Lars Fredrik Øksendal Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 år TIL ALLMENN NYTTE
Til allmenn nytte
Lars Fredrik Øksendal Om gaver, sparebanker og sparebankstiftelser gjennom 200 år Universitetsforlaget
Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndrag ning og kan straffes med bøter eller fengsel.
© Universitetsforlaget 2022 ISBN Materialet978-82-15-05669-2idennepublikasjonen
er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105
Papir:BokenInnbinding:Trykk:Sats:OmslagOmslagsfoto:Bilderedaktør:www.universitetsforlaget.noOsloToneSvinningenKevinGent/Unsplashogbokdesign:JesperEgemarottaBOK07Media–07.noBokbinderietJohnsenASersattmed:LyonText10,5/14,4120gMunkenPure NO 1470 07MEDIA 20410379 MILJØMERKET TRYKKERI
Forord 11 SparebankerInnledning og allmennytte 15 Sparebankene kommer – et riss på 1-2-3 18
Kapitalakkumuleringens problem 20 Gaveinstituttet som svar 21 Tidlige gavebanker 23 Fra mulighet til norm 25 En mulighet, ikke et krav 27 Gavegivningen sprer seg 28 Bokens struktur fortalt gjennom en figur 31 Kapittel 1 Blant kirkebyggere og mesener – de opprinnelige bysparebankene 35 Fyrtårnbanker 37 Å måle betydning for banken 40 De fem første 43 Fyrtårnet som slukket 43 Domkirkebyggeren 50 De tre øvrige 54 Sparebanken som forsvant – Arendal 60 Fyrtårnenes storhetstid 62 Kapittel 2 I samspill med kommunen – de nye bysparebankene 65 Bysparebankene i stort 66 Tallenes tale 67 I byutviklingens tjeneste 69 I møte med byenes utfordringer 73
5 Innhold
Den nye måten å organisere lokalsamfunnet på – kommunene kommer 104 Kornbankene Bygdebankene105blir storgivere 110 Hva gikk gavene til? 111 Kirkelige formål 112 Skole og opplysning 116 Infrastruktur 118 Helse, hingster og maskingevær 120 Bygdekommune og bygdebank 122 Allmennytte som kommuneøkonomi 124 Bygdebanken som lokal makt 127 Likere, men fortsatt forskjellige 130 Kapittel Bankvirksomhet4 som allmennytte 133 Et forsøk på nærmere begrepsforståelse 135 Bygdebanken i den store overgangen 136 Penger og kreditt i den store overgangen 138 Bygdebankene som allmennytte 142 Utlånsformer og kirketårn 143 Kampen mot byenes ågerkarler 148 Spareskillingsbanker og standskreditt som allmennytte 149 En mer demokratisk kreditt 155 Kapittel 5 En storhetstid 157 Et blikk ut Sædemannen160167
6 innhold Balansen som allmennyttig verktøy og andre kreative løsninger 77 Bankens menn, byens menn 81 Østfold-byene – et illustrerende situasjonsbilde 90 Spleiselagskultur og definisjonsmakt 96
Kapittel 3 Gaver i kommunens tegn – bygdebankene 99 Hva var en bygdebank? 101 Bygdebankene kommer 102 Lån og gaver som grunnlag for bygdebanker 104
i skyggen av krig og krise 171 Krigsdividende og innskuddsboom 171 Lovendring redder allmennytten 175 Gaver i lys av matmangel og krig 179 Reddet, men svekket 182 Bankkrise 183 Symbiose med negativt fortegn 184 Eksemplet Kristiansund 186 Ny sparebanklov 189 Av skatter blir vi tynget ned … 190 Gikk det noe tapt? 192 Gaver i endring 193 Kontinuitet, tilpasning og svekkelse 198 Kapittel Allmennytten7 på de mindre flater 201 Under hakekors og solkors 205 Banker og kreditt i styringens tidsalder 207 Fallende egenkapital 210 Skattefritaket 213 Sparebanker i stagnasjon og utvikling 214
Slutten på kredittpolitikken og begynnelsen på noe annet 231 Reforhandling og nye tyngdepunkter 232 Kapittel 8 Krise, egenkapitalsvikt og refinansiering 235
7 innhold Kapittel Allmennytte6
Fra de store scener til de små flater 223 Gaver i praksis 224 Fra såmann til vannbærer 226 På stortromma 227
Den vanskelige egenkapitalen 237 Et skandinavisk sideblikk 238 Grunnfondsbevisene kommer 239 En avgjørende viktig forskjell 242 Den store bankkrisen og sparebankene 242 Store tap, egenkapitalen tapt for flere 244
Den doble revolusjonen og allmennytten 218 Alenegang eller ei 219 Allmennytten i kroner og øre 221
Over eller under resultatstreken – sponsing eller gaver 255 Bankstrukturer i spill 260 En stiftelse – men hva så? 263 Kapittel 9 Å gi innhold til noe nytt 265 En liten veileder 268 Blanke ark, men begrensende føringer 268 Styringsstruktur 270 På egne ben og med store ambisjoner 271 En profesjonell giverorganisasjon blir til 272 En gavepolitikk tar form 274 Formålsinvesteringer – balansemetoden i ny drakt 276 Finanskrisen – en første prøve 281 Et blikk over kjølen 284 Sparebankene – eller en fortelling om to spor 285 Fortsatt hesteavl, men også nye digitale flater og innsats mot mobbing 287 Brikker faller på plass, mønster for andre 290 Mot en ny arbeidsdag? 292 Kapittel Hamskifte10 og makeløs fremgang 295 Stiftelsene kommer 296 Et nyttig instrument for skiftende formål 298 Vekst og variasjon – de nye stiftelsene som allmennyttige aktører 300 Hva skal det koste å gi? 302 Fra store tall til lokale forhold 307 Fyrtårn og oppskalering 310 Å gi med tydelige ambisjoner 311 Å være i nuet 314 Noen riktig lange linjer møtes 316 Sparebankens nye giverglede 320 Utvanning til besvær 320 Begrenset betydning 322 Sjeldne fugler 323 Krigskasse og synlige ambisjoner 325 Individualiseringen av det allmennyttige 331
8 innhold Kriseløsninger og kapitalbehov 248 Et ikke uvesentlig kontrafaktisk sideblikk 250 Allmennytte mot slutten av et hundreår 251
innhold Å holde seg for ørene 332 Allmennytte som bankvirksomhet i moderne drakt 333 Fra sotteseng til nytt liv 335 ToAvslutninghundreår, og hva så? 337 Eierløs egenkapital 337 Gavene 341 Ved inngangen til 2020-årene 345 Et siste blikk ut 348 Hvordan ser fremtiden ut? 348 Hva er igjen av sparebanktradisjonen etter 200 år? 352 Noter 355 Kilder og litteratur 366 Bildekrediteringer 375 Om forfatteren 379 Register 381
10
11 Forord den 29. juni 2022 var det 200 år siden Christiania Sparebank åpnet dørene for første gang. Sparebankstiftelsen DNB, den rettmessige arvingen etter denne første norske sparebanken, har valgt å markere jubileet med en historiefaglig bokutgivelse.Deterden du sitter og leser i akkurat nå. Du vil snart merke at den skiller seg fra andre jubileumsfremstillinger du kanskje har lest. Boken følger nemlig ikke en institusjon, organisasjon eller bedrift fra etableringen og frem til i dag. Snare handler Til allmenn nytte om et fenomen som er felles på tvers av sparebankene, nemlig gavetradisjonen deres, hvordan sparebankene har tatt av sitt overskudd og gitt tilbake til lokalsamfunnet gjennom allmennyttige gaver. Følgelig trekker boken på erfaringer fra svært mange sparebanker, store som små, i sør som i nord. Og boken følger gavetradisjonen gjennom skiftende tider for både bankene og samfunnet, fra 1830-årenes første spede forsøk til samtidens profesjonelle giverorganisasjoner, sparebankstiftelsene.
Til allmenn nytte er finansiert av Sparebankstiftelsen DNB innenfor en ramme på litt i overkant av 2,5 årsverk. Forfatteren er gitt full faglig frihet i gjennomføringen av oppdraget og bærer følgelig også det fulle ansvaret for bokens innhold og de faglige valgene som er truffet. Som forfatter benytter jeg anledningen til å takke for den tilliten som er vist meg av Sparebankstiftel sen gjennom tildelingen av oppdraget, og for godt samarbeid og utmerkede arbeidsforhold underveis.
Arbeidet har blitt fulgt tett av en bokkomité ledet av tidligere direktør i Sparebankstiftelsen DNB Frode Helgerud. Ellers besto komiteen av professor emeritus Even Lange (Universitetet i Oslo), professorene Camilla Brautaset (Universitetet i Bergen), Espen Ekberg (Handelshøyskolen BI) og Sissel Rosland (Høgskulen på Vestlandet), direktør André Støylen (Sparebankstiftelsen DNB), redaksjonsleder bok Heidi Norland (Universitetsforlaget) og direktør for samfunnskontakt Morten Søberg (Sparebank 1 Gruppen). Komiteen har med entusiasme, humør og innsikt kommentert tekst underveis. Uvurderlige nye ideer har kommet til, struktur blitt banket på plass og de verste språkblomste
Professor Pål Thonstad Sandvik ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet har lest store deler av boken i utkasts form. De gode kommenta rene fra ham, en av Norges fineste kjennere av både 1800-tallet og 1900-tallet, er verdsatt. Dr. Gunhild J. Ecklund spilte en viktig rolle i utarbeidelsen av forskningskonseptet prosjektet bygger på, og har vært en svært god medspiller å bryne tekst på og tanker med.
En særlig takk til alle i sparebanksfæren – banker og stiftelser – som har brukt av sin tid til å snakke med meg: Marvin Wiseth, Frode Helgerud, Gudrun Guldahl, Kjell Olav Pettersen, Stein Vidar Loftås, Rolf Jarle Brøske, Even Kokkvoll, Kjetil Reinskou, Ingrid Brynhildsvoll Svendsen, Elin Hegerland Hjelvik, Siri Borthen Flataas, Kjell Fordal, Guri Ramtoft, Sissel Karlsen, Anne Beth Steinsland, Martin Eia-Revheim, Iman Winkelman, André Støylen, Elin
12 forord ne skutt ned. En særlig takk til Frode Helgerud for eminent ledelse og gode samtaler underveis. I Universitetsforlagets Heidi Norland har bokprosjektet hatt en sterk re daktør: klar, krevende og raus. Uten tvil kongerikets beste fagprosaredaktør. På oppløpssiden har forlaget styrket det redaksjonelle arbeidet med Thomas Brodahl, en tekstleser av rang som ser muligheter der forfatteren ser vegg. Tone Svinningen leverer – igjen, får en si – høy kvalitet i arbeidet som billedredaktør og bidrar til at bokens tekst og illustrasjoner blir et hele. Jesper Egemar har stått for bokens, etter forfatterens høyst personlige mening, elegante designutfor ming. Karianne Lund fra Nye Tillen har med stor dyktighet språkvasket manus slik at min impulsstyrte kommasetting er grundig satt på plass, de verste tilløp til jaglandismer skutt ned og hangen til det arkaiske nedtonet. Koordinator Hilde Cath. Fjellhøy Haug har loset manus trygt i havn og fulgt prosessen. Til alle seks en stor takk. Selv om skriving ofte kan fremstå som alenegang, har jeg kunnet trekke på menneskelige ressurser som vet mer enn meg selv om ting, tang og det som har vært. Blant gode hjelpere vil jeg få lov til å nevne professor Yngve Flo (Universitetet i Bergen), professor Morten Hammerborg (Høgskulen på Vestlandet), dosent Tom Petersson (Uppsala universitet), postdoktor Louise Karlskov Skyggebjerg (Copenhagen Business School), førsteamanuensis Øystein Ekroll (Nidaros domkirkes restaureringsarbeider), professor Per H. Hansen (Copenhagen Business School) og seksjonssjef Pål Sletten (Statistisk sentralbyrå). Inger-Lise Larsen i Sparebankstiftelsen og Hanne Berntsen i Sparebankforeningen har gitt storartet assistanse med å bringe frem statistisk tallmateriale som ellers er vanskelig tilgjengelig. Til begge to en stor takk. Sparebankstiftelsens Birgitte Vase har vært viktig for å tilrettelegge arbeids forholdene for forfatteren, en oppgave hun har løst i krysning mellom godt humør og dansk myndighet.
Arnstad, Jan-Frode Janson, Anne Beth Steinsland, Martin Eia-Revheim og Kjell Baug. I tillegg kommer alle i og utenfor Sparebankstiftelsen DNB som, kanskje uten at de selv har vært klar over det, i uformelle samtaler og møter har bidratt til å gi meg ny innsikt i sparebanksfæren. Alle bøker har sin egen tilblivelseshistorie. Det som kanskje er felles, er at et bokprosjekt sjelden blir realisert i den formen eller på den måten en tenkte da en tok pennen fatt. Boken du har i hendene, er intet unntak. Pandemien satte sine spor. I stedet for arbeidssted Sentralen ble hjemmekontor det domineren de. Jeg fikk reist mindre og snakket med færre enn jeg gjerne ville ha gjort. Men så er det lyspunkter også i pandemien. Nedstengning og atter nedstengning tvang frem familien som arbeidsfellesskap. Ikke uten sine sider, men egentlig en grunnleggende god opplevelse. Boken er tilegnet min kjæreste Elisabeth og våre to barn, Julie og Thorleif. Vi fire. Greverud, august 2022 Lars Fredrik Øksendal
forord
Innledning
15
For å finne svar på disse og andre spørsmål knyttet til sparebankenes giver lyst må vi gå til historien. For tildelingene står i en tradisjon. De er nøye knyttet til sparebankenes opprinnelseshistorie, den særegne plassen de fikk i norsk økonomisk utvikling, og de valgene som ble truffet da sparebankene i nyere tid ble omorganisert til større enheter. Norge fikk sin første sparebank med Christiania Sparebank i 1822. Alt fra 1840-årene ble det å gi til allmennyttige formål en viktig integrert del av sparebankenes virke. Gavene, som tildelingene ble kalt, gjorde at bankene på 1800-tallet fikk en formgivende rolle i fremveksten av norske byer og lokalsamfunn. Rollen hadde synlige uttrykk. Kirkebygg og skoler ble reist, veier og vannverk anlagt, helt eller delvis finansiert av slike gaver. Dermed var sparebankene en del av spleiselaget som bygget det moderne Norge.
ogSparebankerallmennytte
Gavmildhet oppstår sjelden spontant. Hvorfor har sparebankene, som lever av å låne ut penger og dytte på oss kredittkort vi kanskje helst ikke burde ha, tatt på seg rollen som frivillighetens og kulturlivets aller mest generøse onkel?
Hvor kommer egentlig pengene fra? Og hva er egentlig en sparebank, utover at det er en bank som har «spare» i navnet?
en ung jente spenner buen på en leir for barn med ervervet hjerne skade. Et musikalsk talent får muligheten til å spille på en 200 år gammel fiolin verdt millioner av kroner. Ved hjelp av VR-briller får to gutter oppleve hvordan Bjørvika kan ha fortonet seg i 1798. Tre eksempler fra vår egen samtid på opplevelser som gjør en forskjell, alle tre gjort mulig gjennom tildelinger fra en sparebankstiftelse.I2020utgjordeslike tildelinger fra sparebankstiftelser og sparebanker i Norge til sammen 2,3 milliarder kroner. Spennet i de mange tusen årlige en kelttildelingene er stort med tanke på både formål og omfang. Fra Ulefoss innebandyklubb, som mottok 8000 kroner til nytt treningsutstyr, via 1,35 milli oner kroner som bidrag til skate- og rullepark på Tynset, til 10 millioner kroner til istandsetting av M/S Finnmarken på Hurtigrutemuseet på Stokmarknes.1
Både i fortid og samtid står gavene som det mest konkrete, og kanskje mest lettfattelige, uttrykket for allmennytten i sparebankene. Like fullt er det en kime til konflikt i begrepet. Gavene ble tatt fra den samme egenkapitalen som skulle sikre innskyternes midler og danne grunnlag for fremtidig vekst, hensyn som også ble forstått som allmennyttige av mange. Som historisk fenomen og nåtidig realitet er allmennytten i sparebankene mangetydig.
17 sparebanker og allmennytte Andre uttrykk for gaveiveren var mindre fysiske, men ikke mindre viktige. Med støtte til skolepenger fikk fattige barn utdannelsesmuligheter de ellers ikke ville fått i det som var et forskjellssamfunn. Andre gaver tok sikte på å avhjelpe noe på nøden i en fortid hvor fattigdom var en skrikende realitet for mange.
I denne innledningen skal jeg først ta for meg tre grunnspørsmål: hvordan gaveinstituttet oppsto, hvilket problem det skulle besvare, og hvilken plass det fikk i sparebankene. Deretter beveger jeg meg over i det konkrete, selve gavetildelingene fra de første gavebankene. For det var i valget av mottagere at forståelsen, eller kanskje mer presist, forståelse, av det allmennyttige formålet kom til uttrykk. Nettopp innholdet i det allmennyttige formålet har vært under lagt spenning og vedvarende reforhandling. Videre vil jeg gi et riss av hvordan gavetanken spredte seg fra et utvalg enkeltbanker til å bli et allment kjennetegn
Snarere er det en kollektiv biografi over et fenomen, nemlig sparebankenes gaver: hvordan gavene har virket og fortsatt virker i samspill og brytning med samfunnet rundt og andre forståelser av sparebankenes allmennytte.
Gavene ble en viktig del av norsk sparebankvesen og av mange sparebankers selvforståelse. Omfanget var ikke ubetydelig. Fra 1870 til 1914 gikk i gjen nomsnitt hver fjerde overskuddskrone i norske sparebanker til gaver. For noen banker, som de i landets tre største byer, lå andelen nærmere halvparten. Fra 1914 fulgte 80 år hvor gavene fikk markert mindre betydning, men etter år 2000 har omfanget av gaver vært i kraftig vekst.
En jente spenner buen på Brain Camp Yng 2019, en leir for barn og ungdom med ervervet hjerneskade. Den årvisse leiren i regi av Sunnaasstiftelsen er gjort mulig gjennom tildelinger blant annet fra Sparebankstiftelsen DNB.
I denne boken skal vi følge allmennytten i sparebankene, og etter hvert sparebankstiftelsene, gjennom to hundre år. Dette er ingen institusjonshistorie.
Sparebankenes gaver er kjent under mange navn. Mest kjent er spareban kenes allmennyttige formål og gaveinstituttet. Begrepene har delvis sammenfat tende innhold, men med noen nyanser. Når en snakker om det allmennyttige formålet, er det sentrale hva en sparebank kan gi til, men med gaveinstituttet vektlegger en de juridiske mekanismene som muliggjør gaven. Overbygningen for begge begrepene er en måte å tenke på rundt hvem en sparebank er til for, og hvordan det kan komme til uttrykk.
I løpet av 1820-årene ble Christianias eksempel fulgt i fem andre byer: Bergen, Trondhjem, Christianssand, Drammen og Arendal. Også her var moti vasjonen i første rekke sosialpolitisk. Stifterne var hentet fra de samme kretser som i hovedstaden. Og stifterne er i denne sammenhengen viktige. Det var deres pengebidrag som utgjorde det økonomiske fundamentet, grunnfondet, for en sparebanks virksomhet. Stifterne ble ikke eiere, men var likevel sikret avgjørende innflytelse over sparebanken. De ble alle medlemmer av forstander skapet, bankenes øverste organ, som valgte de viktige sparebankstyrene – eller direksjonene, som det het i datidens språkdrakt.
Her er vi ved et aspekt ved norske sparebanker som er langt viktigere enn sparetanken, nemlig at de var eierløse. Fra rundt 1850 ble det også etablert forretningsbanker i Norge. De skilte seg fra sparebankene ved at de hadde eiere som forventet avkastning av investerte midler. Slik var det ikke i sparebankene. Ingen hadde krav på utbytte, fordi sparebankene eide seg selv.
Sparebankene var kanskje eierløse, men ikke fri for interesser. Bankens menn, stifterne og de som fulgte i deres fotspor, hadde definisjonsmakten over hva en sparebank skulle være. Hvordan denne makten ble brukt, speilte det lokalsamfunnet de var en del av, deres plass i dette samfunnet og tiden de levde i. Med tiden var det bankens menn, og etter hvert kvinner, som ga innhold til det allmennyttige formålet.
18 innledning ved sparebankvesenet i årene frem mot 1914. Mot slutten av innledningen vil jeg presentere bokens struktur ved hjelp av én figur. Sparebankene kommer – et riss på 1-2-3
Christiania Sparebank ble opprettet i 1822 som landets første bank etter Norges Bank. Kongstanken var sosialpolitisk. Personlig sparing skulle være broen som hjalp det vi i dag ville kalle arbeidende fattige – tjenestefolk, dagarbeidere og svenner – inn i et bedre liv og en tryggere alderdom. Bankens stiftere var hentet fra embetsverkets og borgerskapets aller fremste rekker. Etableringen hadde klare paternalistiske undertoner: Det var den nye hovedstadens aller beste menn som pekte ut veien til selvhjelp for de fattigste i samfunnet.2
Når jeg legger vekt på fraværet av eiere som det viktigste kjennetegnet, er det fordi Norge skiller seg fra andre land med tydelige sparebanksektorer, som Danmark og Sverige. Riktignok var sparebankene også i våre naboland selveide, men skillet mot forretningsbankene var skarpere og mer synlig enn i Norge. Der forble utlånssiden underordnet den ideologiske sparetanken til langt inn i etter krigstiden. Svenske og danske sparebanker, dels forankret i lovgivningen, drev en virksomhet som var distinkt forskjellig fra forretningsbankenes kortsiktige næringsvirksomhet. Slik var det ikke i det mindre finansielt sofistikerte Norge, hvor det var få begrensninger i hva en sparebank kunne engasjere seg i, og
19 mange sparebanker i praksis virket som forretningsbanksubstitutt. Forskjellene mellom sparebanker og forretningsbanker i Norge var, med noen begrensede unntak, aldri virksomhetens art eller hvordan de ble drevet, men eierformen: sparebankene som eierløse, forretningsbankene som aksjonæreide. Dette er viktig. Sparebanken som organisasjonsform kom fra utlandet. Men i utformingen, i hvordan ideer utenifra ble gitt virkning i en norsk kontekst, speil te de nye aktørene lokale behov. I byene i 1820-årene hadde den sosialpolitisk motiverte sparetanken betydning, men den avtok relativt raskt. Fra inngangen til 1830-årene var det klart viktigste motivet i Norge for å etablere en sparebank den stigende etterspørselen etter kreditt. Og stifterne sognet gjerne selv til de kretsene som hadde størst nytte av bedret lokal kredittilgang. Med kredittetterspørselen vokste sparebankvesenet. Alt rundt 1860 hadde nesten alle byer minst én sparebank. På landsbygda kom de første alt i 1830-åre ne, men de fleste ble etablert etter 1850. I 1870 var det 265 bygdesparebanker, eller bygdebanker i kortform, i 1914 var tallet over 500. Da var det knapt en De første bankene i Norge var enkle i utstyr og interiør. Annerledes var det da Christi ania Sparebank i 1901 kunne flytte inn sitt nye bygg i Øvre Slottsgate. Bildet viser det imponerende trappeløpet. Bankarkitekturen var én måte sparebanken iscenesatte seg selv på i byens liv. Gavene var en annen.
Et viktig resultat av at sparebankene ble større enn en hadde forestilt seg, var at de tjente gode penger. Solide overskudd ble årlig tillagt grunnfondet, som er betegnelsen på den egeneide egenkapitalen i sparebanker. Egenkapital er viktig for banker, og ikke mindre viktig for sparebanker. Å låne ut andres penger er risikovirksomhet. Egenkapital må derfor til for å trygge innskyternes midler, bygge tillit til institusjonen og gi rom for fremtidig vekst.
Sparebankene ble større og viktigere institusjoner enn det de første stifterne forespeilte seg. Det handlet delvis om et tomrom som ble fylt. Med unntak av Norges Bank manglet landet finansielle institusjoner i første halvdel av 1800-tallet. Og delvis handlet det om at lokale eliter både i bygd og by kunne bruke sparebanker for å organisere den kredittformidlingen som tidligere var basert på kjennskap og vennskap. Den underliggende drivkraften var økono miske endringer som stilte krav om mer kapital og ga penger en viktigere rolle. Heller ikke de opprinnelige sparebankene fra 1820-årene ble noen vei bort fra fattigdom. Innskudd i stort monn fra småkårsfolk uteble. For arbeidende fattige i 1820-årene var andelen av inntekten som gikk til livsopphold, så stor at det ikke var mye igjen. I stedet ble de nye bankene i første omgang plassen hvor middelklassen og byeliten satte sparepengene sine.3 Tidligere hadde disse gruppene savnet innskuddsmuligheter. Innskudd i Norges Bank var ikke rentebærende. 4 Å plassere ledige midler i pantelån eller hos en privat kreditt formidler var en mulighet, men det innebar langsiktig binding. Sparebankene ga dermed tilgang til en lovregulert innskuddsvirksomhet som ga renter og større frihet til å ta ut midler når behovene meldte seg. Ikke rart at muligheten først og fremst ble benyttet av de som hadde penger.
De første sparebankene ble dermed vesentlig større enn det som fulgte av rollen som sparekasse for småfolks skilling. Det er ikke uviktig. Uten en slik utvikling ville eksemplets makt, som i dette tilfelle hvilte på suksess, ha uteblitt. Spredningen av sparebankvesenet utover by og bygd gjennom 1800-tallet ville etter all sannsynlighet blitt svakere. Den finansielle infrastrukturen ville blitt mer dominert av private, profittdrevne aktører, og det norske særtrekket med svært mange og lokalt orienterte aktører ville ha blitt mindre fremtredende.
Samtidig er det i egenkapitaloppbyggingen i sparebankene en kime til et problem, det som i denne fremstillingen analytisk blir kalt kapitalakkumuleringens problem: Når egenkapitalen har vokst seg tilstrekkelig stor, hva gjør en så? I en forretningsbank eller annen økonomisk virksomhet med eiere er spørsmålet
Kapitalakkumuleringens problem
20 innledning landkommune av noen størrelse som sto uten sparebank. På det tidspunktet hadde nesten annenhver innbygger i riket en sparebankbok, og mer enn halv parten av publikums bankinnskudd var plassert i en sparebank.
LARS FREDRIK ØKSENDAL (f. 1972) er førsteamanuensis i økonomisk historie ved Høgskolen i Innlandet og har doktorgrad fra Norges Handelshøyskole i 2008. Øksendal har publisert bredt både i Norge og internasjonalt om en rekke emner, særlig innenfor finansiell og monetær historie.
SPAREBANKENE har inngått i den norske finansielle floraen i 200 år. De fleste kjenner dem nettopp som banker, arenaer som er viktige for folk i form av innskuddsmuligheter og som kilder til boligfinansiering. Langt mindre kjent er sparebankenes gavetradisjon. Kjernen i den norske sparebanktradisjonen er selveid egenkapital. Fri for eiere som forventet utbytter, begynte sparebankene og deres menn i 1840-årene å gi gaver til allmennyttige formål i sine lokalsamfunn. Sparebanker bygde skoler og kirker, finansierte vannverk og veier og var en viktig bidragsyter til fremveksten av et sivilsamfunn. Noen ga lite, andre ga svært mye. I snitt ble mer enn en av to overskuddskroner som sparebankene fritt kunne benytte, gitt som gave i tiårene før 1914. Etter storhetstiden før første verdenskrig fulgte en mer enn åtti år lang forfallshistorie for gavegivingen. Sammenholdt med ressursene de satt på, ga sparebankene stadig mindre. En tradisjon var i ferd med å glippe. De to siste tiårene har gavetradisjonen derimot fått en ny vår. Målt mot størrelsene på norsk økonomi kan gavenes omfang sammenlignes med storhetstiden i årene før 1914. De har vært med på å støtte opp om aktivitet innen kunst, kultur, friluftsliv, idrett og forskning. Slik er gavene en institusjon som har spilt og fortsatt spiller en betydelig rolle i norsk offentlighet. Til allmenn nytte er en kollektiv biografi over denne gavetradisjonen. Her drøftes viktige spørsmål knyttet til gavenes plass i sparebankenes selvforståelse, gavenes makt i formingen av lokalsamfunn og hvordan sparebankene som givere virket i samspill med andre.
egemarjesperbokdesign:ISBN 978-82-15-05669-2
