Gaveinstituttet som svar

SPAREBANKENE har inngått i den norske fi nansielle fl oraen i 200 år. De fl este kjenner dem nettopp som banker, arenaer som er viktige for folk i form av innskuddsmuligheter og som kilder til boligfi nansiering. Langt mindre kjent er sparebankenes gavetradisjon.

Kjernen i den norske sparebanktradisjonen er selveid egen kapital. Fri for eiere som forventet utbytter, begynte sparebankene og deres menn i 1840-årene å gi gaver til allmennyttige formål i sine lokalsamfunn. Sparebanker bygde skoler og kirker, fi nansierte vannverk og veier og var en viktig bidragsyter til fremveksten av et sivilsamfunn. Noen ga lite, andre ga svært mye. I snitt ble mer enn en av to overskuddskroner som sparebankene fritt kunne benytte, gitt som gave i tiårene før 1914.

Etter storhetstiden før første verdenskrig fulgte en mer enn åtti år lang forfallshistorie for gavegivingen. Sammenholdt med ressursene de satt på, ga sparebankene stadig mindre. En tradisjon var i ferd med å glippe. De to siste tiårene har gavetradisjonen derimot fått en ny vår. Målt mot størrelsene på norsk økonomi kan gavenes omfang sammenlignes med storhetstiden i årene før 1914. De har vært med på å støtte opp om aktivitet innen kunst, kultur, friluftsliv, idrett og forskning. Slik er gavene en institusjon som har spilt og fortsatt spiller en betydelig rolle i norsk offentlighet.

Til allmenn nytte er en kollektiv biografi over denne gavetradisjonen. Her drøftes viktige spørsmål knyttet til gavenes plass i sparebankenes selvforståelse, gavenes makt i formingen av lokalsamfunn og hvordan sparebankene som givere virket i samspill med andre.

LARS FREDRIK ØKSENDAL (f. 1972) er førsteamanuensis i økonomisk historie ved Høgskolen i Innlandet og har doktorgrad fra Norges Handelshøyskole i 2008. Øksendal har publisert bredt både i Norge og internasjonalt om en rekke emner, særlig innenfor fi nansiell og monetær historie.

ISBN 978-82-15-05669-2