ulturelle forventninger – foreldrerett eller omsorgssvikt?: Barnevernets arbeid med negativ sosial k

Kulturelle forventninger

– foreldrerett eller omsorgssvikt?

Barnevernets arbeid med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

Elisabeth Grøtteland

Elisabeth Grøtteland

Kulturelle forventninger

– foreldrerett eller omsorgssvikt?

Barnevernets arbeid med negativ sosial kontroll og æresrelatert vold

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-06744-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Illustrasjoner: Mari Kanstad Johnsen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14 pkt.

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

SVANEMERKET

Kapittel 2 Årsak og

middel og mål

Rettsgrunnlag for arbeid i saker om æresrelatert vold og negativ

Vanskelige forholdsmessighetsvurderinger når det gjelder barnets beste

Kapittel

Samtaler uten foreldre til stede ved frykt for ufrivillig utenlandsopphold

Vurdere om et utenlandsopphold er forsvarlig

Undersøke fare for lovstridig utenlandsopphold

Familiekonflikter og krysskulturelle utfordringer

Kapittel 8 Tiltaksoppfølging

Hjelp til å forbli, hjelp bort fra eller tilbake til?

Bruk av ressurspersoner med transnasjonal og interkulturell kompetanse

Forord

Barnevernet spiller en avgjørende rolle i å beskytte barn og unge mot vold og overgrep. Likevel peker flere rapporter på at ansatte i barnevernet opplever å ikke ha god nok kompetanse når det gjelder problemstillinger knyttet til negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. For hva betyr egentlig disse begrepene i en barnevernskontekst? Hva har foreldre lov til å bestemme over barna sine? Når blir kulturelle forventninger til omsorgssvikt? Hva er til barnets beste når ulike forventninger og behov møtes? Mangel på kunnskap og trygghet til å bevege seg inn i kompliserte problemstillinger kan føre til at saksbehandlere blir usikre på hvordan de skal gå fram i enkeltsaker som omhandler denne tematikken. En mulig konsekvens er at barnevernet ikke griper inn når det er behov for å beskytte et barn, eller at de griper inn uten at det er grunnlag for det.

Denne læreboka handler om perspektiver, framgangsmåter, dilemmaer og muligheter i saker som omhandler negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Den vil gi leseren innsikt i hvordan fenomenene kan forstås, og hvordan barnevernet kan gå fram. Bokas oppbygging vil gi leseren et innblikk i ulike perspektiver: barnets, foreldrenes og saksbehandlers. Dette skal bidra til å øke leserens evne til flerperspektiv, altså evnen til å forstå en barnevernssak fra flere synsvinkler – se og vurdere kompleksiteten. Boka viser også hvordan fenomener som

sosial kontroll og ære må forstås i kontekst av andre forhold, som migrasjon, levekår og tilhørighet. Dette vil bidra til å øke leserens mangfoldskompetanse. Et systemisk og interseksjonelt perspektiv ligger som et teoretisk bakteppe og som utgangspunkt for å forstå teorien om «person i situasjon», som er viktig innenfor sosialt arbeid. Barnevernsloven utgjør det juridiske rammeverket for bokas innhold. Rettsgrunnlag for arbeid i saker om negativ sosial kontroll og æresrelatert vold omtales i et eget kapittel skrevet av professor Julia Köhler-Olsen.

Formålet med boka er å bidra til at barn og unge får rett hjelp til rett tid av barnevernet. Læreboka retter seg mot utdanninger innenfor sosialt arbeid og barnevern på bachelor-, mastergrad- og videreutdanningsnivå, samt mot ansatte i barnevernet og ansatte som samarbeider med barnevernet. Boka skal bidra til å gjøre leseren trygg på de skjønnsmessige vurderingene som må ligge til grunn når det skal fattes en barnevernfaglig beslutning i en sak som omhandler negativ sosial kontroll eller æresrelatert vold.

Jeg vil rette en varm takk til familien min og gode fagkollegaer på barneverns- og voldsfeltet. Denne boka er også deres!

En særlig takk går til Universitetsforlaget og redaktør Ane Gjerde for uvurderlig hjelp gjennom prosessen, Julia Köhler-Olsen for å ha skrevet bokas kapittel 3, fagfelle (anonym) for gode kommentarer og innspill, Mari Kanstad Johnsen for illustrasjoner og Rune Mortensen for forsidedesign. Denne boka hadde ikke blitt til uten dere.

Til sist, en spesiell takk til Anja Bredal for din forskning, stemme, nyanse og mentoring gjennom mange år.

Oslo, mai 2024

Kapittel 1

Fenomen- og begrepsforståelse i et transnasjonalt perspektiv

Det politiske fagfeltet

Tvangsekteskap var et av de første temaene som ble satt på dagsordenen når det gjaldt bekymring for barn og unge voksne som vokste opp i familier med transnasjonale interesser. På 90-tallet fortalte media om «Sima», som var blitt holdt tilbake i Pakistan etter en ferie, og som ble fratatt pass, isolert, utsatt for vold og tvangsgiftet. Senere fikk saken om Nadia, der foreldrene ble tiltalt for å ha bortført datteren til Marokko, oppmerksomhet. Det ble hevdet at intensjonen var å tvangsgifte henne med en marokkansk mann. Debatten og medieoppslagene i disse og lignende saker førte til at daværende stortingsrepresentant Erna Solberg tok initiativ til en handlingsplan mot tvangsekteskap. Planen ble lansert i 1998 og var den første i Norge og Europa (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020).

Regjeringen la våren 2002 fram dokumentet Fornyet innsats mot tvangsekteskap. Bakgrunnen for en styrket innsats var drapet på

svensk-kurdiske Fadime Sahindal samme år. Drapet ble karakterisert som et æresdrap. Æresrelatert vold ble dermed satt på dagsordenen i Skandinavia. Norge fortsatte imidlertid å bruke begrepet tvangsekteskap og bygget gradvis opp et støtteapparat, først i regi av frivillige organisasjoner, deretter av statlige instanser. Blant annet ble det som del av handlingsplanen fra 2008 etablert en ordning med minoritetsrådgiver (ordningen byttet senere navn til mangfoldsrådgiver) på utvalgte videregående skoler med høy andel av unge med minoritetsbakgrunn. Mangfoldsrådgiverne erfarte raskt at problemstillinger de unge sto i, handlet om mer enn bare tvangsekteskap. Utover 2010-tallet ble det rettet større oppmerksomhet mot det som ble definert som alvorlig begrensning av unges frihet og ekstrem kontroll. Begrepene forsøkte å favne de restriksjonene unge kunne oppleve som kontrollerte deres væremåter og begrenset deres muligheter til å kunne ta selvstendige, frie livsvalg. Konsekvensene av å bryte de kulturelle føringene foreldre, storfamilie og nettverk hadde for de unge, kunne være represalier i form av vold, trusler og/eller tvangsekteskap. Debatten pågikk i fagfeltet om hvorvidt alvorlige begrensninger av unges frihet og ekstrem kontroll var noe mer eller annet enn det som ble betegnet som æresrelatert vold. Var denne formen for ekstrem kontroll alltid æresrelatert, og var den per definisjon vold? Hvis det var noe annet enn vold, hvilket lovverk falt det så under? Var kontrollen innenfor eller brudd på foreldreretten (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020)?

Det pågikk da og pågår fortsatt en diskusjon om hvorvidt tvangsekteskap og æresrelatert vold skulle forstås og følges opp med egne tiltak, utover tiltakene som fulgte myndighetenes økende innsats mot vold i nære relasjoner på 2010-tallet. Hva gjorde denne formen for vold så annerledes at det var behov for egne særtiltak? Forskjellen mellom de ulike fenomenene utdypes i neste kapittel, men politisk sett har det

vært et ønske om å synliggjøre og skille innsatsen mot tvangsekteskap og æresrelatert vold fra den øvrige innsatsen mot vold i nære relasjoner (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020).

Da handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv ble lagt fram i 2017 (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017), besluttet daværende statsråd Sylvi Listhaug at det skulle settes søkelys på negativ sosial kontroll som problemområde. Begrepet og inspirasjonen var hentet fra danskenes handlingsplan Forebyggelse af æresrelaterede konflikter og negativ social kontrol (regeringen, 2016).

TIL REFLEKSJON

Før du leser videre om hvordan begrepene tvangsekteskap, æresrelatert vold og negativ sosial kontroll kan defineres og

forstås, ønsker jeg at du reflekterer over hva du selv tenker om disse fenomenene:

Hva er forskjellen på tvangsekteskap og æresrelatert vold?

Hva er forskjellen på vold i nære relasjoner og negativ sosial kontroll?

Hvilke konsekvenser får det når noe defineres som æresrelatert vold versus negativ sosial kontroll?

Hvilke grupper mennesker (knyttet til etnisitet, kjønn, alder, legning) faller innenfor og utenfor de ulike begrepene?

Hvorfor tror du politikerne har ønsket å skille innsatsen mot tvangsekteskap og æresrelatert vold fra den øvrige innsatsen

mot vold i nære relasjoner? Hva kan fordelene og ulempene med dette være?

Hva er forholdet mellom positiv og negativ sosial kontroll?

I Norge er det bred politisk enighet om at negativ sosial kontroll er noe som bør bekjempes, fordi det bryter med unges rett til selvbestemmelse og livsutfoldelse (Friberg & Sterri, 2023). Men når noe kalles for negativ sosial kontroll, finnes det da positiv sosial kontroll?

Og når blir i så fall den positive kontrollen til noe negativt?

En viktig del av foreldres ansvar er å lære barnet normer for god oppførsel, hva som er lov og ikke i det samfunnet det vokser opp i. Barn har behov for å lære hva som er akseptert adferd, hva som er lurt for kunne orientere seg og skape gode liv for seg selv når de blir voksne. Det å sette grenser er derfor en viktig del av det å oppdra barnet sitt (Friberg & Bjørnset, 2019). Vestlig barneoppdragelse blir gjerne sett på som kontrollerende når barnet er lite (strenge rammer for innetid/utetid, leggetid, skjermtid, leksetid, aktiviteter, kosthold, vennerelasjoner osv.) og mindre kontrollerende jo eldre barnet blir. Dette er i tråd med barnekonvensjonen og barnelovens bestemmelser om at barnets mening skal tillegges vekt etter modenhet og alder. Innenfor sosiologi omtales gjerne denne prosessen som at kontrollen eller normene internaliseres. Barnet lærer å sette gode grenser for seg

selv så foreldrene i mindre og mindre grad trenger å gjøre det for dem. Innenfor andre kulturelle oppdragelsesformer kan bildet se omvendt ut. Barna har få grenser og mye frihet når de er små, mens kontrollen strammes inn jo eldre de blir. Streng kontroll av større barn behøver ikke være noe negativt. Hvis barnet ikke har lært å internalisere kontrollen – å sette gode grenser for seg selv – kan det være behov for at foreldrene hjelper barnet å gjøre det, selv om det er i ferd med å bli eldre. At foreldre begrenser et barns mulighet til skadelig og grenseoverskridende adferd, som å ruse seg eller utøve kriminalitet og vold, vil normalt ansees som positiv involvering og et tegn på god omsorgsevne.

Når foreldrene begrenser barnet på en måte som systematisk bryter med barnets rettigheter, kan foreldrekontrollen sies å bli negativ. Dette henger sammen med hvilke normer foreldrene forsøker å håndheve, og hva slags verktøy og sanksjonsmidler de bruker for å håndheve dem. Å bry seg om at barnet ter seg ordentlig, hvor det er og hvem det er sammen med, vil som oftest være en form for positiv involvering selv for større barn. Men hvis foreldre begrenser et barns mulighet til lovlig livsutfoldelse, som utvikling av identitet, tro, interesser og vennskap, med virkemidler som press, oppsyn, trusler eller tvang, vil involveringen ikke lenger kunne ansees som beskyttende omsorg, men som negative restriksjoner eller negativ sosial kontroll (Friberg & Sterri, 2023).

En tommelfingerregel er å vurdere om kontrollen barnet utsettes for, skjer av hensyn til barnet selv, eller om det skjer av hensyn til kultur, skikker, tradisjoner og kollektivets ære.

Hvem utøver negativ sosial kontroll, og hvorfor?

Negativ sosial kontroll er ikke knyttet til religion eller nasjonalitet, og det kan forekomme både i etnisk norske familier og i familier med minoritetsbakgrunn. Et felles trekk hos familier som utøver negativ sosial kontroll, er at en er opptatt av at barnet skal leve i tråd med familien eller gruppas normer og verdier, slik at familiens anseelse og gode rykte utad ivaretas (Bufdir, 2021b).

Negativ sosial kontroll er mer utbredt i familier med en patriarkalsk familiestruktur der menn bestemmer over kvinner og eldre over de yngre, og der en autoritær oppdragelsesstil utøves. En autoritær oppdragelsesstil kjennetegnes gjerne av foreldre som korrigerer og kontrollerer barnets adferd og holdning, unngår dialog og vektlegger at barnet skal adlyde ordre. Autoritære foreldre er gjerne lite trent i å ta barnets perspektiv. De anser heller ikke dette som relevant, da de mener barn og unge vet og forstår mindre enn eldre og av den grunn ikke har mulighet til å ta gode valg for seg selv (Bufdir, 2021b).

Hvordan utøves negativ sosial kontroll?

Barn og unge som vokser opp i kontrollerte miljøer, som lukkede trossamfunn, isolerte familier eller segregerte samfunnsgrupper, kan oppleve overvåking, sanksjoner og straff dersom de bryter med familiens eller gruppas normer og regler. Overvåkingen kan foregå ved at personen fysisk blir fulgt etter eller blir fulgt med på – gjerne av mannlige familiemedlemmer som bror, fetter og onkel – på skolen og i lokalmiljøet. Noen blir kjørt til og fra skolen og får i liten grad

bevege seg fritt selv om alder og kognitiv modenhet skulle tilsi noe annet. Jenter kan oppleve at begrensningene økes idet de kommer i puberteten. De må gjerne kle seg på en måte som dekker mer hår og hud, og de får kanskje ikke lov til å delta på fysisk aktiviteter i samme grad som tidligere. Kontakten på tvers av kjønn begrenses, og det samme kan gjelde kontakten med venner av samme kjønn utenfor miljøet familien tilhører. Kontrollen kan også foregå digitalt, ved at telefon, e-post og sosiale medier sjekkes av andre familiemedlemmer.

Aksepten for å «prøve og feile» er lav, og for noen skal det kun et lite normbrudd til for at friheten begrenses. Noen opplever i slike tilfeller at de utsettes for trusler, innesperring eller konkrete planer om å bli tatt med til utlandet mot sin vilje eller bli giftet bort (Bufdir, 2021b).

Negativ sosial kontroll av jenter versus gutter

For enkelte jenter som opplever streng kontroll, kan skolen bli det eneste fristedet og utdannelse en mulig vei ut av kontrollen. Å bruke mye tid og gjøre det bra på skolen kan derfor være en særlig motivasjon. Noen av jentene som utsettes for negativ sosial kontroll, kan framstå tradisjonelle, dydige og flittige. De gjør ingen tydelige opprør og forholder seg til de reglene som blir satt for dem. Det kan være vanskelig å tro at så «flinke og ordentlige» jenter kan ha problemer.

Andre jenter kan leve et tydeligere dobbeltliv der de har ett uttrykk hjemme og ett på skolen. Det kan være de tar av og på seg hijab, bytter klær og har venner og kjæreste som holdes hemmelig for familien. Noen av disse kan synes å veksle mellom ulike roller og identiteter uten tilsynelatende problemer. De framstår kanskje ressurssterke, med egne holdninger og meninger. Et dobbeltliv kan imidlertid være kre-

vende å sjonglere. Det kan påvirke deres egen identitetsutvikling og psykiske helse, og kan skape problemer dersom søsken eller andre fra nettverket går på samme skole og «avslører» dem.

I familier med patriarkalske strukturer læres gutter gjerne opp til å beherske rollen som forsørger og familieoverhode fra tidlig av. Gutter kan få mer frihet enn jenter under oppveksten, men kan samtidig bli pålagt et ansvar for adferden til familiens jenter og kvinner. De kan dermed bli både kontrollert og kontrollør – en dobbeltrolle der de både er utsatt og utøver. Frihet, men mye ansvar tidlig, ulike forventninger og roller kan være en krevende spagat å stå i for noen. Gutter kan på den ene siden mene at deres søstre fortjener like muligheter til venner, kjærester og fritidsaktiviteter som dem selv. På den andre siden kan de være styrt av æreskulturen og mene at deres søstre må kontrolleres. Noen blir kanskje med på søstrenes dobbeltspill, mens andre er opptatt av å «avsløre» søster dersom hun gjør noe som bryter med normene, for å vise at de tar ansvaret sitt på alvor.

Søvnløshet, rastløshet, aggresjon, adferdsendring, rus, depresjon og jevnalderkonflikter kan være symptomer på negativ sosial kontroll og æresrelatert vold både hos jenter og gutter. Når problemer som aggresjon, rus og utagering blir synlige, kan kontrollen den unge utsettes for, falle i skyggen av effektene den har. En ser symptomene som problemer og leter ikke etter årsaken. At jenter med hijab også kan ruse seg, eller at gutter med rusproblemer også kan være kontrollert hjemme, er eksempler på koblinger som gjerne ikke gjøres. Vi mennesker har behov for å kategorisere hverandre og skaper forenklede dikotomier. På den andre siden kan problemer som rus, kriminalitet og uakseptabel adferd føre til negativ sosial kontroll. At både gutter og jenter kan bli sendt til utlandet mot sin vilje av disse grunnene, er noe som gjerne går under radaren.

Forholdet mellom negativ sosial kontroll, vold, mishandling og omsorgssvikt

DEFINISJONER

Begrepet mishandling dekker ulike former for omsorgssvikt og vold . Omsorgssvikt kan finne sted når barnet ikke får dekket fysiske, psykiske eller følelsesmessige behov, og når barnet ikke får den omsorgen eller beskyttelsen det trenger hjemme . Voldsbegrepet er vidt og omhandler både fysisk og psykisk vold, materiell, økonomisk og digital vold . Ulike digitale hjelpemidler kan brukes til for eksempel å krenke, overvåke, kontrollere eller true barnet . (Fredwall & Monn, 2023)

En mye brukt definisjon av vold, både i Norge og internasjonalt, er Per Isdals:

«Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil» . (NKVTS, 2018)

Negativ sosial kontroll kan defineres slik:

«Press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid . Dette gjelder for eksempel den enkeltes selvbestemmelse over egen identitet,

kropp og seksualitet, frihet til å velge venner, fritidsaktiviteter, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste og ektefelle, og til å be om helsehjelp . I vurderingen av om et handlingsmønster

utgjør negativ sosial kontroll, skal det tas hensyn til den kontrollerte partens alder og utvikling, samt til prinsippet om barnets beste» . (Kunnskapsdepartementet, 2021)

Negativ sosial kontroll kan ta form av, eller utvikle seg til å bli, omsorgssvikt eller vold dersom kontrollen er med på å skade, smerte, skremme eller krenke en person, på en måte som får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil og har rett til, for å oppfylle familiens eller gruppas normer.

Akkurat hva som gjør at noen opplever at de kontrolleres, skremmes eller trues til å gjøre noe på tvers av deres rettigheter, vil variere.

Noen kan oppleve fysiske begrensninger og kontroll av eiendeler eller måten de får kle seg på, mens andre kan oppleve at et blikk er nok til å fortelle dem hva de får lov, eller ikke lov, til. Alvorlighetsgraden i den enkeltes situasjon må ikke kun tolkes ut fra noen generelle definisjoner. En sentral del av en vurdering må basere seg på det enkelte barns egen opplevelse av kontrollen.

Hvilke konsekvenser negativ sosial kontroll påfører den enkelte, avhenger gjerne av den enkeltes opplevelse av kontrollen og i hvilken grad den påfører dem skyld og skam. Følelse av skyld og skam kan medføre at barnet får psykososiale vansker av ulik alvorlighetsgrad (Mossige & Stefansen, 2016). Søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, tilbaketrekning, depresjon og angst er eksempler eller symptomer på slike.

Hva er æresrelatert vold?

DEFINISJONER

Æresrelatert vold er vold utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse . Dette forekommer i familier og grupper hvor individet forventes å innordne seg kollektivet, og hvor patriarkalske æresnormer står sterkt . Alle familiemedlemmene har et ansvar for at familien og gruppen har et godt rykte . Jenter og kvinner er særlig utsatt fordi familiens eller gruppens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien eller gruppen skam .

Æresrelatert vold kan omfatte flere handlinger som negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, men også andre voldsuttrykk som nedverdigelser, trusler, utstøtelse og annen psykisk vold, fysisk vold og drap . (Kunnskapsdepartementet, 2021)

Hva betyr ære?

Ære handler om anseelse, selvrespekt og sosial respekt – å ha et «godt navn og rykte» utad. Ære og anseelse er viktig i alle samfunn og kan i noen sammenhenger fungere som en kulturell verdi som regulerer menneskers adferd. Æresmekanismer og sosial kontroll kan således relateres til hverandre, men mens sosial kontroll er noe som utøves, er ære noe en har eller ikke har. Å være ærbar er i utgangspunktet ikke noe negativt, og kan være en beskyttelse, kanskje særlig i samfunn

hvor nasjonale institusjoner, rettsvesen og politi er mindre utviklet (Bufdir, 2021b).

Hva er kollektivistisk æreskultur?

I individualistiske kulturer der hensynet til individet går foran hensynet til gruppa, vil æren være knyttet til enkeltindividets handlinger og oppførsel. Dette medfører at enkeltindividet må ta ansvar alene for sine handlinger og de konsekvenser de kan medføre. «Å sole seg i glansen» av andres ære kan ansees som hyklersk, fordi alle har et individuelt ansvar for å opparbeide seg anseelse.

I kollektivistiske kulturer er æren relatert til den sosiale gruppa, det miljøet, den slekta og den familien en tilhører. Enkeltindivider er innordnet kollektivets dominans – kollektivet har makt over enkeltpersoner. Kollektivets meninger er viktigere enn enkeltindividets meninger. Den enkeltes handlinger får konsekvenser for hele slekta. Normbrudd slår tilbake på alle. Uttrykket «å vanære familien» betyr at brudd på æreskodeksen påvirker hele familiens ære. Tap av ære kan føre til at en familie mister status og nettverk, latterliggjøres og isoleres fra det øvrige kollektivet. Det er viktig å være klar over hvor sterke krefter som kan være i sving, og hvilke konsekvenser ærestap kan ha for dem som rammes (Bufdir, 2021b).

Kollektivistisk æreskultur har sterke og tydelige makthierarkier. Verdiene er knyttet til respekt for eldre, lydighet og underdanighet. Eldre bestemmer over yngre og menn over kvinner. Kvinner bidrar framfor alt med sin seksuelle ærbarhet og kyskhet, mens mannens bidrag er knyttet til hans rolle som forsørger og beskytter av familien. Å beskytte og kontrollere kvinnens seksualitet står helt sentralt. Kvinner skal være jomfru når de gifter seg, og de må unngå situasjoner som

kan trekke deres kyskhet i tvil. Det betyr at de skal opptre og kle seg sømmelig og dydig. Det er slektas oppgave å passe på at kvinnenes gode rykte ivaretas (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020).

Forholdet mellom æresrelatert vold og

vold i nære relasjoner

Begrepet vold i nære relasjoner omfatter ulike former for vold og overgrep mellom nåværende og tidligere familiemedlemmer, og det omfatter også barn som er vitne til volden. I straffeloven defineres foreldre, barn, søsken, besteforeldre og barnebarn som nære relasjoner.

Andre personer i samme husstand inngår også i definisjonen av nær relasjon (Straffeloven, 2005). En del fagmiljøer på voldsfeltet mener det er hensiktsmessig å ha en bredere forståelse av begrepet nære relasjoner, og inkluderer også storfamilie, partner og kjæresterelasjoner som del av dette. Med dette som utgangspunkt vil æresrelatert vold være en form for vold i nære relasjoner (NKVTS, 2018).

Mekanismer som press, trusler, nedverdigelse, utstøtelse, slag, spark, innesperring, isolering, materiell ødeleggelse, digital overvåking, økonomiske overgrep, vanskjøtsel og seksuelle overgrep er eksempler på former for vold i nære relasjoner som kan forekomme i ulike kontekster, både individualistiske og kollektivistiske (NKVTS, 2018).

Måten æresrelatert vold skiller seg fra annen form for vold i nære relasjoner på, er ved at volden kan bli sett på som legitim av hele eller deler av familien, slekta og miljøet. Volden kan være resultat av en kollektiv avgjørelse. Det kan derfor være flere voldsutøvere. De kan være både aktive og passive bidragsytere. Den voldsutsatte har dermed få eller ingen å spille på eller å søke støtte hos. Disse særtrekkene kan

få konsekvenser for barnevernets vurdering og oppfølging, sikkerhetstiltak, psykisk helse, nettverksarbeid og arbeid med familien.

Tvangsekteskap

DEFINISJONER

Tvangsekteskap er ekteskapsinngåelse der:

– en person ikke har mulighet til å velge å la være å gifte seg uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig adferd eller utilbørlig press

– en person ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap

– en person ikke kan velge en partner på tvers av familiens ønsker uten å bli utsatt for represalier og straff (Kunnskapsdepartementet, 2021)

Tvangsekteskap kan ha ulike forløp, og både jenter og gutter kan bli utsatt. Noen unge kan bli utsatt for tvangsekteskap etter lengre tid med negativ sosial kontroll. Disse kan oppleve at livet deres er forutbestemt av andre, og at kontrollen er knyttet til målet om at de skal være skikket til å bli godt giftet bort når den tid kommer. Den unge kan være innordnet kontrollen og æresmekanismene slik at han eller hun ikke selv ser på ekteskapet som tvang. Den unge kan for eksempel bli gitt mulighet til å velge mellom bestemte kandidater og er kanskje ikke klar over at en i henhold til norsk lov har rett til å velge å

takke nei til alle kandidatene, velge en annen partner på tvers av familiens forslag eller trekke tilbake samtykke dersom en har samtykket til en ekteskapsinngåelse. Personer som har måttet innordne seg kontroll og bestemte føringer fra de var små, opplever gjerne at de rettighetene alle barn i Norge har, ikke gjelder for dem. Mens myndighetsalder for mange barn i Norge markerer selvstendighet og eget ansvar, opplever gjerne barn som vokser opp i kollektive kulturer, myndighetsalderen som noe som gjelder andre. På samme måte kan retten til fritt å velge om, med hvem og når en skal gifte seg, ansees å være en rettighet som ikke gjelder for dem (Bufdir, 2021b).

Andre unge kan oppleve barndommen og ungdomsårene som trygge, kjærlige og utviklende. De kan ikke forestille seg at foreldrene kan komme til å finne på å gifte dem bort mot deres egen vilje. I slike situasjoner kan tegn på at noe er under planlegging, møtes med vantro og benektelse hos de unge. En utløsende årsak til at en ekteskapsinngåelse plutselig besluttes, er gjerne knyttet til at den unge har vanæret familien. Den vanligste årsaken til dette er at familien eller miljøet har oppdaget at jenta har en hemmelig kjæreste eller på annen måte har oppført seg usømmelig. Et tvangsekteskap med en mann familien aksepterer, blir dermed et middel for å gjenopprette æren. Tvangsekteskap inngås også i Norge, men de fleste tvangsekteskap blir gjennomført under ferieopphold til utlandet. Unge som fatter en mistanke før avreise, kan oppsøke hjelp, men samtidig oppleve det som svært vanskelig å motsette seg familiens ønsker. I slike situasjoner kan den unge føle at hen står i et umulig dilemma der et nei til ekteskap blir synonymt med et nei til videre kontakt med familien (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020).

Forholdet mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap

Arrangert ekteskap som er frivillig inngått av begge parter, som må være over 18 år, er lovlig i Norge. I mange samfunn hvor kollektivistiske verdier står sentralt, er arrangert ekteskap vanlig praksis. Det vil si at familien involverer seg i å finne en partner til den som skal gifte seg. Å sikre at barna blir «godt gift», kan regnes som foreldrenes ansvar, og å engasjere seg i dette kan være et uttrykk for omsorg og kjærlighet.

Grensene mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap kan være uklare. For unge som har vokst opp med en autoritær oppdragelse og kollektivistiske verdisett, kan det være vanskelig å motsette seg foreldrenes valg av ektefelle. Hvis den unge opplever det er umulig å si nei til foreldrene, er valget ikke lenger frivillig (Bufdir, 2021b).

Særlig sårbare unge

Personer med utviklingshemming kan være spesielt utsatt for kontroll, vold, tvang og overgrep. Risikoen er ekstra stor i situasjoner der de er avhengige av andres hjelp i hverdagen. Det kan være krevende for personer med utviklingshemming å forstå hva et ekteskap innebærer, og en del foreldre er av den oppfatning at et ekteskap vil sikre den utviklingshemmede hjelp og støtte inn i voksenlivet (Bufdir, 2021b).

Velferdsstatens støtteordninger oppleves ukjente og fremmede for mange, og løsningen med å finne støtte i eget miljø oppleves mer naturlig (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020). I slike tilfeller kan ekteskapet være en transnasjonal avtale der en ektefelle hentes fra for-

eldrenes hjemland. Henteektefellen kan være ukjent med ektefellens utviklingshemming, og ekteskapet kan være tvang for begge parter.

Identitets- og seksualitetsuttrykk som bryter med normene for kjønn og seksualitet, kan medføre stor skam og et ærestap når dette blir kjent. I patriarkalske samfunn er det ofte tabu å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson (Bufdir, 2020). Personer som definerer seg selv utenfor stramme kjønns- og seksualitetsnormer, kan derfor være særlig sårbare.

Barneekteskap

DEFINISJON

Et barneekteskap er et ekteskap mellom to barn, eller mellom en voksen og et barn .

I Norge er alle personer under 18 år definert som barn .

Barn kan ikke samtykke til ekteskap i Norge . Ekteskapsloven

§ 1a bestemmer at personer under 18 år ikke kan gifte seg . (Kunnskapsdepartementet, 2021)

Barneekteskap kan være sivilrettslig inngåtte ekteskap eller religiøst inngåtte ekteskap.

Barneekteskap vil per definisjon være tvangsekteskap i Norge fordi personer under 18 år i henhold til norsk lov ikke kan samtykke til å inngå ekteskap. Et barneekteskap kan likevel anerkjennes i Norge der-

som det er gyldig inngått i utlandet mellom to parter som på vigselstidspunktet ikke hadde noen tilknytning til Norge, og så lenge det ikke strider med norsk rettsorden. Som hovedregel legges en nedre aldersgrense på 16 år til grunn (Bufdir, 2021b). Eksempelvis vil et ekteskap inngått mellom en jente på 17 år og en mann over 18 år som kommer til Norge som kvoteflyktninger, og som har et felles barn, kunne anerkjennes. Hvorvidt den mindreårige ønsker hjelp til å komme seg ut av ekteskapet, må imidlertid kartlegges. Årsakene til at barneekteskap inngås, kan være komplekse. Det kan handle om tradisjon, graviditet utenfor ekteskap, fattigdom og behov for forsørgelse og beskyttelse, men det kan også handle om voldtekt, misbruk og menneskehandel.

Seksuelle overgrep i familier med sterk æreskodeks

I familier med høy æreskodeks er det viktig at jenter er jomfru når de gifter seg. I noen minoritetsmiljøer eksisterer det en forestilling om at seksuelle overgrep ikke finnes hos dem. Noen fagfolk tror at jomfrukravet beskytter jenter mot overgrep, men overgrep kan også finne sted i slike miljøer. Terskelen for å fortelle og be om hjelp kan være høyere fordi den utsatte risikerer fordømmelse og sanksjoner fra sine nærmeste. Den utsatte kan oppleve å ikke bli trodd eller bli sett på som uren/skitten fordi en seksuell handling utenom ekteskap har funnet sted. Foreldrene kan være redde for at deres datter eller sønn ikke lenger skal ansees som en god ekteskapskandidat, og kan derfor bli opptatt av å holde overgrepene skjult for resten av miljøet. Dette kan medføre at barnet ikke føler det får den støtten og hjelpen det har behov for. Et tvangsekteskap kan bli presset fram, i verste fall med overgriperen selv (Bredal gjengitt i Egedius et al., 2023).

Negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn

De senere årene har det vært et økende fokus på at negativ sosial kontroll også kan forekomme i såkalte lukkede trossamfunn. Begrepet lukket trossamfunn er knyttet til at teologien trekker klare grenser mellom trossamfunnet og verden utenfor (Smette & Bredal, u.å.).

Verden utenfor ansees som syndig og farlig, og trossamfunnet som trygt. Teologien er gjerne knyttet til en overbevisning om at en er del av guds utvalgte. Trusselen om evig fortapelse hvis en ikke følger trossamfunnets regler, oppleves som gjennomgripende. Forholdet til gud oppleves gjerne like relasjonelt viktig som relasjonen til nærmeste omsorgspersoner. I motsetning til kontroll fra mennesker blir den religiøse kontrollen total, fordi en tror at gud ser alt og er overalt. Det finnes dermed ikke noe fristed.

Barn og voksne i slike samfunn kan, på samme måte som andre som utsettes for negativ sosial kontroll, oppleve at individuelle rettigheter ikke gjelder for dem. Muligheten til fritt å kunne melde seg ut av trossamfunnet uten represalier og fritt å kunne velge venner, aktiviteter og hvem de vil gifte seg med, er eksempler på dette. Lukkede trossamfunn bærer gjerne preg av både kollektivistiske og patriarkalske verdier. Det som skiller negativ sosial kontroll i lukkede trossamfunn fra æresrelaterte mekanismer, er at lukkede trossamfunn så langt kjent ikke opererer med et behov for å gjenopprette æren dersom et medlem har gjort noe som bryter med trossamfunnets normer og overbevisninger. Trossamfunnet kan mene at den som har syndet, uansett vil få sin straff av gud. Utfrysning av både barn og voksne som bryter ut eller har syndet, kan derimot være et virkemiddel for å beskytte de resterende medlemmene for syndig påvirkning. Foreldre kan få beskjed om at de ikke kan ha kontakt med egne barn som har brutt

ut. Hjelpekilden er en frivillig organisasjon som i flere år har bistått utbrytere og tidligere medlemmer av slike samfunn. Disse har fortalt om kontrollformer som gruppepress, overvåking, trusler og offentlig ydmykelse. Dette har for flere ført til konsekvenser som skyld- og skamfølelse, angst og depresjon. Personer som bryter ut av lukkede trossamfunn, kan på samme måte som personer som bryter ut av streng æreskultur, ha behov for hjelp til å orientere seg i storsamfunnet både fysisk, relasjonelt og digitalt. Liten kontakt med omverdenen kan ha ført til at de ikke har tilegnet seg kunnskap og egenskaper som ansees som vanlig på deres alder (Hjelpekilden, u.å.).

Straffbar vold Omsorgssvikt

Brudd på menneskerettigheter og barneloven

Negativ sosial kontroll

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, frihetsberøvelse, vold.

Barnet etterlates i utlandet hos slektninger som ikke ivaretar barnets omsorgsbehov

Barnet (over 12 år) flyttes til utlandet uten foreldrene sine og uten å samtykke til dette

Barnet vokser opp med beskjed om å følge bestemte normer knyttet til påkledning, tro, oppførsel, verdier, seksualitet og identitet

Figur 1.1: Forholdet mellom straff, omsorgssvikt, rettighetsbrudd og negativ sosial kontroll .

Hva er sosial kontroll og æresrelatert vold?

Hva kan foreldre bestemme over barna sine og ikke?

Når blir kulturelle forventninger til omsorgssvikt?

Denne boka peker på viktige nyanser og fallgruver i saker i barnevernet.

Barnevernet spiller en avgjørende rolle når det gjelder å beskytte barn og unge mot vold og overgrep. Det er viktig at saksbehandlere har nok kompetanse til å ta riktige beslutninger i saker som handler om sosial kontroll og æresrelatert vold. Forfatteren legger fram ulike perspektiver og framgangsmåter slik at du kan forstå dilemmaene og se mulighetene i enkeltsaker.

Eksempler på temaer du kan fordype deg i:

• Æresrelatert vold

• Vold i nære relasjoner

• Tvangsekteskap, barneekteskap og arrangert ekteskap

• Forholdet mellom positiv og negativ sosial kontroll

• Barneloven og barnevernsloven

• B ekymringsmeldinger til barnevernet

• Undersøkelse, risikovurdering og forholdsmessighetsvurdering

• Tiltaksoppfølging

• Foreldreveiledning

Boka retter seg mot utdanninger innenfor sosialt arbeid og barnevern på bachelor-, master- og videreutdanningsnivå.

I tillegg er barnevernstjenesten og samarbeidspartnere en viktig målgruppe.

Forfatter Elisabeth Grøtteland har en mastergrad i sosialt arbeid. Hun har jobbet flere år i barnevernets første- og andrelinjetjeneste. Siden 2010 har hun jobbet i Barne-, ungdomsog familiedirektoratet (Bufdir), Helse- og omsorgsdepartementet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet med fagområdene negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og vold i nære relasjoner.