Å reparere klær, handler om noe mer...

Å stoppe hull med synlig broderi, er en trend, men også en invitasjon til å senke forbruket og se klærne for hva de egentlig er verdt. Heidi Garvik reparerer og er opptatt av hva de små stingene betyr. Mer takknemlighet og oppmerksomhet ved at vi tar bedre vare på det vi er glade i – enten det gjelder klær eller oss selv og andre.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

I en serie presenterer vi de fem medlemmene i VEIENs redaksjonsråd. Heidi Garvik, eldste i Sandnes, har markert seg i kvinne­ og samlivsdebattene og med et bankende hjerte for å leve misjonalt i våre nabolag. – Jeg er veldig stolt av Frikirkens brobyggende misjonsarbeid, skyter hun også inn. Denne gang skal vi vise fram noe annet fra Garviks liv og trospraksis.

Hun er en kreativ sjel og det får mange uttrykk, ikke bare med tekst, men også med hagearbeid og håndarbeid. Hun har blitt inspirert til å drive med synlig reparasjon av tøy. På Instagram finner du mange som poster bilder av det de driver med innen «Visible mending». – Stokkestopping er en historisk tradisjon i Norge og nå tar mange det videre. I Japan er dette en tradisjonskunst, Kintsugi. Noe som er knust, blir reparert med gull, og blir både vakrere og sterkere enn det var før. Vi tar vare på noe fordi det er verdifullt for oss, mener hun. – Tidligere reparerte man på grunn av nøysomhet. Nå har vi god råd og «bruk og kast»­-mentaliteten er sterk. Jeg tror også at hvis du har fødd opp sauen som har lagd ulla, kaster du ikke bare sokken, mener hun, og forteller litt om sin egen vei til å brodere på klær mens du reparerer, noe som er en kunstform i Japan, det også. – Reparasjoner er verdibaserte. Det første oppdraget mennesket fikk, var å ta vare på jorda. Vi er innvevde i mange mønstre som er i strid med det. Som borger av en forbrukskultur forventes vi å kjøpe nytt, mer, og ha i reserve. En økonomisk vekstideologi krever at vi er max effektive og produktive. Å aktivt protestere mot dette, henger sammen med det kristne menneskesynet, i den forstand at jeg har ansvar for det som er mitt og min neste, altså den som sitter ved siden av meg. Men det gir meg ikke rett til å utnytte den som bor og arbeider i Bangladesh, sier hun.

– Vi påvirkes også på dypet av oss selv, når vi handler som vi gjør. Mange føler at man ikke er verdt noe når man ikke presterer lenger. Folk i dag er mer redde for å være til bry som gammel enn for å dø. Jeg mener vi ser dette mer nå, eldre selv er påvirket av "bruk og kast" og det påvirker synet på oss selv. – Jeg øvde stoppeteknikk på strikka bomullskluter. Det slo meg at ferdigstikka kluter på butikken er billigere enn garnet ... Hvem har lagd disse billige klutene? Eller hvem har betjent strikkemaskinen, garnet og forsendelsen til Norge? Det er noen som jobber for meg med en lønn vi ikke vil ha, slik at vi kan kjøpe det så billig. Dette er moderne slaveri. Klesproduksjon er dessuten i tall en større miljøutfordring enn flyreiser. Heidi Garvik mener at det å ta vare på det vi har fått, altså handler om noe større utenfor oss selv. Dypest sett en omsorg for hverandre og skaperverket. – Global uke, som Frikirken er med på gjennom Norges Kristne Råd, har satt lys på at det pågår også moderne slaveri i Norge. Gjennom billige klær vi kjøper, er vi med og vedlikeholder en klesproduksjon som baserer seg på slavekontrakter for de som lager klærne, sier Heidi Garvik, og tilføyer: – Vi har for store mengder klær. Det gir mer mening å kjøpe klær du kan ha resten av livet, som kan repareres.

Garvik interesserer seg for det håndverksmessige, i tillegg til det verdimessige. – Våre forfedre har tidligere reparert, for ikke å sløse. Nå reparerer mange også som en kunstform. Det vil si at man ikke kun stopper hullet, men man broderer og gir noe nytt til plagget. Det er befriende å gjøre mer enn det helt nødvendige, noe som ikke er av nød. Du tilfører historie. Et pledd får noe nytt, i tillegg til noe gammelt. Vi har et pledd vevd i familien til min svigerfamilie. Ulla er fra sauer på gården på Garvik. De har fødd sauene, behandlet ulla og vevd av garnet. Når jeg reparerer hullet i teppet med resirkulert opprekksgarn, blir

mitt bidrag å tilføre historie til denne familiehistorien, sier hun, og smiler: – Det er veldig meditativt og beroligende med slikt håndarbeid. Dette er hvile for meg.

Hun reparerer dongeribukser og har lært seg teknikk fra Japan, som har inspirert flere i Norge.

– Det er et miljøtiltak, for dongeri er svært krevende å produsere, og det er økonomisk. Den kreative delen er en bonus. Det oppleves mindre dramatisk om det skulle mislykkes med en reparasjon av noe som ellers hadde blitt kasta, enn å kjøpe materialer for å lage klær eller kunst. Det blir friere kreative prosesser i meg når risikoen er lav.

– Det er et emosjonelt aspekt jeg oppdaget etter hvert. Den 6. januar 2022, da folk stormet kongressen i USA, ble det så tydelig. Jeg kunne ikke redde verden, men stoppet en sokk, konkret og i litt overført betydning. Jeg blir overvelda av all lidelsen i verden, noe som er forståelig og nytteløst, men det jeg kan gjøre er ikke nytteløst, som å reparere en sokk – eller gi ett menneske en prat eller plaster. For meg blir det en påminnelse om at det lille er stort. Det lille er oppdraget mitt, ikke å redde hele verden, sier hun. Dessuten er det en handling mot «bruk­og kast»­ mentalitet ... Den konkrete,

lille handlingen av reparasjon, gjør noe med meg i relasjoner og med meg selv, sier Garvik. Og nettopp dette er det flere som poengterer. Hvordan vi tar vare på tinga våre, kan avspeile hvordan vi tar vare på omgivelsene og relasjoner.

– Når du reparerer, kjenner du på at ting tar tid. Det er fort å få en flenge i buksa, men det tar tid å reparere. Man reparerer noe fordi det er verdifullt for oss. At det tar lang tid å stoppe favorittsokkene, kan få tankene inn på noe nytt og du går opp noen nye tankemønstre. Slik er det også i relasjoner, det tar mer tid og ressurser å reparere enn å skade. En setning flerrer opp, det krever en lang samtale å reparere. Pokemonmotiv på albuene på sønnens ullgenser.