Fjellets filosofi

GUNNAR KARLSEN

FJELLETS FILOSOFI

GUNNAR KARLSEN

FJELLETS FILOSOFI

UNIVERSITETSFORLAGET

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2024

ISBN 978-82-15-07125-1

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Universitetsforlaget/ottaBOK

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Sabon LT Std 11/15

Papir: 100 g Munken Print White 1,5

SVANEMERKET

Finnes det regler i fjellsport?

Selvhjulpenhet – «By fair means, or not at all»

Sporløs ferdsel

Sikkerhet, risiko og moralsk ansvar

Ansvar for andre i fjellet – tilbake til naturtilstanden?

Det kroppslige og fenomenologiske

Fjellsport og ekspertkunnskap

som ferdighetskunnskap

hva er det med fjellet?

1. august 1999 stod jeg på toppen av Trango Pulpit (6050 moh.) i Karakoram, Pakistan sammen med tre venner. Vi hadde brukt 35 dager på å klatre den 2200 meter høye vertikale nordvestveggen på fjellet. Om nettene sov vi i hengetelt i veggen, og dagene gikk med til vanskelig klatring og heising av tungt utstyr, i en høyde som gjør alt mer slitsomt. Den siste uken hadde vi kuttet matrasjonene til et minimum, og da vi stod på toppen, hadde vi bare et par poser Rett-i-koppen-suppe og litt sjokolade igjen. Fortsatt gjenstod en lang retur ned igjen langs den stupbratte fjellveggen. Det skulle ta tre dager til.

Fjellveggene i Trangomassivet er verdenskjente blant klatrere, og bestigningen av Trango Pulpit regnes som en av de store prestasjonene i norsk Himalayaklatring (Grimeland, 2004, s. 183).

Men det er ikke den turen denne boken skal handle om. Den skal handle om hva som er drivkraften: Hvorfor bruker jeg og mange andre så utrolig mye tid og energi på å nå toppen av fjell?

Spørsmålet er ikke nytt, og fjellsportlitteraturen er full av voldsomme hyllester til det påstått unike ved å bestige fjell. Filosofen Peter Wessel Zapffes sitat om at tindesporten «forholder sig til anden som sport som champagne til bokøl» (1987a, s. 89) er kanskje mest kjent her hjemme i Norge. «Ingen idrett krever så mange høyverdige menneskelige egenskaper som tindesporten»,

skriver Georg Morgenstierne i forordet til boken Tirich Mir til topps (1950, s. 15). Hemingway skal ha sagt at det finnes bare tre ordentlige former for sport – tyrefekting, bilkjøring og fjellklatring – resten er spill. For dem som holder på med fjellsport, er slike sitat sikkert musikk i ørene eller utløser en form for selvtilfredshet over å være blant de utvalgte. For utenforstående kan de like gjerne fremstå som hovmodig selvskryt. For hvorfor kan ikke det samme sies om en hvilken som helst annen sport, eller om andre aktiviteter? Hva er det som er så spesielt med ferdsel på fjell?

Etter mer enn 30 år med klatring, skikjøring og ferdsel i fjellet har jeg sannsynligvis brukt mer tid på dette enn det meste annet i livet, inkludert jobb, familie og studier. For min egen del er det ganske åpenbart at det er noe særegent ved å være i fjellet, og ikke bare oppå toppene, men like mye hengende i en fjellvegg eller på ski ned en fjellside. Og ikke bare i tynn luft i Himalaya, men like mye på vei opp eller ned fra alle andre slags fjellformasjoner i Norge og andre steder i verden. Jeg har mistet nære venner i fjellet uten at det har gjort klatring mindre aktuelt å holde på med. Fjellsport er viktig for meg og mange andre, men samtidig vanskelig å forstå.

Filosofien tilbyr ikke alltid svar, for mange filosofiske spørsmål er det ikke engang sikkert at slike finnes. Men den kan være et verktøy for å forstå bedre hvilke spørsmål vi stiller, og hvilke mulige svaralternativer som finnes. Og her ligger mye av koblingen mellom filosofi og fjellsport. Fascinasjonen for fjellene åpner opp for ulike typer filosofiske problemstillinger, enten de er estetiske, etiske, kroppslige eller eksistensielle. Målet er å vise at filosofi kan hjelpe oss å forstå fjellet og fjellsport, samtidig som fjellsport aktualiserer en rekke filosofiske spørsmål. Men det er ikke dermed slik at filosofi er det eneste fagområdet som kan tilby svar på spørsmål om menneskenes dragning mot fjell. Fjellsport handler

om selvrealisering, søken etter risiko og mestring av denne og sosial anerkjennelse, bare for å nevne noen. Her vil både samfunnsvitenskapene og psykologien gi verdifulle bidrag, og friluftsstudier er i økende grad blitt et eget tverrvitenskapelig fagfelt. Jeg vil likevel bare sporadisk trekke inn slike perspektiv. For hva om det ikke finnes et klart og entydig svar på hvorfor vi trekkes mot fjellene? Da nærmer vi oss de filosofiske spørsmålene.

Er dette en bok kun for tinderanglere, de som allerede er hektet på aktiviteter til fjells? Faren er åpenbart til stede for at svarene på hva som gjør fjellsport så spesielt, bare er tilgjengelig for den som allerede driver med dette. De andre vil for alltid være uvitende. Da blir det som når Louis Armstrong ble spurt om hva som gjør jazz spesielt og svarte: «If you have to ask […], you’ll never know». Jeg tror ikke det. Det er mye ved erfaringene i fjellet som er felles med dem vi har i mindre ekstrem natur. Jeg håper dermed at de filosofiske perspektivene også vil berike og kaste lys over slike naturopplevelser. Slik er det en underliggende ambisjon med boken å skape en viss kritisk distanse til festtaleformuleringer av typen nevnt ovenfor.

La oss starte slik filosofi ofte gjør, med å forsøke å avklare noen grunnleggende begreper. Hva er egentlig et fjell, en sport og hva med fjellsport?

Hva er et fjell?

I Bergen, kjent som byen mellom de syv fjell, ble flere svært fornærmet da en reporter fra CNN antydet at verken Fløyen eller Ulriken var fjell, men hauger.1 Han fikk støtte fra enkelte geologer når det gjaldt Fløyen, som ikke har en klart definert topp og geologisk sett bare en del av et større fjellmassiv. Andre mente at dette er relativt, siden mye av det som kalles fjell rundt Bergen

uansett vil fremstå som betydningsløse sammenlignet for eksempel med fjell i Himalaya. Og der noen gjerne tenker på fjell som å være over tregrensen, så flytter denne seg nå oppover og dekker stadig flere topper.

Geologien er heller ikke til så veldig stor hjelp i dette spørsmålet. Vi finner mange svar på hvordan fjell blir dannet, enten det er ved fjellkjedefolding, vulkanutbrudd eller forskyvinger i jordskorpen. Fjell blir til og endret gjennom erosjon, og geologien kan for eksempel bruke dette til å etablere en forskjell mellom en tind og et fjell. Tinder er spisse fjelltopper som dannes når flere botnbreer eroderer seg inn fra ulike sider. Men det gjenstår fortsatt å besvare hva som eventuelt gjør at Fløyen ikke er et fjell, og mer generelt hva som gjør noe til et fjell eller en tind. Dette er en typisk vaghetsproblematikk, også kjent som Sorites paradoks. Hvis vi fjerner et sandkorn fra en haug med sand, har vi fortsatt en haug. Slik kan vi fortsette til vi bare har et enkelt sandkorn igjen. Men hvis dette ene sandkornet ikke er en haug, når sluttet det å være det? Tilsvarende er vi er alle enige om at Mount Everest er et fjell. Det samme gjelder Lhotse ved siden av som er litt lavere, og det fortsetter helt til vi kommer til en liten kolle som er ikke et fjell. Begrepet om et fjell er vagt og etterlater et spørsmål om hvordan skal vi trekke opp grensen.

Vaghet er en filosofisk diskusjon i seg selv, mens en vei rundt problemet er å bare bli enige om hvor grensen går. I naturgeografien finnes en slik løsning, der fjell er definert som høytliggende landområder med en såkalt primærfaktor. Dette er høydeforskjellen til nærmeste andre fjelltopp, dvs. den høydeforskjellen man må stige ned før man kan gå opp igjen på en annen topp. Så jo lavere primærfaktor man regner med, dess flere fjell vil det finnes. I Norge er det vanlig å regne med en primærfaktor på 50 meter, noe som igjen gir 186 topper over 2000 meter her til lands.

Blant de som samler på slike topper så flyttes grensen ofte helt til ti meter. Da får du med ett 388 topper, som alle er utførlig beskrevet i et to binds praktverk, Norges fjelltopper over 2000 meter (Helgesen & Helgesen, 2019).

Slike tallfestede grenser kan gi pussige situasjoner, som når en ny topp plutselig dukker opp. Det skjedde i 2020 på Styggebreen i Jotunheimen da breen minket og et stykke fast fjell dukket opp. Hvor dyp isen er på hver side og hva primærfaktoren blir, gjenstår fortsatt å se.

Det finnes også en diskusjon på et mer abstrakt metafysisk nivå om hva et fjell er. Hvis vi ser historisk på spørsmålet, så skal vi ikke mer et par hundre år tilbake i tid for å finne en ganske ulik oppfatning av hva fjell er enn den vi har i dag. I et verdensbilde uten en moderne naturvitenskapelig forståelse ble fjellene sett på som evige og uforanderlige. Som alt annet var de skapt av Gud. Samtidig var de farlige og ugjestmilde og på 1600- og 1700-tallet gjerne sett på som uregelmessigheter og skjønnhetsflekker på et ellers fullkomment skaperverk. Deretter får vi under romantikken på 1800-tallet en økende begeistring for vill natur. Som en motreaksjon på det moderne industrisamfunnet som vokste frem da, blir den uberørte naturen, og særlig fjellene, et uttrykk for noe ekte, tidløst og opprinnelig. Naturen avbildes på malerier, hylles i litteraturen og, ikke minst, oppsøkes. Slik skapes spiren til moderne fjellturisme.

Begeistringen for de urørte fjellene forsterkes senere gjennom fremveksten av moderne naturvitenskap. Geologien får et oppsving fra rundt 1850, og med den en økende interesse for isbreene. Dermed starter utforskningen av fjellene for alvor, først i Alpene, så i andre fjellområder i Europa før blikket vendes mot de virkelig høye fjellene i Himalaya. Tanken om at istider en gang hadde eksistert, ble i starten sett på som svært kontroversiell, men når

den først blir etablert, endres også hele forståelsen for hvordan landskap formes og endres. Fjellene ble med dette størrelser som både kan oppstå, primært ved plateforskyvninger, og forsvinne gjennom naturlige geologiske prosesser som erosjon.2

En sterk kontrast til denne vitenskapelige tenkemåten finner vi i Nepal, Tibet og India, der fjellene fortsatt blir sett på som hellige og som hjem for guddommer.3 For Sherpaene i Nepal, som er buddhister, er en rekke fjell sett på som guddommelige, og det helligste av dem alle er Tseringma. Klatring på slike fjell vil som oftest være en krenkelse av det hellige og ses i sammenheng med naturkatastrofer som et tegn på gudenes vrede. Jeg vil komme tilbake til den betydningen en slik tenkemåte om fjell har hatt særlig for økosofien i Norge.

Disse ulike synene, la oss litt forenklet kalle dem det førvitenskapelige, det romantiske, det vitenskapelige og det østlig-religiøse, representerer tre radikalt ulike syn på fjellene. I vitenskapsfilosofien brukes Kuhns paradigmebegrep om måten vitenskapssyn gjennomsyrer hele vår virkelighetsforståelse på. De påvirker vår ontologi, altså vår forestilling om hva et fjell er, og slike ulike forståelser er, for å bruke Kuhns begrep, inkommensurable. Med det menes at virkelighetsforståelsene er så ulike at de ikke kommuniserer med hverandre. Satt litt på spissen vil en nyutdannet geolog bokstavelig talt se noe annet i møtet med Mount Everest enn en buddhistmunk.4

Kort oppsummert ser vi at det ikke er så enkelt å fastslå nøyaktig hva et fjell er, og at vi kan ha helt ulike syn på fjellene. Hvilken forestilling om fjell har de som driver med fjellsport i Norge nå? Den nøkterne forståelsen av fjell som et resultat av en form for geologisk prosess, og en primærfaktor som gjør at en topp på en eller annen måte skiller seg ut, er utbredt. Men samtidig rommer opplevelsen av fjellene så mye mer, at det er vanskelig å komme utenom at innslag av særlig det romantiske fortsatt er med.

Er fjellsport sport?

Hva er rett navn på aktivitetene vi driver med når vi er på vei opp og ned av fjell? Er fjellsport sport? Hva er egentlig en sport? Sportsfilosofi har de siste årene utviklet seg til et eget tema innenfor filosofien, med tidsskrift, konferanser og bøker. Et av de sentrale spørsmålene er fortsatt hva som gjør noe til en sport. Grovt sett kan man ta to tilnærminger til spørsmålet: en deskriptiv og en normativ. Førstnevnte vil søke å finne hva det er som faktisk inngår i de aktivitetene vi regner som sporter, mens normative syn spør hva som bør regnes som en sport. Spørsmålet om hva som bør regnes som en sport kan igjen diskuteres med utgangspunkt i hvorvidt det er regler alene eller en kombinasjon av regler, konvensjoner og eventuelt andre iboende prinsipper som gjelder.5

Fjellsport er ikke en sport der det finnes et nedskrevet sett av regler slik man har det i fotball eller tennis. Konvensjoner, derimot, i betydningen etablert praksis, finner vi mange av. De styrer diskusjoner om hva som regnes som god eller dårlig stil og hva som er akseptabel atferd i fjellet.

Et eksempel på en, riktignok svært kort, diskusjon av et normativt syn finner vi i et Zapffes mest leste essay om fjellsport, «Hvad er tindesport?». For han avfeier raskt forsøk på å gi en presis definisjon: «Prøver man seg med noget slikt som at ‘klatring av bevægelse for dens egen skyld i terræng som er brattere end 45°’, hvad hjælper saa det?» (Zapffe, 1987a, s. 88). Zapffe avviser altså at tindesport eller fjellsport kan defineres ved hjelpe av såkalte nødvendige og tilstrekkelige betingelser for hva som kan regnes som tindesport. En slik definisjon vil vise til forhold som må være med for at noe skal regnes som fjellsport, for eksempel at aktiviteten må foregå på et fjell, samtidig som disse forholdene skal være tilstrekkelige, slik at definisjonen bare inkluderer de aktivitetene

som regnes som fjellsport. I Zapffes tenkte eksempel ser vi da at fjellsport ikke kan omfatte aktivitet i terreng under 45°, noe som virker for snevert.

Zapffe hevder videre at tindesporten ikke engang er en sport. Den er «dionysisk livsbekreftelse», altså en aktivitet full av overstadig livsbegeistring, men samtidig «menneskekrypets møte med vredensrynkerne i jordens ansikt» (Zapffe, 1987a, s. 89). Akkurat hva han mente med det kan diskuteres, men det er sannsynlig at et tradisjonelt sportsbegrep ikke passer for fjellsport. Essayet bunner ut i en humoristisk analyse av tindebestigeren som person, samtidig som Zapffes eksistensialistiske grunnfilosofi skinner igjennom i konklusjonen om at tindesporten er meningsløs som livet selv.

Når Zapffe trolig har rett i at det ikke er mulig å gi en helt presis definisjon av fjellsport, skyldes det delvis måten ulike former fjellsport bedrives på til forskjell fra vanlig sport. De foregår i naturen og med en annen tilnærming til konkurranseelementet. En løsning er da å skille mellom sport i en tradisjonell betydning og natursport (Krein, 2019). I sport er det et sentralt element at man konkurrerer mot en motpart, enten denne er en annen utøver eller et annet lag. I natursporter som klatring, skikjøring, elvepadling og basehopping er det derimot et logisk problem til stede hvis man sier at man konkurrerer mot fjellet, snøen, elven eller stupet man kaster seg utfor.

Problemet består i at konkurransen forgår mellom motparter som er grunnleggende sett ulike. På ett nivå kan en klatrer aldri vinne over et fjell. Menneskekroppen og fjellet er to helt ulike typer fysiske objekter, mens i all annen sport er likhet et ideal. Selv om inndelingene kan diskuteres, så er det i mange idretter ulike klasser, basert på kjønn, vekt, alder og så videre, og konkurransen foregår mellom enkeltindivider eller lag. Vi vant aldri over fjellveggen på Trango Pulpit, for det gir ingen mening å hevde at forskjellen mellom oss og fjellveggen kan utlignes slik at vi

konkurrerer mot hverandre på tilnærmet like vilkår. Slik karakteriseres fjellsport nettopp ved en form for mangel på konkurranse i én betydning.

Men det kan fortsatt være en annen form for konkurranse til stede. For hva skal vi si om de som bruker uttrykk som å beseire et fjell når de igjen og igjen prøver å nå toppen? Det kan være konkurranse om førstebestigninger, subtile konkurranser mellom klatrevenner, kappløp om å klatre ruter eller fjell på kortest tid eller en jakt på anerkjennelse. Historiske eksempler strekker seg fra kappløpet om førstebestigningen av Matterhorn i 1865, via jakten på førstebestigninger av 8000-meterne til dagens rekordforsøk på å nå dem raskest. Peter Donnelly (1981) argumenterer for at klatring er konkurransepreget i en slik betydning. Det er særlig frykten for at konkurranse medfører økt risiko og troen på at klatring har en særegen uformell natur sammenlignet med annen sport som har ført til feilslutningen om at klatring ikke er konkurransepreget (Donnelly, 1981, s. 29). Fjellsport kan også være en konkurranse mot en selv der fjellet brukes for å nå egne indre mål (Howe, 2008).

Alle disse synene har det til felles at fjellet nå blir instrumentelt, et middel for å oppnå noe. Det er altså ikke fjellet vi overvinner, men vi bruker det som middel for å gjennomføre en annen konkurranse. På samme måte som listen i høydehopping skiller ut vinneren, vil også fjellene, med høyder, klatreruter og nedkjøringer, avgjøre hvem som er best. Det er jo også slik konkurranseklatringen fungerer, til forskjell fra klatring på fjell ute. Og det er en grunn til at slike konkurranser foregår på kunstige vegger eller på avgrensete områder, slik som med frikjøring på ski. Det er bare slik vi kan sikre mest mulig like betingelser for deltagerne i konkurransen. For de fleste som driver med fjellsport er imidlertid nettopp variasjonen i naturen sterkt medvirkende til at de vil

vektlegge at det de driver med er noe ganske annet enn en form konkurranse i eller imot naturen. Slike spørsmål om konkurranseaspektet i fjellsport skal vi vende tilbake til senere i boken.

For å oppsummere: Når vi omtaler fjellsport som en type sport, så er det med forbehold om at vi snakker om noe annet enn tradisjonell konkurranseorientert sport. Vi har å gjøre med typer av natursporter som er ulike andre idretter ved måten de inneholder konkurransedimensjonen på eller mangler den helt. Selv med en slags forståelse i bunnen av fjellsport som natursport som finner sted på fjell, som beskrevet over, så er det fortsatt forhold som kompliserer skillet mellom fjellsport og annen ferdsel i fjellet. En ting er hva fjellsport faktisk betyr for dem som driver med det. DNT Fjellsport sier for eksempel i sine vedtekter at deres aktivitet er særlig rettet mot «brevandring, klatring, grotting, tinderangling og fjellskiløping».6 Ikke alle disse aktivitetene har som mål å komme opp på et fjell, men de foregår alle på fjell eller i fjellet.

En annen mulig fellesnevner for ulike former for fjellsport er en kombinasjon av krav til bestemt utstyr og kunnskap om å bruke dette. Men hvis vi ser på skillet mellom fjellsport og klatring så ser vi at heller ikke dette er så enkelt. Noens klatreruter er andres løpeturer eller skinedkjøringer, slik ultraløperen Killian Jornet til fulle har demonstrert ved å løpe opp og ned klatreruter i Romsdalen og kjøre ned Fivaruta i Trollveggenmassivet på ski. Dette er en 1600 meter lang klatrerute til høyre for selve Trollveggen, som først ble klatret i 1931. Øverste delen har en bratthet mellom 55 og 60 grader.

Det er ikke avgjørende, og sannsynligvis heller ikke mulig, å lage et skarpt skille for hva som skal regnes som klatring og fjellsport, og hva som ikke skal det. Men i fortsettelsen vil jeg forstå fjellsport som en aktivitet som normalt har innslag av følgende fire elementer:

1. toppen av fjellet er vanligvis målet

2. det kreves noe spesialutstyr og kjennskap til bruk av dette

3. det kreves spesielle fysiske ferdigheter

4. elementet av konkurranse er ulikt fra annen sport

Beskrivelsen over er med hensikt upresis, siden det finnes eksempler som ikke inkluderer ett av punktene, for eksempel soloering uten sikringsutstyr, og det er mulig å tenke seg andre punkt som kunne vært med, for eksempel en spesiell psykologisk innstilling. På engelsk brukes begrepet «mountaineering», som i enkelte sammenhenger har en smalere betydning enn det jeg vil legge legger til grunn. Eksempelvis definerer Britannica det som synonymt med klatring, som «the sport of attaining, or attempting to attain, high points in mountainous regions, mainly for the pleasure of the climb» (Kiesinger & Smith, 2024).

Vi skal komme tilbake til diskusjoner av alle punktene i definisjonsforslaget i de kommende kapitlene. Gjennomgangen av hvert enkelt vil samtidig være relevant for mange andre aktiviteter som foregår på fjell, og i naturen generelt. Diskusjoner av toppen som målet angår for eksempel også alle enklere turer til lett tilgjengelige topper, og det er mange aktiviteter i naturen som krever spesialutstyr. Jeg vil avslutte dette kapittelet med å se litt nærmere på det første av disse: Hvorfor er toppen målet?

Det grunnleggende spørsmålet – hvorfor?

Mennesker har besteget fjell opp gjennom historien av ulike grunner. Religion var drivkraften for Moses på Sinai-fjellet, mens mange har latt seg motivere av mer strategiske eller praktiske formål, som å få utsikt over hvor fienden var eller for geografisk kartlegging. Francesco og Gherardo Petrarchs bestigning av

Mont Ventoux (1912 moh.) i Provence i 1336 regnes ofte som den første klatreturen, trolig mest fordi den er godt beskrevet i Francesco Petrarchs tekst The Ascent of Mont Ventoux (1998). Her forteller han hvordan målet var å nå toppen, og hans eneste ønske med turen var se hva høyden hadde å tilby. Teksten tar også opp andre fortsatt relevante problemstillinger, som betydningen av å velge rett turpartner.

Ifølge sagnet skal Olav Trygvasson ha vært enda tidligere ute da han klatret opp den luftige fjellveggen fra sjøen på Hornelen (860 moh.) ytterst i Sognefjorden og festet skjoldet sitt øverst i veggen. Da en av hirdmennene forsøkte å hente det, ble han sittende fast, og kongen måtte igjen klatre opp for å hjelpe ham ned. I dag er fjellet skjemmet av en omstridt via ferrata.

Et historisk sikrere startsted for norsk fjellsport vil nok være bestigningen av Romsdalshorn (1550 moh.). Fjellet var lenge omgitt av en myte om at toppen var besteget allerede rundt 1828 av Kristian Hoel og Hans Bjermeland. Ingen trodde på dem, men da Carl Hall nådde opp i 1881, fant han varden som viste av det hadde vært folk der før. I etterkant fremstår førstebestigningen i 1828 blant de vanskeligste som var den gang var gjort i Europa.

Jakten på å nå toppene av fjell skjøt fart utover 1800-tallet, først i Alpene, så her i Norge og etter hvert til de høyeste fjellene i Himalaya.

Det mest kjente svaret på hvorfor man klatrer fjell, er nok det George Mallory ga da han i 1923 ble spurt om hvorfor han skulle på Mount Everest: «Because it’s there». Mallory kom aldri tilbake fra ekspedisjonen i 1924, og spørsmålet om han og klatrepartneren Andrew Irvine nådde toppen som de første, har blitt hyppig diskutert siden. I 1989 ble Mallorys levninger funnet på over 8000 meters høyde uten at det kunne avklare spørsmålet. Svaret han ga omtales gjerne som «the most famous three words

in mountaineering», men det tas ofte ut av kontekst, og det er vel så interessant hvordan han selv utdypet det:

Everest is the highest mountain in the world, and no man has reached its summit. Its existence is a challenge. The answer is instinctive, a part, I suppose, of man’s desire to conquer the universe. (NYT, 18. mars 1923)

Mallory peker trangen til å utforske og erobre omgivelsene, og i et slikt perspektiv blir ikke svaret om at fjellet «bare er der» fullt så mytisk.

Et lignende lakonisk svar finnes hos den største legenden innen polsk Himalayaklatring, Jerzy Kukuczka: «I went to mountains and climbed them. That is all» (Kukuczka, 1992, s. x). Slike korte, nesten slagordpregede svar skaper lett myter og mystikk rundt hva som driver mennesker til å satse alt på å nå toppen av et fjell. Men hvis vi setter Kukuczkas svar inn i kontekst, der både han og den italienske klatreren Reinhold Messner prøvde å bli først til å nå toppen av alle verdens 8000-meterstopper, blir bildet mer sammensatt. Det er vanskelig å overse at det er en form for konkurranse til stede her. Messner ble først i dette kappløpet, mens Kukusczka huskes for sitt prosjekt om å bestige alle verdens fjell over 8000 meter enten om vinteren eller via en ny rute. Den eneste toppen han ikke hadde besteget slik, var Lhotse (8516 moh.), og forsøket på å klatre en ny rute i sydveggen kostet han livet i 1989. Klatrer vi bare opp på fjell «fordi de er der»? Må vi bare opp på dem? Denne trangen til å bruke tid og krefter på dette kan virke meningsløst for andre. Mange finner mening i livet helt andre steder enn på fjelltoppene. Jeg tror drivkraften er adskillig mer sammensatt enn det Mallory antydet. Vi dro ikke til Trango Pulpit bare fordi fjellet «var der». Både selve stedet, historien

rundt fjellene der og den forrige norske ekspedisjonen til nabotoppen spilte en viktig rolle for oss. Stein P. Aasheims fortelling om ekspedisjonen dit i 1984, som endte tragisk da Hans Chr. Doseth og Finn Dæhli omkom på vei ned fra østtoppen, har blitt en del av den kollektive norske klatrebevisstheten, i hvert fall for min generasjon.7

Men det var også noe mer. En tur til slike fjell gir estetiske opplevelser av en helt ekstraordinær type. Det gjelder selvsagt utsikt og omgivelser, men også selve klatringen. For ruten vi klatret var ikke bare vanskelig og lang, den var også fin. Og for oss spilte det en rolle hvordan vi gjorde det. Selv om vi hadde med flere hundre kilo mat og utstyr opp i veggen, var det ikke alt som var aktuelt å ta med. Elektrisk drill til å bore bolter i veggen med, for eksempel. Det skal gjøres for hånd, noe som er både tungt og tidkrevende. Og heller ikke så mye statisk tau at vi kunne hengt dem igjen langt ned i veggen og dermed flytte alt utstyret sjeldnere og ha en trygg retur ned veggen «i bakhånd».

Og sist, men ikke minst, hva gjør en slik klatretur med deg som person? På en måte er jo hele opplegget fullstendig meningsløst. Verden ble ikke noe bedre sted av at vi klatret opp fjellet. Etter 25 år er ruten ikke repetert av noen og blir det kanskje heller aldri, og bestigningen føyer seg inn i en stadig lengre rekke mer eller mindre krevende ruter som er klatret i Himalaya. Likevel opplever jeg det som viktig å ha klatret både den ruten og mange andre, til dels mye mindre krevende ruter og fjell. Slike spørsmål, i stor grad av estetisk, etisk eller mer eksistensiell karakter, vil være helt sentrale i kapitlene som kommer.

historien – næss og zapffe

Som filosof av yrke og med klatring som en sterk fritidsinteresse blir jeg stadig konfrontert med to navn: Arne Næss (1912–2009) og Petter Wessel Zapffe (1889–1990). De er to av de mest kjente norske filosofer og var aktive klatrere med en rekke førstebestigninger av ulike fjell og klatreruter. Felles for dem er også et sterkt engasjement for vern av naturen. Men det er samtidig markante forskjeller i filosofisk tilnærming og hvordan deres filosofiske arbeider omhandler klatring og fjellsport. For selv om Næss og Zapffe siteres hyppig i artikler om fjellsport, er det utfordringer knyttet både til at de selv i liten grad var veldig eksplisitte på hva koblingen består i, og at det for lett trekkes en forhastet konklusjon om at fordi de begge drev med både klatring og filosofi så må det være det en sammenheng her.

Næss skrev flere mindre tekster om fjell og fjellsport, som sammen med hans økosofi kan avtegne et bilde på hans syn på natur og klatring. Zapffe på sin side bidro med en rekke til dels svært underholdende essays om emnet, som på mange måter står i sterk kontrast til et dypt pessimistisk syn på menneskets eksistens. De var lenge også nære venner, og Næss bisto som veileder for Zapffes doktorgrad. Og både Næss og Zapffe var sterke personligheter som levde lenge og på en måte som har omgitt dem med fortellinger og gitt opphav til biografier. I dette kapittelet vil

jeg primært diskutere hvorvidt deres syn på fjellsport kan forstås i lys av deres filosofiske arbeider.

Arne Næss – «den klatrende filosofen»

Arne Næss har, som en av de ledende norske klatrerne særlig på 1930-tallet og som landets yngste professor og den eneste i filosofi fra 1939, en spesiell posisjon både i norsk klatre- og filosofihistorie. Mange, både klatrere og ikke-klatrere, forbinder Næss med den «klatrende filosofen». Det er imidlertid ikke like åpenbart hva denne koblingen består i. I en slik diskusjon er det fristende å trekke inn de mange fortellingene som står igjen om Næss som person og som han selv også bidro til. Han var i hele sitt voksne liv en offentlig person, og en som i mange sammenhenger ga uttrykk for en lekende og utforskende tilnærming til livet. Fortellinger om alt fra klatring på fasadene mellom kontorer i 4. etasje på Blindern til «ghandistiske» boksekamper og stjeling av kjøttkaker fra ukjente på Theatercafeen for å sjekke reaksjonen deres underbygger dette. Noen slike personlige forhold skal vi komme tilbake til, men la oss starte med å se hva som finnes om fjell og fjellsport i de filosofiske tekstene som står igjen etter Næss. Næss sine tidlige filosofiske arbeider, frem til rundt 1950, kretser rundt tema som logikk, semantikk og språkfilosofi, og kan ikke sies å ha særlig relevans for hans syn på fjellsport. Ett unntak finnes likevel fra denne perioden. Næss studerte i Wien, klatret i Alpene og kom tilbake til Norge på 1930-tallet med ny kunnskap og nye impulser, særlig innenfor bolteklatringen, der han regnes som pioneren i Norge. Bruk av sikringsbolter som bankes inn i sprekker i fjellet gjorde det mulig å klatre vanskeligere og brattere fjellvegger enn tidligere. Næss var samtidig selv en dyktig klatrer som gjorde flere viktige førstebestigninger med nytt utstyr og nye

teknikker. En av de store klassikerne som ble gått på denne tiden var den lange og glatte Sydpillaren på Stetind, som han klatret med sin daværende kone Else Hertzberg.

Bevissthet rundt de endringene den nye klatrestilen og -utstyret førte med seg, resulterte i en lengre tekst, Bolteklatring – En veiledning, i Norsk Tindeklubs årbok i 1948. Teksten er i hovedsak en praktisk rettet innføring i klatreteknikk og bruk av fjellbolter, men har også et avsnitt om klatreetikk som jeg vil komme tilbake til i kapittel fire. Perioden frem til slutten av 1930-tallet var Næss’ mest aktive periode som klatrer, og han skriver selv at han «fra krigens dager til 1958 hadde […] svært liten interesse av klatring» (Næss, 1976, s. 12). Likevel hadde han en fremtredende rolle som leder av den norske ekspedisjonen til Tirich Mir (7769 moh.) i 1950, den gang det 4.høyeste fjellet som var klatret, og på nytt til østtoppen på samme fjell i 1964. Og bilder av Næss fra disse turene der han leser Spinoza høyt oppe i Himalaya bidrar til fortellingen om ham som «den klatrende filosofen».

Næss og dypøkologien

I filosofien er det nok rimelig å si at Næss er mest kjent for sitt bidrag til miljøfilosofien gjennom sin økosofi, også kjent som dypøkologi.8 Flere sentrale punkt ved økosofien er relevante for å hans betraktninger om fjellsport og syn på fjellene. La oss begynne med å se på noen sentrale trekk i miljøfilosofien. En fellesnevner for mye av den nyere miljøfilosofen er et oppgjør med antroposentriske syn på naturen. Kort fortalt så kjennetegnes disse primært ved at mennesket gis en særstatus og at naturen står til fri benyttelse for oss. Når naturen er underlagt oss, blir vår relasjon til den preget av en form for herredømmetekning, som igjen kan lede til en ødeleggende bruk av naturen. Men det er

heller ikke nødvendigvis en motsetning mellom antroposentriske syn på naturen og vern av den. Det kan for eksempel hevdes av vi skal ta vare på fjellene og dyrelivet fordi naturen er viktig for vår helse og mulighet for rekreasjon.

Ikke-antroposentriske syn vektlegger derimot at naturen har egenverdi, helt uavhengig av oss mennesker. Fjellene og dyrelivet har verdi i seg selv. Næss representerer sistnevnte type syn, og han introduserer videre skillet mellom dyp og grunn økologi. Den grunne økologien søker å løse utfordringer som klimaendringer og menneskeskapt naturødeleggelse ved hjelp av teknologiske løsninger og enkeltstående tiltak, sammen med fortsatt økonomisk vekst og gjerne innenfor et antroposentrisk syn.

Dypøkologien utfordrer hele dette tankesettet. Den krever en full revisjon av vår tenkemåte, livsstil og holdninger til naturen. Et eksempel på skillet vil være at der en grunn økologisk tenkning snakker om hvordan natur må bevares for fremtidige generasjoner, så vil dypøkologien si at hele problemstillingen er feil fordi naturen ikke tilhører oss og dermed ikke er noe vi kan gi videre. Vi har den til låns og kan bare bruke den på en måte som oppfyller våre grunnleggende behov. I dette ligger det en forventning om måtehold og respekt for naturen og dens egenverdi.

Skillet mellom dyp og grunn økologi gjenspeiles også i måten vi forholder oss til fjellene. Den grunne økologien vil åpne for at vi fortsatt kan bruke fjellene som midler for vår egen aktivitet, noe konfliktene og problemene knyttet til klatring på populære fjell som Mount Everest tydelig illustrerer. Under et grunt økologisk syn vil det være greit å fortsette dagens guiding av horder av klatrere, så lenge vi bare gjør noen grep for å redusere belastningen.

Eksempler kan være opprydningsaksjoner på fjellet, som i 2020 da mer enn to tonn søppel ble hentet ned, og bygging av toaletter i basecamp for å hindre forurensing. Igjen vil dypøkologien

utfordre hele tenkemåten bak slik atferd. Tiltak av denne typen vil bare være som et plaster på såret og ikke et tilstrekkelig oppgjør med måten fjellene behandles på.

Et eksempel på det motsatte finnes hos Næss ved hans egen ekspedisjon til fjellet Tseringma (7105 moh.) i Nepal, på grensen til Tibet. I 1971 dro Næss dit sammen med Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy på ekspedisjon, eller «ferd» som de selv omtalte turen som. Dette er et av sherpa-buddhismens helligste fjell, og de tre klatrerne hadde fra starten av valgt å ikke bestige det, men snu 1000 meter under toppen.9 En slik handling var ikke bare motivert av respekt for fjellets guddommelighet, men også ment å demonstrere at fjellsport ikke kun handler om å nå toppen. I omtalene av turen i etterkant la de stor vekt på å få frem opplevelsen av å bare være på fjellet. Som Næss selv oppsummerer det:

Ferden […] bekreftet at man kan leve med overskudd høyt til fjells i lengre tid. Erfaring og godt utstyr gjør liv på fjellet utbytterikt slik at dette er et verdig mål ikke minst for dem som gjerne vil ha elementær eller avansert klatring innflettet i den daglige dont. (Næss, 1972, s. 5, understrekning i original)

Tanken om at toppen ikke lenger er målet, kan sies å være den ytterste konsekvens av en dypøkologisk tilnærming til fjellsport. Hele tankesettet om hva et fjell er og hvordan vi forholder oss til dem er endret, fra en topp som skal erobres til et sted i naturen å være. Et slikt ideal kan imidlertid være vanskelig å etterleve. Det illustreres godt ved at Nils Faarlund senere skulle anvende det samme poenget mot Næss, etter at Næss gikk ut og forsvarte sin egen nevø Arne Næss Jr, som ledet den norske Everestekspedisjonen i 1985. Bakgrunnen var en diskusjon av ekspedisjonens mediefokus, sponsing og fokus på å nå toppen (Næss &

Faarlund, 1986, s. 17–18). Ikke alle har vært like overbevist av Tseringma-ekspedisjonens ideal heller. Peder Anker hevder Næss gjorde et poeng av å snu rett under toppen av ren forfengelighet. Han hadde ikke noe å bevise og kunne snu uten å vise skamfølelse over nederlaget (Anker, 2022, s.106). Uansett er det en klar kontrast her mellom Næss’ tidligere ekspedisjoner til Tirich Mir og hans senere «anti-ekspedisjoner». Og tanken om at man kan drive fjellsport uten at det er avgjørende hvorvidt man når toppen, er fortsatt så radikal og vanskelig å ta inn over seg, at den svarer til dypøkologiens krav om en helt ny tenkemåte.

Selve kjernen i dypøkologiens kritikk av menneskets behandling av naturen og miljøet er lett å kjenne seg igjen i. Det gjenspeiles i måten Næss, sammen med George Sessions, i 1984 formulerte den såkalte dypøkologiske plattformen på. Her legger de frem et sett av åtte prinsipper som tilhengere av dypøkologien, forstått i vid betydning som å inkludere mange, vil slutte seg til. Eksempelvis sier de første tre punktene følgende:

1. Velferden og blomstringen til livet på jorden, både blant mennesker og ikke-mennesker, har verdi i seg selv (synonymer: egenverdi, iboende verdi). Disse verdier er uavhengige av den instrumentelle nytteverdi som den ikke-menneskelige verden har for menneskelige formål.

2. Rikdom og mangfold av livsformer bidrar til å realisere disse verdier [egenverdier], og er også verdier i seg selv.

3. Mennesket har ingen rett til å redusere dette rike mangfoldet med mindre det gjøres for å tilfredsstille vitale behov. (Næss & Sessions, 1984, min oversettelse)

Listen fortsetter med å utdype vårt ansvar for en endring i befolkningsvekst, livsstil og forbruk. Næss vektlegger samtidig at

dette kan skje gjennom økt livskvalitet fremfor økt levestandard (pkt 7). Prinsippene er formulert så bredt at det er enkelt for mange å enes om dem, uavhengig av hvilken filosofisk, politisk, religiøs eller kulturell bakgrunn man har. Dermed kan dypøkologien favne bredt som en politisk grunnbevegelse, samtidig som den kan begrunnes på ulike måter, enten det måtte være gjennom religion, kultur eller normative etiske teorier. Selv om den underliggende begrunnelsen er forskjellig, kan vi tilslutte oss de overordnete prinsippene. Næss er selv tydelig på dette skillet mellom dypøkologien som politisk bevegelse og den smalere betydningen, som viser til den underliggende filosofiske begrunnelsen (Gamlund, 2012, s. 231–2). Økosofi T er betegnelsen Næss gir for sin egen filosofiske begrunnelse for de dypøkologiske prinsippene.10

For å forstå Næss’ syn på natur og fjell fullt ut er det nødvendig å se på noen hovedtrekk i Økosofi T. Det var ikke tilfeldig at det var nettopp 1600-tallsfilosofen Spinoza Næss hadde i sekken på ekspedisjon i Himalaya. Spinozas begreper om selv-realisering og glede er sentrale i Økosofi T. Her er noen hovedpunkt i denne tenkningen: Selvet vårt kan forstås i smal forstand som det som befinner seg innenfor rammene av kroppen vår, bokstavelig talt. Men vi har også et større, økologisk Selv, med stor S, som inkluderer omgivelsene vi er en del av. Selv-realisering består i en utvikling av dette Selvet. Dette skjer, ifølge Næss, ved at vi identifiserer oss med andre levende vesener i naturen. Vi mennesker har kognitive evner som fornuft og medfølelse, og i egenskap av disse kan vi sette oss inn i andre levende veseners liv. Vi kan for eksempel forstå trekk ved dyrs atferd, at de har interesser og at de kan føle smerte. I denne prosessen utvikler og utvider vi vårt eget Selv. Slik Selv-realisering er igjen knyttet til Spinozas begreper om lykke og ulike former glede.11 Et godt og meningsfullt liv opp-

nås ved at vi identifiserer oss med andre former for liv i naturen (Gamlund, 2012, s. 236).

Tanken om Selv-realisering er videre koblet til det Næss omtaler som «gestaltontologi». Her trekker Næss veksler på Gestalt-psykologien og grunnideen om at enkeltting bare kan forstås som deler av en helhet (Gestalt). Alle perseptuelle inntrykk, som ting vi for eksempel ser, har en bakgrunn som vi ser dem mot. Disse utgjør en del av erfaringen som tingene ikke kan isoleres fra. Næss utvider Gestalt-begrepet fra bare å handle om persepsjon til også å omfatte måten vi forstår landskap og økosystemer, og hevder at den grunne økologiske tenkningen overser slike helheter. Vi er en del av naturen, forstått som en større helhet, der vi mennesker bare kan forstås i relasjon til omgivelsene. Et skifte fra en grunn til en dyp økologi forutsetter dermed et gestaltskifte. Eksempler på slike finnes i psykologien, som når vi ser et bilde først som å fremstille et motiv, men så skifter til å se det som noe helt annet. Vi kan veksle mellom det vi ser, men ikke se begge samtidig. På samme måte endrer vi oss og ser naturen på en bokstavelig talt ny måte, der også vi er en del av den.

Næss bodde store deler av livet sitt på den enkle hytten på Tvergastein, helt opp under Hallingskarvet.12 Hans filosofi og liv er så tett knyttet til naturen og livet på Tvergastein at det kan forstås som et utgangspunkt for hele hans virkelighetsoppfatning og økosofi. Det er også klare ansatser hos Næss til å knytte sammen fjell, kunnskap og etikk. Oppsummert i Næss’ egne ord: «Den eneste anstendige måten å leve på, var å forbli på fjellet, ikke gå ned. […] Herfra har du det rette perspektivet. Fjellet er et symbol på det vide og dype perspektivet» (Rothenberg, 1992, s. 86–7).

I teksten Klatrefilosofiske og biografiske beretninger forteller Næss om sitt nære forhold til Hallingskarvet og dragningen dit: «Utsynet og perspektivet bekreftet storheten, roen, visdommen»

(Næss, 1976, s. 7). Han vektlegger også hvordan fjellene for han representerte noe stort og godt, noe han følte seg hjemme i, og ikke truende og farlig. Næss innrømmer samtidig at han brukte lang tid på å lære seg å bli glad i alt han fant på fjellet. Også her snakker han om et gestaltskifte, altså en total endring i måten fjellet forstås på. Fra å være utrygt og ukjent endrer det seg radikalt til noe trygt og hjemlig. I et slikt perspektiv må vi forstå Næss tanker om at fjellene for han representerer det gode og det rette.

La oss nå se på hvordan Næss kobler Økosofi T til vårt forhold til fjellene, og hvordan vi bør behandle dem.

Et

revidert syn på fjellene og

en egen

klatrefilosofi

Det er verdt å merke seg at Næss, når han i første punktet i den dypøkologiske plattformen snakker om «liv», vil inkludere mer enn det som biologien normalt omfatter. Elver, landskap og økosystemer er levende, noe som gjenspeiles i miljøbevegelsens slagord av typen «la elva leve». Under et slikt syn kan et fjell også regnes som liv, og Næss’ omtale av Hallingskarvet som «det gode lange livs far» får mer enn bare metaforisk betydning. Det blir noe levende og får egenverdi. Dermed kan vi si at dypøkologien oppfordrer til et revidert syn på fjellene, bort i fra å se på dem som livløse størrelser som skal bestiges og beseires. Ved å være i fjellet, sammen med en identifisering med det livet som finnes der, så utvikler vi vårt Selv. Men det skjer også et ontologisk gestaltskifte; vi endrer også syn på hva fjellene er.

Menneskenes syn på fjellene har, som vi allerede har vært inne på, endret seg radikalt opp gjennom historien. Lenge var naturen og særlig fjellene primært noe ukjent, farlig og fryktet. Først med

romantikken (ca. 1790–1850) ble den ville naturen gjenstand for begeistring og noe positivt. Entusiasmen for fjellene økte utover 1800-tallet, og målet om at toppene må bestiges blir tydeligere. Næss omtaler dette som en «aktivistisk innstilling» overfor fjellene, ledsaget av beskrivelser av dem som «jomfruelige», «overbeseiret» og noe som må overvinnes (1970, s. 19). Selv om han finner noe positivt også i et slik syn på fjellene, som mål vi kan nå, er det tydelig at Næss ønsker et annet fokus på vår ferdsel i fjellet. Forsøket på å bevisstgjøre oss om at ideen om toppen som det eneste målet er en ny tanke, og ikke en endelig fastspikret sannhet, åpner opp for dette. Dette finner vi igjen i Næss’ betraktninger om klatring. Til tross for at han var en meget dyktig klatrer, fremhever han likevel at «Klatring betø ikke så mye for meg. Fjelldyrkelse og fjell-livet var det overordnete, klatringen var underordnet.» (Næss, 1976, s. 11). Utsagnet må forstås i sammenheng med hans syn på klatring som underordnet livet i høyfjellet. Bildet som avtegner seg her viser at for Næss var naturen og det å være i fjellet det viktigste, ikke nødvendigvis å nå toppen og beseire fjell.

Næss hadde selv opplevd, og blitt skremt av, utviklingen i klatresporten i Mellom-Europa på 1930-tallet:

Klatremiljøet i Østerrike slik jeg opplevet det, var preget av dødsromantikk, konkurranse, «otherdirectedness» og heltedyrkelse. […] I Østerrike i 1934 og 1935 fikk jeg den ide at vi i Norge skulle bli like teknisk dyktige, men innenfor rammen av en annen klatrefilosofi, en som i mange henseender var godt representert i Norsk Tindeklub. Profesjonelt sett var denne filosofien for meg inspirert av Spinoza og Gandhi. (Næss, 1976, s. 11)

Kappløpet om å bestige Eigers 1800 meter høye nordvegg, med den tilhørende politiseringen og heltedyrkingen av klatring, blir i

Er du blant dem som har et spesielt forhold til fjellene? En sånn som bare må ut og opp på dem? Og gjerne ikke ta letteste vei?

Fjellsport var tidligere en smal sport for overklassen, men har nå blitt en aktivitet stadig flere av oss bedriver, utstyrt med fjellstøvler, klatresko, ski eller snøbrett.

Hvorfor tiltrekkes så mange mennesker av fjelltoppene? Hva er spesielt ved å være i fjellene og det å nå helt til topps?

Filosofien bidrar med interessante perspektiver på det å ferdes i fjellet. Denne boken rommer både idéhistorie, miljøfilosofi, etikk, estetikk, eksistensialisme og fenomenologi.

Fjellets filosofi retter seg mot alle som vil forstå mer av fascinasjonen for fjell og fjellsport. Les den hjemme i sofakroken, eller når du endelig kan krype ned i soveposen og skru på hodelykten.

gunnar karlsen er en erfaren klatrer og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen.