menigheter. Omregnet til et måltid på 400 gram, blir det en million måltider. Så er ikke antallet måltider det viktigste, men at vi som menigheter er engasjert i det som heter diakoni.

Diakoni er egentlig et gresk ord, diakonia, og betyr «tjeneste». Jesu liv og gjerning kan oppsummeres i dette begrepet.

«Diakoni er en del av den kristen kirkes svar på Guds kjærlighet til menneskene, og et resultat av Den Hellige Ånds gjerning i kirken. Diakoni er en del av Guds plan med kirken og enkeltmennesker. Den kristen kirke skal utgjør en helhet som ivaretar både forkynnelse av forsoningsverket og omsorg for menneskenes velferd. Hvis ikke begge perspektivene er til stede i kirkens liv gis det et innsnevret bilde av Guds kjærlighet til menneskene.» Sitatet er hentet fra Frikirkens «diakonal handlingsplan» fra 2008. Den er like aktuell i dag, og vi har en Målplan (2018-2030) som presiserer at vi er en misjonal og diakonal kirke.

Som utgangspunkt forutsetter vi at alle kirker lever diakonalt i sitt

Yngve Andersen fra Alta Frikirke svarte på undersøkelsen, men ble likevel litt harm, melder han tilbake. Han poengterer med rette at å være menighet er i seg selv å være diakonal.

– Vi har ikke matutdeling hos oss. Da en av pinsemenighetene i vår lille by gjør dette på en storstilt og fremragende måte, og dekker behovet. Vi har stilt som sjåfører for mennesker til denne noen ganger, men ikke alle vet om dette i vår menighet. Det er heller ikke nødvendig.

Jeg ønsker å gi tilbakemelding om at denne spørreundersøkelsen er på

vesen, mye skjer usynlig. Poenget med denne undersøkelsen var å lete etter arbeid som er mer utadrettet, som retter seg utover kirkebygget og medlemsmassen i den enkelte menighet.

– Som kirke kan vi vise et bilde av en annen virkelighet enn den mange opplever, glimt av Guds rike. En virkelighet hvor det er fremtid og håp, fordi vi kan leve i tillit til Gud og hva Han kan gjøre gjennom oss. Vi har ikke ressursene som skal til for å dekke alle behov, men vi har «to fisk og fem brød», som vi kan starte med å dele. For å bevisstgjøre oss, og kartlegge hvordan vi tenker og handler utadrettet diakonalt, har vi laget en enkel spørreundersøkelse, skriver Endre Sagedal fra Frimat som tok initiativ til å lage en undersøkelse.

Ved å komme med eksem-

et vis noe misvisende, eller endatil kan føre til misnøye innad rundt om.. Det er uheldig.

Min påstand som mangeårig pastor og også tidligere tilsynsmann på besøk i menigheter er: ALLE Frikirkens menigheter har diakonalt arbeid. Det er både et vidt begrep, og også slik at ikke alle medlemmer heller vet eller skal vite om både all sjelesorg og også hvordan enkeltmennesker møtes diakonalt i livet. Også gjennom besøkstjeneste på sykehjem og hos ensomme skjer det mye diakonalt, og rundt i hjemmene mellom menighetens medlemmer. Men også

pler, ønsket man å utvide begrepet og se hvordan diakoni kan se ut.

Avkrysningspunktene var:

• Redusere ensomhet.

• Integrering av flyktninger/Innvandrere.

• Fellesskapsbyggende arbeid gjennom familiemiddager

• Hjelp til enslige og lavinntektsfamilier.

• Fritidsaktiviteter for ungdom

• Forebyggende arbeid for å unngå samlivsbrudd.

• Hjelp mot rusavhengighet.

• Leksehjelp til ungdom.

• Seniorarbeid

• Matutdeling

• Sorggruppe

• Bruktbutikk

Svar på undersøkelsen her:

overfor andre som ikke ennå sokner til menigheten.

Også ved å gi økonomisk støtte, ved Spleisoppstarting, ved å hjelpe der det trengs, mm i møte med behov. Diakonrådene vet ofte og styrer dette, men ikke alltid.

Hos oss har vi flere sosiale lavterskeltilbud. De er diakonalt og sosialt tenkt i Alta Frikirke, enten folk som kommer, og kanskje ikke alle våre medlemmer heller, tenker på dette som diakonale måter å møte folk på. Maten er gratis? Ja. Men selv uten disse lavterskeltilbudene. Har vi diakonalt arbeid i menigheten vår? JA!

Fra venstre: Mesaa, Kirsti Ingebretsen og Endre Sagedal (Foto: Inger Lise Frigstad Johannessen)

Mot til å ta i mot

Ønsker vi en kultur hvor vi både vasker føtter og tørr å selv bli vasket, må det starte med oss. Endre Sagedal vil ha oss til i tenke nytt om utadrettet diakoni.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Hva slags kultur ønsker vi å ha i Frikirken? En kultur der vi tar imot og gir videre, etter Jesu forbilde?

Smak på begrepet «Utadrettet diakoni». Forskning viser at vi foretrekker å være med å bidra til for eksempel «alternativ jul», heller enn å være mottaker av et slikt tilbud. Vi vil heller gi enn å motta selv. VEIEN ønsker å utfordre oss litt på dette, at det ofte blir et skille mellom «oss» og «dem». Vi vil ikke innrømme egen sårbarhet og ta imot et

diakonalt tilbud. Men om ikke vi vil ta imot, hvordan kan vi forvente at de andre klarer det? Kanskje vi trenger å øve oss i å ta imot fra andre? At andre får vaske føttene våre ...

Endre Sagedal vil bevisstgjøre oss om at det er mange måter å drive diakoni på.

Sagedal har vært med på en reise, der Kristiansand Frikirke har fått gå foran i Frikirken i det å dele ut mat. De startet så smått i 2012.

FriMat ble etablert formelt i 2021, med hjelp fra synoden. Og nå er det mange menigheter i Frikirken som deler ut mat. FriMat hjelper stadig nye menigheter med oppstarten av matutdeling.

Endre Sagedal er nå ansatt i 40

prosent stilling nasjonalt for å legge til rette for FriMat.

VEIEN starter med å utfordre han også.

Vil du være mottaker av et diakonalt tiltak?

– Nei, helst ikke, kommer det kontant og ærlig fra Endre .... – Det er noe sårbart i å være mottaker, erkjenner han. Han ønsker også å utfordre de menighetene og enkeltpersonene som enda ikke har reflektert over om temaet diakoni er noe for dem. Kanskje denne samtalen kan endre på dette for flere av oss.

Hvordan kan vi utviske skillet mellom oss og dem som tar imot?

– Godt spørsmål! Et viktig anliggende er at pinsedagen er det mest

friVakt i Randesund er en glad gjeng frivillige vaktmestere i kirka. Frivillighet gir tilhørighet til fellesskap, og kan i seg selv være et diakonalt tiltak.

demokratiske vi har hatt. Trellkvinner og rike fikk den samme hellige ånd. Det ble ikke gjort forskjell på folk, poengterer Endre Sagedal.

– Når vi som kristent felleskap feirer nattverd, får alle ta imot.

Endre Sagedal er opptatt av at målplanens mål om å være misjonale menigheter og være diakonale, henger sammen. Skal vi få dette til, kan vi som ikke er vant til å ta imot, øve oss på å ta imot.

– I Norge vil vi ikke vaske andres føtter, og vi vil heller ikke bli vasket ... Det var sterkt å se pave Frans vaske fengsels innsattes føtter, sier Sagedal, og reflekterer litt over den norske kulturen.

– Vi er raske til å gi igjen når noen har gitt oss noe, sier han, og antropologisk forskning i Norge dokumenterer akkurat dette. Vi vil ha balanse i relasjonen: har du fått en gave, ønsker du å gi tilbake. Det er krevende å ta imot uten å gi tilbake. Likefullt kan det være en lærdom å la seg velsigne av andre.

– Det må skje noe med oss også, som er såkalt «normale» ... at vi også klarer å ta imot. Skal vi skape en kultur der de som virkelig trenger det, skal klare å ta imot hjelp, må vi få bort skil-

let mellom oss og dem. Vi trenger alle å ta imot hjelp i løpet av livet, mener han.

– Frikirken har en god kultur på givertjeneste. «Der din skatt er, vil hjertet være». Gi, så vil hjertet følge, mener han.

Han ønsker at menighetene skal være kreative på hvordan utadrettet diakoni kan se ut. Det kan være med

å skape en kultur hvor alle gir og får. På VIDERE Lederkonferanse i februar hadde han og Rune Tobiassen seminar om tematikken.

– Vi ønsket at folk skulle bli engasjert og nysgjerrige, sier han.

Det kan handle om dekkskift i nabolaget eller å hente mat på matsentralen som en gir videre gjennom FriMat.

– Hvorfor gjør vi dette? Er det fordi de som mottar matkassen skal komme på gudstjeneste? Det er en sterk handling å gi mat. Det i seg selv er viktig og godt, mener Endre Sagedal.

– Noen av kirkene tilbyr mat for sjelen også, i samme setting. De har en andakt. For eksempel forteller staben i FriMat i Bamble om at de har mange kirkefremmede også blant de frivillige. Staben har andakt, og der skjer også mye fint.

– FriMat er en fin arena for kirkefremmede å bidra som frivillige og bli med i felleskapet, forteller han.

Laine Ulvær og Egle Zekaite er sentrale hver fredag, i Lørenskog Frikirkes arbeid med FriMat.

Interessant å merke seg at også innen kursopplegget Alpha, kommer «tilhørighet» før «tro». Det er tankevekkende, ikke sant?

– Ja, det å tilby tilhørighet er også diakoni!

– Det å delta som stab i FriMat, kan i seg selv være diakoni.

I TV-serien «Pølsa» så vi hva mangel på tilhørighet til et lag betød for deltakerne.

– På samme måte som idrett gir tilhørighet, kan kirken gi det på ulike måter.

– I alle livsfaser trenger vi diakoni, konkluderer Endre Sagedal.

– Vi har klusset det litt til i Frikirkens ordninger ved å kalle de som har administrative tjenester i menigheten for diakoner. Vi har endret betydningen.

Birgit Støle Therkelsen skrev en Masteroppgave som tok fram dette. I Frikirkens tradisjonelle begrepsbruk kommer ikke omsorgsbegrepet så godt fram. Men heldigvis har flere menigheter innsatt omsorgsdiakoner, sier han.

– I Kristiansand Frikirke gjorde vi noe med det. Det tidligere «diakonrådet» ble omgjort til administrasjonsråd. Det er mer presist. Og det som i dag

I Bergen Frikirke er mange unge med i FriMat. Theodor Bråtane forteller at i vår har de fordelt gjengen i fire team som rullerer. – Det vil si cirka 30 frivillige som er med hvor cirka 20 er studenter i fellesskapet vårt. Vi har frivillige fra 20 år til pensjonsalder, så dette er absolutt et generasjonsarbeid. Vi deler ut 27 kasser i uken hvis alle møter opp, det vil si at omtrent 65 voksne og barn får mat fra oss hver mandag.

På bildet: Daniel Opheim, Stine Marie Hestmo Husebø, Younna Paulsen og Ingunn Iren Kverm.

heter diakonråd i Kristiansand, består av omsorgsdiakoner, sier Sagedal, og anbefaler andre menigheter å følge dette eksempelet.

– Vi trenger å forkynne om utadrettet diakoni. Jeg spurte KI, og fikk en god tale. Lederskapet må forkynne, vise og gå foran, mener Endre, og viser til sin kompanjong Rune Tobiassen. For at menighetene skal ha en troverdighet i samfunnet, er det fint å vise hva de driver med i FriMat. – Slik kan vi vise at vi praktiserer det vi lærer.

Hva hindrer menigheter i å ha noe utadrettet diakoni?

– Nok frivillige. Det å ha noen ildsjeler som brenner for det. Er vi oss selv nok? Det er et relevant spørsmål å stille, mener Sagedal.

Menighet kan være motkultur i storsamfunnet. Å bidra gir tilhørighet. Vi vil utvide begrepet for diakoni. Og vi vil se hvordan vi kan senke terskelen og ikke la det bli en ydmykelse å være mottaker av et diakonalt tiltak.

Suppe gir fellesskap

Ja til spede begynnelser og det som får spire! I vår har Ørsta Frikyrkje prøvd noe nytt: litt mer fokus i fastetida og litt mer felles.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Foto: Eli Hatlen

Det er mange måter å drive menighet, det er mange måter å være både misjonal og diakonal. Ørsta Frikyrkje har testa ut ulike tiltak og måter å være kirke.

Pastor Eli Hatlen ønsket at menigheten skulle prøve noe nytt i fastetida i år. Hun ønsket at de skulle fokusere på Jesus, og gjøre det sammen som felleskap.

– Vi ville også snu vinklinga på fas-

ten til at det ikke er noe spesielt vi skal slutte med, men noe vi skal prioritere. Og noe vi i fellesskap kan hjelpe hverandre med å prioritere, forteller hun.

Det begynte med askeonsdagsgudstjeneste med fokus på Korsveis fire veivisere: søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet.

Gjennom fastetida inviterte menigheten til bibelmeditasjon med metodikken «Operatio divina», utviklet av Areopagos.

«Operatio divina betyr guddommelig handling, og er en metodikk utviklet til bruk i små og store grupper, som en hjelp til å oversette bibelteksten til praksis her og nå. Gruppen leser først

en bibeltekst sammen. Så lever de seg inn i tekstens handling hver for seg og er i dialog med teksten og Gud, før de sammen idémyldrer seg fram til mulige ting de kan gjøre og/eller slutte å gjøre, som en respons på tekstens budskap. Så møtes gruppen igjen og forteller hverandre hvordan det har gått.»

– Vi fikk veldig fine ukentlige samlinger og fikk rette oppmerksomheten på teksten videre gjennom uka. Det var ikke så lett å dele trospraksiser, men vi hadde gode samtaler og det var tydelig at tekstene jobbet med oss gjennom uka, sier Hatlen.

– Mange mennesker er litt skeptiske til å dele personlig, men vi opplevde at det var veldig fint og nært å være en

gruppe på cirka 10 og snakke om tekstene på denne måten.

– Dette var et overkommelig konsept og folk trengte ikke binde seg til hele fasten, men kom på enkeltsamlinger. Egentlig skal man komme neste gang også,og dele hvordan trospraksisene gikk, men det opplevdes nok litt vanskelig. Men vi er i gang og fikk masse ut av det, sier en fornøyd pastor.

– For meg var det veldig fint å ha fokus sammen og kunne hjelpe hverandre. Det trenger ikke være opp til den enkelte hvordan man skal forholde seg til faste.

45. gang med «Suppe i sentrum»

Menigheten ønsker å bety noe i lokalsamfunnet, og har flere lavterkselarrangement. Gjennom mange år har de hatt et konsept i fastetiden og før jul: «Suppe i sentrum». Dette kan også være et eksempel på «utadrettet diakoni».

– Ørsta Frikyrkje har hatt suppe i sentrum i mange år. Nå hadde vi nummer 45. Vi har det cirka 8-9 ganger i året. Det gjør det overkommelig å arrangere, sier hun, og forteller at menigheten brenner for disse middagene.

– Dette er de gangene det er mest folk i kirka. Suppe i sentrum samler mye folk, også de som er litt mer perifere, men som har en eller annen relasjon til kirka. Her treffer vi de som ikke kommer på andre ting, og det er mennesker i alle aldre, forteller hun som et tips til andre menigheter.

– Alt er dugnad, det er ulike folk som lager suppa, og oppvasken blir tatt av ulike folk. Dette ser jeg som noe menighetene vil ha og driver sammen.

– Vi har flere ulike supper hver gang, alt etter fantasien til de som skal lage maten!

I fjor før jul var vi så heldige å få servert ukrainsk suppe med mye godt tilbehør, laget av en ukrainsk familie. Men det kan også være enklere sup-

per, og vi merker at folk vil bidra. Og blir det for lite mat, har vi butikk i nabohuset, så det er absolutt lov å ta snarveier, sier Eli Hatlen. – Nå forrige gang fikk vi masse bakverk fra skolefaget «innsats for andre», på ungdomsskolen. Det var skikkelig luksus.

– Jeg har undervist ut fra Korsveis veivisere, blant annet om å leve enkelt og bygge fellesskap. Suppe er enkelt, og det bygger fellesskap!

– Selv om «Suppe i sentrum» er det vi må kalle et lavterskeltilbud, ønsker jeg at suppemiddag henger sammen med resten av det vi vil være som menighet, sier Eli.

Alpha i liten gruppe

Menigheten ønsker å legge til rette for at folk skal bli kjent med evangeliet og som mange andre frikirkemenigheter har de gjennomført Alphakurs.

– Tidligere har vi hatt kurs sammen med andre menigheter, men nå ville vi gjøre det alene i eget hus. I høst reklamerte vi mye i bygda og i avisen, og informerte i menigheten et halvt år i forveien. Vårt ønske var å nå nye mennesker, skape nysgjerrighet rundt troa og legge til rette for nye vennskap. Første kvelden kom det seks stykker og fire av dem hadde oppgaver, forteller pastoren ærlig. – Det var veldig nedtur

den første samlingen. Vi gav det likevel en ny sjanse uka etter, og på neste samling var vi fire -fem stykker. Stort sett kristne, men det kom ei som var litt ny og kanskje ikke definert troende. Vi valgte å fortsette, og det var veldig fint for oss som var med. Etter hvert kom en 90-åring som også var ny og som har gått videre på gudstjeneste, forteller Eli, og presiserer: – Det trenger ikke være 40, det kan skje like mye når vi er fem. Det føltes litt motløst i starten, men ble veldig fint etter hvert.

– Utfordringen er å få kirkegjengerne til å spørre sine bekjente, sier hun ærlig. – Alle som er med på Alphakurs får noe ut av det. Det har vært en kjempeting for oss som var med. Så håper jeg det er litt mindre skepsis til kurset både blant våre egne, og i bygda, når vi inviterer til nytt kurs til høsten. Og når noen av våre egne har gått kurset, er man kanskje tryggere og modigere på å spørre med seg nye? Og så har vi erfart at det kan bli veldig fint også med et lite kurs.

Av alt Eli og menigheten har prøvd ut, er hun helt klar: – De tingene som handler om å dele liv, dele bibel og bønn, er det vi får best tilbakemeldinger på.

Bakverket ble levert av valgfaget «Innsats for andre» på Ørsta Ungdomsskule og Restaurant og matfag på vgs. Fra venstre: Hjørdis Almelid Vikenes, lærer og pastor Eli Hatlen.

Menighet i storm og stilla

Ytterst mot havet på Korsnes utenfor tettstedet Ørnes, ligger Meløy Nordre Frikirke. Her kan vinden ta ordentlig tak rundt kirkeveggene, men menigheten står han av. Også når pendelen svinger mellom medlemstall og ressurser. «Generasjon» fra Frikirkens kulturdokument, står sterkt i Meløy: de har satsning både på søndagsskole og sykkelturer med eldre på det lokale omsorgssenteret.

Tekst og foto Geir Arne Johansen

Menigheten har i dag cirka 30 aktive medlemmer. Omtrent annen hver søndag holder de gudstjeneste i kirken på Korsnes, dit kommer ofte mennesker fra andre menigheter i distriktet. Også denne søndagen har flere utenom menighetet funnet veien hit.

– Det møtte 33 stykker til gudstjeneste i dag, og nesten en fjerdedel er ikke medlemmer hos oss. Folk kommer fra både pinsemenigheten og Den norske kirke, sier Dag Helge Knudsen, eldste og ansvarlig forstander i Meløy Nordre Frikirke.

Menigheten har et godt samarbeid med Den norske kirke på stedet. Knudsen og soknepresten deler på å holde andakt på sykehjemmet på Ørnes, og tilbyr nattverd hjemme til eldre som ønsker det.

Dag Helge Knudsen kom selv fra Den norske kirke, da han begynte å gå i Frikirken tidlig på 90-tallet. Måten menigheten tok imot ham og møtte ham som ungdom, gjorde at han ble værende.

– Hun som skulle bli min kone og jeg kom begge fra Den norske kirke, og møttes her da vi var ungdommer. Vi var en gjeng ungdommer som følte oss veldig velkommen, selv om menigheten ikke hadde tilrettelagt spesielt for barn og unge. Snittalderen var høy. Men medlemmene tok så godt imot oss, at det føltes naturlig å komme hit, sier Knudsen.

Satser på barna

Meløy Nordre hadde et stort ungdomsarbeid, og drev blant annet en lavterskel ungdomscafé sammen med

den lokale pinsemenigheten. Nå er det ingen ungdommer igjen i menigheten. Mange flytter for å ta utdanning og det merkes godt på en liten plass, forteller Dag Helge under kirkekaffen. Han peker på bordet som er dekket til med hvit duk, kaffe og kringle. Det er egentlig et Air hockey bord, som ungdommen brukte. På rommet som er vegg i vegg med søndagsskolen, står et bordtennisbord som heller ikke lenger er i bruk. Det er to barnefamilier i menigheten, og Knudsen ønsker at flere kommer til. Så menigheten satser på et godt søndagsskoletilbud.

– Vi har to barn som er i skolealder, og tre som går i barnehagen. Nå tenker vi å utvide plassen vi har til søndagsskole, sier han. Menigheten gjorde for noen år siden en undersøkelse gjennom Naturlig menighetsutvikling (NaMu), som skal beskrive menighetens styrker og hva som eventuelt hindrer vekst. Meløy Nordre fikk den gang lav score på gudstjenestene, som ifølge undersøkelsen kunne oppleves lite inspirerende.

– På dette tidspunktet begynte vi å få mange barn i menigheten, så vi var

Torleif Rommetveit, leder av eldsterådet, vil gjerne få utdype litt om innsatsen forstanderen legger ned i søndagsskolen. For en gang gikk det nesten galt. – Jeg vil jo si at Dag Helge nærmest har satt livet på spill for ungene, sier Rommetveit, og hinter til en aketur som ble dramatisk.

– Jeg drev og filmet mens jeg akte, og brakte plutselig baklengs inn i en steinhard brøytekant. Dermed måtte jeg krype bort til bilen, og si til ungene at vi måtte dra tilbake. Da vi kom frem

– Menigheten er en stor del av livet mitt. Jeg kjente da jeg kom hit, at her var jeg regnet med. Andre steder var jeg liksom mer på besøk. Vi er få i menigheten, så det går ikke an å gjemme seg bort Sissel Simsø

nødt til å ta grep. Vi delte søndagsskolen inn i tre alderstilpassede grupper. Dette viste seg å fungere godt, og vi så at ungene gledet seg til å gå på søndagsskolen, sier Dag Helge Knudsen.

Etter NaMu, ble det også etablert gudstjenestegrupper der medlemmene ble inkludert, ansvarliggjort og mer deltakende enn tidligere. Dette ga også sang og musikk i gudstjenesten et løft, ifølge Knudsen. – Menigheten drev i mange år familiekor, barnekor og etter hvert Soul-Children kor, som også deltok også på SoulChildren festival i Oslo. Arbeidet med kor var et viktig utadrettet arbeid i menigheten i mange år, forteller han.

til kirken klarte jeg å krabbe inn og opp på podiet, der jeg ble liggende til ambulansen kom, forteller Dag Helge. Lenge etterpå ble det ved en tilfeldighet oppdaget at bruddet han pådro seg i ryggen, hadde grodd fint.

Sykler med de eldre

For noen år siden kjøpte sykehjemmet på Ørnes inn noen sykler. Tanken var at de ansatte skulle ta med beboerne ut, men menigheten endte med å ta med seg de eldre ut på sykkeltur.

– Vi tar dem med ut en dag i uka, litt etter vær og vind, og følger opp dette i år også. Det er et fint diakonalt tiltak, sier eldsterådsleder Torleif Rommetveit. I 2017 vedtok synoden Frikirkens

For noen år siden kjøpte sykehjemmet på Ørnes inn noen sykler. Og Meløy Nordre tar med seg de eldre ut på sykkeltur, noe som er diakoni i praksis.

målplan, med punktene «Jesus i hverdagen», «Jesus til nye generasjoner» og «Jesus til nye mennesker». Meløy Nordre Frikirke holder disse punktene høyt, og profilerer seg som «en inkluderende kirke i nærmiljøet». Fra «Kultur og retning» som synoden vedtok i 2024, er det tydelig at menigheten er sterk på «generasjon». De har både satsning på barnearbeid og omsorg for de eldre i lokalmiljøet.

– Alt i menigheten drives på frivillighet, så jeg tenker jo at vi har litt å gå på med tanke på målplanen, sier Rommetveit. Han legger ikke skjul på at det kan være krevende uten ansatte i menigheten. – Men vi får det til å fungere, mye takket være innsatsen fra mange frivillige.

Meløy Frikirke ble stiftet allerede i 1891, med flere «prekensteder» spredt rundt i kommunen. Hovedkirken ble lagt til Osa på Engavågen i Søndre Meløy, og slik er det fortsatt i dag. Ettersom bosettingen endret seg og flere av medlemmene holdt til også nord i kommunen, og det i tillegg var langt og tungvint å komme seg til og fra kirken, ble menigheten delt inn i Meløy Søndre og Meløy Nordre frikirker.

Kirkebygget på Korsnes ved Ørnes ble bygget som et bedehus av lokale krefter på slutten av 1800- tallet, men Frikirken overtok det i 1923 og gjorde det til fast «prekensted». Etter at Meløy Nordre ble egen menighet i 1949, har dette vært menighetens kirkebygg. Huset ble flyttet noe nærmere sjøen, og fikk en kjelleretasje på midten av 1950tallet. Senere er det utført påbygninger og renoveringer både på 1980- tallet og ikke minst de siste årene.

– Vi har hatt mye dugnad og opp-

gradert kirkebygget både utvendig og innvendig, sier Dag Helge Knudsen. Torleif Rommetveit (51) er leder av eldsterådet og har vært med i menigheten siden slutten av 90-tallet. – Fellesskapet i menigheten betyr veldig mye, og det har vært har helt naturlig for oss å bli med og engasjert siden vi kom hit. Med årene har engasjementet bare blitt større, sier Rommetveit.

Monica Rommetveit (50) leder lovsangsteamet og er med i en av gudstjenestegruppene i menigheten. – Menigheten betyr egentlig alt for meg, og det åndelige fellesskapet har bare blitt viktigere med årene. Ungene våre er døpt og vokst opp her. Jeg er veldig glad i menigheten og folkene som går her. De er gode venner med mye hjertevarme, sier hun.

Kristine Lind Sahl (72) kommer opprinnelig fra Vesterålen og tilhørte tidligere Den norske kirke. Nå har hun

vært medlem i Meløy Nordre Frikirke i 15 år, og beskriver menigheten som sitt andre hjem. – Min far var predikant i Indremisjonen, men for meg ble det vanskelig med alle ritualene. Jeg opplevde mer frihet da jeg kom hit. Her kan vi være mer delaktige i gudstjenesten. Jeg trives veldig godt i Frikirken, og er glad for det gode samarbeidet vi har med Den norske kirke. Det er en berikelse at vi kan gå til hverandres kirker og støtte hverandre lokalt, sier hun.

Sissel Simsø (59) har vært medlem siden 1998. – Menigheten er en stor del av livet mitt. Jeg kjente da jeg kom hit, at her var jeg regnet med. Andre steder var jeg liksom mer på besøk. Vi er få i menigheten, så det går ikke an å gjemme seg bort. Så vi er som en familie på godt og vondt. Vi kan være uenige, men jeg opplever at vi er åpne, inkluderende og rause med hverandre, sier Simsø. Hun har vært diakon sammen med sin mann Jonny (60), i

mange år. – Menigheten og diakontjenesten er blitt en naturlig del av livet. Mye av fritiden går til kirken, og det er det verdt, sier Jonny Simsø, som opprinnelig kommer fra Kvæfjord i Troms.

Dagrun Solheim (45) har vært medlem i cirka tjue år. – Jeg er herfra, men bodde borte noen år. Så ble vi med i menigheten da jeg flyttet tilbake hit. Bestefar var faktisk med og bygde kirken i sin tid, sier Solheim, som er takknemlig for å være en del av menighetsfellesskapet der hun opplever at alle kjenner hverandre. Hun tar båt til kirken sammen med ektemannen Ole Arvid (48), som er eldste og kasserer. – På bestefars tid var det fullt av båter her, for da kom folk fra øyene rundt i hele distriktet. Ekteparet bruker egen båt til og fra gudstjenesten, da de er bosatt på øya Teksmona utenfor Ørnes. – Det er godt å ha en menighet å komme til her på Korsnes, sier Ole Arvid Solheim.

Temadag om å skape trygge menigheter for skeive

En konstatering av at homofile finnes, gjør at en komité på Sørlandet har tatt initiativ til en temadag: «Hvordan skape trygge menigheter for skeive?»

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Uavhengig av syn på homofilt samliv, har kirkesamfunnet lenge hatt på agendaen hvordan ta i mot homofile i lokalmenighetenen. I synodeprotokollen fra 2024 kan man lese, med referanse til synoderådet: «- Spørsmålene ble stilt: Hvordan møter vi mennesker med en seksuell identitet som ikke er i tråd med et monogamt, heterofilt samliv? Og dersom vi ber skeive om å leve enslig, hvordan legger vi til rette for dette i menighetene våre?

– Det ble understreket at det er utrolig viktig at vi som kirke kan romme alle våre barn, uavhengig av sivil status og seksuell orientering Vi ønsker at våre fellesskap skal være trygge for alle – og at alle skal oppleve at det er rom for å snakke sant om livet.» – Det er viktig å poengtere at dette ikke dreier seg om en «sak», men for å komme de det gjelder i møte, sier Torstein Try, som er en av initiativtakerne. Det blir en oppfølger av samlingen på Fredtun fjor høst, hvor de som blir sett på som mindretall i samlivssaken fikk snakke fritt. En komite på Sørlandet har tatt initiativ til å samle medlemmer lørdag 6. september, for å forsøke å få til en slags oppfølging/inspirasjon etter Fredtun, for medlemmer som ikke tok turen i fjor. Rogalendinger og østlendinger er selvsagt også velkomne til arrangementet som er helt åpent, poengterer Torstein Try, tidligere Malimisjonær og nåværende førsteamanuensis på Ansgarskolen. Han er medlem i Vennesla Frikirke og han har med seg folk fra Øststida, Kristiansand og Lillesand Frikirke. Siden det ble vanskelig å ha et slikt møte i et menighetslokale, valgte de å se etter noe større. Valget ble universitetet i Agder, som viste seg være interessert i et samarbeid. Dagen avsluttes i Randesund Frikirke.

Fra Frikirken bidrar Per Eriksen, Rigmor Angell Stakkeland og Kjetil Gilberg i programmet.

– Samarbeidet med UiA gjør at vi setter det inn i annen kontekst, vi får inn aktuell forskning om temaet. Hva sier forskningen om minoriteter innen kristen sammenheng? Hva slags kunnskap finnes om utfordringene til seksuelle minoriteter? Vi ønsker å kombinere dette fokus med det teologiske perspektivet. Min kollega fra Ansgarskolen Cato Gulaker skal snakke om «For det er ikke godt for mennesket å leve alene – bibelbruk og skeiv kjærlighet». Han er studiesjef og førsteamanuensis i Det nye testamentet, forteller Try og presiserer: Dagen vil fortsatt vil være i Frikirke-konteksten, selv om vi inviterer inn andre stemmer. Det blir bidragsytere også fra andre kirkesamfunn. Torstein Try poengterer at det i Frikirken er mange syn på samlivssaken, ikke kun to syn. Han taler for dialog, mer enn kamp. – Fokuset bør være på hva som er felles. Det vi har felles er at vi ønsker å bringe evangeliet til våre medmennesker. Og vi har ulike syn på hvordan vi best kan gjøre det. Kan vi begynne der, at vi vil det beste for minoriteten, at de blir sett og hørt? Vi må verdsette hverandres syn. For en som meg, som vil åpne opp for flere syn på homofilt samliv, er det ikke lett å verdsette en konservativs syn, erkjenner Try. På lignende måte som det er vanskelig for en konservativ å godta mitt syn. Men han ønsker at de lokalt i Vennesla og regionalt/nasjonalt kan ha en god dialog på området.

På samlingen vil de gjerne intervjue homofile kristne, men på Sørlandet er det kanskje en skjult gruppe innen frikirkeligheten?

–Vi stenger for tryggheten i kirken om vi ikke åpner for flere syn. I oppveksten i Frikirken i Vennesla opplevde han at homofile trakk seg unna. Idag bør situasjonen være annerledes. For vi ønsker vel ikke at noen skal måtte gjemme seg fortsatt, sier Try litt spørrende.

«Den evige majestet trenger seg inn i min sjel, blir ett med meg ...»

Ivar og Jarle vil gjerne la oss få smaken på den mystiske tilnærmingen til troen. – Det å være luthersk er å tro at Gud møter meg i sakramentene. Han er til stede og er virksom inn i mitt liv, i elementene: I forkynnelsen i ordet, i dåpsvannet, i nattverden .... uavhengig av hva jeg føler, sier Jarle Skullerud. Han og Ivar Johnsen har ansvar for pastorkurset, og vil gjerne gi påfyll til Frikirkens pastorer med luthersk teologi.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Hva vil det si å være luthersk og hva er egentlig kult med Luther. VEIEN har en liten serie på tematikken, fram mot 150-årsjubileet kirkesamfunnet feirer i 2027.

– Jeg tenker det er masse kult med Luther, og også mye vi kan løfte fram, som sjelden nevnes.

Tenker for eksempel på hans radikale syn på det allmenne prestedømmet, men også hans sans for mystikk, som er lite kjent.

Det siste kommer jo veldig tydelig fram i den boka: «Den tyske teologi», som står i samme tradisjon som kjente mystikere som Mester Eckhard, Johannes av Korset, Johannes Tauler som var stor inspirator for Hans Nielsen Hauge og andre. Med stor vekt på vårt kall til å «ta del i guddommelig natur» og bli ett med Kristus. Luther omtaler denne boken fra 1300-tallet som den tredje viktigste boken som er utgitt, etter Bibelen og Augustins skrifter, sier Ivar Johnsen

i en oppfølger av Luther-tematikk fra forrige nummer.

Han og Jarle Skullerud har ansvar for «pastorkurset», som er et kurs for alle nyansatte pastorer i Frikirken.

Hva vil det si å være luthersk?

– Det er mer enn å være for barnedåp ... La meg trekke fram en viktig hendelse i mitt liv. Jeg hadde som ung strevd med Gudskontakt i mitt eget liv, jeg var i et miljø der mange var fokusert på opplevelser. Mens jeg gikk en tur i Hamar, kom en setning. «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham». Helt ut av det blå kom Luthers forklaring til tredje trosartikkel. Det ble en endring, jeg kunne slutte å streve etter åndelighet og det å leve nær Gud. Dette var veldig betydningsfullt for meg, forteller han. Jeg «ga opp» fikk hvile, og situasjonen snudde. Kjernen er at vi er totalt avhengig av Guds inngripen til tro og frelse og leve et hellig liv, sier Ivar Johnsen.

– Det å være luthersk er å tro at Gud møter meg i sakramentene. Han er til stede og er virksom inn i mitt liv, i elementene: I forkynnelsen i ordet, i dåpsvannet, i nattverden .... uavhengig av hva jeg føler. Jeg får del i Jesu kropp og Jesu blod. Som luthersk kristen tror jeg at det er frelse i dåp og tro. Det har blitt viktigere for meg å løfte fram. Ivar har løftet dette fram over flere år, nå er det viktig for meg å være med å løfte fram dette; de liturgiske leddene og sakramentene, sier

Jarle Skullerud.

– I pastorkurset har vi hatt behov for påfyll på dette med luthersk sakramentsyn. Det kunne kanskje også de som har vært pastorer i noen år, få litt påfyll på, sier Ivar Johnsen, og utdyper videre: – Jeg er mest opptatt av innsiden av det å være luthersk. Ikke kun opptatt av barnedåp, men hva det dypest sett handler om. Dåp og nattverd forener oss med Kristus. Den mystiske tilnærmingen til troen. Luther underviser sterkt om dette i sin undervisning om nattverden. Helt og fullt forent med Kristus. «Den evige majestet trenger seg inn i min sjel, blir ett med meg ...», skriver Luther. Hva vil det si å være en luthersk kirke i dag?

– Det gjenspeiles i ordningene våre. Det å være luthersk kirke, gjør at vi er i en større kirkesammenheng. Å være luthersk i dag er knyttet til å være økumenisk, sier Jarle Skullerud, og medgir at slik det ser ut å være lutherske kirker i dag, var ikke akkurat slik Luther hadde sett det for seg. Luther var en del av den katolske kirke, og planla ikke egne kirkesamfunn.

Han hadde ikke tenkt at vi skulle bli «lutheranere».

– Vi må innrømme at Luther sa mye rart også ... Og vi må ikke lese Luther mer regelbundet enn Bibelen ... Han hadde stor betydning ved at han åpnet Bibelen for mennesker. Han ønsket kirkens enhet. Liturgien vår viser hvem vi er, og hva vi står for. Læren kommer tydelig til uttrykk. Vi kan ikke velge en nattverdliturgi som

kirken ikke står for. I Frikirken kan vi ikke velge en dåpsliturgi som en luthersk kirke ikke står for, sier Skullerud tydelig.

– Den store «salgsvaren» inn i det økumeniske bildet, er den dype forståelsen av nåden. Jeg har hatt pussige opplevelser i møte med folk fra karismatiske miljø fjernt fra norsk og luthersk sammenheng, som uavhengig av hverandre har snublet over Luthers store Galaterbrevkommentar, og opplevd en dyp åndelig fornyelse gjennom den innsikten denne boken gir om friheten i Kristus, og rettferdiggjørelse ved tro alene. Jeg har flere ganger undervist blant pinsevenner i Øst-Europa om luthersk dåpssyn. Naturligvis ikke om å bli barnedøpt, men om hva vi får i dåpen, om at den handler om å bli «kledd i Kristus» (Gal 3,27) og om et liv i nåden. Og opplevd at det har truffet hjertene deres.

– I en økumenisk sammenheng i Tyskland, ble jeg spurt om å forrette nattverd. Jeg svarte at jeg kun kan forrette nattverd på en luthersk måte. En pinsevenn sa etterpå, «i dag ble nattverden helt ny for meg. Det er noe mer enn å minnes, jeg møtte Jesus i elementene», sier Jarle.

seg, det forvandles ikke. Det ER Jesu legeme og blod. Mer enn symbol.

Ivar legger til: – Karikaturen av luthersk kristendom, er at vi sitter og hører ... og prøver vårt beste og så får vi tilgivelse når vi feiler, og så er det på´an igjen, sitter og hører ...

Men Luther var faktisk opptatt av det kristne livet. Han anbefalte varmt «Den tyske teologi», som forkynner guddommeliggjøring. Kristus skinner igjennom hos oss.

Hva med helliggjørelse?

– Vi kan lett fokusere på kun tro og ikke snakke om gjerninger ...

– Når noen opplever en vekkelse eller en reformatorisk måte å lese Bibelen på, så kommer ånden. Men etter noen generasjoner beholder man lett kun bokstaven, ånden forsvinner lett, blir litt legalistisk. Pietismen var

skrevet for å leve ut troen sin, vokse i helliggjørelse sammen sine barn. Luthers lille katekisme handler om tro i hverdagen, det inkluderer også arbeid, sier Jarle Skullerud.

– Alle skal ha et direkte forhold til Gud. Sammen med boktrykkerkunsten ble dette revolusjonerende. Luther skal ha sagt: «enhver kan være sin egen prest». Det tør vi kanskje ikke si, sier Ivar.

– Alle har åpen vei til Gud. Men kirker har jo likevel ordninger. De fleste lutherske kirker er episkopale, vi er jo synodale.

– I boka «Den tyske teologi» fra 1300-tallet, skriver han i kapittel 12 om hva er den rette sanne og indre fred. Oppgjør med begrepet fred, som finnes midt i elendighet, og lidelse og krig.

Dåp og nattverd forener oss med Kristus. Den mystiske tilnærmingen til troen. Luther underviser sterkt om dette i sin undervisning om nattverden. Helt og fullt forent med Kristus. «Den evige majestet trenger seg inn i min sjel, blir ett med meg ...»

en flott vekkelse, men barnebarna til pietismen fikk det vondt. Det ble legalistisk, sier Skullerud

Da vi i forrige utgave av VEIEN spurte flere pastorer om hva det betød for dem å være lutherske, var det flere som ikke vågde å svare. Dere utdanner nye pastorer i Frikirken, hva sier dere til det?

Kapittel 36. Det frigjørende: om hvordan ikke noe annet står Gud imot, enn synd ... Ingen mennesker står imot Gud. Ikke noe av det skapte er mot Gud, av det de er og gjør.

Men det å stå imot Gud, er å ville noe annet enn Gud vil. Kun det å ville noe annet det Gud vil, er imot Gud, trekker Skullerud fram fra boka.

– Mystikk, tror jeg er for lite snakket om innen luthersk teologi. Men oftere koblet til hodekristendom og om å forstå ting. Men Luther kom jo også fra et sted ... Han var sterkt preget av kristen mystikk på sin tid.

Det er mer ukjent, mener Skullerud, og utdyper: – Mysteriet kommer tydelig fram. At brød og vin tar opp i

– For noen tiår tilbake var det litt «åndspoliti» ... hva er riktig å si? Vi har mange pastorer som kommer fra reformerte sammenhenger. Vi trenger å gi dem påfyll av luthersk teologi, det har vært utrolig lite utgivelser og innputt fra levende luthersk spiritualitet, sier Johnsen.

– Å være luthersk er å leve sin tro på hjemmebane. Katekismen var

– Ja, det handler om å se hele menneskeheten som rent hellig, skapt av Gud, sier Ivar: – Det lille mysteriet sees i sammenheng med det store mysteriet, avslutter han.

Lytt til Frikirkens nye podkast om bønn:

Luthersk anno 2025

VEIEN stilte to spørsmål til ansatte i veldig ulike menigheter og vi ga leserne mulighet til å svare.

1.Hva er kult med Luther?

2.Hva er viktig for deg, mht å være luthersk i 2025?

Tellef A. Granås, Vennesla

sisen lærte vi i Frikirken. Ord og uttrykk fra katekismen ble prenta inn i oss, forteller han.

1. Når det kommer til Luther, så er det kult med det fargerike språket man finner i det han har skrevet.

2. Det er viktig for meg å hente frem det gullet som Luther gjenoppdaget.

Mats Hansen, barne- og ungdomsarbeider i Vennesla Frikirke (24 år)

I god tid før Frikirkens 150- årsjubileum vil vi blankpusse hva det vil si å være en luthersk kirke anno 2025. Birger Løvlie trekker tråder tilbake til Frikirkens stiftere. – Det meste av det vi forbinder med å være lutherske, handler om å ta katekismen på alvor: Forståelsen av Guds ord og embete kan vi lese ut av Luthers forklaring til første bønn i Fader vår. Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Birger Løvlie har en doktorgrad i teologi, og er dosent emeritus ved Institutt for religion og livssyn, Høgskulen i Volda. Løvlie er teolog og pedagog, og har særlig arbeidet med norsk og skotsk kirkehistorie, med vekt på kirkeordning, vekkelse og religiøs dikting. Som forsker kjenner han ikke bare læren og kirkehistorien, men han er lommekjent i «kjerka» som 2027 blir 150 år.

Oppveksten i Songe Frikirke var formende:

– Det å være luthersk i Frikirken har alltid vært knyttet til den lille katekisme. Alltid vært knyttet til dåpen. Jeg lærte luthersk dåpssyn på skolen, og prak-

– Oppveksten i Songe Frikirke var også et brutalt møte med en sterk pietisme. Risikabel for sarte sjeler. «Med et uttrykk fra en sang vi lærte på skolen: «Mer svart er synden ingensteds». Jeg fikk solid trening i å opponere, og det har nok hengt ved meg siden. Da jeg redigerte «Ungdomsbladet» noen år i studietida, skrev jeg litt harselerende om overdreven strenghet, såpass dristig at jeg fant å måtte overlate redigeringen til andre. For en blankpussing av det å være luthersk kirke, trekker han fram følgende:

1. Det som er kult med Luther er først og fremst hvordan han ble ledet av Gud. Og Luther hadde et fantastisk mot, og var uredd i møte med øvrigheter og kirkelige ledere, for evangeliet skyld! Noen tenker gjerne at Luther starta en ny kirke, men egentlig har han bare stått fast på hva kirken opprinnelig har holdt fast ved.

I tillegg er Luther kul med at han oppleves humoristisk i sinne kvasse kommentarer til pavedømmet.

2. Å være luthersk i 2025 oppleves bra og rett, men samtidig litt utfordrende. Jeg opplever at mange ikke tenker så mye over om man er lutheraner eller ikke, som er forståelig. Samtidig blir jeg inspirert og glad når jeg treffer andre unge mennesker som er opptatt av luthersk teologi. Det viktigste er selvfølgelig at mennesker kjenner Jesus, og hans gjerning på korset for oss, samtidig er det godt å være forankret i en tradisjonsrik og evangelisk konfesjon. Når man står for et luthersk syn på nådemidlene, kan det ofte være utfordrende i møte

med andre kristne som opplever vårt syn som svært fremmed.

– Alle bør lære seg Luthers forklaring til de tre trosartiklene og la det være basis for troslivet. Start dagen med forklaringa til andre artikkel: Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud ... og min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt … for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike, osv. Så kan du gjøre korsets

tegn og si: Slik vil jeg leve i dag, sier Birger Løvlie. Så vil han legge til at det meste av det vi forbinder med å være lutherske, handler om å ta katekismen på alvor: Forståelsen av Guds ord og embete kan vi lese ut av Luthers forklaring til første bønn i Fader vår.

Skriften

– Skriften som den klare sannhet, i vår tid, må vi komme til en fornyet felles forståelse av Kristus som skriftens sentrum, Jesu Kristi person og verk. Det er skriftens klare budskap.

– Være i sannhet, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Respektere hverandre, at vi er underveis og respektere at vi lever troens liv. Bjørnson sa at troen er det viktigste, at vi søker sannheten. Kirka skal være et sted for alle, alle som søker og vi utfordrer hverandre til tro. Det er bare EN sannhet, men mange veier til sannheten, mener Løvlie, og føyer til: – Det er en balanse mellom å være troende og være skråsikker. Og vi er alle underveis, til og med Paulus mente det om seg selv (Fil 3, 12). Min tilnærming til Bibelen bygger på den nikenske trosbekjennelse. Der står det at det er

Jeg er først og fremst takknemlig for at jeg har min identitet i Jesus Kristus. Samtidig er det godt at teologien og læren man står for er samlet i et begrep som tilfeldigvis heter «luthersk». Som en lutheraner er det godt å hvile i Guds løfter knyttet til konkrete ting som dåp og nattverd. Og man kan hvile i at Ånden virker gjennom Guds Ord. Selv om man ikke alltid føler så mye, så er Guds Ord og løfter, nok. At jeg ble båret til dåpen en gang jeg ikke husker, er for meg et viktig symbol på at Gud har frelst meg av bare nåde, jeg ble båret til Jesus og jeg har fått tilhøre han så lenge jeg kan huske.

Frank Ersvik, pastor

Lørenskog Frikirke

2. I praksis er det ofte når det er spørsmål rundt dåp at det spesifikk lutherske blir diskutert.

Og da er det den lutherske forståelsen av mennesket som er det grunnleggende, at vi ikke bare gjør syndige gjerninger, men at vi har en syndig natur. At vi er 100 % avhengig av Guds nåde, «nåden alene». At fokuset blir Guds handling og i mindre grad mennesket, for vi kommer uansett til kort.

En liten ting til. Jeg var for noen år siden på en interkonfesjonell fagdag på Menighetsfakultetet om helliggjørelse, hvor katolikkene, ortodokse og pinsevennene var representert, i

tillegg til lutheranerne.

Jeg hadde store forventninger til å lære mye fra de andre konfesjonene, for i praksis synes jeg vi lutheranere er heller «skrale» når det kommer til helliggjørelse. Ikke minst var jeg spent på katolikkenes forståelse av «gratia infusa» (den inngyte nåden). Det som da gikk opp som et stort AHA for meg, var hvor avgjørende viktig det også er for forståelsen av helliggjørelsen, at frelsen er en gave som 100 prosent er fra Gud. Hvis vi ikke hviler i at vi er frelst av nåde, og hvis vi ikke stoler på Guds gjerning i helliggjørelsen, blander vi så fort inn oss selv på en måte som blir mer hinder enn hjelp.

Anne Mia Myhre, Kristiansand

2. Det er direkte oppbyggelig å lese begge våre Lutherske bekjennelsesskrifter, ikke minst i Den augsburgske konfesjon. Det kan anbefales. Det hadde vært fint om vi kunne hatt dialoger om innholdet i våre menigheter. Jeg tror det ville ha vært forsonende og trosstyrkende.

Det er ikke minst svært befriende å lese Luther sine betraktninger om nåden. I den finner vi det som er kjernen i vår tro. Dette bør vi stadig gå tilbake til, og bekrefte i vårt kirkesamfunn. Det er her vårt hjerte må ligge. Da vil vi være den rause, inkluderende og varme kirken vi ønsker å være i møte med alle mennesker.

Luther sier det om og om igjen: «Dette er fastsatt av Gud, at den som

tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han uten vederlag tar imot syndsforlatelse (s 7)».

Vi kan verken gjøre noe eller la være å gjøre noe, for å fortjene frelsen. Vi kan heller ikke pålegge noen noe som de må gjøre eller ikke gjøre for å bli frelst. Skeive må ikke leve i sølibat for å fortjene frelsen. De er ikke mer syndige

enn oss heterofile. Ingen kan fortjene frelsen. Vi er alle syndere, som tar imot frelsen ufortjent.

Jeg er utrolig takknemlig til Luther for hans kamp og virke mot datidens kirke, med dens regler og påbud for frelse. Jeg er takknemlig for at vi også i dag kan hevde at evangeliets budskap om nåden skal gjennomsyre alt

Portretterer frikirkepionér

Birger Løvlie har skrevet bok om Johan Storm Munch, presten og evangelisten som hadde stor betydning for dannelsen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Boken er gitt ut med støtte av synoden og Høgskulen i Volda, og ble presentert på et seminar med Løvlie i Oslo Vestre Frikirke. Tekst og foto Geir Arne Johansen

Løvlie forteller at Johan Storm Munch var en av flere personer som spilte en sentral rolle for lekfolket som utgjorde tyngden i etableringen av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 1877. I boken som har fått tittelen «Johan Storm Munch - Prest på Prærien - evangelist i Kristiania», følger forfatteren Munch fra hans fødsel i Kristiansand, gjennom tilværelsen som prest på prærien i USA, til hans siste år i Kristiania. Storm Munch var aktiv som rådgiver for stifterne av Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Arendal i 1877, og ble i 1901 slått til ridder av St. Olavs Orden for «fortjenstfullt geistlig arbeid». – Han var opplært til at han skulle gjøre Gud nærværende gjennom sine handlinger. Han døpte barn inn i Guds rike, han konfirmerte dem, og fulgte dem fra vugge til grav, sa Birger Løvlie til de fremmøtte i Oslo Vestre.

Johan Storm Munch var sokneprest i Horten, og venn av Preus, som hadde vært med på å stifte Den norske synoden i Amerika. En synode som skulle være presbyteriansk-synodal, og som ikke skulle ha biskoper. Hans nærmeste kontakt i miljøet var imidlertid Paul

Peter Wettergreen, tidligere misjonær i Sør-Afrika. Siden 1872 hadde han vært kapellan i Risør. Han og Munch dro sammen til Skottland i 1874 og kom hjem med en presbyteriansk forfatning, en forfatning som Munch la fram på Havstad-møtet i 1876. Dette var et stort møte for de reformvennlige, som fant sted utenfor Arendal. Dermed ble det skrevet en forfatning som bygde på et prinsipp som Stortinget faktisk hadde diskutert så tidlig som i 1850, men som Storm Munch hadde tilegnet seg mens han var i USA.

– Det opplyste lekfolket i Arendalsdistriktet er omgitt av nyutdannede lærere med teologisk utdannelse, og har på mange måter flyttet offentligheten ut fra Oslo og Universitetet og inn på lærerskolene. De driver en virksomhet i Arendal, som på mange måter er en kristen opplysningsvirksomhet, forklarer Løvlie.

De leser reformbevegelsens skrifter, og sender bud på Johan Storm Munch. Han kommer og taler for dem, deretter veileder han dem til å skrive en forfatning som han har hatt med seg fra Ferdinand Walter i USA.

– Første paragraf i Frikirkens forfatning er et nesten direkte sitat fra Ferdinand Walter: «En evangelisk luthersk frimenighet er en samling av de troende på et sted». Det er menigheten som er basis i forfatningen, sammen med Bibel og bekjennelse, sier Løvlie.

I Arendal skrives for første gang en helhetlig luthersk kirkerett i Norge, som er uavhengig av kongemakten.

og være styrende for alle valg vi gjør i vår kirke. Ingen kan stenge noen ute fra nåden, verken ved det de gjør eller det de ikke gjør. Heller ikke burde vi degradere noen fra oppgaver i vår kirke, fordi de har en annen kjønnsidentitet enn flertallet. Vi er alle skapt i Guds bilde, og får nåden like ufortjent.

– Slik sett er det i samsvar med det lutherske skillet mellom reglementene. De sekulariserte jo kongedømmet på en måte som var uhørt, og de ble kalt revolusjonære. Først sier de at kongen har ingen rettmessig makt i kirken, så kommer de til synodemøtet og det første de gjør er å sende et telegram til kongen med Guds velsignelse over hans virksomhet. Og det har de fortsatt med, sier Løvlie.

– Men det er altså et gjennomført skille mellom reglementene som Johan Storm Munch gjennomførte med en sånn grundighet, at han lagde et eget tidsskrift med navnet «Vitner», for å forsvare det som skjedde i Arendal. Der bruker han flere sitater fra lutherske teologer, blant annet spørsmål om kongens religiøse forpliktelser. Eller styresmaktenes religiøse forpliktelser. Og der ser jeg altså Johan Storm Munch skrive at «Kongens eller den statlige lovgivende myndighet skal ikke hvile på Skriften, men på fornuften».

Boken er gratis tilgjengelig som e-bok hos Cappelen Damm.

Snur det nå?

De siste to og et halvt årene har det vært stadig flere rapporter om at mange uten kristen bakgrunn – særlig unge – er i ferd med å komme til tro på Jesus i vår del av verden. I Storbritannia kalles fenomenet nå «the quiet revival». Vekkelsen foregår i det stille, har ikke noe geografisk senter, det er ingen kjente talere som leder an, den er ikke ledsaget av noen omdiskuterte fenomener, den gjør liksom ikke noe nummer av at den er der. Men det er genuint det som skjer.

I første omgang var det enkeltstående fortellinger, rykter, en og annen som kom til tro her og der. Men det nye nå er at fersk, håndfast statistikk viser at flere tiår med nedadgående trender har snudd. I Storbritannia har bibelsalget gått opp med 87%. Bibelhungeren rapporteres å være drevet frem av 18-25-åringer. Gudstjenestebesøket i samme land har gått opp med hel 56% siden 2018. Fra flere hold høres lignende rapporter. I siste nummer av Magasinet Strek i Norge ble det satt søkelys på noe av det som skjer i Norge.

Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag sier de med sin regulære teamvirksomhet har ledet flere til tro her til lands de siste 2-3 årene enn de siste 20 årene til sammen.

Det er en kvantitativ vekst i nye som kom-

mer til tro, men det er også en merkbar kvalitativ vekst. Unge virker sultne på Gud. Bibelskolene opplever rekordkull, de kristne festivalene fylles opp omtrent like kjapt som påmeldingssidene åpnes. Gud er i økende grad på dagsorden, og vi merker det skjer noe nå.

Men vi klare for dette? Jeg tror ikke vi trenger å gjøre så mye annerledes i gudstjenestene våre. Men kanskje vi skal gjøre plass på de bakerste benkene til nye? Ha informative nettsider som er lette å forstå for de kirkeuvante? La oss fortsette med å hilse nye spesielt velkommen i døra og begynne å gjøre det fra podiet også. Og la oss frimodig invitere til frelse og forbønn i gudstjenestene – og bruke noen ord på å forklare hva vi mener med det.

Og fremfor alt: La oss be og søke Gud for oss selv og våre nabolag, bygder og byer og søke inn i felleskapene i denne tiden så vi kan være klare til å ta imot dem som kommer.

Tor Erling Fagermoen Synodeleder

Tema se, lytt, les

SeSAMPSON BOAT COMPANY

YouTube-kanalen Sampson Boat Co. er en fascinerende dokumentasjon av håndverk, historie og natur. Ledet av den britiske båtbyggeren Leo Goolden, følger kanalen restaureringen av den 109 år gamle seilbåten Tally Ho. Etter å ha blitt forlatt i en avsidesliggende havn i Oregon, ble båten kjøpt for en dollar for å gjenoppbygges fra bunnen av. Fra blyballasten i bunn til seil og rigg i topps lages alt fra bunnen av og på gamle måten.

Gjennom detaljert videodokumentasjon får seerne innblikk i tradisjonelle båtbyggerteknikker, kombinert med moderne teknologi når det er hensiktsmessig.

Tally Ho ble sjøsatt etter seks år med arbeid i fjor.

Et kroneksempel på det gode som finnes på internett, i en sjø av KI-svindel, gretne facebook-kommentarer og annet grums.

Lytt

ELECTRIC YOUTH - INNERWORLD

Innerworld av Electric Youth er et album det er verdt å hente frem igjen fra arkivene – nå over ti år etter utgivelsen. Dette er synthpop som bare skyller over deg uten motstand. Silkemyke synthakkorder og drømmende vokal skaper en rett og slett deilig lytteopplevelse. Musikalsk og tekstlig er det ganske enkelt, men nettopp i denne enkelheten ligger styrken: en perfekt balanse av nostalgi og melankoli danner et emosjonelt bakteppe som gjør albumet tidløst. Låter som “Runaway” og “Innocence” fremkaller bilder av ungdomstid, lengsel og et svinnende håp. Innerworld er et album man stadig vender tilbake til – en retrofuturistisk reise, deliig virkelighetsflukt.

Les

SARAH VOWELL – ASSASSINATION VACATION

Sarah Vowells Assassination Vacation er en original og underholdende reise gjennom amerikansk attentathistorie. Vowell skildrer hennes "pilgrimsreise" til steder knyttet til attentatene på presidentene Lincoln, Garfield og McKinley. I stedet for en tung historisk gjennomgang med masse datoer og navn av et riktignok dønn alvorlig tema får vi en vittig, sarkastisk og overraskende varm fortelling. En herlig tørr humor gjennomsyrer hele boka, særlig i Vowells observasjoner om samtidens Amerika og de små absurditetene hun møter på reisen. Samtidig har fortellerstemmen en barnlig begeistring for detaljer og kuriositeter som gir boka en sjarmerende, nesten nerdete tone.

Gjermund Øystese taler på Veritaskonferansen.

Normaliserer konflikt

Som professor Lederach, mener Øystese å se at en del kristne mener konflikt er synd, og han snakker om at det er en forventning om at vi bare skal være snille og greie med hverandre – underforstått at konflikter ikke skal forekomme i kirker. Forskningen hans viser hva som er løsninger når alt er fastlåst.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Gjermund Øystese er med i VEIENs redaksjonsråd og er «utenfrablikket» inn mot Frikirkens magasin. Han har vært kommunikasjonsrådgiver i Norges Kristne Råd, og har nå skiftet jobb til Utsyn /NLM hvor han er fotojournalist og pressekontakt.

Han har skrevet master om konflikthåndtering i kristne kirker. Frikirken var en av studieobjektene. Et av funnene er at vi frikirkelige ikke vil innrømme at det

finnes konflikter. Dermed kan man anta at det ikke er alle av VEIENS lesere som vil lese HELE denne saken...

Gjermund Øystese bruker denne definisjonen av konflikt,– noe som støtes mot hverandre.

Et nødvendig onde, eller en kunst?

– De gamle grekerne hadde uenighetsfelleskapet. De hadde relasjon til sine

meningsmotstandere, og tenkte at de så det som en venn som lot seg påvirke. De diskuterte med en venn, ikke en fiende. Behold deg myk, det kan forebygge vanskelige konflikter i parforhold og ellers ...

Trond Sæthren, som har vært i familiearbeid i UIO i flere tiår, trakk fram dette på Kanal 10 i en samtale med Gjermund Øystese. Konflikter i familier er nemlig ikke så ulikt andre verdibaserte felleskap, som for eksempel en kirke.

– Det er bare slik det ER. I familien må det håndteres, ikke nødvendigvis løses, mener Sæthren.

enkeltmenneskers liv. Mitt ønske er å kunne være en ressurs i framtidig konflikthåndtering. Konflikter er noe de fleste har vært borti, og er en naturlig del av det å være et menneske. Noen mennesker unngår konflikt og konflikttemaer for enhver pris. Mitt perspektiv er derimot at tematikken er spennende og kan lede til at nye ting får vokse fram dersom man våger å stå litt i diskusjoner. Samtidig er det forskjell på konflikter, og høykonflikter i særdeleshet kan slå beinet under alt godt arbeid. – Oppgaven min handler om å identifisere gode grep i konflikthåndtering slik at menigheter kan jobbe preventivt

Meklerne fra Pinsebevegelsen og Frikirken snakker om at man i deres sammenhenger er ganske konfliktsky

– Verdikonflikter er ofte mer krevende å løse enn vanlige arbeidskonflikter, de går dypere fordi det går på tro og identitet, sier Gjermund Øystese til VEIEN.

– Når du tenker at den andre ikke vil deg vel, da begynner det å bli vanskelig. Hvis du merker at den andre vil deg vel, da kan du tåle mye uenighet. Hvis det ikke er slik, eskalerer det fort.

Gjermund Øystese har forsket på Frikirken og flere andre kirker. Han har hatt kvalitative intervju med de som håndterer konflikter. – Nordmenn er konfliktsky, vi tør eller vil ikke ta det opp med den det gjelder. Hvem går en til når man merker det er en konflikt? Det er i seg selv konflikteskalerende, å ikke ta det opp med den det gjelder, sier Øystese.

Øystese hadde følgende spørsmål som utgangspunkt: «Hvilke grep tar konfliktmeklere i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter?»

– Min interesse for relasjoner definerte denne oppgaven. Det har alltid vært frustrerende å se hvordan konflikter ødelegger for hele fellesskap og

og kanskje unngå at konflikter tar overhånd, skriver Øystese i innledningen av avhandlingen. Masteroppgaven kan leses i sin helhet i QR.

Han så en markant forskjell på Den norske kirke og «de frikirkelige», hvor Frikirken kommer inn. – Dnk har tenkt gjennom hvordan man skal håndtere konflikt. De har prosedyrer, og jeg opplevde at de i større grad tok høyde for at konflikter ville oppstå. Det er i fredstid man må forberede seg på hva skal skje i en konflikt, sier han. Det ene han trekker fram fra Dnk er selve håndteringen, men like viktig mener han, er synet på «konflikt». Fordi de har en bevissthet rundt det, er man ikke overrasket når det skjer.

Hos pinsevennene og Den Evangelisk Lutherske Frikirke så Øystese det Professor John Paul Lederach omtalte i 2014. Han har jobbet mye med konflikthåndtering i menigheter i forskjellige land. Lederach mener at det er mye som tyder på at det hersker en negativ konfliktforståelse i kirkelige sammenhenger. Ifølge Lederach (2014) tenker ofte kristne at konflikt er synd,

og han snakker om at det er en forventning om at vi bare skal være snille og greie med hverandre – underforstått at konflikter ikke skal forekomme i kirker.

Det er et tydelig skille mellom Dnk/ Norkirken og Pinsebevegelsen/Frikirken her. Meklerne fra Dnk og Norkirken er tydelige på at det er gode uenighetsfellesskap i deres sammenhenger, mens meklerne fra Pinsebevegelsen og Frikirken snakker om at man i deres sammenhenger er ganske konfliktsky. «Menigheter har stor overvekt av konfliktsky mennesker», sier Fredrik fra Frikirken.

– Konfliktskyhet handler om hvordan du responderer når konflikten har oppstått. Innser vi at noe er en konflikt? Man merker det, men vil ikke anerkjenne AT det skjer, sier Øystese. – Når konflikter først oppstår, kan gode råd være dyre. Jeg har lenge vært nysgjerrig på mekling i menighetskonflikter, og har lurt på hva en mekler gjør for å håndtere vanskelige konflikter. Hvilke valg tar mekleren? Og hvordan er disse valgene med på å drive konflikten i en konstruktiv retning, spør Øystese. Han definerer her en mekler som en person som har spesialisert seg på å hjelpe mennesker eller ulike aktører som er i konflikt med hverandre, til å finne en løsning på uenigheten. En mekler skal både være involvert og distansert på samme tid. Man skal forsøke å være objektiv så langt det lar seg gjøre, være seg bevisst når man er i ferd med å miste objektiviteten, og ikke la sine egne tanker og syn få påvirke utfallet av konflikten.

Hvilke grep tar konfliktmegler i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter? Frikirken har en av informantene, som driver mekling.

– Den anonymiserte «Fredrik» fra Frikirken sier at det handler om hvilke arenaer man forventer at konflikter kan inntreffe: «Alle forventer jo at det skal være konflikt i familien, men i menighet forventes det ikke konflikter. Derfor blir det mye mer unormalt.» Men konflik-

ter «burde normaliseres i større grad», fortsetter han.

Gjermund Øystese ser helt tydelig at det å virkelig LYTTE, er det som kan løse opp konflikter. Han beskriver prosessen slik:

1. Tillitsbygging: Mekleren må lytte aktivt for å bygge tillit hos partene (Non-verbal lytting)

2. Konfliktforståelse: Mekleren må lytte aktivt for å forstå hva konflikten egentlig dreier seg om (Non-verbal og verbal lytting)

3. Mekleren må lytte aktivt for å få partene til å lytte aktivt til hverandre (Non-verbal og verbal)

– Del 1 omhandler hvor fundamentalt det er å bygge tillit og skape et trygt rom. Det handler om trygghet og at partene føler at de kan være seg selv. Dette gjøres i stor grad ved bruk av aktiv lytting. Her blir det også snakket om meklerens væremåte og evne til å skape en ro, mener Øystese.

– Del 2. tar for seg hvordan aktiv lytting leder til konfliktforståelse. Del 3. peker på hvordan aktiv lytting demper konfliktnivået og kan skape en konstruktiv endring i konflikten.

likter ofte skyldes dårlig ledelse. De snakker om «unnvikende ledelse» og «svikt i ledelsen». Fredrik fra Frikirken sier at når man begynner å grave i konflikten er det oftest sett relasjoner det handler om. «Folk kan oppgi en grunn, men ofte finner man ut at det lå mer bak. Det handler om at folk har dårlig kjemi i utgangspunktet.» Han summerer det godt opp: «Elefanten i rommet er jo å si at man ikke liker noen. Det er derfor konflikten oppstår. Det handler nesten alltid om relasjonelle ting, men ingen vil si at det er det det gjelder. Alle vil ha saksknagger å henge det på.»

Øystese siterer fra sin avhandling og tilføyer: – På et menighetsmøte kan vi se typiske skillelinjer. En større del i menigheten vil ofte beholde tingenes tilstand. Der er det alltid et skurrepunkt. Det skaper ofte slitasje, for de som ønsker noe nytt. Man starter med personkarakteristikker. «Pionerne kontra tradisjonalister», forteller han.

– I karismatiske miljøer er det vanskelige å være kritiske. Hvis man hadde forstått hva som er hjertet bak standpunktene, hos hverandre, ville det hjulpet mye. Pioneren ser skepsis som kritikk, men forstår ikke at de som

Den anonymiserte «Fredrik» fra Frikirken sier at det handler om hvilke arenaer man forventer at konflikter kan inntreffe: «Alle forventer jo at det skal være konflikt i familien, men i menighet forventes det ikke konflikter. Derfor blir det mye mer unormalt.» Men konflikter «burde normaliseres i større grad».

å dehumanisere den andre. Man har ikke en tanke om at det er et menneske man har med å gjøre. Det er del av polariseringsstigen.

En annen forskjell Øystese ser på Pinsevenner/Frikirken kontra Den norske kirke, er at vi i Frikirken og de frikirkelige, i større grad åndeliggjør konflikter. – Denne åndeliggjøringen er et hinder i å løse konflikten.

– På en måte er det overraskende å høre av en kristen mekler at en må holde Gud utenfor. Skulle man ikke tro at det var en selvfølge at Gud er med også i meklingen?

VEIEN: Er meklerne opptatt av dette?

– Mekleren fra Frikirken var nok opptatt av at man bør holde Gud utenfor for ikke å få en åndelig manipulasjon. Å referere til Gud er et trumfkort, fordi ingen tør si mot Gud, mener Øystese.

– Man kan starte med å be for samtalen, men når samtalen pågår, må en møtes menneske til menneske, sier Øystese.

Konklusjonen hans er at lytting er en betingelse for konstruktiv konflikthåndtering.

Funnene i forskningen pekte på aktiv lytting som det mest sentrale grepet meklerne tar i bruk for å håndtere fastlåste konflikter i norske menigheter.

– Alle konflikter kan ikke løses, men må håndteres. I en høykonflikt, hvor partene ikke vil møtes, kan likevel noe skje. Ved at mekleren kan lytte godt aktivt til begge to, skjer det gode ting. Begge parter opplever at mekleren lytter godt. De får tillit til mekleren, om ikke til hverandre.

Et viktig råd Øystese fikk fra en av informantene, er å holde Gud utenfor i konfliktløsningen, selve samtalen.

– Du har så stor respekt for pastoren, at du kanskje ikke tør utfordre en som er innsatt av Gud. Det blir problemet, når den ene parten påberoper seg å være på Guds side.

Flere av meklerne peker på at konf-

er kritiske for eksempel kun er opptatt av at ting bare må gjøres skikkelig, mener Øystese.

– Når folk for eksempel får høre at de er feil, så gjør dette noe med dem. Da har konflikten gått fra en «saklig diskusjon til personangrep». Da kjenner du at den andre ikke vil deg vel, og ubevisst starter du en prosess med

– Resultatene av dette er at fire av fem meklere, har suksess i dette vi kaller en transformativ meklingstradisjon. Det blir relasjonsbygging, ikke sak. Partene i konflikten har blitt mennesker igjen overfor hverandre.

Innspilling av Frikirkens lovsang

Frikirken er i ferd med å få egenskrevne lovsanger. Disse har vi allerede fått høre på VIDERE leder og nå blir det proff innspilling. På årets sommerfestival i Stavern blir det tatt opp lyd- og videoopptak. Lydopptak av lovsangen skal gjøres på alle møtene, og fredag kveld blir det i tillegg videopptak. Sangene skal så slippes på alle digitale tjenester i løpet av høsten, og med video på YouTube.

Tekst Geir Arne Johansen

– Ønsket er at dette skal oppleves som om at vi er oss, at vi som spiller inn er «Frikirken i Norge». Alle som kommer på Videre Sommer og FRIK-festivalen, er med på opptakene, sier Daniel Dahl, som leder prosjektet. Han er musikkarbeider i Hånes Frikirke, og har vært med og ledet lovsangen på FRIK-fes-

tivalen siden 2022 og Videre Sommer siden 2023. – Disse somrene har det vært en tydelig sterk respons under lovsang og tilbedelse, både blant unge og eldre. Sangvalgene har vært ganske like på de ulike generasjonene, og avslutningsmøtene på søndagene har vært et skikkelig høydepunkt hvor man har hørt alle disse generasjonene sammen, sier han. Alle lovsangene som skal spilles inn i sommer, er skrevet av frikirkefolk. Det er sanger om tro, tvil, og sendelse, sanger om overgivelse og sanger som beundrer Jesus. – Vi opplever at disse sangene betyr noe i våre liv, og kommer fra oppriktige hjerter i en lengsel etter å tilbe. På festivalen blir det opptak av mellom 8-10 sanger, som er skrevet av låtskrivere fra henholdsvis Tønsberg, Bergen, Hånes, Hamar, Sarpsborg og Randesund frikirker, sier

Dahl. Akkurat hvem som står på scenen under opptak er ikke helt spikret enda, men trolig blir det både noen fra Bergen, Hånes, Sarpsborg, Oslo Østre, Vennesla og Hamar frikirker. – Et lite lass med knallbra folk altså, sier Dahl. Allerede i oktober inviterte han noen kreative personer fra ulike menigheter til en låtskrivingshelg på Ansgarskolen for å skrive. Teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Jostein Ørum, har vært med og sett over tekstene og gitt tilbakemelding på disse. – Han var også inne på siste låtskriver helg og delte noe i forkant av selve skrivingen, forteller Dahl. – Noen av disse sangene har allerede fått et fotfeste i menigheter rundt i Norge, ikke bare i vårt eget kirkesamfunn, jeg får også stadig videoer og meldinger fra andre menigheter i andre kirkesamfunn.

Daniel Dahl er i front for prosjektet med å spille inn Frikirkens egne lovsanger. (Foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek)

Jesus-etterfølger mistet

livet for sin tro

Frikirken har to familier som utsendinger i et land Midtøsten, der den ene familien er lokalisert i sør og den andre midt i landet. I sør opplever de nye Jesustroende forfølgelse. Her deler Leif Ørjan et vitnesbyrd fra byen der han og familien bor og arbeider.

Tekst Geir Arne Johansen

Sett utenfra kan samfunnet her i sør virke fritt, men det er ikke tilfelle. – Dette er den mest konservative delen av landet, og det er veldig strengt her, forteller Leif Ørjan.

– For få år siden kommer en kristen utlending til byen for å studere arabisk. Han kommer i kontakt med en mann i tjueårene, som er veldig søkende. De blir kjent og begynner å tilbringe tid sammen. Den søkende mannen får snart et møte med Jesus, og velger å følge ham. Han er sønn av en mann som har mye makt i byen, men han blir en så brennende Jesusetterfølger, at han ikke klarer å holde det inne. Det ender med at faren kaster ham ut, og han mister jobben.

Før jul skjer det at en annen ung

mann kommer til tro. Også han er sønn av en mann med makt og innflytelse. Den nyomvendte mannen gir et brev til kameraten, han som ble kastet ut av faren sin. Han får beskjed om å åpne brevet, kun dersom det skulle skje noe med ham.

Ble kastet ut

– Så får vi høre at en dag denne unge mannen sitter på rommet sitt og leser i Bibelen, kommer faren inn. Det blir en rask ordveksling, og faren blir rasende. En grusom scene utspiller seg, og faren kaster ut sønnen. Han etterlater ham på gata, der han havner i koma. Når helsepersonellet kommer til, forbyr faren dem å røre sønnen. Kameraten som mottok brevet hans, og de kristne

vennene deres, får nyss om hva som har skjedd. På et vis klarer de å få ham til sykehuset.

Men faren sporer ham opp, og tvinger sykehuset til å avslutte behandlingen. De kristne kameratene klarer så å smugle ham til et annet sykehus, i en annen by. Men faren jakter ham opp og finner ham der også, til tross for at kameratene holder vakt ved dørene.

– Bevæpnede menn som kommer på oppdrag fra faren snur når de ser kameratene ved døren, så de kjenner på en beskyttelse som de ikke klarer å forklare. Men etter en uke dør den unge mannen på sykehuset. Det er ufattelig trist.

Så åpner kameraten brevet. Det inneholder blant annet en liste med

ting som han ønsker at vennene hans skal gjøre. I tillegg deler han vitnesbyrdet om hvordan han kom til tro, og hva troen betyr for ham. Han beskriver i rekkefølge hvordan han ønsker at dette skal formidles videre. Aller først må moren og de to søstrene hans få vite om det, for «de må være med meg til himmelen». Så må brevet leses opp for resten av det kristne fellesskapet i byen. Deretter kan de fortelles om dette til hvem de vil. I slutten av brevet skriver han: «Hvis dere leser dette, betyr det at jeg ikke lenger er med dere. Men jeg vil at dere skal vite at det er helt greit. Jeg hadde valgt det samme igjen».

Holder fast i troen

– Så dette blir et enormt vitnesbyrd for de andre kristne i byen. Samtidig kjenner de på alt fra sinne, bitterhet og redsel. Den ene i kameratflokken valgte å dra i begravelsen, og der fikk han se en far som ikke angret. Han var heller i ekstase, fordi han hadde vært lydig til sin tro. Og sønnen hans hadde fått som han fortjente.

Mannen som fikk brevet fra sin nå døde kamerat, forteller at kompisene sitter og prater sammen. «Skal vi hoppe i bilen og finne faren», foreslår en. Han

Frikirkens utsendinger i byen i sør i et land i Midtøsten.

biter seg i tunga, for han kunne så lett ha sagt ja. I stedet sier han til vennene sine, «gutter, dette er ikke veien lenger. Det er ikke veien som vi har startet på».

– Det skjer en modenhet blant dem nå, som er utrolig å bevitne. Men de er i en fase der ting er skjørt. Mange har kjent på redsel, og de må bearbeide sinnet sitt. De kommer ikke til å handle på det, men de må bearbeide det. Etter at dette skjedde har de opp-

Dåp i påsken

levd at to av kameratene ble bortført, og mannen som dro i begravelsen måtte gå i dekning i en annen by fordi folk visste hvem han var.

– De ble satt fri, men de sliter med traumer for de ble ikke behandlet bra. Men de siterer Jesus om og om igjen; «Men den som holder ut til enden …». Det er dette de holder fast ved. Det handler om sann etterfølgelse.

Å bli døpt påskedag er en sterk opplevelse både for den som blir døpt og for menigheten! Oppstandelsesdagen og det nye livet som viser seg, og som vi døpes til!

– I Ankang var det 20 personer som hadde gjennomgått dåpsundervisning og var klare for dåp! Det var både unge voksne og eldre, kvinner og menn som ble døpt 1. Påskedag i Ankang, skriver Nora Gimse i Silkeveien.

Dåpen er jo en tydelig bekreftelse på at Jesus lever, at Den Hellige Ånd rører ved hjertene våre og kaller oss til Gud! Midt i dagens samfunn og virkelighet i Kina er de kristne frimodige og ivrige etter å fortelle om Jesu kjærlighet og nåde til alle mennesker. Gud ser oss, og elsker oss med en evig kjærlighet.

I Porsgrunn Frikirke var det også dåp 1. Påskedag, på kinesisk! Wu Yan Ping, som har vært med i den kinesiske bibelgruppen som møtes på Teams hver søndag, har blitt så berørt av bibelstudiet. Jesu kjærlighet har ledet henne fram til døpefonten, og hun fryder seg over å være en del av Guds store familie! Også venner i Kina fulgte med under dåpen! Det var nesten så vi opplevde påske og pinse på samme tid da vi på to språk samtidig ba Fader Vår, leste Trosbekjennelsen og sang «Å nåde stor»!

Venner i Kina fulgte med da Wu Yan Ping ble døpt i Porsgrunn Frikirke 1. Påskedag.

(Foto: Silkeveien)

«Med pappa på oppdrag i Japan»

Hannah Yvonne Edvardsen og fem ungdommer fra Gå ut Senteret har vært i Japan hos våre utsendinger. Hannah setter her ord på hva det har gjort med dem.

– Dette året har vi forstått at misjon ikke begynner når du setter deg på flyet, eller når du lander i utlandet, men det å være misjonær er et livslangt arbeid som begynner den dagen du tar imot Jesus i ditt hjerte.

Vi har vært et team på 6 unge fra bibelskolen Gå ut Senteret, som har fått muligheten til å bli sendt ut som misjonærer til Japan i 4,5 måneder. I løpet av disse månedene har vi fått lov til å ta del i arbeidet frikirkens misjonærer driver med der borte. Det har innebært alt fra å lede lek på ungdomsgrupper, å delta på gateevangelisering, å jobbe med engelsk undervisning til å ha matutdeling og gudstjeneste for hjemløse. Vi fikk etter hvert en god rutine, men hadde mange ulike og rike opplevelser og kan derfor ikke si at noen uke var lik. Måten vi fikk jobbe tett med det nydelige misjonærteamet og se hvordan de bryr seg for menneskene i Nagoya har vært virkelig inspirerende. Vi har lært utrolig mye av deres omtanke og gjestfrihet, både til japanerne og til oss bibelskole elevene.

Japan er et utrolig vakkert land med en rik kultur og stor personlighet. Kulturen i Japan er preget av en blanding av modernitet og gamle tradisjoner. De har sterkt fokus på respekt og harmoni, noe man kan se i både språket med høflighets bøyninger, og i de sosiale bevegelsene. De har også mye vekt på kollektivisme og at man skal yte sitt beste for kollektivets skyld, dette går både innad i familier og generelt i befolkningens balanse. På overflaten er Japan et velfungerende land, men noe vi har sett etter vi har kommet under

den velbygde fasaden, er at Japan har mye i grunnmuren som påvirker landet negativt. Det å ha bodd i Japan så lenge har åpnet øynene våre for både alt det vakre og verdifulle med landet, men også de aspektene som legger negative skygger over befolkningen. Det har vært utrolig spennende å få lov til å dykke inn i en annen kultur på denne måten, og skrelle bort et øverste turistlaget og oppleve og leve i den virkelige situasjonen.

Det har vært så betydningsfullt for oss alle å få lov til å overgi et år til Gud. For å la oss vokse nærmere Ham, og for å gi vår tid til Hans bruk. Vår relasjon til Gud, til misjon og til medmennesker er blitt forvandlet, vi har oppbygget oss større perspektiver og forstått betydningen av å gå med Jesus, uansett hvor du er. Vi har dette året fått lov til å være med pappa på jobb, og det har vist oss Hans kjærlighet for alle rundt oss. Det er veldig viktig med misjon i Japan; vi har mange brødre og søstre som egentlig roper etter Jesus, men som holder det stille inni seg. Disse menneskene må vi ut og hente, møte de med Jesus sin kjærlighet og la de kjenne på Guds fred.

Dette året har vi forstått at misjon ikke begynner når du setter deg på flyet, eller når du lander i utlandet, men det å være misjonær er et livslangt arbeid som begynner den dagen du tar imot Jesus i ditt hjerte. Han har kalt oss til å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, og etter å ha smakt på denne livsstilen kan vi gjøre ingenting annet enn å anbefale den. Vi er så takknemlige for alle menneskene vi har fått møtt, alle vi har fått fortalt om Jesus, og vi gleder oss til å fortsette å være med vår pappa på jobb.

Hannah Yvonne Edvardsen

Seks ungdommer fra Gå Ut Senteret har vært i Japan og bidratt i arbeidet, Frikirkens utsendinger og kontaktmisjonærerer driver.

Startet ny huskirke

Helga Irene og Andreas er utsendinger i Japan, og startet huskirke i februar. Så langt er to familier og en enslig kvinne med i huskirkefellesskapet, hun er også med som leder. De møtes en gang i måneden, og samles først til bønn og lovsang. Etterpå deler de gruppen i to, og har separat bibelundervisning for barn og voksne. Samlingen avsluttes med felles lunsj. Huskirken har fått navnet «Lilje huskirke». – Navnet gjenspeiler at vi ikke skal måtte streve etter å oppnå noe i egen kraft. Som når Gud viser oss hvordan han kler liljene på marken, hvor mye bryr han seg da ikke om oss, sier Helga Irene. Sammen med ektemannen er hun opptatt av å bruke kulturelt gjenkjennbare eksempler, for å forklare historiene i Bibelen til medlemmene i huskirken. De forteller at oppsettet eller malen de bruker om hvordan drive huskirke, er den samme som i bibelstudiene. Sammen deler de opp- og nedturer, de tør å være personlige og deler bønn og lovsang. De setter konkrete mål ut ifra hva de har lest og snakket om: «Hva kan jeg gjøre for naboen min», for eksempel. Bibel-

studiene leder til mange spørsmål, og jevnlige runder for å få begrepene på plass. Inkludering er et viktig nøkkelord i huskirken.

– Det er viktig at vi som utsendinger ikke står alene i dette, at vi ikke bygger for mye rundt oss selv. Vi prøver å være forsiktige med å gi de «riktige» svarene. De starter på null, og det er både interessant og fascinerende å lese Bibelen med deres øyne. Barna er også med. – Sønnen vår Aron Elias har vært med å lede både bønneaktiviteter, bønneleting, og valg av tema som ble «be for Nagoya». Vi prøver å få barna engasjert, og etter bibelstudiet tegner de gjerne det de har hørt, sier Andreas. Lunsjen de avslutter med, viser seg å være populær. – Vi har startet klokken elleve, og så langt har ikke gjengen villet gå hjem før cirka klokken fem på ettermiddagen. Nå er det kanskje en familie til som vil være med, så det blir det spennende å se framover. Vi er spente på hvordan gruppen vil vokse og formes, men håper og tror at Gud nå har lagt dette på alle våre hjerter av en helt spesiell grunn, sier Helga Irene og Andreas.

Historie, natur og kultur

TUNISIA

Bli kjent med kristendommens røtter i Nord-Afrika sammen med forfatteren av boken ”Steinene roper”. På turen møter vi norske ”teltmakere” som arbeider i landet og kommer tett på land, folk, vakker natur og en rik kultur.

Noen høydepunkter: Oldtidsbyen Kartago, amfiteateret El Jem, moské-besøk i 4. mest besøkte pilegrimsbyen i islam, hverdagslyder i et muslimsk land, smak på en rik matkultur som er preget av det arabiske, franske og afrikanske kjøkken, vandre eldgamle ruiner og få et inntrykk av hvordan livet var før islams inntog.

Reiseledere på turen

Dagfinn Stærk, fra Halden (f. 1950), er mangeårig pastor og leder i Frikirken. Han er forfatter av flere bøker om den første kristne tiden etter Apostlenes gjerninger. Dette er hans femte tur til Tunisia. Steinar Kristiansen (f. 1980), fra Flekkerøy, er markedskonsulent i Plussreiser. Han har lang erfaring fra reiseliv med turer til 95 ulike land.

31. okt. - 1. nov. // Pris fra 22.950,-

Eiersidene

Wetteland Braut og Marte Glad

– Unge ønsker

Disippelhus

FriBU samarbeider med ulike organisasjoner for at flere studenter skal bli med i «Disippelhus», en type bokollektiv som skal hjelpe unge å leve ut troen i hverdagen.

Tekst Geir Arne Johansen

Allerede i 2018 presenterte FriBU konseptet Disippelhus for flere studentkollektiv i Oslo. Hensikten med Disippelhus er at deltakerne selv, og i fellesskap, skal leve i etterfølgelse av Jesus, og at de kan lede andre til det samme.

– Vi har hatt en nasjonal arbeidsgruppe som har jobbet aktivt og felles med dette i to og et halvt år nå. Arbeidet har vært ledet av oss, sier Eirik B. Fjellestad, som er ansvarlig for unge voksne-arbeidet i FriBU. Med på laget har de Misjonskirken Ung, Frelsesarmeen ung, Pinse Ung, NKSS Laget & Ungdom i Oppdrag.

Disippelhus skal være enkelt, og vanligvis finner studentene selv sammen og ordner eget sted å bo, der de lever sammen og forplikter seg til en fast ukesamling. Alle disippelhus har en egen «husmentor» fra en lokal menighet/organisasjon, som følger opp.

Ane Wetteland Braut bor i Disippelhus i «Lagskollektivet». Ved siden

av studiene er hun ansatt i Oslo Østre Frikirke som barne- og familiearbeider i 15% stilling. Hun er opptatt av at unge skal få vite om at Disippelhus finnes. – Det er viktig at folk vet at terskelen for å starte Disippelhus er veldig lav. Det eneste som kreves er at dette er noe du faktisk ønsker å være med på. Kommer du til en ny by kan du enten koble deg på et eksisterende Disippelhus, eller du kan danne et sammen med andre studenter og så koble dere opp mot en lokalmenighet, sier hun. – Det som har betydd mest for min del, er å komme hjem og vite at jeg kan snakke med folk om det jeg har opplevd, folk som tror på det samme og backer meg. Vi trenger ikke nødvendigvis å mene det samme, men det er veldig verdifullt å dele troen med noen og gjøre praksiser som kan være litt tungt alene. Det har betydd mye for meg og min relasjon til Gud også, å se at andre vokser i sin Gudsrelasjon. De gode vanene og rutinene du etablerer i et sånt trosfellesskap, kan være med å sette retning for hvordan du innretter voksen- og eventuelt familielivet senere. Så det gir et perspektiv for livet framover i tillegg. Alle burde prøve å bo i Disippelhus, mener Wetteland Braut. – Vi har jobbet mye med ressursut-

vikling de siste årene, og har gått mer offentlig ut nå de siste månedene. Erfaringen er at pastorer og menigheter har nok å holde fingrene i, mens de unge voksne, og de som er på vei til å bli unge voksne, viser stor interesse. Så vi ønsker å nå disse. Så kan de gå til menighetene, og få dem på banen til å stille husmentorer og følge opp husene, sier Eirik B. Fjellestad.

– Vi investerer i en bedre reklamefilm for å nå bredere ut nå i vår. Så kommer organisasjonene til å være til stede med Disippelhus på alle de aktuelle festivalene og konferansene for unge voksne denne våren og sommeren, som Krussetreff, Videre, KRIK, Frik-festivalen, Pinse og UIO.

Marte Glad er ansatt som Ung voksen konsulent i FriBU, og har oppfølging av Disippelhus som et av ansvarsområdene sine. I tillegg er hun eldste i Oslo Østre Frikirke og jobber med Camp Støperiet på Videre Sommer. Hun brenner for generasjonsfellesskap og det å utruste og utfordre unge voksne til et tydeligere disippelliv i hverdagen.

– Disippelhus er med på å skape noen gode rammer for troslivet, flytte troslivet ut fra kirkebygget og inn i hverdagen. Det fine med Disippelhus, er at

Ane

her er det lagt et grunnlag for hvordan man ønsker å ha det. Jeg tenker at dette er et godt utgangspunkt særlig for nye studenter som ønsker å leve hverdagen litt annerledes og synliggjøre det der de er. Å være med i Disippelhus gir deg også en fin mulighet til å koble deg på en menighet der du blir kjent med folk i forskjellig alder, og du kan få en tjeneste som du ønsker å ha i menigheten, sier Glad.

Hun har ikke selv bodd i Disippelhus, men skulle gjerne hatt med seg erfaringen.

– Jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg om Disippelhus da jeg kom som ny student til en ny by. Det handler om å etablere en grunnmur, som er god å ha med videre i livet. Så jeg er veldig glad for at Frikirken investerer i dette nå. Vi ser at unge er mer opptatt av det ekte og relasjonelle, og tror at det å leve som et disippelfellesskap er noe unge og studenter lengter etter. Så jeg har troa på at dette kan fungere bra i fortsettelsen. Sjekk Disippelhus.no, og ta gjerne kontakt med meg eller Eirik Fjellestad i FriBU, hvis dere ønsker å starte et Disippelhus, oppfordrer hun.

Ny tilsynsmann i Søndre presbyterium

Jon Lia blir ny tilsynsmann i Søndre presbyterium, og ble presentert for de ansatte på en samling på Dvergsnestangen nylig. Han kommer fra pastorstilling i Misjonssalen Mandal, og som ansvarlig for Bedehuskirken Lyngdal. Han har nå oppfølging med pastorene i NLM Sør, og er med på oppbyggingen av Lindesnes Bedehusforsamling. Lia har tidligere vært utsending for NLM i Bolivia, og pastor i Hægeland Frikirke. Lia tiltrer i 100% stilling fra mandag 11 august.

Han har søkt og fått innvilget 50% permisjon frem til 31. 12. 2025, for å ivareta forsamlingen han har ansvar for i Mandal. Presbyteriestyret har derfor anmodet Jan Inge Ringsby om å løse arbeidsoppgaver i inntil 50% stilling i denne perioden. Jon Lia er tilsynsmann og adressat for alt av henvendelser til tilsynet, mens Jan Inge Ringsby sin tjeneste blir definert til avgrensede oppgaver som tilsynsbesøk, innsettelser, eldstesamlinger m.m. i denne perioden.

Skullerud blir ansatt i NLM

Jarle Skullerud har sagt ja til en rådgiverstilling i NLM Norge, innen fellesskapsbygging og pastoroppfølging. Han starter 1. september. Skullerud presiserer at han ikke forlater Frikirken, han og kona fortsetter som aktive medlemmer i Oslo Østre Frikirke. – Dette har jeg først lyst til å gratulere NLM med. På fotballspillet ville man sagt: En stjernesignering! Dernest vil jeg takke Jarle for hans formidable innsats i Frikirken. Han er en leder som har satt spor og som vil

bli savnet. Så er vi glade for at hans kirketilhørighet ikke endrer seg, og personlig ser jeg fram til fortsatt vennskap og gode samtaler over en kopp kaffe med Jarle. Han begynner ikke før i september, så inntil da vil vi glede oss over hans gode kompetanse i flere viktige saker, ikke minst i skolesatsingen vår, sier Tor Erling Fagermoen, synodeleder. Les mer:

FESTIVALEN

FriBU på Skjærgårds!

3.-6. juli :)

Hørt på SAMTALER OM BØNN enda?

Ny podkast med Jostein Ørum og Ivar Johnsen ute nå: Samtaler om bønn! Den handler, åpenbart nok, om bønn - og første sesong skal handle om Herrens bønn, ikke noe mindre enn det. Hva er denne bønnen? Ivar Johnsen er gjest gjennom første sesong, og vi søker å bli litt klokere i forhold til det store spørsmålet: Hva ber vi når vi ber Herrens bønn?

16.-20juli2025

Stavern FHS

Frikirken.no/sommerfestival

Ny episode av FriBU-podden!

Hvor bevisste er vi på tekstene barna våre synger av full hals? I denne episoden snakker vi om musikkens betydning og tekster som kan ha livsforvandlende betydning.

Påmelding!

Etter snart 25 år med Soul Children-arbeidet, er gründer Ragnhild Hiis Ånestad fremdeles like inspirert og motivert. Hvor kommer denne driven fra og hvordan startet det hele?

Vi er og innom kor som et disippelgjørende verktøy, Oslo

Spektrum, fremtidsdrømmer og livet på hjemmebane.

Hør nyeste episode med Ragnhild Hiis Ånestad

Frikirkekalenderen

16.-20 juli - VIDERE Sommer og FRIK-festival

13.-16. oktober - Studietur Exponential Europe, Berlin

9.-11. april 2026 - Sendtkonferanse, Oslo

30. jul-2. aug 2026 - Presbyteriemøte Nordre

25.-26. sept 2026 - Presbyteriemøte Østre 9.-10. okt 2026- Presbyteriemøte Søndre 13.-14. nov 2026 - Presbyteriemøte Vestre

2027 - Frikirkens 150 års jubileum!

Sommer 2027 - Synodemøte i Oslo

Kalenderen finner du også på nett: Frikirken.no/kalender

Betal 299,og få VEIEN i postkassa ut året

Frikirkens magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 2 - 2025

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.