Forord til 1. utgave

En tekst av et såpass stort omfang bør ha et forord. Jeg har valgt å dele det i to – den første delen handler om bakgrunnen for boka, den andre takker de som har bidratt på ulikt vis til prosjektet. Den ekstra interesserte leser kan slå opp hva jeg har skrevet i kapittel 21 (19 i første utgave) om hva et forord bør inneholde, og vurdere om jeg har truffet.

Bakgrunn

I 2011 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning.1 Senere samme år kom Universitets- og høgskolerådet med nye nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanning.2 I disse retningslinjene ble det presentert et nytt emne alle ingeniørstudenter skulle igjennom – Innføring i ingeniørfaglig yrkesutøvelse og arbeidsmetoder. Av naturlige grunner har mange undervisningsinstitusjoner valgt et annet (og kortere) navn på emnet.

Dette nye førsteårsemnet fikk et bredt innhold. En ting var at det skulle inneholde prosjektarbeid og bruk av «algoritmer og matematiske beregninger med datamaskiner». Dette finnes det mange lærebøker i fra før. Noe annet var at det samme emnet også skulle ta opp store og brede temaer som teknologihistorie og etikk, og at det skulle «motivere studentene gjennom at de ser ingeniørfaget i en større sammenheng, og utvikler en helhetlig, åpen og nysgjerrig tilnærming til viten».

Det er ingen liten oppgave å skulle la studentene få et innblikk i sitt emne og den kunnskapen det bygger på, både i et historisk, etisk og fortrinnsvis også enda bredere perspektiv. Denne boka er like fullt et forsøk på det.

Da jeg fikk ansvar for dette emnet for en studentgruppe på daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag (nå NTNU), så jeg umiddelbart at her fantes det ikke noen lærebok som kunne dekke alt det jeg mente burde inn i emnet. Lærebøker i data finnes selvsagt, og det er naturlig å la studentene bruke deler av emnet på praktisk prosjektarbeid, men en samlet framstilling av de andre elementene som skal inn i emnet, manglet. Den gangen satte jeg sammen et kompendium med tekster hentet fra ulike kilder. Det fungerte greit nok, men jeg savnet en mer helhetlig og systematisk gjennomgang av de ulike temaene som knytter ingeniørens virke sammen med både naturen og samfunnet.

1 Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning (2011). 2 UHR (2011).

Med en lett omskriving av et kjent sitat kan vi kanskje si at der naturviterens oppgave er å beskrive verden, er ingeniørens oppgave å forandre den.3 Det siste får selvsagt også samfunnsmessige konsekvenser. Vi kan si at ingeniørgjerningen er det som knytter naturen og samfunnet sammen, og en ingeniør bør dermed ha en viss kunnskap om begge deler for å se sin profesjonsutøvelse i perspektiv.

Gjennom forarbeidene til denne boka har jeg vært i kontakt med andre som har undervist i dette emnet ved ulike norske utdanningsinstitusjoner. Mange har kjent på det samme savnet jeg har, etter en mer helhetlig lærebok som dekker disse delene av pensum. Mange har også kommet med viktige innspill til hva som burde være tema i de ulike delene av boka.

Jeg har også hatt en annen motivasjon for å skrive denne boka. Det er ikke rent sjelden at høyt utdannede mennesker kommer med skråsikre og samtidig dypt feilaktige påstander om ting langt utenfor sitt fagfelt. Dette gjelder også folk med bakgrunn fra ingeniørfag og -yrker. I flere av kapitlene i denne boka vil vi ta for oss hvordan menneskelig tenkning kan slå feil, og vi vil se litt på hvor viktig kildekritikk er i internettets tidsalder.

En grunnkunnskap om hvordan vitenskapelig kunnskap er utviklet, og hvordan den kvalitetssikres, koblet til ydmykhet overfor egen og andres kunnskap og en god blanding av nysgjerrighet og skepsis, håper jeg kan gi dagens studenter en god ballast å møte framtidens yrkesliv med, men også livet generelt. Om denne boka kan være et bitte lite bidrag til det, var det alene verdt alt strevet med å skrive den.

Jeg har derfor et lite håp om at boka kan være interessant også for enkelte som ikke har den på pensum, men som interesserer seg for temaer som teknologi og vitenskap og de samfunnsmessige konsekvensene av disse, vitenskapelig metode og vitenskap vs. pseudovitenskap m.m.

Takk

Det er selvsagt også mange andre enn meg som har jobbet og strevet for at denne boka skulle bli noe av. (Jepp, nå er vi over på takkedelen av forordet.) Først og fremst selvsagt min redaktør, Jannicke Bærheim ved Universitetsforlaget, som har holdt ut med mine stadige forsinkelser uten å henfalle til lignende uvaner selv. Hun skal ha en stor takk for alle bidrag både av praktisk og innholdsmessig, faglig art. Jeg vil også takke Eli Valheim ved forlaget som først fattet interesse for prosjektet.

Svært viktige er alle mine kolleger rundt om i landet som har kommet med innspill til innholdet i boka. Per Eilif Thorvaldsen og Ivar Farup har kommet med mange og gode innspill til hele manuset, og Astrid Oust Janbu har bidratt

3 Marx (1845).

med svært grundige gjennomganger av sentrale kapitler i boka. En takk skal også Per Inge Mathisen ha for viktige innspill til de moralfilosofiske kapitlene.

Jeg vil også takke både nåværende og tidligere kolleger ved Institutt for allmennfag ved tidligere HiST, nå NTNU. Mange har bidratt over flere år med både høyt- og lavtflygende samtaler om flere temaer som berøres i denne boka, og som sikkert har bidratt til å forme den på måter jeg ikke er klar over. Særlig skal kanskje Olav Bjørlo, Ståle Fjeldstad, Ivar Sørensen og Trond Morten Thorseth ha takk for stadig vekk å ha løftet lunsjpraten opp fra de siste idrettsresultatene og til mer «eleverte» temaer som teknologi, samfunn, krig, fred og politikk, sistnevnte også for gode innspill til studentrollen og læring.

Jeg vil også takke Erik Harborg for gode innspill om ingeniørrollen, Asbjørn Dyrendal om konspirasjonstenkning, Bassam Hussein om prosjektstyring, Kjetil Braut Simonsen om krigshistorie og Bjørn Samset om klima.

Takk skal også mine kolleger med filologisk bakgrunn ha, for svar på mitt stadige mas om bruken av ulike ord og begreper og ikke minst hva i all verden man kan kalle dette kronglete engelske fagbegrepet på norsk: Tord Talmo, Vegard Talmo, Astrid Myklebust, Even Einum og Kjersti Bruvoll.

Til sist vil jeg også takke min instituttleder Ketil Arnesen, som har vist fleksibilitet med en ansatt som har sjonglert en rolle som hovedtillitsvalgt, lokalpolitiker og forfatter, og som innimellom vervene også har hatt noen undervisningsoppdrag. Jeg vil også takke alle de andre nåværende og tidligere kollegene ved instituttet for å ha bidratt til et godt arbeidsmiljø i de siste 14 årene. Om det ikke har gitt meg skrekkeksempler til delkapitlet om HMS, har det i hvert fall gitt meg et godt miljø å jobbe i – også med dette manuset.

Til sist gjenstår da bare, slik jeg påpeker i kapittel 21 (19 i første utgave), å presisere at selv om mange andre har mye ære for de innsiktene som måtte finnes i denne boka, er det bare en person som har skylda og ansvaret for de feilene som måtte finnes. Det er meg (forfatteren).4

Og feil finnes sikkert, noe annet ville vært rart. Skulle du finne noen, tar jeg også gjerne imot tips om det, slik at de kan rettes opp til en eventuell ny utgave. Send meg en e-post.

God lesing!

Trondheim, juni 2017

Ronny Kjelsberg

4 Det bør også bemerkes at der annet ikke er oppgitt, er det forfatteren som har oversatt sitater fra andre språk til norsk. Så også for sitatene bør skylden for eventuell dårlig formuleringsevne med høy sannsynlighet tillegges forfatteren, og ikke den siterte.