k u lt u r s t o f f
famler etter fotfeste Tsjekhovs klassiker Kirsebærhaven har sine øyeblikk, men er stort sett skuffende uinteressant. Tekst Ida Otilde Haugland Foto Sebastian Dalseide
Kirsebærhaven er et av den russiske teatergiganten Anton Tsjekhovs mest kjente og spilte stykker, og dermed et passende valg som storsatning på Den nationale scene (DNS) denne høsten. Stykkets hovedperson er den livsglade og forgjeldede enken fru Ranevskaja, som etter sin manns død har trøstet seg i Paris med en elsker. Samtidig står hennes barndoms gods og elskede kirsebærhave til forfall på den russiske landsbygda. Mens fru Ranevskaja lukker øynene for de økonomiske realitetene, står hennes to døtre Anja og Varja, og hennes bror Leonid Gajev, midt i dem. Det som står igjen som den eneste muligheten for familien, er å stykke opp gården og selge til den nyrike og usympatiske bonden
22 stoff
Lopakhin, som tidligere har kjent seg kuet under den rike godseierfamilien. Etter salget må den nå eiendomsløse familien flytte, mens kirsebærhagen jevnes med jorden. Ved stykkets begynnelse er det vår. Kirsebærtrærne blomstrer, og familien er for første gang på mange år samlet på godset. Det glade selskapet blir en kontrast til scenografien. På det tomme tregulvet på scenen står det ingen møbler. På veggene fortsetter de brune gulvplankene, og begynner å ligne en åker som går så langt øye rekker, før den møter en blå himmel høyt oppe på veggen. Ettersom handlingen utvikler seg blir himmelen mørkere og mørkere, og ligner stormskyer mot slutten.
Man får følelsen av hvor øde gården ligger, og hvor nær og åpenbar den økonomiske undergangen er. Her er det ingenting igjen av overskuddet og gleden fru Ranevskaja forbinder med sitt liv i barndomshjemmet. I stedet for møbler har man valgt å plassere diverse plater på scenen. Disse er malt i samme farger som veggene, halvt brunt tregulv og halvt blå himmel, og står oppstilt. Platene er nærmest det eneste som er av rekvisitter, men bak dem skjules krakker skuespillerne sitter på og bord de plasserer kaffekoppene de drikker av på. Jeg stiller meg undrende til hvorfor man har valgt å bruke plater i denne situasjonen. Kunne ikke inntrykket av et tomt hjem blitt
vel så virkningsfullt med noen få krakker på den store nakne scenen? Fordelen med å bruke disse platene er imidlertid at de raskt kan flyttes rundt og omorganiseres slik at man får et virkningsfullt sceneskifte. Stilt på høykant blir plutselig gulvplankene trestammer, som skuespillerne kan spasere rundt og gjemme seg bak når de befinner seg i kirsebærhaven. Under en ballscene står de som teaterfløyer ut fra veggene, og får frem det teatralske i ignoransen over den nå desperate situasjonen. De er særlig virkningsfulle når de er stilt opp som dominobrikker som veltes når kirsebærhagen hugges ned med høye smell og etterlater scenen helt tom.
desember 2021