Sparebankene kommer – et riss på 1-2-3

innledning

ved sparebankvesenet i årene frem mot 1914. Mot slutten av innledningen vil jeg presentere bokens struktur ved hjelp av én figur.

Sparebankene kommer – et riss på 1-2-3 Christiania Sparebank ble opprettet i 1822 som landets første bank etter Norges Bank. Kongstanken var sosialpolitisk. Personlig sparing skulle være broen som hjalp det vi i dag ville kalle arbeidende fattige – tjenestefolk, dagarbeidere og svenner – inn i et bedre liv og en tryggere alderdom. Bankens stiftere var hentet fra embetsverkets og borgerskapets aller fremste rekker. Etableringen hadde klare paternalistiske undertoner: Det var den nye hovedstadens aller beste menn som pekte ut veien til selvhjelp for de fattigste i samfunnet.2

I løpet av 1820-årene ble Christianias eksempel fulgt i fem andre byer: Bergen, Trondhjem, Christianssand, Drammen og Arendal. Også her var motivasjonen i første rekke sosialpolitisk. Stifterne var hentet fra de samme kretser som i hovedstaden. Og stifterne er i denne sammenhengen viktige. Det var deres pengebidrag som utgjorde det økonomiske fundamentet, grunnfondet, for en sparebanks virksomhet. Stifterne ble ikke eiere, men var likevel sikret avgjørende innflytelse over sparebanken. De ble alle medlemmer av forstanderskapet, bankenes øverste organ, som valgte de viktige sparebankstyrene – eller direksjonene, som det het i datidens språkdrakt.

Her er vi ved et aspekt ved norske sparebanker som er langt viktigere enn sparetanken, nemlig at de var eierløse. Fra rundt 1850 ble det også etablert forretningsbanker i Norge. De skilte seg fra sparebankene ved at de hadde eiere som forventet avkastning av investerte midler. Slik var det ikke i sparebankene. Ingen hadde krav på utbytte, fordi sparebankene eide seg selv.

Sparebankene var kanskje eierløse, men ikke fri for interesser. Bankens menn, stifterne og de som fulgte i deres fotspor, hadde definisjonsmakten over hva en sparebank skulle være. Hvordan denne makten ble brukt, speilte det lokalsamfunnet de var en del av, deres plass i dette samfunnet og tiden de levde i. Med tiden var det bankens menn, og etter hvert kvinner, som ga innhold til det allmennyttige formålet.

Når jeg legger vekt på fraværet av eiere som det viktigste kjennetegnet, er det fordi Norge skiller seg fra andre land med tydelige sparebanksektorer, som Danmark og Sverige. Riktignok var sparebankene også i våre naboland selveide, men skillet mot forretningsbankene var skarpere og mer synlig enn i Norge. Der forble utlånssiden underordnet den ideologiske sparetanken til langt inn i etterkrigstiden. Svenske og danske sparebanker, dels forankret i lovgivningen, drev en virksomhet som var distinkt forskjellig fra forretningsbankenes kortsiktige næringsvirksomhet. Slik var det ikke i det mindre finansielt sofistikerte Norge, hvor det var få begrensninger i hva en sparebank kunne engasjere seg i, og

18

sparebanker og allmennytte

mange sparebanker i praksis virket som forretningsbanksubstitutt. Forskjellene mellom sparebanker og forretningsbanker i Norge var, med noen begrensede unntak, aldri virksomhetens art eller hvordan de ble drevet, men eierformen: sparebankene som eierløse, forretningsbankene som aksjonæreide.

Dette er viktig. Sparebanken som organisasjonsform kom fra utlandet. Men i utformingen, i hvordan ideer utenifra ble gitt virkning i en norsk kontekst, speilte de nye aktørene lokale behov. I byene i 1820-årene hadde den sosialpolitisk motiverte sparetanken betydning, men den avtok relativt raskt. Fra inngangen til 1830-årene var det klart viktigste motivet i Norge for å etablere en sparebank den stigende etterspørselen etter kreditt. Og stifterne sognet gjerne selv til de kretsene som hadde størst nytte av bedret lokal kredittilgang.

Med kredittetterspørselen vokste sparebankvesenet. Alt rundt 1860 hadde nesten alle byer minst én sparebank. På landsbygda kom de første alt i 1830-årene, men de fleste ble etablert etter 1850. I 1870 var det 265 bygdesparebanker, eller bygdebanker i kortform, i 1914 var tallet over 500. Da var det knapt en

De første bankene i Norge var enkle i utstyr og interiør. Annerledes var det da Christiania Sparebank i 1901 kunne flytte inn sitt nye bygg i Øvre Slottsgate. Bildet viser det imponerende trappeløpet. Bankarkitekturen var én måte sparebanken iscenesatte seg selv på i byens liv. Gavene var en annen.

19