Kapitalakkumuleringens problem

innledning

landkommune av noen størrelse som sto uten sparebank. På det tidspunktet hadde nesten annenhver innbygger i riket en sparebankbok, og mer enn halvparten av publikums bankinnskudd var plassert i en sparebank.

Kapitalakkumuleringens problem Sparebankene ble større og viktigere institusjoner enn det de første stifterne forespeilte seg. Det handlet delvis om et tomrom som ble fylt. Med unntak av Norges Bank manglet landet finansielle institusjoner i første halvdel av 1800-tallet. Og delvis handlet det om at lokale eliter både i bygd og by kunne bruke sparebanker for å organisere den kredittformidlingen som tidligere var basert på kjennskap og vennskap. Den underliggende drivkraften var økonomiske endringer som stilte krav om mer kapital og ga penger en viktigere rolle.

Heller ikke de opprinnelige sparebankene fra 1820-årene ble noen vei bort fra fattigdom. Innskudd i stort monn fra småkårsfolk uteble. For arbeidende fattige i 1820-årene var andelen av inntekten som gikk til livsopphold, så stor at det ikke var mye igjen. I stedet ble de nye bankene i første omgang plassen hvor middelklassen og byeliten satte sparepengene sine.3 Tidligere hadde disse gruppene savnet innskuddsmuligheter. Innskudd i Norges Bank var ikke rentebærende.4 Å plassere ledige midler i pantelån eller hos en privat kredittformidler var en mulighet, men det innebar langsiktig binding. Sparebankene ga dermed tilgang til en lovregulert innskuddsvirksomhet som ga renter og større frihet til å ta ut midler når behovene meldte seg. Ikke rart at muligheten først og fremst ble benyttet av de som hadde penger.

De første sparebankene ble dermed vesentlig større enn det som fulgte av rollen som sparekasse for småfolks skilling. Det er ikke uviktig. Uten en slik utvikling ville eksemplets makt, som i dette tilfelle hvilte på suksess, ha uteblitt. Spredningen av sparebankvesenet utover by og bygd gjennom 1800-tallet ville etter all sannsynlighet blitt svakere. Den finansielle infrastrukturen ville blitt mer dominert av private, profittdrevne aktører, og det norske særtrekket med svært mange og lokalt orienterte aktører ville ha blitt mindre fremtredende.

Et viktig resultat av at sparebankene ble større enn en hadde forestilt seg, var at de tjente gode penger. Solide overskudd ble årlig tillagt grunnfondet, som er betegnelsen på den egeneide egenkapitalen i sparebanker. Egenkapital er viktig for banker, og ikke mindre viktig for sparebanker. Å låne ut andres penger er risikovirksomhet. Egenkapital må derfor til for å trygge innskyternes midler, bygge tillit til institusjonen og gi rom for fremtidig vekst.

Samtidig er det i egenkapitaloppbyggingen i sparebankene en kime til et problem, det som i denne fremstillingen analytisk blir kalt kapitalakkumuleringens problem: Når egenkapitalen har vokst seg tilstrekkelig stor, hva gjør en så? I en forretningsbank eller annen økonomisk virksomhet med eiere er spørsmålet

20