#79

ansvarlig redaktør Åse Stefansen samfunnsredaktør Oskar Macdonald Dunlop kulturredaktør Asta Eikemo fotoredaktør Marie Hovdum Lind nettredaktør Elise Brudevoll Skjekkeland, Benjamin Wittemann illustrasjonsansvarlig Emilia Valentina Bakke Ellingsund

grafisk ansvarlig Emilie Myrene Stokke

some-ansvarlig Casper Sørestrand

webmaster Nikolai Gangstø redaksjonen Aurora Fykse, Borghild Rangnes Homlong, Carl Ruge, Eirik Zondag

Hustad, Elise Brudevoll Skjekkeland, Ida Sofe Carlson Nossum, Mikkel Grimstad, Nora Nesje Grimsmo, Oline Okkenhaug, Safa Hashi, Sylvester De Faria Loe, Synne Syslak fotografer Anna Hotvedt Sundby, Benjamin Wittemann, Hild Berntsen, Ida

Måren Løseth, Kathrine Albrigtsen, Nina Stamnes Søyland, Randi Marie Glomsrud

illustratører Casper Sørestrand, Daniel Jin Heggelund, Eirik Svensvik, Emilia Valentina Bakke Ellingsund, Inga Hesthom Rohde, Isak Reinhardsen Vittersø, Mari Nordgreen, Oda Austvik, Oda Bellen Hafan, Selma Fyllingsnes, Silje Agledal, Maria Hanset Demdal, Sunniva Knutsen Lund

grafikere Anna Elisabeth Raudberget, Ansam Umar, Casper Sørestrand, Emilie Solheim-Moe, Espen Hop, Håkon Sætran Blom, Lisa Elverhøi, Magdeli Ärnström

daglig leder Linnea Lamøy

styreleder Borghild Rangnes Homlong

publiseringsdato 23.09.2025

trykkedato 22.09.2025

trykkeri Schibsted trykk

TAKTISK STEMMING ER INGEN DEMOKRATISK TAKTIKK

Valgkampstrategien Miljøpartiet De Grønne (MDG) førte under opptakten til valget, kan i verste fall skade det norske demokratiet. Ikke fordi enkeltsakspartier truer den ideologiske underbygningen i det norske partilandskapet, men fordi sperregrensedramaet ble løst gjennom oppfordring til taktisk stemming.

I en valgkamp der politiske kommentatorer ropte varsko om at sperregrensa kunne avgjøre valget, var det lett å overse kjerneuenighetene i de politiske sakene som ble fremmet. Både massemediene og sosiale medier forerte av saker (og videoer på høykant) om hvordan velgerne kunne stemme taktisk for å oppnå ønsket fertall på Stortinget.

Valgforskeren Johannes Bergh ble intervjua av TV 2 den fjerde september. Under overskriften «Hvor vågal er du?», ble det skissert fram tre måter å stemme taktisk på. Hver måte fkk en risikovurdering. «Med liten risiko» stemte du på et parti du ikke nødvendigvis er uenig med, men som ville dra politikken i en viss retning. «Med middels risiko» stemte du for å få et parti over sperregrensen og slik sikre ønsket fertall i en av blokkene. «Med høy risiko» stemte du for å påvirke sistemandatet i ditt valgdistrikt.

En spillmetafor, der risiko blir forbundet med pokerinnsats gjennom et ladd ord som «vågal», har lite å gjøre med et demokratisk valg. Ved at mediene fremmet saker om velgerstrategier og meningsmålinger, heller enn partienes politikk i forkant av valget, forsømte de sitt eget opplysningsmandat. Verre ble det da et politisk parti kastet seg på samme trend.

Da MDG mot slutten av valgkampen satte inn sitt siste støt for å sikre seg velgere, slo de politisk mynt på i hvert fall to av de tre stemmestrategiene Johannes Bergh skisserte fram. «Er du rødgrønn? Stem taktisk på MDG i år!» stod det på nettsidene til MDG. På Facebook la partiet ut poster der de oppfordret til å stemme MDG dersom du vurderte å stemme SV, men liker EU. Var du for en grønn politikk, men tilhørte høyresida skulle du stemme på MDG for å sikre at Sylvi Listhaugs oljepolitikk ikke ville trumfe gjennom i regjering. Slik sikret de seg «spillerne» som gikk inn i valget med lav eller middels risiko-«innsats».

Valget skal imidlertid ikke være et politisk spill der velgerne (eller spillerne) bes stemme annerledes enn de hadde tenkt. Det norske demokratiet er tufta på prinsipper om indirekte påvirkning. Jeg stemmer på et parti med representanter hvis politiske meninger samsvarer noenlunde med mine egne. Slik sikres individets politiske påvirkning gjennom valg. Å stemme på et politisk parti som ikke samsvarer med mine egne overbevisninger gjør det derimot ikke.

Smarte var de i denne omgang, men om MDGs taktikk blir slukt opp av de andre små partiene ved neste valg, kan det i ytterste konsekvens undergrave en særs viktig pilar i det norske demokratiet. Dersom den økende andelen meningsmålinger, forhåndsstemmer og oppfordringer til taktisk stemmegivning fortsetter, ser vi nemlig konturene av et nytt type valg der velgernes taktikk vitner mer om pokerspillets risikovurderinger enn politisk overbevisning. Partiene må være tydelige på egne politiske standpunkter, ikke spille på innbyrdes blokksolidaritet eller være kompromissløse i innsankingen av usikre velgere, for å unngå dette.

Vi trenger reelle svar på klimautfordringene globalt og naturødeleggelsene lokalt, ikke populistiske valgkampstrategier. Å slå politisk mynt på velgernes stemmestrategier, undergraver fundamentet det indirekte demokratiet er bygd på. Når MDG likevel kom over sperregrensa, gjenstår det å se hvor langt de er villige til å gå i kampen for en rettferdig politikk som sikrer natur, miljø og klima. Vi kan bare håpe at de grønne partiene er sterke nok til at systemendringer settes på dagsordenen. Natur- og miljøpolitikken må være kompromissløs og solidarisk i ordenes rette forstand.

Åse Stefansen ansvarlig redaktør red@stoffmagasin.no Illustrasjon: Casper Sørestrand

TRE KULE AKTIVISTER FORTELLER DEG HVA DU SKAL GJØRE

Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Line Khateeb

Leder i Palestinakomiteen

Foto: Birte Bødtker

Vi er mange som bryr oss om folk, naturen og verden rundt oss og blir både lei, og sint over at det er så utrolig urettferdig. De følelsene kan du bruke til å handle! Vi kan få til utrolig mye om vi samler oss, og det er helt fantastisk å se hva som kan skje om du samler en liten gruppe folk som har lyst til å skape endring. Det er ikke så vanskelig!

Aktivister er folk som er villige til å bruke tiden sin og tidvis kroppen sin for å fremme et budskap, blokkere en bank eller et gruveanlegg. Noen av de mest kule og modige menneskene jeg kjenner er aktive for klima, for menneskerettigheter og for internasjonal solidaritet. Det er også aktivister som strikker og syr, som organiserer gatefester, løp og konserter eller som skriver brev til politikere og universitetsstyrer. Det er egentlig bare fantasien som setter grenser for hvordan du kan være en aktivist og hva du kan få til. Aktivisme er den beste formen for antivirus mot fascisme og motløshet. Prøv selv!

Milla Haugen

Aktivist i Extinction Rebellion

Foto: Privat

Leter du etter kjæreste eller bare noen å førte med? Bli aktivist. Demonstrasjoner og aksjoner er det perfekte stedet å sjekke opp noen. Det er fullt av kule mennesker som bryr seg om verden, og dere samles rundt en sterk felles opplevelse. Dette er jo oppskriften på et crush. Jeg sjekket opp min kjæreste ved å ta han med på masse demonstrasjoner:)

Mat gjør alt bedre! Når jeg er lei meg eller sliten, lager jeg et godt måltid. Om du ikke liker å lage mat, gjør det enkelt. Kjøp en god lunsj, ta med litt sjokolade på lesesalen, sett deg ned med et lite kakestykke på kvelden. Det trenger ikke å være dyrt, men husk å kose deg med livets enkle gleder.

Frederic Hauge

Leder i Bellona

Foto: Sissel Forsberg

Mitt viktigste budskap til dere unge i dag er at det fnnes løsninger, og at det nytter å kjempe for dem.

For selv om det kan se mørkere ut enn på lenge, med stigende temperaturer på kloden og naturkatastrofer som rammer stadig oftere, er det viktig å fokusere på at det faktisk fnnes løsninger.

SIDEN SIST HAR DET VÆRT VALG

Jada, jada. «Enda en oppsummering av valget» tenker du kanskje, men her er altså vår oppsummering, i tilfelle det var noe du gikk glipp av. Fikk du for eksempel med deg at vi snakket om formueskatt?

Tekst Aurora Fykse

Illustrasjon Oda Bellen Haflan

De feste store begivenheter skjer bare hvert fjerde år: vinter-OL, fotball-EM for kvinner og valg. I år var det stortingsvalg. Etter fre år med Støre var det duket for regjeringsskifte – trodde vi.

For da skoleelevene stemte, ble FrP den store vinneren. Og siden skolevalget vanligvis speiler det kommende stortingsvalget, trodde vi den røde statsministerløperen skulle rulles ut for Sylvi og hennes hemmelige våpen: isen «Sylvis». Men da stemmene til det ekte valget ble talt opp, var ikke dette tilfellet.

Venstresiden vant knepent, men hva ligger egentlig bak resultatene? Stoff gir deg en oppsummering dersom du skulle ha oversett alle de andre valgkommentarene som fnnes der ute.

Ingen slagord. Bare valgkamp. Og formueskatt.

Det er klart at når milliardærene investerer så mye penger i valgkampen, fortjener de også debatt rundt saken de bryr seg aller mest om. En skatt som angår svært få

mennesker, og som har veldig lite å si for det endelige statsbudsjettet, men mye å si for unge gutter med ukelønn.

I årets valgkamp ble det satt rekord i pengedonasjoner til partiene. Milliardærer kastet penger etter KrF i håp om å sikre egne verdier (ikke de kristne) og borgerlig fertall på Stortinget.

Høyre lanserte slagordet «ingen slagord», som de fulgte opp med en rekke av sine kontroversielle hjertesaker som bedre læring i skolen og kortere helsekøer. Jo, og lavere skatter. Og der kom vi inn på formueskatten. Igjen.

Statsministerkranglingen

Samtidig som Dag-Inge Ulstein pyntet seg med nye dresser, kranglet resten av den borgerlige siden om hvem som skulle være statsministerkandidat. Det er godt kjent at de blå partiene ikke er like finke til å dele på lekene sine, men at det var den aller gjeveste skatten det skulle krangles om kom ut av det blå.

Statsministerkandidaturet utløste noe som kunne minne om våpenkappløpet mellom DDR og USA. Hvem som vinner vet ingen. Kanskje Høyre koker opp en atombombe i all hemmelighet? Vi har i hvert fall hørt lite om hvilket våpen som skal sikre lekeskatten i 2029.

IKKE SI NAVNET HANS

Valgkampen besto av mye, men det var noe som manglet. Klima- og miljøpolitikk var nesten ikke-eksisterende i den offentlige debatten; det samme gjaldt sikkerhetspolitikk. Trump har omdøpt det amerikanske forsvarsdepartementet til krigsdepartementet, og norske politikere behandler ham som «Han-HvisNavn-Må-Være-Unevnt». Likevel har Trump noe Voldemort ikke har: tilgang til tolv militærbaser i Norge. I stedet pratet vi om formueskatt og småpartier med partiledere som har både høyt lydnivå og høye tanker om seg selv.

Akk, og dette som påvirker oss alle pratet vi ikke om. FAKTISK SÅ VISER UNDERSØKELSER

AT NORDMENN STADIG BLIR

MER OG MER SKEPTISKE TIL SAMARBEID MED USA. DET ER KJEMPEPROBLEMATISK AT VI IKKE PRATER OM DET. Så sånn er det med den saken.

Ung og lovende

Stortinget ser nytt ut. For første gang er snittalderen under 45 år. Vi får 19-åringen Frøya Sjursæther fra Miljøpartiet De Grønne som den yngste representanten noensinne, som kan ta hevn på vegne av sin egen generasjon.

Når Stortinget skal klekke ut en lur løsning på hvordan vi skal møte eldrebølgen, kan Sjursæther holde seg for ørene og late som ingenting. Litt sånn som storting før har gjort når det gjelder klima.

Tap og vinn med samme sinn Mens Senterpartiet inviterte til pølsefest på sin valgvake, var andre partier opptatt med å feire historiske resultater. FrP gjorde tidenes valg. De fkk 47 mandater og ble med dette det største partiet på borgerlig

side. Nå var det vanlige folk sin tur. Iallfall for alle de vanlige folkene uten formue som endelig er klare for å få ned formueskatten. Sylvi har med dette brakvalget varmet opp til å stille som en reell statsministerkandidat om fre år.

MDG kom seg over sperregrensen for første gang. Det er fnt å se at folk bryr seg om at kloden brenner. Eller, nei, det gjør de jo ikke. Det var bare for å vippe valget. Klimaet driter vi i.

Rødt gjorde også sitt beste valg hittil, og i likhet med FrP gjorde de et brakvalg i Finnmark. Enkeltsaker som nei til elektrifseringen av Melkøya og vindkraft forener disse to ellers ideologisk veldig ulike partiene, og dermed er hesteskoteorien bevist. Her har Rødt forstått at det er lurt å prate om populistiske saker som faktisk treffer arbeiderklassen.

Høyre gjorde også tidenes valg, bare i feil retning. Erna klarte ikke å levere. Høyre fkk den dårligste

valgoppslutningen siden 2005, og «stjerna» Erna måtte gå av som leder i partiet etter en periode som er lengre enn alle Sovjetunionens ledere – utenom Stalin. Etter Ernas avtreden lurer mange på hvem som skal ta over, og hva dette vil si for Høyre.

Venstre klarte ikke å nå sperregrensen, og er med det en av valgets tapere sammen med Høyre. Hva Venstre egentlig står for, er fortsatt en uløst gåte. Hasj og liberal politikk blir stuet vekk, og Norge, som mange andre land, vender nesen mot det konservative. Gud har hørt deres bønner! KrF kom over sperregrensen, men tross milliardærstøtte ble det altså ingen borgerlig fertall.

Til slutt satt selvsagt gode, gamle, trygge, Arbeiderpartiet igjen med seieren. Og det blir altså fre nye år med Jonas Gahr Støre som statsminister. De holder seg mot formodning fortsatt fytende på at mange stemmer på dem, kanskje fordi de ikke vet bedre. Årets nyord kan fort bli «Stoltenback» – for

hvis alt annet svikter, er det alltid en Stoltenberg å falle tilbake på.

Og Senterpartiet? Partiet som gjorde et brakvalg for fre år siden, og som gikk inn i regjering? Nei, det gikk ikke så bra. Folk har endelig innsett at bak Vedums latter er det tomt. Helt tomt.

«Kommt in Norwegen eine ‘Tutti-Frutti-Koalition’?» Vi beholder Ap-regjeringen, og den fortsetter å være ledet av Jonas Gahr Støre. Støre må nå samarbeide med alle – røde, grønne, gule og blå. En ekte tutti frutti-koalisjon, som pressen har kalt den. Støre selv er skeptisk til stempelet. Og det kan man forstå – tutti frutti scorer lavest i isdisken. Likevel lever kallenavnet i beste velgående, både i inn- og utland. «Kommt in Norwegen eine ‘tutti-frutti-koalition’?» spør tyske aviser. «Ja,» svarer jeg, og det er alt vi har å si om den saken.

Urbanister og bønder, oljenæring og aktivist Ap-nestleder Tonje Brenna bytter

plass fra regjeringen til Stortinget, og får rollen som parlamentarisk leder. Etter høstens valg er det kanskje Brenna som får den mest utfordrende rollen, hvor hun må inngå kompromisser med alle partiene på rødgrønn side som har pekt på Støre som statsminister. Det blir ikke barebare. Et miljøparti som vil stanse oljeleting og sier ja til EU. Et senterparti som vil fortsette oljeleting og sier nei til EU, og som forsåvidt har kalt seg blå i etterkant av valget. Et sosialistisk parti som setter krav om oljefondet ut av Israel, og et rødt parti som ingen vil samarbeide med. Dette blir ingen «tur i parken» som de sier. Brenna må også dyrke vennskap med borgerlig side, for i mange saker vil Ap trenge også dem. For eksempel i spørsmål om Norges forhold til Europa, og i energipolitikken. Ja, kanskje i alle saker der det borgerlige Arbeiderpartiet er uenige med blokken sin.

STOFF MØTER GRIEGBIENE

OG DERES RØKTER

Manuel Hempel klargjør biene sine for vinteren. Du tror kanskje det innebærer å pakke dem inn i en dyne og kysse hver og en av dem på pannen?

Tro om igjen.

Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland

Enda litt tettere på bifolket.

I et av byens mest kjente bygg møter Stoff birøkteren Manuel Hempel. Vi blir med ham gjennom garasjen, orkestergraven og opp de utallige trappene til toppen av Grieghallen. På takets østside bor det om sommeren en summende landsby med fere innbyggere enn det er mennesker i Bergen. Nå skal biene hans klargjøres for overvintringen.

Hempel er utdannet romfartsingeniør, og fyttet fra Sør-Tyskland til Bergen for tolv år siden. For tiden skriver han en doktorgrad om klimarisiko på forskningsinstituttet NORCE. Ved siden av har han en langsiktig deltidsjobb som birøkter, et yrke han fkk øyene opp for hjemme i Tyskland. Der hadde hans nærmeste nabo fere bikuber på eplegården sin.

Selv startet han med birøkting for femten år siden, så da han fyttet til Bergen tre år senere, tok han med seg både interessen og virket. Nå har han totalt tjuefem bikuber rundt om i Bergen, i hager i Sandviken, næringsbygg i Fyllingsdalen, hotelltak ved Bryggen, i skogen på Fløyen og såklart på toppen av Grieghallen.

Bienes fire årstider

Det er lite fyveaktivitet ved ankomsten til taket, men Hempel forteller oss at det faktisk arbeider rundt tjuefem tusen bier i hver av de syv blå kubene.

– Er det en grunn til at bikubene er malt blå?

– Nei.

Fargevalget på bikubene er tilfeldig, sier han. Om sommeren er det nærmere femti tusen bier i hver kube, men inn mot vinteren reduseres antallet. Grunnen er de knappe ressursene om vinteren. Med færre bier, blir det mindre kniving om matfatet. Vinterbiene er derfor både sterkere og stautere enn sommerbiene.

Det er dronningbien som står ansvarlig for den voldsomme reduksjonen av biebestanden om høsten. Hun regulerer antallet bier ved å legge fere eller færre egg etter behov. Ved sommertider dobler hun bestanden. Hun kan legge opp til to tusen egg hver dag, og hver og én av dem kan bli en dronning. Hempel forteller Stoff at arbeiderbien og dronningbien er genetisk like, og at det kun er maten som gis til yngelen som skiller dem.

Illustratør Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Foto Marie Hovdum Lind

Birøkter Manuel Hempel.

«–

DE FÅR BOLIG , MEN RESTEN MÅ

DE FIKSE SELV »

Biesesongen begynner vanligvis i mars, med de første fne vårdagene. Da begynner de å fy ut. Ledsaget av fremveksten av de tidlige fruktblomstene og løvetann begynner honningproduksjonsesongen først i mai. Da er kubene tre ganger så store som ved dette besøket, fordi de både må romme en stor sommerbiebestand og økt honningproduksjon.

Etter sommeren – når det gule gullet kan høstes – reduseres størrelsen på bifolket igjen (bifolk er betegnelsen på det sosiale biesamfunnet). For at biene skal klare seg gjennom vinteren kreves det litt bi(røkter)stand. Biene må mates før det blir for kaldt til å åpne kubene – kulden ville ha drept dem.

Summende siruphelling

Den taktfulle birøkteren åpner forsiktig opp den ene kuben. Nå utspilles ritualet vi kom hit for å se: bienes siste nattverd. Hempel sprøyter forsiktig litt vann over dem for å hindre dem i å fy langt. Han stryker lett over dem med bare hender.

Litervis med sirupfôr.

en viss vinkel i forhold til solen. Det blir derfor helt diskostemning når all sirupen er fordelt.

– Det er bedre for biene, fordi hanskene kan knuse dem. Man har ikke kontroll med hansker, og burde heller jobbe rolig og passe på at biene ikke blir sinte.

Men av og til skjer det likevel.

– Jeg blir sikkert stukket femti ganger i løpet av sesongen.

Hempel forteller at man utvikler bieallergi etter første stikk, og at det først er ved andre stikk man fnner ut av om birøkterdrømmen står for fall.

Uansett, tilbake til foringsritualet. Hempel heller mengder tyktfytende sirup fra store spann inn i hver kube. Det oppstår økt summing i kubene, og små øyne titter opp fra øverste bikubeetasje. De kommer for å hente biefôret. Biene forteller hverandre hvor maten er ved å svansedanse i

Sirupen består av ulike sukkerarter som ligner så mye på den naturlige nektaren biene fnner ute, at de visstnok ikke merker noen forskjell. Sukkerblandingen er hovedenergikilden til Griegbiene om vinteren, det er den de produserer honningen av. Men det spises også av honningrester – om de har klart å produsere nok.

Han presiserer at det er viktig å gi dem all maten de behøver før kulden setter inn, men ellers klarer de seg på egen hånd.

– De får bolig, men resten må de fkse selv.

I de kalde månedene som kommer, samler biene seg til en klase i hver kube. Ved å varme seg på hverandre og spise seg gjennom honningreservene, klarer biene å holde temperaturen inne i klasen på omtrent tjue grader – selv på de kaldeste dagene. Dette er den faktiske årsaken til at de produserer honning: den er en energikilde om vinteren.

Det koster veldig mye tid og arbeidskraft å produsere honning. Et helt livsverk. Et seks uker langt livsverk. To millioner blomster må besøkes for å lage ett eneste glass honning. Det er mange blomster, det.

Sosial(istisk)e bier

Både vepsen og humlene som har summet rundt brusfasken din i høst, går nå mot en sikker og ensom død. Dronningene deres graver seg nemlig ned alene (full av egg) og starter opp et nytt diktatur etter hver vinter.

Hos biene fortoner det seg annerledes. Som et harmonisk summende fellesskap, møter de vinteren sammen. Selv om biene har en dronning, betyr ikke det at de lever i et enevelde. Biene kan stille mistillitsforslag til dronningen, og hun kan stille kabinettspørsmål til grasrota. Ved mangel på løsning, forlater dronningen kuben, eller så dreper biene henne før det har gått for langt (frihet, likhet, brorskap).

Blir det for mange i én kube, lager de en ny dronningbie. Da stikker den gamle dronningen av med halvparten av bifolket. Hempels håp er

at lediggående bier på bopel-leting skal summe forbi den tomme bikuben han har klargjort nettopp til dem. Merverbi.

Ingen bullshitjobber i bieråkratiet Bienes bare seksukerslange livsløp fører til en hyppig utskiftning av bestanden. Når biene dør, kastes de ut. Det betyr at hauger av bielik blir liggende utenfor kubene. I løpet av bienes korte liv får de nye roller fere ganger. De blir pleiebier som pleier yngelen, byggebier som bygger i byggevoks, speiderbier som speider, vaktbier som passer inngangen og trekkbier som trekker ut fra kuben.

Hempel forteller at biene blir trekkbier først på slutten av livet. Det er fordi den oppgaven er mest risikabel. En tredjedel av biene i en bikube er trekkbier. Deres oppgave er å fy

ut, hente vann, hente pollen, hente nektar. På slike reiser medfølger farer rundt enhver sving: regn, vind, måker, mennesker. Resten er hjemmeværende. Sammen får biene alt til å gå rundt.

Hvis biene kunne stemme… Hadde de i hvert fall ikke stemt FrP, svarer Hempel når vi spør ham. De heller nok mer i retning av MDG, Rødt eller SV. I den rekkefølgen.

– Som alle fornuftige mennesker, sier Hempel.

Med ulike roller bidrar alle til å lage honning til bikubens pensjonsfond, som hvert bieindivid skal få gode av i det lange (seksukers)løp. Allikevel har tanker om at like bier leker best sneket seg inn i kuben.

«–

ER DET EN DOKUMENTAR ?

BIRØKTER MANUEL HEMPEL HAR IKKE SETT BIEFILMEN »

Vi lærer at like bier også lukter best. Hver kube har sin egen lukt, det er bare bier med riktig kubelukt som slipper inn. Dette fordi biene frykter at noen utenforstående skal komme og rappe honningen deres. Men ifølge Manuel Hempel er biene nokså korrupte.

– Kommer du med honning, slipper du inn uansett.

Birøkteren forteller også at et sterkt bifolk kan røve honning fra et svakt bifolk, siden det er enklere enn å lage egen. Heldigvis hjelper birøkteren dem fra denne skjebnen ved å ta den først.

Aerodynabzzzsk

Når man først treffer en birøktende romfartsviter på toppen av et tak omkranset av en kvart million små summende romskip, er det klart at man stiller det spørsmålet alle har stilt seg siden de så Bieflmen i 2007.

– Hvordan er det mulig at en bie kan fy, når alle vitenskapens lover tilsier at den ikke burde være i stand til det? Ifølge Bieflmen er vingene deres for små til å egentlig kunne løfte den store kroppen.

Et tilfluktsted på østsiden av Griegtaket.

– Er det en dokumentar?

Birøkter Manuel Hempel har ikke sett Bieflmen.

– Men skulle jeg ha designet noe som skulle fy, hadde det ikke sett ut som en bie.

Men fy, det gjør de likevel. Hempels bier kan fy hele fem kilometer fra Grieghallen. Det er mye lengre enn til både Nordnesparken og Brann Stadion.

Den store bieavskjeden Hempel forteller at værforholdene i Bergen ikke er optimale for birøkting; skiftende klima og stadig kortere vintre er et problem. Egentlig foretrekker biene tjue grader og vindstille. Men det gjør også varroamidden, og den bryr seg ikke engang om regn. Varroamidden er en østasiatisk midd som kom til Europa på syttitallet og drepte nittifem prosent av alle biene som fantes.

– Alle honningbier som fnnes der ute tilhører i dag en birøkter. Det fnnes ikke lenger ville honningbier.

Pesten tok livet av alle udomestiserte honningbier, og siden har honningbiebestanden tatt seg opp igjen, men midden forsvinner ikke helt. Birøkterne holder skadedyret i sjakk med organiske syreblandinger. Middelet dreper noen, men aldri alle.

Til tross for både midd og dårlig vær, kan biene produsere tre-fre kilo honning på en god dag – men disse dagene er det ikke mange av. Normalt har biene bare to gode uker i løpet av en sesong.

En perfekt sesong gir rundt femti kilo honning per kube, men i en dårlig sesong er det under ti. I år produserte Griegbiene omtrent tretti kilo. Med andre ord: det er mye bæring, og dermed viktig å løfte korrekt. Som birøkter bruker han bare en femtedel av tiden med biene. Resten er logistikk, kjøring og bæring. Mye bæring. Han gjør alt selv – fra start til slutt. Det er et ensomt yrke.

For ikke å sabotere for ensomheten, takker vi for besøket og stikker avgårde. Hempel hiver seg så på sykkelen for å ta hånd om neste tak.

Matchende i striper

BEST I ( KLIMA ) TEST

Klimatesten gir deg oversikt over eget utslipp. Men hvor mye bidrar egentlig hverdagsendringer til togradersmålet?

I skyggen av skogbranner og artstap, fortsetter massive internasjonale selskap sitt ubønnhørlige virke med å gjøre verden ulevelig. Debatten om enkeltpersoners klimaansvar er hard; fere hevder at ansvaret må ligge hos de store aktørene. På den andre siden argumenterer andre for at individet må legge om vanene sine. Diskusjonen har løftet spørsmålet: Er det sant at lille meg kan bidra?

I søken på svar tok jeg Klimatesten til Framtiden i våre hender, en test laget for forbrukere som vil

Tekst Helene Nielsen Anisdahl Illustrasjon Mari Nordgreen

orientere seg rundt eget klimautslipp. Da resultatene var klare, følte jeg meg som et overmenneske. For klimafotavtrykket mitt var bra. Sinnssykt bra. Det skyldes strengt tatt at jeg har fyskrekk og derfor kun har føyet én gang på seks år. Men likevel, jeg er verdens beste menneske. Når det er sagt, har ikke alle fyskrekk. Det vil si, alle kan ikke være som meg.

Kan Klimatesten dytte resten av befolkningen i riktig retning? Og kan jeg, som enkeltindivid, egentlig gjøre noe som helst? Stoff

prater med lederen i Framtiden i våre hender, Tale Hungnes, for å fnne ut av dette.

Dette er Klimatesten

Det er klart man må stille det åpenbare spørsmålet:

– Hva er Klimatesten?

– Klimatesten er en test for enkeltpersoner som ønsker å få oversikt over eget klimafotavtrykk. Når testen er gjennomført vil man få presentert ulike tips for å redusere utslipp, sier Hungnes.

Testen er utviklet av Framtiden i våre hender, NHO, Parat og Forbrukerrådet. 51.000 personer har allerede tatt testen, hvorav 8.200 har laget en plan for å redusere eget utslipp, ifølge Hungnes.

– Valgene vi tar betyr noe for klimautslippene, så vi tenker at Klimatesten kan motivere folk til å være med å bidra gjennom å gjøre andre hverdagsvalg, forklarer hun videre.

Dette kan være å sykle til jobb eller kjøpe krokete grønnsaker på

butikken. Tenk på den deformerte gulroten som ligger igjen alene i grønnsaksavdelingen!

I en rapport fra Framtiden i våre hender kommer det fram at enkeltpersoners utslipp må reduseres med 66 prosent for å nå togradersmålet.

Rapporten viser også at to tredje deler av avtrykket skyldes to forbrukskategorier: private reiser og mat. Tiltakene med høyest potensial for å få ned forbruket er ganske enkelt å spise mindre kjøtt, fy mindre, elbil framfor fossilbil og begrense kjøpet av nye forbruksvarer.

Dyrt for lommeboken Å leve klimabevisst er ofte dyrt. For personer med tynn økonomi kan klimatiltak virke utenfor rekkevidde. Hungnes hevder imidlertid at Klimatesten legger fram tips som kan være billigere for lommeboken.

– Å spise mer grønnsaker og øke proteininntaket fra grønnsaker er ofte billigere enn et kjøttbasert kosthold, sier hun.

Andre tips er å tørke klær utendørs eller leie rom hos bekjente når man er på ferie. Man kan altså være med på samfunnsdugnaden uten å gjøre veldig tungvinte tiltak.

Hun anerkjenner at det er visse ønskelige vaneendringer som er vanskelig å gjennomføre uten politisk drahjelp og tilrettelegging, men mener at man ikke bør vente

på politiske gjennomslag før man endrer vanene sine.

– Det betyr noe hvordan vi lever, at vi prøver ut løsninger og viser politikerne at det er mange som er opptatt av disse spørsmålene, sier Hungnes.

Aktør eller struktur?

Siden Klimatesten tester enkeltpersoners klimafotavtrykk, kan den oppleves som en pekefnger rettet kun mot individet, og ikke mot politikere og bedrifter. Hungnes mener det er mer nyansert enn som så.

– De rikeste i Norge slipper ut mest. Det betyr at vi må få til en klimarettferdig politikk som gjør at de største forurenserne betaler mest.

Motivasjon eller uoppnåelig målsetting?

– Klimatesten forsøker å motivere og bevisstgjøre enkeltpersonen og dermed inspirere til å ta mer bærekraftige valg, sier Hungnes. Likevel kan tilnærmingsmåten til Klimatesten problematiseres.

Framtiden i våre hender legger fram at de 50 prosentene av

« TILTAKENE MED HØYEST POTENSIAL FOR Å FÅ NED FORBRUKET ER

GANSKE ENKELT Å SPISE MINDRE

KJØTT , FLY MINDRE , ELBIL FRAMFOR

FOSSILBIL OG BEGRENSE KJØPET AV

NYE FORBRUKSVARER . »

– Framtiden i våre hender tenker at det viktigste er en klimapolitikk som monner, men inne i det vil det nødvendigvis også være sånn at forbruket til de aller feste må bli begrenset.

Videre viser Hungnes til at det gjennomsnittlige målet på klimafotavtrykk kan være noe skjevfordelt.

husholdningene med lavest inntekt i Norge slapp ut sirka 15 tonn CO2e i 2019. Sammenlignet med dem, slapp de én prosent rikeste i Norge ut 155 tonn.

Da kan man spørre seg om det er befolkningen som helhet man skal legge press på, eller om det heller er politikere og særlig økonomisk privilegerte grupper.

I tillegg kommer ikke alle hverdagsvaner av individuelle preferanser. Å kjøre mindre bil kan være nærmest uoppnåelig for Norges mange pendlere, for barnefamiliene i distriktet som må handle, kjøre til skoler og jobber langt hjemmefra. Vanene våre er forankret i strukturene som omslutter oss. Det er ikke alltid å bare endre disse vanene.

Tiden renner ut Men hvis utslippene skal kuttes, så må alle til en viss grad omstille seg. Hungnes understreker tidsklemmen vi står i.

– Klimaendringene er her, og kommer til å intensiveres. Vi har ikke noe valg. Omstillingen må skje på en rettferdig måte sånn at de som bruker mest CO2, også må betale mest for opprydningen.

Hvis du ønsker å få mer oversikt over eget klimafotavtrykk så er kanskje Klimatesten noe for deg. Om du preges av at du personlig ikke «gjør nok» kan du enten få bekreftelse eller en konkret plan for å bli bedre.

Klimatesten forsøker å bidra til motivasjon, inspirasjon og bevisstgjøring. Det må likevel skje større strukturelle endringer for at togradersmålet skal nås, og for å øke presset mot utslippsverstingene.

Avslutningsvis vil jeg slå et slag for å få fyskrekk. Gjør ditt. Ha en sykt dårlig opplevelse med fy, og så er mye gjort.

BARNEHAGESAKEN : FALLITTERKLÆRING OVER STUDENT DEMOKRATIET ?

Stoff skulle skrive om barnehagenedleggelser. I stedet ble vi ledet inn i studentpolitikkens lunefulle irrganger. Kommer vi oss noen gang ut?

Tekst Oskar Macdonald Dunlop

Illustrasjon Elise Brudevoll Skjekkeland

«– DU KAN IKKE SVEKKE ET TILBUD SOM ER HELT AVGJØRENDE FOR STUDENTFAMILIER OG SAMTIDIG SNAKKE OM AT MAN SKAL SIKRE STUDENTVELFERDEN

DET HENGER IKKE PÅ GREIP .»

Studentdemokratiet fremstår noen ganger som et hult skall av et faktisk demokrati. En slags lekearena for politikerspirer og CV-mat-krigere. Kanskje er dette noe av grunnen til at det ikke fnnes noe reelt engasjement rundt valgene?

Fra tid til annen dukker det imidlertid opp saker av prinsipiell betydning i studentdemokratiet. Saker hvis utfall får vidtrekkende konsekvenser, og som i mange år fremover vil ha virkning for studenthverdagen i Bergen.

Barnehagesaken

Den potensielle nedleggelsen av fere Sammen-barnehager er en slik sak. Saken er svært omdiskutert – barnehagene går med millionoverskudd og det er rapportert om svært tilfredse barn og foreldre.

Med andre ord: Det fremstår som et positivt og overskuddsdrevet tilbud i studentvelferden.

Martin Vika er assisterende styrer ved Sammen-barnehagen på Fantoft og har kastet seg inn i debatten mot nedleggelsene. Vika forklarer at styreforslaget går ut på avviklingen av syv av ti av Sammens barnehager på Vestlandet. Han er klar i talen:

– Det er for tidlig å snakke om nedleggelse, man må gjøre en jobb først.

Argumenter som skurrer

En av de viktigste grunnene til at man snakker om nedleggelse er det lave antallet studentbarn ved barnehagene. Det er vedtatt et mål om at femti prosent av barn skal være studentbarn innen 2030. Med 19

prosent studentbarn før sommeren var man i utgangspunktet langt fra å nå målet. Det er i den anledning bred enighet om at noe må gjøres for å øke studentandelen i barnehagene. Men ikke alle veier som leder til Rom egner seg like godt, og enkelte av veiene er til og med brolagt med misforståelser, skal man tro Vika:

– Man snakker nå om en andel på nærmere førti prosent studentbarn. Ting har tydeligvis skjedd over sommeren.

– I all verden! Tror du oppmerksomheten rundt saken nå kan ha hatt noe å si for økningen?

– Tja, det kan ha hatt noe å si, det kan også ha vært rent tilfeldig. Mye tyder på at tellingen av studentbarn tidligere har vært for dårlig, så det er jo sannsynlig at det alltid har vært høyere enn 19 prosent.

– Alle vil jo uansett være enig i at hvis to av ti barn i en studentbarnehage er studentbarn, så må man gjøre noe. Men å legge ned for å øke studentandelen, det er jo fullstendig bakvendt.

I tillegg til at tallgrunnlaget har endret seg betydelig, synes Vika at

fere sider ved studentpolitikernes argumentasjon skurrer. I en rekke leserinnlegg i Bergensavisen argumenterer både daværende og nåværende leder for Velferdstinget Vest, henholdsvis Sander Michael Ringstad og Liva Gjeldvik, blant annet for at eiendommene barnehagene står på heller bør brukes til studentboliger.

– Er det en kunstig sammenheng mellom antallet studentboliger og -barnehager?

– Ja, det er ikke sånn at barnehager og boliger er enten eller. De burde jo i høyeste grad henge sammen.

Saksdokumenter viser at studentboliger bare er foreslått på én av de syv barnehagetomtene som vurderes nedlagt. Hva som skal gjøres med de resterende eiendommene er ikke klart. Vika er samlet sett skeptisk til begrunnelsene:

– Man kan jo undre seg over om argumentene bare passet til et ønske om å legge ned.

Tilgjengelighet i akademia

Vika mener at det er gode grunner til at studenter bør engasjere seg i saken. Barnehagenedleggelsene

må sees i en langt bredere sammenheng enn den innrammingen saken har fått til nå. Nylig skrev han et innlegg i Bergensavisen der han argumenterte for at dette er et mangfoldsspørsmål, der kvinner, minoriteter og personer med svakere økonomi vil rammes mer enn andre. Vika mener at resonnementet står seg:

«Man vil jo at alle skal ha lik rett til å studere. Du kan ikke begynne å legge ned barnehager på et måltall man har valgt seg selv. Du vil i så fall redusere muligheten for at alle har lik rett til å studere.»

– Hvis man kan snakke om at man svekker tilgjengeligheten i akademia for utsatte grupper, er vel dette svært alvorlig?

– Ja, absolutt.

Tilbake til studentdemokratiet At studentdemokratiet kun representerer en fraksjon av studentmassen, har ikke vært noen hindring for å utvikle en papirmølle den norske statsforvaltningen bare kan betrakte begjærlig fra avstand.

Sammensuriumet av organisasjoner i studentdemokratiet kunne vært femtenpoengsfag i statsvitenskap, hvor den som kan redegjøre for rollene til følgende kan bli

emneansvarlig: Velferdstinget Vest, Velferdstinget Vest Arbeidsutvalg, Studentparlamentet, UFO (ikke kødd), Utdanningsutvalget, Studentparlamentet Arbeidsutvalg og Prinsipprogramkomiteen (???).

I det uklare fettverket av komiteer/ utvalg/beslutningsfora/høringsinstanser sitter man igjen med følelsen av at representantene har nokså smal påvirkningsmulighet. Handlingsrommet til å representere studentene fremstår tidvis kun som symbolsk. Hvilken legitimitet har de som sitter der til å tale studentenes sak, gitt den marginale oppslutningen?

Sammenstyret

Barnehagesaken illustrerer et besynderlig fenomen ved studentdemokratiet. Mens fere av studentorganene kun kjenner sin like ved elevrådene ved landets barneskoler, har Sammenstyret faktisk reell innfytelse på studentenes hverdag. Her sitter nå angivelig fre studentrepresentanter, nok til å utgjøre fertall i styret. De fatter vedtak om studentboliger (!), barnehageplasser (!), Sammen-kantinene (!) og Sammen-treningen (!). Saker man mer enn gjerne kommer med en innvending eller to om.

Systemet er dermed innrettet slik at de studentene som sitter med mest

makt på hendene har helt vanvittig avledet og fjern demokratisk legitimitet; de er tredje ledd unna et valgresultat med 14 prosent oppslutning (ved UiB). Å fjerne de faktiske beslutningsorganene så langt som mulig vekk fra det reelle demokratiet er genialt; bak en tåke av tulleorganer som foreslår prisen på chips, sitter det en forsamling med faktisk makt.

I den anledning våger journalisten seg frempå med et dristig spørsmål om absurditeten i situasjonen:

– Opplever du det paradoksalt at de du debatterer mot (i BT og BA) er ansvarlige for studentvelferden – og som man dermed skulle tenkt ville argumentert for høy dekning av barnehageplasser?

– Ja, det var det jeg også forventet. Man snakker om å sikre at studentenes behov skal prioriteres, men da må man jo gjøre det, da. Du kan ikke svekke et tilbud som er helt avgjørende for studentfamilier og samtidig snakke om at man skal sikre studentvelferden. Det henger ikke på greip.

– Har Sammen noen alternativer til å legge ned barnehagene?

– Det fnnes ett annet alternativ: å beholde alle barnehagene.

Dette sier Liva Gjeldvik, leder ved Velferdstinget Vest:

«1. Det stemmer ikke at bare èn av de potensielle nedleggelsene kan bli studentboliger, det gjelder fere. 2. Det er fre, ikke fem, studenter i Sammenstyret 3. Alle har rett på en barnehageplass i det offentlige. Videre vil studenter med barn fortsatt få plass i Sammen sine barnehager. Det er altså ikke snakk om at noen mister tilgang til utdanning 4. Av og til er det faktisk enten mellom bolig eller barnehage. Dette dreier seg om at tomtetilgang er en stor utfordring for Sammen, faktisk den største. Rett under 5000 studenter var i boligkø ved studiestart i Bergen. Det er en reell boligkrise som går ut over lik rett til utdanning, og dette gjelder også på nasjonalt plan. Når en selv sitter på tomter (barnehagene) som ved mulig nedleggelse kan realisere fere studentboliger, så må man faktisk velge studentvelferden. Bare kontakt meg om du lurer på noe mer.»

DET STÅR ET VELDIG LANGT MALERI I VÅGSBUNNEN

«Hvordan høres et nabolag ut, om man virkelig lytter?»

spør kunstner Gitte Sætre i sitt nye prosjekt.

Tekst Asta Eikemo

Foto Katrine Albrigtsen og Anna Sundby

Vågsbunnen Stemmer er et 18 meter langt maleri. Det viser folk, situasjoner og glimt fra Vågsbunnens historie. Kunstprosjektet har fere malere og ulike funksjoner.

– Jeg tenkte at hvis vi lager et veldig langt bilde, så kan vi ha lange tanker, sier Gitte Sætre med spiss bergensdialekt.

Hun ler litt når hun sier dette, men det ligger kanskje noe i det. Gitte er billedkunstner og debattredaktør for Kunsthall 3,14. Sammen med Tommy Tusj, Saleh og Roshka er det hun som har laget og ledet Vågsbunnen Stemmer.

Å fylle tomrommet

Prosjektet startet tidligere i år.

Sosialbyråden i Bergen kommune hadde oppfordret aktører, særlig innenfor kunst- og kulturbransjen, til å «sette i gang noe» i Vågsbunnen.

Bakgrunnen for det, er at området

i fere år har vært kjent som en av Nord-Europas største åpne russcener. Men det har også vært et møtested for et miljø som ikke hører til noen annen plass i byen.

I fjor ble det imidlertid gjort en «opprydning» i Vågsbunnen. Etter fere forsøk lyktes endelig kommunen, i samarbeid med politiet, å sette sluttstrek for den åpne russcenen i Vågsbunnen.

– Var dette riktig håndtering fra kommunens side?

– Ja, slår Gitte fast.

Jennifer Lund er seksjonsleder for nærmiljø i Kirkens Bymisjon og på besøk hos Gitte denne dagen, for å se hvordan det står til med maleriet. Hun er også engasjert i disse spørsmålene.

– Ja, det var riktig, men hvilke tilbud

hadde kommunen til miljøet? Det ble bedre her, men hvor skulle de dra nå? Det er ingen Straxhus i sentrum – og det skal de ikke ha klart før om to år, sier Lund om «oppryddingen».

Det har vært uvisst hvor rusmiljøet har blitt av etter tiltakene i Vågsbunnen. Festplassen og Gyldenpris har pekt seg ut som nye oppholdssteder for rusmiljøet. Gitte ser ikke noe unaturlig ved dette:

– Mennesker er veldig sosiale. De vil ikke være på russentrene – de vil henge, se folk og ha det fnt.

Damene er enige om at det mangler permanente, ordentlige steder for rusmiljøet å oppholde seg, men det fnnes ett unntak:

– Huset har fått det til.

Huset er en institusjon i Bergen hvor rusavhengige kan komme for å få

mat, hjelp og en plass å sove. Det er i stor grad styrt av og for aktive og tidligere rusbrukere, og stiller blant annet ikke krav om å være rusfri.

Starten

Etter sosialbyrådens oppfordring om at noe måtte gjøres, ble det i vinter holdt et møte hvor det gruppevis ble diskutert hva som skulle skje. På møtene skal rusmiljøet ha vært godt representert.

Da gruppene delte med hverandre hva de hadde kommet fram til, var alle enige: De ville ha et levende byrom.

– Da tenkte jeg at ja, det var fnt, men hvordan skal vi komme dit? sier Gitte.

Det var da kunstprosjektet Vågsbunnen Stemmer startet. Gitte begynte å kontakte folk som kunne være med på prosjektet og 26. juli

ble platene til maleriet skåret ut. Gjennom sommeren har den ene siden av maleriet kommet på plass.

– Hva er målet med prosjektet?

– Målet er vel at folk skal kunne gå over denne plassen og føle seg knyttet til den. Rusmiljøet skal fortsatt føle seg inkludert, men alle skal være her. Det skal være trygt for alle.

Fortiden

Det var noe av grunnen til at hun ønsket å ha med personer fra rusmiljøet på Vågsbunnen Stemmer. Sammen med en fra Huset i Bergen malte hun fortiden og nåtiden på oransje bakgrunn.

– Det var daglig leder på Huset som anbefalte meg Tommy Tusj, sier Gitte. Han har klart å komme seg på beina igjen og trengte noe kjekt og oppbyggende i livet sitt.

– Tommy Tusj? Er Tusj etternavnet hans?

– Ja. Han går alltid rundt med en tusj som han tegner med, forklarer Gitte med et smil.

Tommy Tusj er en erfaren maler. Mens han jobbet på plattform i Nordsjøen, valgte han vekk en plass

på kunstakademiet. En dag falt han på jobben og knakk ryggen. Etter fallet fant han tilbake til kunsten.

Maleriet er satt sammen av mange enkeltstående deler. En av disse delene er skåret rundt to kjuagutter, som sitter med hvert sitt glass. Det kunne vært hentet ut av en hvilken som helst flmatisering av tøffe hiphop-miljøer. Det er Tommy Tusj som har malt dette og en av guttene er han selv.

Andre steder på denne siden av maleriet ser man fere karakterer. Et kyssende kjærestepar, daglig leder ved Godt Brød med et brød i armene, og en fyr som henger over sykkelstyret sitt.

Framtiden

Men det er ikke bare én side av maleriet. På andre siden har andre motiver blitt malt. Det er en tung installasjon, men når Gitte løfter, snur og fytter platene er det med vante bevegelser. Hun har gjort dette mange ganger nå.

Mens Tommy og Gitte har malt fram fortiden og nåtiden i Vågsbunnen, har to andre karer malt framtiden. På grønn bakgrunn har Saleh (19) og Roshka (19) jobbet fram et mer abstrakt bilde.

« VI MÅ LÆRE Å LEVE SAMMEN , PÅ TVERS AV GENERASJONER OG SAMFUNNSKLASSER . BILDET ER BARE

EN BIT AV DET .»

– Det er vanskelig å vise framtiden. De fkk ikke lov til å ha med personlige ønsker, det må være et fellesskap – det er det som gjør det vanskelig, sier Gitte.

Gitte beskriver Saleh og Roshka som veldig ulike, men noen ting har de til felles: De er begge enslige, unge fyktninger fra Syria.

– Roshka tegnet og malte veldig mye i Syria, men Saleh begynte først å male etter at han kom hit. Nå elsker han det! forteller Gitte.

Saleh maler geometriske streker på kryss og tvers som blir til bilder på maleriet. Et sted blir strekene om til Afrika. Et annet sted har de malt et vannhjul, etter et bilde fra Syria. Et slott midt på platene minner om Disney. Eller er det Soria Moria?

En hengebro går på tvers av bildet. Konstruksjonen er dårlig, det er ustø grunn.

De to guttene bor på asylmottak i Breistein, men de bruker mye tid på Forandringshuset. De er nye i Vågsbunnen, men plassen er gammel. Forandringshuset, hvor bildet blir malt, er en gammel kirke. Nabolaget har eksistert siden middelalderen – og det har alltid vært belastet. I Lille Øvregate lå det en periode fere bordell. De mange vannhullene i området har vært rot til mye.

– Og der sitter Dyveke ved bordet sitt, sier Gitte og peker på maleriet.

Dyveke var elskerinnen til kong Christian 2. av Danmark. Historien skal ha det til at de møttes på en «dansetilstelning» i Bergen. Dansken ble hodestups forelsket i den unge bergensjenten. Han bygde hus til henne og moren - ikke bare i Bergen, men også i Oslo og like ved slottet i København.

Dyveke og moren, som vanligvis drev en liten kneipe i Vågsbunnen, ble etter hvert innfytelsesrike på politikken til den danske kongen. Da Dyveke en dag ble forgiftet og døde ble det altså ikke så rent lite spetakkel fra danskekongen.

En invitasjon

Kunst som tiltak i belastede områder. Det er noe en har hørt før. Hvilken forskjell skal det gjøre? Det kan virke naivt å tenke at folk, nabolag og byer skal bli tryggere og bedre av et maleri i gaten.

– Det er sånn at vi går gjennom hverdagen og ser masse ting. Men vi må minnes på at vi hører til et sted. Dette er bare en begynnelse, en invitasjon til at vi kan fnne på noe mer, sier Gitte.

– Hvorfor vil kunsten fungere her? Gjør dere noe annerledes?

– Jeg tror det er vesentlig at utsmykkingen må ha en naturlig utforming. At det ikke bare er en UFO som lander der – det tror jeg kan gi bedre konsonans, forklarer Gitte og peker mot det motsatte av dissonans – en harmoni.

Vågsbunnen Stemmer er ikke et frkantet bilde, men et maleri som er skåret ut rundt personene og situasjonene som er avbildet. Den oransje siden tar utgangspunkt i et fotograf som ble tatt av personer knyttet til Vågsbunnen, der politimenn,

rusbrukere, kirkearbeidere og næringsdrivende står side om side inne i Korskirken.

Det er en viss politikk i bildet. Naboene i Vågsbunnen har kanskje ikke noe annet valg enn å engasjere seg.

– Vi må lære å leve sammen, på tvers av generasjoner og samfunnsklasser. Bildet er bare en bit av det, sier kunstneren.

12. september ble bildet stilt ut under Kulturnatt. Det står på gata mellom Forandringshuset og Godt Brød. Der skal det stå i en måneds tid.

FOTO: GUTTORM GLOMSÅS

SE VERDEN GJENNOM DEN ANALOGE LINSEN

Tekst Marie Hovdum Lind Foto Simon Balsnes Løvvik

Simon Balsnes Løvvik er 27 år og kommer fra Søgne (og Oslo). Han begynte å ta bilder for noen år siden, og forteller at det var analogt foto som vekket interessen for å ta bilder.

Med analogt foto er det så lite som går på automatikk at en intensjonalitet tvinges frem. Du må tenke gjennom alle innstillingene, men også «framing» og formidling.

– Jeg ser og følger med på verden rundt meg på en annen måte, gjennom å speide etter et fint utsnitt eller et fint lys.

– Jeg prøver ofte å fange øyeblikksbilder av livet, men jeg jobber i en slags mellomstilling mellom helt «candid» og det oppstilte. Det som oppstår naturlig inspirerer meg, men jeg er ikke redd for å regissere litt for å få det beste bildet.

Simon forteller at han tar bilder av mennesker han er glad i og respekt-erer. Gjennom bildene prøver han å vise dem hvor flotte de er i hans øyne. Han inspireres også av sosiale bevegelser og rettferdighetskamper. Ved å fange og formidle kampene, er foto også et viktig verktøy.

Analogt eller digitalt: Analogt Kamera: Pentax ME Super Foretrukken filmrull: Portra 400

2025 : EN FJORDODYSSÉ

Tekst Carl Ruge

Foto Anna Hotvedt Sundby

Anmeldelse

The Unseen – Fjord Conversations av Monica Ursina Jäger 11. september til 9. november 2025

I disse dager avholdes den femte utgaven av kunsttriennalen Bergen Assembly. Årets utgave har tittelen på tvers, med, nær. I nesten to måneder skal mer eller mindre konvensjonelle lokaler huse utstillinger, panelsamtaler, opptredener, installasjoner og mer.

Et høydepunkt i prosjektet fnner sted i den ærverdige Bar Amundsen på Grand Hotel Terminus. The Unseen – Fjord Conversations er laget av kunstner og forsker Monica Ursina Jäger. Motivene i utstillingen hentet Jäger ved å dra på tokt sammen med havforskere fra Bjerknessenteret i Bergen. Med tekstil, tre og papiraviser tar hun oss med på et dypdykk i de norske fjordene gjennom et tredelt verk.

Bar Amundsen setter i stor grad tonen for opplevelsen av verket. Her er belysningen dempet og interiøret

er dominert av messing og eik. Fra høyttalerne spilles jazz. Det er nok ikke slik at alle gjestene opplever rommet som en kunstutstilling –baren er fremdeles en bar. Begynner man å se omkring, oppdager man likevel at det fnnes mer å utforske.

Bugnende under overflaten Fem blå tekstilremser som henger foran vinduene i rommet, er de mest iøynefallende delene av verket.

Lyset utenfra skinner gjennom dem og fremkaller det som ser ut som negativer fra fjorddypet. Øverst, oppe i lyset, ser vi pelagiske arter som

laks, rognkjeks og kronemaneter, mens nedenfor vinduskarmen ligger den mørke havbunnen, hjem til muslinger, kråkeboller og snirklete sjøstjerner.

Det vertikale formatet synliggjør havets usynlige hemmeligheter. Blant dem er organismer vi sjelden tenker over, men som likevel har viktige funksjoner i økosystemet. Det er et godt grep å gå bort fra de horisontale fjordene vi er vant til å se, enten det er på kart eller i bilder av landskapet. For andre enn båter og turister er det liten nytte i fjordens overfate.

Monica Ursina Jäger gjør havforskning vakkert, men i bakgrunnen høres maskinstøy.

« FOR ANDRE ENN BÅTER OG

TURISTER ER DET LITEN NYTTE I FJORDENS OVERFLATE .»

Jäger kommer med noen politiske stikk, men disse fremstår forutsigbare og overtydelige. Å se laksemerder og gruvemaskiner føles på ingen måte sjokkerende, men virker likevel litt forstyrrende, som om de må være med for å gjøre verket relevant. Det er et faktum at disse tingene dessverre er en del av økosystemene i dag, men like sant er det at de ikke er særlig interessante.

Nede i dypet skjer det mye vi ikke vet om. At det vi ser skal være troverdige tverrsnitt fra norske fjorder, er det likevel ingenting som tyder på. Størrelsesforhold og komposisjon er ikke knyttet til noen vitenskapelig korrekthet, og resultatet er et herlig virvar av liv og former.

Selve verket er lekent, men utstillingsrommet holder det hele i tøylene. Det er som om oljelampene på eikebordene insisterer på at dette er høytidelig forskning, ikke barnelek i fjæra. Det er fnt.

Enkelt lesestoff

Dypere innsikt i fjordene fnnes samlet i papiraviser du kan plukke opp i lokalet. I denne har Jäger gjengitt sine egne skisser, slurvete notater, refeksjoner, biologiske bemerkninger og mye mer, som virkelig tar oss med på tokt; på tvers, med, nær. Bruken av blyant og akvarell gjør at alle innføringene får noe spontant over seg, som om inntrykkene raskest mulig måtte dokumenteres. Det hastige uttrykket gjør det først og fremst troverdig. Her er ingenting laget for å imponere, men som en måte for

Jäger å bearbeide alle de fantastiske tingene hun har fått oppleve.

Rundt på bordene fnner vi det siste elementet i verket, nemlig det som omtales som «book objects» av kunstneren selv. Treklosser er skåret til og malt for å se ut som bøker, som her står oppstilt som på tilbudsbordet hos Norli. Ser man nøyere på bøkene oppdager man at hver av dem har en fktiv tittel, forfatter og baksidetekst som ønsker å fortelle oss noe om fjordene. Her fnnes sjømonstre, aktivisme, krim, og mer som gir et inntrykk av hvor utrolig mye vi kan forestille oss, med utgangspunkt i dette landskapet.

Det må riktignok nevnes, at rent visuelt er omslagene i overkant lettvinte. På samme måte som på Norli, får man følelsen av at effektiviteten har stått i høysetet når dusinvis av bokomslag skal designes. Jeg liker ideen, men jeg må spørre meg selv: Fristes jeg egentlig til å lese The Curse of Lysefjord av «Steffen Berg»?

Akkurat her fremstår fjordmotivet mest som et billig salgstriks.

Heldigvis er dette unntaket i utstillingen, som i det store og hele gir en følelse av grundighet og nærhet. Når kunst tar opp økologi, kan det fort bære preg av forenkling og klisjeer, men verket til Jäger er ærlig. Dette er ikke plasthvaler og anorektiske isbjørner, men det lille ubetydelige, som blir sett og formidlet med et intenst fokus.

Forskning, dokumentarer og artikler forteller oss allerede mye av det vi burde vite om norske fjorder. Vi vet om utfordringene, vi vet om truslene, men i The Unseen – Fjord Conversations minnes vi på at vitenskapen ikke alltid har språket til å formidle det underlige. Da Jodie Foster dro til verdensrommet i Contact, var hun klar i sin tale: «They should have sent a poet».

Monica Ursina Jäger lykkes utvilsomt som akkurat dette.

Julie Greve (25) har sloppe ep-debuten sin, Euphoria. Ei elektronisk pop-plate på seks spor som trass i sitt dansbare sound inneheld meir enn berre eufori.

– Dette er eigentleg ei samling av låter som fortel kvar si historie, og det er eit ganske vidt spekter i situasjoner og følelsar i historiene, fortel debutanten.

Greve er «born and raised» i Bergen, der ho bur, jobbar, studerer og skriv musikk i dag. Euphoria starta ho med for omtrent to år sidan. Første singel på ep-en kom ut eitt år seinare. Men musikk har ho drive med lenge.

MÅNEDENS DEBUTANT

JULIE GREVE

EP: Euphoria

– Eg rekna på det i går og kom fram til at eg har skrive musikk i ti år. Då var det noko heilt anna, litt sånn viseaktig på norsk, men no har eg landa greitt i popverda.

– Kven inspirerar deg?

– Eg er veldig glad i skandinaviske artistar. Robyn må vere ein av dei på topp.

I tillegg nemner ho Zara Larsson på bakgrunn av energien hennar, og Aurora på bakgrunn av å vere heilt fantastisk.

Ein kan høyre dei igjen i Greve, som ei slags Larsson-moderert Robyn. Bergensaren kallar sjangeren nordisk synth-pop, ein sjanger som får fram det mørke og kalde i lydbildet.

Truthbomb svinger seg fra intens dunkemusikk til rolige låter og tilbake. Med nyutgivelsen markerer Vilde Tuv seg som en av de mest egenartede og kompromissløse musikerne vi har i Norge.

Lydbildet på Truthbomb er, som på det tidligere albumet Melting songs (2021), satt sammen av føytespill og datamusikk. I tillegg henter Vilde Tuv fram akustiske elementer fra debutplata si D’meg (2016). Dette gjør insisteringen på det styggfne lydbildet mer kontrollert og fnslipt, som å ta bilder med en gammel Nokia; det er fett fordi det er stygt. Med vilje.

Når elektroniske lyder skjærer gjennom føytespill på låter som «Morning wind» ogavslutningssporet «Life experience» (ft. Niilas og

TOLKE DET SOM DEI VIL , MEN EG FØLER

IALLFALL AT EG KAN STÅ INNE FOR DET »

Dette gjer det kanskje lettare å få fram kontrasten mellom lyd og tekst. At det er nærleik og sårbarheit i eit «stort» lydbilde med pulserande synther, forklarar ho.

Låtene er til tider ganske personlege. Greve meiner det er ein viktig og naturleg del av prosessen.

ANMELDELSE

Album: Truthbomb

VILDE TUV

Mira Thiruchelvam), forstår vi hva Vilde Tuv prøver å få fram: Vi er notorisk falske og deilig ekte på én og samme tid. Samme virkning har kombinasjonen av tekst og lyd på «Solace in the sun», der bilder av sollysets gjennomtrengende kraft manes fram både allegorisk og synthrytmisk.

Det musikalske er det bærende elementet i albumet. I den ene låta er suggererende, rituelle stumpelyder den drivende kraften; i en annen forløses spenningen mellom føyte og elektronika i et teknodropp. Tidvis blir lydklipp brukt aktivt. Vi hører vinden i trærne og bylyder. Disse fungerer særlig godt på låta «Hjem», der støt av bakgrunnsstøy drar en tilbake til barndommens verden.

Teksten er likevel i forgrunnen på «The only way out is through».

På låta er den nedstrippa akustiske gitaren vi ble kjent med på debutalbumet henta fram igjen. Her synger Vilde Tuv om forelskelsens kraft. Vi forstår i hvert fall at den er ekte. Metanivået er fnpussa: «I know the truth when it hits», synger hun. Her treffer den lytteren også.

– Det kan vere skummelt, men det er eg som set premissen for alt. Det kjem frå meg og det er eg som har skrive. Folk kan jo høyre på det og tolke det som dei vil, men eg føler iallfall at eg kan stå inne for det, seier ho.

Det har ho god grunn til.

På Truthbomb beveger vi oss sammen med Vilde Tuv fra det tilslørte til det vondt ærlige, og tilbake igjen. I spillet mellom lyd,

tekst og den lyttende skisseres tvetydigheten i den menneskelige tilværelse fram. Både det sanne og det falske får rom. Albumet er en sannhetsøvelse i bombeform, og bombas nedslagsfelt bør være stort. (Selv om man kan håpe at blokkføytespillet blir bedre eller droppes neste gang.)

Tekst Asta Eikemo

« FOLK KAN JO HØYRE PÅ DET OG

Tekst Åse Stefansen

Foto Bjørk Ellingsbø

Foto Willa Watne

BERGENSJAZZ LEVER I BESTE VELGÅENDE

En ny festival har gått av stabelen. Høydepunktet var da alt var stille.

Høstsemesteret har begynt. Samme gamle regla. Vi venter mørke, vi venter regn, vi venter våte, brune blader tråkket til grøt på bakken. Vi venter også kulturbyens blomstring etter en stille sommer, da byen var tom for studenter.

Regla er gammel, men musikken er ny. Inne på Bergen Kjøtt har Arin Gran gjort det til sitt oppdrag å vise frem dette med den nyfødte minifestivalen Nyjazz: En selvstendig og energisk minifestival som løfter frem unge jazzmusikere på Vestlandet i et profesjonelt konsertformat.

Et passende lokale Bergen Kjøtts hvite lerret og høye tak er det perfekte stedet å eksperimentere. Rommet tilbyr en intim konsertopplevelse, men det er romslig nok til at musikken kan

Tekst Ida Nossum Foto Benjamin Wittemann

hoppe fra vegg til vegg, og tilskuerne bevege seg fritt. Bergen Kjøtt er opptatt av å skape en inkluderende og diskrimineringsfri arena med plass til folk av alle kjønn, bakgrunner og funksjonsevne. Det kjennes ut som at lokalets romslighet er det perfekte stedet for å drive grensesprenging.

– Idealismen samsvarer med nyjazz-konseptet, sier arrangør og initiativtaker Arin Gran om festivallokalet.

I åpningstalen introduserer han de ulike utøvernes fellesnevner: improvisasjon og åpent sinn. Gjennom kvelden skal publikum få en smakebit på hvor mye nytt og spennende som skjer i musikk - Bergen. Inspirasjon kommer blant annet fra folkemusikk, rock og klassisk musikk.

I tillegg legger han stor vekt på at det er veldig lov å bruke sakkosekkene som ligger rundt omkring i rommet under konsertene. Det blir med det vanskelig å si om vi har dansing eller jazzende hodenikking i vente.

Bakkekontakt i all sin prakt Bandet Igor er først ut. Inntrykkene som snart beskrives er opplevd fra venstre side av lokalet, med utsikt over musikerne og mesteparten av publikum i profl.

De er seks på scenen. Fra start er det en organisk stemning ved det hele. Bassen begynner før hele bandet er på plass. Heismusikk for riggen. Litt etter litt setter fere og fere i publikum seg ned på bakken. Vår eminente fotograf velter et ølglass, men det gjør ikke så mye. Her kan alle lyder passe inn. Gitaristen på

scenen mister for eksempel kapoen i gulvet på et perfekt tidspunkt. Når trommisen stanser slagene for å spille trekkspill, føles og høres musikken ut som en kropp der trekkspillet lager lyd på innpust og utpust. Vokalistene tømmer seg helt for lyd.

Når alle lyder er skvist ut, sitter i hvert fall 80% av publikum på bakken. De feste med hodet litt på skakke og et stort glis om munnen. Dette var gøy. Dette var levende. Men jazzete hodenikking var ikke så lett å få til her.

En pause følger. Kø i baren. En fokk siver ut på røykebalkongen. Det er kappløp mot toalettene. Summingen av inntrykk, musikkros og -rus fyter i rommet.

Så er scenen innredet med smykker og perk

Det er strikkepinner i syltetøyglass, smykker i vannfylte vinglass, perler på gulvet. Det er mye å se, mye å høre. Skrotfabrikken Vokalensemble inntar scenen. De består av åtte utøvere. Musikken fra scenen høres ut som skogen, og så som barn som leker storband med stein og pinner og blader i skolegården.

Etter en stund hviske-snakker en vokalist, så hopper fere og fere på. Til slutt er det hele et stort summekor.

I publikum begynner vi også å hviske til hverandre, som om vi får et behov for å speile det som skjer på scenen. Rommet bærer summingen rundt omkring og lukker man øynene kan det virke som at alle i hele lokalet hvisker med hverandre. Og så stopper det. Videre til noe annet.

På et tidspunkt setter hele ensemblet seg ned på scenen og faller helt til ro. Det er stille imponerende lenge. Skroterne ser mot de sittende, lyttende. Lytterne lytter etter skroterne. Det er frontkollisjon og ingen vet helt hva de skal gjøre. Stillheten fører ikke til ro, men årvåkenhet. Det ligger potens i den langstrukne stillheten.

Det som følger er enda et nummer med ny improvisasjon. Det er gråtekor og dikt og en folkemusikkaktig avslutning.

Hvor går grensa mellom musikk og bråk? Er stillhet musikk? Hva er forskjellen mellom konsert og performance, egentlig? Lydbilde:

hahahaha

uuueheheuueheh

dadamdadamda adadadada

uhuhuhu

dadumdadum

tuttuttutu

uapuapuapuap

ihiiiihiiiihihiiii

yayayaaaa

mmmm

Sakte, fallende kommer til slutt. Det at kvartetten mangler bassisten sin er null problem. Disse musikerne mangler ingenting. De forener musikksjangre, epoker og elementer av enormt omfang. Når gitaristen spiller gitar med en bue, og trommisen bytter redskap for hvert slag, er det vanskelig å holde jazznikkingen i sjakk. Det er ingen regler. Trommisen plasserer en banjo på trommesettet og det ser ut som at han forsøker å sage den i to med en bue. Lyden er fet. En fyr spiller

DS på scenen, gitarstrenger ryker og konserten avsluttes med at cymbalen faller i gulvet (bevisst, kanskje?). Noen sier at «gitarsprengen strakk» etter konserten. Sakte, fallende får deg til å miste kontroll over konsonantene og ikke minst balansen. Nyjazz byr på navn å se etter i kulturhøsten. I tillegg kommer en festival til i januar eller februar. Fikk du etterpåfomo av å lese om Nyjazz 2025, er det bare å glede seg til det som kommer.

I GRENSELAND MELLOM TONER OG TEKST

På Landmark blir poesien møtt med klirrende glass og dempet lys. På scenen smelter Levina Storåkern sammen poesi, folketoner og elektronikk.

Den norskboende svenske artisten Levina Storåkern går på scenen på Landmark. Hun er kjent fra bandene Ævestaden og Diktet, men står her med sitt første soloprosjekt: debutalbumet Månadsvill

«Skål for diktet!» roper konferansieren for det som egentlig er en poesikveld. Glass klirrer i det mørklagte rommet. Publikum sitter stille, lyttende. Man kunne hørt en nål falle. Blikkene er skjerpet, ørene på stilk.

Bak arrangementet står poesitidsskriftet Blekk. Storåkern leverer

Tekst og foto Oline Okkenhaug

kveldens musikalske innslag, neppe tilfeldig, for det hun leverer er et slags møte mellom opplest poesi og melodi.

Når tekst møter lyd Etter en rekke diktopplesninger tar Storåkern over scenen med tekst, sang, fele og det fnske strenginstrumentet kantele. Hun har med seg Johan Lindvall på synth og cymbal og Håkon Brunborg Kjenstad på fele, harpe og liveelektronikk. De løfter poesien videre inn i et landskap der tekst og musikk glir over i hverandre.

Lyden er både skjør og skarp: Felen dirrer, kantelen har en klokkelignende klang, og synthen minner om vinden. Publikum sitter stille, men rommet vibrerer. Det musikalske innslaget er en forlengelse av diktopplesningene som opptok scenen tidligere – ikke et brudd, men en fortsettelse.

I Storåkerns soloprosjekt synger hun ikke de feste av tekstene, men leser dem opp til musikken hun og bandet spiller.

– Det føles mye mer nakent ut enn når jeg synger. Man kan liksom

ikke gjemme seg bak noen melodier. Det blir en enda større nærhet og sårbarhet, men også mye mer invaderende, forteller hun.

Nye distanser

Selv om Storåkern framfører egne tekster med selvsikker ro, var soloprosjektet langt fra selvsagt. Det er en grunn til at hun står uten bandmedlemmene fra Ævestaden eller Diktet i kveld.

– Jeg opplever at det fnnes en forventning til oss som har gått på musikkhøgskolen – og da særlig på folkemusikk. Det er en halvt uttalt

og halvt uuttalt forventning om at man skal gjøre noe solo, sier hun.

Storåkern føler ikke noen sterk tilknytning til en bestemt folkemusikktradisjon og hadde derfor slått fra seg tanken om å lage musikk alene. Det var før hun tok et valgfag på musikkhøgskolen, som åpnet øynene hennes for den nye måten å jobbe på.

– Jeg tok et låtskrivningsfag som valgfag, hvor det var en lekse at vi skulle skrive i collageform. Jeg gjorde det og fkk et ekstremt kick på den formen.

Hun begynte å lage små skisser. Collager av tekst og musikk som ikke passet inn i bandene hennes ble skriblet ned og gitt muligheten til å bli noe eget. Da hun senere søkte seg inn på master ved musikkhøgskolen, tok hun oppdagelsen med seg.

– Noe av det jeg søkte med var at jeg ønsket å blande tekst og musikk mer, forteller hun og legger til at det ble naturlig å tenke at det hun

jobbet med under masteren kunne bli et album.

April i november

Albumet fkk tittelen Månadsvill etter en erfaring Storåkern gjorde seg en novemberdag, da hun var sikker på at sommeren var like rundt hjørnet.

Arbeidsprosessen er i seg selv litt månedsvill. Hun forteller at hun jobber vekselsvis. Hun skriver litt tekst, så musikk, og vender så tilbake for å justere begge deler.

– Hvordan kan man kombinere musikk og tekst på en måte som forsterker hverandre uten at det går på bekostning av hverandre? spør hun.

«– DET BLIR EN ENDA STØRRE

NÆRHET OG SÅRBARHET , MEN OGSÅ

MYE MER INVADERENDE .»

– Jeg trodde hele dagen at det var april. Det var vel noe med været, lyset og hvordan folk kledde seg, som gjorde at jeg ble helt månedsvill, forteller hun.

Ulike årstider kan minne om hverandre, forklarer hun, og beskriver albumet som en samling av «sliceof-life»-scener og små innblikk i en tilværelse.

– Det er vanskelig, men det er lett å skjønne når det går og når det ikke går.

Poesi som tilflukt Storåkern beskriver albumet som et portrett av å være ung i Oslo; å lengte bort og samtidig søke omsorg. Tre ting får oppsummere helheten: «Virkelighetsfrykt, en lengsel etter omsorg og… Oslo.»

– Poesien er viktig som trøst, men også som et forum for å uttrykke uro. Sånn er det med all kunst, sier hun.

Med Månadsvill har Storåkern oppdaget en musikalsk form hun vil fortsette å utforske. Hun forteller til Stoff at hun har planer om å lage fere album i fremtiden.

– Med dette prosjektet føler jeg at jeg har funnet en måte å jobbe på som jeg trives med og som er veldig effektiv for meg. Jeg har veldig lyst til å fortsette å grave i den gruven, sier hun før hun går på scenen for å vise publikum akkurat hvor dypt den strekker seg.

Når hun lar fele, kantele og synth fylle Landmark, setter hun et punktum på kvelden. Fra dikt til lyd, fra stillhet til støy – alt under samme tak.

EDOUARD LOUIS AVSLUTTER FAMILIESAGAEN

Den franske forfatteren er kjent for å skrive rått, politisk og virkelighetsnært med utgangspunkt i egen historie. Den siste boken omhandler broren, en voldelig og homofobisk mann.

ANMELDELSE

Roman: Kollaps AV ÉDOUARD LOUIS

ASCHEHOUG, 2025

Med Kollaps har Édouard Louis skrevet sin siste bok om familien. Denne gangen er det storebroren som blir utlevert, den voldelige, alkoholiserte og homofobiske mannen som Louis først og fremst hater.

Bokens innledning setter en tydelig tone: «Jeg følte ingenting da jeg fkk vite at broren min var død – ikke sorg, ikke fortvilelse, ikke fryd, ikke glede. Jeg mottok nyheten på samme måte som man ville mottatt informasjon om været.»

Det er en vanskelig roman Louis har valgt som punktum i familiesagaen: Hvordan skrive frem noen han ikke forstår, og som han kanskje ikke elsker? Hvordan ha kjærlighet for en bror som har gjort så mye forferdelig?

Kollaps har et mer distansert preg enn Louis’ tidligere utgivelser. Det fortelles fra avstand, og man kommer aldri helt under huden på broren. Og uten den emosjonelle nærheten, blir språket broren omtales med mer generisk, et språk man har hørt før. Louis skriver

Tekst Mikkel Grimstad

imidlertid så inderlig og uredd om det sentimentale og klisjéfulle at det ender opp som mer enn tomme sjablonger. Man kan liksom merke at Louis skriver for å forstå, heller enn for å skrive gode bøker, og da kommer han unna med klisjéene. Som når han beskriver brorens «Sår», som han fykter fra ved å drikke eller være voldelig. Det er en klisjéfull metafor, som i andre sammenhenger ville gitt en vond smak i munnen, men det funker nettopp fordi det ikke er broren vi først og fremst leser om. Det er Louis’ famlende forsøk på å forstå ham.

Siden Louis har begrenset med innsikt i både hans liv og psyke, befnner broren seg hele tiden litt utenfor rekkevidde. Vi blir servert retrospektive analyser og tvil, men også enkelte minner som kan peke på hvorfor broren ble som han ble, gjorde som han gjorde. En slik scene utspiller seg etter at broren har vært hjemmefra i fere måneder, han er litt over tjue år, og raser plutselig inn døren i familiehjemmet. I hånden har han en lapp, på den står det at han har fått jobb, han skal bli slakterlærling, og han akter å bli den beste slakteren i landet. Louis sin far, brorens stefar, reagerer med å le, latterliggjøre ham og kalle ham en løgner. Hvordan broren reagerer på dét, kan verken Louis eller vi vite sikkert: «Jeg husker ikke om han protesterte, om han skrek og forsvarte seg, eller om han bare ble stående og se på papirbiten i hånden sin uten å si noe, taus, med bøyd hode.»

De utvalgte scenene peker utover seg selv, mot et mørke av omsorgssvikt og uklare psykologiske lidelser. Om pekingen innimellom er vag, skyldes det ikke slapt håndverk. Det skyldes at Louis selv ikke vet.

Til tross for uvissheten som gjennomsyrer boken, prøver Louis iherdig å forstå årsaken bak sin brors handlinger. Denne gangen er selv ikke klasseperspektivet en tilfredsstillende forklaring for Louis. Heller ikke andre sosiologiske og psykologiske forklaringsmodeller kan helt inkapsulere broren. Kanskje har Louis skrevet frem

« MAN KAN LIKSOM MERKE AT LOUIS SKRIVER FOR Å FORSTÅ , HELLER ENN FOR Å SKRIVE GODE BØKER , OG DA KOMMER HAN UNNA MED KLISJÉENE .»

sitt første mysterium. Og glad skal man være for det, at han ikke forsøker seg inn dit han ikke kommer, men står i uvissheten, i å gjenta det samme: «Jeg vet ikke».

Kollaps er på alle måter en sterk avslutning på familiesagaen. Det er en bok om å stå på utsiden av noe forferdelig, se inn og prøve å forstå det. Om Louis og hans søken etter å forstå sin bror, på tross av alle blindsonene i livet hans, alt det han ikke kan vite. Hvis Louis sitt forhold til broren er for distansert til å nå helt inn, kan han skrive sårt og ekte om nettopp det å stå på utsiden. Det å ikke forstå, og bale med bruddstykker av et liv som gikk til grunne. Det fnnes ikke noen avstand mellom disse tingene og fortelleren. Det er så nært som det kommer.

Foto: Jean-François Robert

MAT:

Pizza Nduja fra Rema 1000 En stor del av den siste tiden har for min del gått til å nyte Pizza Nduja fra Rema 1000.

Pizzaen består av bunn, tomatsaus med et lag av habanero-chiliostesaus og mozzarella, men magien ligger i toppingen som består av ndujapølse, salami og soltørkede tomater, en kombinasjon som for meg funker perfekt. Du kan tenke hva du vil om Reitanfamilien, men her har de virkelig fått til noe. All honnør til pizzaingeniørene i Rema 1000.

Et annet aspekt ved pizzaen, og dette gjelder alle frossenpizzaene fra Rema (de andre er også overraskende gode, men la oss holde oss til Pizza Nduja), er at den er overraskende billig. Jeg tror Pizza Nduja koster 54 kroner, melk koster rundt 20. Det betyr at du får et godt måltid, inkludert drikke, for noe i overkant av 70 kr. Det er ganske greit.

Det er tydeligvis en vanlig, og god greie å kutte opp rødløk og tilføre den pizzaen, som et slags siste feinschmeckermove. Personlig mener jeg at det ikke trengs, men siden jeg har hørt at det er godt, kan det være verdt å vite om.

DRIKKE:

Ekstra lettmelk fra Tine Okei, for å fortsette balladen om Pizza Nduja, må Ekstra lettmelk fra Tine nevnes.

Melk er jævlig digg. Med og uten Pizza Nduja. Likevel har jeg lyst til å slå et slag for kombinasjonen av Pizza Nduja og melk. Rema sin Pizza Nduja er kjent for å være i overkant sterk (et synspunkt jeg ikke deler, men kan forstå at noen tenker). Melken lindrer styrken fra pizzaen. Slik kan man nyte pizzaen uten å svi av tungen.

Jeg har faktisk tatt meg selv i å sitte på forelesning og lengte hjem til Pizza Ndujaen i fryseren, og den kalde melken i kjøleskapet.

LIVET:

Sykle (og spesielt opp mot NHH) «Dette er på en måte peak-Bergen», tenkte jeg, da jeg første gang syklet fra min lille leilighet ved Grieghallen, over Vågsallmenningen, og opp langs Skuteviken mot Norges Handelshøyskole.

Har du sett solen over Askøy? Hørt alle de ulike språkene som danser over Bryggen? Tenk at kinesere og alle mulige folk som kan dra hvor de vil, velger å komme til akkurat den lille byen hvor jeg (og sikkert du) studerer. Hvor finurlig er ikke det? Har du tenkt på alt det rare som finnes i lasteskip-

ene som sendes til og fra denne byen? For et system – de gutta (og damene) har peiling.

I Skuteviken ligger små hus; røde, blå, grønne, you name it, som strekker seg langs veien.

Til og med ved siden av motorveien er det utrolig vakkert. Har du kastet et blikk ned mot havet, sett fjorden bre seg utover fra Bergen sentrum? Virkelig majestetisk på en dag med sol og blå himmel.

Poenget mitt er: Du burde sykle denne strekningen hvis det er fint vær en dag. Jeg anbefaler å gripe sjansen neste gang sola titter frem, for nå trekker det mot høst, og da blir det lenger mellom soldagene. Ryktene sier at det kan regne flere dager på rad om høsten (men også under andre årstider) i Bergen, og da blir det neppe det samme igjen før vårens inntreden.

Nå har for så vidt sykkelen min blitt stjålet, så jeg er ute av spill inntil videre. Men du kan fortsatt gripe sjansen før det er for sent!

MUSIKK:

Hermanos Guitérrez

En side ved å være student er å tilbringe mange timer om dagen på lesesalen. For å få fart på lesingen, gjør jeg som mange andre: slenger på headsettet og setter på noe musikk. Og siden jeg fant duoen Hermanos Guitérrez, har lesing virkelig blitt noe annet. Det er en glede å sette seg på sal.

Hermanos Guitérrez er en sveitsiskecuadoriansk brødre-duo som lager melodisk musikk – for det meste uten vokal – med et søramerikansk preg over seg. Låtene kan ofte høres ut som en blanding av latinamerikanske rytmer og noe rett ut fra en spagettiwestern. Kul kombinasjon. Brødrene sier selv at de henter inspirasjon fra latinamerikansk musikk fra 50-tallet, samtidig som de leker seg med elementer fra filmmusikkens legender som Ennio Marricone.

Brødrene har en god diskografi med varierte låter og stemninger. Min personlige favoritt er albumet El Camino De Mi Alma (Eller «min sjels vei» på norsk). Setter jeg det på når jeg leser, er det få ting som kan stoppe meg –om overhodet noe.

Duoen spilte på Øya-festivalen nå i sommer, men jeg var ikke oppmerksom nok til å få det med meg. Hadde jeg visst om det, hadde jeg gjort mye for å være der. Det er mye man ikke vet.

Når pizzaen brenner, melken lindrer, sykkelen stjeles, og gitarene spiller – da vet du at det er september.

Tekst Sylvester Lima de Faria Loe Foto Hild Berntsen

JEG FØLER TROND GISKE

Trønderens fingre sniker seg rundt halsen min og klemmer til hver gang jeg flørter. Synderen er åpenbar.

Det er mandag åttende september, jeg er på valgvake og har drukket tre øl på tom mage. De andre ved bordet sipper fortsatt på sine første. Overfor meg sitter en søt fyr viss vitser jeg ler av og viss øyne jeg forsøker å holde kontakt med. Siden jeg er en brisen oppmerksomhetshore, fanger jeg ham. Vi beveger oss bort til baren, og mens han vifter med studentkortet for billigere pils, vifter jeg med øyevippene mine i hans retning, lener meg inntil ham, legger hånda på arma hans. Men når jeg står der og prøver meg, lyder en påtatt følsom trønderdialekt fra TV’en bak meg. Trond Giske intervjues av NRK, for han har (lite overraskende) fått stortingsplass. Flørtinga mi føles plutselig fryktelig upassende, og jeg tenker: «Oppfører jeg meg som Trond Giske nå?»

Effektivitet og handlekraft Man kan si mye om Giske, men han er ikke en mann som kan anklages for manglende effektivitet og handlekraft. I politiske kretser er han kjent for å få ting gjort. Og hans Stortings-comeback er intet mindre enn et maktpolitisk mesterstykke.

Det Trond Giske vil ha, det tar han. Beklageligvis gjelder det uavhengig av om det er snakk om makt eller damer.

Tekst Nora Nesje Grimsmo Illustrasjon Oda Austvik

For det er hans effektivitet og handlekraft i jakta på sistnevnte han er best kjent for. Nærmere bestemt er han kjent for å ha effektivisert vekk visse nødvendige (og tidvis lovpålagte) deler av det å prøve seg på noen.

For eksempel 1) å vente til personen du prøver deg på er ferdig i AUF, og 2) å førte forsiktig for å avklare om interessen er gjensidig.

Men å droppe andre punkt, det er han ikke alene om i Norge.

oppførsel. Det var bare at jeg faktisk gjennomførte andre punkt. En handling det ligger et slør av ulovlighet over i dagens datingnorge.

For hovedregelen i dag er å gjøre ingenting. Ikke førte, ikke prøve seg. Datingkulturen, og førtinga med den, er blitt så digitalisert at det føles drøyt og grenseoverskridende å vie litt ekstra oppmerksomhet til en man er interessert i. Så når jeg hopper over skjerm, en avklarende match og gørrkjedelige tekstmeldinger, føler jeg Giskes klamme nærvær. Og jeg har begynt å la meg styre av det.

« DATINGKULTUREN , OG FLØRTINGA

MED DEN , ER BLITT SÅ DIGITALISERT

AT DET FØLES DRØYT OG GRENSEOVERSKRIDENDE Å VIE LITT EKSTRA

OPPMERKSOMHET TIL EN MAN ER

INTERESSERT I .»

Feighet er den nye standarden Av hensyn til mitt (nesten) gode navn og rykte, må jeg presisere at det endte godt på valgvaka. Grunnen til at jeg følte meg som Giske, var ikke at jeg bedrev grenseoverskridende

Ta deg sammen og legg an på noen Det stemmer. Denne klagesangen grunner, som de beste alltid gjør, i egeninteresse. Selv om digitaliseringa av jakten på kjærligheten og omfavnelsen av feigheten ikke er ny,

er den relativt ny for meg. Tidligere har jeg vært handlekraftig i møte med lett tiltrekning. Men da jeg på valgvaka ble slått i bakken av slike følelser, kjente jeg en ukjent tafatthet skylle over meg.

Hver gang jeg titta bort på ham, var ikke refeksjonen i brilleglassene hans mitt eget ansikt, men Giskes sleske smil. Og det var da jeg skjønte at jeg ikke lenger er en frittførtende jente, men har blitt bundet av den digitaliserte datingkulturen. Jeg kan ikke lenger prøve meg uten å føle meg som en grenseoverskridende gribb. Og det har ødelagt for meg. For når høstkulda snart legger seg under tåneglene, er det ingen å stikke de iskalde tærne mine borti fordi jeg feiga ut. Sånn kan jeg ikke ha det. Og siden jeg ikke tror på personlig ansvar, legger jeg derfor ansvaret på dere Trond-Giske-typer og feige, digitaliserte nordmenn. Førstnevnte må slutte å være ekle, og dere med digitaliserte datingliv må slette Tinder og legge an på noen i forelesning. Så får jeg kanskje motet (og varmen i tærne) tilbake innen neste høst.

Should we get the bread?

Kjære? Skal jeg hente brødet?

Kjære? Skal vi lage Kyllingsandwich?

Ikke i dag. I dag vil jeg ha tapas.

Natt.

Neste Dag. Natt. (Igjen)

Ikke i dag, I dag vil jeg ha Kyllingsalat

Tegnet av Selma Fyllingsnes

Tegnet av Emilia Valentina Bakke Ellingsund

Tegnet av Daniel Jin Heggelund

Åååå.. Brødet har mugg på seg nå... Neste dag.

DØDSSTOFF

Idealistisk studentfrivillighet

Av Stoff er du kommet, til Stoff skal du bli, av Stoff skal du igjen oppstå.

(1813-2025)

Finnes det noe vakrere enn studentfrivillighet?

Utesteder og festivaler, debatter og barer holdt oppe av ung idealisme. Tidsskrifter med kritiske penner som ikke sparer noen. Alt organisert av studenter, uten en krone som fortjeneste. Ved første øyekast virker det som at de gjør dette for gleden, vennskap og billigere øl. Fair.

Ved nærmere øyekast virker det imidlertid som den bakenforliggende motivasjonen er av mer tvilsom art. Tonen blant de studentfrivillige er formell og målrettet. De virker forgiftet av en mekanisk LinkedIn-lingo med etterfølgende trang til å informere om de bagatellmessige «triumfene» sine. Mange studentorganisasjoner preges av en orwellianske nytale, der «daglig leder» betyr ansvar for en vennegjeng på sju som drikker øl sammen. Slik konstrueres et påtatt næringslivspanser, og ideen om at en fra første studieår må gjøre seg attraktiv for fremtidige arbeidsgivere blir dyttet på en. Infasjonen av oppdiktede stillinger og titler som komisk etterligner konsulentfrmaene, har ødelagt idealismen. La oss håpe (selv om vi har vanskelig for å tro det) at fremtidige arbeidsgivere gjennomskuer de utvannede CV-punktene og ansvarsbeskrivelsene fra organisasjonene, som kun er skapt for organiseringens skyld.

Dette er en hyllest til den idealistiske studentfrivilligheten – der engasjementet ikke er et springbrett, men et mål i seg selv. Måtte den fnne ro blant levningene av de unge som stod i bar eller arrangerte konserter fordi de digget det –ikke fordi det lønnet seg karrieremessig.

Hvil i fred. Forhåpentligvis spirer du snart igjen.

Tekst Eirik Zondag Hustad Illustrasjon Isak Reinhardsen Vittersø

01

02

HØST KVISS

En kviss for deg som ønsker å høste inn litt selvtillit (eventuelt ny kunnskap.)

Tekst Synne Syslak Illustrasjon Edle Torseter

Høsten er ankommet, men hva kaller de denne årstiden i Danmark?

I august ble Aschehoug-prisen tildelt Karl Ove Knausgård. Om høsten er det første av fire bind i årstid-encyklopedien, Knausgårds selvbiografiske romanserie til hans ufødte datter. I hvilket år kom boken ut, og hva heter de tre følgende bindene?

03

04

05

06

«Desse milde soldagane i september. Tid å hausta inn» er starten på et av versene i en norsk diktsamling fra 1971. Kan du navnet på samlingen, og hvem som har skrevet den?

Det har sakte, men sikkert begynt å gulne i byens trær. Hva heter pigmentet som gir blader sin ellers grønne farge?

Apropos gult og grønt, hva heter den gulaktige grønnfargen oppkalt etter en fransk urtelikør?

I moderne England kaller de høsten autumn – et fransk låneord som ble tatt i bruk fra 1600-tallet. Hvilket ord brukte engelskmennene for å beskrive årstiden før?

07

08

09

10

11

Denne måneden spilte Brann mot Manchester United i kvalifiseringskamp til Champions League på Brann stadion. Kampen fikk tilskuerrekord som den mest sette kvinnekampen i norsk historie. Hvor mange tilskuere var til stede? Slingringsmonn på 20.

I hvilket år ble Brann sitt kvinnelag opprettet?

Det er soppsesong. Omtrent hvor mange sopparter finnes det i Norge?

Hvilken sopp, også kjent som skogens milde konge, heter Boletus Edulis på latin?

Maleriet Birch Woods (1903) viser skjønt frem et av høstens høydepunkter: den oransjekledde bjørkeskogen. Bildet er malt av en østerriksk kunstner, som kanskje er mer kjent for et annet verk, nemlig The Kiss (1907). Hvilken kunstner er det snakk om?

0-4: Som de også sier i England, «Oh Well…»

5-8: Ikke dårlig, men høsten er kanskje ikke din sesong?

9-11: Bra jobbet. På tide å komme seg litt ut?

Fasit: 1. Efterår. 2. Om høsten kom ut i 2016. De tre følgende bindene heter Om vinteren, Om våren og Om sommeren. Ett poeng om du klarte -utgiv elsesår og titler. 3. Samlingen heter Spør vinden, og er selvsagt skrevet av Olav H. Hauge. Halvt poeng om du bare kunne forfatter eller tittel. 4. -Kloro fyll. 5. Chartreuse. Denne likøren er brygget på over 100 ulike urter og ble tradisjonelt laget av Karteuserordenen, altså munker. 6. Harvest. 7. Det var 16019 tilskuere på Brann stadion! 8. I 2021, da det ble enighet om at Sandviken skulle bli en del av sportsklubben Brann. 9. Det er usikkert nøyaktig hvor mange sopparter som finnes i Norge, men estimert antall ligger på 5000! 10. Steinsopp. Boletus, som i hveteboller kanskje? 11. Gustav Klimt.

FØRSTEHJELP KULTURELL

TAKK GUD

Slutten av september kryper raskt inn og bringer med seg kulde, selv med festivalsommerens nostalgi hengende i kroppen. Først ut er Halvøyen-festivalen, 26. og 27. september, perfekt for deg som digger rap, R&B og (la oss være ærlige) vet at svensk hiphop er bedre enn norsk. Svenske Cleo fyrer av med skarpe vers, britiske JME med sin heftige fow, og hvis du trenger noe litt mer drømmende og svevende, er R&B artisten Nelly Moar der for deg.

Lei av å bare dra på konsert? Skriver du hemmelige dikt på mobilen? Kom deg på open mic scenen på Litteraturhuset lørdag 27.september og del egne verk! Alternativt kan du gjemme deg i publikum og bare nyte andres kleine anekdoter. Dette er kvelden for å utfordre seg selv og stå helt naken (metaforisk, chill) foran en gjeng fremmede eller bare le (snilt) av andre som tør.

Hvis du heller vil ut på dansegulvet og riste løs til afrobeats og bailefunk, skal søstrene Love Pump

Tekst Safia Hashi

Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Dette er høsten for å prøve ut alt. Se hvor mye du rekker før kulden tar deg og du blir forført av den koselige innekulturen til vinter-Norge.

og Multitati nok en gang krydre Bergens klubbscene med rå DJsett og heftige dansesirkler. Lørdag 27.september er det Klubb Diaspora på Østre, det er en kveld du ikke vil gå glipp av!

29.september viser BIFF den Oscarvinnende palestinske flmen No Other Land på Bergen Offentlige Bibliotek. Samme uke får biblioteket besøk av den argentinske forfatteren Dolores Reyes. Hvis du er interessert i sensur, litteratur og aktivisme, så sett av 7.oktober, da vel!

Ellers er oktober måneden for slippkonserter, spooky season og oktoberfest (uheldigvis). Her er tre konserter du kan se frem til: 3.oktober skal den bergensbaserte vennegjengen Húm (miks av pop, jazz og hiphop, dream combo!) ha slippkonsert for albumet Ný Byrjun på Landmark. Indiebandet The Other End slipper sitt nye Core Values på Kulturhuset 10.oktober

Du som får mer puls av folkemusikk og viser bør heller ta turen til Victoria 10.oktober når Hersleb visekollektiv inviterer til Visekveld med folkekjære Bare Folk. Og hvis dét ikke metter den gamle kultursjela di, kan du fylle på med Folkemusikkens kveld på Hovedbiblioteket 22.oktober

Bergens musikkscene har aldri vært så aktiv som nå. 13.oktober kommer basslegenden Marcus Miller hele veien fra USA for å spille på Verftet. Den briljante bassisten har tidligere spilt med Miles Davis og er nå klar for å lage liv i Bergen. Om den livlige jazzen blir for mye, kan du hvile ørene med god, harmonisk plystremusikk når Molly Lewis spiller på Landmark 15.oktober

Ellers kan du teste palestinsk broderi med Laila Abuqatma fra Shams kultursenter 20.oktober og samme uke blir det Palestinsk aften med Ardd Streetfood 23.oktober Hvis det høres ut som en hel uke med digg hummus og falafel, så yup that’s right.

Omsider kommer Halloweensesongen snikende inn. Cinemateket skal i hvert fall feire høytiden. Først med skrekkflmen Pulse 13. oktober og senere med kultklassikeren

The Rocky Horror Picture Show 28. oktober. På selve halloweenkvelden kan du velge mellom Hulen sin ikoniske fest eller mørkt goth-diskotek på Bergen Kjøtt

Dagen derpå kan du ta turen innom Svartmarked samme sted, med bruktmarked, tatoveringer og spooky vibes i ett. Og hvis du utsetter kostyme til siste liten (igjen), har Fyllingsdalen bibliotek et klesog kostymebytte 22. oktober. Du kan altså være kreativ uten å måtte klippe hull i lakenet ditt.

Midt oppi alt dette går Bergen Internasjonale flmfestival, BIFF, av stabelen 15.–23. oktober og fyller byen med internasjonal drama, klimadokumentarer og skeiv propaganda. En uke der du kan spise popcorn til frokost og late som du er intellektuell.

ROMMET ER TILBAKE