VEIEN Nr. 1 · 2024

NR. 1 - 2024

Foto: Geir Arne Johansen

Veien

leder

Heder til brobyggere Kjærligheten til Gud. Kjærligheten til menneskene.

Kjærligheten til kirken. Jeg ser hvordan du drives ut på barrikadene, ut i avisspaltene, opp på talerstolen, ned på kne. Jeg ser hvordan du prøver å bygge bro mellom barrikadene. Bro mellom bekjennelser. Bro mellom dype kvaler, angst og beven for hva som skal skje nå. Jeg ser hvordan vinden rusker i deg. Du forsøker deg forsiktig ut på glattisen, bærer de usikre trinnene? Du kjenner deg så overbevist, skråsikker kaller noen det. Likevel kjennes det mer ut som å være et aspeløv. Skråsikkert aspeløv er vel en sjeldenhet. Du strekker ut hånda, men fikk et klaps. Du prøver å sende ut en liten pinne, i håp om at hun tar den.

Den skulle være forlengelsen av hånda di. Du svelger og svelger. Orda sitter fast i halsen. Du svelger og svelger. Du ville holde sammen, du ville bygge bro, ikke være stiv av skrekk. Ei heller et sprøtt aspeløv. Du ville bygge bro. Alt ditt strev, for å hjelpe Gud å holde styr på oss.

Husk at vi er støv, vi små menneskebarn. Gud er alltid større. Når vi har satt streken mellom oss og dem, er han

2

alltid på den andre siden. Der også, er han. Og han er hos deg, mens du strever med å være brobygger.

Vi ser mange forsøk på å bygge bro. Kai, Anne Mari, Joachim, Oddlaug, Kjetil, Christine, Heidi, Jarle og Nora.

Kjenner du deg truffet, er du en av dem. En av dem som både er aspeløv og brobygger.

Vi vil hylle alle brobyggerne i Frikirken som i disse dager prøver å få oss andre til å forstå at vi er støv. Få oss til å forstå at det er noe som er enda viktigere, at det er en som har kontroll, en som ser vårt strev fra en annen vinkel. En som har en enda høyere himmel over aspeløvet.

En som har så mye mer kjærlighet til Frikirken og oss mennesker, enn vi noen gang kommer til å forstå.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, VEIEN

Innhold 4 NOTISER Bryne Frikyrkje feirer jubileum, med 24 nasjoner samlet i ett fellesskap.

6 RASTEPLASS Unni Westli skriver om rasten ved Samariaravinen.

7 KRONIKK Jostein Ørum skriver om betydningen av det rosa arket ...

8 TEMA Frikirken har som mål å øke vår bibelbruk.

10 TEMA To av Frikirkens elever på Gå Ut Senteret er begeistret over at kirkesamfunnet har en samarbeids­ avtale om skolen.

13 TEMA Lederkonferansen VIDERE ble arrangert for andre gang, og vi har med en fersk rapport.

16 KVINNER I NORDRE For å utfylle bildet av hvordan kvinner i Frikirken har det, har vi intervjuet tre kvinner i menigheter som ikke ordinerer kvinner.

18 SE LYTT LES En fast, spennende anbefaling av redaksjonens yngste medlem.

4 22

10

19 VEIEN VIDERE Synodeledelsens faste spalte.

20 TEMA Klimadilemma: Folkehøyskolene trenger elever, men vil også skåne klimaet for flyreiser.

22 Hva er sannhet i vår tid? Joachim Gladsø har skrevet bok, han er en av fem medlemmer i VEIENs redaksjonsråd.

24 TEMA Dialog og uenighet om hvorvidt samlivssaken er et bekjennelsesspørsmål.

28 Erling Aasen er entusiastisk for å være Frikirkens nye misjonsleder.

30 Ole Martin Rudstaden er ansatt i Prosjekt Oslo, for å dra menighetene sammen i Oslo-området.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Fri­ kirken og FriBU. 34 KORKTAVLA Huskelista for alt i Frikirken og FriBU.

13

magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo Trykkeri: Aksell AS

NO - 1470

3

Nyheter

Bryne Frikyrkje 40 år 24 land er representerte når Bryne Frikyrkje no har feira at dei er 40 år. Dei samla fullt hus til jubileumsgudsteneste og fest 21. januar. Det starta tidleg på 1980-talet. Jæren hadde inga frikyrkje, men det budde fleire frikyrkjefolk der. Fleire var medlemmar i Stavanger.

Frikyrkjegruppa på Jæren fekk låna rom hos Kameratklubben på Bryne, og

då huset skulle seljast, fekk dei tilslaget. Herdis Garborg har vore medlem og aktiv sidan oppstarten, og fortalde om folk og hendingar som har vore viktige for menigheten. – Eg er veldig glad i denne menigheten. Her er mange dedikerte menneske og det er eit privilegium å få vera med. Ein stor takk til Gud, avslutta ho. Synodeleiar Jarle

Skullerud talte. – Kyrkja er ein stad der ein skal samla for så å senda ut. Fred er vårt oppdrag, sa han Tekst Reidun Gudmestad

Les hele saken her:

Ny pastor i Randesund Det nye året startet med festgudstjeneste for menigheten i Randesund.

Da ble Tommy André Strøm Andersen (28) ordinert og innsatt som pastor i menigheten. Seremonien ble ledet av tilsynsmannen i Søndre presbyterium. Tommy er nyutdannet teolog, med hoveddelen av sin utdannelse fra Fjellhaug Internasjonale Høgskole, og praktikum fra Kirkelig utdanningssenter i Nord/VID i Tromsø. Han er sammen med sin kone Randi og deres barn bosatt i bydelen. Fra før er Unni Westli ansatt som forstander og Jostein Ørum har en deltidsstilling som pastor.

I tillegg har menigheten kontorleder og ungdomsarbeider i deltidsstillinger.

Kirken ligger sentralt til i forhold til satsing på den nye bydelen på Drangsvann.

Randesund er en bydelsmenighet i

4

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Kristiansand kommune, stiftet i 1977.

Den har i dag 263 medlemmer med stemmerett og 19 medlemmer under 15 år.

Den som mener seg publisering, oppfordr med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Pressens Faglige Utv oppnevnt av Norsk P klager mot mediene mot Vær Varsom-plak

Adresse: Norsk Press Skippergata 0154 Oslo E-post: pfu@presse

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo

Språkkafé i Steinkjer Frikirke Med bruk av bibelhistorier, quiz og hverdagsprat bygger menigheten i Steinkjer fellesskap med ukrainere og kurdere. – Det er et veldig enkelt konsept. Vi koker kaffe sammen, snakker sammen om interesser og hobbyer, om nærmiljøet og tradisjoner. Så går vi gjennom en kjent bibelhistorie på en tegning, og snakker sammen om hva vi

ser og hva vi tror på, sier tilsynsmann i Nordre og pastor i Steinkjer Frikirke, John Arne Gladsø. En quiz med dagligdagse spørsmål for å lære enkle norske ord og begreper er en fin måte å integrere språket på, forteller han. Den siste tiden har temaet «hvilke klær og hvilket utstyr bruker vi om vinteren» vært aktuelt. Mange har ifølge pastor-

en med seg barn, som leker sammen på søndagsskolerommet. – De som kommer til språkkafeen inviterer stadig med seg nye, så flokken vokser. Mange kommer også på gudstjenestene, og er svært opptatt av å få være med å bidra i det praktiske i menigheten.

Lørenskog Frikirke 50 år

Foto: Maria Korsvik

Oppmøtet var stort da Lørenskog Fri­ kirke markerte menighetens 50-årsjubileum søndag 14. januar. Samtlige av menighetens tidligere pastorer var invitert, og de fleste av dem tok turen til Lørenskog Frikirke denne søndag ettermiddagen. Sverre Haugesten, som har vært medlem i menighetens 50 år, tok de fremmøtte med på en historisk reise. Lillian Haugesten Edsberg vokste opp i menigheten, og hun bidro med sang. Det samme gjorde Lørenskog Soul Children og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit. I tillegg bidro Paul Langlo og Jon Sverre Holten med det musikalske. Menighetens første pastor, Halvard Myhren holdt tale innledningsvis om menneskets unike verdi, og pastor Arnfinn Løyning fra Oslo Østre Frikirke, menigheten som Lørenskog Frikirke er plantet fra, holdt andakt.

Les hele saken her:

5

Rasteplass

Uten mat og drikke To ganger har jeg gått ned Samariaravinen. Samariaravinen er en av de lengste ravinene i Europa, på ca 18 km. Den ligger på Kreta, og på sommeren, når det ikke er vann i elva, er det mulig å gå ned ravinen. Det er en flott tur. Det er ikke vanskelig å finne veien. Når vi er på startpunktet øverst i ravinen, er det bare å følge dalbunnen helt ned.

Men det kan være krevende å gå en slik tur når det er mellom 30 og 40 varmegrader og sola steker. Det er noen ting det er viktig å huske når du skal gå en slik tur. Du må ha godt skotøy, du må ha solbeskyttelse, og du må raste underveis- sørge for å få hvile og få i deg næring. Begge gangene jeg har gått denne turen har jeg bommet på det siste. Jeg har glemt å raste underveis. For jeg har jo ikke kjent meg sulten eller tørst. Første gangen drakk jeg for lite, og ble svimmel og kvalm nederst i dalen. Klok av skade, sørget jeg for å drikke nok den andre gangen. Men jeg husket ikke at det var lurt å få i seg noe annet enn bare vann underveis, salter og mineraler kan også være viktig. Så igjen ble jeg svimmel og kvalm når vi nærmet

oss landsbyen i bunnen, og til slutt orket jeg ikke gå et eneste skritt videre. Heldigvis har jeg begge gangene hatt kloke folk rundt meg som har sett hva som skjedde og sørget for å få i meg drikke og litt mat. Og jeg har kommet meg raskt igjen når jeg har fått næring.

Rasten underveis er ikke bare for kosens skyld. Den gir ny og nødvendig energi.

I Apostlenes gjerninger be­ skrives de kristne som ”de som følger Veien”. Jeg synes det er en veldig god betegnelse på hva det er å være en kristen. Jesus sier selv at han er veien! Å være en kristen er å være underveis – å følge Ham som er veien. Og underveis trenger vi rasteplasser – steder der vi finner hvile og tar til oss næring.

Vi trenger å være i Guds nærhet, lytte til hans stemme, være en del av de troendes fellesskap. Dette trenger vi ikke bare fordi det føles godt – det er ikke bare for kosens skyld. Rasten gjør godt for oss. For på rasteplassene kan Gud fylle oss med kraft og nytt mot. Bare da kan vi holde ut og følge Veien helt fram til målet – hjem til Gud!

Unni Westli Forfatter og pastor i Randesund Frikirke

6

Kronikk

Det rosa arket

Her om dagen kom et spørsmål seilende. Det skjedde i et øyeblikk som var såpass stille at jeg kunne lytte til meg selv. Spørsmålet var kort, men vanskelig: Hvem vil jeg ha vært?

Dette er sikkert et spørsmål som både nasjoner, organisasjoner og kirker kan ha godt av å stille seg iblant, men denne gangen var det altså et personlig spørsmål til meg selv: Hvordan kan jeg bli en person som jeg liker? Og hva må i så fall til for dette?

Jeg kan selvfølgelig følge strømmen og håpe på det beste. Det kan kanskje gå bra. Eller jeg kan sette min lit til både flaks og omstendigheter, men det er usikkert spill. Det kjennes som om livet er for viktig til å bare henge med og la seg forme av alt som kommer min vei. Jeg vil ha hånden på rattet i mitt eget liv og ikke leve bevisstløst. Etter alle disse årene vet jeg sånn omtrent hvilken utgave av meg selv jeg liker best. Åndelige veiledere jeg har møtt har lært meg et ord for dette: ettersmak. Jeg kan ta valg som legger igjen en dårlig ettersmak, men jeg kan også sitte igjen med en god ettersmak som en følge av andre valg.

Apostelen sier noe om at vi har lov til alt, men ikke alt gagner, og da blir det logiske spørsmålet videre: Hva gagner?

Derfor tok jeg et rosa ark – det var den fargen jeg hadde i nærheten – og jeg delte arket i fire ruter. Den ene ruten merket jeg DAG, den andre UKE, den tredje MÅNED, og den fjerde ALLTID. Hva trenger jeg å gjøre daglig, og hva skal få plass i min uke? Og er det noe jeg skal rydde plass til på månedlig basis?

Dessuten er det én rute for slikt som jeg alltid vil ha for øyet (som å være takknemlig mot menneskene jeg møter). Til sammen blir dette rosa arket mitt etter hvert en ramme jeg kan leve innenfor.

Jeg tror også at jeg kan vokse innenfor den.

Jeg kommer ikke til å gi deg tips om hva du trenger for å lage gode rammer, og det som står på mitt rosa ark kan bli en sak mellom meg og Gud, men ett råd er i alle fall å gjøre det enkelt. Det viktigste når man setter seg mål, er å sette dem så lave at man kan klare å leve med dem. Målene må være så små at man nesten forakter dem, sier Peter Halldorf. Hvem som helst kan sette seg høye mål – og så kræsje etter et par uker. Det er ingen kunst.

Men bare du kan lage deg et rammeverk som du kan leve med og blomstre innenfor over tid.

Om slike tanker blir en tung og irriterende byrde, så legg dem vekk og finn andre ting å gruble på. Men om du kjenner at spørsmålet setter deg på sporet av noe fint, noe som gir liv, kan du ta med deg spørsmålet videre: Hvem vil du ha vært?

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

7

Tema bibelbruk

Derfor bør vi lese Bibelen sammen Økt bruk av bibel og bønn i menighetene står som første punkt i Frikirkens målplan. Før jul lanserte derfor kirkesamfunnet en bibelleseplan, for å gjøre det enklere for menighetene å lese Bibelen sammen. Forskning viser at det er lettere for oss å prioritere bibellesning, når vi forplikter oss til å gjøre det sammen med andre.

– Jeg visste alltid at Bibelen var en nøkkel til å bli kjent med Gud. For å leve tett på ham. Men det var allikevel alltid veldig vanskelig å prioritere det. Det ble veldig mye plikt, og ofte veldig kjedelig, sier Eirik B. Fjellestad, leder av Unge Voksne-arbeidet og prosjektleder for Bibelverktøy i FriBU. B. Fjellestad forteller at Bibelen kjentes veldig stor, og når han leste vanskelige ting visste han ikke hva han skulle gjøre med det. Bibelen ble en kilde til frustrasjon og tilkortkommenhet.

Tre grupper

Roald Zeiffert er stipendiat i religionssosiologi ved Høy­ skolen for ledelse og teologi (HLT), og har en master i ledelse fra Universitet i Agder og i praktisk teologi fra Ansgar/ HLT. Han har forsket på ungdom og unge voksne, og deres forhold til tro.

Med bakgrunn i data han har samlet inn fra flere kirkesamfunn, blant annet Frikirken, ser han at unge forholder seg til Bibelen på ulike måter. I sin forskningsrapport «Bible Reading Habits and Meaning in Life. A Study of Young Evangelicals in Norway», deler han unge inn i tre ulike grupper som forholder seg til Bibelen på tre ulike måter;

8

De «distanserte», de «frustrerte» og de «dedikerte».

– Den første gruppen, som jeg har valgt å kalle de «distanserte» har en opplevelse av at Bibelen er Guds ord, men den er ikke personlig for dem. De har et mer distansert forhold til Bibelen og er mindre koblet på. De deltar mindre i kirken, og er mer liberal etiske.

De «frustrerte» og de «dedikerte» har det til felles at de mener at Bibelen er like viktig. Forskjellen mellom gruppene handler ifølge Zeiffert om de leser ofte i Bibelen, eller ikke. Det som i stor grad avgjør om de leser ofte eller ikke, er om de gjør det i fellesskap, og da helst nære og tette fellesskap.

Dispippelhus og husfellesskap er eksempler på type fellesskap, som virker positivt både for de dedikerte og de frustrerte. De dedikerte leser Bibelen sammen og forplikter seg til et fellesskap, der de sammen velger å prioritere dette. De frustrerte opplever ofte at de kommer til kort dersom dette er noe de skal mestre på egen hånd. Så de slutter å prøve alene og forplikter seg heller til å gjøre det sammen med andre.

Å lese Bibelen er helt tydelig noe av det viktigste for kristne troende, likevel strever mange med å få det til. Forskning viser at det er lettere å lese jevnlig når vi gjør det sammen med andre.

Tekst Geir Arne Johansen

Fra frustrert til dedikert

– Forenklet sagt tror jeg ikke de distanserte opplever Bibelen som frustrerende eller stressende. De forholder seg ikke til den og lever fint med det. For de som har Bibelen som en prioritet, ligger forskjellen i om du leser eller ikke.

De som oppnår målet om å lese, gjør det i fellesskap med andre. I nærhet og fellesskap. Så all erfaring viser at nøkkelen er å lese Bibelen sammen, sier Zeiffert.

For Eirik B. Fjellestad ble det et paradigmeskifte i bibellesningen da han som 19-åring valgte å lese hele Bibelen på ni måneder, sammen med en større gruppe andre mennesker han bodde sammen med.

– Noen venner tok initiativ, lagde en plan med seks kapitler lesing hver dag, og hang disse opp rundt omkring og delte ut. Så gikk vi for det. Noen leste i fellesskap, mens jeg og andre leste hver for oss, forteller han.

– Det var tungt, og kjentes lenge som et pliktløp. Men etter et par måneder kom vi til Jobs bok, og noe klikket på plass. Det er en historie som oppleves blodig urettferdig, men samtidig veldig

ekte. Historien ligner på verden jeg ser rundt meg, den handler om ekte liv som jeg kan relatere til. Plutselig skjønte jeg at Bibelen handler om vanlige folk, som meg, i møte med både vanlige og veldig uvanlige omstendigheter, forteller B. Fjellestad.

Han beste tips for en fast leserytme, er å lese Bibelen sammen med andre i en felles forpliktelse.

– Et alternativ kan være å koble seg på Frikirkens «les Bibelen sammen i 2024». Et annet kan være å velge for eksempel Markus Evangelium på 16 kapitler, og avtale med en venn at dere skal lese denne boken sammen den neste måneden. Send hverandre meldinger eller lag en Chat dersom dere er flere, så kan dere dele ord, tanker og refleksjoner sammen, råder B. Fjellestad.

Treningssak

Noen år etter at han gikk fra «frustrert» til «dedikert» i møte med Bibelen, tok han en bibelstudieskole.

– Det viktigste jeg lærte var å forstå Bibelen som en sammenhengende Guds historie, og det å kjenne igjen forfatteren og dens intensjon bak hver enkelt bok. Det er mange ord, og det er lett å tenke på Bibelen som en samling flotte vers og historier pakket sammen litt tilfeldig. Men ordene er nøye utvalgt, og veldig mye som kunne vært med er valgt bort. Hva er det forfatteren ønsker at vi skal forstå i dette brevet, eller i disse to avsnittene? Å lære seg til å stille gode spørsmål og komme til kjernen i den aktuelle bi-

belteksten, er en treningssak ifølge B. Fjellestad.

– Men det gjør både din egen bibellesning givende, og kan være en stor velsignelse som du kan gi videre til andre. Lær å stille de rette spørsmålene, som både går til kjernen i hva teksten egentlig handler om. Med vårt «Bibel-

– De som oppnår målet om å lese, gjør det i fellesskap med andre

Roald Zeiffert

verktøy» har vi laget et lite kurs og en ressursbase med enkle og konkrete verktøy for hvordan å finne kjernen i bibeltekster, og hvordan lede gode gruppesamtaler basert i spørsmål heller enn undervisning.

Samtaleguide

Selv har Eirik B. Fjellestad lest og undervist mye fra Bibel og bibelbøker opp gjennom årene. Samtidig har han erfart at lesing og lytting til undervisning alene, ofte kan skape en passivitet rundt Bibelen, snarere enn engasjement og selvtillit.

– Når vi leser vanskelige tekster hopper vi lett over, vi googler, eller i beste fall spør vi «en som har peiling» for å finne svar. Men oftest glir vi overfladisk gjennom teksten, «Checker» av lista, og glemmer det som stod der, sier han.

Derfor har han de siste årene jobbet med samtaleguider til bibeltekstene.

Gode spørsmål man kan stille hverandre i en gruppe, som hjelper en å komme til kjernen av hva bibelteksten egentlig handler om. Ufarlige spørsmål, som alle kan være med å svare på.

– Det er snakk om spørsmål som ikke gjør at gruppen endres til en «lyttergruppe for den som har peiling» sine refleksjoner. Samtidig er spørsmålene

konkrete, så det sørger for at samtalen dreier seg rundt bibelteksten og ikke blir tapt i assosiasjoner.

Samtaleguidene er i ulike formater, og hver tredje måned publiserer han en ny versjon.

– Den vi bruker mest tid på er «Kirkeårets tekster». Her er det en samtaleguide for hver uke, koblet til den kommende søndagens prekentekst fra «kirkeåret», som mange av Norges kirker følger. Ta en kikk og test dette hos deg. Om du er i en husgruppe eller et Disippelhus, er dette en enkel måte å sammen komme til kjernen av en ny bibeltekst hver uke, sier B. Fjellestad.

– I Drangedal Frikirke har vi både informert og oppmuntret menigheten til å bli med på å lese Bibelen med bibelleseplanen som kom fra hovedkontoret. Noen synes det er litt vanskelig når en ikke er så digital, men vi har printet ut første kvartal med de pdf-filene vi fikk tilsendt. En person i menigheten har laget en Facebook-gruppe der det deles erfaringer og tanker omkring bibeltekstene, der er det nå 35 medlemmer. Det blir også invitert til samtaler i kirken. Vi tenker at det er noe positivt å lese hele Bibelen sammen som menighet, forteller Niclas Bengtsson, nylig avgått pastor i Drangedal Frikirke, nå i Sarpsborg.

– Vi har bønnemøter annenhver uke der vi leser fra Bibelen sammen, og deler opplevelser og tanker i møte med teksten. Vi har lagt ut info om bibelleseplanen som ble lansert før jul, men informerer også om andre bibelleseplaner. Vi kommer ikke til å gå for et felles opplegg på dette nå i vår. Ellers håper vi at både bibeltimer, smågrupper og gudstjenester fungerer som inspirasjon til bibellesning, sier Hilde Margrethe Sæbø, pastor i Smaalenene Frikirke.

9

Tema bibelbruk

Gamle bilder gir ny giv på Taiwan

Tar seg tid til bibelen 10

For ett år siden inngikk Frikirken en samarbeidsavtale om Gå ut senteret (GUS) i Trondheim. Normisjon eier skolen. Lydia Skullerud (20) og Sander Høyland (25) er storfornøyd med skolen og at Frikirken har som mål å komme på eiersiden.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Foto: Sverre Frantzen

Siden Frikirken la ned sin egen bibel-og høyskole og ble medeier i NLA, har flere tatt til orde for å få en egen bibelskole. Frikirken eier nå to folkehøyskoler, i Kristiansand og Stavern.

Frikirken undertegnet i februar 2023 en samarbeidsavtale med Gå Ut senteret og har flere fra kirkesamfunnet som er gjestelærere på de ulike linjene. Vi har møtt to av elevene som har bakgrunn fra Frikirken.

Hvorfor valgte dere bibelskole?

–I fjor startet jeg på linja «bare Bibel» og nå går jeg andre året på linja «Tjeneste og ledelse». Etter videregående ønsket jeg å gå på bibelskole for å få en mer personlig relasjon til Gud. Jeg hadde merket at jeg ble veldig påvirket fra andre, deres tro. Nå ville jeg fokusere på min egen relasjon. Det største som skjedde for meg dette året, var at jeg kjente jeg fikk en personlig relasjon til Gud. Og jeg fikk en brann om å dele evangeliet videre. Derfor valgte jeg å fortsette på «Tjeneste og ledelse», forteller Lydia Skullerud. Året er delt mellom undervisning og praksis gjennom hele året. De får veiledning både fra skolen og lokalmenigheten de er ettåring i. Lydia valgte praksis i Trondheim Frikirke.

Sander Høyland er ferdig lektor i realfag og etter seks år i Trondheim ønsker han å gå på bibelskole i samme by.

Han går linja «Bare bibel».

– Flere i klassen har valgt å gå bibelskole etter Master- eller Bachelorgrad. Vi er mellom 18 og 34 år, forteller Sander.

«Bare bibel» går gjennom bibelen på ett år og er slik sett en «tyngre» linje enn linjene med praksisperioder.

– Spredningen i alder handler nok blant annet om at behovet for mer kjennskap til Bibelen kanskje blir mer tydelig etter hvert som vi blir eldre.

Dette året er ikke revolusjonerende i den forstand, men det er veldig praktisk å kunne studere Bibelen grundig

på ett år sammen med andre. Det går selvfølgelig an å gjøre det på egen hånd, men det er vanskeligere og tar lengre tid, sier Sander.

Hvorfor?

– Tyngden og tryggheten som kjennskap til, og oversikt over Bibelen, gir!

Jeg driver litt med forkynnelse, og det er en stor trygghet å vite hva Bibelen sier om ulike temaer, sier han nøkternt.

– 1. Mosebok forteller historien om Abraham, men Hebreerbrevet inneholder mer informasjon som det er dumt å gå glipp av. Det vet man ikke med mindre man har lest begge deler.

Når jeg taler om profeten Jeremia, trenger jeg en oversikt over hele boka Jeremia. Ellers risikerer jeg å gå glipp av viktige momenter jeg ikke har lest.

Hvis man er opptatt av bibelbasert forkynnelse, er det nødvendig å kjenne til helheten. Man oppdager mange sann­heter når man leser grundig gjennom Bibelen sammen. Det hadde vært veldig annerledes om jeg hadde lest det på egenhånd, sier Sander og tilføyer: – Jeg blir ydmyk av å lese. Det å bli brukt av Gud gjør ikke at du har alt på stell i livet. Det kommer så tydelig fram når du leser Bibelens bøker, spesielt

hoppe i det nå og ta utdannelse senere, sier hun.

– Dette er utrusting til kristen tjeneste, og jeg vet ikke om det betyr jobb eller som frivillig, sier Sander. Han har mye erfaring med å være frivillig lokalt i menigheten og sentralt i Frikirken. Han har hatt ansvar for campingområdet på sommerfestivalen, og i fjor innsjekkingskontoret på den nye lederkonferansen VIDERE. – Jeg ser stort på det å være frivillig. Jeg lærte vel en del om frivillighet på Operasjon mobiliserings­ tenåringskonferanse Tenstreet. Vi er kalt til å gi både av vår tid og våre penger. Begge deler tilhører egentlig Gud. Jeg har nedprioritert sommerjobb en uke for å være frivillig på sommerfestivalen i Stavern, men det er for meg som om jeg ville gitt en givertjeneste i form av penger, sier Sander Høyland.

Han presiserer at han nok har lært mye av foreldrene i Arendal om det å være med på dugnad.

– Jeg vil leve med det perspektivet at alt tilhører Gud. Om en av ukene i sommerferien brukes på å tjene penger for Guds rike eller i frivillig kristen tjeneste, blir på en måte det samme.

Merkes det at Frikirken nå står bak GUS?

– Man oppdager mange sannheter når man leser grundig gjennom Bibelen sammen. Det hadde vært veldig annerledes om jeg hadde lest Sander Høyland det på egenhånd.

Det gamle testamentet, sier Sander Høyland.

Kan dere tenke dere jobb i kirke og misjon? Kanskje en jobb Frikirken?

– Definitivt, kommer det kjapt fra Lydia. – Jeg fikk en brann om å være ettåring i Trondheim Frikirke. Det er fint at unge får denne muligheten til å ha både praksis og undervisning.

Videre har jeg veldig lyst å gjøre noe innen kristen tjeneste. Jeg vil gjerne

– Geir Langen er ofte innom og det kommer andre gjesteundervisere fra Frikirken og underviser jevnlig på de forskjellige linjene på GUS. Personlig synes jeg at det har vært veldig fint, og det er kjekt med litt kjente fjes, sier Lydia.

Har det en betydning at for dere at Frikirken har en samarbeidsavtale om skolen?

– Egentlig ikke. Men jeg synes det

11

Tema

er kult. Det gir tillit til Frikirken at kirkesamfunnet vil satse, sier Sander. Han ville gå på bibelskole i Trondheim, han ønsket en ren bibellinje. Det at Salem, Norkirken Trondheim stod bak skolen, var et pluss, synes han.

– Jeg begynte på skolen før Frikirken signerte avtale og ble introdusert for GUS av pappa som hadde besøkt skolen, forteller Lydia Skullerud.

– Det fineste med avtalen er at det

åpner flere dører for ettåringstjeneste i Frikirken, sier Lydia, som er i Trondheim Frikirke.

Når Frikirken hadde Luthers Bibel og Menighetsseminar (LBM), var vi opptatt av at det styrket Frikirkeidentitet. Oppleves dette som relevant for dere i 2024?

–Tja. I den grad jeg kjenner tilhørighet til et kirkesamfunn, er det Fri­ kirken, sier Sander. Gjennom oppvek-

sten har dette blitt deres «landsby».

–Som student kjente jeg tilhørighet til studentarbeidet i Salem, men ikke lengre på samme måte når jeg er ferdig utdannet. Kanskje i framtiden blir andre ting viktig for tilhørighet, som det å gå i Frikirken, sier han.

Begge vektlegger at unge trolig ikke er så opptatt av «Frikirkeidentitet», slik man tenkte om det tidligere.

Vår felles målplans første punkt er «Vi ser en økning i bruk av bibel og bønn i menighetene.» Derfor har vi laget en felles plan vi kan bruke sammen. Den kan du laste ned her:

Bibelskoler er viktig for rekruttering av nye medarbeidere Ett år med samarbeidsavtale om GUS, hva har dette betydd for Fri­ kirken, Geir Langen?

– Betydningen av et tettere samarbeid med en bibelskole og misjonsskole som GUS vil naturligvis være større på lengre sikt, men så langt har det skjerpet fokuset vårt på å utruste unge mennesker til tjeneste i kirke og misjon, og på å nyttiggjøre oss GUS og Tønsberg Bibelskole og andre skoler i forbindelse med rekruttering. Jeg tror også det brede studietilbudet som GUS har er blitt bedre synliggjort, og at «Tjeneste og ledelse-linja» og tilsvarende «Lær og led» i Tønsberg er gode muligheter for å rekruttere og utruste medarbeidere i menighetene våre, sier Langen.

De to elevene vi har intervjuet

12

forteller at de ser deg en del, hvilke potensiale ser DU som leder for menighetsteamet, i at Frikirken er inne på GUS? – Så hyggelig! Jo, det er viktig for meg og oss som Frikirke å være synlig på skolen, og dette er noe vi vil jobbe mer med fremover. Potensialet vårt ligger i å utruste mennesker for tjeneste i kirke og misjon. Enten det gjelder å gå dypere inn i tjeneste med Ordet, tjeneste i misjon i utlandet, eller menighetstjeneste i Norge.

GUS vil sammen med Tønsberg Bibelskole være viktig med tanke på rekruttering til tjeneste i kirke og misjon i årene fremover. I og med at synoden ikke lenger eier en bibelskole, er det særlig viktig å knytte oss til skoler som GUS og Tønsberg Bibelskole, og få til et godt og fruktbart

samarbeid, mener Langen.

Hvor viktig er det å bygge Fri­ kirkeidentitet i dagens bibelskoleelever?

– Det er ikke her Frikirken stiller sterkest i klassen, men vi må jobbe for å synliggjøre Frikirken som et godt sted å leve sitt liv og et spennende sted å tjene Gud med sitt kall og sine gaver. Å være tydelige på mulighetene for å tjene som frivillig leder i våre menigheter, bli sendt ut som utsending i misjon eller fellesskaps­ planting, eller å jobbe som pastor eller menighetsarbeider i Frikirka er veldig viktig for oss. Forhåpentligvis vil unge mennesker fremover velge å tjene i og ut fra Frikirka fordi vi er djerve på Guds ords og evangeliets vegne, sier Geir Langen.

VIDERE

VIDERE i modig lederskap Frikirkens lederkonferanse samlet 400 ledere fra kirkesamfunnet den andre helgen i februar, til felles­ skap og påfyll. Temaet for konferansen var «modig lederskap».

Tekst: Geir Arne Johansen Foto: Geir Arne Johansen, Oskar Hadland, og Sondre Topland

13

VIDERE

Sanna Angoori, Dibora MeseretAkalu, Ann-Christin Haavards­ holm, Rajeni Jabessa Wodajo og Anne Lise Haus er fornøyd med konferansen, men skulle gjerne sett at den varte lenger.

«Det er modig å være ærlig og sårbar, der man forteller de sanne og krevende historiene. Det er modig å legge ned ting som ikke funker, og bevege seg videre fra det kjente og trygge. Det er modig å bygge relasjoner på tvers av generasjoner. Det er modig å gi plass uten å gi slipp.

Det er modig å sette grenser». Med disse setningene i invitasjonen var deltakerne oppfordret til å lytte, dele og lære av hverandre gjennom to fulle dager på Thon Hotel Arena i Lillestrøm. Fellessamlinger, seminarer, teamtalk (der deltakerne samtalte og delte med hverandre i mindre grupper) og lovsangmøter stod på programmet. Fra hovedscenen fortalte ledere i ulike aldere fra små og store menigheter rundt om i landet ærlig, om seiere og nederlag. Felles for de som delte, virket å være ønsket og behovet for å sette ord på og dele noe som opplevdes fint, overveldende eller vanskelig.

Ole Martin Rudstaden er pastor i Oslo Østre Frikirke, og talte lørdag kveld. – Dette har vært to dager preget av ærlighet og sårbarhet, sa Rudstaden, og stilte seg spørrende til om det er en ulykke for kirkene i Norge i dag at vi ser så flinke, vellykkede og straighte ut. – Sporene etter Jesus kan leses i mennesker med erfaring og helbredelse. Vi som ledere kommer til ham med vår synd, våre

14

sår og vår svakhet. Modig lederskap er å tåle, og å være. Å vise sårbarhet. La folka dine bli kjent med hjertet ditt, svakhetene dine og sårbarheten din. Kraften i sårbarhet er enorm, sa Rudstaden.

Synodeleder Jarle Skullerud fortalte om sine erfaringer fra tiden han var sykmeldt på grunn av depresjon.

I sin avslutningshilsen på konferansen satte han mottoet «alt blir bra», slik det lød under koronapandemien, i et mer nyansert perspektiv.

– Jeg kjenner fortsatt på en irritasjon når jeg ser for meg skiltene og plakatene fra pandemien: «Alt blir bra».

Jeg har sjelden følt meg så løyet til, som da jeg så de.

Kanskje er det noe av det vi har hørt her disse dagene også; at alt er ikke bra. Alt blir ikke bra, i dette livet. Vi lever med trusler om krig, vi lever med vår egen smerte og våre egne feil og mangler. Vi mislykkes, og vi sliter med helse, relasjoner og med fortid. Men Gud har lovet å være med deg alle slags dager. Om Gud kjennes langt borte, er han likevel nær. Jeg tror at vi har godt av å tenke på nettopp det. For meg har det blitt et evangelium: Alt er ikke bra, men jeg kan glede meg i Herren. Det er noe som er bra; det er vel med min sjel, sa Skullerud.

Sarah Kalyani Jonathan og Jonathan Mahendran bor i Groruddalen i Oslo, og har plantet fellesskap på Vestli. De har vært på kurs i menighetsplanting i regi av «Salt», utsendt av teamet for menighetsutvikling ved Frikirkens hovedkontor. De var med på fjorårets lederkonferanse, og var ikke i tvil om at de skulle tilbake i år. – Det er deilig å komme på lederkonferansen og få nytt påfyll og motivasjon. Mange trenger å høre om Jesus der vi bor, og vi ønsker å være forbilder for andre, sier Sarah Kalyani Jonathan, som er født og oppvokst i Bergen.

Ektemannen Jonathan Mahendran kom til Norge i voksen alder, og synes det er nyttig å lære mer om hvordan menighets- og misjonsarbeid fungerer i sitt nye hjemland.

– Jeg kommer fra en konservativ tradisjon, så det er fint å oppleve i Norge at kvinner kan være ledere og at alle stiller likt. Vi får god veiledning og rettledning fra Frikirken i arbeidet vi driver, og det betyr mye å ikke stå alene, sier han.

Astrid Fjeldly Lande (t.v.) er barneog ungdomspastor i Råde Frikirke, og Hanne Marie Moi er menighetskonsulent ved Frikirkens hovedkontor ved siden av jobben som ung­domsarbeider i Greåker Fri­kirke.

Moi er også leder for VIDERE Lederkonferanse for andre gang. Latteren satt løst i salen da Fjeldly Lande beskrev sine manglende evner til å delegere. Hun endte med å ordne maten, bake fire kaker og stå for sang, underholdning, og alt det praktiske, til et julebord med 50 personer.

15

Tema se, lytt, les -

Anbefalinger fra redaksjonen, denne gangen Sondre Topland

Se

KILLERS OF THE FLOWER MOON (2022) Killers of the Flower Moon handler om utnyttelsen av de styrtrike Osage-indianerne tidlig på 1900-tallet. De kontrollerte store oljefelt i Oklahoma, med enorme verdier som tiltrakk seg opportunistiske sleipinger.

To av hovedpersonene spilt av Robert De Niro og Leonardo DiCaprio personifiserer menneskets kapasitet for ondskap gjennom kaldblodige mord. Ofte i nære relasjoner og totalt uten samvittighetsnag.

Med et slikt tema er naturligvis filmen forferdelig tragisk, men en gjennomgående absurd humor gjør at spilletiden på nesten tre og en halv time aldri kjennes kjedelig.

Det er rett og slett fantastisk å se en aldrende kunst­ ner på toppunktet av karrieren sin, med full kontroll på både håndtverket og hva han har lyst til å si.

Filmen er basert på en bok av samme navn, skrevet av David Grann. Den er også verd å lese.

Les

SABRINA - NICK DRNASO En saktegående, stille og helt unik tegneseriebok. Vi følger Nick som flytter inn hos barndomskompisen Teddy etter at kjæresten Sabrina forsvinner. Forsvinningssaken blir fort store nyheter, og både konspirasjonsteo­ retikere og tradisjonelle nyhetsankre spekulerer i hva som har skjedd, samtidig som Teddy synker inn i en dyp depresjon. Drnaso skildrer en verden hvor alle er koblet på en informasjonsoverflod av nyheter og sosiale medier, men er mer eller mindre frakoblet hverandre.

Lytt

EROS AGAPE PHILIA - SARA PARKMAN Jeg hørte Sara Parkman første gang helt heldigvis og helt tilfeldig på en festival i Sverige i fjor sommer, og var hekta med en gang. Parkman og bandet blander sammen visemusikk og pop med innslag av techno og salmer i et herlig sammensurium.

Albumtittelen viser til de greske ordene for forskjellige typer kjærlighet: Romantisk, Gudommelig og familiær. Fra tittelsangen: På min grav ska det stå: Som hon har älskat På vår grav ska det stå: Som vi har älskat

16

Veien Videre -

Synodeledelsens faste spalte

Kirkens enhet For en tid siden så jeg en serie på Netflix. I en av scenene ser vi et symfoniorkester som øver, og brått avbryter dirigenten, peker på én og sier: Nå spiller du helt alene! Og så fortsetter han; Det er flott med gode soloprestasjoner, men du må bli ett med resten av orkesteret.

Et symfoniorkester er avhengig av hver enkelt - og alle i sammen!

I Matteus 18,19 er det nettopp det greske ordet for symfoni som brukes når Jesus sier at alt det to av dere blir enige om å be om, det skal de få av min far i himmelen. Vi skal be i symfoni!

Efeserne 4,1-16 maler denne enheten ut for oss i en utfordrende tekst. Og Johannes 17 gjengir Jesu bønn for sine disipler. Der ber han om at Gud skal bevare oss i enheten, først og fremst med den treenige Gud. Kirkens enhet trues ikke av uenighet og et mangfold av kirkesamfunn.

Når Jesus ber sin Far om at vi skal være ett, skal vi få tro at dette er en bønn etter Guds vilje og at han oppfyller den. Og oppfyllelsen skjer i Jesus Kristus, når vi søker Guds herlighet og ære. Det er i Han enheten finnes. Blir vi ett med Jesus, blir vi også ett med hverandre.

Denne enheten er altså ikke noe vi skal skape. Det er ikke vår enhet, men Åndens enhet. Og det er ut fra Jesus at hele kroppen sammenføyes. Vi er lemmer på samme kropp. Det er en enhet vi blir født inn i ved Den Hellige Ånd.

Det er som når vi blir født inn i en familie. Den enheten brytes ikke av at vi har konflikter eller krangler. Enheten er der, skapt av Den hellige ånd.

Men det er ingen tvil om at Paulus også oppfordrer oss til å kjempe for å bevare den enheten som Den hellige ånd har skapt. «I mildhet, ydmykhet og storsinn, så dere bærer over med hverandre.»

Mens vi venter på fullt ut å leve i denne enheten, så har vi fått et oppdrag. Vi skal tjene hverandre slik at Kristi kropp bygges opp, «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.» Det står i bestemt form entall; det modne mennesket. Det er først når vi er sammen, i enhet, at vi kan bli dette modne mennesket.

Og så, for på en måte å understreke poenget sitt, fortsetter Paulus med å si at vi ikke lenger skal være som umyndige småbarn. Og da er vi tilbake i flertall. For når vi er hver for oss, da er vi småbarn. Og da har vi ingen mulighet til å nå modenhet, for hver for oss vil vi ikke kunne vokse til den hele og fulle forståelse av sannheten. Vi vil trekkes hit og dit, alt etter hvilke vinder som blåser.

Som dirigenten sa til symfoniorkesteret; Nå spiller du alene. Du må bli ett med oss for at dette skal bli symfoni.

Et symfoni­ orkester er avhengig av hver enkelt - og alle i sammen!

Jarle Skullerud Synodeleder

17

Kvinner i Frikirken

Illustrasjonsfoto fra sommer i Nordre. Foto Rita Aglen

Opplever å få bruke sine nådegaver Om ikke alle menigheter ordinerer kvinner, er det flere menigheter som er bevisst på å ha kvinnelige ledere. Åsta Johanne Jenssen, Rita Aglen og Britt Larsen fra Nordre presbyterium opplever at de får bruke sine nådegaver.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

I VEIEN 2/23 skrev vi om veien til ordinasjon av kvinner og hvordan situasjonen er i dag.

I 2005 åpnet Frikirken for ordinasjon av kvinner. Med utgangspunkt i å sette hele legemet i funksjon, blir flere og flere kvinner sett og ordinert til tjeneste som eldste eller pastor.

Når vi går videre på en virkelighetsbeskrivelse av hele Frikirken, er det også viktig å ha med de menighetene

18

som ikke ordinerer kvinner, men som likevel har kvinner i ledelse. Vi har snakket med tre av dem, kvinner fra Namsos, Rognan og Credo Frikirke.

Åsta Johanne Jenssen, Rognan

Hvordan opplever du å være kvinne i lederposisjon i din menighet?

– Jeg er FriBU-kontakt i menigheten. Det vil si at jeg har det overordnede ansvaret for alle lokallagene og alt av barneog ungdomsarbeid i menigheten. Dette er en rolle jeg liker godt. Jeg og de andre lederne skjøtter vårt arbeid som vi finner det best, uten diktering eller innblanding fra noen. Det eneste som er litt dumt er

at jeg ikke har noen rolle i menighetsrådet, men dette har ikke noe med at jeg er kvinne, mener Åsta Johanne Jenssen. – Det er fordi menighetsrådet hos oss består av eldreråd og diakonråd. Dersom det er noe spesielt som berører min «virksomhet» i menigheten blir jeg kalt inn. For eksempel har vi nylig ansatt en barneog ungdomsarbeider. I denne prosessen var jeg med helt fra idé-fasen og da deltok jeg på eldsterådsmøter for å si hva jeg tenkte om den stillingen.

Hvordan får du brukt dine nådegaver?

– Jeg føler at jeg får brukt mine nådegaver. Jeg tror at en av mine gaver

det er plass for meg i fellesskapet, sier er å forkynne, og da spesielt til barn og Rita Aglen, Namsos Frikirke unge. Så det er jo midt i blinken Hvordan opplever du å være Rita Aglen. for meg å ha søndagsskole kvinne i lederposisjon i din og taler på familiegudstjemenighet?

Britt Larsen, Credo frikirke nester. Så derfor føler jeg – Jeg opplever det Hvordan opplever du å være kvinne i at jeg blir brukt til det jeg velsigna fint og trygt. lederposisjon i din menighet? kan i menigheten, sier Hvordan får du brukt – Jeg er medlem i diakonrådet og Jenssen, som de siste dine nådegaver? har tidligere vært leder i samme råd. årene også har vært sty– Gjennom samlinger Jeg opplever stor støtte og omsorg fra releder i FriBU nasjonalt. i Barnekirka, leirer og fam- menighetens medlemmer, og også Har du blitt utfordret til iliegudstjenester og vanlige fra eldsteråd og pastor. Vi har et godt å forkynne? Og er dette noe du guds­ tjenester. I relasjoner i og samarbeid med eldsteråd, og ofte kunne ønske? uten­for menigheten, får jeg også brukt fellesmøter i menighetsråd.

– Ja, jeg blir utfordret til å forkynne mine gaver.

Jeg opplever at kvinner i og det er jeg komfortabel med å gjøre.

Har du blitt utfordret til å forkynne? menigheten har og tar Hva savner du innen de rammene Og er dette noe du kunne ønske? en naturlig og likeverdere har for ordinasjon i din menighet?

– Jeg forkynner fast på familieguds­ dig plass med menn.

– Dette er ikke noe som jeg går rundt tjenestene, i tillegg til mindre samHvordan får du og tenker veldig mye på, eller savner. linger med barn og unge i menigheten. brukt dine nåde­ Det systemet vi har fungerer og vi har gaver?

Kvinner i Frikirken en varm og voksende menighet, med – Jeg er forsanger, og masse varierte tilbud og hyggelige folk. leder noen gudstjenester – Frikirken sier vi vil ha kvinner i posisjoner, men Det er ikke tilfeldig at Sigrun ble pastor, det – bestemte – Jeg var 22 år og var til stede under ordinasjonen.

Jeg tror det er flere Så vet jeg at uten kvinnene hos oss seminarer.

Opplever atinnjeg da må vi velge dem i styrer og råd. Ellers blir det hun seg tidlig for.

Dette var stor stas, men jeg huskerog jeg irriterte meg over dobbeltmoral. Det var hardt å se under valget i 2021, at det ikke var meg! Jeg ville jo være den første kvinTre generasjoner i familien var eldste på Ytterøya, kvinner hos oss som kunne hadde ikke arbeidet gåttutenfor rundt, ogFarsiden får brukt nådegaver. hvordan de ikke ble valgt, sier Sigrun Sandstad og Levanger.

Johan var eldste i Stavern Friknelige pastoren i Frikirken. Når jeg ikke ble den første sikter til valgordningen som synodestyret nå ønsker å irke, men har nå permisjon. Sigrun Sandstad er stolt pastoren, slo jeg det først fra meg, medgir hun. vi ikke har noen ordinerte kvinner Har du blitt utfordret til å forkynne? forbedre. over farfar og tror han viser ville vært stolt av henne.

Hun jobbet under studiene i Oslo som menighetsegnet seg i eldsterådet, og Selv ble hun valgt som personlig vara til leder i valSandstad er oppvokst på Stavern folkehøyskole og pedagog i Manglerud kirke. Hun hadde giftet seg, og jo det at det strengt tattvarikke nødvendette kunne ønske? en deler av Stavern Frikirke den gang. Det var midt gkomiteen. etter hvert fant det unge ekteparet Og ut at deer ville tilbake til noe du når der, på 90-tallet, og 12-åringen fikk med seg hvordan mande ikke får plass – Ordningen for valgkomiteen er tydeligvis slik at Stavern.

De flyttet uten at jobber var helt på plass. dig. Men det som er littdiskuterte interessant er blitt til blir å syk, så jeg ordinasjon av kvinner. jeg kun blir kaltutfordret inn hvis vedkommende – Vi kjøpte til og med hus. Etter kort – tid bleJeg jeg spurt er ikke – Jeg spilte fotball på den tiden, og jenter ble fortalt at deltar ikke i arbeidet. Jeg vil ikke være et positivt «tall» å jobbe i Frikirken. Dermed var jeg raskt på plass Sigrun Sandstad er femte generasjon ordinert i er det ikke optimalomsombruk av joinnrømmer å stilleSigrun detat kritiske spørsmålet: ErSå vi kynne, jeg vi hadde alle muligheter. det festa seg, dette å høre kvinne ihar posisjon, forkynt når ordningen er på slik at jeg ikke er barne- og ungdomsarbeider ifor­ 50 prosent stilling. men på Frikirken. Med et smil som de snakket om at vi ikke kunne være hyrder involvert i valgkomiteens arbeid.

Etter ett år fant både eldsteråd og Sigrun ut at det var ung ville hun gjerne blitt Frikirkens første kvini Rognan Frikirke, denhvordan beste utgaven søndagsskolen.

Tror nok jeg måtte fått og innser i menigheten.

Til og med månedlig syklus ble Hun sitter i valgkomiteen i Østre presbyterie bedre å bli ordinert til pastor. Menigheten hadde allerenelige pastor. Hun fryder seg over støtten i Stavdetrukket ressursene vi besitter. inn. Det gjorde selvsagt inntrykk, fordi jeg opplevde at etter at nestlederen gikk fra rollen, at noe må skje. ern Frikirke, som vil ha vekst og endring. Samtidig de ansatt en kvinne som pastor, så akkurat det var ikke Kunne vimennene oppnådd mer opplæring om jegnå,skulle prøvd meg snakket ufint om det annet kjønn, forteller hun – Nå må vi hjelpe hverandre, nå måpå vi «step up». Vi gjør 39-åringen seg av tanker oss om det åselv? være ordinert noe tema. Sigrun ble barne- og ungdomspastor. Åsta Johanne Jenssen med både smil og forskrekkelse. må prioritere å stille til valg i posisjoner, hvis vi vil ha kvinne i Frikirken.

– Det var jo mye bedre å få være med og ta beslutmed ordinerte kvinner?

Jeg tror det er det.

– Sta som jeg var, tenkte jeg at jo, JEG skal bli pastor forandring.

Det er jeg klar for, sier hun.

– Alle unge pasninger, der de skulle tas.

Tekst og foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek jeg blir stor! Jeg ville til og med gjerne bli den første både menn og kvinner, kjenner nok på familielivet Sandstad ble ordinert som 30-åring, og er veldig flere kvinner hos oss når som kunne egHva savner dutorer, innen de rammene kvinnelige pastoren. Trassen ble en del av mitt himmelog forventningene der. Men vi må si ja nå til å bli valgt! fornøyd med det. Menigheten har også vært positive til den tilflyttingen, nye veksten og nye given som har kall, sier hun, og smiler stort igjen.

Hvilken framtid ønsker du for ordinerte kvinner i Frik­ net seg i eldsterådet, ogskeSigrun når depåikke får og begynte derepastorene har for i din menighet?

Jegå har påde siste bønn og skjedd 15 årene.

De to kvinnelige har ordinasjon gikk videregående studere også hatt andakt irken? kjent seg velkommen og er gitt sin rettmessige plass i i Oslo, i Staffeldtsgate. Hun tok bachelor i musikk, – Jeg ønsker at vi gis posisjoner som ikke er avhenplass der, er det ikke optimal bruk – Jeg har ikke spesielt lovsangsgudstjeneste. menigheten. menighet og ledelse, på detav som nå heter NLA, som er gig avnoe kjønn. Det er ikke så kjektsavn å bli spurt fordi de – Noen få utmeldinger har vi hatt, men ikke mange. skolen Frikirken fusjonerte med da kirkesamfunnet la måtte ha en kvinne ... Samtidig ser jeg at kvotering er de ressursene vi besitter.

Samtidig når det gjelder muligheter tilmonner kvinner Hva savner du innen Jeg de har rammene også fått høre «lytt til eldre menn», innrømmer ned egen høyskole. Hun har tok også PPU, praktisk pedakanskje det eneste som nå. Jeg viliha kvotering hun. Men Sigrun står stødig og støtten er stor. – Selv vi må det. Hadde det gått fint uten, ville det være gogisk utdanning, på universitetet og master i musikk. jeg jo opplevd at eldsterådet hos menigheten, menhvis hadde vært fint – I samfunom vi menighet? kvinner i Frikirken kan bli ordinert og står i det, er det det beste, sier Sigrun Sandstad og tilføyer: – Vi studenter med oss bakgrunn fradere Frikirken,har holdt for ordinasjon i din det ikke til å komme bort fra at de harde stemmene og sammen, og jeg hadde praksis både i Stavern Frikirke net er ikke kjønn «ferdig snakka». Kvinner opplever mer viser at de kan ta imotogråd uavhengig flere kvinnelige forkynnere guds­ – Dette spørsmålet måtte jeg tenke uttalelsene jeg hørte som barn ogmed ung, ligger på skuli Brunlanes.

Det var veldig fint, og jeg var velkommen hets, influensere og politikere iopplever det. Dette er ugog fikk alle muligheter. reit. Hvis det i samfunnet ellers er behov for å snakke mine. Jeg legger også merke til hvordan andre av kjønn, og at de faktisk spør deda Sigrun somSandstadlitt gjerne menigheten, og jeg har kommetdrene fram til at jeghistoriertjenestene: Under studiene, var på, 22 år, hadom kjønn,fra hvorfor skulle vi i kirken ikke være påvirka av kvinner blir møtt, og hvilke de forteller. Det må det? Vi er så langt fra «ferdig snakka» om kvinner. Vi er jeg kunne romme, selv om min hverdag i Stavern er Frikirken vedtatt at kvinner kunne ordineres. Det var er mest egnet og det erde jo med men jeg tenker også er sier Sigrun. personlig savn halvparteneksterne. av befolkningen, såDet det er viktig, bra, sier hun. på de klart for tanken ordinasjon av den første kvinnelige pastor i Frik- ikke kjenner noe Hun er veldig glad for at barna som vokser opp nå i Sigrun Sandstad vil ikke at kvinner kun skal måtte irken. Katrine Bråtane ble ordinert til å være sykehusbåde eldsteråd og diakonråd, opp i menighetsråd, skjønner områdene. Jeg opplever «tøffe å ha gode ogdet somtatt Stavern Frikirke,men har kvinner som forbilder i alle posisseg opp» for å takle blir sagt. prest på Sunnås. at de Menn har historisk hatt alle muligheter i Frikirken joner. Og de overhører ikke lenger negative kommenskal forvalte og fordele oppgaver ut fra romslige rammer der jegog –kan deten autoritet er vanskelig kjenner jeg snakke med en selvsagt at autoritet, tarer. å få tak i, sier Britt som vi kvinner har måttet kjempe for. Det ser vi fortsatt, – Min 11-årige datter sier hun vil bli pastor! Hun ser Sigrun Sandstad stortrives i kirka hun har vokst opp og hvor egnethet, sier Åsta Johanne Jenssen.

Larsen. kan tjene med de gavene jeg har og at mener hun, og sikter til det første synodemøtet hvor hun det som et helt normalt valg for henne, og det er jo veldhun er pastor. På veggen bak Sigrun henger bilder av menne-

Ville helst være første kvinne

var delegat. Digitalt synodemøte i 2021 og fysisk møte i 2022.

skene i Stavern Frikirke.

Tidslinje Fra muntlige kilder og jubileumsboka Midt i Livet (DELF 125 år)

20

Hilde Margrethe Sæbø avlegger teologisk embetseksamen som første kvinne i Frikirken.

1986

Sak om ordinasjon av kvinner er oppe til behandling for første gang, på synodemøtet i Grenland.

Forslaget blir avvist.

1987

Synoden behandler en sak som gjelder økumenisk samarbeid med kvinnelige prester.

1989

Hilde Margrethe Sæbø ansettes som rektor ved Luthersk Bibel – og Menighetsseminar (LBM).

1993

Synoden ber synodestyret sette ned et utvalg for å utrede ordinasjonssaken fram mot et ekstraordinært synodemøte i 2003/2004.

2002

Ordinasjon av kvinner i Frikirken blir vedtatt.

2005

ig fint!

Faksimile fra VEIEN nr. 2, 2023 Kvinner kan like selvsagt som menn bli valgt til hovedpastor, til synoderåd og som tilsynsmenn.

2011

Antall ordinerte kvinner i Frikirken i aktiv tjeneste: 42

2023

21

19

TEMA

Flyr på tross av klima­ engasjement Folkehøyskolene lokker med utenlandsreiser for å rekruttere nok elever. Men hva med skoleslagets eget ønske om å bidra til lavere klimaavtrykk? Vi har stilt spørsmålet til Frikirkens to folkehøyskoler.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Foto: Unsplash

Folkehøyskolene er selv opptatt av å redusere klimaavtrykket, samtidig trenger de elever som ønsker å gå på deres skoler. Sitatet fra egenrapporteringen til Kristiansand folkehøgskole illustrerer dette: «Det hadde vært svært enkelt å nå målet om 40% nedgang, hvis vi kuttet alle lange reiser. Vi er i prosess og jobber for å komme opp med gode alternativer til kortere reiser på flere av våre linjer, men pr. nå tror vi ikke at vi vil klare å rekruttere nok elever hvis vi kutter drastisk ned på antall lange reiser.

Utgangspunktet for folkehøgskole­ nes felles klimaengasjement er bære­

kraftvedtaket fra 2019, de selv står bak (se egen boks).

Fra Kristiansand Folkehøgskoles selvevaluering kommer det fram at etter koronapandemien er man tilbake til reiseaktiviteten fra 2019, selv om man langt bedre enn før benytter «global­ vettreglene» ved reiseaktivitet. Størstedel av andelen av utslippet kommer fra flyreiser.

Tor Inge Askeland, rektor på Kristiansand Folkehøgskole På hvilken måte forplikter skolen seg til klimaengasjementet?

– Når det gjelder forpliktelse, er ikke

dette noe som er knyttet til verken lov/ forskrift eller har noe med tilskuddet å gjøre, men gjennom et felles vedtak/ mål, får vi samlet mer oppmerksomhet og fokus for å jobbe systematisk med reduksjon av utslipp, sier Askeland.

– Dilemmaet du påpeker er selvsagt relevant. Det er derfor svært viktig at i den grad vi som folkehøgskoler benytter studiereiser som en integrert del av vårt opplegg, må det jobbes veldig godt med danningsprosessene knyttet til turene. Det innebærer både forarbeid, gjennomføring og etterarbeid. Det er en selvfølge at alt det vi driver med på skolen skal være i tråd med formålet

Folkehøgskolenes Bærekraftvedtak De fem folkehøgskolestyrene (FHSR, NKF, FHF, IF og IKF) anerkjenner at vi befinner oss i en klimakrise som krever akutt handling. Vi ønsker å inspirere alle folkehøgskolene til økt innsats for å nå FNs 17 bærekraftsmål, med særlig vekt på mål 13 om å stoppe klimaendringer og 4.7 om utdanning for bærekraftig utvikling, gjennom seks felles mål.

MÅL 1

Innen 2030: Skolene reduserer klima­ gassutslipp med 40 prosent (fra 2019) med særlig sikte på å redusere folkehøgskolenes flyreiser som ikke er en naturlig del av undervisningen.

MÅL 3

MÅL 5

Innen 2021: Skolene bruker aktivt Styrene vil legge til rette for at den enGlobalvettreglene i planlegging av kelte skole finner gode løsninger. studieturer og annet globalt engasjement i skolens regi.

MÅL 6 Folkehøgskolerådet henstilles til å dele ut en bærekraftspris til en av MÅL 4 MÅL 2 Alle skoler utarbeider en årlig lokal kli- folkehøgskolene fra og med RekSkolene har bærekraftig utvikling som maplan og strategi for å nå bærekraft- tormøtet i januar 2021. Det bør tas sikte på å gjøre dette årlig. målene. sentralt tema for sin selvevaluering

20

om allmenndanning/folkeopplysning og ikke minst vår visjon, framtid og håp.

Oppsummert opplever jeg at klima­ engasjementet forplikter på to måter: • At alt vi gjør er godt forankret i vårt formål og det er en rød tråd i vårt helhetlige opplegg/program (både undervisning/pedagogisk og sosialpedagogisk).

• At vi når reduksjonsmålene før 2030 og gjerne med større margin enn 40%, gjennom systematiske tiltak / endringer i drift og pedagogisk program.

Hvorvidt er klimasaken noe staben tar på alvor i linjevalg, markedsføring osv.?

– Jeg opplever at staben i høy grad tar klimasaken på alvor, og det jobbes godt og kreativt med hvordan vi både kan ivareta behovet for å rekruttere elever, som er grunnlaget for vår eksistens, og samtidig bidra til årlig å sende fra oss 100-120 ungdommer med gode holdninger og vilje til å bidra til reduk­ sjon av klimagassutslipp, sier Askeland til VEIEN. Ståle Gilberg, konstituert rektor på Stavern folkehøyskole På hvilken måte forplikter skolen seg til klimaengasjementet?

– Som du antyder i spørsmålet, så står vi i en spagat mellom hensynet til elevtall/økonomi, og klimautslipp. Og, ja, vi reiser fortsatt med fly på våre studieturer. Dette er et dilemma, og spørsmålet er betimelig. Vi må likevel presisere at Bærekraftvedtaket det siktes til i spørsmålet, handler om et totalbilde i forhold FNBs 17 bærekraftmål.

Mål 1 i «Folkehøgskolenes Bærekraftmål» handler om å redusere klimautslipp generelt, og reiser spesielt – «hvor det å fly ikke er en naturlig del av undervisningen». En slik formulering kan selvfølgelig misbrukes og bli en sovepute, men det er det ikke for oss, svarer Gilberg, sammen med informasjonsansvarlig ved skolen, Jostein Tvedten.

– Vi skal og må redusere så mye vi kan, der vi kan! Spørsmålet er hva

vi faktisk kan få til, og samtidig ha en bærekraftig økonomi. Kan og bør vi kutte ned enda mer på reisevirksomheten vår, når vi allerede har erfart å miste søkere grunnet færre og mer kort­ reiste studiereiser? Dette er et viktig og naturlig spørsmål for Frikirken som skoleeier. En radikal endring, som å kutte ut studieturer med fly, vil med stor sannsynlighet innebære færre elever,

Dette handler nettopp om at reisene er en naturlig del av undervisningen.

Hvorvidt er klimasaken noe staben tar på alvor i linjevalg og markedsføring?

– Reising medfører et dilemma vi deler med bistands- og misjonsorganisasjonene, som også står for en betydelig reisevirksomhet. Når vi leser FNs 17 bærekrafts mål, er det noen

– Reising medfører et dilemma vi deler med bistand- og misjonsorganisasjonene, som også står for en betydelig reisevirksomhet.. oppsigelser og manglende vedlikehold. Her står Frikirken som skoleeier overfor et dilemma og et verdivalg.

Skoleledelsen sin ryggmargsrefleks vil som regel være å ivareta elever, ansatte, økonomi og bygningsmasse, sier Ståle Gilberg til hele kirkesamfunnet som skoleeier.

– Et vanlig argument for å legitimere reising i folkehøgskolen, er at «veldig mange av ungdommene vil reise. Reiser de ikke med oss, så reiser de med noen andre eller på egen hånd». Dette er nok sant, og vi kan også legge til at det er mer «mening» i våre reiser.

Vi må likevel begrunne reisene våre bedre enn som så. Hvis noe er feil, blir det ikke mindre feil av at «alle gjør det uansett». Intensjonen bak våre reiser har aldri handlet om markedsføring eller hva alle andre gjør. Intensjonen og begrunnelsen for å reise er akkurat den samme nå, som før reisene ble brukt som et trekkplaster for å få elever.

Ståle Gilberg

motsetningsforhold mellom noen mål, på lik linje med naturhensyn vs. enkelte former for grønn energi. Hvert eneste år bruker vi mye tid i personalet på å vurdere samfunnsoppdraget vårt opp mot klimaavtrykket.

– De siste 10 årene har vi hatt et mer selvkritisk lys på egen reisevirksomhet, noe som har ført til at vi har kuttet ut noen reiser, endret destinasjoner, studieturmodell osv. Stavern folkehøyskole er også blant skolene som har gått foran for å tone ned reisene i markedsføringen, ved å for eksempel ikke ha studieturdestinasjon i linjenavnet, forteller Ståle Gilberg.

– Det er vårt inderlige håp og ønske at vårt bærekraftregnskap går i pluss - i et helhetsperspektiv. Hvert år kommer det 80-120 elever vi ønsker å utruste og sende fra oss som medborgere som på sitt vis kan bidra til en bedre verden – i smått og stort, sier Gilberg.

Klimavennlig reisepolicy

Frikirken vedtok i 2018 en reise -og møtepolicy for å imøtekomme behovet for å møte klimautfordringene. Den kan leses i sin helhet her: «Beregninger av Norges rettferdige andel for å nå Paris-avtalens klimamål, slår fast at Norge må redusere klimagassutslipp med minst 53 % innen 2030. Det er naturlig at Frikirken følger denne anbefalingen», heter det i dokumentet. VEIEN vil følge opp dette temaet videre.

21

AKTUELT

Bokaktuell om sannhet i vår tid – Vi lever i en tid der sannhet er redusert til noe man opplever og erfarer personlig, sier Joachim V. Gladsø. Han er en av fem medlemmer i VEIENs redaksjonsråd, og aktuell med boken «Hva er sannhet – hvordan balansere ditt kristenliv i en postmoderne verden?».

Tekst: Geir Arne Johansen, Foto: Privat

Gladsø har undervisningskompetanse i kristendom, religion og etikk fra NLA Høgskolen, men jobber til daglig som ingeniør og prosjektleder innen elkraft. Han og familien går i NLM og misjonskirka på Stjørdal, og har et husfelleskap som er underlagt Steinkjer Frikirke.

I boken «Hva er sannhet ?» reflekterer han over spørsmål om sannhet. Kan det være noe vi personlig opplever ut fra egen erfaring? Og hvordan forholder vi oss til det Bibelen sier er sannhet?

Hva var din motivasjon for å skrive denne boka?

– Vi lever i en tid der sannhet er redusert til noe man opplever og erfarer personlig. Bibelen hevder å være sannhet og Jesus den eneste veien til Gud; veien, sannheten og livet. Dette går mye igjen i boka; at det ikke finnes så mange gråsoner og «mellomfaser». Nå er jeg ingeniør, så dette er kanskje litt firkantet fremstilt, og ikke så pedagogisk som en lærer ville formidlet det.

Men jeg opplever at vi både i kristen og ikke-kristen kultur stadig søker etter hva som egentlig er sannhet

22

i en tid der det subjektive er veldig viktig for oss. Hva er innafor, og hva er ikke? Og hvorfor er noe innafor?

Hvem bestemmer det?

Du skriver at «Sannheten kan altså ikke være både og. Sannhet er hel ved. Sannheten er objektiv».

Hva legger du i det?

– Jeg tenker at sannhet er uavhengig av kultur og samtid, men opplever samtidig at sannheten i stor grad er relativ ute i samfunnet. Men også i kirkene. Vi har på mange måter tilpasset oss tiden rundt oss, og prøver stadig å jage etter at verden skal like oss, våre visjoner og våre strategier.

Den gående debatten om likekjønnet samliv i Frikirken vekker stort engasjement. I boken har Gladsø valgt å ikke legge så mye vekt på teamet.

– Boka går ikke veldig konkret inn på samlivsspørsmålet. Jeg prøver mer å trekke de store linjene og samtidig være kort og konkret. Med god bruk av henvisninger, håper jeg å gjøre boka lesbar for alle. Derfor starter jeg også i boka med apologetikk (en teologisk disiplin som

har til hensikt å begrunne og rettferdiggjøre kristendommens krav på å representere den sanne religion, red.anm.), og går sånn sett tilbake til «start».

– Når det gjelder samlivs­spørs­ målet i Frikirken, er dette et så komplekst spørsmål at jeg synes det er vanskelig å svare på det uten å få tilstrekkelig tid og plass til å behandle det med respekt og varsomhet. Jeg mener at Guds lære og Guds Ord står fast. Uansett.

Derfor er jeg konservativ. Samtidig er det vanskelig at vi ikke skal ha en menighet som ikke har rom for alle. Så hva betyr det å være konservativ? Hva betyr det at Guds Ord skal stå fast uansett? Hva betyr det i mitt liv? Menneskene og fargene endrer seg, selv om Guds ord står fast. Dette gjelder ikke bare samliv, det gjelder utroskap, gambling og mange andre ting som vi har blant oss og som vi også er redde for å snakke om, sier Gladsø.

På fritiden driver han med trening, jakt, fiske og kickboksing, der har han møtt mange som lurer og er nysgjerrige på tro.

– Boka mi løfter jo Bibelen som en autoritet. Men jeg er opptatt av å ikke oppleves som hard. Vi konservative må ta avstand fra alle menneskebudene og alt det tullet som har ødelagt for folk. Vi må være rause med hverandre, for vi er alle ufullkomne og trenger Guds nåde. Det finnes håp for alle, og vi har alle fått et anker inn i det aller helligste! Kun grunnet Jesus, og det som skjedde på korset. Derfor må vi tåle og snakke om synd. Om vi ikke snakker om synd, vet vi vel heller ikke at vi trenger nåde. Eller hvorfor vi trenger nåde.

Hva er din definisjon av sannhet?

– I Bibelen leser vi, «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (Joh. 17,17). Så hvis vi begynner der, er det tydelig for meg at Jesus er veien, sannheten og livet.

Hvem har du skrevet til, hvem er målgruppa?

– Jeg vet at en del godt voksne har kjøpt boka til sine barn og barnebarn. De kjenner på at generasjonene som kommer etter dem trenger noe om dette, og ungdommen selv etterspør noe med substans i en verden fylt med sosiale medier. Selv håper jeg at den kan treffe både de mer voksne, og “19-åringen”. Jeg har hatt noen gode samtaler med en 70-åring som kjøpte boka, og som opplevde den som ransakende. Det gjør inntrykk å høre.

Hva håper du at leseren skal sitte igjen med?

– At folk skal bli nysgjerrige på tro. Jeg er engasjert i samtalekonseptet «Grill en kristen», som gir innblikk i kristen tenking, og registrerer at det kommer en del kristne som gjerne vil diskutere temaer vi ikke har snakket så mye om. Flere har vokst opp i et kristent hjem, men de har kanskje ikke snakket så mye om tvil, for eksempel. Mange kristne ungdommer, men også voksne, har ikke fått undervist for eksempel om krigene i det gamle testamentet.

Dette kan typisk skape store trosproblemer når de møter dette på videregående eller universitet. Det er jo enkelt å forklare mange av disse mytene og fordommene, men da må noen forklare og fortelle.

Du skriver om en mye splittet og polarisert kristendom i vår tid. Hva tenker du om uenighet og diskusjoner i menighetene? Er det så farlig å være uenig?

– Vi lever i en tid der sannhet er redusert til noe man opplever og erfarer personlig – Vi snakker mye om enhet, og det høres fint ut, men hva er grunnlaget for enhet, og hvor går grensen for splittelse? Nå tenker jeg først og fremst på de store splittelsene, som mellom protestantisk lære og katolsk lære. Når vi trekker de store linjene (hvem er Gud, hva med nattverden, hva skjedde på korset, for hvem døde Jesus, sto han opp igjen? Hva skjedde på pinsedagen og hvordan påvirker det oss i dag) så vil det være klare skiller, men når vi snakker om spørsmål som: hvilken musikk liker du? Hvorfor ikke? Så har vi splittet oss alt for mye på form og farger. Hva vi liker, og ikke liker.

Men jeg er veldig tydelig på at det Bibelen hevder er sannhet, er sannhet fra start til slutt. Det er viktig, og jeg tenker at det kan være klokt å skille lag hvis avstanden mellom denne forståelsen blir for stor. Det vil være vanskelig å samarbeide om man leser Bibelen så forskjellig, men samtidig hevder at den skal være autoritet i våre liv.

Du har tidligere skrevet et leser-

innlegg om nykalvinisme. Hva tenker du er problemet med det, og er dette relevant i våre sammenhenger?

– I Luthersk tradisjon er det kort vei til kalvinisme, og vi står sammen med kalvinismen i mange verdispørsmål og andre ting. Men jeg er redd for at nykalvinismen kan bli en hvilepute, i den forstand at vi «ikke trenger å gjøre noe», fordi alt likevel er bestemt på forhånd. Problemet er at om det skulle være sånn at det er forutbestemt hvem som blir frelst og hvem som går fortapt, smuldrer evangeliet bort. Det blir jo helt ulogisk dersom det ikke gjør noen forskjell hva vi tror. Nå sier ikke boka noe om nykalvinisme, og dette er et stort tema, men det koker ned til at mennesket har fri vilje. Hvis vi ikke hadde fri vilje, er det jo Gud som styrer viljen vår, også den onde viljen. Luther erkjente at dette vet vi ikke. Hvis vi skal plassere Gud i en logisk boks, gjør vi Gud veldig liten.

Selv om det koster meg å si det. Jeg vil jo så gjerne forstå alt. Men i bunn og grunn er jeg også en tilgitt synder som aldri kan forstå Guds kompleksitet. Om jeg hadde forstått det kunne ikke han ha vært Gud, om jeg skulle få plass til hele hans fylde i min lille forståelse.

Boken er gitt ut på Ventura forlag, og kan bestilles direkte fra forlaget eller gjennom bokhandleren.

Gladsø er med i VEIENs redaksjonsråd sammen med Heidi Garvik, Gjermund Øystese, Anne-Kristine Wiecek (redaktør), Rajeni Jabessa Wodajo og Christine Pedersen (foran).

23

Tema

Uenighet er uunngåelig der mennesker samles. (Foto: Unsplash)

Advarer mot å utvanne Luthersk theologi Teolog Linn Sæbø Rystad representerte det mindretallet i teologisk fagråd i 2016, som dialogutvalget i årets synodesaker IKKE henviser til. Hennes uttalelse er publisert offentlig og er blitt en del av grunnlaget for de som nå mener samlivssaken ikke er en bekjennelsessak, men en viktig etisk sak. Og teologen påpeker at for Luther er ikke ekteskapet et sakrament.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Menighetene i Frikirken har i disse dager menighetsmøter hvor man forsøker å ha en dialog om hvorvidt samlivssaken (likekjønnet ekteskap) er et bekjennelsesspørsmål. I sakspapirene til sommerens synodemøte, henviser dialogutvalget i stor grad til flertallet i teologisk fagråd fra 2016. Dette framkommer av sakspapirene som er offentlig tilgjengelig på Frikirkens hjemmeside.

Daværende teologiske utvalg kom med et offentlig notat i 2016, som ble sendt ut til menighetene (synoden i 2017).

Tre av fire medlemmer bak flertallsinnstillingen som det blir henvist til, arbeider ikke lengre i Frikirken og det er etter det VEIEN kjenner til, uvisst om de fortsatt står for det samme syns­ punktet som kommer fram den gang. Anne Nordvoll har flagget

24

at hun har endret syn til at samlivssaken ikke kan være en be­ kjennelsessak. Det gjorde hun i et innlegg på Magasinetveien. no/ytringer

Mindretallsinnstillingen fra Linn Sæbø Rystad, blir ikke omtalt av dialogutvalget i årets sakspapirer, og fikk lite oppmerksomhet i 2017. Linn Sæbø Rystad er i dag førsteamanuensis i praktisk teologi ved MF Vitenskapelige Høyskole for Teologi, Religion og Samfunn (MF).

VEIEN går nå tilbake til teologen som har vokst opp i Kristiansand Frikirke.

Flere av Frikirkens med-

lemmer og menigheter, støtter seg til det Sæbø Rystad skrev i 2016. Det kommer fram i innlegg og saksframlegg fra Oslo Vestre og Treungen frikirker. Flere menigheter har hatt menighetsmøter om hvorvidt samlivssaken er et bekjennelsesspørsmål, og det er blitt kjent at både Kristiansand Frikirke, Randesund, Porsgrunn og Fredrikstad er blant menighetene som sender saken tilbake til synoderådet. Etter det VEIEN kjenner til støtter de Oslo Vestre og Treungens saksframlegg med blant annet denne formuleringen: «Synoden anser ikke spørsmålet om likekjønnet samliv som et bekjennelsesspørsmål.»

Hvordan ser du situasjonen i Frikirken i dag, kontra 2016?

– Da vi kom sammen i teologisk fagråd den gangen, var utgangspunktet å drøfte hvordan

Linn Sæbø Rystad

man burde møte homofile i sjelesorg. Etter hvert som vi arbeidet sammen, ble det vanskeligere og vanskeligere å ikke skulle ta stilling til teologien. Vi i teologisk fagråd henvendte oss da til synodestyret og fikk mandat til å si noe om begge saksområdene, forteller Linn Sæbø Rystad.

– Den sjelesørgeriske innstillingen med fokus på den som kommer til samtale og hva den trenger, var vi enig i, men det var uenighet i bibelsyn og be­ kjennelsesplikt. Og vi var uenige i om homofilt samliv er synd eller ikke.

– Vi behandlet mange av de samme spørsmålene som dialogutvalget har behandlet nå.

Jeg er klar over at jeg var i et betydelig mindretall, men når jeg leser dialogutvalgets notat man finner blant synodesakene, er det overraskende at de ikke i noen grad henviser til mindretallsinnstillingen. Dette særlig siden det skulle være et dialog­ utvalg, og slik jeg forstår dialog betyr det at mer enn én side av en sak kommer frem. Når man da har tilgang på en slik dialog i tidligere dokumenter, er det

Jeg mener vi virkelig må ta på alvor det kallet man har til å gjøre Guds ord levende og virke­ kraftig der man er i den tiden man lever merkelig å ikke bruke den. Jeg tror det har ført til at dokumentet fra dialogutvalget dessverre ikke oppleves som dialogisk, men som konkluderende, mener Linn Sæbø Rystad.

Etter det VEIEN kjenner til er Dialogskriftet (se egen sak) som ble sendt til menighetene ment å skulle utfylle bildet av ulike stemmer. Dette er et prosessverktøy, og ikke en del av de formelle sakspapirene til synoden. Jarle

Skullerud, Jostein Ørum og Maria Bjørdal har redigert heftet.

Hvordan ser du det kirkelige landskapet rundt spørsmålet om likekjønnet samliv da i 2016/17, og kontra nå?

– I 2016 i Frikirken stod jeg alene, eller det var i alle fall få som turte si offentlig at de ikke stod på Frikirkens offisielle syn.

Det var mer kontroversielt å ta dissens da, enn i dag. Flere pas­ torer har nå vært offentlige om at de er i tvil om Frikirkens eksisterende syn i samlivssaken, sier hun.

Du sier dere i teologisk fagråd ga et råd. Andre hevder det er vedtatt allerede at samlivssaken er en bekjennelsessak. Men du ser det slik at man gjør noe nytt nå?

– Vårt dokument førte ikke til noe vedtak i synoderådet eller til sak på synodemøtet, slik dokumentet fra dialogutvalget denne gangen har ført til. Da mener jeg at det skjer noe nytt. Hvis forslaget til synoderådet går gjennom på synodemøtet vil Frikirken da mene at hva man mener om samlivsetikken er like viktig som hva man mener om dåp og nattverd. Etter min mening er det et inngripende vedtak og også utvikling av ny teologi – selv om de som er uenige med meg mener at det ikke er det. Det setter teologi om samliv opp på sakramentsnivå og ekteskapet har aldri vært et sakrament i lutherske kirker.

Som ung, kvinne, pastor og teolog ble Linn Sæbø Rystad valgt til synoderådet (2011-2014).

Du ville kanskje ikke blitt valgt inn i synoderådet eller teologisk fagråd nå?

– Flere av de som sa de var «i tvil» i spørsmålet rundt likekjønnet samliv ble ikke valgt inn ved forrige synode. Samlivssaken har vokst fram som et «kontroll-

spørsmål», sier Sæbø Rystad, og presiserer at hun er bekymret for den realiteten.

– Man kan heller samarbeide med en pinsemenighet, enn andre lutheranere. Dåpssyn er ikke lengre en skillelinje, men det er hva du mener om likekjønnet samliv som skiller. Det synes jeg er rart. Men det henger selvfølgelig sammen med at jeg mener at dette ikke er et be­ kjennelsesspørsmål, sier Sæbø Rystad.

I et innlegg i Vårt Land i november kommer det fram at du meldte deg ut av Frikirken i 2018. Vil du kommentere det?

– Det handlet om flere momenter. Jeg var en av de første kvinnelige hovedpastorene, og sa ifra offentlig hvordan jeg opplevde at det ikke bare var enkelt i Frikirken. Det var til tider tungt å stå i, kanskje tyngre enn jeg klarte å kjenne på da. Jeg hadde også en generell opplevelse av å stille kritiske spørsmål som ikke blir tatt godt imot. Det er slitsomt å være den som blir oppfattet som sur og krass. Jeg ville beholde kjærligheten til kirke­ samfunnet, og ville ikke ende opp som bitter. I tillegg merket jeg jo at jeg hadde flyttet meg teologisk, samtidig som jeg mener Frikirken også flyttet seg teologisk i motsatt retning av meg.

Jeg tenkte derfor at jeg måtte ta konsekvensene av det, så jeg meldte meg ut. I etterkant har jeg lurt på om det var «feigt», men for min egen del var det riktig på det tidspunktet å melde seg ut.

– Jeg har DNA-et mitt i Frikirken, og har fortsatt tilknytning til kirkesamfunnet jeg vokste opp i. Jeg taler fast en gang i halvåret i Oslo Vestre der jeg var pastor, og taler gjerne andre steder også. Denne våren har jeg også blitt invitert til å undervise om mitt syn på likekjønnet samliv i

25

Tema – Hvis forslaget til synoderådet går gjennom på synodemøtet vil Frikirken da mene at hva man mener om samlivsetikken er like viktig som hva man mener om dåp og nattverd. Etter min mening er det et Linn Sæbø Rystad inngripende vedtak og også utvikling av ny teologi. flere menigheter i Frikirken.

– Jeg ønsker virkelig Frikirken alt godt, men mener fremdeles at det finnes stort rom for å jobbe for en kultur der det er mer vanlig, og sees på som sunt, å være teologisk uenige med hverandre, også om andre saker enn like­ kjønnet samliv.

Jeg unner Frikirken mulighetene og utviklings­potensialet som et

Dialogskriftet

I januar sendte synodestyret ut et «dialogskrift» til hjelp for dialogmøter lokalt, som en del av forberedelsene til synodemøtet.

Bidragsyterne er ikke navngitt og dokumentet er ikke offentlig tilgjengelig, men medlemmene kan få dokumentet fra sitt lokale menighetskontor.

Synodeleder Jarle Skullerud skriver blant annet dette i sin innledning: «Målet for de neste månedene er ikke enighet og men-

høyt tak for teologisk samtale og debatt skaper. Det spenn­ ende med teologien generelt, og forkynnelsen spesielt (som jeg har forsket på), er jo nettopp skjæringspunktet mellom bibel­ tekster, erfaring og kontekst. Jeg mener vi virkelig må ta på alvor det kallet man har til å gjøre Guds ord levende og virkekraftig der man er, i den tiden man

lever. For å få til det, kan det av og til være at vi endrer oppfatninger. Jeg mener at det ikke er farlig, men heller nødvendig og en del av det vi må gjøre når vi skal forvalte det gode budskapet og formidle det til mennesker i dag, sier Linn Sæbø Rystad til VEIEN.

ingskonformitet. Uenighet har vært til stede i en eller annen form i alle fellesskap gjennom hele menneskehetens historie.

Jo mer som står på spill, jo mer alvorlig blir uenigheten. Se bare på Paulus sine brev til de første kristne. De er fulle av fortellinger om uenighet og forsøk på å finne ut av uenigheten. Paulus tok selv steget ut på torget i Areopagos for å være der meninger brøt mot hverandre. Han ble kanskje både trukket dit fordi han had-

de noe å fortelle, og fordi han ville lære av dem som kunne gi ham motstand. Der uenighet får slippe til i ærlig strid mellom meningsmotstandere, skjer det ofte noe viktig. Det kan nemlig ende med at begge parter vokser og utvikler seg.»

Skullerud henviser til Norges Kristne Råds skriftserie om dialog. Sistnevnte kan lastes ned i sin helhet her:

Vil fortsatt arbeide for kirkens enhet Dialogdøgnet i november, i lukket rom, hadde betydning, hevder synodelederen som leder synoderådet. Synoderådet fastholder likevel kirkesamfunnets eksisterende syn på likekjønnet samliv. På tross av at saken defineres som «kirkesplittende», fikk synodeleder Jarle Skullerud med formuleringen «å arbeide for kirkens enhet». Formuleringen var gjenstand for uenighet, og ble vedtatt mot syv stemmer.

Formuleringen om å tillate men-

26

ingsbrytning ble enstemmig vedtatt, og dialogen går videre i VEIEN. Les hele intervjuet med synodeleder etter at sakspapirene ble offentliggjort.

Synoderådet fastholder at «samlivsteologi må anses som et bekjennelsesspørsmål, og at det derfor ikke er mulig å lære og praktisere to ulike syn i dette spørsmålet. «Vi erkjenner at ulike syn på likekjønnet samliv

har kraft i seg til å være kirkesplittende, men vi vil fortsatt arbeide for kirkens enhet.» Siste leddsetning kan bli avgjørende for kirkesamfunnets framtid. Syv av de 21 stemmeberettigede stemte mot å ta inn formuleringen «vil fortsatt arbeide for kirkens enhet». Men synodelederen fremmet forslaget om å få dette inn.

Ønsker å tillate to syn, på grunnlag av én skriftforståelse

– Det kommer mer og mer teologisk arbeid med en skriftforståelse vi som kirkesam­ funn kan anerkjenne, og som argumenterer for en aksept av likekjønnet samliv. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde fast på at det med grunnlag i vår skriftforståelse bare kan være én konklusjon i dette spørsmålet, sier pastor og medlem av synoderådet, Gunnar Johnsen. Johnsen er en av to i synode­ rådet som stemte mot å se samlivssaken som en bekjennelsessak. Sammen med Treungen Frikyrkje, har Oslo Vestre Frikirke fremmet dette som sak til synoden. Les hele intervjuet med Gunnar Johnsen.

Etter at sakspapirene ble sendt til menighetene, har vi fått 14 innlegg som er publisert i spalten Ytringer på VEIENs nettside.

Svein Gunnar Gundersens innlegg har fått flest lesere

– Våkn opp, Frikirkens myndige lekfolk, og bruk stemmen deres – Jeg vil med dette oppfordre Frikirkens myndige lekfolk til å bruke sin stemme og underkjenne den innstilling vi har fått fra vår kirkes øverste organer. Innstillingen fra synoderådet vil, om den blir nedstemt på synodemøtet i 2024, bli sendt tilbake for revurdering. Hva som skjer da vil tiden vise, skriver Svein Gunnar Gundersen, fra Kristiansand.

Når det å leve med to syn blir umulig

Raymond Lillevik argumenterer mot Per Eriksens innlegg og Gunnar Johnsens uttalelser i VEIEN: – Frikirkens ledelse mener at kirke­ samfunnet ikke kan leve med to syn angående samkjønnede forhold. Mens pastor Per Eriksen mener at argumentet er ugyldig siden hverken bekjennelsesskrifter eller Jesu ord sier noe om samkjønnede forhold, sier Gunnar Johnsen at Frikirken kan ha et skriftsyn som tillater to syn. Her blir begge for overfladiske, sier Lillevik, fra Nesna.

– Skriften alene og nåden alene

Anne Nordvoll var med på flertallsuttalelsen teologisk utvalg skrev i 2016. Hun har imidler-

tid beveget seg, og bekrefter overfor VEIEN at hun ikke ser saken som en bekjennelsessak. Dette skjedde etter at hun leste seg opp på hva Luther sa om at ekteskapet tilhører "det verdslige regiment".

Homofilt samliv – et bekjennelsesspørsmål?

– Som det bør være kjent, stemte et stort flertall i Kristiansand Frikirke mot at homofilt samliv er et bekjennelsesspørsmål. Det ble argumentert med at det ikke er kirkesplittende, fordi homofilt samliv ikke er nevnt i de bekjennelsesskriftene vi er forpliktet på. Men det er for lettvint argumentasjon. Hvis man med bekjennelsesskriftene primært tenker på Confessio Augustana, står det selvsagt ikke noe der om dette spørsmålet, for det var overhodet ikke aktuell problematikk da den ble skrevet.

Men over bekjennelsesskriftene står Bibelen.

Bibelen er normen, bekjennelsesskriftene er avledet norm, skriver Jan Gossner, Sigmund Sandåker og Oddvar Søvik.

Hvordan det er for skeive å være i Frikirken mens debatten pågår

Under dialogmøtet om samlivssaken, for menighetene i Osloområdet, møtte deltakerne seks skeive som viste ansikt og uttrykte hvordan det er for dem å være skeiv i en kirke som debatterer likekjønnet samliv. «Som skeiv i Frikirka blir man snakket om som om man ikke er en del av kirka. Hvis noen vet at jeg er skeiv blir jeg ikke tatt seriøst som kristen, og når jeg står frem som skeiv blir det oppfat­ ta som om det er noe galt med meg. Det blir tatt for gitt at man som kristen ikke kan være skeiv, og den skeive delen av deg er ikke velkommen. Du blir sett på som “feil”

– Spørsmålet om likekjønnet samliv er ikke et bekjennelsesspørsmål Kjetil Gilberg deler sitt innlegg fra samtalekvelden i Oslo.

– Jeg forstår og respekterer tankesettet og teologien bak et konservativt syn når det gjelder likekjønnet samliv, selv om jeg er uenig. Men jeg forstår ingen av synoderådets argumenter for at dette er et bekjennelsesspørsmål.

27

AKTUELT

Ny misjonsleder i Frikirken Erling Aasen er ny misjonsleder i Frikirken fra 1. november i fjor, men kjenner arbeidet godt fra innsiden som utsending i ti år.

Tekst Geir Arne Johansen Erling Aasen er kjent som en blid kar som brenner for å nå ut i nabolag, både hjemme og ute. Mange kjenner han som en sprudlende formidler og det ble mange «likes» da vi på Facebooksida «Frikirken i Norge», delte at utsendingen fra «et land i Midtøsten» var blitt ansatt som misjonsleder.

Hvorfor ville du bli misjonsleder?

– Jeg synes jobben virker spennende og positivt utfordrende med en variert arbeidshverdag som spenner fra bistandsarbeid, jevnlig kontakt med menighetene, og oppfølging av arbeidet i felt. I tillegg trigges jeg av at misjon er et oppdrag vi har fått, sier Erling Aasen.

Som tidligere utsending er han godt kjent med misjonsarbeidet Frikirken driver.

– Jeg er veldig begeistret for både kollegene mine og arbeidet de står i, og opplever det spennende og givende å få være del av en annen side av denne jobben som handler om å bringe evangeliet til de minst nådde.

Jeg er stolt over kirkesamfunnets visjon, som er å nå ut til de minst nådde folkeslagene i verden, der få andre er til stede. Så synes jeg det er fantastisk at vi har et innvandrerteam som hjelper menighetene våre med å nå de unådde som er kommet til Norge, sier Aasen.

Misjonslederen kjenner på et stort engasjement for at det må være viktig for kirkesamfunnet å dele evangeliet, både «der ute» og her hjemme.

– Min erfaring med å drive misjon på krevende steder er at det er betydelig enklere med gode rammer. Norsk misjon og Frikirken har lang erfaring med å sende, og vi har

28

lært mye underveis. Jeg har et hjerte for at vi skal fortsette å være modige, å gå dit mange andre ikke går. Dit hvor de ikke får høre om Jesus om vi ikke er der. Dit hvor det tar langt tid å se den første komme til tro, om vi i det hele tatt får oppleve det. Dit hvor vi ikke kan sende hjem detaljert informasjon, fordi det kan være farlig. Ikke fordi det er kult, men fordi de trenger Jesus. Og jeg mener at Gud har utrustet oss til denne delen av misjonsoppdraget. Samtidig må vi gjøre det på en måte som gir gode vilkår for barna, ekteskapene, og for sunn langtidstjeneste for våre utsendinger, sier Erling Aasen.

Er det noe som er særlig utfordrende i den nye jobben?

– Personlig er det utfordrende å finne en god balanse mellom jobb- og familieliv. Samtidig som jeg opplever at jobben er veldig givende, kjenner jeg jo på utfordringene som småbarnsfar til fire og det at vi nylig er kommet hjem igjen til Norge. Jobben innebærer naturlig nok en del reisedøgn, menighetsbesøk og diverse, i løpet av året. Men jeg opplever at Frikirken som arbeidsgiver ønsker å legge til rette for gode arbeidsforhold.

– Situasjonen i Midtøsten utfordrer oss veldig som kirkesamfunn og enkeltmennesker. Frikirken har drevet forsoningsarbeid der i mange år, og på en måte opplever vi nå å bli sendt tilbake til steinalderen etter angrepet på Israel 7. oktober og med alt som har skjedd i kjølvannet av det. Samtidig tror jeg forsoningsarbeidet er mer relevant enn noen gang.

Vi står i en enda større spagat enn tidligere,

– Jeg har et hjerte for at vi skal fortsette å være modige, å gå dit mange andre ikke går. men desto viktigere er det å arbeide for fred og forsoning mellom jøder og palestinere. Det er dette vi jobber med, og det må vi kunne stå for.

Lørdag 7. oktober 2022 ble Israel angrepet av terrorister, og hendelsen beskrives som den største massakren av jøder siden Holocaust. I kjølvannet av massakren har verden blitt vitne til en global bølge av antisemittisme.

Lørdag 3. februar ble det holdt en markering mot antisemittisme på Eidsvollplass i Oslo, der Frikirken var blant kirkesamfunnene som var representert.

– Misjons- og bistandsrådgiver Marit Long holdt en appell. Vi ønsker ikke å ta stiling i krigen, men vi ønsker å stå opp for jøder som blir diskriminert i Norge. Samtidig er det viktig at vi står opp for sivilbefolkningen på Gaza som mangler vann, mat og medisiner. Jeg tenker at det skal være naturlig for oss som kirke å stå opp for de svake, uansett, sier Aasen.

Misjonslederen mener vi må kunne ha sympati med de uskyldige i denne konflikten på begge sider.

– Det som skjedde 7. oktober var umenneskelig. Samtidig er situasjonen for sivilbefolkningen på Gaza forferdelig. Historien, politikk og religion har gjort denne konflikten utfordrende å forholde seg til, men det må ikke hindre oss i å stå opp mot antisemittisme og terror, eller å stå opp for sivilbefolkningen på Gaza. Etter krigens utbrudd har Frikirken gitt pengestøtte både til våre palestinske og våre israelske partnere. Vi oppfordrer til bønn om fred, sier Erling Aasen.

300 000 til julegaveaksjonen

Frikirkens julegaveaksjon har samlet inn 300 000 kroner til jordskjelvrammede i Tyrkia. – Det er fantastisk at vi kan være med og gi hjelp til ofrene etter en av de glemte krisene i verden, sier misjonsleder Erling Aasen.

Frikirken har ikke lenger egne utsendinger i Tyrkia, men er fortsatt aktivt til stede gjennom kirkesamfunnets partnere. Julegaveaksjonen 2023 har samlet inn penger til organisasjonen «Tree of Life» og deres humanitære hjelpearbeid rettet mot rammede etter jordskjelvet i Tyrkia.

Skjelvet som rammet landet 6. februar i fjor gjorde skader i 10 provinser, med til sammen nesten 18 millioner innbyggere (inkludert ca.1,8 millioner flyktninger fra Syria). Mer enn 50 000 mennesker mistet livet og mer enn 100 000 mennesker ble skadet. Minst 1,5 millioner mennesker sørøst i Tyrkia ble hjemløse som følge av skjelvet.

– Jeg synes det er utrolig flott at Frikirken vender blikket utover i juletiden, og viser at jula handler om mer enn oss selv. Ved å være med og gi en gave til noen av dem som trenger det mest, kan vi være med og konkretisere det, sier Aasen.

Han ønsker å rette en stor takk til alle som har vært med og bidra til hjelpearbeidet gjennom julegaveaksjonen.

– Midt i alle verdens kriser, har vi også de glemte krisene. Behovet for nødhjelp er fortsatt stort i Tyrkia, etter jordskjelvet som rammet landet i februar i fjor.

Pengene går blant annet til varme sokker og vintertøy til barn, skolesaker og elektriske varmeovner.

Foto: Anne-Kristine Wiecek

29

Bokanmeldelse

Johan Storm Munch – en strateg i Frikirken Hørt om Johan Storm Munch? Ikke det nei. Det var han som på 1870-tallet førte Frikirkens første forfatning i pennen. Han var soknepresten som meldte seg inn og ut av statskirken, og mens han var ute ble han en av de viktigste personene bak etableringen av Frikirken. Selv meldte han seg aldri inn.

I den nye boken ’Kristne strateger’ er Storm Munch en av strategene, sammen med 31 andre. Boken belyser kristen strategi gjennom de siste 200 årene ved å beskrive og analysere 32 kvinner og menn, målene de satte seg og hvordan de jobbet for å nå dem. Johan Storm Munch sitt strategiske mål var å ”etablere frie forsamlinger av troens bekjennere – innenfor og utenfor statens offentlige religion.” som Løvlie formulerer det.

I motsetning til mange av statskirkens forsvarere, mente Munch at forholdet mellom stat og kirke ikke var et adiaforon, altså noe som verken er godt eller dårlig og som man kan forholde seg pragmatisk til. Munch mente at kirken ”sviktet sitt kall hvis den underordnet seg den verdslige myndighet.” Med andre ord – kirkeordning er viktig, og Munch hevdet at statskirkeordningen var en ubibelsk blanding av verdslig og åndelig makt. Kanskje kan vi si at den har den autoritære drag. Folket kunne ikke velge om de ville tilhøre kirken eller ikke. Det var en slags tvangskristendom som vannet evangeliet ut.

Munch startet sin prestegjerning i USA, i en norsk menighet som var del av Den norske synoden. I den var lekfolket, eller de ikke-ordinerte som vi i Frikirken gjerne sier, i flertall. Lekfolket hadde samme myndighet som presten. Denne erfaringen tok Munch med seg hjem til Norge og den reformdebatten som i årene før og etter at Frikirken ble etablert i 1977 pågikk her. I sin leting etter en tjenlig kirkestruktur var Munch også på studietur i Skottland og hentet impulser fra den presbyterianske kirken der.

Birger Løvlie, er en av nestorene i Frikirken med en fortid som eldste og pastor i flere av våre menigheter samt en haug med andre verv. Han er teolog og pedagog, i mange år var han dosent ved høgskulen i Volda.

Løvlie har jobbet mye med norsk og skotsk kirkehistorie og er en av de som kan mest om Frikirkens historie.

Løvlie poengterer hvordan alle vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet var med å føde både lekmannsbevegelsen, frikirkenes og demokratiet her til lands.

Munch tok til seg de demokratiske prinsippene og var imot den embetsstyrte kirke. Det var de troende

30

- derav bekjennelsesplikten - som skulle ha styringsretten i kirken, en kirke som ikke var geografisk, men lokal. Lokalmenigheten skulle styre seg selv. Av disse prinsippene sprang Frikirken ut.

Det slår meg at å lese om Munch i 2024 er rasende aktuelt. En av sakene på synodemøtet i år er spørsmålet om hvilken myndighet synoderådet skal ha.

Synoderådet er vår kirkes læreorgan. Det er dette rådet, bestående av 23 ordinerte som fatter endelige vedtak i læresaker, og ikke synoden som består av utsendinger fra alle Frikirkens menigheter, både ordinerte og ikke-ordinerte. Forslaget fra Vestre Frikirke om å flytte myndigheten til å fatte endelige beslutninger i læresaker tilbake til synoden, kommenteres blant annet slik av synodesyret: ”Det har alltid vært eldsterådene i våre menigheter som har behandlet læresaker.

Ved ordinasjonen får man et særskilt ansvar for å lede i kjærlighet, våke over og formane og veilede menigheten. Samtidig ser vi at den teologiske kunnskapen blir svakere hos mange kirkemedlemmer.”

En ting er at dette ikke er riktig, for som Løvlie peker på: ”Kirketukttiltak overfor medlemmer som levde eller lærte i strid med Skriften – var ikke prestens oppgave alene, men krevde menighetens samtykke.” Derfor var det menighetsmøte med både ordinerte og ikke-ordinerte som skulle fatte endelig vedtak i slike saker. Synodestyret lener seg mot embetet og utrykker en skepsis mot lekfolket, de ikke-ordinerte. Munch tenkte omvendt.

Han lener seg mot lekfolket og er skeptisk til embetet, skeptisk til at de prestene skulle styre. Munch løftet fram det allmenne prestedømmet, eller det ’myndige lekfolket’ som det også kalles.

Denne spenningen mellom de ordinerte og de ikke-ordinerte har fulgt Frikirken siden starten, og den kommer stadig til overflaten i saker som gjelder vår kirkeordning.

Løvlie skriver godt og informativt om Johan Storm Munch. Kapittelet er en utmerket innføring i den måten å tenke på som lå til grunn for etableringen av Frikirken i 1877. Det bidrar til å øke forståelsen av hvorfor vi har den kirkeordningen vi har, og er nyttig lesning for oss som baler med de kirkelige ordningene i 2024.

Gunnar Johnsen Pastor i Vestre Frikirke

AKTUELT

Samarbeider på tvers i Oslo-menighetene Sju frikirkemenigheter i Stor-Oslo er gått sammen om å koordinere arbeidet med å nå ut til nye mennesker. «Prosjekt Oslo» ledes av pastor Ole Martin Rudstaden, med støtte fra presbyteriet, fordelingsutvalget og menighets­ teamet ved Frikirkens hovedkontor.

Tekst Geir Arne Johansen – «Prosjekt Oslo» er et initiativ for å forsterke frikirkene i Stor-Oslos utrustning til å nå ut til mennesker med evangeliet. Vi er sju menigheter i Stor-Oslo som mener at vi gjør dette bedre sammen, enn alene, sier Ole Martin Rudstaden.

Han er ansatt som prosjektleder i 50 prosent stilling, ved siden av jobben som pastor i Oslo Østre Frikirke.

Det er treårsmeldingen fra Østre presbyterium fra 2019 som danner bakgrunnen for prosjektplanen til «Prosjekt Oslo». I meldingen peker presbyteriet på utfordringer i menighetene, som Oslo-prosjektet nå skal ta tak i.

– Vårt utgangspunkt er jo at det skal være mulig å skape synergier og forsterke hverandre, hvis vi jobber sammen om dette her. Nå er det mange forskjellige akser og områder å jobbe ut ifra inn i prosjektet, men vi tror på at det å bygge sterkere relasjoner mellom menighetene våre vil synliggjøre synergier. Vi tror også at det å lese Bibelen sammen og be sammen, er noe som vil hjelpe oss videre til at vi etter hvert kan gå inn i ulike områder og mer konkrete prosesser. Og at Gud vil vise oss en vei sammen også i det, sier Rudstaden.

«Prosjekt Oslo» hadde en tydeligere profil av administrativ samordning i starten, men prosjektets hovedmål har hele tiden vært å underbygge de etablerte menighetenes misjonale særpreg.

– Samtidig skal vi gi tilhørighet og støtte til nye fellesskap og menigheter.

Gjennom å identifisere strategiske områder for samarbeid mellom menighetene, håper vi å kunne støtte og tilrettelegge for fellesskapsplanting- og utvikling i storbyens ulike kulturer og målgrupper, sier Rudstaden.

«Prosjekt Oslo» har ligget i støpeskjeen en god stund, men startet formelt

opp i september i fjor da Rudstaden ble ansatt som prosjektleder. Like etter møttes eldsterådene i Stor-Oslo til et felles møte, for å snakke sammen om visjoner og retning.

– Mange var nok litt usikre på hva dette er for noe, og hva dette vil bli.

Vi snakket sammen om bibel- og bønnefellesskap, og at alle som går i de forskjellige menighetene i Oslo inviteres til å be for mennesker rundt seg som ikke går i menighet eller er kirkefremmede. At dette er en daglig rytme som vi alle er i, og at det kan gjøre noe med både dem vi ber for og oss selv.

Særlig har det diakonale arbeidet blitt løftet fram som et område hvor det å samarbeide kan styrke arbeidet.

Prosjektplanen lister opp flere områder for potensielt samarbeid mellom menighetene i Stor-Oslo: pastoralt fellesskap, felles eldsterådsmøter, bønnebevegelse, diakonalt arbeid, utrustning for å møte Oslo-borgere av utenlands opprinnelse, givertjeneste, administrativ samhandling og arenaer for utrustning til fellesskapsplanting: M4 Ready & Exponential.

– Vi bygger relasjoner og søker Gud først. Så vil det kanskje ikke være helt tydelig hvor vi skal nå i starten. Men

områdene vi har skissert er et forsøk på å liste opp noe av det som kan komme ut av prosjektet. Så kan det selvsagt dukke opp nye ting i tillegg, sier Rudstaden.

Han kjenner på stor motivasjon for prosjektet framover.

– Jeg synes det er kjempespennende! Skal vi nå mennesker i Oslo, skal vi selvsagt gjøre det med de menighetene vi allerede har. Men vi skal også jobbe med nye fellesskap, kanskje også nye menigheter. Det motiverer meg veldig, og jeg gleder meg til å jobbe for en enda sterkere kultur for nyplantinger. Dette er jo ikke noe nytt i Frikirken, det handler mer om å jobbe videre med kulturen for å forsterke og tydeliggjøre den.

Rudstaden opplever responsen fra de andre menighetene som god, og forteller at han har hatt gode samtaler med pastorene i menighetene som er med i prosjektet. Eierskapet til «Prosjekt Oslo er noe ulikt i menighetene, men felles for alle er at prosjektet er ønsket. For å kunne bedømme om prosjektet har vært vellykket, skal menighetenes deltakelse og engasjement måles litt frem i tid.

– Vi har definert noen måter å gjøre dette på, sånn at vi kan greie å holde retning. Prosjektbeskrivelsen definerer to ulike deltakelsesnivåer, og vi legger opp til at det kan være forskjellig engasjement fra forskjellige menigheter, det er helt naturlig. Men samtidig vil vi ikke være fornøyd dersom deltakelsen blir veldig liten eller vi opplever at dette ikke er noe vi står sammen om, sier Rudstaden.

Les resten av saken på nett:

31

Eiersidene

Ny runde med Horisont Påmeldingen til VIDERE lederprogram Sommer er i gang Til høsten starter en ny runde med Horisont lederprogram, og fristen for å søke er 1. mai. Gjennom Horisont identifiseres og videreutvikles unge mennesker i Frikirken med særlig lederpotensial. Målet er flere kompetente og dedikerte ledere i Frikirken, berørt til etterfølgelse av Jesus. Målgruppen er unge ledere i lokalmenighetene mellom 20-30 år, som har et teamlederansvar.

Påmeldingen til VIDERE Sommer er åpnet, og frem til 1. mai er det mulig å skaffe billetter til earlybird-priser. Vi gleder oss til å ta imot nye og gamle deltakere til sommer, sol, møter, lovsang, forkynnelse, FRIK-festivalen for ungdom, Sparks for de yngste barna, aktiviteter, seminarer, konserter og mye moro. Festivalen finner sted fra 17.-21. juli på Stavern folkehøyskole.

Nybrottsarbeid i Ålesund – Vi er takknemlig for å kunne tilby unge voksne et fellesskap å gå til i Ålesund sentrum, en arena hvor de kan få et bærekraftig liv med hverandre og med Jesus. Vi får stadig vekk positive tilbakemeldinger på at dette er en plass der folk føler seg sett, elsket, men samtidig utfordret, og en arena hvor de kan få enda mer kjennskap til Bibelen, sier Joakim Solbakken. Han er pastorlærling i Sula Frikirke og leder samtidig «Støperiet Ålesund» i

Ålesund Frikirke. Siden oppstarten i november i fjor, har Støperiet hatt fire samlinger hvor cirka 50 unge har tatt turen hver gang. – Vi ønsker å legge til rette for et møtepunkt der alle kan komme akkurat som de er, ta med seg venner, og skape nye relasjoner. Men først og fremst bli kjent med Jesus, hvem han er og hva han ønsker å gjøre i våre liv, sier Solbakken.

Tid for å søke studier?

Stavern folkehøyskole, Kristiansand folkehøgskole, NLA Høgskolen, Tønsberg Bibelskole, Kristen Videregående skole Nordland og Gå Ut Senteret er skoler med spennende studietilbud, og har til felles at de er hel-, deleid eller er tilknyttet Frikirken. Sjekk skolenes hjemmesider her, og se om du finner noe som passer for deg.

FriBU med misjonsprosjekt på Skjærgårds 4.-7. juli går årets festival av stabelen på Risøya i Tvedestrand. FriBU er medarrangør av Skjærgårds og i år skal FriBU også ha misjonsprosjektet under hele festivalen!

Her skal Medspiller promoteres bredt og Japan være fokuslandet! Det vil bli VR-briller med en opplevelse av å være i Japan, bønnevandring for Japan og generelt god informasjon om Frikirkens misjonsarbeid, i tillegg til gøye aktiviteter som karaoke, sushi-kurs, misjonsløp og basar.

32

Målet er å øke misjonsengasjementet blant barn, unge og unge voksne og få mange nye Medspillere!

I fjor startet dessuten FriBU "Støperiet Scene" på Skjærårds, et eget område med mat, konserter, seminarer og kurs kun for unge voksne. Dette fortsetter vi med også i 2024, så årets Skjærgårds vil få et mer tydelig FriBU-stempel enn på lenge!

Fokus, gutta! Fokus!

Da guttene mine var yngre, var jeg trener for fotballagene deres. Noe av det jeg prøvde å lære dem, var ordet «fokus». Å fokusere på det riktige og viktige. Ofte kunne du høre det gjalle over kunstgresset på Lil-tun; «fokus, gutta… fokus!!»

Det var så lett å miste ballen eller spillet eller motstanderne av syne. Når gutta var virkelig små, kunne det være et fly oppe i lufta eller et stilig plaster på armen som fanget oppmerksomheten deres. Når de ble eldre gled fokuset fort over på dommeren eller motstandernes sleipe triks. Som trener var noe av oppgaven min å hjelpe dem til å holde fokus – på det viktige og riktige.

Har du også merka at det er blitt stadig vanskeligere å holde fokus? At vi de senere årene er blitt så distraherte? Vi hopper så lett, fra det ene til det andre. Oppmerksomheten vår er blitt stjålet. Selskaper tjener store penger på fokuset vårt, og gjør alt for å stjele det til seg. Og det får følger for oss som individer og samfunn. Det gjør oss mindre reflekterte og bevisste, og bidrar til at vi sporer av og ikke får gjort det vi skal.

Det er en kamp om vår oppmerksomhet på så mange områder. Også i kirke og misjon. Det er avgjørende at vi som

kirke ikke blir distrahert. Så vi ikke mister fokuset på det viktige og riktige. På kirkas opphavsmann, Jesus, han vi følger.

På kirkas oppdrag, dele evangeliet og gjøre disipler.

Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden, sier Kolosserbrevet 3. Med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus, sier Hebreerne 12.

La oss som kirke i denne tiden hjelpe hverandre til å holde fokus på Jesus, for Herrens Ånd vil forvandle oss til dette bildet. La oss som Jesusetterfølgere i denne tiden hjelpe hverandre til å ha blikket festet på Ham: Hvor går han? Hvor kaller han oss til å følge? Hva er vi til for? Og la oss hjelpe hverandre til å lyde Hans vilje. «Fokus, gutta! Fokus!!»

Geir Langen leder for menighetsteamet på Frikirkens hovedkontor

Fasteaksjonen gir vann – Jeg elsker familien min, landsbyen og landet mitt. At jeg kanskje må forlate alt, er helt forferdelig å tenke på, sier 15 år gamle Rachelle El Debs.

Av Anette Torjusen Foto: Håvard Bjelland

Frikirken er en av oppdragsgiverne bak KN og står dermed bak fasteaksjonen.

– Se hvor vakkert det er. Det er det vakreste stedet på jord, ikke sant? Fjellene, dalen, trærne. Jeg kan ikke komme meg fort nok ut i naturen, smiler Rachelle El Debs, og ser utover Bekaadalen.

Vi er i Deir El Ghazal, helt på grensa til Syria. Kun fjellene skiller.

Her kunne de se kampene pågå mellom IS og libanesiske styrker.

Området har vært uten vann i 40 år, og alt drikkevann har kommet med lastebil en gang i uka.

Takket være midler fra Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, kan vi sørge for rent vann. Derfor har vi siden 2020 bygd et solcellepanel, en

vanntank og koblet til vannrør.

I dag har Rachelle tatt oss med på tur opp i fjellene, vi er på 1300 meter over havet. En av hobbyene hennes er å gå på tur i fjellet, og er opptatt av å nå målet med 10.000 skritt hver dag.

– Jeg er opptatt av å holde meg i form, og å gå har hjulpet meg masse. Jeg tenker klarere og føler meg mye bedre etter en fjelltur, smiler hun.

Turen er ikke tilfeldig valgt, hun vil nemlig vise oss en vanntank på 800.000 liter som gir vann til landsbyen hennes, nesten tre tusen mennesker. Både syriske flyktninger og libanesere.

Helt til 2020 var landsbyen uten vann. De hadde en 300 meter dyp brønn som sto ubrukt fordi det verken var penger til strøm eller diesel til å drifte den.

– Vannet har vært helt avgjørende for landsbyen min, og jeg som går så mye på tur, drikker vann hele tiden, forteller hun.

33

Korktavla

Tusen takk ti l alle som bidro på VIDE RE24!

øte! m e d o n Sy 2024

ni 6.-9. ju l 33 Oslo Quality

Stavern Folkehøgskol

21.-25. april - Dugnadsuk e e

Dugnadsdager på Fredtu n med fellesskap, undervisning, god mat og hyggelig prat. Lars Langmyr og Andreas Woie blir med som forkynnere denne gangen. Dugnadsuk a er gratis. Påmelding og info Fredtunvenn.no 3.-7. juni - Sommerdager i Stavern- for godt voksne.

Spennende dager med et flott program. Marie Nylén og Roland Utbult, Sv en og Anne Kristin Aasmundtveit, Per Arne Da hl, Geir Gundersen, Hans Johan Sagrusten mfl . Påmelding fra 1. mars på Fredtunvenn.no

34

Hote

i 2024

jul 17.-21

HS F n r e v ival Sta merfest

n.no/s Frikirke

om

n Påmeldi

E

J

LI

IKF FR

2024

TAV E R N

ESTIV

I S

AL

24 17.-21

U

N

20

g!

al på SPARKS? Har du barn som sk tiviteten de vil på!

Sikre deg plass på ak DERE Sommer 2024 VI på r te ite tiv ak SSPARK Fotballskole 6-7 år år 5 2g in id pe -s tt Lillepu Fotballskole 8-9 år år 5 2k le og Ball Fotballskole 10-12 år år 8 6ng di ei sp or Juni Kunst 9-12 år år 12 9ng di ei Sp Baking 9-12 år Turn 7-9 år Sykkel 9-12 år Dans 6-8 år Lego 6-9 år Dans 9-12 år Brettspill 10-12 år år 2 -1 10 lf go Frisbee

FRIKEN FESTIVAL 2024

Husk FriBUs digitale landsmøte 13.april !

35

Frikirkens nye magasin 299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 1 - 2024 22 74 86 00 post@frikirken.no Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.