VEIEN Nr. 3 · 2023 by Veien

Veien Vandrer Videre

Midt i alt som er, vandrer vi sammen om oppdraget og sammen i varme felleskap. Flere av sakene i VEIEN viser at det har skjedd mye bra historisk, og det skjer mye fint i dag. Presbyterie møtene avspeiler dette, og utfordring ene lokalt og sentralt blir også tatt opp. Vi setter ord på noe av dette i denne utgaven av VEIEN.

NR. 3 - 2023

leder

Ett er nødvendig... Hva trenger du nå? Ta et dypt åndedrag og kjenn etter. Hele verdens uro blir vår uro. Hvordan kan vi sove, når barn ikke har ly og gråter i redsel? Spørsmålene hagler. Alt et barn vil, er å være trygg. Sammen med mamma og pappa, sammen med flokken. Mange kjenner på uro i forbindelse med det som skjer i eget samfunn, egen familie og egen menighet. Uroen over utviklingen i kirkesamfunnet blir stadig satt ord på, når engasjerte medlemmer møtes i trygge omgivelser. Presby teriemøtet i Østre berørte dette, og i skrivende stund gjør Vestre og Søndre seg klare for å møtes regionalt. Midt i alt som er, «at the End of the Day» hva er viktigst for oss når det lir mot kveld? Å erfare at du har noen som bryr seg om deg. Varme nære felleskap. Å være elsket. Det at Jesus valgte meg, før jeg kunne velge han. Hva vi husker av hverandre, er hvordan du fikk meg til å føle meg. Det viser forskningen. Så selvsentrerte er vi mennesker. Er vedkommende en person som får deg til å føle deg vel, eller ikke. Slik er det i arbeidslivet, og slik er det i familien. Dermed er det nok også slik i kirken. Hvordan møter vi hverandre, vi som har fått erfare at vi er elsket av universets skaper? Vi kan vitenskapelig bevise at gode nære fellesskap, gir god og langvarig helse. I Frikirkens visjon står det at «vi bygger fellesskap der mennesker blir sett...», derfor så VEIEN nærmere på forskningen om tilknytning og fellesskap, og mangel på det. Denne saken kan du fortsatt lese på nett.

Det kristne menneskesynet er en del av grunnmuren i visjonsformuleringen vår. Det å se hverandre med Guds øyne, er den naturlige responsen på det at vi er blitt sett først. Christine Pedersen løfter dette fram på en veldig riktig og viktig måte. Hun løfter menneskeverdet opp, men ikke bare det – hun «tar det ned» til noe konkret og hverdags lig, som vi alle kan være en del av. Vi kan alle lytte, se og gi en klapp på skulderen. Kanskje vi ikke trenger å si så mye. Kanskje det som skal til, er at noen får fortelle deg sin historie. I en tid med stadig mer press på status, forbruk og fa sade, trenger barn og unge å bli sett for den de er. Gamle mennesker trenger å bli sett for det de er og kan, og ikke kun det man har tapt av ferdigheter. Hvem er du bak orda dine? Se hverandre med Guds øyne, utfordrer Christine Pedersen. – Jeg gleder meg til himmelen, å se hvordan alle små tinga jeg gjorde, berørte mennesker, sier hun. Takk for påminnelsen, Christine! Det gir perspektiver inn i vår uro og vår hverdag som kristne.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, VEIEN

Innhold 4 NOTISER Spennende nyplanting på Brokelandsheia. 5 Nyordinerte til feltpresttjeneste. 6 RASTEPLASS Unni Westli er ny i spaltist i VEIEN. 7 VEIEN VIDERE synodeledelsens faste spalte. 8 Sommerfestivalen i Nordre ble en suksess. 10 Frikirkens misjonsarbeid har styrket lokal Hakka-kul tur på Taiwan. 13 NYHETER Østre presbyterium har valgt sin første kvinnelige formann. Og dialogarbeidet rundt likekjønnet samliv fortsetter i Frikirken. 16 PAUSEBILDE – et foto/grafisk montasje som viser hvem vi står på skuldrene til eller et godt bilde fra vår samtid. Denne gangen fra Landsjuniorleiren i 1985 18 TEMA Det handler om menneskeverd i ord og hand ling. Møt Christine Pedersen, en av fem medlemmer i VEIENs redaksjonsråd.

8 13

21 SE, LYTT, LES – anbefalinger fra redaksjonen. 22 VIDERE Sommer vil være en festival for alle. 27 En evaluering viser at arbeidet i Nagoya i Japan gir frukter, og dette bekrefter at Frikirken blir værende i denne regionen. 29 «Søndag for de forfulgte», markeres over hele land et. Jostein Ørum har møtt en av pastorene som trenger vår forbønn. 32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frik irken og FriBU. 34 KORKTAVLA Hele Frikirkens huskeliste

5 magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design). Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten. Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo Trykkeri: Aksell AS

NO - 1470

Nyheter

Bruktbutikken på Brokelandsheia begynner å ta form. (Foto Privat).

Sørlandsmenighet starter bruktbutikk Songe og Gjerstad Frikirke starter bruktbutikk på Brokelandsheia. – Dette er en nyplanting sier pastor Arnfinn Evensen, i Songe og Gjerstad. – Menighetens drøm og bønn er at dette skal være starten på en ny menighet på Brokelandsheia. Tekst Geir Arne Johansen

– Vi hører fra andre plasser at slike butikker er veldig so siale, og at mange trekker mot disse. Så vi håper det skal bli enkelt å rekruttere pensjonister, uføre, hjemmeværende eller kanskje noen flyktninger som har lyst til å jobbe hos oss, sier styreleder for prosjektet Svein Løvdal, som også er eldsteformann i Songe og Gjerstad Frikirke. Foreløpig består arbeidslaget av 25 stykker, som har sagt seg villig til å være med. Pengene skal gå til ung domsarbeidet i menigheten, og til misjonsprosjektet de driver i Moldova. Brokelandsheia er ifølge Løvdal et om råde i sterk vekst. – Dette er et område hvor vi ikke har drevet noe arbeid tidligere. Butikken ligger sentralt til like ved E18, og vi skal ha åpent fra tirsdag til lørdag. Vi ser at de dagene i året der også de ikke typiske kirkegjengerne kommer, som til jul og på 17-mai, er det stadig flere som ikke kommer. Derfor tenker jeg det er viktig at vi finner andre møtepunkter, der vi kan treffe mennesker. Vi håper også at mennesker som ikke går i kirken til vanlig, kunne tenke seg å være med å jobbe i butikken på en eller annen måte. Svein Løvdal ser for seg at de ansatte skal ha et par festdager i året, samtidig som de skal ha gode møtepunk

VEIEN Som lydbok

ter i butikken. – I fremtiden håper jeg vi kan ha en lørdag i måneden der vi serverer grøt, og kaller det «pastorens time». Da ønsker vi også å legge kristent lesestoff lett til gjengelig for vår kunder, vi vil kjøre en tydelig kristen profil, sier han. Løvdal forteller at butikken skal ha en egen pott som de kaller «Tienden», og dette blir en pott bestående av 10 prosent av overskuddet, som alle frivillige organisasjoner i de tilhørende kommunene kan søke på. – Vi tror det vil ha en stor synenergieffekt for butikken, driften og for de «ansatte». Arnfinn Evensen er pastor i Songe og Gjerstad, og sier at menighetens drøm og bønn er at dette skal være starten på en ny menighet på Brokelandsheia. – Dette er en nyplanting. Målet med bruktbutikken er å skape et møtepunkt for mennesker på Brokelandsheia og Gjerstad. Butikken har en krok med stoler og bord, som skal fungere som arena for relasjonsbygging. Vi har allere de startet med formiddagstreff her, og på sikt ønsker vi å sette i gang med Alpha-kurs og gudstjenester, sier Even sen.

Nå kan du lytte til innholdet i VEIEN, opplest som lydbok her. KABB legger til rette for svaksynte og blinde, men vi tilgjengeliggjør lydfilene for alle som vil lytte gratis. – Frikirkens magasin skal være tilgjengelig for alle, slik man liker det best. Digital lesning, papir eller lyd, sier redaktør Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek.

Nyordinerte til feltpresttjeneste Signe Marie Hægeland og David Fjeldskår er ordinert til pastorer i Frikirken, og får begge sin første tjeneste som feltprester i Forsvarets tros- og livssynskorps. Tekst: Geir Arne Johansen

– I hovedsak skal jeg som feltprest være tilgjengelig for samtaler med soldater. Vi skal holde gudstjeneste i leiren, og vi skal også ha med etikkundervisningen til soldatene å gjøre, sier hun. – Jeg ble innkalt til Forsvaret, så dette blir min første gangstjeneste. Grunnen til at jeg sa at jeg var interessert i en slik type tjeneste da jeg ble innkalt, er at jeg tror det kan bli veldig fint og viktig å stå i en slik tjeneste for mennesk er som kanskje aldri har snakket med presten eller gått i kirken. Jeg håper jeg kan bety en liten forskjell for noen av soldatene jeg kommer til å møte, sier Hægeland. – Jeg tror det blir spennende med min første «voksen jobb» og jeg har inntrykk av at dette er en jobb som jeg til en viss grad kan forme slik jeg selv ønsker, og at jeg

kan jobbe med det jeg selv synes er mest spennende og givende. Treningen startet 3. september, og i slutten av november drar Signe Marie Hægeland til Ørlandet for å jobbe som feltprest sammen med to andre fast ansatte. – Grunnen til at jeg blir feltprest er enkelt og greit at Forsvaret har kalt meg inn. Jeg søkte ikke på stillingen, men i og med at jeg nettopp er ferdig med en mastergrad i teologi kan Forsvaret kalle inn kompetanse de trenger, men som de ikke utdanner selv. Dette blir altså min verne plikt. Samtidig velger jeg også å tro at dette er et ytre kall fra Gud, der Han har oversikten og leder inn i noe nytt, sier David Fjeldskår.

Slaveri, også på Sørlandet? Avisen Fædrelandsvennen har avdekket flere tilfeller av menneskehandel i Kristiansand. Ofre for menneskehandel står nesten aldri fram og avslører sine bakmenn. De har sjelden noe å vinne. På krisesenteret i Kristiansand har de likevel avslørt flere tilfeller. Gjennom Global uke er vi i Frikirken med å bekjempe moderne slaveri. Stein-Vegard Antonsen fra Vågsbygd Frikirke er engasjert i saken og ønsker at flere av oss innser at det skjer ting rundt oss i Norge også. Medmennesker i våre egne nabolag og rundt om i verden utfører arbeid og tjenester under vilkår som bryter med deres verdighet og grunnleggende mennesker ettigheter. Millioner av mennesker lever i vår tids former for slaveri. Dette bryter med vårt menneskesyn og vår tro. Vi vil belyse uretten og ulikhetene, og fremme solidariske og mer bærekraftige måter å leve på for alle. Les mer om hva han svarer på det lokalavisen avdekket, på QR-koden.

Kunstner Terje Andersen har laget bildet på Vågsbygd Frikirke: Jenta som ser, har en glorie om hodet; hun er skapt i Guds bilde og har ukrenkelig verdi. Men også blomsten og sommerfuglen hun studerer, er fra Guds hånd, og er verdifulle i seg selv.

Rasteplass

Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig! Hver og en skal holde seg til det mål av tro som Gud har gitt ham. Rom 12, 3 En dag hørte jeg et intervju med den tidligere skøyteløperen, Johan Olav Koss. Han har vunnet både OL-medaljer og blitt verdensmester på lengdeløpsskøyter. I intervjuet fortalte han om sin barndom og skøytetreningene på Strømmen stadion, som besto mye av lek og moro. Så fortsatte han: «Mine foreldre og trenere lot meg aldri sammenlikne meg med de som var bedre enn meg. Jeg skulle heller sammenlikne meg med meg selv. Så da jeg satte personlig re kord, ble det feiring! Selv om mange andre i klubben satte enda bedre personlige rekorder. Jeg var sikkert langt unna de beste, men det var en tydelig glede hos de som sto rundt meg da jeg klarte å sette ny pers.» De feiret altså ikke at den aller beste hadde blitt enda bedre, men at en helt vanlig skøyteløper ble bedre enn det nivået han hadde vært på tidligere. Jeg tror Paulus snakker om noe av det samme, bare innenfor tro ens verden, når han sier at vi skal

holde oss til det målet av tro vi har, og ikke tenke for store tanker om oss selv. Jeg har tenkt at dette bi belverset passer godt inn i den nor ske tankemåten vi kjenner fra Jan teloven. Hold deg til ditt lille mål av tro! Ikke tro du er noe, ikke tenk for stort om deg selv. Men kanskje han dler det mer om å slutte å sammen likne oss med andre når det gjelder tro og kristenliv. Det er lett å se på andre, tenke at vi skulle hatt de samme gavene, turt å stole like mye på Gud i alle situasjoner, gitt slipp på bekymringene våre, eller noe annet som en eller annen vi synes fikser kristenlivet bedre enn oss får til. Så forsøker vi å handle på en tro vi ikke har. Resultatet er som oftest at vi mister motet fordi vår egen produserte tro svikter under veis i forsøket. I stedet oppfordrer Paulus oss til å holde oss til det målet vi har av tro og gå de trosskrittene som er naturlige for oss. Og det kan være at troen vokser når vi bruker troa vi har, og ser at det holder.

Unni Westli Forfatter og pastor i Randesund Frikirke

Veien Videre -

Synodeledelsens faste spalte

Evangeliet er enkelt og tydelig På 1980-tallet gikk jeg og mange av mine venner med Dette var tema for undervisningen på årskonferansen til en gensere hvor det stod «Jeg er en TS». Vi delte ut TS-aviser, av våre internasjonale søsterkirker i høst. Taleren pekte på og forklarte gjerne hva TS stod for når vi ble spurt. Jeg er evangeliets enkle budskap: Kristus korsfestet for verdens en «tilgitt synder». synder. Samtidig mente hun at prosessen med å «leve ut» Dette hjalp oss til å formidle evangeliet så ukomplisert og å formidle evangeliet, kan være innfløkt og rotete. Evan og radikalt som det er. geliet i møte med menneskers liv kan aldri være For det første rettet det pekefingeren mot lettvint. Evangeliet tilbyr oss ikke enkle løs Det er bare en oss selv. Vi formidlet ikke at andre var syndere, ninger for menneskers ulike utfordringer i livet. bønn om at vi men at vi selv er det. Det gav mulighet til å Når dette radikale budskapet skal formi fortelle hva vi mente med dette og hvordan vi dles av og til ufullkomne mennesker, kan det gjennom ord og kunne se på oss selv som syndere, uten å ha lett oppstå misforståelser, uenigheter, ulike liv får nåde til å et negativt selvbilde. tolkninger og livsvalg, eller mangel på valg forkynne Jesus For det andre rettet vi søkelyset på han som muligheter kan stå i veien for budskapet. korsfestet for har tilgitt oss, Jesus, og hvorfor han kan tilgi Det er lett å tenke at løsningen ligger i bedre alt. Vi kunne formidle at Jesus døde for våre strategier, tilpasninger av teologi, fastholdelse våre synder. synder. av klassiske tolkninger, mer karismatikk, større Du må gjerne si at dette fungerte på 80-tallet, men ikke i takhøyde, enklere språk og så videre. Men vi går oss lett dag. Jeg velger å tro at dette fortsatt er veien til et gjenopp vill om vi begynner på en eller flere av disse veiene, som rettet liv i Jesus. Det enkle budskapet om at jeg er en syn ikke nødvendigvis er helt irrelevante, men som alt for lett der, og at jeg er tilgitt i Jesus, ved hans død på et kors. At kommer i veien for det enkle, radikale evangeliet. Kristus Jesus stod opp fra de døde, og vant over døden en gang korsfestet for våre synder. for alle. Det enkle og tydelige budskapet om synd og nåde. Dette innlegget er ikke ment å handle om noen av de tingene vi lett går oss vill i. Det er heller ikke forslag til en ny For meg går veien videre med og gjennom Jesu kors. strategi for Frikirken. Det er bare en bønn om at vi gjennom ord og liv får nåde til å forkynne Jesus korsfestet for våre synder.

Jarle Skullerud Synodeleder

Sommerfestival i Nord

Den siste uka i juli var i overkant av 100 deltagere i alle aldre, fra Trondheim i sør til Alta i nord, samlet på Rødde folkehøgskole på sommerfestival, mens delegater fra menighetene i nordre presbyterium hadde presbyteriemøte. Credo og Trondheim frikirker hadde ansvaret for å arrang ere sommerfestivalen. Flere utsendinger fra Frikirkens misjonsarbeid var til stede, og det gjorde at oppdraget kom nært på. Nordre har tradisjon for å kombinere stevne og presbyteriemøte. Fra i år heter det sommerfestival, noe som gjenspeiler mer at det er noe for alle, i tillegg til at presbyterne samles. I tillegg til deltagerne, var det mange som kom innom på kveldsmøtene. Enkelte kveldsmøter samlet over 200 personer. Rødde ligger landlig til rett sør for Trondheim, og passer veldig godt til slike arrangement. Her var det fine uteområder som la til rette for blant annet barnelek, frisbeegolf og gåturer i fritiden. «Gjennom stormen» var årets tema, og hovedtaler Hans Weichbrodt (svensk Oaseleder) talte om Paulus sitt liv både på bibeltimene og på kveldsmøtene. Synodeleder Jarle Skullerud talte på onsdagens kveldsmøte, og had de seminar om «Når livet blir mørkt», der han delte fra da han hadde depresjon og ble sykemeldt. I forkant av festi valen inviterte han også til pilegrimsvandring fra Rødde til

Nidarosdomen, der 14 personer ble med. Det ble en flott tur med tid til stillhet, samtaler, bønn og nistestopp. Ellers hadde pastor i Credo Frikirke, Bjørn Jellestad, en bibeltime om «Fem syn som kan forandre liv». En stor og herlig gjeng fra misjonsteamet var sammen med oss disse dagene. Både utsendinger fra Midtøsten og Sentral-Asia, i tillegg til misjonsleder Terje Bjørkås, misjons- og bistandsrådgiver Marit Long og innvandrerkonsulent Borghild Høyland, som er en del av staben i Norge. Dette ble til en stor velsignelse for mange, der relasjoner ble knyttet, det ble tid til gode samtaler og flere uttrykte at det var godt å møte dem man har bønneansvar for. En av utsendingene talte på kvelds møte om «Han som ser deg», og tilsynsmann John Arne Gladsø hadde tale på søndagens gudstjeneste med te maet «Sendt av Gud». Alle talene, bortsett fra synodelede rens, kan du høre på Credo Frikirke sin podkast.

HEIDI, 31 ÅR FRA LEVANGER Hvordan har du det på sommer festival? – Jeg har det veldig fint. Det er veldig koselig å se at vi har så godt fellesskap, vi hører sammen uten at vi kjenner hverandre drit godt! Man ser det på både voksne

og barn, på tvers av generasjoner, det synes jeg er oppløf tende å se. Et høydepunkt så langt? – Jeg tror nesten jeg må si misjonsløpet. Misjons festivalen engasjerte veldig mange. Der ser man det på en annerledes måte at både barn og voksne synes det er artig å delta. Og de som er veldig voksne synes det er gøy å heie på de andre som sprang. Det ble en stor felles skapsfølelse! Har du blitt kjent med noen nye her? – Absolutt gjort meg noen nye bekjentskap, spesielt kanskje rundt måltidene. Jeg er nok en litt opptatt og travel småbarnsmor, så det blir alltid litt begrenset. Men fått snakket med folk fra ulike menigheter som man kan kjenne igjen senere.

EINAR, 62 ÅR FRA ØKSNES Hvordan har du det på sommerfestival? – Jeg har det veldig fint. Dette er et viktig høydepunkt i løpet av sommer ferien og er siste post på ferieturen og det synes vi er en flott avslutning. Både for å treffe andre mennesker, men også å få litt åndelig påfyll. Et høydepunkt så langt? – Det er veldig vanskelig å plukke ut. Å treffe hver enkelt deltager her er et høydepunkt for meg. Skulle jeg nevnte enkelte programposter, som du kanskje antydet, så er det nok den gode forkynnelsen av Hans og den måten han har formidlet budskapet på har vært fantastisk. I tillegg til

det må jeg nevne det å se på alle de barna som er med på barneopplegget her, det er inspirerende. Da fikk du tre høydepunkter. Har du blitt kjent med noen nye her? – Ja, om ikke så veldig godt kjent med noen nye, så fått fornyet og forsterket bekjentskaper fra tidligere, så det har vært positivt.

ANDREA, 9 ÅR FRA KOLVEREID Hvordan har du det på sommerfestival? – Jeg har det veldig bra. Det er kjempegøy! I hvert fall på misjon sløpet, fordi det var mange som sprang fort og så mange runder. Jeg og søskenbarnet mitt Elsa, vi sprang fem runder. Vi synes det var bra nok for oss. Et høydepunkt så langt? – Ansiktsmaling! Har du blitt kjent med noen nye her? – Jeg har blitt kjent med mange, i alle fall i den gruppa fra 6-9 år. Tekst og foto: Rita Aglen, ansatt i Namsos Frikirke

Les mer fra sommerfestivalen i Nordre på nett

Taiwan

Gamle bilder gir ny giv på Taiwan Johan Tidemann Johansen (85) åpnet 17.september fotoutstilling på Taiwan med egne bilder tatt på 70-tallet. Representanter for Hakka-kulturforeningen hadde sett bilder fra minne-album Johansen hadde hatt med som gave da han besøkte stedet i mars dette året. Dette resulterte i at de laget denne fotoutstillingen for å bidra til å bevare og styrke hakkakulturen. Tekst: Ingeborg Karine Haugenes/Anne-Kristine B. Wiecek Foto: Ingeborg Karine Haugenes

Misjonsorganisasjoner har gjennom historien blitt beskyldt for å undergrave lokal kultur, der man kom med vestlig kul tur og det kristne budskapet. Denne fotoutstillingen viser det motsatte, den viser hvordan Frikirkens misjonsarbeid har vært med å styrke lokal hakka-kultur, noe som i seg selv er et viktig poeng rent misjonshistorisk. Representanter for Hakka-kulturforeningen fikk se bilder fra minne-album Johansen hadde hatt med som gave da han besøkte stedet i mars dette året. Bildene førte til stor

oppmerksomhet og interesse for at flere skulle få tilgang til en kulturskatt som nå var hentet fram. Dette resulterte i at de laget denne fotoutstillingen for å bidra til å bevare og styrke hakkakulturen. Det var stor interesse for bakgrun nen for at bildene ble tatt. Flere fortellinger kom fram, og responsen var god.

«Omsorg for Dongshi i 60 år»

Dette er navnet på utstillingen og vil vare ut året. Både klinikken dr. Kari Bråtveit Johansen startet, barnehagene som misjonen drev og menighetsarbeidet ble synliggjort under denne overskriften. Frikirkens menigheter i Norge ble også løftet frem. Norske givere og forbedere har tatt del i omsorgen for Dongshi og hakkafolket helt fra starten.

Folk er tydelig beveget

Jiang Junlong, leder for Hakka-rådet i Taizhung fylke sa dette under åpningen: –Det er rørende å høre fortellingene

som pastor Johansen forteller. Vi har så mye å takke ham og kona hans, dr. Kari Johansen, for. De har vist omsorg i praksis for mennesker i vårt distrikt gjennom klinikken som etter hvert ble til eldresenter. Deres omsorg og ekspertise har kommet mange til hjelp. Bildene han tok er veldig ver difulle for oss og en stor hjelp til å kjenne vår egen historie og kultur. Bildene viser en respekt for vår kultur, noe som betyr mye for oss.

Invitert til evangelisering i Hakkadalen i 1969

Mange minnes episoder fra pionertiden

Til inspirasjon

Bildene er tatt i Dongshi, i Hakkadalen og om rådene omkring, fra arbeid Frikirkens misjon drev sammen med lokale medarbeidere på 70-tallet. Weng Peizhen, områdeleder for Dongshi distrikt sa: – Min mann er vokst opp i Dungshi og husker at da han var barn kunne de få gratis legehjelp i klinikken. Det var bare å stille seg i kø med id-kortet sitt. Hele familien hans gikk til klinikken når de trengte hjelp. Zhan Wentan, tidligere pasient sa dette: – Jeg led av sykdom i lever og galle da jeg var liten og kunne nesten ikke gå. Det var dyrt å gå til lege, men vi fikk til slutt høre om klinikken i Dungshi. Min far tok meg med dit og der fikk jeg livred dende hjelp av den utenlandske legen. Og medisinene ko stet bare 3 NT i uka. Etter en måned var jeg frisk og nå har jeg faktisk blitt 54 år!

Det var invitasjonen fra lensmann Ye i Hakkadalen i 1969 som førte til oppstarten av evangeliseringen i Hakkadalen. Lensmannen var blitt helbredet ved forbønn av sin søster og ønsket å vite mer om Jesus og kristendommen. Vi møtte eldste sønnen. – Når jeg nå tenker tilbake, ser jeg tydelig at Gud valgte vår familie til å bringe evangeliet til vårt folk, sa han.

Pastor Hu, nåværende pastor i Zhungke menighet i Hakka dalen sa: – Utstillingen og alle bildene pastor Johansen har overlevert oss har gitt meg en unik mulighet til å bli enda bedre kjent med troshistorien til mange her i Hakkadalen. Det betyr mye for oss å minne hverandre på hva Gud har gjort og kjenne at det gir inspirasjon til å dele evangeliet videre. Utstillingen gjør det kristne arbeidet kjent for hele samfunnet! Fabrikkeier Wang, som er oppvokst i Hakkadalen, invi terte på lunsj en dag. Han sa at Johansen og bildene har stor verdi for befolkningen nå, som et bindeledd mellom generasjonene, en hjelp for de unge til å forstå hvem de er, hvor de kommer fra. To unge fra hakkakultur-foreningen vil arbeide videre med bildene og formidlingen. De snakker også om at de ser tydelig hvilken vesentlig plass dette materialet har i forståelsen av deres egen kultur og historie.

Mange av journalistene ville ha kommentarer og foto inni utstillingsrommene.

Taiwan Pristildeling fra myndighetene

Med medalje og diplom takkes Johansen for hans frem ragende oppnåelse og bidrag for samfunnslivet i dette fylket. Han er nummer 51 som oppnår denne medaljen i området med en befolkning på 2,8 millioner. Mottakelsen foregikk 19. september i Fylkestinget i Taichung, som også brukes til høytidelige offentlige mottakelser. Fylkesordfører delte ut æresprisen i høytidelig seremoni.

En felles glede

I arbeidermøte i Pingling etter prisutdelingen stod gratulan tene i kø. – Takken går til Gud», sa kirkens medarbeidere i arbeidermøte i Pingling etterpå. Denne anerkjennelsen til Johansen er også en synliggjøring av vårt arbeid, sa de. – At unge vil arbeide videre i Guds rike og er så en gasjert, det er en sann glede», avslutter Johan Tidemann Johansen.

Se en video fra utstillingsåpningen i Dongshi med Johan Tidemann johansen

Fornyet samarbeidsavtale med Frikirken på Taiwan Synodestyremedlemmene Øystein Samnøen og Tone Moseid representerte Frikirken i Norge da samarbeids avtalen med den Lutherske Frikirken på Taiwan ble fornyet i byen Dungshi, Taiwan. Tekst: Nora Margaret Gimse

Norge og på Taiwan står sammen som søsterkirker, og vil støtte hverandre gjennom bønn, informasjon og under visning. De to kirkesamfunnene vil også støtte hverandres misjonsarbeid og oppmuntre menigheter i begge kirker til å opprette søsterrelasjoner med hverandre.

Den første samarbeidsavtalen etter at Frikirkens misjons tid på øya gikk over i en ny fase, ble inngått i 2004. Den ble sist fornyet da en delegasjon fra Frikirken på Taiwan besøkte Norge i 2016. I forbindelse med fornyelsen av sa marbeidsavtalen nå, arrangerte den Taiwanske synoden festgudstjeneste søndag 12. mars. Synoden hadde leid en idrettshall for å få plass til gudstjenestedeltakerne. Alle de åtte menighetene i synoden var representert, og et kirkekor med urbefolkning fra en av menighetene var blant bidrag syterne. Den lokale frikirken har også to menigheter med stor andel Hakka-folk. Det anslås at bare 0,4% av Hak ka-befolkningen på øya er kristne. Selve avtaleinngåelsen skjedde ved en høytidelig ser emoni i Frikirken i Dungshi, mellom Øystein Samnøen og Tone Moseid fra det norske synodestyret og det taiwanske synodestyret ledet av pastor Liu Xien Rui. Avtalen sier at de Evangelisk Lutherske Frikirkene i

Signerte eksemplarer av samarbeidsavtalen mellom Frikirkene i Norge og på Taiwan vises frem av synodestyret på Taiwan og gjester fra Norge. Synodeleder, pastor Liu, står ved siden av Tone Moseid og Øystein Samnøen.

Nyheter

Dialogmøte mellom "fløyene" En bredt sammensatt gruppe fra kirkesamfunnet skal samles i november, til et dialogmøte om likekjønnet samliv. Opprinnelig skulle synodestyret levere «Helhetlig samlivsteologi» i september. Dette er ikke helt ferdig. Utvalget arbeider videre med dette, og har som mål å levere sin endelige versjon i løpet av oktober, bekrefter synodeleder Skullerud til VEIEN og tilføyer: – Synoderådet skal også behandle spørsmålet om samlivsteologi er et bekjennelses spørsmål. Konklusjonen her vil også sendes til menighetsbehandling før den kommer opp på synodemøtet i juni 2024, forteller Skullerud. Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Synodestyret har invitert til et dialog døgn om likekjønnet samliv i forkant av høstens synoderådsmøte. Dette finner sted i begynnelsen av november. Syn odestyret har bedt Jostein Ørum, Ma ria Bjørdal og Jarle Skullerud om å ta ansvar for å planlegge og gjennomføre denne samlingen. Synoderådet med varamedlemmer vil være til stede, sammen med teo logisk fagråd, medlemmer i dialogut valget, representanter fra FriBU og en større gruppe lokale ledere, som er in vitert «for å få en rimelig representativ fordeling av synspunkter i denne sak en», skriver styret i invitasjonen. – Styret innser at våre forsøk på å legge til rette for dialog ikke har fungert slik vi har ønsket. Vi beklager at det ble slik, og det ønsker vi å ta ansvar for. Vi vil gjerne få til en respektfull prosess når vi skal finne vår vei i spørsmål som griper dypt inn i mange menneskers liv. Dilemmaene rundt likekjønnet samliv rører ved grunnsteinene som troen og livet hviler på. Slik er det for begge de to fløyene som har utviklet seg som følge av uenigheten i dette spørsmålet. Vi tror det er nødvendig å kunne snakke fritt og ærlig om alt disse spørsmålene vekker hos enkeltindivider og grupper

som tilhører kirkesamfunnet vårt, skriv er synodelederen i invitasjonen VEIEN har fått tilgang til. Skullerud bekrefter dette overfor VEIEN, og refererer til målet med samlingen: • • • • • •

Mulighet til å forstå hverandres ut gangspunkt, tenkning og følelser. Mulighet til å stille spørsmål og gi uttrykk for usikkerhet. Hjelp til respektfull meningsbryt ning. Relasjonsbygging på tvers av syns punkter. At deltakerne tar med seg lærdom og erfaring ut i kirkesamfunnet. Arbeid med å utvikle et respektfullt språk som kan legge grunnlag for at vi kan nå dypere inn i kjernen av uenigheten.

Innbyder har satt som forutsetning at samlingen blir lukket for media og an dre tilhørere. «Vi tror det er nødvendig der vi nå er. Målet er likefullt åpenhet, og synodestyret ønsker at erfaringene vi gjør oss dette døgnet skal brukes i kirkesamfunnet, og at deltakerne skal kunne dele av sine erfaringer fra sam lingen. Når vi lukker dette rommet, er det fordi vi tror det er nødvendig for å

skape trygghet. Vårt mål er at vi skal oppleve åpenhet i samtalen dette døgnet, og å legge grunnlaget for vi dere åpenhet i kirkesamfunnet fremov er. Det skal være mulighet for å ytre seg uten å bli referert, men vi vil gjøre referat fra hovedinnlegg og erfaringene fra møtet tilgjengelig i ettertid.» Kan du utype litt mer om hvem det er som er utvalgt av lokale ledere? – Vi har først og fremst tenkt at syn oderådet trenger å erfare en god dia log om dette temaet før de drøfter sak ene de skal behandle. Dette ønsker vi skal skje sammen med en gruppe fra kirkesamfunnet som skaper en rime lig representativ sammensetning av synspunkter. Vi har også vært opptatt av å få til en god geografisk fordeling sett i sammenheng med hvor mange menigheter hvert presbyterium har. I tillegg har det vært et poeng å invitere lokale ledere som har engasjert seg i debatten. Dessverre kan vi ikke invitere et ubegrenset antall denne gangen, men vi håper og tror at erfaringene vi gjør skal komme hele kirkesamfunnet til nytte, sier Skullerud til VEIEN. 15. juni refererte vi fra synodestyret: «I går ble det klart at "synodestyret ber synodeleder, sammen med Maria

Nyheter Bjørdal og Jostein Ørum, jobbe vi dere med dialogskrift og mulig dia logsamling". Dette fremkom av syn odestyrets protokoll og ble offentlig etter at VEIEN gikk i trykken». Kan du si noe om dialogsamling kontra dialogskrift? – Dialogsamlingen vil være av gjørende for å finne en god måte å vi dereformidle erfaringer og prinsipper for god dialog i vår konkrete situasjon i kirkesamfunnet. Vi vil fortsette å ar beide med noe skriftlig som kan være til hjelp for menighetene, men det er for tidlig å si noe om formen på dette, sier synodelederen. Opprinnelig skulle styret levere «Helhetlig samlivsteologi» i septem ber. Hvor står dette i forhold til dia log-tematikken vi nå omtaler? – Arbeidet med helhetlig samlivs teologi er ikke helt ferdig. Utvalget ar beider videre med dette, og har som mål å levere sin endelige versjon i løpet av oktober. Dette dokumentet skal beskrive Frikirkens samlivsteo logi, og kan samtidig være et godt bidrag inn i dialogen. Synoderådet står fritt til å redigere dokumentet før det sendes til menighetsbehandling, og deretter til synodemøtet, sier Skullerud og tilføyer: – Synoderådet skal også be handle spørsmålet om samlivsteo logi er et bekjennelsesspørsmål. Konklusjonen her vil også sendes til menighetsbehandling før den kom mer opp på synodemøtet i juni 2024, forteller Skullerud. Saken oppdateres videre på nett.

Les på nett fra de andre pres byeriemøtene. Nordre møttes under sommerfestivalen på Rødde, og Søndre og Vestre møttes etter at magasinet gikk i trykken.

Vil være åpen og lyttende Rut Stokstad Nielsen (48) er nyvalgt presbyterieformann i Østre presbyterium. Hun hadde sagt ja til å sitte i styret, men ble oppfordret like før møtet om å stille som formann. Hun landa på å si ja, og fikk klart flertall. Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Presbyteriestyret er tilsynsmannens arbeidsgiver og har slikt sett en viktig rolle i vårt kirkelige demokrati. Rut Stok stad Nielsen er glad for støtten og heiaropene hun har fått i ettertid. Hva var det viktigste som skjedde under presbyter iemøtet i Østre? – Det å stå sammen i Drammen Frikirke og bekjenne troen, høyt og frimodig, var utrolig godt. Å stå sammen, er viktig i vår tid. – Arnfinn Løyning ledet valgkomiteens arbeid og det gjordet så godt å høre hans innledning. Han sa at kirka er så mye mer enn én sak, så valgkomiteen hadde ikke spurt om spesifikke saker. Jeg kjente meg så hjemme i det han sa om kirka vår. – Det er en bredde i Østre presbyterium. Måten vi snak ka sammen i det store felleskapet, var viktig og godt, sier Rut Stokstad Nielsen. Hva var det mest utfordrende / er det mest utfordrende i presbyteriet? – Det er få som vil være med å bære ansvaret i kirka. Det er en utfordring for folk å «eie menigheten». Statistik ken vår er ikke så oppmuntrende lesing. Jeg opplever at mange er positive og sender gjerne barna sine, og voksne kommer når det passer. Det er flott at vi når ut med evan geliet til mange og det må vi ikke se smått på, men det er en stor utfordring for Frikirka når få nye sier at dette er min menighet. Her vil jeg finne min plass og tjene med mine gaver. Er samlivssaken utfordrende i Østre presbyterium? – Ja, det er den, og det er utfordrende å ha en god dia log rundt den. Kanskje fordi en føler seg som mindretallet og går i forsvar om en har landa på det ene eller det andre synet. Enten i egen kirke eller i samfunnet, sier Nielsen. Hva er viktig for deg som presbyterieformann, midt i den samlivsdialogen vi har? – Det er å være åpen og lyttende i debatten. Ikke være redd for å snakke sammen. Noen ganger kan det virke som om at det at man har gitt ordinasjonsløfte, betyr at man ikke kan diskutere teologi. Slik kan det ikke være. Ole Angell sa så bra under presbyteriemøtet: «Alle her tar or dinasjonsløfte på dypeste alvor», forteller Nielsen, og den

tilliten må vi ha til hverandre. Også tilsynsmann, Geir Øystein Andersen er svært fornøyd med presbyteriemøtet. Hva var det viktigste som skjedde under presbyter iemøtet i Østre? – Det viktigste var at vi var sammen og hadde gode samtaler om mye av det som rører seg oss imellom på Østlandet, også det som er vanskelig. Slik som mulige ord ninger når samlivsteologi og bibelsyn ikke samsvarer med Frikirkens lære. Presbyteriemøtet er en sjelden anledning, som betyr mye for kjennskapen og dialogen oss imellom. Mange var på sitt første presbyteriemøte, og jeg opplever at det har stor betydning å møtes, også for disse, sier til synsmann Geir Øystein Andersen. – Det var flott å starte med nattverdgudstjeneste i Drammen Frikirke, og høre litt fra menigheten der som opplever et oppsving for tiden. Det ble valgt nytt styre, med Rut Stokstad Nielsen, pas tor i Treungen Frikyrkje som styreleder, forøvrig nestleder Ole Hallvard Sveen, eldste i Stavern, og styremedlemmer Jon Arne Nygård, pastor i Bærum, Anne Helen Jølstad, eldste i Oslo Østre, Kjell Amund Rogn, eldste i Bamble. Varamedlemmer: 1. Christer Rahm (Brunlanes) 2. Ellen Årøen (Porsgrunn) 3. Bjørn Brekka (Skien) 4. Frank Ersvik (Lørenskog). Hva var det mest utfordrende / er det mest utfordrende i presbyteriet? – Det vanskeligste hos oss er svak rekruttering i alders gruppen 0-40 år, der kun 10 prosent av de ordinerte er i denne gruppen, under 10 prosent av menighetens giv ere er i denne gruppen, samt at andelen medlemmer med stemmerett under 40 år er veldig svak i forhold til andelen med stemmerett over 40 år, sier tilsynsmannen. En sak fikk spesiell oppmerksomhet under presbyter iemøtet, og styret omtalte saken slik i sakspapriene: «Med bakgrunn i drøftinger gjennom perioden, og pågående tilsynsarbeid, valgte presbyteriestyret i forbindelse med oversendelse av saken om Inspire (Red mrk. menighet i Horten som i noen år hadde en assosiert tilknytning til Frikirken, på grunn av dåpssyn var det ikke aktuelt med ordinær tilknytting) å gjøre vedtak om at «ordning for as sosiert tilknytning bør også vurderes med sikte på andre menigheter som trenger tilhørighet og tilsyn uten å fullt ut å tilfredsstille gjeldende ordning og/eller gi sin tilslutning til Frikirkens lære og praksis». Synodestyret har drøftet dette spørsmålet, uten at det er tatt stilling. Dette er bakgrunnen for sak fra presbyteriestyret sendt menighetene for be handling våren 2023, som nå er fremmet for synodestyret med sikte på at forslaget skal legges fram til Synodemøtet 2024.» Presbyteriemøtet (ca 2/3-del) vedtok: «Vi forstår øns ket fra presbyteriestyret, men mener at prosessen om likekjønnet samliv først må landes.» Dette blir oversendt synodestyret som innspill til den videre saksbehandlingen fram mot synodemøtet. – Samtalen i presbyteriemøtet ble

Rut Stokstad Nielsen er glad for støtten hun har fått som nyvalgt formann i Østre Presbyterium. (Foto: Anne Mari Schaiger Topland)

som sagt god og veldig nyttig med tanke på videre dia log, etter min vurdering. Den belyste også godt at forsla get motiveres av andre grunner enn det som umiddelbart tolkes inn i den aktuelle situasjonen, og at ordningen er ment som en mulighet for menigheter som selv ønsker å aktivere denne, sier Geir Øystein Andersen. Rut Stokstad Nilsen er glad for at dette ikke ble vedtatt. – Hvis dette blir vedtatt kan det oppleves som en forvent ning om å bli assosiert menighet hvis man har et annet syn i diskusjonen om likekjønnet samliv enn det som er gjeldende i Frikirken. Dette var ikke intensjonen til styret, men i og med at flere av oss opplevde det slik når vi leste saken er jeg glad for signalet presbyteriemøtet sender ved å stemme ned forslaget, sier Rut Stokstad Nielsen.

Sakenes vei fram til Synodemøtet i 2024 Se tidslinje med frister

Pausebilde -

Denne faste spalten gir en kunstpause, glimt fra Frikirkens historie eller samtid

LL 1985 Under rydding av redaksjonens kontor snublet vi over et gammelt blad. Velkommen til den 8. Lands juniorleiren på Fredtun, til korte, spennende og innholdsfylte dager sammen med mange andre. Slik begynner minne-bladet fra LL 1985 hvor denne utgavens pausebilde er hentet fra.

Tema

Menneskeverd i hverdagen Christine Pedersen (38) er en av de fem medlemmene i magasinets redaksjonsråd. Vi møter Christine for å snakke om menneskeverd, noe hun gjorde i Risør Frikirke i vår. – Ikke være så opptatt av «det store kallet» i livet, at vi ikke ser de små tinga underveis, sier Christine Pedersen, som vil få oss til å se betydningen av å se enkeltmennesket. Tekst og foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

I en serie møter vi de fem medlemmene i VEIENS redaksjonsråd. Christine Pedersen ble spurt av sin tidlig ere KRL-lærer om å snakke om menneske verd. Det gjorde hun i Risør Frikirke i vår. Else Birgit Bergem Strand intervjuet henne om temaet menneskeverd, og i etterkant anbe falte hun at alle menigheter burde ha besøk av Christine Pedersen. VEIEN møter henne for å stoppe opp ved menneskeverd og konk retisere hva dette kan bety for deg og meg. Christine Pedersen er selv fra Risør, og var aktiv i ungdomsarbeidet i Frikirken. – Jeg var ung, ny kristen, og læreren for stod nok at jeg var spesielt interessert i faget. Siden har Else Birgit fulgt meg på Facebook og sett det jeg skriver om livet, og på den bak

grunn inviterte hun meg til menigheten hun nå er pastor i, forteller Christine. – Jeg er veldig opptatt av å se enkeltmen nesket, sier Christine Pedersen, med all tyde lighet. Hvorfor? – Det er et kall å se enkeltmennesket. Jeg vil skape arenaer der enkeltmennesker blir sett og løftet opp. Guds første navn i Bibelen, er «Gud som ser». Jesus var lidenskapelig opptatt av den ene. Han spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Det samme spørsmålet bør være til etterfølgelse i våre menneskemøter. Hva kan jeg lære av mennesket jeg møter og dennes livshistorie? Hva ser jeg av gode egenskaper hos vedkommende? Christine Pedersen ble kristen i løpet av

– Jesus var lidenskapelig opptatt av den ene. Han spør: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Det samme spørsmålet bør være til etterfølgelse i våre menneskemøter.

ungdomsskolen, og hun ble etter hvert mer og mer interessert i å studere teologi. – Jeg tok en bachelor i teologi og ledelse i Staffelds gate (NLA), og målet var da å bli prest. Min interesse ligger i å ha god tid med den enkelte og formidle det jeg tror på. Jeg innså at prest eyrket innebærer mange oppgaver og ikke ville gi meg den roen med mennesker som jeg ønsket. Derfor ble det diakoni jeg ville stu dere videre, forteller hun. – Jeg er glad i Gud og glad i mennesker, da er diakoni en god kombinasjon, sier Chris tine, og er et stort smil. Som en av de første i Norge tok hun en master i diakoni, som var et samarbeid mellom høyskolen Diakonova og MF. Du sitter i rullestol, og leseren vil nok uunn gåelig tenke at det er derfor du er opptatt av menneskeverd. Hva tenker du om dette, Christine?

– Jeg gleder meg til himmelen, å se hvordan alle småtinga jeg gjorde, berørte mennesker. – Jeg kan forstå at flere tenker sånn, med gir hun, og legger raskt til: – Det er ikke hoved fokus for meg at jeg sitter i rullestol. Jeg er et menneske. «Det å være menneske, er å være annerledes», sa Kim Friele. Vi bærer alle vårt, om det vises på innsiden eller utsiden. – Jeg er jo født slik, jeg vet ikke om noe annet, sier Christine. Det at hun har CP gjør at hendene ikke håndterer en Smartphone så lett, men heller en vanlig mobil. Det er en praktisk konse kvens. – Jeg har alltid hatt «funksjonsfriske» ven ner, og det har ikke vært et stort tema hjemme at jeg var «funksjonshemmet». Forresten liker jeg nå bedre å bruke ordet som har dukket opp siste halvåret: «funksjonsvariert», sier Christine. Likevel Christine, med tanke på tematikk en, hvordan har du blitt møtt gjennom livet som funksjonsvariert? – Min største utfordring er samfunnets og enkeltmenneskers holdninger til funksjonvar iasjon. Det at folk tror de vet hva jeg trenger. Det er dypt menneskelig av dem, og sikkert godt ment, men ... Det ser jeg spesielt i for

bønnssituasjoner, at jeg har fått påtrengende og mye uønska forbønn om helbredelse ... Forbønn handler mye om etikk. Jeg viser da til to historier i Bibelen, Jesu møte med den blinde: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Je sus utøver god forbønnsetikk, han tar det ikke som en selvfølge at han vet, at ønsket er å få synet igjen. Det samme med den lamme mannen som blir firet ned gjennom taket på en båre. Jesus starter med å si at dine synder er deg tilgitt. Jesus starter med å møte andre ting i livet hans, enn hans funksjonsvariasjon. – Jeg har opplevd at folk snakker til ass istenten istedenfor meg. At de snakker med et enklere språk. At folk tar for gitt at jeg ikke har studert, eller jobber. Jeg savner å få spørsmålet. Det er sikkert gode intensjoner og usikkerhet, men folk må tørre litt mer. Det å se mennesker, innebærer å stille vanskelige spørsmål. Jeg ser i øya på folk som glor på meg, at de har masse spørsmål, så da tenker jeg at det ville vært fint om de hadde stilt de verbalt også, sier Christine, med både et smil og i et alvor. Hvilket bibelsk innhold legger du i be grepet menneskeverd? – Svaret er å være bevisst kallet om å se enkeltmennesker. I kraft av det å være menn eske, har vi alle en spesiell verdighet. Vi har en verdi i seg selv. Ethvert menneske har krav på å bli behandlet med respekt. Det å være skapt i Guds bilde, handler også om å se den andre som skapt i Guds bilde. Vi bærer noe av Gud i oss, la oss se hverandre slik, sier Pedersen, og referer til bibelvers som betyr mye for henne. – I skapelsesberetningen, ser vi at Gud var og er umåtelig fornøyd med oss. Salme 8,6 viser også hvordan han ser på oss. «Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.» Christine ønsker å bidra i samfunnet og har som frivillig vært vakt i Kirkens SOS, besøkstjeneste og i forbønnstjeneste. – Jeg har vært med i forbønnstjenesten under Oase og på Frikirkens sommerfes tival, VIDERE. Jeg er frivillig medarbeider på Oases forbønnstelefon. Jeg er med i lokalmenighetens forbønnstjeneste, i Frikirk en i Oslo Storbymenighet hvor jeg er medlem, forteller hun. Christine skrev sin masterop pgave i diakoni om eldre hjemmeboende over 80 år uten demens. Hun har hatt en spesiell forkjærlighet for eldre mennesker, og det siste

Tema halvannet året er hun besøksvenn gjennom frivillighetssentralen i Vestre Aker bydel. – Igjen handler det om å se enkeltmenn esket. Ikke undervurder de små tinga. Ikke være så opptatt av «det store kallet» i livet, at vi ikke ser de små tinga underveis ... Dette med de ferdiglagde gjerningene å «gå inn i» ... kan visst oversettes som å snuble inn i, for teller et belest intervjuobjekt. – Jeg gleder meg til himmelen, å se hvordan alle småtinga jeg gjorde, berørte mennesker. Hun har vært ansatt som sykehjemsdi akon, men nå snakker hun utfra en innsats som frivillig besøksvenn på sykehjem. – Ver dien av bare å sitte ved den senga og vær til stede. Synge, be og holde i hånda. Det betyr noe for meg i øyeblikket. Det handler om re spekt for den eldre jeg sitter jeg ved. Levd liv, det at de åpner opp for meg og deres livsrom. Det er stort å være med på, sier hun. – Som frivillig har vi tid. Det er et poeng at man Ikke er ansatt. Vi kan tenke vi må ha noe å gi, noe å komme med. Vi kan da stå i fare for å undervurdere den andre litt. Når vi vil den andre godt, er DET nok. Når vi møter den an dre med likeverd og respekt, er det nok. Det å være spørrende, jeg vet ikke hvordan livet ditt er. Men jeg er her og lytter, det er nok, sier Christine Pedersen, av egen erfaring med både å lytte og dele. – Det viktigste for meg i møte med enkelt mennesket er å skape gode øyeblikk, gjen nom det å minske ensomhet og utenforskap. Bibelen oppfordrer oss til å le med dem som ler, og gråte med dem som gråter, sier hun.

Risørpastoren vil at flere lytter til Christine og tematikken menneskeverd Hva gjør mest inntrykk i møte med Christine og hennes ord om menneskeverd? – Det som gjør mest inntrykk på meg er hennes blikk for det en kelte mennesket, bak alt som kan skjule hvem vi er innerst inne. Hun fortalte fra sitt besøk på et sykehjem for eksempel. Der satt hun hos en gammel dame som var langt borte i sin egen verden. Hun formid let så fint om hvordan denne damen også var verdig menneskelig kontakt og at noen hadde tid til å sitte ved sengen hennes. En time ved en slik seng er ikke en bortkastet time. Det er helt tydelig at det Christine tenker om menneskeverd ikke bare er ord, men erfaring i møte med seg selv og mennesker som kan slite med sin egenverdi, sier Else Birgit Bergem Strand. Du skrev på Facebooksida for Risør Frikirke, at alle menigheter burde ha besøk av Christine. Kan du utdype det, og si litt om hvor for? – Christine klarer å snakke om menneskeverd på en nær og ærlig måte. Hun gjør det med en troverdighet som springer ut av livserfar ing og møte med mennesker i ulike livssituasjoner. Hele tiden bærer språket og tankene hennes preg av en dyp respekt for «den andre». Hun klarer også å snakke klokt om vanskelige temaer som likekjøn net kjærlighet, uten å anklage noen og samtidig løfte viktige pers pektiver vi alle trenger i møte med mennesker. Man blir litt klokere av å lytte til Christine, sier Bergem Strand.

Redaksjonsrådet består av Heidi Garvik(t.v.) Joachim V. Gladsø, Gjermund Øystese, Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek, Christine Pedersen og Rajeni Jabessa Wodajo.

Vi møter de ulike medlemmene i redaksjons rådet i en serie framover. Neste gang møter du Joachim Gladsø fra Steinkjer. Han er aktu ell med boka «Hva er sannhet». – Boka tar for seg vår tids subjektive sannhet som ofte må oppleves/erfares personlig, vs. den objektive sannheten. Finnes det flere sannheter? Hva er da egentlig sannhet? Finnes objektiv mor al? Hva sier Bibelen, – og er Bibelen viten skapelig og historisk troverdig? Hvorfor tenker vår kultur som vi gjør? Boken bruker rasjonell og logisk tanke sammen med vitenskap, his torie, filosofi og teologi.

Redaksjonsrådet i VEIEN

Redaksjonsrådet i VEIEN har sitt første møte. Formelt sett gir de råd til ansvarlig redaktør i VEIEN, Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek. Rådet møtte hele redaksjonen i september. Rådet består av Heidi Garvik(t.v.) Joachim V. Gladsø, Gjermund Øystese, Christine Peder sen og Rajeni Jabessa Wodajo. –Vi har hatt et kreativt konstruktivt møte mellom rådet og redaksjonen. Flott gjeng og svært lovende for VEIEN, sier redaktør Bjørgsvik Wiecek som leder redaksjonsrådet, som er for melt oppnevnt av synodestyret. Rådet har et tydelig mandat og evaluerer ut fra vedtatt formål for Frikirkens magasin.

se, lytt, les -

Anbefalinger fra redaksjonen, denne gangen Sondre Topland

THE LOBSTER (2015) Yorgos Lanthimos' "The Lobster" er en uvanlig og tankevekkende film som tar dystopisk science fiction til nye høyder. Dette er en verden hvor singeltilværelse er forbudt, og de ugifte blir sendt til et luksuriøst hotell for å finne en partner innen 45 dager. Hvis de ikke lykkes, blir de omdannet til dyr. Colin Farrell spiller hovedrollen David, en mann som prøver å unnslippe skjebnen som et dyr ved å finne kjærlighet, samtidig som han utfordrer normene. Komboen av bekmørk humor, gjennomført estetikk og en virkelig uhyggelig atmosfære satt ihvertfall spor i meg.

Lytt

I'LL BE YOUR GIRL AV THE DECEMBERISTS, I dette albumet har The Decemberists gått litt vekk fra sin litt stramme tradisjonelle, akustiske vise-stil. Fela og trekkspillet er fortsatt med, men deler scenen med syn thesizere og trommemaskiner. I'll Be Your Girl åpner med den gripende sangen "Once in My Life," som umiddelbart fanger lytterens oppmerksomhet med sin ærlige tekst og smittende melodi. The Decemberists viser sin allsidighet gjennom spor som "Severed" og "Cutting Stone," som innehold er futuristiske elektroniske arrangementer som gir en overraskende men tiltalende kontrast til bandets tidlig ere arbeid.

Les

THE LATHE OF HEAVEN Ursula Le Guins bok fra 1971 er god gammeldags Sci ence Fiction Handlingen følger George Orr, en mann som kan endre virkeligheten gjennom drømmene sine. Når han søker hjelp hos den karismatiske terapeuten Dr. Haber, blir det en utfordrende kamp med etikk og makt. Le Guin utforsker hvordan makt kan bli misbrukt, selv når intensjonene er aldri så gode.

VIDERE Sommer

En festival for alle 22

Deltakerne på Videre Sommer er delt inn i «landsbyer» på tvers av menighet og generasjoner, noe som er med på å gi gode fellesskap.

Hvert år samler frikirkefestivalen «Videre Sommer» deltakere fra hele landet til dager med sosialt samvær og åndelig påfyll. Her har voksne, barn og unge en unik arena for å være sammen på tvers av generasjoner og samtidig knytte bånd med jevnaldrende. Tekst: Geir Arne Johansen Foto: Benjamin Høyland

Vel 1000 personer i alle aldre tok veien til sommerfes tivalen ved Stavern folkehøyskole, som siden starten på 1980-tallet har blitt en kjær tradisjon for mange i Frikirken. I Stavernhallen var det duket for fellesmøter med underholdning, lovsang og forkynnelse. Stemnin gen var god i teltleiren på FRIK-festivalen (som er ung dommens egne festival på Videre Sommer), der nye og gamle deltakere fant tonen. For de helt yngste var nok et av høydepunktene showet i Tunet, med tryllekun stner Alexander Haugaas. Også i år var deltakerne på festivalen delt inn i «landsbyer», på tvers av menighets tilhørighet og generasjoner, der de spiste lunsj sammen

og bidro med dugnadsoppgaver. Erland Wiecek Strømme debuterte som festivalsjef i år, og han vil rette en spesiell takk til alle frivillige som stilte opp. – Jeg er superfornøyd, og det er mye takket være de frivillige at festivalen blir så bra. Det har vært gøy å være festivalsjef, med så mange flinke folk med på laget. Selv har Wiecek Strømme vært tolv ganger på fes tivalen i Stavern, åtte av dem som frivillig, så han vet hvor mye innsats som ligger bak et arrangement som dette.

VIDERE Sommer

De yngste barna på festivalen har mange tilbud å boltre seg i, og et av høydepunktene i år var trylleshowet med Alexander Haugaas.

– Jeg har vokst opp med frivillighet, og er vant til at hele familien stiller opp når det trengs. Og i år er intet unntak. Med som frivillige er både foreldre og søsken. – Jeg ser på det frivillige arbeidet som en av mine måter å bidra til Guds rike, sier Wiecek Strømme. På programmet stod flere seminarer, der tematikken spant fra profeti, nådegave og tjeneste, kall og tjeneste, og trosspråk, til praktisk evangelisering, med Frikirk ens utsendinger til Japan som foredragsholdere. Flere benyttet også anledningen til å bli med synodeleder Jarle Skullerud på pilegrimsvandring. Turen gikk fra Mølen, til korset i Helgeroa. Skullerud ledet vandringen med tidebønner, og ga rom for samtale, refleksjon og stillhet. Eva Guii-Larsen fra Brunlanes Frikirke var med som lokalhistorisk guide, og fortalte om det dramatiske slaget ved Nesjar som fant sted her i 1016. Vandringen endte ved korset i Helgeroa, som ble reist i 2016, til tusenårsjubileet for slaget ved Nesjar. Slaget blir be traktet som et av de mest avgjørende sjøslag i norsk historie, og markerer avslutningen på vikingtiden og starten på kristningen av Norge.

Hvilens drivkraft og gateevangelisering

Eirik Austeng er pastor i Hamar Frikirke, og var en av talerne på sommerfestivalen. Temaet i talen var hvilens drivkraft, og fra scenen i Stavern hallen minnet Austeng om at Guds visjon for sitt folk er at vi skal feire Jeg ser på det fri Sabbat. Ordet «sabbat» betyr å villige arbeidet som stanse, stoppe. – Vi skal stanse og vi skal hvile, en av mine måter å for Gud. Både vi mennesker, og bidra til Guds rike hele skaperverket. Kanskje dette – Erland Wiecek betyr at når vi hviler, så er det en Strømme måte å tilbe Gud med hele oss? Med kroppen, med hodet, og med livet. Gud ba sitt folk sette av et døgn hver uke, til å stanse, til å hvile, til å tilbe. Til fellesskap, og til å feire, sa Austeng. – Tenk for en fantastisk gave dette var til israelfolket, etter generasjoner med slaveri. Dette er også en gave til oss i dag. Gud har gitt en ordning for hvile, for at du og jeg skal få erfare at Guds rike innebærer hvile. En dag, der vi ikke skal produsere. Der vi overgir kontrollen til

Misjonslørdagen er en fast tradisjon på sommerfestivalen. Det er misjonsløp og mye gøy i Tunet, her prøver noen av deltakerne seg på «stein, saks, papir».

Gud, og hopper av rotteracet. En dag der vi skal få nyte Savner flere trosuttrykk og erfare livet. Jarle Skullerud har tidligere uttalt til avisen Vårt Land og De som var til stede på Frikirkens lederkonferanse til VEIEN, at det ligger en dobbelthet i navnet «Videre», på Fornebu i februar, fikk høre Awin som nå er navnet både på Frikirkens Khalili Holms friske tale under kon årlige lederkonferanse og sommerfesti feransen. Holm er ungdomsarbeider Bredden Frikirken val. «Det handler om å gi troen videre, i Hånes Frikirke, og var en av talerne men det handler også om å bli et videre har på grasrota, må også på sommerfestivalen i Stavern. og bredere fellesskap som favner flere», Hun delte erfaringer fra sin tid i Ung vises igjen i felles sa Skullerud. dom i Oppdrags disippeltreningsskole arrangementene Eli Hatlen er pastor i Ørsta Frikyrk (DTS) i Florida, og møte med ghettoen je, og hun har ikke deltatt på Frikirkens – Eli Hatlen der. På et tidspunkt bestemmer hun seg sommerfestival tidligere. Hun forteller til for å følge Guds stemme, og slik kom VEIEN at hennes opplevelse som deltak mer hun bort fra de andre i gruppa. I en er på VIDERE for første gang, var at tro fremmed stue i en leilighet midt i ghettoen, tenker hun at suttrykket som fikk plass på festivalen var ganske smalt. nå går bussen snart. Men de står der og holder hender. – Som pastor i en av Frikirkens mest tradisjonelle Holm ber for dem, og helt konkret om de problemer og menigheter, vet jeg at bredden i våre menigheter er helseutfordringer som Gud minner henne om. Familien ganske stor. Ved å favorisere ett uttrykk, står vi i fare for opplever seg velsignet, og Holm rekker bussen tilbake at VIDERE ikke oppleves samlende. Det bør være plass med de andre. for mer variasjon, og aksept for at også andre trosutt – Jeg forteller denne historien fordi jeg vil vekke tro rykk er fullverdig tilbedelse, sier hun. og fordi jeg tror dette kan skje i dag, sa Awin Khalili Holm. Hatlen mener at også barn og unge bør få presentert

VIDERE Sommer

Ungdommene har sin egen festival i festivalen. Frik Festivalen trekker ungdom fra hele landet, og stemningen er god.

ulike måter å være sammen med Gud på, slik at vi gir den enkelte mulighet til å finne sitt hjertespråk i møte med Gud. – Som enkeltmenighet i møte med kirkesamfunnet kan det lett oppleves som at det finnes én oppskrift som alle burde passe inn i. Jeg tenker vi hadde vært tjent med å vise fram mer av mangfoldet i kirkesamfunnet vårt, slik at flere kjenner seg igjen i storfellesskapet, og vi kan la oss inspirere av hverandre, sier Hatlen. – VIDERE står i en spagat ved at de på den ene sid en ønsker å være en inkluderende festival for alle som kommer, og samtidig fungerer som en menighetstur for en del menigheter, sier hun og setter det litt på spissen: Sørlandsmenighetene får stort fokus. De er privilegerte, med mange medlemmer og ansatte. Og det blir litt feil om disse skal legge lista for hva som er en «vellykket» menighet. Eivind Landro er programansvarlig for festivalen, og sier til VEIEN at det ikke alltid er lett å vite hva man skal vektlegge når programmet for VIDERE Sommer skal planlegges.

– Når det gjelder programmet som helhet, prøver vi å få til en viss bredde slik at vi kan treffe forskjell ige målgrupper. Derfor har vi for eksempel tidebønner, seminar med forskjellig fokus, og så videre. Det kan selvsagt være at det oppleves for smalt likevel. Når Vi skal stanse og vi det gjelder selve møtene, så vil nok skal hvile, for Gud. disse oppleves som «smalere» når det gjelder trosuttrykk. Vi har valgt Både vi mennesker, å sikte mer mot småbarnsforeldre og hele skaper når det gjelder uttrykk og stil, og da verket. blir det et mer «mainstream» utt rykk som man kan se i større nor –Eirik Austeng ske menigheter, sier Eivind Landro og tilføyer: –Det er selvsagt sant som Eli sier, at det ikke bare er ett trosuttrykk som er fullverdig tilbedelse. Vi mener på ingen måte at det som skjer på VIDERE Sommer er den eneste måten å tilbe Gud på.

Japan

Forsetter misjonsarbeidet i Nagoya

Foto: FriBU

Etter en evaluering av arbeidet som Frikirkens utsendinger driver i byen Nagoya i Japan, har synodestyret bestemt at arbeidet der skal fortsette. Tekst: Geir Arne Johansen

– Arbeidet vårt er nå fokusert i Nago ya, den fjerde største byen i Japan. Vi har to misjonærenheter der; Ruth og Knut Ola Topland med barna Karen, Marie og Himeri og Helga og Andreas Bagaas med barna Aron Elias og Han na Olivia. Ingebjørg og Nathan Mikaels en, som var utsendinger for Frikirken i en årrekke, er nå pensjonister, men blir boende i Japan og tar aktivt del i det utadrettede arbeidet, sier daglig leder ved Frikirkens hovedkontor, Marit Eck lo Brevik. Sammen med synodeleder Jarle Skullerud, misjonsleder Terje Bjørkås og Geir Nordkil fra synodestyret besøkte hun Frikirkens utsendinger i april. Målet med besøket var å eval uere Frikirkens arbeid i Japan, og på bakgrunn av evalueringen å kunne gi en klar anbefaling om hvordan arbeidet i Japan skal fortsette når det gjelder geografisk posisjon, metode, team dynamikk og samarbeidspartnere. Ecklo Brevik skrev en evaluering av ar beidet, som ble presentert for synode styret i juni.

Engasjerte og dedikerte utsendinger

Hva var det viktigst for deg å få frem, gjennom denne rapporten? – At vi har engasjerte og dedikerte utsendinger som lever evangeliet, og leder mennesker til – og noen tilbake til – Jesus. Det er umulig å ikke bli be

geistret og takknemlig for arbeidet Fri kirken får være en del av i Nagoya, sier Ecklo Brevik. Å nå nye, og plante nytt står i sen trum. Arbeidet er lettbeint, men samti dig godt forankret; i Jesus, i utsending ene selv og i Frikirken. – 13 personer kom til tro og ble døpt i 2022. Anbefalingen min til synodesty ret var entydig, at plasseringen i Na goya gjøres permanent. I synodesty revedtaket står det at «plasseringen av utsendingene i Nagoya anses som permanent i den forstand at arbeidet fortsetter der på ubestemt tid, eller inn til det av strategiske eller andre tungt veiende årsaker eventuelt blir aktuelt å flytte arbeidet til et annet sted eller avslutte arbeidet i Japan». Utsendingene skal fortsatt ha fokus på evangelisering, disippelgjøring, led ertrening og etablering av husfelless kap. Det er ikke et mål å etablere en ny kirke i Japan, men å samarbeide med andre kirker, organisasjoner og nett verk med tilsvarende målsetning som Frikirken. I synodestyrets vedtak bes admin istrasjonen ved Frikirkens hovedkontor å arbeide for å få på plass en tredje misjonærenhet i Nagoya. Hva er status her? – Vi jobber aktivt med rekruttering en, og håper å kunne sende ut en ny misjonærenhet i løpet av et års tid.

Relasjonsbygging

Frikirkens arbeid skjer i Aichi Preferc ture, et område med bare 0,18 % aktive kristne i den østlige delen av Nagoya. – Der arbeider teamet vårt med evangelisering, disippelgjøring, leder trening og etablering av husfellesskap. Utsendingene samarbeider med "No Place Left", et tverrkirkelig nettverk av kristne som er aktive i lokalt misj onsarbeid. De møtes jevnlig i lokale og regionale nettverkssamlinger for å oppmuntre, utfordre og lære av hver andre. Hva er det som særlig kjennetegner Frikirkens misjonsarbeid i Japan? – Relasjonsbygging står sentralt for utsendingene våre, og det gjør meg stolt og glad å høre om og se i prak sis hvordan de gjør dette. Det opprettes stadig nye kontakter; naboer, foreldre til barn i barnehagen eller på skolen, folk de møter på sykehuset eller på matutdelingen i parken. Kontakter opp rettes, og trosdeling er en naturlig og selvfølgelig del av relasjonsbyggingen. Etter som nettverket av kristne utvides, blir rollen til utsendingene våre i stadig større grad å være mentorer for andre. Mulitipliserings-tankegangen er grunn leggende og avgjørende for måten det jobbes på. Hva gjorde særlig inntrykk på deg under besøket i Japan? – Hjertet utsendingene våre har for japanere, og særlig slik det gir seg ut

Japan trykk i "Homeless Ministry"! To ganger i måneden inviteres hjemløse til ma tutdeling, andakt, sang og fellesskap i en park i byen. De hjemløse mottar mat og drikke, men de får også erfare det å bli sett og verdsatt. Mens de står i kø og venter på nummerlapp og at det hele skal starte, går utsendingene våre blant dem og hilser og slår av en prat. Mange er gjengangere, men det kom mer også nye til. Det var også rørende da de som hadde hatt bursdag siden sist fikk komme fram og ble sunget for og fikk en liten hilsen. I seg selv ikke så stort, men garantert av stor betydning for den enkelte, sier Ecklo Brevik.

Bønnehus

– Det har også gjort inntrykk på meg å høre historiene utsendingene våre forteller om hvordan de endte opp i husene de bor i, og også hvordan de fikk leie det lille huset som de kaller "Bønnehuset". Ingenting virker tilfeld

ig, og vi ser Guds finger i det hele. Det er også interessant å se hvordan nye venner velger å bosette seg i nærheten av der hvor utsendingene våre bor. Her oppstår det vennskap som får konse kvenser for hvordan man vil leve livene sine. Hva tenker du kan være overførbart fra arbeidet i Japan, til vårt menighetsog hverdagsliv her hjemme? – Jeg vil særlig peke på to ting. For det første er det sterkt og godt å erfare hvordan utsendingene våre, og det gjelder dem alle, uansett land, våger å legge alt i Guds hender, og virkelig ha tillit til Ham. De legger alt fram for Gud, erfarer igjen og igjen at Han svarer når de ber, og så gir de Gud æren og del er med andre etterpå. For det andre at utsendingene våre ikke har kirkebygg og kirkestrukturer som skal ivaretas, og dermed frigjøres tid og kapasitet til relasjonsbygging. Det gir grunn til etter tanke for oss her hjemme.

Frikirkens misjonsleder Terje Bjørkås er fornøyd med synodestyrets vedtak. – For oss som i 2015 sto midt oppe i prosessen med etablering og oppstart av Frikirkens arbeid i Nagoya, er det en stor glede å se hvordan det har utviklet seg. Utsendingene våre har «landet svært godt» i et tett befolket område, som var relativt uberørt av evangeliet før vi kom dit, sier Terje Bjørkås. – For meg som misjonsleder har det vært trosstyrkende å følge arbei det og oppleve hvordan Gud har ledet oss gjennom disse åtte årene siden oppstarten. Han har velsignet arbeidet og vi har fått se at mange har kommet til tro! Det er også gledelig at synod estyret gjennom sitt vedtak om å øke bemanningen i Nagoya, så tydelig gir uttrykk for at Frikirken støtter og har tro på den tjenesten utsendingene våre står i.

Representerer Frikirken i LVF Øystein Samnøen skal representere Frikirken i rådet til Det lutherske verdensforbund. Det ble valgt inn to norske representanter til rådet, under LVFs møte i Krakow. –Først og fremst ønsker jeg å sette fokus på barn og unges rom i kirken, og kirkens vilje og evne til å formidle evangeliet i ord og handling, sier han til VEIEN. Tekst: Anne Kristine Wiecek

Øystein Samnøen skal representere Frikirken i rådet til Det lutherske verdensforbund. Det ble valgt inn to norske repre sentanter til rådet, under LVFs møte i Krakow. Kristine Sand mæl representerer Den norske kirke og Samnøen represen terer eget kirkesamfunn. Rådet de skal være en del av, har totalt 48 medlemmer. Hva ønsker du å bidra med på vegne av vårt kirkesamfunn, inn i det internasjonale fellesska pet? – Først og fremst ønsker jeg å sette fokus på barn og unges rom i kirken, og kirkens vilje og evne til å formidle evangeliet i ord og handling. Jeg tror Frikirkens misjonale fokus på å nå de minst nådde med evangeliet er av verdi for det store fellesskapet som Lu thersk verdensforbund utgjør. – En formidabel oppgave for Det Lutherske Verdensfor bundet og rådet vi nå er en del av blir å operasjonalisere det vi enes om på generalforsamlingen. Her ønsker jeg også at

Frikirken kan bidra med nytenkning og praktisk tilnærming, sier Øystein Samnøen som er medlem av synodestyret, Fri kirkens øverste ledelse. Synodeleder Jarle Skullerud, hva slags betydning har det for Frikirken å ha en representant inn i rådet i LVF? – Frikirken trenger å være del av en større in ternasjonal familie av kirker, og LVF er en av disse familiene som jeg har opplevd både utfor drende og viktig. Her møter vi mange lutherske minoritetskirker som ligner på Frikirken, og noen som er majoritetskirker i sine land. At vi nå får en plass i rådet, betyr at vi i større grad kan være med å løfte frem saker og perspektiver som er viktig for oss, som for eksempel fokuset på barn og familier. Jeg opplever også at det er viktig at flere av minoritetskirkene er represen tert i rådet, og at vi sammen kan tilføre det store fellesskapet viktig erfaring. Samtidig har vi noe å lære av de andre.

Søndag for de forfulgte

Pastoren Han heter Bao. Mannen bor i en liten landsby langt nord i Vietnam, og han smiler nesten hele tiden. Jeg tror smi let er ekte. Første gangen jeg treffer Bao, dukker han smilende opp i veikanten. Han har ventet på oss hele dagen. Vi er mange timer forsinket, veiene var mye dårligere enn vi hadde beregnet, men smilet hans er hjertelig når vi endelig ankommer det avtalte veikrysset, to dagsreiser nord for Hanoi. I det han får øye på oss, hopper han fort opp på sin moped, en av landets femti millioner mo peder. Foran ham på sykkelen sitter et lite barn. Bao ser ung ut, ansiktet er yngre enn hans 39 år. Likevel er han gammel nok til å ha barnebarn. Selv har han seks barn, og det eldste barnebarnet sitter nå foran ham på mopeden. Han kjører i forveien opp og ned fjellsider. Det er vanskelig for vår hvite Ford Transit å holde følge på

de svingete veiene, men Bao er på vei hjem. Dette er hans hjemmebane, og vi er på vei mot landsbyen hans. Kvelden innhenter oss, og det blir stummende mørkt før vi kommer fram. Vi parkerer bilen langs den trange veien og følger Bao til fots de siste minuttene fram til kirken. En gang bodde broren hans et annet sted for en tid, og med seg hjem hadde han noe nytt: en tro på Jesus Kristus. Dette var nytt i landsbyen. Gjennom broren fant Bao en kristen tro. I dag er han pastor for menigheten i den lille byen. Menigheten ble etablert for tolv år sid en, og kirkebygget er helt nytt. Han viser det stolt fram. På søndager samles et par hundre mennesker til gud stjenester i dette bygget. Det betyr, tenker jeg når jeg ser meg rundt, at de må sitte ganske trangt. Riktignok er stolene små og lave, plastikkstoler, som jeg ellers bare har sett i norske barnehager. Menigheten teller 81

Søndag for de forfulgte familier – dert er slik man teller medlemstall her. Etter vår tellemåte: 268 mennesker. Bao leder menigheten. I Vietnam er det alltid lokale som etablerer og driver menigheter, ikke noen utenfra. Det finnes ingen annen måte kirkene kan bli noe varig. Man vil ikke ha folk utenfra, fra andre land, med andre språk og kulturer til å komme inn og starte noe. Og i et land med 54 ulike folkegrupper og en rekke forskjellige språk, betyr det at ikke hvem som helst kan starte en menighet på et gitt sted. Når jeg spør om grunnen til dette, er den første forklaringen overraskende: «Da kan folk vite at kristendommen ikke er en amerikansk reli gion, men Guds». Bao er risbonde ved siden av tjenesten som pastor. Halve tiden gir han til kirken, «tjener Herren», som de kaller det. Resten av tiden består av hardt arbeid på rismarkene. Det er slik han forsørger familien. De fleste pastorer i Vietnam lever på denne måten. Særlig i nord er de fleste risbønder. De første tre årene av pastortje nesten mottar de støtte fra kirkesamfunnet, og i løpet av disse årene må de bygge opp sitt eget levebrød ved sid en av pastorjobben, for etter dette får ingen pastorlønn, men de er selv ansvarlig for eget underhold. Kirkesamfunnet, eller kanskje snarere kirkenettver ket, jeg stifter bekjentskapet med, er stort og nytt. Det ble etablert i 1975 og teller i dag over 1200 menigheter, like mange som det finnes sokn i Den norske kirke. Jeg spør grunnleggeren av kirkenettverket, mannen som kalles Pastor Steve, om hvor mange nye kirker som har kommet til det siste året. Da blir han ille berørt og ser skamfull ned i bordet: «Bare 60 – langt færre enn vi hadde håpet på». Det er Steve som nå har tatt meg med til Baos kirke.

Det er en ung kirke. Menneskene jeg møter er første eller andre generasjons kristne. I noen av landsbyene møter jeg den første som har blitt kristen i byen. Hvem kan lede en slik kirke? Det blir tydelig neste morgen, da vi reiser med Bao til en samling for pastorene i området, en pastorfrokost. Utenfor lokalet vi møtes står det parkert 23 mo peder, og innenfor venter det 23 unge menn. Dette er pastorene i denne kirken. Noen av dem har kommet langt, så mye som 90 km, på veier så dårlige at det ikke lenger finnes slike i Norge. På mopeder. Ingen har kjørt bil. Det er tidlig på dagen, frokosttid, men mennene har allerede kjørt i mange timer for å komme hit. Med sine 39 år, er Bao den absolutt eldste av pas torene rundt bordet. Den yngste er 16. De fleste av de andre er i begynnelsen av tjueårene, og sammen spiser vi av maten som settes utover langbordet i skåler. Hver forsyner seg med pinner av dagens rikholdige meny: grillet kylling, mye magrere enn sine norske slekt ninger, samt et utall skåler med ris, nudler og kjente og ukjente grønnsaker. Det er bare menn her, ikke fordi kirkens lære sier at pastorembetet er forbeholdt menn, men fordi vi er blant hmong-folket, og blant hmongene har ikke kvinner lederansvar. Sju av mennene er ferdig utdannede pastorer, seniorpastorer. Ni er assistentpas torer, pre-pastorer, som de kalles. Resten er på vei dit. Alle har gått på pastor Steves bibelskoler. De er alle fra landsbykirker, den største av dem har 360 medlemmer, som rekrutterer og peker ut sine egne ledere og sender dem til bibelskoler. Og dermed forklarer de meg hvordan man blir pastor i denne kirken: Det tar sju år å bli pastor, men likevel job ber man hele tiden i en form for pastorrolle ved siden av

Begge foto: Ingvar Arild Isene, Stefanusalliansen

utdannelsen. Underveis ordineres man til ulike nivåer. Man er ikke fulltidsstudent, men tar ulike moduler på en av bibelskolene, hvert opphold her er på to uker. Man forlater familien, gården og arbeidet hjemme og bor to uker på bibelskolen, før man reiser hjem til hverdagen for en periode. Etter fire moduler, kan man bli det de på engelsk kaller pre-preacher, en første formell grad som forkynner. Etter tre år blir man så ordinert til preacher. Etter ytterligere to år er man kvalifisert for pre-pastor, før man etter sju år endelig kan ordineres til å være pastor. Kirken er så ung at ikke mange har rukket å utdanne seg ferdig enda. Mange, som Bao, fullfører aldri hele utdannelsen. Han er ikke kommet lenger enn preach er-nivået, og vil neppe komme lenger, heller. Det blir for vanskelig å være borte fra familien over så mye tid, over så mange år. Mange har det slik. Kanskje de ikke har råd til å være borte hjemmefra. Hva består en pastors uke av hjemme i menigheten sin, spør jeg? En av de litt eldre på enden av langbordet svarer: «Vi oppmuntrer de troende, vi forbereder taler og tar vare på mange grupper i menigheten, som ung dommer, barn og kvinner. Dessuten oppsøker vi dem som ikke kom seg til kirken på søndag». De snakker ikke om det, men det er ikke bare en kelt å drive kirke i Vietnam. De fleste steder er det ikke forbudt, men de overvåkes. For eksempel: jeg møtte noen fra en kirke hvor man kunne samles lovlig til guds tjeneste, med den lille haken at det ikke var tillatt for nye å slutte seg til menigheten. I praksis betyr dette at man er dømt til å fryse medlemsmassen til dem som var medlemmer da kirken ble bygget. Men mange steder er det ikke nødvendigvis lovverket som er den største utfordringen, men nabolaget. Den som blir kris ten, blir samtidig en forræder av fellesskapet. Man bry ter med den kollektive fedredyrkelsen og gjør dermed hele landsbyen blottstilt for forfedrenes forbannelser. Selv om Vietnam offisielt er kommunistisk og ateistisk, er animisme og fedredyrkelse den religionen som har grep om flest. Likevel vokser kirkene mange steder. Blant hmongfolket, som alle rundt bordet tilhører, ble den første kris ten i 1986. I dag er tallet 350 000. Hvordan skjer dette? Alle jeg spør, svarer det samme: Liv forandres. «Det er tre grunner til at menne sker blir kristne», sier pastor Steve og rekker tre fingre i været. «For det første skjer det mirakler. Folk blir satt fri fra onde ånder, og menn som tidligere ødela livet ved å drikke og gamble, får nå orden på seg selv og familien. Dette skjer bare ved Guds kraft». Steve rek ker opp den neste fingeren: «For det andre kan folk se den kjærligheten vi har til hverandre, og de vil ha det samme. For det tredje ofrer ikke kristne lenger til forfed rene og de gamle gudene, som har hatt et tungt grep

om befolkningen så mange steder i landet. De blir frie fra skam, frykt og besettelser. Dette er det bare Guds kraft som kan gjøre». Så sier han noe jeg ikke har hørt noen i norske kirker si: «Jeg – vi – er beviset på at Gud finnes. Guds kraft i den kristnes liv er det som overbe viser andre». Folk blir kristne ved å se brødre elle nabo er forvandlet. Dette betyr i praksis at konvertering til kristen tro nødvendigvis blir veldig synlig i Vietnam. Det kan egent lig ikke skjules. Troen må vise seg. Man legger rett og slett om livet og omfavner et helt nytt verdisystem. Frokosten går mot slutten. Etter måltidet stiller alle seg i en ring, og pastor Steve ber for dem. Til slutt har han med seg en konvolutt til alle pastorene som har kommet. De står i kø og mottar noen hundre kroner, nok til å dekke reisen hit og litt til. Så sendes de hjem. Bare Bao følger med oss videre. Han blir med oss en dagsreise nordover. Sammen med pastor Steve skal han møte en mann i nord som han ledet til Jesus et par uker tidligere. De hadde møttes på en evangeliser ingstur. Nå har han fått vite at den nye troende har det vanskelig. Som den eneste kristne i landsbyen, kjenner han på et press på grunn av sviket han har gjort mot de andre. Hva skal han gjøre? Bao og Steve besøker ham en formiddag. Det viktigste for Pastor Steve når noen har funnet en kristen tro, er ikke å gi dem tid, men å utfordre dem til å dele troen med en gang. Kristen dommens første bud i Vietnam, er å dele troen. Om det går for lang tid, vil troen visne. Pastor Steve setter det på spissen: «Del erfaringen din, ikke bibelhistorier. La folk se liv. La folk se at svakhet har blitt styrke, at fyll har blitt edruskap. Folk må se livet ditt og at Guds kraft har endret deg». Før de to forlater den ny-kristne, avtaler de at Bao skal komme tilbake om noen dager. Ikke bare for et lite besøk, men for å bo hos mannen i tre uker og lære ham opp, tre uker borte fra sin egen familie. Bao er ikke bare en pastor for en menighet i en liten landsby, han er også en evangelist. Men han er like mye en disippelgjører som ikke slipper taket i det han har satt i gang. Tekst: Jostein Ørum, teologisk rådgiver i Frikirken Ørum reiste til Asia på oppdrag for Stefanussalliansen, som er en misjons-og menneskerettighetsorganisasjon med særlig fokus på trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet.

Fakta “Søndag for de forfulgte” er en viktig global merke dag i kirkeåret. Denne dagen står menigheter over hele verden sammen i bønn for den forfulgte kirke. Dagen markeres andre søndag i november,

Eiersidene

Takket av som daglig leder «Synodestyret vil uttrykke stor takk nemlighet for tiden Marit har vært med å reorganisere, forme og lede arbeidet ved vårt hovedkontor» – Jarle Skullerud

Marit Ecklo Brevik slutter som daglig leder ved Frikirkens hovedkontor, og misjonsleder Terje Bjørkås trer inn som konstituert daglig leder ved hovedkontoret. Erling Aasen er ansatt som ny misjonsleder i Frikirken. Aas en har mange års bakgrunn som utsending for Frikirkens misjonsarbeid. Han starter i stillingen som misjonsleder 1. november. I Menighetsposten, som går ut til alle Frikirkens menigheter, takker Ecklo Brevik for tiden som daglig leder ved Frikirkens hovedkontor. «Et ter åtte år som daglig leder på Frikirkens hov edkontor, har tiden kommet for å bytte jobb. 1. november starter jeg som rådgiver/hode jeger i HAMNØY/Knif Jobb. Siste arbeidsdag i Frikirken blir 25. oktober. Jeg vil gjerne takke synodestyret for tilliten de har vist meg og

handlingsrommet jeg har fått. Så vil jeg også benytte sjansen til å takke gode kolleger på hovedkontoret, i FriBU, i tilsynet og i menighe tene. Menneskene er det viktigste og beste ved Frikirken. Takk for innholdsrike, arbeids krevende og lærerike år! Guds velsignelse til hver især!», skriver Marit Ecklo Brevik i sin avskjedshilsen. Synodeleder Jarle Skullerud takker Marit Ecklo Brevik for arbeidet hun har lagt ned som daglig leder. –Synodestyret vil uttrykke stor takknemlighet for tiden Marit har vært med å reorganisere, forme og lede ar beidet ved vårt hovedkontor, og ønsker henne Guds velsignelse over nye utfordringer når den tid kommer, skriver Skullerud i en mail til ansatte ved hovedkontoret.

Årets julegaveaksjon går til jordskjelvrammede Jordskjelvet i Tyrkia er glemt i media. Men husene er fortsatt ikke bygget opp igjen, og mange familier bor i telt. Gjennom jule gaveaksjonen kan du bidra til å gi nødhjelp gjennom Tree of life, Frikirkens partner i lan det. I tiden etter jordskjelvet har organisasjo nen delt ut mat, klær, telt og skolemateriell til familier som har mistet alt de eier. Mange barn har mistet foreldre og må jobbe for å hjelpe de gjenlevende med å klare seg. Nå nærmer vinteren seg, og hjemløse familier mangler tak over hodet, strøm og vann. I Hatay og na bobyene, som ble hardest rammet, bor folk fortsatt i telt og containere ni måneder etter

jordskjelvet. Det var natt til mandag 6. februar at det sørøstlige Tyrkia og nordvestlige Syria ble rammet av et kraftig jordskjelv, som målte 7,8 i styrke. Offisielt mistet 50 783 mennesk er livet i Tyrkia, men det reelle tallet er trolig langt høyere ettersom svært mange fortsatt er savnet. Minst 1,5 millioner mennesker sørøst i Tyrkia ble hjemløse som følge av skjelvet. 14 millioner mennesker ble rammet, direkte eller indi rekte. Se Frikirkens hjem meside for mer informasjon og film om aksjonen.

Hold deg oppdatert før Synodemøtet 2024 Neste synodemøte finner sted i Oslo i juni neste år. På Frikirkens nettsider får du oversikt over tidsfrister, og sakenes gang fram mot vedtak. Synodestyret er godt i gang med forberedelsene til synodemøtet, og sakene som skal til menighetsbehandling ferdigbehandles på styremøtet i slutten av oktober. Fredag 24. november er hovedkontorets frist for å sende ut saker som skal til menighetsbehandling. Sakene blir sendt per e-post til hovedpastorer/forstander og eldsterådsledere. Mandag 22. januar er menighetenes frist for å sende inn resultater fra menighetsbehandling samt melde inn navn og kontaktperson til menighetens delegater og varadelegater til synodemøtet. Dette betyr at alle menighetene må ta sikte på et menighetsmøte enten i desember 2023 eller i første halvdel av januar 2024. Fristen 22. januar er absolutt.

Stort misjonsengasjement blant unge

Satser på flere lokallag

– Vi ser med glede tilbake på en sommer med misjons fokus og mange nye Medspillere, sier Martin Hasseleid, som er leder for kommunikasjon i FriBU. – Som Med spiller tar du del i andres historie ved å bidra til å dekke grunnleggende behov, gi verdighet og fortelle om Je sus til de minst nådde i Japan og Midtøsten. Gjennom Medspiller Familie ønsker vi å koble på hele familien og bygge misjonsen gasjement også i yngre generasjon er, sier Hasseleid. Les mer om medspiller

– Det skal være lett å starte opp lokallag i FriBU, og vi har et mål om å se 30 nye lokallag starte opp i 2023. Alle nye lokallag som starter opp i løpet av året vil få en hyggelig velkomstpakke, sier administrasjonsleder i Fri BU, Martin Nøstrud. – Registreringsprosessen er enkel. Det er fortsatt de samme kravene fra LNU som gjelder for å starte opp et lokallag, men nå registrerer du laget og søker oppstartstøtte samtidig. Oppstartstøtten er re kordhøy, den er satt til 5000 kroner for lag som starter opp med 5 - 9 medlemmer, og 10 000 kroner for lag som har 10 eller flere medlemmer. I Nordre presbyterium er støtten henholdsvis på 10 000 og 15 000 kroner, sier Nøstrud.

ANNONSE

Skann og les mer

Som Medspiller gir du et pledd, en sovepose, sko eller mat for å dekke grunnleggende behov. Du bidrar til verdighet gjennom å bygge selvtillit og gjennom kurs om psykisk helse. Du er med på å nå de minst nådde med budskapet om Jesus.

Ta del i andres historie. Bli en medspiller.

Korktavla

Bli med til Lillestrøm 9.-10. februar 2024 for VIDERE24! Temaet for lederkonferansen er "Modig lederskap"

Meld deg på nå!

Husker du Ga meshow på VIDERE23?

Julegaveaksjonen 2023

Julegaveaksjon 2023 Til dere som planlegger julemesse: I årets julegaveaksjon samler vi inn penger til ofre for

Husk å sette av datoen 4.-7. juli for Skjærgårds 2024!

jordskjelvet som rammet Tyrkia i februar. Tree of life er Frikirkens partner i landet. De deler ut mat, drikke, klær, telt og hygienepakker.

Barna får skolemateriell, og får delta på leir- og familiesamlinger. Gi på vipps #18738 eller kontonummer 3000.21.94976. Merk gaven «julegaveaksjon 2023».

i 2024

jul 17.-21

HS F n r e v ival Sta merfest

n.no/s Frikirke

Hørt på pastorp o

Jostein Ørum te

dden enda?

ologisk , rådgive

r på Frikirkens

hovedkontor snakker med frik landet rundt om irkepastorer ulike sider ved det å være past or og å jobbe i en menighet. Vi m øter forskjellige pastorer på der es hjemmebane snakker om past og orale emner, so m det ikke er så lett å snakke om ellers. 7 episoder er sluppet allered e, og flere kommer høsten i løpet av og pastor i Rand

esund Frikirke,

Frikirkens nye magasin 299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 3 - 2023 22 74 86 00 post@frikirken.no Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.