journalister Elise Brudevoll Skjekkeland, Åse Stefansen, Torjus Havdal, Embla Eskilt Hagalisletto, Maja Elfrida Reseland, Ingemar Stirling Gundersen, Kristina Mowatt Storm, Mikkel Grimstad, Oline Okkenhaug, Oskar Macdonald Donlup, Ida So e Nossum, Hedda Moland
32
19 18
/oto / illustrasjon Kathrine Albrigtsen, Elise Brudevoll Skjekkeland, Aurora Fykse, Silje Agledal, Oda Bellen Ha an, Daniel Jin Heggelund, Sara-Linn Almqvist, Casper Sørestrand, Maria Tzanaki, Isak Reinhardsen Vittersø, Maja Strand
gra/ikere Casper Sørestrand, Juni Nilsen, Celina Hofmann, Emilie Myrene Stokke, Clara Gunnes Hansen, Ansam Umar
daglig leder Linnea Lamøy Linnea
styreleder Borghild Rangnes Homlong
/orside Maja Strand
publiseringsdato 05.05.2025
trykkedato 05.05.2025
trykkeri Schibsted trykk 28
KULTURJOURNALISTIKKENS LANGSOMME DØD
2025 markerer ti-årsdagen til Stoff. Månedens utgave vil derfor være TI(D). Altså både tallet ti, fenomenet tid, og Stoff ti år.
Siden vår fødsel har vi prøvd (forhåpentligvis med hell) å være en toneangivende kulturkritiker og gi en plattform til små og store kunstnere i Bergensområdet. Som ansvarlig redaktør det siste året er jeg ufattelig stolt over kvaliteten i journalistikken, meningsinnholdet og skjønnlitteraturen vi har publisert i magasinet vårt.
Med dette sagt, så må det presiseres hvor viktig det er at kulturentusiaster verner om det lille vi har igjen av kulturjournalistikk her til lands. For tjue år siden kunne bokaktuelle forfattere ofte få over ti intervjuforespørsler, nå er de heldige hvis de får én eller to. I høst ble Natt&Dag lagt ned (dog ikke for første gang, så det !nnes håp der ute). De store redaktørstyrte mediene bygger ned kulturredaksjonene, journalistikken er i altfor stor grad Oslo-sentrert, og mindre av medienes midler bevilges dekning av kunst og kultur. Bergens Tidende har lenge vært en av få store aviser utenfor Oslo som tviholder på kulturredaktøren sin, men når Jens Kihl nå går av, har avisa ingen planer om å ansette noen nye.
De eneste store avisene som de siste årene har styrket kulturredaksjonen sin er Morgenbladet og Klassekampen. Dette er selvfølgelig vel og bra. Likevel skal det ikke stikkes under en stol at kjerneleseren til disse avisene er høyt utdannede middelklassefolk hvis kulturelle kapital allerede er ganske høy. Det er ikke dette segmentet av massene som trenger å nås ut til med det glade kultur-budskap.
Dette peker altså på et annet problem i den allerede døende kulturjournalistikken: nisji!sering. Det lille som !nnes av kulturdekning publiseres i små aviser, magasiner og tidsskrifter (ja, jeg vet at Stoff hører hjemme i denne kategorien). Det utgis !lm, musikk, bøker og kunst av svært høy kvalitet her til lands. Mye av det kan man ha stor glede av uten å ha en humaniora-mastergrad i bunnen. Det er bare så synd at Ola Nordmann, som
statistisk sett kun leser NRK og VG, ikke får vite om alt dette.
Det er jo en grunn til at kulturjournalistikken blir nedprioritert, den genererer ikke klikk. Ergo er det ikke tilfeldig at det er de siste tiårene som har stått for de mest dramatiske kuttene: grunnen er overgangen til nettavis. Før i tida skulle avisforsidene fange folks interesse, nå må hver eneste sak virke like spennende for at folk skal klikke seg inn.
Men hvorfor gidde å bry seg, hvis ingen andre bryr seg? Jo, nå skal du høre. Pressen er, og har alltid vært, den som setter standarden for hva folk får med seg. Med dette følger en plikt til å tilby et bredt utvalg av innhold, ikke fordi det nødvendigvis er populært, men fordi leserne har rett på muligheten til å velge. Samtidig speiler befolkninga innholdet i pressen; har du en kulturuinteressert presse, får du et kulturuinteressert folk. Her beveger vi oss over på et rimelig eksistensielt spørsmål: er kultur viktig for et godt liv? Eh, ja. Teit ting å spørre om.
Med dette vil jeg gjerne avslutte tiden min som ansvarlig redaktør med å oppfordre alle Stoffs lesere til å lese om, og selv konsumere kunst og kultur. Les bøker, gå på konserter, forestillinger, !lmvisninger og utstillinger.
Anbefal videre, snakk høyt og bruk sosiale medier for alt de er verdt. Stoff vil i alle fall fortsette å publisere kultur- og samfunnsjournalistikk i ere tiår til!
Og kom på jubileumsfesten vår fredag 9. mai, kl 20 på ÖY.
Marie Gjøsund Kleppen ansvarlig redaktør @mariegjosundkleppen red@stoffmagasin.no
Illustrasjon Maria Hanset Demdal
DU SKAL GJØRE
Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.
Anna Eitrem, stipendiat ved NHH, ekskonsulent og tidligere ansvarlig redaktør i
Stoff (2015-2017)
Foto: Privat
Sist jeg skulle gi skriftlige råd til studenter, var i 2020. Da skrev jeg noe så idiotisk som at det var lurt å ha en økonomisk buffer. For et utrolig streit og uinspirerende råd. Jeg må ha vært i en slags covid-isolasjonsrus.Vi startet jo Stoff i 2015 nettopp for å SKILLE OSS UT fra den grå massen av økonomistudenter. Uansett, jeg trekker herved sparerådet tilbake. Du kan spare når du får voksenjobb.
SÅ HØR: Studenttiden er til for å feste, få nye venner, stille kritiske spørsmål, drikke øl, diskutere, bli kjent med deg selv, utfordre deg selv, se nye steder og prøve nye ting. Voksenting kommer med den første fulltidsjobben. Det er det fremdeles lenge til.
Nå er det DU som er sjefen i ditt eget liv. Ikke vær redd for å gå skikkelig på trynet. Dine største nederlag bygger karakter. De gjør deg interessant. Bonusen? Det gjør deg bedre rustet til å møte voksenlivet og voksenjobben også.
Tellef Raabe, medieforsker, eksmusiker og eksspaltist/journalist i Stoff (2015–2017)
Illustrasjon: Ola Lysgaard
Spør om råd. Skaff deg venner som kan noe du ikke kan. Aldri vær den smarteste fyren i rommet. Aldri tro at du er den smarteste fyren i rommet. Hev stemmen din mot urett. Ikke vær HF-gutten, men aspirer gjerne mot å være Kulturgutten. Bruk mindre tid på studier og mer på kunst, kultur og organisasjonsliv. Du lærer mest når du har det gøy og du kommer aldri til å ha så mye frihet. Studér intenst i eksamensperioden. Hold avtaler. Vær inkluderende. Ikke bruk livet ditt på treningssenter. Bli kjent med byen din. Bruk Bergensfjellene.
Drit i å scrolle. Forsøk å bruke skjermer med intensjon. Les aviser. Skru av alle andre varsler enn ringing. Last ned Letterboxd. Søk etter kunstuttrykk som får deg til å gråte. Ring besteforeldrene dine. Smil til fremmede. Vær romantisk. Gift deg tidlig om du !nner Kjærligheten.
Mathias Juell Johnsen, klimarådgiver og underredaktør i Stoff (2015-2016)
Foto: Privat
Få barn! Hvis du vil såklart. Din kropp, ditt valg. Jeg vil bare slå et slag for å ikke dvele så mye ved det. Hvis du tror du vil ha barn og har muligheten til det, bare kjør på, om det så er sammen med noen andre eller som aleneforelder. Hvorfor? Vanskelig å forklare, egentlig. Du får bare ta mitt ord på det. Det er i alle fall ikke fordi jeg tror på skremselspropaganda om en nært forestående populasjonskollaps (selv om noen faktisk må trille rundt på oss når vi blir gamle, så er det !nt å trille på noen selv nå?) Nei, egentlig bare fordi jeg liker mennesker, på tross av alt faenskapet vi steller i stand. Og spesielt mine egne barn.
40 ÅR MED CAFÉ OPERA
En anonym kilde tar oss med inn bak jernteppet til dragen i Øst. Fra sin tilblivelse i 1985 har Café Opera stått støtt i Engen 18 som en kulturinstitusjon i byen. Hva er historiene og suksessoppskriften bak Opera?
Tekst Ingemar Stirling Gundersen
Foto Kathrine Albrigtsen
2025 er året for 40-års jubileet til en bergensk institusjon. Ved første øyekast kan man tro at det er et av byens eldste utesteder. Joda, Apollon Platebar åpnet tidligere, men siden skjenkebevilgning ikke kom før i 2012 er den muligens ikke kvali!sert.
Café Opera er et symbol på selve Bergen, og å tusle forbi det otte hvite trehuset i Engen 18 er et fysisk bevis på at det gamle Bergen fremdeles består. Opera er ofte nevnt i popkulturen nærmest synonymt med Bergen. Café Børs som fremstilles i Di Derres sang med samme tittel fra 1993 er myteomspunnet. Det samme er Garage som hadde booket Nirvana-konsert i 1991 før de ble store. I nyere tid har man klubb KOK, en institusjon innenfor bergensrap-bølgen på 2010-tallet. Hva er felles for disse? Ingen av dem !nnes lenger. Café Opera !nnes fremdeles, og er sammen med Hulen en tidskapsel for det klassiske Bergen.
Operas 40-årsjubileum har så langt båret preg av offentlig skittentøysvask angående krav om tariffavtale, og påfølgende streik. Streiken ble dog heldigvis avblåst, og de ansatte !kk sin rettmessige tariff slik at kaféen slipper tomme lokaler på bursdagen sin. Det var vanskelig å !nne skriverier om Opera forutenom i skjønnlitteraturen. Ja, om man ser
bort fra deres noe vage og særdeles dagsaktuelle beskrivelse av seg selv, og anmeldelser i BT av maten som kommer fra tid til annen. Men det må da være noe mer med kaféen på Engen som gjør at Karl Ove Knausgårds arena for fyllekuler fortsatt består den dag i dag? For å !nne ut av dette ringte Stoff Hans Petter Gundersen (undertegnedes far, værsågod PFU), som var en av oppstarterne av Café Opera, og var med å drive stedet frem til 1990.
I dagens Bergen er det en bred ora av hippe kaféer. Blant annet er Vågal, Blom og Løvetann favoritter for den kulturelle middelklassen. Slike uavhengige kaféer med et mer de!nert miljø, er det helt klart ere av enn på 80-tallet.
– Jeg bodde fem år i Tromsø, «Nordens Paris». Noe av grunnen til dette var at kafékulturen der oppe var noe helt annet enn resten av landet. Spesielt et sted som het Pellaten, der det var kafé om dagen og utested om kvelden. Det var et sted hvor kulturfolk kunne gå alene og vite at det var folk man kjente der. Da jeg kom tilbake til Bergen var det ikke så mange steder der jeg kunne gå og møte likesinnede. Hvor skulle det vært? Sundt-kaféen? spør Gundersen.
– Jeg tenkte vi måtte satse på det publikummet som er ute på ukedager, og ikke bare i helgene. På Opera var det jo mye musikere, studenter og alternative folk. Vi hadde også en ansettelsespolitikk der vi ønsket det samme miljøet på begge sidene av baren. Vi ansatte folk som vi håpet skulle bruke Opera som stamsted. Kunstnere, folk fra teateret og liknende, fortsetter han.
Det kan virke som at Operas status som pionér kan ha gjort at den fortsatt holder stand i dag. I dag er det kanskje vanskeligere å !nne kulinariske trender som ikke fremstår som et corny frieri til de unge.
– Vi var første stedet i Bergen som tok til oss europeiske trender. Første stedet med baguetter, espresso, utvalg i te.
«Kafé om dagen og bar om kvelden»konseptet er ikke uvanlig i bergensk byliv ala 2025. Bergensfavorittene Victoria Café og Pub, bedre kjent som «Viccen», og Landmark er eksempler på dette. Møtesteder som kombinerer matservering med kulturopplevelser, og har en tydelig link til det bergenske kulturlivet. Bergen har også opparbeidet seg en noe europeisk henge-og-drikkekultur som etter Gundersens opplevelse var mer fraværende på
80-tallet. Hvordan reagerte Bergen på nyskapningen Café Opera i 1985?
– Det var en braksuksess fra første dag og lang kø utenfor fra tidlig på kvelden. I starten gikk det litt trått søndager og tirsdager, så vi startet jamsessions der folk kunne kaste sammen et band og få gigger her, da !kk vi fylt opp de dagene også. De andre var ansvarlige for ukentlig kunstutstillinger, og et bra kjøkken, mens jeg hadde ansvar for musikken. Hver dag på Opera føltes nesten som en hjemme alene-fest.
– Kan du nevne noen store kulturelle begivenheter som har skjedd på Opera?
– Det var mange store navn, Dance With a Stranger, Silje Nergaard, Knut Reiersrud. Etter min tid var Røyksopp DJ der. Bjørn Torske også, å høre ham spille plater er en opplevelse. Jeg tror det har betydd veldig mye for klubbkulturen.
Etter en 40 år lang historie gjenstår det å si skål for Café Opera! De este bergensere, både innfødte, nye og midlertidige, har et eller annet forhold til Opera. Det har Stoff også, som har hatt massevis av slippfester der. Så i anledning både Stoff og Operas jubiléer, ta med deg et Stoffmagasin, sett deg i 2. etasje og nyt den uberørte bergensstemningen.
Tekst Ida Nossum Illustrasjon Maja Strand
O M T IDLØ S HE T , KJED SO MHE T O G
F RI T ID S AK T IVHE T
Ida
går en dag uten klokke
Banebrytende råd fra Ida: ta en pause.
I tide og utide spør jeg etter klokka. «Vet du hva klokka er?», «Har du en klokke på deg?», «Har vi dårlig tid nå?». Det kommer nok av at jeg som regel har noe jeg skal rekke, og at jeg som regel er tom for strøm på mobilen. Men jeg har innsett at det er ganske utmattende og stemningsdrepende å – uten evne til å være til stede i dem – konstant henge øyeblikkene på tidens knagger. Hva skjer om man lever en hel dag uten å sjekke klokka? Jeg prøver.
Når jeg våkner har romkameraten min tatt klokka mi (les: telefonen min), så jeg ikke skal få se hva den er. Hun romsterer rundt i leiligheten, mest sannsynlig har hun dårlig tid. Det har ikke jeg. Jeg har ikke tid. Utenfor vinduet er sola plassert godt over Ulriken, og jeg er tett i hodet. Dette tyder på at jeg har sovet i evigheter, så jeg antar at det er ganske sent? Det stresser meg at det er soldag i Bergen, og at det er fare for at jeg har sovet den vekk. Jeg lurer på hva romkameraten min skal? Hva skal man rekke på en lørdag? Hvor sent kan det være? Jeg velger å ikke gruble.
Det er tomt for kaffe. Jeg går til den nærmeste kaféen for å fylle opp, men den er stengt. Om kaféen åpner ti, og den er stengt nå, må det være tidligere enn jeg trodde. Eller så har det skjedd noe dramatisk. Kanskje et mord, og i så fall er jeg den eneste på åstedet. Jeg har alltid hatt en pervers drøm om å være vitne til noe slikt. Men tanken slår meg at uten viten om tidspunkt blir jeg nok heller en mistenkt enn «det eneste vitnet på åstedet». Og hva skal jeg gjøre når de spør hvor jeg var da hendelsen fant sted? Det kan jo umulig jeg vite, jeg som ikke vet hva klokka er. Mangelen på alibi bekymrer meg mens jeg spaserer mot byen for å få tak i den kaffen. Jeg er likevel like lettet som jeg er bekymret over at mest sannsynlig er det faktisk ganske tidlig.
Det er maraton i byen, folk løper, og derfor må klokka være mer enn ni. Selv om ideen var å løsrive meg fra klokka, driver prosjektet meg til å se etter den over alt. Jeg kjøper kaffe og føler meg som en detektiv. Turen til byen blir ganske lang. Jeg tar nemlig spasering ganske alvorlig. Når jeg kommer hjem igjen har sola klatret enda høyere over fjellet.
Jeg setter meg på gress!ekken ved der jeg bor, utstyrt med mat, kaffe og klokkerein underholdning. Det er bare denne !ekken jeg skal forholde meg til i dag. Selv om det kun er tidlig vår kjennes det ut som om jeg er langt inn i julimåned, som om jeg har vært på ferie i ukesvis. Eller på en festival uten konserter. Det er ingenting å gjøre, og dagen kjennes ut som et vidunderlig vekttap. Er kjedsomhet spennende?
Ja, det er det i dag. Jeg føler meg spent hele tiden. Hva skal skje nå? Hva skal skje nå? Hva skal skje nå? Jeg setter pris på at nå skal ingenting spesielt skje. Det står ikke utløpsdato på noe som helst. Og det er ingen alarmer som skal gå av. Engangsliv.
Å sitte i kjedsomheten gir spenningshunger. Jeg stuper inn i alle detaljene. Hvor mange blomster er det på gresset? Hvor mange maratonløpere går forbi? Tygger. Hvor lang tid tar det egentlig å spise en brødskive?
Etter frokosten står sola enda litt høyere, mot høyre. Kan jeg egentlig kalle det frokost når jeg ikke vet hva klokka er? Frokost har sin etymologiske bakgrunn fra middelaldertysk og betyr «tidlig kost». Det føles jo ikke tidlig, det føles som om jeg har vært våken i evigheter. På engelsk er det enklere – breakfast er jo bare å bryte fasten. Det gjør jeg jo.
Jeg leser en stund, fram til kjentfolk kommer vandrende forbi !ekken. De skal på loppemarked,
jeg sier de må komme tilbake etterpå for å vise hva de eventuelt nner. Det føles som at tiden stopper etter det. Er det dette som er tidsfordriv?
Sola beveger seg mot høyre og hver gang jeg ser opp fra boka må jeg vende kroppen litt mer for at den skal møte ansiktet mitt. Det er som om jeg er en klokkeviser som tikker etter sola.
Man kan si mye om Finn Skårderud, men han har noen gode poenger om kjedsomhet. Ifølge upsykologen er det å unngå monotomi den beste måten å senke klokkeviserens hastighet. Å sette hverdagen på kennel og lufte en annen livsstil er visstnok det som forlenger dagen. Og da kan man jo starte med å unngå klokka for en dag?
Klokka er et stengsel. Uten stengslene, slipper jeg å tenke på alt som er kjedelig. Jeg slipper å tenke på når er det på tide å ta ut tampongen, når det er på tide å bytte fastlege, når det er på tide å begynne på prevensjon, når det er på tide å bytte sengetrekk, når det er på tide å be om lønnsøkning, når det er på tide å bytte røykvarsler, når det er på tide å kaste hullete truser, når det er på tide å sjekke skattekortet, når det er på tide å se etter bolig, når det er på tide å kjøpe billett hjem til min brors bursdag.
Spenningen har mettet meg og jeg tar enda en tur i byen. Den er annerledes enn i sted. Ingen løper, de bare sitter med øl og medaljer og vonde bein. Det er en god blanding av folk i hverdagslige antrekk og folk i nstas og plastpose. Faen! Ølsalget.
– Har jeg god eller dårlig tid om jeg vil rekke ølsalget?
– Du har veldig god tid.
til !ekken. Den er skyggelagt. Plutselig er jeg åtte år uten noe eller noen å leke med på en kjedelig søndag. «Pappa, jeg kjeder meg» ville jeg sagt i håp om at han ville fylle tiden med noe. Og da ville han svart at jeg har godt av å kjede meg og startet en prematur samtale om at tiden er en konstruksjon.
Jeg mistenker at klokka kun er re. Når jeg endelig er hjemme kommer sulten og behovet for dobesøk. Ved stuebordet spiser romkameratene mine et måltid og de snur begge mobiltelefonene sine opp ned for at jeg ikke skal se på dem. Jeg hadde helt glemt at alle andre så på klokka. Hva skal jeg nne på resten av kvelden når de drar ut? Den avslappende friheten jeg kjente på tidligere har blitt erstattet av rastløshet og handlingslammelse. Jeg setter pris på denne følelsen, det er en påminner om at klokka ikke har skapt en fullstendig menneske endtlig tilværelse. Når det endelig er mørkt, er det på tide å sove. Jeg er utmattet på den gode måten.
Hæ? Det kan umulig være sant. Det er nok her jeg begynner å bli lei: Bare for å få følelsen av å rekke noe, kjøper jeg øl før ølsalget stenger. I et barnslig humør tramper jeg med ølet mitt tilbake
CEZINAND O 2.0
En beretning om myter, metaironiske memekontoer og Sinekyre 3
10. april holdt Cezinando konsert på Hulen. I håp om å få han i tale, måtte Stoffs to virile journalister klekke ut en !nurlig plan. I begynnelsen var vi rådville: Hvordan får man en myteomspunnet kulturskikkelse som, med unntak av en kryptisk og snål pressekonferanse, aldri uttaler seg i media, til å svare på spørsmål fra Stoff? «Han virker jo helt bipolar!» utbrøt han som nok må betegnes som den klokeste av oss. «Aha!» svarte den langt mindre kloke, og en plan tok form. Vi måtte sende ham en instagramDM bare et par dager før den forestående konserten på Hulen. Da ville Cezinando i et manisk innfall svare ja, og gi oss all den innsikt vi måtte ønske om hans akk så myteomspunnede personlighet.
Tekst Mikkel Grimstad og Oskar Macdonald Dunlop Illustrasjon Casper Sørestrand
Slik gikk det imidlertid ikke. Cezinando åpnet beklageligvis ikke den aldri så velartikulerte DMen, som ble pønsket ut i Nygårdsparken 48 timer før konsertstart. Det som følger er dermed en beretning om fenomenet Cezinando, såvel som det nyeste albumet, Sinekyre 3, som ikke bare er en artefakt fra vår egen samtid, men også et vitnesbyrd om våre egne motsetningsfylte og trivielle liv.
Cezinando 2.0
Det er ikke bare enkelt å like Cezinando. For det første er det en fanskare man ikke nødvendigvis vil være en del av. Litt som med Knausgård; de
har begge laget bra greier, men om noen maser om hvor geniale de er, burde du mest sannsynlig komme deg vekk. For det andre spinner han selv videre på sin mytiske status, noe som gir det hele en liten bismak. Billettene til Hulen-konserten ble solgt gjennom spredningen av en lukket Ticketmaster-lenke. Det nyeste albumet ble avspilt i sin helhet bak Blå i Oslo før det ble sluppet på Spotify. For ikke å snakke om den famøse pressekonferansen, hvor han møtte mediene for første gang på ere år, men hvor det genuine ble undergravet av gimmicks og påtatthet. Samtidig virker fansen å elske det. De tror alt han tar i blir til, om ikke gull, så glitrende syre-lilla.
Cezinando balanserer to varianter av seg selv. På den ene siden er festival-Cezinando det perfekte eksempelet på prisverdig moderne maskulinitet; den lange, henslengte mannen som våger å være feminin, inderlig og soft. På den andre siden er Cezinando 2.0 kompromissløs og råkul, og ekser innsikt i de «rette» kulturmarkørene. Her er balansen mellom undergrunn og avgrunn hår!n. Ket-nasj, designmøbeltyveri og miljøet rundt beinhard tekno-hiphop kan være selvutslettende for enhver. Det nyeste albumet, Sinekyre 3, er en utgivelse i tråd med Cezinando 2.0 – den som nekter å inngå kompromisser med Slottsfjell-crowden.
Sinekyre 3
Cezinando 2.0 – nekter å la seg dissekeres. Det er ironi, larm og ubehag; å lete etter innsikt i meningsinnholdet er å misse poenget. Om det !nnes en inderlighet, drukner den i kakofonien av elementer som kjemper om å overdøve hverandre.
« KET - NASJ , DESIGNMØBELTYVERI OG MILJØET RUNDT
BEINHARD TEKNO - HIPHOP KAN VÆRE SELVUTSLETTENDE
FOR
ENHVER »
Med en tidsånd som mildt sagt kan fremstå overveldende, er Sinekyre 3 et tidsvitne om kaos. Et vindu til en verden fylt med motsetninger. Cezinandos respons er å smøre tjukt på med ironiserende lag over alt.
for innestengt artistisk energi og skapertrang, eller så var den et skalkeskjul for å DMe jenter. Uansett er kontoen enda et eksempel på at det må være slitsomt å være Cezinando; i det ene øyeblikket skal han være premissleverandør for trendene, i det neste må han markere avstand i god tid før «hovedstrømmen» innhenter ham. Balansegangen skal fremstå uanstrengt; ingen skal mistenke at det ligger en tanke om bred appell eller allmenngjøring bak noe – det skal være spontant, edgy og internrefererende.
I klassisk hip-hop tradisjon er det ikke bare Cezinando selv som fremelskes og forherliges på Sinekyre 3, men også hjemstedet. Oslo, byen som er stor nok til å romme både Cez og Girls of Oslo, men likevel liten nok til at vi føler oss personlig berørt når byen hylles i kulturutgivelser. Budskapet er krystallklart. Oslo er lukket og for innvidde, O.S.L.O Kon densiell og Cezinando er på innsiden.
Selv om Cezinando opphøyer seg selv til de grader, driver han ikke med ukritisk selvdigging heller. Under det hele hviler det et lag av satire og selvforakt. Cezinando har blottlagt absolutt alt, og samtidig kanonisert seg selv. Slik har han paradoksalt blitt representant for sårbarhet og styrke, på samme tid både helt og antagonist.
Sinekyre 3 er fullspekket av ironi, anti-humor og anti-realitet. Foruten å være en lang!nger til Spotifys topp-50-liste (se: Aftenposten-anmeldelsen av albumet), er den også et stikk til overanalyserende forståsegpåere. Albumet – og i forlengelse
Memebobla
Metaironiserende og postfaktuell memeing har for lengst etablert seg på internett. I nyere tid har trenden fått rot også på langt mer lokalt nivå. Selvutnevnte representanter for «motstrømskultur» i både Oslo og Bergen (instagramkontoer som «bergensexuals», «bergenbased», «bergenpolicen» mm.) vitser om utelivskultur, datingstrømninger og rusvaner – alt påsmurt et uvisst antall metalag av ironisering og virkelighetssammenblanding. Mellom de internrefererende og postfaktuelle memesene har Cezinando på listig vis etablert seg til pidestall-opphøyelse av memebobla i Oslo. Cezinando fungerer som motstrømskulturens messias, først i rekken i kampen mot Ballinciaga, «Bærum Bitches» og alt annet som er vondt.
Et troverdig, men ubekreftet rykte, skal det ha det til at Cez stod bak en av de første ironiske by-kontoene som kom. Kontoen ble lagt ned før bølgen av anonyme kontoer slo som en tsunami over instagramfeeden til aspirerende bylokere. Enten kan memekontoen leses som et uttrykk
Cezinando kommer til Hulen
Dette var i hvert fall fordommene vi tok med oss til Hulen. Det første som slo oss var at hemmeligholdet rundt konserten ikke var så idiotisk likevel: Hulen var fylt av et genuint engasjert publikum som presset seg så langt frem som overhodet mulig. Cezinando rappet i baris og med stor tilstedeværelse, mens han DJ-et seg gjennom det syrete albumet. Han virket ruset (kanskje på livet?), og motbeviste NRKanmelderens påstand om at det er et album som må høres fra start til slutt, da Cezinando brøt med albumets rekkefølge og viste at det kan høres både til venstre og høyre, og det hadde ikke overrasket om det fungerte baklengs også. Albumet, så vel som konserten, følger ingen edruelig kronologi eller behov for sammenheng. Det er støyete dada-hip-hop, rappet/sunget med enorm patos, hvor en større sammenheng må vike for øyeblikket her-og-nå. Og der-og-da hadde Cezinando all oppmerksomhet.
«
redusere den til noe annet. Vi kan si at det var en åndelig opplevelse, at vi aldri vil være de samme igjen, men heller ikke dette er dekkende. På dette tidspunktet i teksten må «vi» også bli «jeg», siden min kjære journalistkollega har nektet å uttale seg om opplevelsen. Han ville skrotlegge det vi hadde skrevet, og begynte å kalle seg selv apofatiker. Han mente at den eneste måten å beskrive
SELV OM CEZINANDO OPPHØYER SEG SELV TIL DE
GRADER , DRIVER HAN IKKE MED UKRITISK SELVDIGGING
HELLER FANSEN TROR ALT HAN TAR I BLIR TIL , OM
IKKE GULL , SÅ GLITRENDE SYRE - LILLA .»
Så mye mer kan vi ikke si om konserten. Til dels fordi ethvert forsøk på å beskrive den, også vil
Cezinando på er ved å si hva han ikke er. For en uke siden vekket han meg midt på natten. Med over hundre tettskrevne A4-ark i hånden kom han med et ultimatum: Enten publiserte vi det han hadde skrevet, eller så var vennskapet over. Jeg har ikke snakket med ham siden. I det siste har en ubehagelig følelse vokst seg større i mitt innerste. Jeg begynner å tenke at han hadde rett. Kanskje burde jeg ringe ham, be om unnskyldning. Arkene han ga meg er fortsatt i min besittelse.
Her er et utdrag: Cezinando er ikke en sko. Cezinando er ikke en ekkete madrass. Cezinando er ikke Jesu Kristi blod og legeme. Cezinando er ikke re kortvokste menn som sjekker opp eldre kvinner i Alpene. Cezinando er ikke en gammel manns altoppslukende anger. Cezinando er ikke den biten av underbuksa som alltid fester seg i rumpesprekken. Cezinando er ikke en mislykket karriere innenfor juridisk rådgiving. Cezinando er ikke ingenting. Cezinando er ikke alt. Cezinando er ikke det du tror han er. Cezinando er ikke det du ikke tror han er. Cezinando er ikke bestemoren det er på høy tid at du ringer. Cezinando er ikke en 3D-printet pistol. Cezinando er ikke ikke en 3D-printet pistol. Cezinando er ikke der du leter, heller ikke der du ikke leter, og aller minst i disse ordene du nettopp har lest.
TUR - RETUR FERJETUR
I en tid der tempo og effektivitet styrer livene våre, er ferja et nasjonalt kompromiss: Her stopper vi opp.
Tekst Aurora Fykse Foto Aurora Fykse & Elise Brudevoll Skjekkeland
En grå tirsdag viser seg å være den perfekte dagen for å sitte på ferja. Matpakken er pakket, restene av påskegodtet er med. Det er også PC-en, backgammon, en bok, og to gode venner. Målet? Å ta ferja frem og tilbake ti ganger.
I samme båt
Ti år har gått siden Stoff ga ut sin første utgave. Det samme gjelder siden vitnemålsutdelingen min på ungdomsskolen. Det får meg til å tenke: Hva har jeg gjort med all den tiden som gikk så fort? Tiden går og her sitter jeg og loker.
I et forsøk på å bremse ned tiden setter vennene mine og jeg oss på ferja. En ferjetur for hvert år, er det nok til å hente seg inn igjen? Er det nok til å få en følelse av kontroll over tiden? Eller er det bare tidsfordriv?
I et land der fjorder skjærer seg inn mellom fjell, og veier må bøyes rundt naturens vilje, har ferja vært en selvfølge. Men det er ikke bare et transportmiddel. Den har blitt en møteplass, en pustepause og en påminnelse om at vi, tross våre individuelle mål, reiser sammen. Enten du er på vei til hytta med ski på taket, eller du står på dekket i arbeidsklær og med kaffekopp i hånden en tidlig morgen, så er du i samme båt som alle andre. Det er vakkert. I en tid der tempo og effektivitet styrer livene våre, er ferja et nasjonalt kompromiss: Her stopper vi opp.
Vennene mine og jeg tok ferja ti ganger frem og tilbake. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi ville forstå hvorfor vi elsker den. Hva det er med denne turen som gjør at den setter seg i kroppen – som en ro, eller kanskje en slags rytme. Båt inn, båt ut. Overganger. Stillhet. Barnegråt. Kaffekopper som klirrer. Et spent fotballag på vei til kamp. Senere: ni triumferende jenter på vei hjem igjen.
E-TRETTINI
Men ferja er truet. Regjeringens visjon om en ferjefri E39 – en ferjefri «motorveiutopi» langs vestlandskysten – truer ikke bare budsjettet og naturen, men også fellesskapet. En bit av et fellesskap forsvinner nemlig hver gang en tunnel eller bro erstatter enferjestrekning. Pausen viker for effektivitet. Stillhet erstattes med motordur.
Den totale kostnaden for en ferjefri E39 ble i 2020 anslått til 382 milliarder kroner, en sum som kunne
betalt for en etterlengtet togstrekning til Tromsø. Dette får en ferje-elskende nordlending til å sette svela i halsen. «Hva er gevinsten?» tenker jeg.
Planen ble lansert av Stoltenbergregjeringen i 2013, og målet var å kunne kjøre hele veien fra Kristiansand til Trondheim uten ferje. Dette skal redusere reisetiden fra 20 til 15 timer. «Tid!» tenker jeg, og forbereder meg på ti timer med ingenting. Vi må spare tid! Mer tid til å oppdra barna, mer tid til å vaske klær, mer tid til å jobbe. For et liv!
En av disse strekningene er nettopp den vi snart skal stige på. Her skal monsterveien Hordfast ta over. Jeg får frysninger av tanken, men så kommer båten – og jeg rekker ikke tenke mer på det nå.
Kanskje er det gammeldags å elske ferja. Men i en tid der alt skal gå fortere, er det et lite opprør å sette pris på det som tar tid. Å se verdien i å vente. Å være en del av noe felles, om det så bare er for femti minutter. Om det så bare er en tur over en fjord.
– Jeg gir faen i steinene Ferja er gratis for fotgjengere, men det føles som at vi utnytter et godt samferdselstilbud. Er vi til bry her vi skal sitte i timesvis? Hvor mange ganger kan vi benytte oss av påfyllet på kaffen til 44 kroner? Det er for godt til å være sant, og om tilfellet er at man kan sitte her hele dagen: Hvorfor gjør ikke !ere det?
Første tur er fort over. Vi pakker sakene våre sammen, går ut på dekket, og later som om vi skal gå av. Det høres tullete ut, men frykten for voksenskjeft trumfer fornuft. Påstigningen begynner og vi går inn igjen. Nye passasjerer stiger på, men i mylderet ser vi et kjent ansikt. «Hun der var med på forrige tur også!» bryter en av oss ut. Vi lurer på hvem hun er, er dette Studvest som prøver å stjele saken vår?! Vi konkluderer med at vi må prate med henne. Vi introduserer oss som journalister og spør om vi kan stille henne noen spørsmål.
– I´m sorry, can you say it in English?
Det viser seg at hun er en tysk student, som var på utveksling ved UiB forrige semester. Nå er hun på besøk hos en engelsk venninne som hun møtte i Bergen. Hun hadde tid å slå i hjel, og tok bussen ut til Os med hensikt å ta ferja et par ganger. Det
kommer frem at dette er en slags hobby, om man kan kalle det det, som hun plukket opp forrige semester. Hun liker det så godt at hun kk foreldrene hennes til å ta rundturen sist de var i Bergen.
Tyskeren forteller at hun studerer geogra . Da er det jo klart hun liker å ta ferja og se på fjellene langs strekningen.
– So what do you think about the rocks and stuff?
– I don’t give a fuck about the rocks, svarer tyskeren, min medferjeentusiast.
Den tidligere utvekslingsstudenten studerer samfunnsgeogra , ikke naturgeogra som jeg antok. Jeg spør likevel hva hun tenker om ferjefri E39.
– It’s shit, svarer hun, og jeg sier meg enig.
Svaret fra min nye samtalepartner får meg tilbake på tankene jeg hadde tidligere.
Hold fast, nei, ikke du, Hordfast. Du kan slippe taket.
Hordfast skal gå gjennom et område med temperert regnskog med
sjeldne plantearter. Inngrep i natur, fjordlandskap og i friluftsområder. Økt veitra kk, mer forurensning, mer tra kk inn til byen.
Ferjene er en del av vårt forhold til slikt landskap. På den måten er ferjene kanskje det mest norske vi har. Vi tvinges til å forholde oss til naturens grenser, i stedet for å tråkke over dem. Når vi bygger oss forbi naturen, bygger vi oss samtidig forbi noe menneskelig.
Ventingen på ferjekaien er en del av den innsparte tiden, men med hyppigere ferjeavganger blir denne innsparingen oppnådd! Det er ikke så radikalt av meg å påstå dette: Etater som forskningsinstituttet SINTEF og Transportøkonomisk institutt mener det også.
Siden 2013 har regjeringen snudd når det gjelder ferjefri E39. Det var visst ikke nok nytte i å fjerne alle båtene. Nå er planen å beholde noen ferjer, og heller fokusere på enkeltstrekninger.
Lastebileierforbundet i Sogn og Fjordane mener at sjåførene trenger pauser, og at ferja er en naturlig plass å legge disse på. Yrkestra kkforbundet sier at pausene er viktige for helse og tra kksikkerhet. En meningsmåling
i 2023 viste at 70 prosent av vestlendingene vil utbedre E16 Bergen-Voss, mens bare 11 prosent vil ha ferjefri Stord-Os (Hordfast). Jeg håper dette er fordi de også liker ferja, og ikke fordi de ser mer verdi i Voss enn Stord, men vestlendinger kan være utilregnelige.
Ferja er kjedelig
Vi er på runde nummer åtte, og jeg kommer fram til at vi må spørre en yrkessjåfør om hva han tenker om ferja. Kun slik kan vi få bekreftet at den påtvungne pausen er nyttig for dem det gjelder. En mann kledd i arbeidsbukse sitter i en sofa fremst i båten. Han nøler når jeg kommer bort og vil prate med ham.
– Jeg er veldig trøtt, sier han på strilemål, jeg har vært på jobb i mer enn tolv timer.
I frykt for å plage ham, svarer jeg at jeg forstår og beklager forstyrrelsen.
– Hva er det dere lurer på? fortsetter han.
Jeg forklarer hva vi holder på med, og forteller om alle timene vi har brukt på båten. Han synes synd på oss.
– Hva tenker du om ferja?
– Den er deilig, kjempebra og miljøvennlig.
Han fortsetter å nøle.
SAMFUNNS
– Ferja er kjedelig, men deilig om morgenen når vi kan slappe av i sofaen
Han nøler litt til.
– Og fortsatt få lønn.
Yrkessjåføren bekrefter mine mistanker. Pausen er nyttig. Det slår meg at tra kksikkerheten trolig gagnes av at han får en pause etter den lange arbeidsdagen. Han gir jo uttrykk for å være veldig trøtt. Jeg prøver meg på en vits om at ferja er n den, så lenge du slipper plagsomme studenter. Vitsen slår ikke helt an, jeg tenker at han ikke kan ha hørt den. Da hadde han jo ledd. Vi prater litt mer, om hvordan betongsektoren driftes på Stord. Det er visst dette han driver med, ikke yrkessjåføreri. Vi sier «hadet», og setter oss på plassene våre igjen. Betongarbeideren går i kaféen og kjøper seg en kaffe.
Komper og sveler
Tidvis er det stille, spesielt i overgangene, når folk går på og av, men ingen sier noe. Det er en nesten kirkelig verdighet. Bare vinden og motoren som fyller rommet. Andre ganger er det liv og latter, motorsyklister og busslaster. I ny og ne en bilalarm som går av.
Vi ler, spiser kompe, og før vi vet ordet av det er prosjektet vårt snart ferdig. Vi får en ny hobby – hånd!atelesing – og blir så oppslukt av dette at vi glemmer å bytte side på båten, slik vi til nå har gjort for å sitte fremst hver vei. Kjedsomheten kommer liksom ikke. Kanskje det er det som er poenget.
Ferja rommer noe annet enn bare transport. Vi sitter sammen i sittegrupper som er lagd for å deles. for å prate, stirre ut, lese hånden til en venn, høre et barns første spørsmål om hvor havet egentlig slutter. Et midlertidig fellesskap som durer stille over vannet mens noen tar en svele, noen sjekker mobilen, og andre bare stirrer ut over fjorden i stillhet. Det er her janteloven
fremdeles lever, ikke i sin mest nedtrykkende form, men i den formen som sier at vi ikke er bedre enn hverandre. Og vi trenger slike rom. Ikke bare for å gå på do eller kjøpe kaffe, men for å minnes om at vi hører sammen.
Vi får streng beskjed om at vi nå har fått siste kopp kaffe med gratis påfyll. Og vi forstår at nå er det på tide å dra hjem. Hadet ferja, til vi ses igjen!
HVORDAN ER DET Å VÆRE URMAKER FOR TIDEN ?
Hva er det som går og går, men aldri kommer til døra?
Tekst Torjus Havdal Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø
Med mål om å !nne en urmaker og dernest intervjue vedkommende, går jeg inn i en forretning i Strandgaten. Jeg vil spørre om urmakeryrket, faget, miljøet, håndverk og samtiden. Jeg hilser på mannen bak kassen og spør om han er urmaker. Det er han. Bingo.
Han har ikke tid, for det er travelt nå like før påske. Det er skuffende, men forståelig. Jeg spør om han kjenner til noen andre urmakere jeg kan oppsøke. Han tipser meg om en forretning på Galleriet.
Jeg trasker bort til Galleriet og lokaliserer straks forretningen jeg søker. Den er tom, men en mann dukker snart opp fra forretningens bakrom. Jeg spør om jeg har å gjøre med en urmaker. Det har jeg. Han virker åpen for et intervju, men også her er det knapt med tid, til tross for alle klokkene rundt oss. Det må bli over påske. Det er !nt, sier jeg. For
å fremstå interessert overfor urmakeren, forteller jeg at jeg har gjort et internettsøk på urmaker og lest at Kongsberg videregående skole skilter med å være den eneste skolen i Norge som tilbyr yrkesteoretisk opplæring i urmakerfaget. – Jeg gikk på skole i Bergen, og siden i Sveits, forteller urmakeren. – Jeg gikk på Kongsberg videregående skole, svarer jeg. Riktignok ikke urmakerfaget, da. Vi avtaler at jeg skal komme innom igjen etter påske for å avtale et intervjutidspunkt.
Med ujevne mellomrom tenker jeg på fremtiden. Hva skal jeg sysle med som sysselsatt? I løpet av påsken får jeg det for meg at jeg skal bli ingeniør, og at det skal skje i Trondheim ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, for det synes å være stedet for å bli ingeniør. Men er Trondheim virkelig et sted man kan bo? Og vil jeg egentlig bli ingeniør? Hva med dialekten? Spørsmålene
krever avklaring, sporenstreks! Jeg håper et Trondheimsbesøk vil ha en avklarende virkning, så jeg bestiller ybillett og reiser av sted.
Vel tilbake i Bergen, er jeg usikker på om Trondheimsbesøket hadde noen avklarende virkning. Noen klar overbevisning om hva jeg ønsker å jobbe med, har jeg iallfall ikke. Noe er jeg likevel ganske sikker på: Jeg har snart eksamen. Og jeg burde lese. Med nært forestående eksamener og behovet for å lese til dem, innser jeg at tiden blir for knapp til å gjennomføre, transkribere og produsere et leseverdig intervju. Tiden har løpt fra meg. Den har løpt fra meg i et heseblesende tempo med neongrønne løpesko og tettsittende treningstøy, og det helt uten hensyn til at jeg konsekvent avstår fra å løpe.
Nå som tiden har løpt fra meg, kan jeg bare tenke meg hvordan intervjuet ville ha artet seg. Vi ville ha begynt
med å snakke litt om urmakeryrket og hva det består i. Videre, for å holde det lett og ledig, ville jeg ha spurt hvordan urmakermiljøet er. Jo, det er !nt det altså, vi er i hvert fall en punktlig gjeng, ville han ha svart med glimt i øyet. Så ville jeg ha spurt om noe smart: smartklokker. Hva synes urmakeren om smartklokker? Det synes jeg ikke noe om, ville han ha svart forarget. Helvetes teknologiske nyvinninger. Ja, ville jeg ha istemt, helvetes teknologiske nyvinninger. Intervjuet ville ha utviklet seg til en klagesang over den fjerde industrielle revolusjonen, og jeg ville ha spurt hva han tenker om samtiden. Noen vil si at vi lever i en oppjaget tid. Det ville også urmakeren ha sagt, hvorpå jeg ville ha sagt meg helt enig, og henvist til tiden som løper fra meg og dette intervjuet som jeg ikke !kk tid til å gjennomføre.
TI STEG FRAM, NI TILBAKE
Fra jord er du kommet og til jord skal du bli. Først må du bare gjennom tyveårene, og med den, frihetens bakrus og forventningens dans.
Tekst Kristina Mowatt Storm
Illustrasjon Sara-Linn Almquist
Psykolog Jeffrey Jensen Arnett kaller tyveårene for «Emerging Adulthood». I boken Adolescence and Emerging Adulthood beskriver han et primært vestlig fenomen med fremveksten av en ny livsfase mellom ungdomstid og voksenliv. En tid preget av identitetssøken, ustabilitet og selvsentrering; en mellomposisjon med nye muligheter.
Med andre ord, en slags utstrakt tåke av potensial, der man famler etter hvem man er, hva man vil, hvor man skal, og med hvem. Man elsker intenst, ofte feil, og lærer seg sakte hvordan man egentlig vil ha det. Hvis man overhode vet det.
Ifølge Arnett er konseptualiseringen av «Emerging Adulthood» som et distinkt nytt utviklingsstadium, et resultat av re historiske hendelser som fant sted på 1960- og 1970-tallet: teknologirevolusjonen, seksualrevolusjonen, kvinnesaksbevegelsen og studentopprøret. Som følge av disse radikale hendelsene har ankomsten av fullt voksenliv blitt forsinket, og erstattet av en tilværelse i limbo. Folk får barn senere, kjøper bolig senere og ordet ekteskap tilhører en fjern fremtid.
Febrilsk forsøker man å nne ut av hvilken vei man skal gå. Noen ytter til nye byer og starter på nytt. Andre sveiper seg gjennom en hel generasjon på datingapper, uten å føle seg nær noen. Vi skal ha karriere og livskall, en ørt og en fremtid, økonomisk stabilitet og spontan reiselyst, det perfekte
det. Litteraturen elsker oss. Filmene forguder oss. Tenk på Frances Ha, Normal People, Fleabag og ikke minst Oslo-trilogien til Joachim Trier. Alle disse kaotiske, uferdige karakterene som speiler våre egne indre opprør og tomrom: De gjør feil vi kjenner igjen, tar valg vi forstår for godt. Det er noe
« ALLE DISSE KAOTISKE , UFERDIGE KARAKTERENE SOM
SPEILER VÅRE EGNE INDRE OPPRØR OG TOMROM : DE GJØR
FEIL VI KJENNER IGJEN , TAR VALG VI FORSTÅR FOR GODT »
hjem og en rotete sjel. Vi skal leve bedre enn foreldrene våre – med mer frihet, mer mening, mer alt.
Her står vi, midt i eksistensens sirkus, kastet ut i valgets kvaler. Vi løper, vi står stille, vi famler i blinde. Alt mens fremtiden tålmodig venter på å sende regningen for manglende retning og visjon.
Likevel romantiseres tyveårene i lm og litteratur – vi får ikke nok av
fascinerende ved dette urolige rommet i livet – kanskje fordi det er her det skjer og det er her vi formes på godt og vondt.
For hvordan håndterer man at friheten føles mer som et overveldende ansvar enn et privilegium? Når ingenting føles trygt nok til å satse på, men heller ikke uviktig nok til å ignorere?
Tyveårene handler om å balansere på en knivsegg mellom potensial og
panikk. Det handler om å føle at alt er mulig, samtidig som man aner at det meste kanskje ikke går. Det er å sitte med venner og snakke om fremtiden som om det er et konsept vi kan planlegge oss inn i, mens vi i virkeligheten er vettskremte og overveldet.
Kanskje det er nettopp derfor dette tiåret føles så voldsomt. Fordi vi begynner å se oss selv utenfra. Fordi friheten er reell, og det er også valgene – og konsekvensene.
Kanskje vi må se det som det er: En kraftig, ofte smertefull overgang mellom forestilling og virkelighet. Det er i denne livsfasen vi ler høyest, gråter styggest, og føler mest. Det er her vi mister oss selv i ett år og nner oss igjen på et gatekjøkken klokken tre om natten.
Kanskje svaret ligger et sted mellom å ikke sløse disse årene bort, og å tillate seg selv å rote litt. Å omfavne panikken og poesien.
EN VANDRING GJENNOM STOFFS FOTOHISTORIE
Med dyktige fotografer har vi i ti år prydet oss med vår visuelle pro l. Porteføljen har med tiden blitt stor, og her er et knippe fotogra er vi vil hedre ved å trykke dem – en gang til.
Foto: Benjamin Wittemann. Trykket i utgave nr. 69 fra 2024 til saken Stoff sjekker ut BDSM
SIREN LØKAAS
Trykket i utgave nr. 13 fra 2016 til saken Frykt og avsky på Melbourne cup
MAIKEN LARSEN SOLHOLMSVIK
Trykket i utgave nr. 40 fra 2020 til saken Hvordan få Covid-19
KASPARA STOLTZE
Trykket i utgave nr. 48 fra 2021 til saken Nattmatguide
SIMEN PEDER AKSNES AARLI
Trykket i utgave nr. 30 fra 2019 til saken Jakten på en lykkelig slutt
MARIE
HOVDUM LIND
Trykket i utgave nr. 76 fra 2025 til saken Fres, futt og fellesskap
SIMEN PEDER AKSNES AARLI
Trykket i utgave nr. 39 fra 2020 til saken Scampi = skamdigg
Trykket i utgave nr. 37 fra 2020 til saken En chill heks
Trykket i utgave nr. 56 fra 2022 til saken Et lite skup i byens jernkledde innvoller
BENJAMIN WITTEMANN
TERKEL EIKEMO
Trykket i utgave nr. 67 fra 2023 til saken Storfrykt i til!uktsrom
Trykket i utgave nr. 54 fra 2022 til saken Shit! Fiske, as
HVOR BLE DET AV DET HELE
de gjentagende marerittene raknet nettene men jeg kunne rope et ord, et navn, så stod hun der, i døråpningen. min mor tente nattlampen, satte seg på sengekanten. jeg krøp inntil henne og hun hvisket «så så. morgendagen kan ta vare på seg selv. det er ingenting vi trenger å tenke på nå.»
om morgenen jaget min far drager og skrømt ut fra under senga han fant fram tomme syltetøyglass, sa at alt virker så mye større om natten. han hukte seg ned ved senga, romsterte innunder og deklamerte «der har jeg deg!». han måtte holde begge armer om glasset for å ikke glippe det, skjente og kjeftet mens han bar uhyrene ut.
min mor og min far, uendelige. evige. de kunne alle sanger på radioen. de visste hvordan man delte skiver i to. hvilke knapper som startet hvilke apparater. Så dekte ryggene deres tv-skjermen dagen tårnene falt, da kloden ble en stor ujevn masse. men man hørte det likevel. støy fra en verden større enn huset. støyen av den store morgendagen.
det var samme år jeg innså at min mor ikke egentlig het mor. at min mor hadde et eget navn, slik som meg, et navn jeg ikke kunne. jeg var fire år da jeg innså at disse to veldige størrelsene i huset, solene min verden snurret rundt, i grunn var to fremmede. hvor kom de fra?
det var en selvfølge for meg at jeg ikke hadde noen bestefedre det var bare slik jeg tenkte ikke på at de og var noens foreldre jeg var trygg i favnen til en eldre kvinne fordi mine foreldre sa hun kaltes «bestemor»
jeg trodde jeg bare skulle lære meg å klippe rette streker i papir klokka litt matte head shoulders knees and toes å løpe fort
jeg så ikke for meg at jeg måtte lære å tåle en verden uten huset der jeg vokste opp en verden uten verden
at jeg måtte lære å tåle min far fortelle om en novelle han en gang leste hvor sønnen besøker gården der han vokste opp faren slår gresset med ljå faren med de veldige armene som alltid slo raskest av alle sønnen, voksen nå, sier «far skal vi kappslå» faren sier ja så de slår og slår en rett linje tvers over åkeren og sønnen vinner suverent jubler høyt der faren står tilbake midt i alt det gule og min far min gamle store
sterke far har tårer i øynene når han forteller at jubelen ikke varte lenge da det viste seg at faren ikke hadde nevnt for sønnen dette som sakte spredte seg og bare noen måneder senere stod ingen far igjen med ljå i gresset
Tekst Maja Elfrida Reseland Illustrasjon Oda Bellen Haflan
S AM T YKKELOV TJA TAKK?
Før påske la regjeringen frem forslag om en ny samtykkelov. Hva innebærer forslaget, hvilke virkninger vil forslaget ha dersom det blir vedtatt – og hvorfor har det også møtt motstand og kritikk?
De siste årene har det pågått en offentlig debatt om innføringen av en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. En slik bestemmelse har blitt vurdert ere ganger, men bekymringer om bevisproblemer har ført til at tidligere regjeringer har latt være å fremme et forslag –inntil nå.
Vold avgjør: Grensene i dagens voldtektslov
For å ilegge straffansvar etter dagens voldtektsbestemmelse kreves det at gjerningspersonen har skaffet seg seksuell omgang «ved vold eller truende atferd», eller har hatt seksuell omgang med noen som er «ute av stand til å motsette seg handlingen».
Dagens lovverk medfører at situasjoner der den utsatte gråter, skriker, sier stopp, fryser til eller på annen måte tydelig viser at de ikke ønsker å ha sex, ikke nødvendigvis regnes som voldtekt. Det er først og fremst utøvelse av vold eller trusler – og ikke om offeret har sagt nei – som avgjør om politi og påtalemyndigheten har grunnlag for å etterforske og straffeforfølge det som voldtekt.
Tekst Kristina Mowatt Storm Illustrasjon Sara-Linn Almquist
Straffeloven § 297 kriminaliserer imidlertid «seksuell handling» uten samtykke, de nert som mindre alvorlige integritetskrenkelser enn voldtekt, eksempelvis berøring av intime kroppsdeler. Selv om bestemmelsen i enkelte tilfeller kan anvendes på tilfeller om seksuell omgang uten samtykke, er den hverken utformet for slike tilfeller eller praktisert som et alternativ ved alvorlige overgrep. Bestemmelsen har dessuten en betydelig lavere strafferamme, kortere foreldelsesfrist og gir ikke fornærmede rett til bistandsadvokat, noe som i praksis innebærer en svakere rettslig beskyttelse for den utsatte.
Nytt lovforslag innebærer dobbel samtykkemodell
Dersom forslaget blir vedtatt som lov av Stortinget, blir det et tydelig skille i straffeloven på sex der samtykke ikke er innhentet, og sex der motparten aktivt gir uttrykk for å ikke samtykke.
Det nye lovforslaget slår fast både at ja betyr ja, og at nei betyr nei. I korte trekk tas «bare ja betyr ja »-modellen inn som et nytt første
ledd i voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 291. Med dette sikter regjeringen på å ilegge straff med inntil 6 år for den som har seksuell omgang med «noen som verken i ord eller handling har samtykket til det».
Dagens voldtektsbestemmelse videreføres som et nytt andre ledd i § 291, samtidig som den utvides med et nytt straffalternativ basert på «nei betyr nei»-modellen. Dette innebærer at man vil ilegge straff med inntil 10 år for den som har seksuell omgang med «noen som i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ville det». Det sistnevnte straffalternativet har stor støtte i det juridiske miljøet og bygger på Straffelovrådets forslag.
Ny samtykkelov – men samme beviskrav
For mange er dette en etterlengtet oppdatering av loven, og et tydelig signal: Sex skal være frivillig, alltid.
Det store spørsmålet ligger imidlertid i bevisbyrden. En samtykkebasert voldtektsbestemmelse vil ikke endre de strenge beviskravene i strafferetten. Det er her det grunnleggende
rettsstatsprinsippet om uskyldspresumsjonen («Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven») kommer inn. Uskyldspresumsjonen forutsetter altså at ingen ville kunne dømmes for voldtekt - selv med en ny samtykkelov - uten at det er bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at det ikke forelå samtykke. I denne vurderingen kommer også spørsmålet om forsett inn, altså om gjerningspersonen forsto eller burde ha forstått at det ikke forelå samtykke. Dersom fornærmedes forklaring vurderes som lite troverdig, eller retten ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan fastslå at et straffbart forhold har funnet sted og at tiltalte hadde forsett, skal tiltalte fri nnes. Dette høye beviskravet er avgjørende for å beskytte mot justismord og sikre rettssikkerheten for den tiltalte.
Samtidig byr bevissituasjonen i voldtektssaker ofte på særlige utfordringer sammenlignet med andre alvorlige voldsforbrytelser, ettersom det sjelden nnes vitner og fysisk vold ikke alltid forekommer. Atferd som er truende eller skaper frykt,
etterlater som regel ikke synlige merker, noe som gjør det vanskelig å føre tilstrekkelig bevis for retten.
Det prinsipielle utgangspunktet for kriminalisering styres imidlertid ikke av hva som er lett å bevise, men av handlingens skadepotensial – også kjent som skade prinsippet. Voldtekt, også uten bruk av fysisk vold, kan med føre alvorlige og langvarige psykiske traumer for den utsatte. Når skadevirkningene er tilsvarende alvorlige, må også ikke-voldelige voldtekter kunne gi grunnlag for strafferettslig ansvar og sanksjoner overfor gjerningspersonen.
Hva med rettssikkerheten?
Her starter uroen. Advokat Mette Yvonne Larsen kaller regjeringens lovforslag for et «aktivistforslag», og mener det risikerer å kriminalisere vanlig samliv, spesielt i etablerte forhold. Hun – og ere med henne – frykter at bli anklaget, men at det fortsatt blir vanskelig å bevise hva som egentlig skjedde.
Larsen er ikke alene om et slikt synspunkt. I 2022 la Straffelovrådet – bestående av UiBs professor Linda Gröning, assisterende riksadvokat Knut Erik Sæther, lagdommer Susann Skogvang og advokat Anders Brosvet - frem sin utredning av det strafferettslige vernet av den seksuelle selvbestemmelsesretten (NOU 2022:21). I utredningen kom utvalget blant annet med forslag til endringer av straffebestemmelsen om voldtekt, for å innta et krav om samtykke.
hvor straffansvar oppstår dersom noen har seksuell omgang med en person som ikke ønsker det, og som formidler dette gjennom ord eller
handling. Dette skiller seg vesentlig fra regjeringens foreslåtte modell, som bygger på et krav om eksplisitt samtykke.
Straffelovrådet anbefalte i sin utredning at et samtykkekrav burde utformes som et såkalt «nei»-krav,
I dag henlegges over 80 prosent av alle anmeldte voldtektssaker i
Norge, og bare én av ti saker ender med fellende dom. Kritikere av samtykkelovforslaget peker på at det ofte ikke handler om at fornærmede ikke blir trodd, men at sakene i praksis ender som ord mot ord – uten tilstrekkelig bevisgrunnlag. Når lovforslaget krever aktivt samtykke, vil
ikke nødvendigvis målet. Det viktigste er å sikre at rettssystemet bedre fanger opp de sakene der overgrep har funnet sted, og at personer som har opplevd seksuelle krenkelser får større rettslig og moralsk anerkjennelse. I et rettssamfunn må det fortsatt stilles strenge krav til bevis – men
« MAN KAN DERMED STILLE SPØRSMÅL VED OM FLERE LOVER AUTOMATISK
BETYR MER RETTFERDIGHET .»
en eventuell rettssak i stor grad dreie seg om hva som ble sagt, snarere enn hva som faktisk skjedde.
Dermed risikerer man å stå overfor de samme bevismessige utfordringene som i dag – man er i prinsippet tilbake til start. Man kan dermed stille spørsmål ved om ere lover automatisk betyr mer rettferdighet.
Samtykkelovens potensial og begrensinger En samtykkelov vil i seg selv ikke kunne løse de underliggende utfordringene knyttet til kommunikasjon, maktbalanse og kulturelle normer rundt seksualitet. Lovgivning er ikke et virkemiddel for å regulere moral, men for å sette tydelige rettslige grenser.
Samtidig kan en lovendring ha en viktig normdannende effekt og bidra til økt bevissthet om at seksuell omgang forutsetter frivillighet – ikke bare fravær av fysisk motstand. En slik lov vil ikke automatisk føre til ere domfellelser, og det er heller
det er også legitimt å stille spørsmål ved om dagens rettstilstand i tilstrekkelig grad re ekterer hva vi som samfunn anser som akseptabelt.
VISEPOP - PØNK VOL . 2
I 2015 hadde Silja Sol nettopp hatt sitt store gjennombrot. Ho var ung, lovande og hausta gode kritikkar frå meldarar. I tillegg var ho Stoffs første portrettintervju. Ti år seinare fortel ho om kva som har skjedd sidan den gong.
– Det å lage, spele og dele ny musikk er alltid like spennande, seier Silja Sol.
Det er altså ikkje alt som har endra seg sidan sist Sol prata med Stoff. Fleire ting er likevel nytt. Det første som kjem fram er at ho har ytta til det tidlegare Christiania.
– Ja, kvifor i all verda gjorde eg det? ler bergensaren.
Det viser seg at grunngjevinga er god: ein kombinasjon av kor ho stod i livet og at ho hadde fått seg kjærast i hovudstaden. Livet og kjærleiken –kva anna har ein eigentleg å rette seg etter?
Ur-Silja
Silja Sol er ein kritikarrost artist frå Bergen. Ho har vunne både Urørt og Spellemannspris. I sju år turnerte ho som korist med artisten Aurora
Tekst Asta Eikemo
over heile verda. I ein periode var ho å sjå på «alle» festivalar rundt om i landet. Dei siste åra har det vore rolegare.
Likevel er situasjonen i Sols karriere slåande lik i dag som då ho sist blei intervjua av Stoff. Då hadde ho eit album (Væremeh) som kom ut året etter, no har ho eit album som kjem til hausten. I 2015 ville Silja Sol formidle «humør» og «det rare i hverdagen» gjennom musikken sin. Korleis passar dette til den musikken ho lagar i dag?
– Eg er einig, framleis einig i det. Verda er snodig. Eg prøver å få fram kjensler og stemningar som liksom manglar eit ordforråd, og som treng musikken til å formidlast, seier ho.
Stadig lattermild fortel ho at det er mykje rart ho skriv om. At musikken skal vere ein stemning i seg sjølv, ein måte å relatere til noko. Dei siste
«– EG PRØVER Å FÅ FRAM KJENSLER
OG STEMNINGAR SOM LIKSOM MANGLAR EIT ORDFORRÅD, OG SOM TRENG MUSIKKEN TIL Å FORMIDLAST»
ti åra har ho vore gjennom ei reise som har gått via indie, synth-pop og meir alternativ musikk.
– Den nye plata hentar inspirasjon frå dei første. Du kan seie det er litt «ur-Silja», med ein organisk «sound», følelser og stemningar.
Tittelen på albumet vil ho ikkje dele heilt enda. Men ho fortel at stemninga i låtene hentar inspirasjon frå
levd liv, minner, litt uro, ting man ikkje får svar på og det å akseptere.
Det å stille spørsmål til ting, er ofte eit godt utgangspunkt for musikken til Sol.
Både Sol og regn
Levd liv er noko ho har fått erfare sidan sist. I 2020 opplevde ho bortgangen til mor si, som i ein alder av 54 år døde av kreft.
Dette resulterte i ei stor sorg og depresjon for artisten.
– Det var eit sjokk. Det er veldig traumatiserande å sjå nokon som ein er veldig glad i gå frå å vere så sterk og klok til å bli så sjuk og svak. Det skjer noko når ein mistar nokon då, som ein ikkje kan skyve vekk, og det unner eg ingen, fortel Sol.
På dei siste platene hennar kan ein nne igjen litt av denne sorga. Songen «Sangfugl» skreiv ho til mor si på plata som kom ut i 2022. Med element frå sorga på dei siste utgivingane, vil det kommande albumet fokusere meir på kva som kjem etterpå. Eit slags «vegen vidare».
– Men det vil også vere mykje gøy. Mykje forskjellig, legg Sol raskt til.
I tillegg til sorg har ho, som tidlegare nemnt, opplevd kjærleiken. Kjærasten, Erlend Mokkelbust, er også produsenten til Silja Sol. Dei blei kjent på den førre plata, Bak skyene.
– Vi har laga ei plate utan å vere kjærastar, og no lagar vi ei når vi er kjæraster, seier ho, og eit varmt smil kan høyrast frå andre sida av fjella.
Idear til tekstane kan kome frå folk rundt ho. Ting folk gjer og seier. At verda føles litt utrygg for tida, kan ein kanskje også merke på plata, fortel Silja Sol. For å oppsummere:
– Det vil vere noko litt uroleg, noko med litt «edge», og noko som er «softare», meir aksepterande.
Samlande musikk «Visepop-Pønk» er tittelen på den ti år gamle Stoff-artikkelen om Silja Sol. Tittelen får artisten til å fnise. Pønk-delen blei påstått å kome inn gjennom tekstane, noko ho i dag kan seie seg delvis einig i.
– Ja, det er litt pønk innimellom, men det er ganske snille tekster også. Eg prøver å skrive sånn at det passar for alle aldrar, fortel ho.
Det kjem fram at eit viktig aspekt i Sols tekstar er at dei ikkje er skrivne til ei bestemt målgruppe. Ho vil at både born, vaksne og eldre skal kunne lytte til musikken hennar, med rom for ulikt «utbyte».
Ho synest at det samlande ved musikken er nt og at songtekstar med mykje banning, sex-tematikk og liknande derfor kan vere unødvendig. Sol trekk fram Tove Jansson som ei kjelde til inspirasjon, og måten ho evna å skape univers.
I dag har Silja Sol funne ein identitet i tekstuniverset. Den neste utgivinga skil seg likevel frå dei førre, spesielt på eit plan:
– Eg vil seie at låtene er litt større. Eg har henta inn litt eire element. I starten lagde eg mykje sånne eittminutts songar, ler ho.
Merksemd bland massane «Å få oppmerksomhet når du prøver å skille deg ut er ikke alltid lett», står det i Stoffs artikkel frå 2015.
– Eg har tenkt at det er veldig mange måtar å gjere musikk på, og for meg har det vore viktig å ikkje etterlikne
eller vere lik andre, seier Sol til dette. Ho fortel vidare at det er vanskeleg å skilje seg ut når det heile tida er så mykje nytt, og alt skjer på ein gong. Og at folk ikkje alltid får med seg at nokon har slept ei ny plate, kanskje ikkje før ei tid etterpå.
For ho handlar det om å nne ei ny vinkling til tinga:
– Det føles meiningslaust å gjere noko som andre allereie har gjort.
Her har det altså vore likt dei siste ti åra. Det er vanskeleg å skilje seg ut, og å møte eit publikum som passar ein. Då Sol var yngre hadde ho stort utbyte av musikkmiljøet i Bergen. Her var det alltid ei scene kor ho kunne spele nokre songer. Ho trekk fram Victoria Café og Pub som ein plass kor ho spelte mykje, og fekk moglegheit til å spele sine eigne låter.
På den måten fekk ho tidleg markert sitt artistprosjekt.
– Eg har fått mykje bra kritikk heile vegen, både i kunst og skrivestil. Det har vore utruleg nt, understrekar ho.
No er Silja Sol altså i sluttspurten på ei ny plate. Førre gong ho prata med Stoff hadde ho ei travel festivalsommar framfor seg. I år er det rolegare på den fronten. Fokuset vil vere å sleppe ny musikk, og så kjem konsertane til neste år.
– Vi driv heilt indie no, så neste runde med konsertar blir til neste år. Vi må koble på eit lite team, sende ut ein mix – så ser vi om nokon vil vere med på leiken, avsluttar ho.
Foto Paulina Tamara
BEHANDLING ELLER KO N T R O LL?
Tilnærmingen til psykisk syke gjennom tidene
Tekst Embla Eskilt Hagalisletto Illustrasjon Daniel Jin Heggelund
Gjennom historien har tilnærmingen til psykisk sykdom beveget seg i sirkel mellom forklaringsmodeller om det overnaturlige, det somatiske (fysiske) og det psykogene (psykiske). I History of mental illness skriver professor Ingrid G. Farreras at disse tilnærmingene stadig har vendt tilbake i nye drakter, med nye behandlinger. Det som imidlertid har vært konstant, er samfunnets behov for å kontrollere individer som skiller seg fra normen – og ofte med drastiske tiltak. Har målet vært å hjelpe, eller å få kontroll over det ukjente?
SAMFUNNS
Enkelte steder har man funnet hodeskaller med kirurgiske hull i fra 6500 f.Kr, en praksis kalt trepanasjon, noe som ofte var et resultat av en overnaturlig forståelse av psykisk sykdom; man trodde nemlig at typiske symptomer på psykisk lidelse ofte var tegn på besettelse av onde ånder og forbannelser. Et hull i hodet, og vips ville de onde åndene y ut igjen. Den samme brutale tilnærmingen nner vi på 1200-tallet, da enkelte med symptomer på psykisk sykdom kunne bli stemplet som hekser. Måten man håndterte dette problemet var gjennom heksejakter og heksebrenning.
De gamle grekerne tok avstand fra teorien om at psykiske lidelser var forårsaket av overnaturlige krefter. Omkring 1900 f.Kr trodde man derimot at lidelsene hos kvinner kom av en vandrende livmor (senere kalt hysteri) som yttet seg rundt i kroppen, og slik svekket viktige funksjoner i de andre organene. Ved hjelp av sterke dufter trodde de at livmoren ville bli ledet tilbake til dens riktige plassering.
Fra 1700-tallet dukket det opp mentalsykehus. Lenge var hensikten med asylene å beskytte samfunnet mot de psykisk syke, snarere enn å hjelpe pasientene. Psykisk syke ble på denne tiden sammenliknet med dyr som ikke kunne kontrollere seg selv, og uforutsigbarheten ble sett på som en fare for samfunnet. Denne isolasjonen har vi sett tidligere i historien, for eksempel i «de mørke århundrene» (i middelalderen), da de psykisk syke ikke ble behandlet, men straffet, fengslet, og av og til vist fram for offentligheten som en kuriositet. Å isolere psykisk syke
var altså ikke noe nytt, men en gjentakelse av historien.
Et mer skadelig utfall av den fysiske tilnærmingen nner vi på 1900-tallet, da leger og psykiatere begynte med lobotomier. Dette var en hjerneoperasjon der man boret hull i hodeskallen eller stakk en ishakke gjennom øyehulen for å tukle med deler av hjernen og «kurere» pasienten.
Den franske losofen Michel Foucault hevdet at de moderne mentalsykehusene var en institusjon som brukte makt til å ekskludere og disiplinere de unormale, framfor å behandle og helbrede. Han mente praksisen med å isolere de syke fra samfunnet bygger på frykten for det fremmede. Ifølge National Library of Medicine er det tydelig at frykt fremdeles former hvordan vi tenker om psykisk helse. At psykisk sykdom har blitt forbundet med fare, kan altså ha påvirket tilnærmingen til syke; i stedet for å møtes med forståelse, blir individet bak lidelsen gjort til noe som må kontrolleres.
Holdningen kan også bli forsterket av at noen psykiske lidelser har blitt ansett til å ha en statistisk sammenheng med vold og kriminalitet. På samme tid skriver National Institutes of Health at psykisk syke langt oftere selv blir utsatt for vold – og at mange i tillegg møtes med lengre fengselsstraffer enn normalbefolkningen. Frykt er også en viktig årsak til hvorfor stigma har oppstått.
En tidlig motstemme til dette var legekunstens far, Hippokrates. Ifølge professor Farreras hadde han en
sentral rolle i å fjerne skam og skyld fra den syke. Han mente hverken at psykisk sykdom var skamfullt eller at psykisk syke individer skulle klandres for oppførselen deres. Kanskje var dette et tidlig forsøk på å behandle, framfor å kontrollere.
I dag er psykoterapi en av de vanligste behandlingsformene mot psykiske lidelser. Samtidig er det også en fysisk komponent med i bildet, både søvn, kosthold og fysisk helse har stor betydning for psyken. Vi vet også at behandlinger som elektrosjokkterapi (ECT) har dokumentert effekt, nettopp fordi ECT endrer kjemiske forbindelser i hjernen (som jo er en fysisk virkning). Likevel varierer både årsaker og symptomer, og det som hjelper én person, virker kanskje ikke for en annen.
Kanskje er det ikke så rart at psykisk sykdom så til de grader har blitt misforstått gjennom tidene. Psykens kompleksitet kan ha bidratt til mye av det eksisterende stigmaet omkring psykisk helse; det vi ikke forstår kan fort bli oppfattet som noe fremmed og nifst. Dessuten er ikke psykiske sykdommer (til forskjell fra fysiske sykdommer) noe man kan se eller ta på. Dette kan både ha ført til at lidelsene har blitt tatt mindre på alvor og at individet blir klandret i større grad.
Skammen og stigmaet rundt psykiske lidelser kan resultere i selvstigmatisering. American Psychiatric Association skriver at: «A recent extensive review of research found that self-stigma leads to negative effects on recovery among people diagnosed with severe mental illnesses.»
Dette skaper altså en ond sirkel der psykisk syke unngår å oppsøke hjelp, noe som igjen kan forverre lidelsen og gjøre det vanskeligere å oppnå bedring.
Ifølge en rapport gjort av Folkehelseinstituttet i 2018 opplever omkring 16–22 prosent av voksne nordmenn en psykisk lidelse i løpet av et år. At stigma i praksis kan gjøre det vanskeligere å bli frisk er særlig problematisk i et samfunn der 1 av 5 voksne til enhver tid oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse. Stigma er derfor ikke bare et individuelt problem, men et samfunnsproblem som handler om folkehelse.
Gjennom historien har tilnærmingen til psykisk sykdom vært preget av en drakamp mellom ønsket om å forstå og behandle, og ønsket om å kontrollere, drevet av frykt for det ukjente. Selv om samtalen om mental helse i dag er betydelig mer normalisert, har historiens stigma slått sterke røtter, som også består i dagens samfunn. Foucault beskriver dette som en mangel i den moderne tid: «In the serene world of mental illness, modern man no longer communicates with the madman [...] there is no common language: or rather, it no longer exists». Kanskje er det nettopp i de daglige samtalene vi tydeligst merker at stigmaet fortsatt lever, gjennom mangelen på ord; som en stille arv fra historiens brutaliteter.
MODESUPERFØKKDOG
Folkemusikk-bølga i Norge er eit faktum. (Fri)jazz er for enkelte blitt eit skjellsord. Her er to nye, Bergens-baserte band som eksperimenterer med jazzen.
Det er kveld, april. På scena på Østre står bandet Dogmode, snart står Superføkk der. Begge banda starta opp i haust, og held til i Bergen. Begge er jazza råkkeband, eller råkka fønkband. Dei viser oss korleis å eksperimentere med sjangrar i vår tids musikk!ora. Frå Dogmode: ein trommis (Herman Kirknær Krogh), ein kontrabassist (Ask Viste), ein gitarist (Arin Myklebost Gran) og ein trombonist (Alfred Wammer). Ingen vokalist, men ein mann med bart og notatbok kjem opp for å gi tekst til musikken: «Mode super føkk mode super dog mode dog super føkk». Bandet klarar seg godt utan tekst, Wammer stråler av overskot og speler bandmedlemma gode. I publikum står ein del folk. Folka ler, drikk, svaiar på hoftene. Bandet spelar bra. Eg høyrer jazz. Eg høyrer råkkeel-gitar. Ofte passar den godt, i blant blir den merksemdssjuk. Så er deira femte konsert (tilsynelatande)
ferdig: «No kjem Superføkk. Dei har øvd, det har ikkje vi.» Her ligg kanskje grunnen for dei lange overgangane mellom låtene; for det til tider hakkete uttrykket til Dogmode. I publikum er det ganske mykje folk no. Ikkje heilt sild i tønne, meir potetgull i pose. Dette er Superføkks tredje konsert, utan å ha slept noko musikk enda. Først eit alvor i bassen (Eik Stavem). Det er bassgitar, det er leikent, men her er noko alvorleg. Gitaristen (Ole Hellik Lobben-Seth) skjer ei grimase. Trommisen (Victor Skullerud) er foreløpig fullt påkledd. Seinare skal det blir så sveitt at T-skjorta forsvinn. Saksofonisten (August Ramstad) står fremst, han oser av sjølvtillit. Publikum nikkar på hovudet, dansen kom så lett i stad, no er han meir uviss. All vissa er hos bandet. Det er ein litt rampete balanse, som om dei ferske musikarane må bevise noko. Så kjem noko nytt, mindre alvorleg, rolegare. Lobben-Seth innleiar ein ny song.
Det er seigt her no: Du vil at dei skal skru opp, dei gjer det ikkje. Dei seige tonane er gode. Saksofonisten har eit lite trommesett framfor seg no, han speler tromme. Scena og golvet !ørtar. Smell med tunga og andre munnlege lydar i eit ekko som eit eiga instrument. Det er kult. Saksofonisten er trommis, er munnleg musikar, er vokalist no. «Fjeset ditt er blankt for meg,» syng han på penbergensk. Det er ei behageleg, truverdig røyst som svinn hen og overgir seg til saksofonen, til noko langt meir bråkete. Dei leikar der oppe. Dei lagar bråk, god bråk. Det er jazz, funk, råkk, det er ... tekno? Rytma minner til tider om tekno, men på scena står eit fullt band. Det er dans, applaus, det er «Superføkk, superføkk, superføkk!». Golvet opnar seg, !eire gongar, for moshpits. Jazz-pits, jazza moshpit? Å, jada. Til tider går moroa frå scena likevel utover publikum: «Berre spel!» blir ropt, når enda ein langdryg intro
speler seg ut. Soloar er kjekkast for dei som sjølv spelar dei. Kanskje funkar dei betre på ei innspelt plate, men sannsynlegvis vil desse vere unød-vendige når bandet speler så godt i lag. «Ikke gå enda – det kommer noe veldig, veldig viktig no!» seier Ramstad. Dogmode kjem oppatt på scena. Dei tar ei låt i lag, dei tar ei til. Det er Super Dog Føkk Mode. Det er Dog Føkk Super Mode. Det går opp for ein at det heile har vore oppvarming – for seg sjølv. Det låter som jam, men det er ikkje det. Blir det for langtekkeleg? Publikum seier nei: dei dansar meir, meir. Det er openbert noko med desse mennene. Med nokre gjennomgongar og revideringar vil dei truleg nne «solo-balansen».Potetgullposen har blitt rista, det er potetgull i heile rommet: Alle skal få! Og alle skal få, få, få når Superføkk spelar på Hulen 30. mai og på sommarfesten til Bergen Arkitekthøgskole 31. mai.
Tekst Asta Eikemo
Foto Adam Reis
FØRSTEHJELP FESTIVAL -
…siden du allerede har hørt om Øya og Roskilde.
Tekst Redaksjonen
Illustrasjon Kari Orvik Olsson
Heim festival, 17.-19. juli, Hasselvika Hvis du be!nner deg i Trondheimsregionen i sommer, så burde du ta den kjappe båtturen som skal til for å komme seg til Hasselvika og Heim festival mellom 17. og 19. juli. Dette er femte året festivalen arrangeres, og den har vokst litt og litt for hvert år som har gått. Det blir telt, bading, turklær, folkedans, DJ helt til sola forsvinner bak horisonten langt uti fjorden, masse deilig musikk som gir deg lyst til å klemme en fremmed. Hvis alle bare hadde vært trøndere, så ville verden blitt et bedre sted. I år spiller Boko Yout, Valkyrien og louilexus samt massevis av gode vise-/ folkemusikk-/folk-artister, siden vi er «inne i en folkebølge».
Monument festival, 31. juli-3. august, Numedal Langt inn i de forlatte skogene i Numedal !nner du teknofestivalen Monument. Her kan man danse i trance langt inn i de sene nattetimer, og oppleve rave-kultur slik som den skal være. Ingen høye hestehaler og pappagutt-vester her i gården, bare fri dansing, LSD og
LHBTQ+-vennlighet. Lineupen er sikkert bra, men det er vanskelig å si noe sikkert om, for greia er vel litt at ingen har hørt om dem. Monument er kjent for å ha helt magisk lyd og lys. Skikkelig barbeint-festival, altså!
Riddu Riddu, 9.-13. juli, Manndalen Det blir stadig mer populært å reise nordover for å oppleve midnattssolsommeren. Nå begynner Lofoten å bli fullt, da er det åpenbare alternativet Nord-Troms. Urfolksfestivalen Riddu Riððu i Manndalen tilbyr musikk, kunst, forestillinger, ungdomsprogram, barnefestival, seminarer, kurs (tidligere joikekurs og smikurs), !lm og litteratur. Og viktigst av alt, deilig nordnorsk sommer. Programmet er nok til å trosse myggen, for her kan de friste med alt fra heavymetal, rock og EDM, til nordnorsk hiphop som smeller, til powwow (NordAmerikansk urfolksdans). Vi sees i nord!
Indiefjord, 12.-13. juli, Bjørke Denne lille og vennlige festivalen, Indiefjord, feirer indiepåppen og idyllisk natur. Blant fjorder og fjell
kan du som indiepåpp-elsker nyte et godt utvalg av både norske og internasjonale artister, band og DJer. Festivalen i Bjørke, ikke langt unna Ålesund, lover det hele. Og dersom den lokale campingplassen eller hotellet er fullbooket, sier de at de skal nok hjelpe deg med å !nne en løsning. Skikkelig koselig altså!
Mela, 15-17. august, Oslo Om noen sier festival i Oslo i august, så sier du: Øya? Nei! Mela-festivalen på Rådhusplassen, svarer vi. I snart 25 år har Melafestivalen vært arena for kultur og kunstuttrykk fra hele verden. På sanskrit betyr nemlig ordet mela «å møtes», og festivalen lykkes i å være en møteplass for feiring av kulturelt mangfold og innvandringens deltakelse i det norske kulturlivet. Festivaldagene er fylt med dans, musikk, god mat, og aktiviteter som forlenger livet. Nå som Mela har begynt å annonsere lineupen kan vi glede oss til fantastiske musikere som 9 grader nord, Fabiola Mendez og Katarina Barruk. Om du ikke enda er overbevist skal din stakkars lommebok frydes at denne festivalen har fri adgang. Vel møtt.
Fjellparkfestivalen, 18-19. juli, Flekkefjord
En dag på åttitallet gikk en kommunal kulturkonsulent en søndagstur i Fjellparken i Flekkefjord og så et potensial. En naturlig am!liknende planløsning: en perfekt lokasjon for en festival! Og så var det gjort. En endagsfestival i 1982 har nå blitt en tredagersfestival. I starten var programmet en hybrid mellom råkk, gospel og glad jesus-musikk for å ikke konkurrere med de allerede etablerte kulturene. Nå er festivalen mer renspikka råkka, noe som gjør Fjellparkfestival til Norges lengstlevende råkkefestival. Kuratert og drevet av småbyens ungdommer, har de i alle år prydet seg med å ha «booket de store da de enda var små». I år gjør de det igjen! Nå med en lineup bestående av både store navn som Honningbarna, GBZ, Death by Unga Bunga og Fjorden Baby!, men også mindre navn som Føkkefjord, Hordom og The Clumps. Flekkefjæringene kan det!
En av de viktigste målsetningene for det moderne liberale demokratiet må være å holde de økonomiske forskjellene små. Dersom økonomisk ulikhet får vokse fritt har demokratiet ingen grobunn; SørAfrika (og for øvrig det afrikanske kontinentet ellers), USA og Russland er vitnesbyrd over feilslått omfordelingspolitikk med oligarkier som resultat. Det må dermed til stadighet undersøkes hvordan omfordelingspolitikken kan forbedres. Alternativene kan virke få eller ineffektive. Formueskatten kan få utslag på verdier som skaper arbeidsplasser, og inntektene er allerede beskattet opp mot tålegrensen. Hva kan da ellers gjøres for å motvirke forskjeller?
Det nnes ingen mer effektiv måte å drive økonomisk omfordeling på enn mellom generasjoner. Fra én generasjon til en annen vil de urimelige tildelte utgangspunktene rettes noe på. Ikke bare slipper folk å se sin (i varierende grad) hardt ervervede formue gå til staten (fordi de er døde), men også politiske spørsmål som boligkrisen i storbyene vil kunne utjevnes med arveavgiften. Arv av store pengesummer har omtrent samme tåpelige funksjon i et moderne demokrati som monarkiet; håndfaste medfødte privilegier som går fra mor til datter uten at det foreligger innsats utover tilfeldigheter. Riktignok kan man innvende at et viktig incentiv for å drive innovasjon, skape arbeidsplasser og teknologiutvikling er å kunne gi noe videre til barna. Greit nok – si at arveavgiften slår inn på noen millioner for å verne dem som arver minst, og som for lønn progressivt øker, til den er på rundt 90% for milliardærer; Witzøes datter lever nok vel med 3 milliarder. De resterende 27 milliarder kan fordeles på de 102 600 barna i Norge som vokser opp i fattigdom.
Evighetsmaskinen debatt-om-arveavgift må med det erklæres død. Takk for at du har vært en opprivende vors-samtale og IQ-test for potensielle datingpartnere. Hvil i fred. Takk for alt du var for oss. Du ga oss så mye, og vi vil alltid gjøre opprør for deg.
Tekst Oskar Macdonald Dunlop
Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø
PUNGSJÅTT MAFAKKA
er du hypp på å bli del av et fellesskap, eller?
Tekst
Åse Stefansen
Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund
Så la det seg slik til rette, at fremfor meg, eller rettere sagt overfor meg, hang en pung klokken tre om natten. Situasjonen var den at etter et rømmegrøtlag, som selvsagt fant sted en tilfeldig lørdag i april, skulle jeg, som utsendt fra redaksjonen, forsøke å gjenskape det omdiskuterte fadderukeritualet fra NHH; nemlig pungsjåtten.
I nattens mulm og mørke, strakk jeg huden på pungen ut og dannet slik en liten skål mellom ballene. Skålen fylte jeg med sprit. Så rant spriten fra pungen ned og inn i min munn.
«Var dette alt?» spurte kjæresten min meg.
«Ja,» svarte jeg og tørket av haken.
Ikke senere enn fem over tre var pungsjåtten avmysti sert. Det antiklimatiske – til og med skuffende – ved øyeblikket har selvsagt sine grunner, utover dem selve pungsjåtten angår. Jeg befant meg nemlig kvartveis i livet, ikke rådvill blant
ukjente, men på mitt eget kjøkken, sammen med en naken kjæreste jeg hadde sett pungen til før.
Selvsagt var det annerledes for dem som følte seg tvunget til å slurpe sprit fra en fremmeds pung. Dog kan man ikke holde de ansvarlige ansvarlige for mangel på innhenting av informert samtykke. I 2015 rådet selvsagt lovløsheten også når det gjaldt seksuelle innvielsesritualer. Å slurpe sprit fra pung var nemlig en slags inntredenen i de voksnes rekker på NHH en gang på 2010-tallet.
NHHs egen studentavis omtalte både pungsjåtten og andre seksualiserte leker fra fadderuken. Ikke overraskende førte kulturdekkingen til hysteri. Det hele endte med at redaksjonen i K7 Bulletin ble kastet. En fraksjon av redaksjonen brøt så med K7 for å kunne ivareta den frie presses integritet. De grunnla dermed Stoff; magasinet som kjemper for en seriøs, noe ironisk distansert, kulturjournalistikk.
Ti år er gått siden den tid, og jeg er av samme oppfatning som de mange på NHH som i studentlivets spede begynnelse elsket å slikke krem av ukjente kropper: K7 Bulletins dekning av pungsjåtten var altfor unyansert.
Sosiologen Émile Durkheim skriver nemlig om ritualer at de har evnen til å gjøre profane objekter hellige. Det er ved å utføre en viss handling på en viss måte over tid, dette er mulig. Under nattverd blir vin til jesu blod fordi vi hefter et bestemt meningsgrunnlag ved handlingen. Man trenger likevel ikke religion for å gjøre en ting hellig – også pungssjåttens betydning kan endres gjennom rutinisert handling over tid. Dette fordi ritualer har evnen til å bekrefte og forsterke de imaginære fellesskap som oppstår mellom handlende mennesker. Fellesskapet blir en katalysator for det Durkheim kaller «delte ideer», altså de brillene vi ser verden gjennom. Delte ideer forsterker igjen den medmenneskelige solidariteten innad i gruppen.
Så hva om pungsjåttritualet skapte det egentlige fellesskapet på NHH? Hva skjer når økonomistudentenes felles forestillinger om verden går tapt? Jeg tør ikke tenke på hva som kan skje hvis fremtidens kapitalister får innbildninger om at rettferdig fordeling og sekstimers arbeidsdager er løsningen på samfunnets problemer. Ei heller hvis brorskapet på NHH blir metooet ihjel.
At erfaringen var skuffende for min del nnes en enkel grunn til: Pungsjåtten som ritual mistet sin helliggjørende effekt når den som tok sjåtten ikke ble en del av noe større ved å utføre handlingen. Jeg forble den samme, og kjæresten min var seg selv lik der han stod med bokseren rundt anklene midt på kjøkkengulvet klokken fem over tre om natten. Så var det ikke annet å gjøre enn å tusle inn på eget rom og legge seg. For ham med våte baller. For meg med enorm kjærlighet for den som lot meg slurpe ballesvette.
TIDIG - TIDS - KVISS
«Kom mai, du skjønne milde!», sa ingen eksamensstresset student, noensinne. Ta deg tid til en velfortjent pause fra lesesalen, og test tidskunnskapene dine!
Særlig nå i eksamensperioden oppleves ukene ekstra korte. Hvor mange minutter er det i en uke?
Mange studenter sliter med søvnløshet. Det bestemte britiske Tony Wright seg for å sette verdensrekord i. Hvor lenge holdt han seg våken i strekk? Slingringsmonn på 10 timer.
Tross eksamen er det snart tid for å stryke bunadsskjorten til 17. mai! Hvilken bunad regnes som Norges eldste?
04
05
I filmen Back to the future sier Marty McFly «Doc, I’m from the future. I came here in a time machine that you invented. Now I need your help to go back to the year ….. ». Hvilket år vil McFly tilbake til? Slingrinsmonn på tre år.
Det samme året ble en stor veldedighetskonsert arrangert i London og i Philadelphia. Hva het denne konserten?
06
Tekst Oline Okkenhaug Illustrasjon Emilia Ellingsund
En av de dyreste måtene å holde styr på tiden, er å skaffe seg en Rolex. I hvilken by holder hovedkvarteret til denne klokkeprodusenten til?
Jorden er delt inn i 24 forskjellige tidssoner. Hvor mange tidssoner finnes det i Russland?
Det finnes et hav av verdensrekorder å sette! Hva er verdensrekorden for å holde pusten under vann? Slingringsmonn på fem minutter. 08
Popstjernen Katy Perry var nylig i verdensrommet i 11 minutter. Der sang hun ikke «Fireworks», men en kjent amerikansk jazz-låt. Hvilken låt var dette? 09
USAs niende president, William Henry Harrison, er kjent som presidenten med kortest presidentperiode. Hvor lenge satt han med stillingen?
9. «What a wonderful world» av Louis Armstrong. 10. 1 måned - før han døde av lungebetennelse.
Fasit: 1. 10 080 minutter 2. 266 timer, som tilsvarer 11 døgn. 3. Hardangerbunad. 4. 1985 5. Live Aid. 6. Genève i Sveits. 7. 11 tidssoner. 8. 22 minutter.
Hei, kjære leser. For å være litt selvre ekterende og pedagogisk: Dette er en spalte hvor en stoffer hver utgave utsetter seg for potensiell vanære. En skal gi leserne noen personlige anbefalinger som vil prege ens egen internetthistorikk resten av livet (shoutout til vår gamle medjournalist som snart er psykolog, og gjerne skulle avpublisert sin anbefaling av en 194 regler lang artikkel kalt «Do You Know How to Behave? Are You Sure?»). Denne gangen falt denne oppgaven på meg, Maja. Hallo. Hyggelig. Her er to ting jeg vil anbefale at du begynner med.
Skaff deg en skapende hobby
Jeg er en stor hobbyentusiast. I en tilværelse som kan virke hensiktsløs, mener jeg rett og slett at meningen med livet som menneske er å skape. Det er vårt instinkt, å lage ting som ikke fantes før. Det være seg en familieoppskrift, et tegnet bursdagskort, et ettet armbånd, å opp nne hjulet, lage hulemaleriene, bygge pyramidene – vi har alltid søkt å etterlate oss spor for ettertiden.
Likevel er det relativt få som har en skapende hobby. Man la fra seg tegneblyanten et sted på barneskolen, og plukket den aldri opp igjen. Man skrev sin siste skjønnlitterære stil på ungdomsskolen og så seg aldri tilbake. Og jeg tror forkastelsen av å jobbe med hendene, er noe av det som gjør oss så utilpasse med vår plass i verden. Vi er dyr som pleide å bygge og reparere husene våre selv, hakke veier med hendene, sy våre egne klær. Vi er ikke lenger skapere, vi er samlere av ting som noen andre har skapt. Vi kjøper klærne våre, maten vår. Vi bygger ikke og vi sår ikke, vi trener, helt uten noe annet mål enn at det er «for oss selv».
Jeg tror vi hadde hatt mye mindre krig i verden hvis alle hadde en skapende hobby. Hvis Trump kunne strikke, hadde han hatt noe hyggelig og produktivt å legge ngrene i. Hvis Putin stilte seg bak kameraet i stedet for foran tror jeg han kunne sett noe nytt. Hvis Musk designet og bygde sine egne biler i stedet for å betale noen andre for det, tror jeg han kunne innsett at mennesker ikke er så utskiftbare. Hitler er jo det ekstreme eksempelet, mannen som sluttet å male. Hvis alle disse mennene kunne gledet seg til at et knippe tomater de plantet helt selv i vinduskarmen spirte, tror jeg de hadde hatt mindre ønske om å planlegge verdens undergang.
En ukvalifisert stoffer gir deg noen kvalifiserte anbefalinger.
Still dine besteforeldre de spørsmålene du ikke har turt å stille Jeg ble tidlig klar over at den lille tiden jeg kk med besteforeldrene mine, måtte jeg utnytte så godt som mulig. Så jeg begynte å stille spørsmålene jeg var redd for å spørre. En ting jeg alltid syntes var underlig når jeg hang med min mormor, var hvor nonsjalant hun kunne slenge ut at noen hadde dødd. «Jaja, Johan ringte i går og sa at Jenny er død. Vil du ha kaffe?» Det var liksom bare bi-setninger. Så jeg spurte henne. «Hvordan klarer du å være så rolig når noen du kjenner har dødd?». Hun så på meg og sa «jammen, de har jo levd et liv. De kk tiden sin. Det er jo ikke noen tragedie det, når noen over åtti år går bort. Men unge, nei når unge dør, det er grusomt.» Jeg tok guts, og spurte «er du redd for å dø?». Det ledet til svar som «nei, jeg tenker liksom at det er noe etterpå. Men det gjør vel ikke du?» hvorpå vi diskuterte vårt syn på etterlivet og religion. Vi hadde kick-startet det å kunne snakke om hva som helst. Hun svarte, alltid. Vi sluttet å snakke om været, hva som gikk på tv, om byggeprosjektene i nærområdet. Hun begynte å fortelle lengre og lengre historier, om å måtte steke kjøttet i tran under krigen, om den mange ukers lange sykkelturen hun hadde med morfar før de giftet seg, tilgangen til menstruasjonsprodukter, om tyskerne som delte ut sjokolade til barna på skolen, om presten Pedro i Grønland kirke som på 50-tallet kjørte henne hjem på motorsykkelen sin.
Jeg begynte etter hvert å ta opp disse samtalene, som jeg nå etter mormor er gått bort, er så takknemlig for å ha. Stemmen hennes, grøtet av alderdom, som snakker gammel østkant-oslosk om livet sitt mens radioen spiller lite passende pop-musikk i bakgrunnen. Det varer og varmer lenger enn ethvert bilde jeg har av henne.
Tekst Maja Elfrida Reseland
Foto Kathrine Albrigtsen
S IDEN S I ST
Alle disse nyheter som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.
Siden sist har det vært påske. En tid for gjenfødelse, fornyelse og vekst. Noe har dødd og noe lever ennå. Nytt på nytt tar sommerferie, hvorpå vi skal forsøke å dekke dine behov. God appetitt.
Noe dødt
Den liberale paven Frans døde i påsken. Dette var etter et besøk fra JD «Antikrist» Vance, som trolig sugde ut pavens siste livsgnist, lik en desperant fra Harry Potter. I skrivende stund er situasjonen enda uklar og vi er i påvente av hvit røyk, et signal om !erstemmighet for ny pave. Det har nå angivelig blitt satt opp forbudsskilt mot å «vape» i Vatikanet.
Når vi først snakker om røyk, har det vært rekordstore skogbranner i Storbritannia. Store områder i Skottland og Nord-Irland har vært spesielt hardt rammet. Er dette sentraliseringspolitikk? Få Senterpartiet på banen!!!!
Så til noe levende Fotballen lever. Bodø/Glimt spilte mot Tottenham! Så klart tapte Bodø/Glimt kampen. For en gangs skyld samler nordmenn seg om et lag, siden vi sjelden får oppleve
slike prestasjoner fra herrelandslaget. Forutenom alle tromsøværinger som sitter samlet og roper i kor: «Når æ pesse, så pesse æ gult!». Bodø/Glimt har fortsatt mulighet til å gå videre, og møter Tottenham på hjemmebane i Bodø på torsdag. De kongelige kommer for å heie, noe som – i tillegg til deres vanlige apanasje og losji – vil koste staten dyrt. Stoff følger med i spenning, men for å holde med våre venner i Troms (og absolutt ikke i et forsøk på å være kontrær) konstaterer vi at Stoff hater Bodø/Glimt og monarkiet.
Med sjokkhøye søkertall er det blåst nytt liv og giv i lærer- og sykepleierutdanningene. De unge vet hva samfunnet trenger! Noen som også tror de vet det er Fremskrittspartiet (FrP), som ønsker å kutte i studieretninger som ikke trengs. Så adjø til samfunn og humaniora og hallo bleieskift og kalkulator. Uansett hva som kommer først; eldrebølgen eller det fremprovoserte økende havnivået. FrP vil løse dem begge, og å lansere en Sylvi-is er første steg i å senke klodens gjennomsnittstemperatur.
Når vi først snakker om global oppvarming, nei, kremt, globale
saker. En annen sak som ligger og ulmer er snakket om en potensiell EU-avstemning. Det meldes at unge og damer er mest usikre på hva de vil. Godt man re!ekterer litt.
Og så til noe trivielt
Siden sist har det !orert av nye bergensinspirerte memesider som harselerer med alt og alle. Spørsmålet alle stiller seg er: Hvem står bak?
Stoff har undersøkt all mulig empiri og kommet fram til at det er Karl Ove Knausgård.
Den tyske hotellkjeden Lindenberg har kjøpt opp den lille øya Midtøyna i Askøy kommune. Nummer én: Hva skal de med den? Nummer to: Trump driver, i tillegg til USA, også sin egen hotellkjede! Får han høre om dette, kan det være det perfekte skalkeskjulet for å endelig kjøpe Grønland. Ånei.
Ulrikke Brandstorp har født i Bergen, og vi ber til høyere makter om at mammapermen varer lenge og vel. Det forespeiles at Bakermesterskapet oppnår en eksponentiell oppsving i seertall, og at innbyggerne ved Koengen endelig kan være bosatt hjemme under innspillingen, uten
å risikere migrene og sprengte trommehinner.
Bergens Tidende publisert en Studvestsak sterkt inspirert av Stoff-spalten «Dødstoff» fra utgave 77. Med en kommende mangel på kulturredaktør, er det godt at BT har steder å nne inspirasjon. Også Studvest hevder at Nygårdsgaten har gått under, men de tør ikke engang å drepe Legal. De er som mobberen i skolegården som går for det ufarlige målet med uinteresserte foreldre: Rævedilter. Studvestspaltisten kk mye kommentarer på utseende (se: blondt hår og hvit sommerkjole). Stoffs artikkel skapte også stor ståhei – men ikke for ingenting. Dog setter vi pris på oppmerksomheten; vi liker å være en snakkis. Uansett, godt at Studvestspaltisten ikke hadde en ministerpost, for da måtte hun ha gått av.
Apropos, Jan Eggum skal ikke bli LO-sjef. Det skal heller ikke Jørn Eggum.
Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Illustrasjon Kais Chaouch
