#74

BERGEN

GR

•

N OV E M B E R 2024

•

•

N R 74

Å R GA N G 10

S I AT

NASKING

•

C R AC K I B E R G E N

•

LY K K E L A N D E T

•

B E YO N C É FÅ R A LT G R AT I S

VIL DU VÆRE ?

MED I Vi søker:

Grafisk ansvarlig Grafikere

Send en søknad til

red@stoffmagasin.no Søknadsfrist 1. desember

INNHOLDSSTOFF

4

LEDER

5

TRE KULE

6

KULTURTILBUD

8

GRATIS MÅNED

9

ALLMANNSRETTVETT

12

EKKOFESTIVALEN

15

BIBLIOTEKETS MAGI

18

NASK ELLER KNEP?

20

LIGNINGEN OM LYKKE

22

FOTOSTOFF

28

LITT OM CRACK I BERGEN

30

HVA FÅR STUDENTENE GRATIS?

31

KONSPIRASJONSSTOFF

34

EN TOMMEL I VÆRET

36

TI FILMER PÅ FILMOTEKET

38

KUNSTSLØSERI

40

HVA HVIS ALT VAR GRATIS

42

BOKANMELDELSER FRA EN TELEFONKIOSK

44

KULTURELL FØRSTEHJELP

45

GRATISKVISS

46

SE OG HØR, HER OG NÅ

47

SIDEN SIST

15

30 18 22

31

20

ansvarlig redaktør

Marie Gjøsund Kleppen

samfunnsredaktør

Åse Stefansen

kulturredaktør

Sunniva Myklebust Asbjørnsen

fotoredaktør

Benjamin Wittemann

nettredaktør

Elise Brudevoll Skjekkeland

illustrasjonsansvarlig grafisk ansvarlig some-ansvarlig redaksjonen

Maria Hanset Demdal Zahra Ghassem Yndestad Frida Andersen Audun Aass Roseth, Elise Brudevoll Skjekkeland, Viktor Kasa, Borghild Rangnes Homlong, Selma Michelsen Turiddatter, Asta Eikemo, Aurora Fykse, Embla Eskilt Hagalisletto, Ida Sofie Carlson Nossum, Maria Borghans Karlsen, Carl Ruge, Mari Evjen Undseth, Torjus Havdal, Hallvard Øvstebø, Hedda Meland, Julie Strand Klausen

foto Kathrine Albrigtsen, Anna

Hotvedt Sundby, Marie Hovdum Lind, Nina Stamnes Søyland, Oline Okkenhaug, Ida Måren Løseth

illustratører Silje Agledal, Emilia Valentina

Bakke Ellingsund, Selma Fyllingsnes, Oda Bellen Haflan, Edle Torseter

grafikere Dina Storvik, Ansam Umar,

Celina Hofmann, Emilie Myrene Stokke, Helene Hammer, Juni Nilsen

daglig leder Linnea Lamøy styreleder Julie Strand Klausen Zahra Ghassem Yndestad,

forside Oline Okkenhaug og Emilia Valentina Bakke Ellingsund

publiseringsdato 12.11.2024 trykkedato 11.11.2024

LEDERSTOFF

VI V IL HA BORGERLØ N N Til månedens utgave av Stoff har redaksjonen valgt «gratis» som tema. Med svak kronekurs, og en befolkning med dårlig råd, synes vi temaet er ganske så relevant.

I utgaven vil du finne tips til gratis ting og opplevelser, filosofi rundt penger, diskusjoner om kulturstøtte, og en aldri så liten kommentar på om det faktisk er etisk riktig å naske fra de store matvarekjedene.

Rike folk sier ofte at det beste i livet er gratis. For noe provoserende piss. Hvis du ikke vet om du har råd til mat den kommende uka, hjelper det lite å gå ut i skogen og høre på fuglekvitter.

Borgerlønn har vært diskutert i Europa siden 1700-tallet, som følge av industrialisering og effektiviseringen av jordbruket. Idealer, som tilsier at jordas ressurser bør tilhøre folket – ikke kapitaleieren – vokste fram i opplysningstida. I moderne tid har borgerlønn blitt testet ut i flere land. Blant annet i Finland i 2017, der de opplevde gode resultater av ordningen. Prøvekaninene ble lykkeligere, og mer fornøyd med livskvaliteten. Dette er altså ingen nymotens, venstreradikal greie.

For hva er egentlig velferdsstatens høyeste mål? Jo, å utrydde sosial nød (satt på spissen). Da finnes det ingen enklere metode enn å garantere alle en viss inntekt.

Den personlige økonomien din kan gå opp og ned, men under et visst nivå vil du aldri falle. Dette vil gjøre det lettere for sosialt vanskeligstilte grupper å ta reelle valg innen karriere og jobb. Det vil også generere mer innovasjon, siden gründere får muligheten til å ta større økonomiske risikoer med borgerlønn i ryggen.

En vanlig modell er å regne ut 10% av BNP-en i et land, og fordele det likt på hele den voksne befolkningen. I Norge vil det bli mellom sju og åtte tusen i måneden per innbygger. Men hvor skal man hente disse pengene fra? Vil det ikke bety færre midler til andre velferdsordninger? Her kommer vi tilbake til hvem som skal tjene på effektivisering av produksjon. Slik ståa er nå, blir ikke varene i butikkene billigere av selvscanningsautomater, Rema-Reitan blir rikere. Hvis vi fortsetter å surfe på høyrebølgen som sakte, men sikkert skyller over Vesten, vil det bli vanskelig å få råd til borgerlønn.

Det enkle svaret er (som det gjerne alltid er på de fleste spørsmål) å skattelegge de rike. Null stress, altså.

Men vil ikke folk bare bli late, og slutte å jobbe? For det første, har prøveordningene som er blitt gjort i andre land, vist at denne påstanden ikke stemmer. Folk flest vil bidra. For det andre, er ikke sju tusen nok penger til å leve av i lengden for de aller fleste av oss. For det tredje, er det ofte dette argumentet man hører fra folk som gjerne er motstandere av arveavgift. Det finnes ingen fornuftige argumenter for at man i noen omstendigheter fortjener den arven man får. Hvis du er så redd for at offentlige velferdsgoder og «gratis penger» gjør folk late, bør du være tilhenger av en arveavgift på hundre prosent.

Når vi opplever automatisering, effektivisering og kunstig intelligens som sniker seg over oss som mørke skyer på horisonten, er det lett å bli paralysert av frykten for en hyperkapitalistisk, dystopisk framtid. Korrupte politikere som følger pengestrømmen gjør at de reelle verdenslederne blir Elon Musk og gutta i Silicon Valley.

Hvis også vi i lille Norge skal fortsette med økonomisk vekst, må vi ta solide grep for at vi skal klare å bruke dette til å løfte bunnen, styrke omfordelingspolitikken og beholde den sterke velferdsstaten vår. Det er jo så lett – innfør borgerlønn!

Marie Gjøsund Kleppen Ansvarlig redaktør @mariegjosundkleppen red@stoffmagasin.no

Illustrasjon: Maria Hanset Demdal

04 STOFF

NOVEMBER 2024

KOMMENTARSTOFF

TRE KULE FORTELLER DEG HVORFOR DU SKAL JOBBE FRIVILLING Dersom du skulle ha problemer med å finne det ut selv.

Benjamin Stensland Knutsen Festivalsjef for Dragefjellet Minifestival Foto: Privat

Pål Høyde Frivilligansvarlig for Røde Kors Døråpner Foto: Privat

Henning Holstad Politiker og leder for Alternativ Jul Foto: Privat

Å dedikere seg til et arbeid uten å få betalt for det, krever et brennende engasjement for det man gjør. Da blir ikke penger lenger insentivet, men heller det større bildet. Man vil se sluttproduktet tydeligere, og man jobber sammen og likestilt om en oppgave. Som frivillig har du ofte tatt på deg en ny rolle som du ikke har prøvd før, og det er ikke forventet at du er noen ekspert. Du kan vokse i rollen og utvikle deg i en uforutsett retning.

Som frivillig i Røde Kors kan du bidra til å hindre og lindre menneskelig nød og lidelse.

Det høres kanskje litt voldsomt ut? Er dette noe for meg da?

Da Alternativ Jul ble startet i 1969, var jeg blant de første som ønsket å bidra med å lage jul for gruppen av «alkoholiserte uteliggere» som det den gang var mange av i Oslo sentrum. Nå i 2024, 55 år senere, holder vi fortsatt på. I fjor jul tok vi imot 2.700 gjester til en «døgnet rundt»-julefeiring, for og med rus- og gatemiljøet i Oslo fra julaften til 2. juledag.

Ved frivillighetsarbeid vil du møte engasjerte og inspirerende folk. I tillegg kan det åpne dører: du blir sett fra utsiden, og folk vil kunne løfte deg frem ved en senere anledning. Med dette sagt er det viktig å presisere at frivillig engasjement skal være styrt av indre motivasjon. Det er arbeidet i seg selv som skal være kulest og mest givende. Ikke tenk strategisk; arbeidet skal være gledesstyrt, og om det gagner deg senere så er det bare en bonus.

Tiden vår er hellig, og vi bør bruke den på ting som styrker vår fysiske og psykiske helse.

Motivasjonsfaktoren må alltid være hvordan du kan vokse og utvikle deg som menneske.

NOVEMBER 2024

Vi vet at den beste medisin ofte er et medmenneske, og at vi ved å se og bry oss om hverandre kan utgjøre en enorm forskjell i våre lokalsamfunn. Røde Kors er verdens største humanitære organisasjon, og i Bergen gjør vi vanvittig mye forskjellig som du kan bli med på. Vi er der ute for dem som går seg vill i fjellet, vi driver ungdomsklubb, leksehjelp og er støtte for flyktninger og andre som vil integrere seg i vårt lokalmiljø. Vi besøker eldre og syke og innsatte i fengsel. Vi bekjemper ensomhet og utenforskap for barn, unge og voksne hver eneste dag, og vi trenger også deg for å nå ut til enda flere med alle våre tilbud. Våre frivillige mottar kurs og får nødvendig kompetanse slik at vi kan støtte hverandre i alle de sårbare lommene i livet.

Å delta i frivillig arbeid for andre har gitt meg, og vil gi deg, mye mer tilbake enn det som ytes av innsats. Du er virkelig blant de «fattige» i vårt samfunn, dersom du ikke ønsker å gi bort noe av deg selv, eller det du har tjent eller arbeidet for. For da ser du ikke at det er ved å gi, og gjerne i form av frivillig arbeid, at du oppnår stor rikdom og glede i ditt eget liv. Så sett i gang, og bli med på «vinnerlaget» som består av alle frivillige som har skjønt at de blir rikere av å gi!

Som frivillig kan du få verdifull erfaring, få selvtillit, lære nye ting og bli gladere, mens du ved å gjøre noe bra for andre gjør din verden til et litt bedre sted. Ikke så verst å bli med på det, vel?

STOFF 05

K U LT U R S T O F F

EN DANS PÅ BROSTEIN I Buenos Aires kan alle se Monet gratis.

I Norge må du betale for det samme.

Tekst Ida Sofie Carlson Nossum Illustrasjon Silje Agledal

Jeg flyttet til Argentina to måneder etter at Javier Milei tok over som president. Jeg visste at byen som ventet meg var et kulturmarked, der mulighetene for å konsumere kunst, dans, musikk og teater var like store som byen selv. Jeg var til en viss grad forberedt på at inflasjonens bivirkninger kom til å påvirke argentinernes mat- og kulturvaner. I møte med dette forventet jeg samtidig at kulturtilbudene ville være mer tilgjengelig for meg som turist, enn for argentinerne som måtte forholde seg til høyere priser hver eneste dag.

Dette er bare en av mange ganger jeg på pinlig vis har undervurdert reisedestinasjonen min.

Noen dager etter jeg ankom Buenos Aires ble jeg spurt om å være med på en jazzkonsert på kultursenteret den følgende søndagen. Kultursenter?

Jeg skammer meg over å innrømme at alt jeg så for meg var et kommunalt samlested der noen hadde presset inn scene, blackroom og

06 STOFF

kino for den lille brøkdelen av folk som bryr seg nok til å faktisk bruke den. Jeg var med andre ord ikke særlig fristet, og ble faktisk bare enda mer skeptisk da jeg hørte at konserten var gratis.

Hvorfor i all verden skulle en gratiskonsert gjøre meg skeptisk? Kanskje fordi jeg tenker at økonomisk innsats gir høyere verdi? Min tillærte oppfatning om at verdien av et gode er målt etter prislappen, har blitt utfordret mange ganger før. Men den søndagen da jeg skulle på jazz ble ordet “verdi” totalrenovert.

Det som møtte oss på kultursenteret var en gladstemt folkemengde av alle slag, som koste seg med god musikk.

Det var begrenset med stoler, og på dem fikk bare de eldre, gravide og ammende (!!!) sitte. Vi enten sto eller satt på gulvet. Barna som løp rundt oss var storøyde. Det vi hadde til felles var at vi kunne drømme oss vekk fra søndagen og tre inn i melodiens

kammer. Forholdet jeg opprinnelig hadde til kulturell transaksjon ble umiddelbart snudd på hodet.

Min opplevelse var i hvert fall at det finkulturelle begrepet nærmest var visket ut.

Noen i dette landet har altså forstått at kulturtilbud aldri burde føre til et spørsmål om klasse.

Man skulle ikke tro at universiteter, som ikke engang har råd til dopapir på fakultetene, kan ta med alle studentene sine på nasjonalmuseet og tangokurs. Ei heller at noen som så vidt får pengene til å strekke til, kan dra på kino etter en lang dag.

Men det var altså sånn i Argentina – et land som regelmessig går gjennom økonomiske kriser og perioder med dysfunksjonell politikk. Det handler jo om at det er noen som virkelig vil at kulturen skal være tilgjengelig. Ideen om et kulturtilbud som ikke måler størrelsen på noens lommebok i inngangsdøren, gir kunst en helt annen betydning og verdi. Det har en samlende effekt og dermed forblir det kanskje en ren sanseopplevelse for publikum?

Jeg mener ikke at Argentina bare er en dans på roser. Kanskje mer på brostein, spesielt nå som mange av gratistilbudene blir kuttet av Mileis store motorsag. Han mener at gratis er for dyrt, og har derfor samlet kultur, helse og utdanningsdepartementet i ett departement. Det er tydelig at det finnes noen som ikke bryr seg om at kulturen skal være tilgjengelig. Det jeg prøver å belyse er hvor mye dette kuttet egentlig vil koste ham. Utenfor Gaumontkinoen i Buenos Aires protesterer masser av folk, omringet av politi og tåregass, for å stanse nedstengingen av kinoen med fire kroners inngang.

Argentinske musikere spiller heller i en park enn å avlyse konserter for folket. At kulturen skal være tilgjengelig (eller gratis), har dype røtter i Argentina. Selv under militærdiktaturet på 80- tallet var teateret aktivt

NOVEMBER 2024

K U LT U R S T O F F

og levende, selv om det var forbudt.

Skuespillere og forfattere lette stadig etter steder å drive med ulovlig teater, og scenen ble brukt som en måte å finne smutthull i muren av sensur. Jeg tror ikke jeg er den eneste som synes dette er et utrolig vakkert bilde på hvor stor verdi kulturen faktisk har for et folk.

Det får meg til å lure på hvorfor vi ikke har et likere forhold til felles kulturliv i Norge, når vi også har så mange pionerer å se opp til. Hvorfor er det slik at vi vokser opp med å lære om Collett, Grieg, Munch og Ibsen på skolen, for så å møte seige inngangspriser på Nasjonalmuseet og Kode? Prisen på billetter til bakerste rad på Den Nasjonale Scene er tilsvarende fire middager på Studentsenteret. Vi mister fellesskapet som norsk scenekunst kunne ha gitt oss når vi må velge mellom en månedsbillett for kollektivtransport eller inngangsbillett til Hedda Gabler.

NOVEMBER 2024

Klart vi har gatemusikanter på Torgallmenningen, men når har jeg egentlig stoppet opp for å høre på hva det er de spiller? Hvorfor

fineste antrekk for anledningen. For hva er det egentlig som koster mest?

Arrangementet selv eller hvordan det påvirker vår felles forståelse av

nordmenn søker etter denne stimulien når man observerer folkerike kvelder som Kulturnatt i Bergen.

Folket tar de tilbudene de kan få,

«JEG BEGYNNER Å TRO AT VI IKKE KLARER Å TA KUNSTEN I VÅRT EGET LAND SERIØST, HVIS VI IKKE HAR KJØPT EN STIVPRISET INNGANGSBILLETT TIL ET STED DER DE SERVERER SØRLANDSCHIPS FOR 69 KR GRAMMET OG HAR

KLEDD PÅ OSS VÅRE FINESTE ANTREKK FOR ANLEDNINGEN.» er en trubadur i syden så mye mer stemningsfull og levende? Jeg har aldri sett noen filme Karl Johans eget storband til en instagramhistorie. Jeg begynner å tro at vi ikke klarer å ta kunsten i vårt eget land seriøst, hvis vi ikke har kjøpt en stivpriset inngangsbillett til et sted der de serverer sørlandschips for 69 kr grammet og har kledd på oss våre

kultur? Om vi endret valutaen på kulturens marked, ville muligens en kulturell utflukt handle om noe annet. Da kunne man slippe å måle opplevelsens verdi med den økonomiske kostnaden.

Mer enn mye annet er kultur en viktig stimuli for gledesrus og kreative impulser. Det er åpenbart at

og mye kunne vært annerledes om de fikk dem tilbudt mer enn en gang i året. Det å gi barn og unge sanseinntrykk og inspirasjon er vitalt for å holde et samfunn levende og rettferdig, men det funker ikke om inntrykkene serveres med en regning som ikke alle har råd til.

STOFF 07

SAMFUNNSSTOFF

GRATIS MÅNED . NESTEN En bra, gratis ting for hver dag i en måned. Bare hyggelig.

Tekst Selma Turiddatter Illustrasjon Oda Haflan

Mange ting i livet koster penger. Kjedelige ting, som strøm og mat for eksempel. Mange bra ting i livet koster også penger. Det er selvfølgelig veldig irriterende, og tidvis også frustrerende, alt ettersom hvor lenge det er til neste stipend. Noen ting koster også mer enn andre. For eksempel koster en Hansa på tapp ganske mye mer enn en lunka Hansa fra Rema 1000. Enda mer koster en leilighet i Oslo sentrum, og selv studielånet må betales tilbake.

Det skal med andre ord godt gjøres å gå gjennom livet helt gratis.

Men noen ting i livet er imidlertid gratis.

Og de er ganske så bra de også.

Det er for eksempel helt gratis å • Klemme. Kysse også, om du føler for det • Gå Ulriken (Og løpe Stoltzen, om du er en sånn en) • Høre på Nyhetsmorgen på P2 • Drikke kaffe på AdFontes • Lese Stoff • Drikke vann fra en bekk på Fløyen • Bli med i en, eller flere, studentorganisasjoner • Få nye venner i studentorganisasjonen(e) du har blitt med i • Gi et kompliment til en fremmed • Sende flaskepost • Plukke sopp og blåbær • Ha overnattingsfest en tirsdag • …og ha overnattingsbesøk en lørdag ;) • Stemme ved valg • Gå tur i skogen • Bli forelsket (selv om kjærlighetssorgen kan bli dyr) • Lære noe nytt • Le helt fra bunnen av magen • Sjekke yr.no og glede deg til én dag med sol • Låne en bok på biblioteket • Bade både en sommerkveld og vintermorgen • Spise snacks på Last Tuesday på Legal (ølen må du imidlertid betale for) • Lavterskelsosialisere med venner • Se på NRK • Invitere en ekstra på vors • Ringe bestemor og si god helg • Se på gamle YouTube-videoer. For eksempel Pocahontas dub • Ta kollektivtrafikk i Luxembourg • Si “jeg er glad i deg” til noen du er glad i • Lage quiz. Og vinne quiz.

• Og ikke minst er det gratis å skjerpe seg litt Vips! En bra, gratis ting (å sette pris på eller å faktisk utføre, la dagsformen avgjøre) hver dag i en måned. Bare hyggelig.

08 STOFF

NOVEMBER 2024

K O M M E N TA R S T O F F

KVEN ER DET SOM HAR BÆSJA PÅ ALLEMANNSRETTEN? Per fekk ein god idé og spurde om Kari ville vere med, gratis og alt, talen var talt: Vi drar til fjells!

Tekst Asta Eikemo Foto Benjamin Wittemann

Sidan allemannsretten vart vedteke gjennom friluftslova i 1957 har nordmenn hatt stor glede og nytte av dette privilegiet. Det er ein rett som gjev oss moglegheita til å verte kjend med, og glad i, naturen som er rundt, over og i oss. Det er eit uvanleg godt tilbod – men det skulle berre mangle.

Vi har fridomen til å ta i bruk heile landet, men med den fridomen følger det eit ansvar.

Naturkirurgi I Noreg har vi dei siste tiåra promotert landet vårt, med dei flotte fjella og fjordane, og lokka turistar frå heile verda til å kome akkurat hit.

Takka vere allemannsretten kan dei gå i fjella og skogane heilt gratis og uforpliktande. Eller? Uforpliktande?

Ein viktig del av allemannsretten er at ein skal opptre varsamt og omsynsfullt. Det kjem plikter med dette privilegiet. «Forlat staden slik som

NOVEMBER 2024

du fann han,» er ein tommelfingerregel som er nesten like forankra i vår kulturarv som allemannsretten sjølv.

Om vi ser på dei store avtrykka som friluftslivet etterlèt, kan det likevel tyde på at pliktene som allemannsretten krev, ikkje vert oppfylte.

Allemannsretten gjer at vi kan gå i fjella og i skogane heilt gratis og forpliktande.

På mange måtar er friluftsliv ein operasjon på naturen. Slik lovverket står i dag, kan alle melde seg som kirurgar. Dei treng faktisk ikkje å melde seg eingong, det er berre å ta fatt i skalpellen og legefrakken – eller gåstavane og allvêrsjakka – og setje inn stikk for stikk.

Og det er ikkje noko gale med det i seg sjølv. Hadde heile Noregs befolkning hatt kirurgutdanning, så kunne alle og einkvan ha utført operasjonar på sjukehuset. Men det er jo nettopp utdanninga som gjer at

ein kirurg veit kva han skal gjere, når han skal gjere det, korleis og kvifor.

Naturen krev også utdanning frå sine kirurgar, vi må også vite kva, når, korleis og kvifor. Av og til må han berre sove, kvile litt, vere for seg sjølv utan at nokon opererer i han.

Ein treng ingen bachelor eller master for å drive med friluftsliv, men ein treng kunnskap.

Gnål og klageri Nasjonalparken Hardangervidda vert flittig brukt av friluftsinteresserte både sommar- og vinterstid. Folk vert openbert trekte mot det endelause på vidda. Ein sport som har vakse fram dei siste tiåra er kiting, eller skisegling. På Hardangervidda har det internasjonale kitemiljøet funne eit kiteparadis.

Aftenposten skriv at kitekurs.no søkte statsforvalteren om løyve til

eit kitekurs i landskapsvernområdet Skaupsjøen/Hardangerjøkulen.

Dei fekk avslag på store område av søknaden, og måtte halde seg til eit avgrensa område. Statsforvaltaren forsvarte vedtaket med at aktiviteten kunne vere til skade for villreinstammen i området. Villrein vart i Noreg sett på raudlista for artar i 2021.

Kitekurs.no klaga på vedtaket, men fekk avslag både hos statsforvaltaren og Miljødirektoratet. Dei gjekk vidare til sjefskirurgen, eller Klimaog miljøminister Andreas Bjelland Eriksen, og i september i år fekk dei medhald.

Kitekurs.no meinte at statsforvaltaren ikkje hadde myndigheit til å avslå søknaden, og det var Klimaog miljødepartementet einige i.

Samstundes uttalte dei at dei også var einige med statsforvaltaren og Miljødirektoratet om at den potensielle skaden på villreinen var reell.

STOFF 09

K O M M E N TA R S T O F F

Vanvidderi Denne prosessen er på mange måtar provoserande. Den er eit tydeleg bevis på at promoteringa av norsk friluftsliv ikkje fremmer eit friluftsliv på naturens premissar, men tvert imot misbrukar allemannsretten til fordel for verdiskaping (les: profitt).

Kvifor skal då kitekurs.no jobbe så hardt imot eit vedtak som vernar om villreinen og deira elska kiteparadis?

Til Hardanger Folkeblad seier Anders Horgen, styreleiar i Oslo Kiteklubb, dette om den same saka: «Vi er sterkt engasjert i å sikre gode oppvekst- og levevilkår for villreinen, samtidig som vi erkjenner behovet for kunnskapsbaserte reguleringer som tar hensyn til den aktiviteten som ønskes regulert.»

Men – viss dei verkeleg er «sterkt engasjert» i villreinen, så ville dei vel ha vore takksame for avslaget frå statsforvaltaren. Då ville det vel ha vore ein siger med alle fråsegn frå det offentlege som vernar om det biologiske mangfaldet?

Kite-saka er eit bilete på eit større paradoks; i vårt forsøk på å

10 STOFF

omfamne naturen, øydelegger vi han berre meir. Vi må forstå at for å kunne ha moglegheita til å drive med friluftsliv i framtida, må vi lage strengare rammer for korleis vi gjer det i dag. Desse rammene vert lagde gjennom Friluftslova, med ein naudsynt konsekvens; allemannsretten må verte innskrenka, og det vil verte eit stort tap for alle.

Det er provoserande at det er kitarane som må ta støyten for dårleg villreinpolitikk. Det er jo ikkje dei som er det opprinnelege problemet her. Problemet ligg i all den infrastrukturen som har vorte bygd så altfor tett på villreinens leveområde, og at det har vorte lagt til rette for denne typen aktivitet i nasjonalparken.

Hy(s)tteri På sine nettsider skryter DNT av sine hundrevis av hytter rundt om i landet. For som dei seier: «Hvorfor ha én hytte når du kan ha over 590 av dem?» Hyttene skal visst nok vere kjende for si «uformelle og koselige stemning,» og det er stor variasjon i dei ulike hyttene. Nokre er betente, nokre er det ikkje, nokre har dusj og nokre har restaurant.

La meg måle eit bilde av uformelt og koseleg for deg: Etter du har gått rundt på fjellet i nokre timar, kjem du plutseleg til eit treverkspalass midt på vidda. Her kan du sjekke inn i resepsjonen, få med deg sengetøy frå staben og beskjed om å møte til middag klokka 18.00; det vil verte servert frå trerettars meny i spisesalen. Når du er klar for å gå vidare, pakkar du berre saman og seier ha det – vaskepersonalet tek utvaskinga. Pris: frå kr 1660 per natt.

Det er påfallande korleis norsk turistbransje fetisjerer og promoterer norsk natur.

Hadde vi ikkje hatt desse institusjonane i verneområda, så hadde tre ting vore annleis: 1. ferdsla i nasjonalparken ville ha vore tydeleg mindre, 2. villreinen hadde hatt eit større og meir berekraftig leveområde, og 3. fjellet hadde ikkje hatt eit klasseskilje mellom dei som bur i hytte og dei som bur i telt.

Europavegeri Sjølv om historia til Botheim er fiktiv, ser vi store likskapar mellom denne og historiene på til dømes Hardangervidda.

Dei som kjenner fjellet og har ei genuin friluftslivsinteresse ville framleis ha ferdast i fjellet sjølv om det ikkje fanst DNT-hotell, men trykket ville vore mindre, og dei som gjorde det ville hatt den naudsynte kunnskapen med seg i sekken.

I romanen Høgfjellsmeldinga (2023) av Guri Sørumgård Botheim får vi ei historie om natur, villrein og kjærleik i ramma til ei klassisk heltehistorie. I denne historia er det DNT som er skurken. Der villreinen klamrar seg til sitt stadig meir innskrenka leveområde, vil turistforeininga bygge ei ny turisthytte og legge til rette for endå meir menneskeleg ferdsel.

Med så høg aktivitet i den «urørte» naturen, er det ikkje berre villreinen som vert utsett. Det er heile det biologiske mangfaldet og den urørte naturen i seg sjølv. Riksveg 7 og Europaveg 134 køyrer heilt på grensa til Hardangervidda, men det går også hundre andre «europavegar» gjennom nasjonalparken.

Stiane som går mellom dei 12 DNThyttene vert djupare og breiare for kvart steg som vert sett på dei.

NOVEMBER 2024

K O M M E N TA R S T O F F

I januar i år avslørte NRK at i løpet av dei siste fem åra har det i Noreg vorte gjennomført 44 000 inngrep i urørt natur. Førtifire tusen. I snitt 24 inngrep kvar einaste dag. Med så høge tal vert urørt natur eit etterlengta gode, som vi er nøydde til å bevare. For natur er meir enn berre små parkar og hagar her og der, det er først og fremst store, samanhengande areal der naturen sjølv har råderett.

Allemannsretten er for nordmenn sjølvsagd, men snart må vi byrje å sjå på han som eit privilegium. Gjer vi ikkje det, kan det verte naudsynt å innskrenke retten, for å verne naturvernsområda våre.

NOVEMBER 2024

Synderi Det er svært at vi kan dra heilt gratis (og forpliktande) til utmarka. Men allemansretten har vorte strekt så langt at han snart ryk. Vi må stille spørsmålet: Kvifor fekk vi allemannsretten i første omgang? Eg trur vi fekk han sånn at nordmenn kan ferdast i lokale skogar og fjell.

Hadde vi berre forvalta dette privilegiet på ein berekraftig måte.

Norsk turistbransje har misforstått dette; dei trur at vi fekk retten for å tene pengar på blant anna utanlandske turistar som ikkje har tilstrekkeleg kunnskap om sporlaus ferdsel.

Friluftsliv er, paradoksalt nok, ein av klimaverstingane blant fritidsaktivitetar, viser forsking gjort av Vestlandsforsking. Paradokset er slåande, og det beste for naturen hadde vore om vi slutta å ferdast i han, men samstundes treng vi friluftslivet for å forstå kva vi må ta vare på. Men det friluftslivet må vere berekraftig.

Friluftsliv er ein operasjon på naturen. Vi ville aldri ha latt ein kirurg utan utdanning operere eit menneske, og vi burde heller ikkje la folk utan kunnskap operere naturen. Det er ikkje eit menneske som er så lidande som han. Vi treng kunnskap om ferdsel og vi treng strenge reglar for turisme. Og no treng eg ein god kopp med bålkaffi.

Ulike statsforvaltarar har allereie foreslått å stenge ned turisthytter og turstiar med omsyn til villrein og andre truga artar. Snart vil desse forslaga slå gjennom – helst ganske så snart. Og då vil allemannsretten verte innskrenka. Og det er leit – javisst er det det! Men det er naudsynt.

STOFF 11

K U LT U R S T O F F

GUDS HUS OG GOD HOUSE Lyder låter ulikt i ulike rom. En konsert må finne sted et sted.

Et ekko av Ekkofestivalen.

Tekst Torjus Havdal Foto Ida Måren Løseth

«INNIMELLOM FORNEMMER JEG NOE GRESSKLIPPERAKTIG VED LYDBILDET, MEN FREMFOR ALT ER DET FINT Å SITTE PÅ DE OPPVARMEDE BENKENE OG LYTTE.» Ekkofestivalen er en elektronisk og eksperimentell musikkfestival, som avholdes årlig i Bergen. Med blant annet småsekkepipe, autoharpe og diverse elektroniske innretninger utspilte den 21. Ekkofestivalen seg fra fredag 1. november til søndag 3. november. Festivalen kunne by på en rekke varierte konsertsteder, som Bergen domkirke, Slettebakken kirke og Østre.

Inn i varmen Stoff starter festivalopplevelsen på fredag med konsert i Bergen domkirke. Fra en kald høstkveld i Bergen kommer vi inn i det vakre kirkerommet. Kirken er sparsommelig belyst.

Stemningsfullt. En scene som så vidt er høyere enn gulvet står fremfor

12 STOFF

kirkebenkene. Jeg slår meg ned.

Begeistret oppdager jeg oppvarming under kirkebenkene, og jeg overhører at benkkameratene bak meg deler begeistringen min. De oppvarmede benkene beskrives, nokså treffende, synes jeg, som «peak Norway».

Petra Hermanova, en berlinbasert musiker og visuell kunstner, inntar scenen utstyrt med autoharpe, et strengeinstrument medakkordknapper som demper de strengene som ikke inngår i akkorden man spiller.

Konserten begynner, men allerede etter første låt forlater Hermanova scenen. Ledsaget av orgelmusikk går hun ned midtgangen, ut i våpenhuset, før hun viser seg igjen, denne gangen oppe på galleriet. Siden benkene nå

er rettet mot en tom scene, snur jeg og flere blant publikum oss, for å følge konserten videre. Etter hvert tolker jeg situasjonen som en invitasjon til å betrakte musikken, snarere enn musikerne. Jeg takker ja til invitasjonen, retter meg fremover mot den forlatte scenen og forsvinner inn i musikken. Lydbildet har få, men solide elementer, med Hermonova på vokal og autoharpe, og Denny Wilke på orgel. Det er åpent og kjølig, men med emosjonell dybde.

Under den siste delen av konserten forlater Hermanova galleriet og returnerer til scenen, hvor Jon Erik Boska setter seg bak trommesettet. I det store kirkerommet får trommene

en tilsvarende stor lyd, og med intens trommespilling får konserten en forrykende avslutning.

Neste konsert i domkirken spiller den skotske komponisten Bríghde Chaimbeul på småsekkepipe. Om det er mer idiosynkratisk å spille autoharpe eller småsekkepipe, klarer jeg ikke å avgjøre. Men jeg kan innrømme: Jeg blir ikke umiddelbart frelst av det merkverdige instrumentet idet hun begynner å spille.

Det blir likevel gradvis mer oppslukende når Chaimbeul danner et forlokkende lydbilde med småsekkepipen og noe elektronikk. Det har en vennlighet og varme over seg – og noe nostalgisk. Innimellom fornemmer jeg noe gressklipperaktig ved

NOVEMBER 2024

K U LT U R S T O F F

«BERGEN DOMKIRKE OG ØSTRE KUNNE VIRKE-

LIG IKKE GITT MER FORSKJELLIGE RAMMER FOR EN KONSERT.»

lydbildet, men fremfor alt er det fint å sitte på de oppvarmede benkene og lytte.

Violet og den spanske produsenten Nueen fyller rommet med rapp over ambientpreget produksjon.

Fredagskvelden min fortsetter med et sceneskifte til Østre. Bergen domkirke er jo bare én av scenene under festivalen. Ekkofestivalen har et såkalt satellittprogram. Det betyr at de har ulike musikk- og kunstopplevelser ved ulike lokasjoner. Det forklarte kommunikasjonsansvarlig og produsent for Ekkofestivalen, Olav Eggestøl, meg da vi møttes på Østre noen dager før festivalen.

Han fortalte også at de slik forsøker å reflektere rundt hvilke rammer en lokasjon setter for opplevelsene.

Nueen er alene på scenen. Iceboy Violet rapper blant publikum, og gjennomfører hele konserten blant oss. Dette skaper nærhet. Særlig er det virkningsfylt med Iceboy Violets emosjonelle innlevelse, og det ærlige og sårbare innholdet i teksten. Først og fremst kretser tekstene rundt kjærlighet – på godt og vondt.

Bergen domkirke og Østre kunne virkelig ikke gitt mer forskjellige rammer for en konsert. Førstnevnte er estetisk og romslig, sistnevnte er en sort boks, i hvert fall i andre etasje, der konsertene avholdes. Den sorte boksen fungerer som et nøytralt rom som kan fylles med lyd og lys. Den britiske rapperen Iceboy

NOVEMBER 2024

Lø(stre)rdag Dagen etter er jeg tilbake på Østre igjen. I baren utstyrer jeg meg selv med en pils. På scenen gjør britiske Actress, eller Darius Cunningham som han egentlig heter, seg klar. Med støyende, tettpakket ambient åpner han konserten. Lyttemusikk, med andre ord. Følgelig står publikum rett opp og ned. Gradvis introduseres perkusjon i lydbildet. Etter hvert inngår også en basstromme, og publikum begynner å bevege på seg, eller danse, som noen kaller

det. Smakfullt settes bunnsolide housetrommer mot melankolske akkorder. Under konserten trekker Cunningham lydbildet i ulike retninger, og avslutter med et sindig og flytende parti.

«Welcome to Autism: The Musical», proklamerer Aya fra scenen tidlig under den påfølgende konserten.

Britiske Aya er både komponist og låtskriver. Med datamaskin, annen elektronikk og mikrofon spiller hun eksentrisk, elektronisk musikk. Moderne lyddesign preger lydlandskapet. Av og til forvrenger hun og manipulerer sin egen vokal.

Gjennom konserten beveger hun seg inn og ut av ulike subsjangre innen elektronisk musikk. Fellesnevneren er at det gjøres på en maksimalistisk måte.

Denne kvelden på Østre opptrer også den norske produsenten og DJ-en Bjørn Torske under navnet Ismistik. Torske har lenge vært en sentral skikkelse i det norske

elektronikamiljøet. Sammen med Ole Mjøs startet han Ismistikprosjektet tidlig på 90-tallet.

Torske har ikke med seg Ismistikkompanjongen på scenen, men datamaskin, mikser og keyboard er på plass. Melodiene og akkordene har en elektronisk, retro klangfarge.

De veksler mellom å være luftige, futuristiske og drivende. Trommene er karakterisert av klassisk trommemaskinlyd. Samlet blir det en stilig helhet.

Så var vi ved veis ende denne lørdagen. Etter tre klubbkonserter på én kveld, er det betimelig for denne seriøse musikkjournalisten å finne veien hjem.

Kirkesøndag Vanligvis tilbringer jeg ikke søndager i kirken, men som de sier: Ingen regel uten unntak. Denne søndagen er jeg tilbake i kirken for å overvære Ekkofestivalens avslutningskonserter. Denne gangen er det Slettebakken kirke. Et voldsomt bygg som, med

STOFF 13

K U LT U R S T O F F

«MED RØYKMASKIN, STROBELYS OG

LASERE SKAPES SCENER SOM VILLE GLIDD SØMLØST INN I EN STAR WARS-FILM.» rette, kan sammenliknes med et romskip – spesielt siden fasaden belyses av lasere i kveld.

Kunstner Birk Nygaard står for belysningen av bygget med lysverket Lineæ lucis ad astra. Ikke bare gir kirkens form et slående ytre, den skaper også et spennende indre.

Inne i kirken spiller Astrid Sonne, en dansk komponist og instrumentalist, det første av de to avsluttende innslagene. Med seg på scenen har hun Magdalena McLean og Emma Barnaby som spiller strykeinstrumenter. Under konserten blir strykeinstrumenter og vokal satt opp mot synthesizere og programmerte, manipulerte trommer. Det akustiske og digitale skaper et utrolig tøft lydbilde, som jeg assosierer med trip hop. Spesielt gjør trommene meg oppmerksom på hvilken god klang det er i Slettebakken kirke. Til tider består lydbildet utelukkende av

14 STOFF

skjønn musikk fra strykeinstrumentene. Sonne veksler mellom å spille og synge, og gjør begge med eleganse.

Den siste konserten spilles av Rival Consoles, eller Ryan Lee West, som den britiske elektronikaartisten egentlig heter. Han bruker diverse elektronikk, deriblant en datamaskin, til å produsere et svevende synthesizer-landskap, med stor innlevelse og tidvis antydning til headbanging. Lydlandskapet endrer seg og antar nye former gjennom konserten. Lydene veksler mellom forgrunn og bakgrunn. Snart er en stakkato melodi fremtredende, snart utstrakte akkorder. Under deler av konserten rommer også lydbildet fengende trommer. Noen passasjer er bekvemme, andre dramatiske, og enkelte episke.

Episk er også lysshowet. Med røykmaskin, strobelys og lasere skapes scener som ville glidd sømløst inn i en Star Wars-film. I den særegne kirken virker lyd og lys i skjønn forening.

Gjennomgående har jeg opplevd at konsertene ved Ekkofestivalen har blitt satt til rom som beriker opplevelsen. Det er også tilfellet her i Slettebakken kirke med Astrid Sonne og Rival Consoles. Samtidig slår det meg at denne kirken kunne ha gitt en ekstra dimensjon til enhver konsert.

«I’ve never played in a place so unique like this…» meddeler Rival Consoles i en pause før siste låt. Det er ikke rart, for kirken er særdeles kul.

NOVEMBER 2024

K U LT U R S T O F F

VELKOMMEN INN Et dypdykk inn i det offentlige biblioteket

Tekst Hedda Nord Meland Foto Marie Hovdum Lind

Da jeg skulle skrive en sak om det offentlige biblioteket var noe av det første jeg tenkte at jeg måtte ha med noe fra Matilda av Roald Dahl. Der blir nemlig biblioteket fremstilt i sin mest magiske form, som et trygt sted for lille Matilda som ellers er ganske alene i verden. «Fra den dagen av tuslet Matilda av sted til biblioteket hver eneste ettermiddag straks moren hennes hadde dratt på bingo. Det var ti minutter å gå, og så hadde hun to fantastiske timer der hun kunne sitte helt stille i et koselig hjørne og sluke den ene boka etter den andre.» Som barn syntes jeg også biblioteket var et ganske magisk sted, men etterhvert har den følelsen gått litt i glemmeboka. Matilda er ikke en bok jeg selv eier, så den lånte jeg like greit på Hovedbiblioteket i Bergen. Passende nok. Og da kommer følelsen litt tilbake – for det er jo litt magisk. At det finnes et fristed som ikke er preget av stigende priser og offentlige kutt. Et sted der det som er gratis er beskyttet. Kanskje vi ikke setter nok pris på hva det egentlig betyr?

NOVEMBER 2024

Bibliotekets rolle Biblioteksdirektøren ved Bergen Offentlige Bibliotek, Julie Andersland, har det overordnede ansvaret for alle de ti folkebibliotekene i Bergen, og virker som riktig person å gå til for en som er nysgjerrig på biblioteket. Hun forteller at hun også har vært glad i biblioteket helt siden hun var liten, som var noe av grunnen til at hun søkte på nettopp denne jobben.

– Jeg er jo fra en sånn familie som alltid har gått på biblioteket, det er en av grunnene til at jeg synes det er utrolig kjekt å jobbe her.

I hennes (og vår) barndom var bibliotekets funksjon mer direkte knyttet til utlån av bøker, slik de fleste selv har brukt det og kanskje assosierer det mest med. Med årene har biblioteket også fått ulike digitale tilbud, både digitalt utstyr, e-bøker, lydbøker og filmer. I tillegg forteller hun at bibliotekets rolle har blitt utvidet de siste ti årene.

– Loven om folkebiblioteket ble endret i 2014, og inkluderer nå at biblioteket skal være en åpen, uavhengig møteplass og en arena for samtale, debatt og kulturarrangement. Vi har en stor bredde i hvilke arrangement vi tilbyr: Ulike litterære arrangementer, men også filmvisninger, verksteder, kurs og konserter.

– Bryter ikke konserter med bibliotekets stilleregel?

– Nei, for det er ikke noen stilleregel lenger. Vi ønsker at det skal være en åpen og levende møteplass der alle kan føle seg velkommen. Og så er det klart at det er noen som savner å ha et stillerom. Men vi har rett og slett for lite plass.

Bøkene som fundament Folkebibliotekene i Bergen har over en million besøkende i året, og er dermed byens klart mest besøkte kulturinstitusjon. Likevel er Hovedbiblioteket relativt lite til at det ligger i Norges nest største

by. Det skyldes at det er i en fredet bygning som ble bygget i 1917 nettopp for å huse et bibliotek. Dermed er det begrenset hva man kan endre, og den opprinnelige strukturen setter fortsatt sitt preg på biblioteket i stor grad. For eksempel er magasinet bygget slik at bokhyllene bærer selve bygget. Bøkene er altså et slags fundament i bygningen. Og mens bygningen har blitt utvidet noe, har byen rundt vokst enda raskere.

Andersland forteller at de har et bredt spekter av besøkende: – Det er veldig mye barn og barnefamilier, særlig i helgene. Da blir det smekkfullt i barneavdelingen. Og så har vi har eldre som er på arrangementer på dagtid eller sitter og leser avisen. Og selvfølgelig har vi studenter som leser her – i eksamensperioden blir det nesten kø utenfor bygget når vi åpner. Men det er veldig kjekt, vi vil jo bli brukt.

For mange av de besøkende spiller biblioteket en viktig rolle som møteplass og oppholdssted.

STOFF 15

K U LT U R S T O F F

«BØKENE ER ALTSÅ ET SLAGS FUNDAMENT I BYGNINGEN. OG MENS BYGNINGEN HAR BLITT UTVIDET NOE, HAR BYEN RUNDT VOKST ENDA RASKERE.»

Når man er på biblioteket er dette tydelig: De eldre leser avisen i kjelleren, barna leker i barneavdelingen, studentene forsøker å kapre de flotte trepultene i andre etasje, og besøkende leser med utsikt til plassen utenfor Bergen Storsenter.

Andersland forteller at det sånn sett er en spesiell institusjon, fordi det er et sted der man bare kan komme og være.

– Det er ikke noe forpliktelse til at man skal kjøpe noen ting, og alle er like velkomne.

Demokrati og bærekraft Biblioteket spiller også en rolle i utviklingen av demokratiet, som en arena for debatter, samtaler og meninger som brytes.

16 STOFF

Andersland refererer til kultur- og likestillingsminister Lubna Jafferys tale på biblioteklederkonferansen 2024, der hun omtalte bibliotekene som en del av Norges forsvar i kampen for ytringsfrihet og demokrati.

– Vi gir alle lik tilgang til kunnskap og opplysning, og til å kunne søke informasjon, uavhengig av bakgrunn, økonomiske forhold, alder og hvor man bor.

I forlengelse av dette driver biblioteket med et prosjekt som heter «Jakten på sannheten», hvor formålet er å lære ungdom å være kildekritiske. Prosjektet er støttet av Nasjonalbiblioteket og består av stasjoner hvor man blir testet på

bilder eller tekster, og skal vurdere hvorvidt kilden er troverdig eller ikke. Overraskende nok (eller kanskje ikke så veldig overraskende) kan Andersland fortelle at det også er en del voksne og eldre som går på en smell når de skal vurdere utsagnene.

– Det er ikke bare ungdom som trenger å lære om kildekritikk.

Det er ofte godt voksne som deler ukritisk i sosiale medier. Så her tenker jeg også bibliotekene spiller en viktig rolle.

Et annet aktuelt prosjekt er Bærekraftslabben, som foregår i underetasjen. Der tilbys ulike aktiviteter knyttet til økologisk, sosial og økonomisk bærekraft. Rundt

hvert hjørne lurer en overraskelse: symaskiner, 3D-printer, verksted og podcaststudio. Ting man kanskje ikke hadde trodd biblioteket lånte ut.

– Det handler om hvordan vi kan bidra til å nå FNs bærekraftsmål.

Både hva biblioteket kan gjøre, men også hva vi kan gjøre sammen med innbyggerne.

Toalettavgiften På nettsiden til Hovedbiblioteket kan man lese om flere av tilbudene som finnes der, og det spesifiseres at alt er gratis. Men det finnes faktisk noe som ikke er gratis på biblioteket: Å bruke toalettene.

Det koster 10 kroner, eller et kjøp i kafèen Amalies Hage.

NOVEMBER 2024

K U LT U R S T O F F

«– DET ER VANSKELIG FOR FOLK NÅR DET ER MASSE I SAMFUNNET SOM KOSTER PENGER OG FORSKJELLENE BLIR STORE

OG VELDIG TYDELIGE. MEN HER KAN ALLE KOMME.»

Andersland forklarer at det handler om praktiske forhold: – Vi prøvde en periode at folk kunne bruke toalettene gratis, men opplevde at ble en del problemer med både brukerutstyr, sprøytespisser og tilgrising på toalettene. Da måtte vi bruke uforholdsmessig mye penger på renhold og vektere, og vi har et ganske stramt budsjett som vi prøver å bruke på å gi best mulig tilbud og tjeneste til befolkningen.

De fleste av toalettene i nærheten koster også penger, og Andersland forteller at dersom Hovedbiblioteket er det eneste stedet i området med gratis toalett så blir det veldig stor pågang.

– Det er synd, for vi ønsker jo ikke at det skal koste penger. Men det er rett og slett av praktiske og økonomiske årsaker.

Fremtiden til bibliotekene På tross av alle gratistilbudene har biblioteket altså ikke ubegrenset med midler.

Likevel ser biblioteket i stor grad ut til å bli skjermet fra alle de offentlige kuttene. I byrådets forslag til budsjettet for neste år har det iallfall blitt spart.

– Hva er grunnen til at bibliotekene satses på?

– Jeg håper jo det er bevisst. At man ser at biblioteket gir et bredt og viktig tilbud til alle. Det er vanskelig for folk når det er masse i samfunnet som koster penger og forskjellene blir store og veldig tydelige.

Men her kan alle komme.

spille en viktig rolle for stimulering til lesing hos alle aldre.

– Skolen driver med leseopplæring. Det skal ikke vi gjøre, men vi skal skape glede, entusiasme og interesse for lesing. Og man har litt ulike forutsetninger for hva man har lyst til å lese og hva man klarer å lese, men vi skal ha et tilbud til alle som gjør at folk får lyst til å holde på med det.

Dette gjør biblioteket gjennom ulike arrangementer og tilbud knyttet til lesestimulering, som lesebingo, litterære lunsjer, og promoteringsprosjekter av ulike bøker og sjangre. Dyplesing er et av disse tilbudene, og handler om å gi de besøkende en pause fra all støyen som hindrer folk i å konsentrere seg over lengre tid. Da låser man inn mobilen sin ved ankomst, og kan sitte i fred og ro med en bok i flere timer – akkurat som Matilda. Andersland forteller at tilbudet har vært overraskende populært.

– Det har jo stadig vært spådd at den fysiske boken er død, men vi ser ikke noe av det. Det lånes fortsatt ut masse.

– Så du frykter ikke for bibliotekets fremtid?

– Nei, jeg tror tvert imot at vi blir viktigere. Jeg tror ikke folk kommer til å slutte å lese. Vi trenger fortellingene, vi trenger å få kunnskap, vi trenger å kunne leve andre liv og oppleve andre historier enn våre egne gjennom litteraturen.

Økonomiske nedgangstider er ikke den eneste potensielle trusselen mot det offentlige biblioteket. I bakgrunnen ruver også den store, beryktede lesekrisen, altså befolkningens minkende vilje eller evne til å lese lengre tekster. For å håndtere dette har regjeringen lagt fram en leselyststrategi for perioden 2024 til 2030, men den har imidlertid fått kritikk for å kun fokusere på lesing hos barn og unge.

Her mener Andersland at biblioteket kan

NOVEMBER 2024

STOFF 17

KOMMENTARSTOFF

NASK!

I en tid der mat koster skjorta og profitten går rett i lomma på matvarebaronene, er det å naske på butikken en helt legitim protestform.

Tekst Borghild Rangnes Homlong Illustrasjon Selma Fyllingsnes

18 STOFF

NOVEMBER 2024

KOMMENTARSTOFF

Det er dyrtid. Det betyr at ting blir dyrere. Det er vi klar over. Samtidig er økningen i matpriser uvanlig stor.

Ifølge Forbruksforskningsinstituttet Sifo har matvareprisene økt med 33 prosent de siste tre årene, noe som er over dobbelt så mye som prisen på andre varer i samme periode. I tillegg er konkurransen blant norske matvarekjeder en vits.

I praksis eies alle matvarebutikker av tre konserner: Rema 1000, Coop og Norgesgruppen. Konsernene eier omtrent hele den norske matmarkedskaka.

Konkurransetilsynet har i mange år etterforsket bruken av såkalte prisjegere blant kjedene. Konsernene har egne ansatte som fysisk går inn i andre butikker og sjekker priser på varene. I august kom dommen som slo fast at bruk av prisjegere har bidratt til å skru prisene opp på mange varer, noe som blir en form for avtalt spill konsernene seg imellom. Kjedene fikk en rekordhøy bot på til sammen 4,9 milliarder kroner.

En svimlende sum, men samtidig forsvinnende liten sammenligna med Rema-sjef Odd Reitans inntekt på ti millioner i året og en formue på åtte milliarder.

I tillegg til økte priser og manglende konkurranse, tjener kjedene på at det kuttes flere og flere stillinger idet selvbetjeningskasser gjør sitt inntog i butikkene. Det er lett å tenke at maskinene har erstatta den tidligere kassaansatte. Men er det egentlig en helt treffende beskrivelse? Når du tenker over det, hvem er det som piper inn varene? Det er jo ikke maskinen? Den er som den alltid har vært: En strekkodeleser eller en maskin som omregner vekta på det du har henta med deg til en bestemt pris. Den faktiske jobben, å gjenkjenne hvilken matvare du har i hånda, å skille mellom dyre og billige tomater, den er det jo faktisk du

NOVEMBER 2024

som forbruker som gjør. Uten lønn.

Skulle det ikke da bare mangle at du også får litt frynsegoder?

Det er også lett å glemme at den jobben vi som forbrukere erstatter, er en jobb som krever opplæring. Joda, de fleste kan forskjellen på gul og rød løk. Men hva er egentlig en aromasopp? Eller et haikidogresskar? Og hva er forskjellen på cherrytomat og plommetomat? Dette er konkrete ting som ansatte i butikken får opplæring i. Den opplæringa har ikke du og jeg. Da er det kanskje heller ikke helt urimelig å slå inn det billigste når du er i tvil. Eller når du egentlig vet, men blir forbanna for at overskuddet av kjøpet går til

alle hadde nekta å akseptere gratis arbeid og kuttede stillinger, hadde matvarekjedene kanskje også merka tapet.

I tillegg til alle faktorer som gjør akkurat selvbetjeningsautomatene til legitime og attraktive mål for nasking, er jo det mest sentrale argumentet for nasking også det mest banale: Du er fattig og Rema-Reitan er rik. Når vi bor i et land som liker å markedsføre seg som både sosialdemokratisk og rettferdig, samtidig som det tilsynelatende er helt umulig å skattlegge milliardærer på en måte de faktisk merker, er det å naske i butikken også en måte å vise en misnøye mot et system som

«PENGENE BUTIKKJEDENE TAPER PÅ NASKING ER ÅPENBART BARE DRÅPER I HAVET I FORHOLD TIL HVOR MYE DE TJENER PÅ Å SI OPP ANSATTE.»

Rema-Reitan. Da kan 200 gram kantareller fort bli til et par gule løk.

Du er jo ikke soppsakkyndig heller?

Dette er en risiko matvarekjedene er fullstendig klare over. De siste årene har det blitt solgt mer gul løk i løsvekt enn noen gang, en økning som tilfeldigvis overlapper med innføring av selvbetjeningskasser i så å si alle norske matbutikker. Pussig.

Det er Rema-Reitan vel vitende om. Pengene butikkjedene taper på nasking er åpenbart bare dråper i havet i forhold til hvor mye de tjener på å si opp ansatte. Det naskes med andre ord ikke nok til at det merkes av matvarebaronene. Om vi

ikke evner konstruktiv omfordeling.

Den summen du nasker til deg er så forsvinnende liten i det store bildet.

Om vi som forbrukere nekter å føye oss inn i et samfunn der midlene fordeles så latterlig ulikt, vil det forhåpentligvis legge et press på en bedre regulering av matvareprisene.

Men stopp en hal, tenker du kanskje.

Hva med bøndene? De som faktisk produserer varene butikken selger, og som de siste årene har blitt mer og mer nedprioritert av regjeringen?

Vil ikke de merke konsekvensene av at du knabber til deg agurken de gjennom hardt arbeid har dyrka fram? Greia er at bøndene kommer

like dårlig ut av prisstigningen på mat som alle andre, om ikke dårligere. I august i år publiserte NRK en artikkel der Bondelaget stillte seg kritisk til den enorme prisøkningen på matvarer, som ikke reflekteres i det matvarekjedene betaler bonden.

Stofekjøtt har ifølge NRK blitt 4,8 prosent dyrere det siste året, samtidig som bøndene blir betalt 5,1 prosent mindre av matvarekjedene.

Ifølge Bondelaget finnes det ingen sammenheng mellom prisstigninga i butikkene og lønna bøndene får.

Bøndene får altså ingen del av kaka; tvert imot. De får, som alle oss andre, mindre å rutte med. Her ser vi den manglende reguleringa på sitt mest groteske: Matvarebaronene tjener mer enn noen gang, mens bøndene som produserer maten vår, såvidt klarer seg. Det er til å bli kvalm av.

Det er med andre ord ikke bare dyrtida som er skylda i prisstiginga, men en generell mangel på konkurranse blant matvarekjedene, som gjør at prisene kan settes opp uten at vi som forbrukere kan gjøre noe med det.

Om det er helt ålreit av en kommentar i et halvseriøst studentmagasin å oppfordre til nasking, er jeg litt usikker på. Ta derfor argumentasjonen med en klype salt (eller er det egentlig 14 haikidogresskar?).

Jeg sier ikke at du bør naske. Men du kan jo tenke litt over hvor store konsekvenser det egentlig har, og om det kanskje er helt innafor i disse dyrtider. Kanskje er det til og med en protestform som faktisk vil sette de dyre matprisene, den spinnville profitten matvarebaronene sitter igjen med og nedprioriteringa av norsk jordbruk, på agendaen.

Man kan jo i hvert fall håpe. Og i mellomtida unner jeg deg hver en kantarell du slår inn som gul løk.

Fred, frihet og alt gratis!

STOFF 19

SAMFUNNSSTOFF

LIGNINGEN OM LYKKE X, Y, Z. Veien til lykke er full av ukjente variabler. Sitter Bhutan på noen av svarene?

Tekst Audun Aass Roseth Illustrasjon Edle Torseter

Høstmørket brer seg over det norske land. Vi blir tappet for energi, og senga føles som et fluepapir om morgenen. Selvhjelps-influensernes avspillinger og likerklikk skyter i taket. De har jo tross alt funnet fasiten på lykke. Tja, dette mener de selv i hvert fall. For hva om den kalde dusjen klokken syv om morgenen, de tre timene med trening hver dag og det stadig økende fokuset på jeget, ikke er svaret? Hva i alle dager skal vi gjøre da?

Dette utmattende opplegget er ikke det første forslaget om veien til frelse som har blitt lagt frem, og det blir neppe det siste heller.

Mennesket har fundert seg frem til et utall overbevisninger om hvordan man oppnår lykke, og vi jager den mesteparten av livet. Kanskje er det penger, fete biler, makt, eller hva med noe så enkelt som venner og familie?

Vi må innrømme at det norske folk har det ganske digg økonomisk.

Likevel er vår befolkning mer preget av psykiske sykdommer enn noen gang før, så hva er egentlig problemet? Sjelden finner man svaret ved å være navlebeskuende, derfor ser Stoff til Bhutan.

Blir vi lykkelige av BIFF da?

I oktobermørket var det mange som så lyset. Nei, jeg snakker ikke om den religiøse overbevisningen,

14 STOFF

«OM VI OPPLEVER AT VI HAR DET BRA I FORHOLD TIL NABOEN, ENTEN PSYKISK, FAMILIÆRT ELLER MATERIELT, JA DA FØLER VI OSS KANSKJE GANSKE LYKKELIGE OG.»

men heller lyset i Bergens kinosaler.

Filmfestivalen BIFF inntok nemlig byen.

Et av årets høydepunkter var dokumentarfilmen Agent of Happiness. Her følger vi livet og arbeidet til en såkalt lykkeinspektør i Bhutan. Ja, lykkeinspektør. Det har seg nemlig slik at Bhutan skiller seg ut fra de fleste andre land ved at de i tillegg til BNP (Bruttonasjonalprodukt), måler innbyggernes velvære gjennom GNH-indeksen (Gross National Happiness Index). Resultatet av lykkeindeksen styrer hvilken politikk landet skal føre. Det skal sies at denne indeksen ikke helt utelukker materielle goder. Det stilles tross alt spørsmål om hvor mange kuer, esler, vaskemaskiner og traktorer en person eier. Likevel er det i stor

grad følelser og hvilken livssituasjon bhutanerne befinner seg i, som legges vekt på i spørreskjemaet til lykkeinspektørene.

I løpet av dokumentaren blir vi kjent med en rekke personer, men hovedpersonen er lykkeinspektøren selv, Amber Kumar Gurung. Vi følger Amber på hans reise gjennom fjellene i Bhutan. Slik får vi innsikt i både hans og folkets liv. Levekårene deres er generelt dårligere enn våre, men selv hos en med en levekår-score på 4/10, slår lykkefølelsen totalt ut på 8/10. Det som trekker lykkefølelsen nedover på skalaen er faktorer som lav grad av tilhørighet og karma, samt ensomhet og bekymring.

Det mellommenneskelige og det spirituelle har altså større betydning enn de materielle rammene for det bhutanske folk. Faktisk er det sånn

at 93,6 % av befolkningen i Bhutan anser seg selv som lykkelige. Om vi derimot tar en titt på vårt eget lands tall fra Statistisk sentralbyrå er det hele 24,8% som svarer at de er «lite tilfreds» med livet alt i alt.

Om du har mer enn din nabo...

Ifølge FN-sambandet har en bhutaner i snitt 12 036 PPP (purchasing power parities, et slags universelt mål på kjøpekraft), mens vi nordmenn lander på 114 899 PPP. Om vi da tar et kjapt overslag har en bhutaner ett enkelt levebrød i brødboksen, mens vi nordmenn har klart å stappe ni og et halvt inn i samme boks. Dægærn, sultne typer.

Likevel ser ikke dette forholdet ut til å samsvare med hvor lykkelige vi er i Norge og Bhutan.

Vi sammenligner oss med de vi har rundt oss. Akkurat som vi vurderer oss opp mot andre med vår sosiale og kulturelle kapital, sammenligner vi kalde, harde kronasjer. Det føles kanskje ikke like fett å tjene 500 000 i året når naboen tjener to millioner. Velstand og livssituasjon relativt til de nærmeste rundt deg i Norge, betyr sannsynligvis mer for deg enn at vi har ni og et halvt levebrød mer enn Bhutan. Om vi opplever at vi har det bra i forhold til naboen, enten psykisk, familiært eller materielt, ja da føler vi oss

NOVEMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF kanskje ganske lykkelige og. På samme måte kan en Bhutaner, tross sin lave PPP i forhold til Norge, være like lykkelige som oss om de har gode vennskap, føler høy spirituell tilhørighet eller at de opplever at de har et godt miljø rundt seg.

Gode gamle Maslow og en sulten bekjent Vi i Norge er altså velsignet ved at kjøpekraften vår dekker grunnleggende behov hos mesteparten av befolkningen. I forhold til Bhutan er det få av oss som bruker tid og energi på å stresse over om vi har mat neste uke. De fleste har også tak over hodet. Mange nordmenn havner derfor på toppen av gode gamle Maslows’ behovspyramide i kategorien kalt selvrealisering. Vi i Norge er derfor i særklasse når det kommer til overskuddet vi har til å fundere over livet og jeg-et vårt.

Selvransakelse er et verktøy som kan kjevle ut selvopplevde mangler og usjarmerende trekk. Dette hjelper oss med å opprettholde våre sosiale relasjoner ved at vi blir lettere å ha med å gjøre. Likevel

NOVEMBER 2024

kommer selvransakelsen med en bitter ettersmak – det blir fort for mye av det gode: Jeg må trene så jeg blir tynn, jeg må lese mer bøker så jeg blir kultivert, jeg må rekke å være sosial hver dag, og den sosiale kompetansen må være på topp.

Hva blir det neste selvforbedringsprosjektet? Problemene du finner ved deg selv, stiller seg gjerne i kø når du først begynner å se etter dem, og dine

Meningen med livet… …er et spørsmål vi mennesker har stilt oss i alle år. Norge er helt i topp på livs- og karrierevalg.

Valgmuligheter er vel og bra, men for noen blir dette en labyrint man rett og slett ikke finner veien ut av.

Frykten for å velge feil kan vokse seg så stor at du avstår fra å velge noe i det hele tatt. Og selv hvis du tar et valg, kan redselen for at det

«.. KANSKJE ER MAN IKKE ALLTID SIN EGEN LYKKES SMED.» egne forventninger kan til slutt være det som spenner ben på deg. Sleng på toppen av det hele et digitalt liv hvor du måler deg opp mot de beste i sin klasse: skjønnhetsinfluensere, treningsfreaks, komikere og kokker.

Velkommen inn, bordet er dekket, maten står framme, og de psykiske problemene sitter klare med kniv, gaffel og smekke rundt halsen.

var feil henge over deg lenge. Reiser vi tilbake til Bhutan et øyeblikk, er det ikke nødvendigvis slik at befolkningen har noen realistisk mulighet til å velge hva de vil gjøre med livet. Kanskje må de passe familie, overta gården eller familiebedriften. Jeg skal være forsiktig med å hevde at mangelen på valgmuligheter er en fasit for lykke, men for noen gjør dette kanskje at livet får en helt konkret

mening. Slik unngår deler av Bhutan å tvile på egne livsvalg, og kanskje er man ikke alltid sin egen lykkes smed. Å ha det helt OK er OK. Det er tross alt slik vi kommer til å ha det mesteparten av livet. Vi kommer ikke unna at hverdager er det vi har mest av, og det skal vi nok være glade for. Vi opplever våre beste øyeblikk i forhold til de dårligste, samt de som er midt på treet. Det viktige er å ikke sette seg fast i en forventning om at hver dag skal være en fest. For å lande denne lykketiraden, tenker jeg at vi kan si: Bruk mindre tid på å se etter egne mangler, reflekter heller over hva du har. I en tid hvor det materielle får mer fokus, samtidig som det er vanskeligere å oppnå, er det kanskje på tide å vende blikket sitt mot venner, familie og gode øyeblikk. Se til våre venner i Bhutan for å la deg inspirere.

Selv om BIFF er over, finner du fortsatt filmen Agent of Happiness på BIFF+.

STOFF 15

FOTOSTOFF

LIZ IMBRIE Analogt eller digitalt: Begge Kameraer: Mamiya 645, Diana f+, Nikon D300S Foretrukne film: Portra 400, Ilford FP4 plus Tekst Benjamin Wittemann Foto Liz Imbrie

22 STOFF

Liz Imbrie er en 32 år gammel fotograf fra Kristiansand som er bosatt i Bergen. Hun har tidligere jobbet en del freelance, men tar nå hovedsakelig bilder på hobbybasis og foretrekker å jobbe analogt.

– Analoge bilder har korn i stedet for piksler, og det synes jeg gir bildene en bedre dybde. Analogt foto fanger deg på en måte litt mer.

NOVEMBER 2024

FOTOSTOFF

Liz liker spesielt godt kunstfoto og fotosessions med modell. Hun er glad i samarbeidet som oppstår mellom fotografen og modellen.

– Det krever mye kjemi med den du tar bildet av. Jeg føler at det ikke bare er jeg som fotograf som lager bildet, men at det er noe man skaper sammen med modellen.

– Jeg liker godt prosessen rundt det å skape et bilde, at man har sett for seg noe spesielt, for så å bruke god tid på forberedelser og på å bygge opp motivet.

NOVEMBER 2024

STOFF 23

FOTOSTOFF

I tillegg er Liz glad i å ta bilder mens hun er ute og reiser.

Da henter hun inspirasjon fra omgivelsene sine.

– Når jeg reiser opplever jeg at hverdagslige ting plutselig blir mer slående. Kanskje er det helt andre former, farger eller lukter som gjør det.

24 STOFF

NOVEMBER 2024

FOTOSTOFF

Bildene Liz liker er ofte vågale og ærlige. De må gjerne gi en følelse av at motivet kanskje ikke er ment for andre å se.

– Foto kan være en måte å uttrykke ting som man ikke sier høyt. Du kan på en måte skrike samtidig som du holder kjeft.

NOVEMBER 2024

STOFF 25

FOTOSTOFF

Hjemmelaget kamera Analog fotografering er definitivt ikke gratis, men heldigvis kan man med helt enkle redskaper lage sitt eget kamera nesten gratis.

Et pinhole-kamera er den enkleste formen for et kamera. Det består kun av en lystett boks med et lite hull i. Når lyset går gjennom dette hullet danner det et invertert bilde på den bakerste veggen i boksen.

På denne veggen er det festet film eller fotopapir, og dermed får du overført motivet ditt til noe du kan fremkalle.

Liz har tatt alle svart-hvitt-bildene i denne saken med sitt eget hjemmelagde pinhole-kamera. Hun liker blant annet roen man får av å fotografere med pinhole.

– Med et pinhole-kamera blir du mye mer bevisst på hva du tar bilde av. Ofte må du eksponere bildet i 2 minutter, og da må modellen din stå helt stille nesten uten en eneste mine. Det skaper et slags rom og gir en annen ro, noe jeg synes er interessant.

26 STOFF

NOVEMBER 2024

FOTOSTOFF

SLIK LAGER DU DITT EGET PINHOLEKAMERA Du trenger: En pappeske (for eksempel en skoeske) Svart gaffateip Sandpapir Svart maling (spraymaling fungerer best) Tegnestift eller nål Linjal En liten tynn metallbit (for eksempel fra en ølboks) Tapetkniv Saks

TRINN 1 Først må du gjøre pappesken helt lystett. Start med å male innsiden av pappesken svart og dekk deretter utsiden av esken med svart gaffateip.

Selv en liten lyslekkasje kan ødelegge bildene.

TRINN 3 Nå skal du feste metallbiten med hullet til esken. Bruk linjalen til å finne midten av den ene siden av esken, og kutt her ut en firkantet åpning med tapetkniven. Det er viktig at denne åpningen er mindre enn metallbiten.

Deretter teiper du metallbiten over åpningen. Husk å være nøye med teipingen så det ikke slipper inn noe lys.

TRINN 2 Nå skal du lage hullet som lyset skal gå gjennom. Klipp ut en liten firkant av metallbiten og gjør denne firkanten flat (bruk for eksempel baksiden av saksen). Deretter tar du tegnestiften eller nålen og stikker det minste hullet du klarer i firkanten. Bruk sandpapir til å pusse rundt hullet, så det blir flatt.

TRINN 4 Til slutt må du lage lukkeren. Dette er egentlig bare en lystett teipbit du fester foran hullet og som du tar av når du tar bildet. Lag gjerne en brett ytterst på teipen så det er lettere å ta den av og på.

Det var det! I et helt mørkt rom, fest et fotopapir til den bakerste veggen i esken. Klipp til fotopapiret så det passer. Sørg for at boksen er ordentlig lukket og lystett før du skrur på lyset igjen. Så er det bare å finne et motiv og knipse i vei, det vil si løft av teipbiten foran hullet og stå så stille som mulig. Hvor lenge du må slippe inn lys avhenger av lysforholdene. Er det mye lys kan du vente 30 sekunder, er det mindre lys må du vente et par minutter. Når du tror du har eksponert lenge nok, fester du teipen foran hullet igjen. Nå er fotopapiret klart til å fremkalles i et mørkerom.

NOVEMBER 2024

STOFF 27

SAMFUNNSSTOFF

LITT OM CRACK, SALMIAKK OG BIKARBONAT MO-senteret på Gyldenpris deler ut gratis crack-piper. Vi har tatt en samtale om rustrender, behandlingstiltak og rusreform med noen som vet mer om det enn oss.

Tekst Aurora Fykse Foto Oline Okkenhaug

14 STOFF

NOVEMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF Crack har nylig blitt en større del av rusmiddelbildet i Norge. Tidligere har ikke rusmiddelet fått fotfeste her, men nå har det altså etablert seg – også i Bergen. Dette har ført til at MO-senteret på Gyldenpris har begynt å dele ut gratis crack-piper.

Stoff inviteres hjem til Else Kristin Utne Berg fra Korus Bergen for å ta en prat om hva som rører seg i rusmiddelbildet, om crack, og om skadereduksjonstiltak.

forteller Berg lidenskapelig om rustrender, og hvordan de overvåkes.

Er det noen som kan fortelle om rustrender, så er det Else, hun har fulgt med på utviklingen siden hun begynte å jobbe i bransjen på midten av 80-tallet. Hun forklarer at vi har en relativt lav rusmiddelbrukskultur i Norge. Rusbildet har endret seg, men Berg er ikke enig i narrativet om at det har forverret seg, eller at brukerne blir yngre.

Crackens ankomst Crack er et sentralstimulerende rusmiddel, og en krystallisert form for kokain. Ved røyking er virkningen mye sterkere enn ved sniffing, risikoen for å utvikle avhengighet er også større ved røyking. Rusmiddelet har også en effekt som gjør brukeren mer agitert enn andre rusmidler.

Berg har hørt fra flere kilder at det har blitt en økt uro i rusmiddelmiljøet på grunn av cracken.

– Dersom rusbrukerne hadde blitt så mye yngre enn det de var før i tiden, måtte de nesten begynt å ruse seg på illegale rusmidler allerede før de var påtenkt i mors liv, sier hun.

Berg trekker derimot fram at det i

Kokain har vært en viktig inntektskilde for kriminelle grupper i søramerikanske land, spesielt i Colombia. Frem til 60-tallet var etterspørselen lav, men etter hvert som den økte, innførte også kartellene diverse distribusjonssystemer for å importere kokain til det amerikanske markedet. Crack-kokain dukket først opp i Miami, der karibiske immigranter lærte ungdommer teknikken for å gjøre kokain om til crack. Crack ble populært i USA fordi det var rimelig, ga en umiddelbar euforisk effekt, og var lønnsomt for de som solgte middelet. Dette førte til crackepidemien som fant sted på 1980-tallet. Epidemien forårsaket en økning av avhengighet, dødsfall og narkotikarelaterte forbrytelser, og hadde en spesielt ødeleggende effekt i afroamerikanske miljøer.

Crack har aldri før fått ordentlig fotfeste i Norge, men nå rapporterer brukerrommene i Oslo og Bergen at de opplever økt bruk.

Berg jobber som spesialkonsulent i Kompetansesenter Rus (Korus) Bergen. Der jobber hun med trendmonitoreringssystemet Føre Var, et system håndsydd i Bergen, som nå blir testet ut i Trondheim. Systemet lar dem følge med på bruk, tilgjengelighet, og interesse i diverse rusmidler.

Hun viser frem grafen fra den forrige Føre Var-rapporten, og viser til at bruks- og tilgjengelighetstrenden for kokain har økt i Bergen de siste 9-10 årene. Hun forteller at de kvalitative kildene deres også forteller om en økning av crack-røyking.

Rusmiddeltrender Hjemme hos Berg i Sandviken,

NOVEMBER 2024

blant dem som er godt kjent med tyngre rusmidler. Blant brukerne er salmiakk den vanligste metoden å fremstille crack på. Salmiakk er sterkt etsende, og skadelig for både lungene, huden, og øynene. Derfor deler MO-senteret ut bikarbonat som en erstatning.

Føre Var rapporterte om den høye forekomsten av crack, og forventer et økt press på lavterskel tjenester og behandling med årsak i kokainbaserte produkter.

Brukerrom legger til rette for rusmiddelinntak i trygge og hygieniske omgivelser.

Glasspipene som deles ut på brukerrommet på MO-senteret er en renere måte å røyke rusmiddelet på, frem-

forebygging, skadereduksjon og behandling på rusfeltet. Regjeringen skriver at de vil gjøre det lettere å komme seg ut av rusmiddelavhengighet, og gjøre det vanskeligere å begynne med ulovlige rusmidler.

Reformen fikk blandede tilbakemeldinger, og både politikere og ansatte i rusomsorgen har ytret seg i media om at den er mangelfull. Regjeringa holder fast på totalforbud, og det finnes ingen konkrete løfter om flere plasser til rusbehandling. Berg forteller likevel at reformen treffer godt på to punkter: den satser veldig tydelig på oppsøkende sosialt arbeid og en kunnskapsbasert forebyggingspolitikk. Men det er ikke alt som faller i smak.

– Vi har ikke noe kunnskap på at det å straffe barn og unge for å bruke rusmidler er en god forebyggingsstrategi, for noen grupper har det derimot motsatt effekt. Det forsterker stigma og utenforskap.

Selv om straff kan ha en effekt for en spesiell samfunnsgruppe, forteller hun at de ikke har noen indikasjoner på at straffen fungerer forebyggende på den gruppen som er spesielt utsatt for rusmidler.

dag finnes et større mangfold av rusmidler, flere kombinasjoner og større valgmuligheter, når hun forteller om endringene i rusbildet. Også tilgjengeligheten er endret, som følge av at det finnes nye måter å få tak i rus på.

– For noen år siden snakket vi om en «uberifisering». Altså at du bestilte en pizza med Uber, og så fikk du med en pose kokain under pizzabrettet.

Korus rapporterer om en økning i tilgjengelighet av kokain. Likevel er det vanskelig å overvåke hvor mye av dette som røykes som crack, forteller Berg. Der må de basere seg på de kvalitative undersøkelsene de gjør, eller tall fra MO-senteret.

Crackpiper I år startet MO-senteret på Gyldenpris å dele ut piper og bikarbonat. Berg forteller at crack har vært til stede i Europa ganske lenge, men at det ikke har etablert seg i Norge på samme måte før nå.

Røyking av crack ble et større fenomen først i fjor høst, forteller Berg. Og etter dette har brukergruppen for kokain endret seg. Tidligere var nemlig kokain et rusmiddel forbeholdt de som fester mye. Nå brukes det i tillegg i form av crack, også

for folie eller plast, forteller Berg.

Dette gir de som bruker rusmidlene mer verdighet, og legger bedre til rette for å hjelpe. Berg mener det er innlysende at det skal tilbys slike skadereduksjonstiltak.

– Nå er det egentlig en saga blott, man diskuterer ikke det lenger. Hvis de først velger å bruke rusmidler, er det viktig at de bruker rent utstyr, forteller hun.

Det er liten tvil om hvorvidt disse skadereduksjonstiltakene blir tatt i bruk. Enhetsleder ved MO-senteret, Henriette Blattmann, fortalte til VG at de erfarer etterspørsel etter utstyret, og generelt en økning i besøkstall, etter at utstyret ble gjort tilgjengelig.

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre uttalte ved fremleggelsen av forebyggings- og behandlingsreformen, som kom i oktober i år, at skadereduksjon er helt nødvendig, og lovte flere slike brukerrom. I dag finnes det bare to slike brukerrom i Norge - ett i Bergen og ett i Oslo.

Rusreform Forebyggings- og behandlingsreform Forebyggings- og behandlingsreformen foreslår en ny politikk for

– Å få en slik dom på rullebladet vil nok bare ha noe å si for rike hvite gutter fra Oslo vest, eller fra Bergen sør, de som har lyst til å bli piloter i USA eller skal inn i Forsvaret.

Hun holder nå på med å lage en ny veileder til norske kommuner om overdoseforebyggende strategier.

Med denne veilederen kommer det også forventninger til kommunene om å overvåke rusmiddelsituasjonen i den respektive kommunen. De skal altså følge med på hvilke rusmidler det er snakk om, hvem brukerne er, samt kjennetegn, hjelpetilbud, og skadereduksjonstiltak i kommunen.

Fremtidige skadereduksjonstiltak kan også inkludere systemer for å teste rusmidler for styrke og farlighetsgrad, og Berg forteller at det jobbes systematisk med å utvikle disse. På spørsmål om hvordan hun tror ruspolitikken vil se ut i fremtiden, tror hun at politikerne kan vike vekk fra et totalforbud.

– I forebyggings- og behandlingsreformen ligger det ikke et forslag om å avkriminalisere bruk av rusmidler.

Men man kan jo tenke at det om fem eller ti år er noe mer modenhet rundt dette med å tenke avkriminalisering.

STOFF 29

K U LT U R S T O F F

KOSTNADEN AV GRATISBILLETTER

Kunststudenter slipper inn gratis på museum, økonomistudenter på byen.

Er dette riktig prioritering?

Tekst Carl Ruge Foto Nina Stamnes Søyland Av og til føles det som at alt gøy koster penger. Selv om det er en sannhet med modifikasjoner, er følelsen i høyeste grad frustrerende. Man kan føle at lommeboken bestemmer både hva vi skal bruke tiden vår på, og hvilke muligheter vi får til å utvikle oss. Som student har man ikke all verdens penger å rutte med, og slik hindres man fra å velge fra øverste hylle. I noen tilfeller kan man likevel være heldig, og få favorittaktivitetene sine helt gratis, gitt at man tilhører den rette gruppen.

Et eksempel på dette er at kunststudenter får gratis inngang på kunstmuseer. Der holder de seg oppdatert på kunstfeltet, samtidig som de kan finne både kunnskap og inspirasjon. Naturligvis, kan man tenke. Men bør det egentlig være sånn? Det er ikke vanskelig å se oppsiden for disse studentene, men samtidig må vi huske at alt har sin pris. For det første utgjør disse gratisbillettene tapte inntekter fra en gruppe som åpenbart er potensielle kunder. Billettene kunne vært gitt til andre, eller pengene til noe annet. Dette kunne kanskje også gitt kunststudentene grunn til å finne på noe annet.

30 STOFF

Det er ingen hemmelighet at det i Norge, også blant studenter, er mange som har til gode å se verdien i et museumsbesøk. Jurister, fysikere og siviløkonomer lærer lite om estetikk i sine studier, og er nok ikke de som fyller lokalene til Kode. Folk må få lov til å være forskjellige, men vi bør vel gjøre en innsats for å engasjere flest mulig? Særlig når vi vet at det er økonomistudentene som om noen år innehar toppjobbene i kulturbransjen. Det er ingen tvil om at dette etterhvert blir en kjøpesterk gruppe som forhåpentligvis kan være med å finansiere fremtidens kunst, særlig når støtten ser ut til å svikte fra det offentlige.

Vi vil alle være tjent med at dette er «dannede», museumsvante mennesker. Gjøres det nok for å sikre dette?

NHHS sin markedsgruppe ligger ikke på latsiden når det kommer til å skaffe goder til NHH-studenter.

Foruten en lang rekke rabatter, får de også flere ting gratis. Gratis abonnement på Dagens Næringsliv er et eksempel på et faglig relevant gode, mens andre tilbud åpenbart skal gi dem avkobling. På torsdager kan alle NHH-studenter få gratis

headset hele natten på Vaskeriet og slå seg løs frem til klokken tre.

Om ikke det er nok kan de fredag og lørdag ta turen til NATT, hvor de også får gratis inngang. Der i en prioritert kø. Igjen er det ingen tvil om at avtalene er lukrative for studentene. Likevel kan man spørre seg om terskelen blir for lav for å legge de samme planene hver helg.

For å unngå et for stort gap mellom kunst- og økonomistudenter, er den mest naturlige løsningen å bytte om på gratistilbudene. Slipp kunststudentene ut på byen, og økonomistudentene inn på museum. Dette ville tjent begge sider.

Studenter fra NHH trenger muligens en viss tilvenning før de finner seg til rette i kunstmuseer langt vekk fra Sandviken, men dette vil kunne gå seg til. Ved å fjerne hinderet en inngangsbillett utgjør, tror jeg mange kan finne ut at kunst er noe de setter pris på. Fremtidens samlere og museumsdirektører kan få en gratis kickstart på interessen.

å slå seg løs på Vaskeriet. Om det er fordi de hever seg over det, eller ikke blir invitert, behøver vi ikke gå inn på. Uansett er det liten tvil om at de føler seg mer hjemme i andre settinger. Å gi dem VIP-behandling og gratis inngang på utesteder kan gi dytten som trengs for å kaste seg ut i det. Der kan de erfare mye nytt, blant annet at det er mulig å ha det gøy uten estetiske vurderinger og at det finnes bedre drikke enn små glass med vernissasjeprosecco.

Fordelene er for meg helt åpenbare.

De gamle interessene vil neppe forsvinne hos studentene om de må betale, men de får mulighet til å oppdage flere sider av seg selv. Håpet er en slags kulturell kryssutdanning, der alle oppfordres til å oppleve verden utenfor sine faste, trygge sfærer. Jo mer opptråkket stiene er, jo vanskeligere er det å søke nye.

Når terskelen er så lav for å gjøre det vi allerede trekkes naturlig mot, behøver vi aldri utforske noe annet.

Så får vi håpe det var billettprisene som hadde skylden.

Nå over til den andre siden, der et enda større kultursjokk trolig venter. Det er ikke nødvendigvis hverdagskost for kunststudenter

NOVEMBER 2024

KONSPISTOFF

HAR BEYONCÉ FÅTT HELE KARRIEREN SIN GRATIS? Ja, vi vet hvordan dette ser ut. Vi anklager en suksessrik, svart kvinne for at hun ikke har fortjent noe. Men kom igjen, hør oss ut da!

Tekst Aurora Fykse & Elise Brudevoll Skjekkeland Foto Maria Hanset Demdal

Beyoncé og Jay-Z ble et par i 2001, de var 19 og 31 år (WTF?). Vet du hva annet som skjedde samme år?

Måtte to tårn falle for at to stjerner skulle triumfere? Følgende vil være en tekst om den dagsaktuelle konspirasjonsteorien som setter P. Diddy, Jay-Z og Beyoncé i et svært dårlig lys, og attpåtil ansvarlige for dødsfallet til flere stjerner: fra Tupac til Michael Jackson. Andre ofre var angivelig de nye stjerneskuddene Aaliyah og Left Eye, som ble «fjernet» fra musikkindustrien for å gi rom for at Beyoncé skulle lykkes.

Var hun alltid ment å være dronningen på topp? Nå snur internett om på alle steiner, og her er Stoffs forsøk på å gi deg sannheten. Fordi de som tier er medskyldige.

Illuminati og Satan Radarparet, Shawn «Jay-Z» Corey Carter og Beyoncé Giselle KnowlesCarter, giftet seg i 2008, og har siden fått tre barn sammen: Blue Ivy og tvillingene Rumi og Sir. Det har siden starten av deres forhold i 2001 gått rykter om at de er medlemmer av Illuminati (en hemmelig, mektig gruppe, med trekant som symbol, som angivelig kontrollerer verdensbegivenheter og forsøker å skape en ny verdensorden). Dette kommer

NOVEMBER 2024

kanskje ikke som noe sjokk (de har tre barn og det er tre kanter i trekanten). Jay-Z ble ofte fotografert med hendene holdt opp som en trekant, men forklarte dette ved at han «throws up a R-O-C», som angivelig står for plateselskapet hans Roc-a-fella.

Kanye snakker og vi lurer på: Hvem faen er eliten? Året er 2016 og Kanye West (også tilhørende Roc-a-fella) roper ut på konserten sin: «I’ve been sent here to tell y’all the truth, Jay-Z I know you got killers, please don’t send them at my head. Just call me, talk to me like a man» (deretter ble

«HVEM ANDRE HAR BLITT, ELLER VIL BLI, FJERNET FRA MAKTKAMPEN I MUSIKKINDUSTRIEN? HVILKE LIK KAN VI FINNE OM VI GRAVER ENDA DYPERE? » Det har også sirkulert teorier om parets involvering med mannen nedenunder, at de rett og slett har solgt sjelen sin til Satan. Blant annet har Beyoncés megahit «Single Ladies» blitt analysert, og folk har kommet frem til at dersom man spiller låta baklengs synger hun «the world will bow to me, people’s tears will fall».

Spør du oss, så er det litt skummelt.

han innlagt på psykiatrisk). Kanye oppklarte senere at «eliten» (som han sier inkluderer rapperen Jay-Z og P. Diddy) fikk han medisinert under dekke av bipolar lidelse for å få ham til å tie. Og Kanye bare: Kanye få lov til å leve? Han påstår også at den såkalte eliten kontrollerer en rekke kjente basketspillere (ohoi, hva skjer i basket for tiden?!): Shaquille O’Neal, LeBron James og Charles

Barkley. Kanye kan derimot ikke kontrolleres, fordi «they can’t control me, you see there is no name I won’t name».

ALL LIES WILL BE EXPOSED Beyoncés største konkurrenter i starten av hennes karriere, Aaliyah og Left Eye, døde (eller ble de drept?) i 2001 og 2002. De linkes direkte til Beyoncé gjennom teksten i sangen «She Knows» av J.Cole: «Rest in peace to aaliyah, Rest in peace to left eye michael jackson, I’ll see ya just as soon as I die [...]

To put a ring on it, uh» Mysteriet er løst. Her får vi jo en direkte tilknytning! Dette er bevis man ikke kan kimse av. Jay-Z var åpenbart pissed fordi Aaliyah avviste ham, så han dopet og sendte henne på et defekt fly. Det betyr døden. Ikke nok med det, Beyoncéys pikenavn er Knowles, som høres veldig likt ut som ordet «knows», ikke sant? She knowles, She knowles, I know she knowles. Alt for å fjerne Aaliyah, som egentlig var ment til å være den rettmessige dronningen av musikkindustrien? Mission

STOFF 31

KONSPISTOFF

accomplished Beyoncé da.

og

level

up

for

Alle de tre ofrene nevnt i sangen døde også den 25. dagen i måneden.

Ikke bare det, men alle de anklagede (Beyoncé, Jay-Z og P. Diddy) er også født den 4. dagen i måneden. For ikke å snakke om Kanye sitt album 4:44… Holy shit! OG IKKE BARE DET, Michael Jacksons livvakt arbeidet tidligere for P. Diddy, og det tok ham akk så lang tid å ringe etter hjelp da Michael lå proppfull av dop i sitt hjem med hjertestans. I etterkant ble samme livvakt «tilfeldigvis» tilbudt en langt bedre jobb.

Hmm, her har vi å gjøre med noen svært uglefulle moseflekker. Hvem andre har blitt, eller vil bli, fjernet fra maktkampen i musikkindustrien? Hvilke lik kan vi finne om vi graver enda dypere?

Beyoncé er en evil mastermind, jaja.

Internett har lett og som vanlig funnet en kausalitet: Hver gang Beyoncé starter en verdensturné dør en ikonisk musiker. Tror du ikke på oss? Her er bevisene: 1. I am Sasha Fierce-turnéen i 2009, hvem dør? Michael Jackson!

2. Miss Carter show-verdensturnéen i 2012, Donna Summer dør, i tillegg til at Whitney Housten dør rett før

32 STOFF

Beyoncé skal dra.

3. On the run-turnéen sammen med Jay-Z i 2014: Bobby Womack dør!

4. Rett før Formation-verdensturnéen i 2016, Prince dør! Og hvem andre… David Bowie dør samme år!

5. I starten av verdensturnéen On the run II i 2018, hvem dør? Aretha Franklin!

6. Senest i fjor under Renaissanceturnéen i 2023 døde Tina Turner.

(7.) Og hvem døde nå nylig? Liam Payne! Han må ha vært i big «payne» (badum-tish).

Vi burde åpenbart ha plukket opp denne trenden tidligere. Beyoncé hyller også nemlig en død stjerne ved hver turné. Er ikke det litt skummelt?

I søket etter sannheten fant vi litt av hvert, derav en del informasjon som senere har blitt vurdert som bilderedigert og falskt. Vi tenkte å droppe slikt fjas, vi er jo seriøse gravejournalister med integritet. Likevel, litt gøy å nevne. Sia la ut dette på X, tidligere Twitter (RIP), den 28. juli i 2016: «Baby, everything your o wn n ice cat eats. Kangaroo is d ead, n owhere and p urple p enguins every d ay. My egg»

Det er jo åpenbart ikke en utrolig meningsbærende tekst, men en kode: Ved å legge sammen første bokstav i hvert ord forstår vi: BEYONCÉ KIDNAPPED ME! Dette hadde vært gøy å dykke dypere inn i, men vi tar én konspirasjonsteori av gangen. Det viste seg også kjapt at dette var feilinformasjon. Og alt i denne saken skal jo være sant.

Beyon(si) takk eller dø Ja, istedenfor å si «takk Gud» burde vi alle si «takk Beyoncé» i hverdagslige situasjoner, slik artister ofte gjør når de vinner en Grammy. I frykt for Beyoncés vrede føler artister seg tvunget til å takke henne for ikke å, på mystisk vis, bli tatt av dage. Amy Whinehouse takket derimot ikke Beyoncé og, du gjettet det nok, hun døde. Beyoncé har selv vunnet 32 Grammyer, men aldri album of the year. Grammysjefen lever nok konstant bleknebbet på hemmelig adresse.

Da Adele vant «album of the year» brukte hun ikke bare tiden sin på å takke Beyoncé, men gav også en shoutout til albumet hennes Lemonade. Og ikke bare det, med åpenbar frykt for egen sikkerhet, knakk Adele – akkurat som Katie i Mean Girls – sin Grammy i to og delte den med Queen Bey. I talen

sa Adele at «you are our light», og et kjapt wikisøk viser at Satan selv kalles «the lightbringer» på latin.

Lys er altså ondt. Mye bevis som taler mot deg nå, Beyoncé…

Alle husker vel at Kanye avbrøt takketalen til Taylor Swift på Video Music Awards i 2009, sant? Det viser seg at han er en heltedådig mann som reddet livet hennes da hun brøt avtalen: «That no new artists wins against Beyoncé». Vi trodde da at Swift ble ydmyket av Kanye, men vi vet nå at han like godt kunne ha tatt en kule for henne.

Ikke nok med tilbedelse som dronning, hun vil være en gud.

Andre artister som rapperen Megan Thee Stallion og sangeren Lizzo følte seg tvunget til å takke Beyoncé under Grammyutdelingen, hvor sistnevnte sa tårevåt at Beyoncé var «the artist of our lives» – men alternativet er vel ikke noe liv, så det er vel et enkelt regnestykke. Teorien er at jo mer du griner og hyller, jo mer belønnet vil du bli – eller mindre straffet, kanskje. Da Britney vant den viktigste prisen på MTV Awards holdt hun ikke engang en tale, men gikk rett over til å takke Beyoncé. Skulle trodd hun hadde Britneys familie kidnappet og bundet fast på havets dyp. Nylig takket

NOVEMBER 2024

KONSPISTOFF

«ALTSÅ TAKKES IKKE BARE BEYONCÉ FOR SITT BIDRAG TIL MUSIKKEN, DET ER OGSÅ EN FORM FOR TILBEDELSE SOM OPPRETTHOLDER HENNES AUTORITET. HUN STREBER MED ANDRE ORD ETTER Å BLI TILBEDT SOM EN KVINNELIG GUD » også selveste Jojo Siwa heltedådig Beyoncé, for å «keep the dance community safe». Frykten for hva som skjer dersom noen ikke takker henne er fastlåst i alle. Ingen tørr å trosse monsteret. Dette er egentlig et godt eksempel på massesuggesjon.

Er Beyoncé fascist? Kanskje ikke, men det er noe å ta med seg.

Altså takkes ikke bare Beyoncé for sitt bidrag til musikken, det er også en form for tilbedelse som opprettholder hennes autoritet. Hun streber med andre ord etter å bli tilbedt som en kvinnelig gud.

NOVEMBER 2024

Puslespillet faller på plass Jay-Z må ha visst at P. Diddy holdt på med menneskehandel, overgrep og utpressing, for de var nære venner – han var kanskje til og med involvert? Typisk han å gjøre det #fortheplot. Advokater i rettssakene mot P. Diddy sier at de har en lang liste med andre kjente navn som er anklagd for liknende ting, men likevel må de være helt sikre før de sier noe. Jaja, det skjønner vi godt, Beyoncé står der vel med pekefingeren. Han lover likevel at det er navn som vil sjokkere

øyenbrynshevende, altså.

kjente

navn

Dette er jo bare en konspirasjon om Beyoncé, men du har kanskje blitt overbevist om at noe skurrer. Jay-Z og Beyoncé vil såklart at folk skal slutte å konspirere, «fordi de har ikke gjort det» – men det er akkurat det en skyldig person hadde sagt også. Vi vil aldri la flammen slokke!

Så langt i år har Beyoncé mistet noen millioner følgere, og det er nok fordi internett har tørna. Vi har prøvd oss på denne tørningen,

og kan konkludere med at det er mange ting som peker på noen ugler i mosen. Hvor mange saker kan bortforklares med tilfeldigheter, liksom. Men har hun fått alt gratis? Nei, ikke helt. Det krevde mye hardt arbeid. Tungt å drepe noen, si. Men nå har hun fått hele elleve Grammynominasjoner, så hun har fått god avkastning på arbeidet. Så det er bare å vente å se… *Dette er vår søknad til sommerjobb i Se og Hør.

STOFF 33

SAMFUNNSSTOFF

TIPP TOPP TOMMEL OPP

L

Er haiketrenden død? Stoff sjekker om det fremdeles er mulig å komme seg gratis til IKEA. Tekst Borghild Rangnes Homlong og Ida Sofie Carlson Nossum Foto Anna Hostvedt Sundby

Med utstrakte tomler og store smil sto vi en tirsdag ettermiddag i veikanten, i håp om gratis transport.

Det er tidlig i november. Vi er midt i eksamensperioden, pennalene er tomme og vi trenger nye blyanter.

Med ti lange dager til neste studielån, et sterkt behov for en tur til IKEA og en gratisbuss som ikke går lenger, var den kjente haike-posituren et rimeligere alternativ enn 4-bussen til 28 (snart 42) kroner.

34 STOFF

Hva er vel en haike-avvisning mot en betalingsterminal-avvisning?

Praiapiraia Vi er klare over at haiking har vært på vei ut en stund, så for å øke sjansen for gratis skyss stiller vi oss ved en veiutvidelse i Skuteviken, for å støte på bilister som kjører i retning Åsane. Vi blir ignorert av noen, åpenbart avvist av andre, og de som har erfaring med fenomenet, signaliserer at de ikke har plass i bilen

eller skal i andre retninger. Vi innser fort at dette egentlig er en veldig behagelig form for kommunikasjon, å sende signaler gjennom en frontrute.

En tommel opp fra fortauet er nok til at en sjåfør vet hva som blir bedt av dem, og et lite vink uten stopp er tilstrekkelig for å si nei. Det er minimal konfrontasjon.

Etter å ha praia inn tre busser og en taxi (kanskje litt dårlig plassering å stå rett før busslomma), ser vi det vi

har venta på: En svart bil som blinker inn til sida. Hurra! Vi åpner døra og blir møtt av en blid fyr bak rattet.

«Skal du i retning IKEA?» spør vi.

Sjåføren skal på familiebesøk i Knarvik, men har ingenting imot å kjøre oss helt til døra.

Haiking viser seg å være en effektiv samtalestarter, og praten flyr av sted. Sjåføren forteller oss at dette er første gang han har plukket opp haikere, men at han har haiket én gang

NOVEMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF

selv i Norge. For seks år siden, rett etter han kom til Norge fra hjemlandet Eritrea, da han hadde mistet en buss og ikke hadde strøm på mobilen. «Er det større haikekultur i Eritrea?» spør vi, og han sier at ja, der er det veldig vanlig.

Hvorfor slutta vi å haike?

Men hvor ble det av haikinga? Da vår foreldregenerasjon vokste opp var haiking relativt vanlig, særlig hvis du bodde litt utenfor byen.

Hva skjedde? Kanskje kan en del av svaret ligge i frykten som vokste fram etter en rekke drapssaker i bygdenorge på 70- og 80-tallet.

Særlig Ørsta-saken i 74 og Lesjasaken i 87. I begge tilfeller ble en ung jente bortført og drept etter å ha haiket langs veikanten. Dystert bakteppe for en sak om IKEA-handel, men kanskje markerer disse brutale drapene starten på slutten for haiking i Norge? Kanskje ble våre foreldre advart mot å haike av sine engstelige foreldre, for så å overføre denne frykten til oss?

NOVEMBER 2024

Uansett årsak er resultatet åpenbart: Det haikes omtrent ingenting her til lands. Frykten fra bekymrede foreldre er selvfølgelig helt naturlig.

Samtidig er haiking et genialt konsept. Og de fleste sjåfører i Norge er tross alt veldig greie. Tenk hvor mange bilister som kjører rundt på veiene mutters aleine, som fint kunne plukka opp et par til?

Kanskje ligger en del av svaret i den norske kulturen. Vi er fryktelig glad i å bidra på dugnad, og den norske dugnadsånden maler et bilde av oss som så joviale at det er til å bli rørt av. Samtidig er jo den viktigste faktoren i denne dugnadsånden nettopp at det er organisert dugnad.

Det er null problem å møte opp og være behjelpelig så lenge det finnes en etablert arena for det – behjelpelighet til avtalt tid og sted. I tillegg til trygge rammer får du også bonusen av at folk får med seg hvor godhjerta og uselvisk du har vært.

Med en gang spørsmålet om å bidra blir kastet mot deg, som når noen

flekker opp tommelen ved veikanten og spør om skyss, da blir det verre.

Når det er sagt, er det noe behagelig i den gjensidige avgjørelsen som ligger i både haikinga og det å stoppe for en haiker, som burde passe godt for enhver keitete og inneslutta nordmann.

Buss er nørd Reisen til IKEA gikk altså pent og pyntelig for seg, og selv om det absolutt ikke er nødvendig å gå i detalj om hvordan vi mistet det helt inne i butikken, er det verdt å nevne turen tilbake til sentrum. For å komme oss hjem, slitne og med veskene fulle av blyanter og målebånd, må vi krysse tre motorveier og fire underganger for å få karra oss til bussholdeplassen, for så å sitte på med tidenes melkerute tilbake inn til sentrum.

Sammenlignet med den behagelige bilturen noen timer tidligere, er dette reine ekspedisjonen. Mens vi sitter og overbeviser oss selv og hverandre om at samtlige IKEA-innkjøp

var helt nødvendige (også kjøttbollene vi måtte ha), vandrer tankene tilbake til det behagelige baksetetet og den hyggelige bilpraten vi hadde i stad. Plutselig fremstår det helt tullete å ikke bare haike overalt, alltid.

Vi mener ikke å oppfordre til å bytte ut all fornuft med en tommel opp.

Vår gode opplevelse på vei til IKEA fikk vi tross alt i dagslys og med venner på slep. Det er få som tør å tulle med to Stoff-journalister og en fotograf. Kanskje man burde etablere noen haikvettregler om man skal benytte seg av muligheten. Husk å planlegge turen og meld i fra hvor du skal. Vit alltid hvor du er. Reis med andre. Ta trygge veivalg, det er ingen skam å snu, og kanskje aller viktigst, husk å si takk for turen. Med disse forhåndsreglene er du forberedt på en rikere reiseopplevelse. Nå som skyss skal skru opp prisene igjen til 42 kroner, er det kanskje på tide å skru opp tomlene?

STOFF 35

K U LT U R ST O F F

ÅTTE KNALLBRA FILMER DU KAN SE HELT GRATIS Har du prøvd Filmoteket? Det er faktisk sykt bra!

Tekst Viktor Kasa ILLUSTRASJON Maria Hanset Demdal

Høstmørket gjør det unektelig mer fristende og hyggeligere å se film. Men hvordan skal du få sett noe når det koster skjorta å abonnere på strømmetjenester? Og hva skal du se på når utvalget uansett er så kommerst? Stoff, eller rettere sagt norske bibliotekarer, har redningen. På Filmoteket. no kan du nemlig se 10 filmer hver måned uten å betale, så lenge du har lånekort på et offentlig bibliotek. Filmoteket er ikke så transparente på hvor ofte de rullerer på utvalget, men det oppleves som at porteføljen holder seg ganske stabil over tid.

For å gi deg en kickstart har vi funnet et knippe knallbra filmer du kan se helt gratis.

36 14 STOFF

Sauls Sønn (2015) Sauls sønn er en vond filomopplevelse som likevel bør oppleves. Handlingen er satt til Auschwitz-Birkenau høsten 1944. Saul er medlem av Sonderkommando, en gruppe jødiske fanger som tvinges til å hjelpe nazistene med massedrapene. Når Saul en dag finner en gutt blant likene som han mener er hans egen sønn, blir han besatt av ønsket om å gi gutten en verdig begravelse. Det som følger er en intens beskrivelse av hverdagslivet i konsentrasjonsleirene. Kameraet holdes hele tiden tett på Saul, samtidig som leirens grusomheter konstant er synlige i bakgrunnen.

Den klaustrofobiske og grafiske filmteknikken gjør at man som seer fort blir like avstumpet som Saul selv.

Sauls Sønn er en film absolutt alle bør se, men også en film som ikke kan sees uten et ganske solid emosjonelt overskudd.

M (1931) M er den første lydfilmen til den tyske filmpioneren Fritz Lang. Filmen dreier seg om jakten på en barnemorder som går løs i Berlin, og den kollektive paranoiaen som legger seg over samfunnet så lenge morderen er fri.

I tillegg til å være en godt laget og visuelt spennende thriller, stiller filmen også interessante spørsmål om rettferdighet og hevn.

NOVEMBER 2024

K U LT U R ST O F F

Filmen klarer nemlig å skape en viss sympati med morderen som forfølges av et helt samfunn. Det skal ikke legges skjul på at tidens tann ikke alltid har vært like skånsom mot den snart hundre år gamle filmen.

Kvaliteten på bilder, klipping og lyd er av og til så enkel at det kan kreve litt tid før man fanges helt. M holder seg likevel godt nok til at den er verdt å se for flere enn bare spesielt interesserte.

Meeting Gorbachev (2019) Meeting Gorbachev er en dokumentar av den tyske regissøren Werner Herzog, som tar utgangspunkt i en rekke samtaler mellom regissøren og Sovjetunionens siste leder Michail Gorbetsjov. Filmen gir ikke bare et utrolig interessant innblikk i tiden frem mot Sovjetunionens fall, fortalt fra den som antakelig stod nærmest disse begivenhetene, men den maler også et intimt bilde av Gorbatsjov som menneske. Den gamle mannens åpenhet, idealisme og varme gjør at filmen rører dypere og fester seg sterkere, enn det man vanligvis forventer av en dokumentar om politisk historie.

Lost Highway (1997) Hvis du synes David Lynch sine filmer vanligvis er for søkte, kan Lost Highway være et passende gateway-drug. Filmen dreier seg om saxofonisten Fred Madison som blir tilsendt en rekke mystiske videoer filmet i sitt eget hjem. Dette kulminerer med at Freds kone blir drept, noe han selv får skylden for. Herfra går filmen, i kjent Lynch-stil, over i en stadig mer surrealistisk fortelling, der grensene mellom drømmer og virkelighet viskes ut. Selv om plottet etter hvert blir vanskeligere å følge, gir Lost Highway deg akkurat nok ankerpunkter til at den forteller en tilnærmet sammenhengende historie. Resultatet er en spenningsfilm som både er genuint nervepirrende og engasjerende, samtidig som den beholder den

NOVEMBER 2024

karakteristiske Lynch-surrealismen. Enten du er nysgjerrig på David Lynch, eller synes at filmene hans er for søkte, kan Lost Highway være noe for deg.

City of God (2002) City of God følger to gutters oppvekst i favelaen i Rio på 1970-tallet, og deres møte med vold, gjengkriminalitet og fattigdom. Filmens mylder av sammenvevde fortellinger, enorme persongalleri og kreative bruk av klipping gjør at filmen i realiteten dekker hele samfunnslivet i favelaen. Historier springer ut av hverandre og krysses på uforutsigbare måter, til det føles ut som hver eneste birolle og statist har sin egen forhistorie. Dette mylderet av forskjellige historier og karakterer gjør at spilletiden flyr avgårde nesten uten at man legger merke til det. Samtidig sitter man på slutten igjen med en fortelling som føles mye større enn det som skulle være mulig å få plass til på to timer.

Fitzcarraldo (1982) Nok en Werner Hezog-film. Fitzcarraldo er satt til Peru på begynnelsen av 1900-tallet, der vi følger irske Brian Sweeney Fitzgerald, som har et drivende ønske om å bygge en opera i byen han har utvandret til dypt inne i jungelen. Fitzgerald mangler kapital, og må derfor sette ut på en livsfarlig ekspedisjon for å prøve å sikre seg en bit av den blomstrende gummiøkonomien. Til tross for at plottet kan høres litt søkt ut, er resultatet en intens og fengslende fortelling om et menneskes kamp for å bøye naturen etter sin egen vilje. Filmen er også visuelt slående.

Måten det søramerikanske jungellandskapet er skildret på, og hovedrolleinnehaver Klaus Kinskis svært uttrykksfulle ansikt, gjør at filmen sitter i deg lenge etter du har sett den.

Jomfrukilden (1960) Denne Bergman-filmen er basert på et gammelt svensk sagn, og utspiller seg i Sverige på 1300-tallet. På vei til et ærend i kirken blir gårdsjenta Ingeri mishandlet og drept av tre gjetere. Når mennene flykter fra åstedet blir de uten å vite det, gjester på gården til Ingeris far. Konfrontasjonen som omsider følger gir et spennende og dystert karakterdrama, som også utforsker temaer som tro, hevn og livets brutalitet.

The Conversation (1974) The Conversation ble laget i mellomrommet mellom Gudfaren I og II, og har kanskje av den grunn blitt en av de mer bortglemte Coppola-filmene. Filmen dreier seg om overvåkningseksperten Harry Caul, som etter et avlyttingsoppdrag blir bekymret for om opptakene han har gjort vil sette menneskers liv i fare.

Cauls moralske opprivning over sitt eget arbeid, samt den tiltagende paranoiaen hans for å bli overvåket selv, gjør The Conversation til en nervepirrende spenningsfilm. Samtidig løfter filmen interessante, og forbausende klarsynte, spørsmål om overvåkningssamfunnet til å være laget for femti år siden.

37 STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

KUNST + STAT = SLØSERI? Stoff tar en prat med mannen bak den kontroversielle facebooksiden «Sløseriombudsmannen»

Tekst Embla Eskilt Hagalisletto Foto Thor Brødreskift

«-AT DET JOBBES SÅ AKTIVT FOR Å PRØVE Å FORHINDRE AT EN

FORESTILLING SETTES OPP, ER ET

PROBLEM FOR YTRINGSFRIHETEN» Sløseriombudsmannen har de siste årene fått mye oppmerksomhet i mediene. Det hele startet med en facebookside med samme navn, som nå har 119 000 følgere. Formålet med siden er å «granske hvordan byråkrater og politikere sløser bort dine skattepenger», gjennom blant annet å legge ut klipp av diverse scenekunst finansiert av kunstnerstipend. Dette har utløst en stor debatt innen kulturfeltet.

Mannen bak denne kontroversielle facebooksiden er finansmannen Are Søberg. Han var ikke klar over hvor stor rolle «Sløseriombudsmannen» skulle få i offentligheten. I 2017 ble han kontaktet av scenekunstneren Morten Traavik som ønsket å sette opp et scenespill om debatten rundt Sløseriombudsmannen, kalt Sløserikommisjonen. Søberg var på denne tiden anonym.

38 STOFF 14

Morten ønsket at jeg skulle bruke anonymiteten som et kunstnerisk virkemiddel, blant annet i Sløserikommisjonen. Det var en spennende tid, forteller Søberg.

Trakassering, trusler og truet ytringsfrihet Samtidig som de satte opp Sløserikommisjonen var det mye blest rundt scenekunst i mediene.

Kunstnere som var blitt kritisert på facebooksiden følte seg trakassert og latterliggjort. I en reportasje på Kveldsnytt fortalte Kristine Øren, leder av Forbundet for norske dansekunstnere, at flere dansekunstnere hadde mottatt drapstrusler.

På grunn av dette opplevde de at ytringsfriheten deres var truet.

Påstandene om slike trusler forsvant for noen år siden. Ifølge Søberg stemmer det at ubehagelige ting har

blitt skrevet i kommentarfeltet, men trusler klarte hverken han selv eller Traavik å finne konkrete eksempler på. I 2021 ble derimot en scenekunstner anmeldt av konfliktrådet for å ha sendt inn en forfalsket trussel til seg selv.

– Etter dette er det egentlig ingen som har sagt noe om dette med trusler.

har kunstfaglig utdannelse helst ikke skal si noe særlig om kunst.

– Likevel elsker jo kunstnerne å si mye om stipender og offentlig økonomistyring selv om de ikke har noen økonomiutdannelse. At det jobbes så aktivt for å prøve å forhindre at en forestilling settes opp, er et problem for ytringsfriheten.

Kritikken har endret seg Mens Sløserikommisjonen ble satt opp, ble identiteten til Søberg avslørt. Han forteller at han nå er glad for at han kan stille opp på alt han blir invitert til, og synes ikke at det er skummelt å ha et kjent fjes i offentligheten. Likevel var det en brå overgang.

Søberg har ikke bare opplevd motstand.

Da Forfatterforeningen (DnF) skrev under på et opprop mot Søbergs deltakelse i Ytringsfrihetskommisjonen, ble det problemer innad i foreningen. Flere forfattere, deriblant Roy Jacobsen, meldte seg da ut av DnF.

– Det var en litt stressende periode.

Kulturrådet arrangerte blant annet et heldagsseminar for å snakke om hvor slemme jeg og Morten var. Det var en surrealistisk opplevelse.

– Mange av forfatterne var veldig misfornøyde med at lederen av DnF hadde skrevet under på noe sånt, på deres vegne, og det førte til en kjempeprotest internt. Til slutt endte det med at de strøk signaturen.

Påstandene om trusler påvirket arbeidet med å sette opp Sløserikommisjonen. Flere kunstnere truet blant annet med å boikotte BIT Teatergarasjen, som sto for produksjonen av forestillingen. Søberg sier at dette er en tilbakemelding på at de som ikke

Nå opplever Søberg stort sett gode tilbakemeldinger. Kritikken har også endret seg. Argumentene hans blir møtt på en annen måte enn tidligere.

– Vi kan ha siviliserte samtaler.

Kulturlivet har derimot vært et eget

NOVERMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF

univers hvor det ikke har gått an å snakke sammen, og det har ført til en fastlåst situasjon.

God og dårlig kunst Søberg mener at den statlige kontrollen av kunst handler om mer enn pengebruken.

– Det handler om at staten fremmer noe usunt. Når pengene kommer fra staten, jobber kunstneren for staten. I stedet for å skape noe for publikum, skaper kunstnere det som politikere og byråkratene liker.

Men hva om staten bare ga folk den kunsten de faktisk ville ha? Dette blir et paradoks, forklarer han. For hvis staten bare lager kunst som folk liker, så trenger man jo egentlig ikke statens finansiering. Da kunne jo folk bare kjøpt denne kunsten selv.

– Altså lager man en annen type kunst, som mer eller mindre bevisst går etter det folk ikke liker. Dette er ganske fascinerende; du tar penger ut av lommene på folk, for så å gi dem kunst som de ikke liker.

NOVEMBER 2024

– Hva er det som kjennetegner god kunst eller kunst som folk liker, da?

annet kan gjøres gjennom å se på billettinntektene.

– Jeg tror ikke folk er så dumme og enkle som noen kulturfolk legger opp til. Folk liker komplisert og avansert kunst. Men jeg mener også

– I filmverdenen må man faktisk ha billettinntekter for å få statsstøtte.

Om du får en film på kino og den selger en del billetter, frigjør dette en

«-HVIS STATEN BARE LAGER KUNST SOM FOLK LIKER, SÅ TRENGER MAN JO EGENTLIG IKKE STATENS

FINANSIERING. DA KUNNE JO FOLK

BARE KJØPT DENNE KUNSTEN SELV»

dette er opp til hver enkelt. For min del handler det mye om hvordan man blir rørt av det.

Men hvordan kan man egentlig finne ut av hvilke kunstverk som har utslagskraft og verdi for folk flest? Søberg mener dette blant

billettinntekter. Han trekker fram Nationaltheateret, som hadde sin gullalder før staten grep inn.

– Om hele kulturbyråkratiet ikke hadde vært der, ville nok også en del rikinger benyttet muligheten og tenkt at dette var en måte å skape noe.

Dette var jo litt slik det var tidligere.

– Hvordan ville ditt ideelle kulturbudsjett sett ut?

– Jeg kunne gjerne sagt null, jeg.

Men om man skal ha et kulturbudsjett, er det viktig å ta vare på de gamle tingene som vi er enige om at er viktig for vår kultur. I tillegg kunne man hatt en stipendordning som er mer innrettet etter hva folk setter pris på.

del statsstøtte, som igjen forsterker billettinntektene. Da hadde man hvert fall hatt et insentiv til å lage noe folk liker.

Trenger kunsten egentlig staten?

Søberg tror at det er delvis mulig å finansiere blant annet teater gjennom

39 STOFF 15

SAMFUNNSSTOFF

HVA OM ALT VAR GRATIS? Se for deg en verden uten prislapper. Hva hadde skjedd da?

Ville vi oppnådd fullstendig likhet, eller ville alt falle sammen i kaos?

Tekst Maria Borghans Karlsen Illustrasjon Emilia Valentina Bakke Ellingsund

I dagens samfunn er vi stadig mer opptatt av det materielle. Vi ønsker oss gode jobber med høye lønninger, så vi kan kjøpe alt som glimrer. Men hva hvis vi ikke hadde trengt å tenke på hva ting kostet, fordi alt rett og slett var gratis?

Den nederlandske antropologen, Don Kalb, beskriver dette som den ultimate anti-kapitalistiske utopi.

– Den kapitalistiske klassen ville ikke likt det, heller ikke den styrende klassen, som er avhengig av penge baserte skatter, skriver han til Stoff. Årsaken til dette, ifølge Kalb, er at disse klassene ville blitt utslettet i stor grad. Staten ville visnet bort, akkurat som i den opprinnelige sosialistiske idéen, utdyper han.

Videre påpeker Kalb at arbeidskraft og produksjon av varer og tjenester, alltid vil innebære ulikheter.

– Arbeid uten betaling og produkter og tjenester uten kostnad, er en utopisk drøm som nekter å akseptere at forskjeller i kvalitet og mengde arbeidsinnsats, alltid på en eller annen måte vil kreve å bli tatt i betraktning.

Derfor er penger, som et system for å holde oversikt over verdi, en uunngåelig konsekvens av forskjeller og ulikheter i et samfunn. Penger blir et middel for å sette verdi på innsats og kvalitet.

40 STOFF

Så lenge vi har arbeidsdeling og forskjeller i arbeidsinnsats, vil vi trenge noe som ligner på penger for å håndtere disse ulikhetene.

Revolusjon og borgerkrig En slik omveltning ville kreve en enorm solidarisk, folkelig motmakt, ifølge Kalb. Det ville heller aldri skjedd uten en voldsom kamp, en kamp som kan innebære både revolusjon og borgerkrig.

– Et mulig svar er fordi man liker å dyrke jorda, pleie syke, holde forelesninger og så videre. Det kan også være at man liker å gjøre noe nyttig for andre, ved å brødfø, pleie eller undervise dem.

Den gode følelsen arbeidet gir oss, kan altså kanskje være den nye lønnen, hvis alt blir gratis.

På denne måten vil det å fjerne penger som betalingsmiddel, utfordre etablerte maktstrukturer som har dype røtter nasjonalt og globalt. Derfor vil utfordringen kreve at mennesker står sammen i en kamp som overskrider landegrenser, ifølge antropologen.

Altruistiske lønninger Jens Jørund Tyssedal, postdoktor ved institutt for filosofi ved Universitetet i Bergen, fokuserer i større grad på et spørsmål som han tror at ville meldt seg hos mange, hvis alt ble gratis. Han skriver dette til Stoff: – Hvorfor skal folk gidde å pleie syke, dyrke mat, forberede og holde forelesninger, når man ikke lenger trenger lønna man får for dette?

For har vi mennesker egentlig noe insentiv til å jobbe, hvis vi ikke får betalt for det? Tyssedal foreslår et scenario.

Don Kalb, foto: UiB.

NOVEMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF

Working … ten to one?

Likevel uttrykker postdoktoren at ting ikke ville vært som før.

– Selv om mange kan finne noe de liker ved jobben sin, har man gjerne også andre ting man liker å gjøre. Derfor tror jeg mange vil komme fram til at de gjerne vil jobbe mindre og gjøre mer av andre ting, hvis de likevel kan få det de trenger og vil ha gratis.

– Kanskje tre timer om dagen tre dager i uka er nok til å få den gode følelsen av å ha bidratt litt, også kan man bruke den nyvunne fritida til å gå mer i fjellet, lese Proust, eller prøve å skrive en roman man aldri har fått tid til å skrive, legger han til.

Dette høres ut som en ganske forlokkende og ubehagelig virkelighet, spør du meg. Her må Tyssedal dessverre sprekke den anti-kapitalistiske utopien. Fra dette punktet begynner nemlig problemene å hope seg opp.

– På vei hjem fra fjellet vil jeg innom bokhandelen for å kjøpe med meg noen bind med Proust, men den er stengt. Den ene butikkmedarbeideren er på fjellet, og den andre er hjemme og skriver på en roman.

– I dagligvarebutikken er det tomt for ost, grovbrød og poteter. Bøndene vil heller ikke jobbe så mye som før, og hvem er jeg til å klandre

NOVEMBER 2024

dem? Jeg håper jeg ikke blir syk, når jeg innser at sykepleierne neppe jobber like lenge som før de heller, uten at det er blitt færre pleietrengende av den grunn.

Så selv om vi ikke nødvendigvis ville sluttet å jobbe hvis alt ble gratis, ville nok mange jobbet mye mindre, slik at vi også hadde hatt mindre av viktige goder og tjenester.

Det at ulike valutaer har ulik verdi, reflekterer med andre ord politisk og økonomisk maktbalanse mellom land. Dette gjør det vanskelig å overføre modellen fra små, selvforsynte samfunn til den komplekse globale virkeligheten.

Altså kan det se ut som om den anti-kapital istiske utopien ikke vil realiseres i nærmeste fremtid. Men man kan jo alltids håpe.

Globale hindringer Men er en slik virkelighet egentlig mulig?

Kalb tror faktisk det, men bare i småskala. Det vil si i samfunn der folk møtes ansikt til ansikt, og man ikke må forholde seg til globalisering.

– I slike samfunn kan man opprettholde en naturlig byttehandel blant medlemmene, mens man fører uformell oversikt over hva og hvor mye som er skyldt til hvem. Årsaken til at dette ikke er mulig globalt, er at en større arbeidsdeling avhenger av utveksling i større skala. Dermed blir bruken av en form for penger uungåelig, ifølge Kalb.

– Noen stater er mer innflytelsesrike i en kapitalistisk forstand ennandre, og deres valutaer er høyere verdsatt enn andres. Vi kan ikke bare ønske bort dette.

Jens Jørund Tyssedal, foto: Jens Kruse.

STOFF 41

K U LT U R ST O F F

BOKMELDING FRÅ EIN LESEKIOSK Vi har bytta til oss tre bøker frå dei raude boksane rundt om i Bergen.

Tekst Mari Evjen Undseth Foto Oline Okkenhaug

Då mobiltelefonen for alvor kom inn i biletet ein gong på 2000-talet, betydde det dauden for telefonkioskane. Kva skulle dei brukast til no som alle hadde sin heilt eigen telefonkiosk i lomma? Heldigvis hadde Foreningen !les, ei løysing; å gjere dei om til små bibliotek.

Ordninga er enkel, du tek med deg ei bok, set ho att i kiosken, og tek med deg ei ny, brukt bok heim!

Men kva type bøker kan ein finne inni den raude boksen? Og korleis er dei? Vi har lese tre bøker som du vanlegvis ikkje ville ha lånt på biblioteket.

Tryllestaven av Evi Bøgenæs (1967) Året er 1966. Hushjelpa Inger lagar cocktailar og heller sherry i glaset før middag. Den nysydde kjolen din er på, og etter middagen er eten opp, ber det av garde til kinoen, kor Sound of Music rullar over lerretet. Du går ikkje på vidaregåande, nei, det er gymnaset, og folka i klassen heiter Torill og Bengt. «Mollefonken» kan du kjenne deg i ny og ne, men det er ikkje noko ein snakkar for mykje om. «Så raft!», seier du til venninna di når ho ringer på døra, ikledd

42 STOFF 14

skjortebluse og trongt skjørt med knytebelte. Gutane er «barske», jenter er «kjeier» og anten pene eller stygge. «Mongoloid» er enno eit ord det er lov å seie, men til og med dei kan ha det moro, viser det seg. Faren din kjem seint heim frå jobb, ja, for der hadde Frøken Eriksen heldt han med selskap. Bekymringa for om far har ein affære med sekretæren sin veks i deg, «Stakkars mor, hun hadde blitt helt fra seg!».

Marit har ikkje Ole, sjølv om ho skulle ønske det. Ho har heller ikkje denne tryllestaven som Maria har, som gjer at alt ho tek i blir til gull, og alt ho gjer er perfeksjon.

Den «lumske og farlige» sjukdomen til Marit (spoiler alert, det er MS), heng over ho som ei mørk sky.

Likevel er Marit tilfreds med å vere på sjukehuset, for då slepp ho unna den kalde og fråverande far hennar, og blir tatt vare på av dei snille og gode sjukesøstrene.

Dersom du lurar på korleis det er å vere ungdom på 1960-talet, får du svaret i Tryllestaven. Evi Bøgenæs var ein av Noregs største forfattarar, og skreiv blant anna «ungpikebøker» (dåtidas Young Adult). Med romanane skildra ho korleis det var å vere «ungpike», og trollbatt jenter over heile landet. Spør mor di, og ho har sikkert lese minst éi Bøgenæs-bok.

Romanen viser kompleksiteten i å vere «ungpike», gjennom dei to hovudkarakterane som står i kontrast til kvarandre. Ein kan både vere glad og fornøgd med livet sitt, men òg trist og misfornøgd, gitt! Men trua på seg sjølv finn ein ikkje hjå andre enn seg sjølv, noko Marit, med sine mindreverdigheitskompleks blir nøydd til å innsjå.

Venninnene, og kusinene, Marit og Maria er 19 og 18 år. Marit er sjuk og ligg på sjukehus. Maria er sjølve bildet på sunn, norsk ungdom – alltid glad og får til det ho vil. Mor til Marit er død, faren hennar er kald, og skulle helst ønske at dottera hans var som niesa.

Maria har to varme foreldre som elskar kvarandre. Og ho har Ole.

Å lese ein ungdomsroman med imidten-av-tjueåra-briller, var eg skeptisk til. I løpet av romanen blei eg likevel meir investert i livet til Marit, korleis ho veks i seg sjølv og i forholdet hennar til menneska rundt seg. Som Carrie Bradshaw gjer Marit seg nokre filosofiske og eksistensielle funderingar som «Kunne man bli ekstra glad av å leve i nuet?

Hun visste det ikke». Lesaren sit att med slike sjølvransakande spørsmål.

And I couldn’t help but wonder — kan ein eigentleg bli ekstra glad av å leve i nuet?

We’re going on a bar hunt: A parody av Josie Lloyd og Emlyn Rees, illustrert av Gillian Johnson (2013) Ein engelskspråkleg teikneserie om to småbarnsforeldre som er på jakt etter ein bar. Ved første augekast ser dette ut som den typen bok ein får til julegåve av ein perifer venn, som du skummar gjennom, og så set i bokhylla for å støve ned dei neste ti åra. Plutseleg ein dag får du panikk over det materialistiske svinet du har blitt, og eit av dei uheldige ofra som blir kasta på dør, er denne boka som blir donert til den lokale bruktbutikken. Så mykje meir enn dét er det ikkje. Likevel fortener We’re going on a bar hunt: A parody ein analyse av ein seriøs bokmeldar sitt skarpe blikk for litterær verdi.

For det første er denne teikneserien skriven som ei barneregle. To småbarnsforeldre skal ut på byen, dei har skaffa barnevakt, og for første gong på lenge skal dei drikke seg fulle. Den einaste inputen dei har,

NOVEMBER 2024

K U LT U R ST O F F

er babygråt og gulp, og det einaste kulturelle innslaget i liva deira er oppramsing av dumme barnereglar.

«We’re going on a bar hunt. We’re going to find a cool one. The babysitter’s booked. We’re not old!», går att gjennom heile den vesle boka. Absurditeten i å bruke denne fengande, barnlege regla (prøv å seie det fleire gonger etter kvarandre, du får det på hjerna) i ein vaksen kontekst, vitnar om forfattarane sin litterære kreativitet. For det andre, gjentaking! Genialt. Eit verkemiddel som aldri går av moten.

I løpet av foreldra si barjakt møter dei ulike utfordringar, som ein cocktailbar og ein gastropub, men som dei gjentek for seg sjølve: «We can’t go over it. We can’t go under it.» Boka er tydeleg inspirert av den prisvinnande barneboka We’re Going on a Bear Hunt og det klassiske eventyret Gullhår og de tre bjørnene. Eit intertekstuelt grep, der altså.

Det einaste kritikkverdige ved We’re going on a bar hunt: A parody er tittelen. At dette er ein parodi hadde

NOVEMBER 2024

ingen trunge å bli mint på. Dei fleste med litt litterær kløkt skjønner vel det?

Mere blod av Jo Nesbø (2015) Kvifor gøymer den langhåra mannen med pistol i jakkelomma seg i ei jakthytte i Finnmark?

Jon, eller Ulf som han kallar seg «her oppe», er frå Oslo og har dermed stempelet «søring». I Flukta frå ein narkoboss han står i gjeld til, blir Ulf kjend med kyrkjetenaren Lea, og den raudhåra og vitseelskande sonen Knut. Gjennom dei blir han òg kjend med vekkelsen til Lars Levi Læstadius, med syndsforlating, skyld og skam, og alt som følger med læstadianismen.

Med søringblikket sitt ser Ulf på den fiktive bygda Kåsund i Finnmark som ein stussleg plass, og alle stereotypiar om finnmarkingar og samer kjem difor tydeleg fram i Ulf sitt møte med denne nye verda. Slik som når den første personen han møter idet han hoppar av bussen frå

Oslo, er Mattis, ein hjulbeint mann med lua til ein hoffnarr på hovudet, og eit ansikt som «[...] var bredt, gliset bredt og øynene litt skråstilt, som på en asiat». Ikkje overraskande fekk Nesbø kritikk i 2015 for framstillinga av Mattis, og ein førsteamanuensis ved UiT meinte han pissa på samiske menn med ein slik type karikering. Ein skal neppe hylle Nesbø for å få 1970-talets fordommar mot samer fram i ljoset, og ei heller gjer han det særleg godt — men han prøver.

Med den banale tittelen Mere blod, er dette den andre romanen i Blodserien. Den første boka er Blod på snø (kan det bli for mykje blod?), og også her finn vi oss på 1970-talet og følger ein mann som flyktar frå Fiskeren, den same narkobossen Ulf står i gjeld til. Som bokbloggen My Criminal Mind seier, opplever ein ikkje Mere blod som ei krimbok, men meir som ei «mellommenneskelig reise», fordi «det er kun ved enkelte tilfeller det er litt spennende».

43 STOFF 15

K U LT U R ST O F F

KULTURELL FØRSTEHJELP HJELP! HVA HAR SKJEDD MED DEG?

SLAPP AV, JEG FIKK BARE LITT NOVEMBER I ØYET

«Ah, jeg bare digger november». Sa ingen noensinne.

Mørketid, grått vær og eksamensperiode. Kanskje ikke alle gode ting er tre likevel. Eller?

Tekst Selma Turiddatter Illustrasjon Kari Orvik Olsson Du kan for eksempel dyrke din høykulturelle side på Den Nationale Scene, som har premiere på den Heddapris-vinnene musikalen Shockheaded Peter 9. november.

Musikalen spilles helt frem til nyttårsaften. Dersom du vil ha pause fra eksamenslesningen, ikke skru av hjernen helt, og samtidig bygge selvtillit opp mot eksamen, arrangeres Bergens Letteste Kviss på USF Verftet 12. november. Det koster 30 kroner pr. person – ikke mer enn en Redbull på lesesalen, jo! Perfekt oppladning til Stoffs slippfest 13. november på Dr. Wiesner (som på sin side er helt gratis!).

Og om du ikke har fått nok av det politiske landskapet etter det amerikanske valget forrige uke (RIP), arrangerer Studentersamfunnet debatt om tillit til politikerne på Litteraturhuset 14. november. Om du gikk glipp av Simen Velle sitt forrige besøk i Bergen tidligere i høst, har du sjansen nå. Han har denne gangen med seg politisk redaktør i Bergens Tidende, Eirin Eikefjord,

44 STOFF

og historiker i Civita, Bård Larsen, i panelet. Fredag 15. november fyller hele Sandvikens Falske Reker tre år, og det skal selvfølgelig feires!

De holder det enkelt: «DJs hele dagen. Ingen reservasjoner. Mat», som de selv skriver på Facebook.

What’s there not to love? Samme fredag spiller også Emilie Østebø, bedre kjent som Bo Milli, konsert på Landmark. Bo Milli har blitt bemerket av alle som liker, og selv de som ikke liker, indie-rock. Med seg har hun den oslobaserte kvartetten Pachinko, som beskriver seg selv som et band i «krysningspunktet mellom indierock, post-punk og pop». En konsert å få med seg, med andre ord!

Dersom du er ute etter førjulsstemning, er 16. november lørdagen for deg. Da arrangeres nemlig Lysfesten på Festplassen. Det blir høytidelig åpning, allsang og fyrverkeri – alt i sann patriotisk bergensstil. Samme dag åpner også Pepperkakebyen i Kong Oscars gate. Uavhengig om du har fått julestemninga eller ei:

Martin Beyer Olsen kommer også til byen denne lørdagen, denne gangen som DJ Mardrum på Hjørnet.

Om eksamensperioden ikke tillater slik moro (hei, skippertakstudent!), kan du heller dyrke din indre romantiker på Cinemateket 20. november, som viser The Notebook.

Kanskje du kan invitere søtnosen fra kollokviegruppa? Blir kinodaten vellykket har jeg neste date klar til dere: Cosmic Swing Orchestra spiller på Det Vestnorske Teateret 23. november. Jazzorkesteret består av elleve (!) musikere, og de spiller både egne låter og klassikere. Og prisen? Du betaler det du vil.

Har derimot Lysfesten og Pepperkakebyen blitt for bergensk for deg, frykt ikke. 28. november spiller oslogutta i KND Collective på Kvarteret, mens Jonas Benjob spiller på Kulturhuset 30. november. Om det imidlertid ikke har blitt for mye Bergen i monitor for deg, kan du heller ta turen til Landmark denne lørdagen. Da spiller nemlig Lekende Lett sin SISTE konsert.

Så var det plutselig desember! 1. desember spiller legendariske Bugge Wesseltoft i Grieghallen, perfekt for deg som akkurat har fått lønn. Om du ikke har fått lønn, kan du heller dra på adventskonsert i Bergen Domkirke 1. desember – helt gratis!

Er det noe Bergen ikke gjør halvveis, er det julemarkeder. De arrangeres i fleng allerede fra november! 23.-24. november arrangerer Steinerskolen sitt tradisjonelle julemarked.

Lystgården sitt julemarked kommer allerede helga etter, 30. - 1. desember. Søndag 1. desember og søndag 8. desember kan du dra på Det Går Bra Studio til sitt julemarked, hvor de har invitert lokale kunstnere til å selge. Også Råbrent holder åpent hver lørdag fra 16. november og ut desember. Hva med å kjøpe julegavene lokalt i år?

NOVEMBER 2024

KVISSSTOFF

G R AT ISK V ISS Trenger du gratis underholdning? Ta gratis-kvissen vår!

Tekst Julie Strand Klausen

01 02 03 04 05 06

Hvilket ikonisk utested i Bergen (med gratis inngang) har nylig flyttet?

Zalando har gratis frakt hvis du handler for over 449 kroner. Men hvor mange prosent av ordrene til Zalando blir sendt i retur av kunden? Her får du 10% slingringsmonn.

En ting som hvertfall ikke er gratis lenger er mat. Er det lovlig å søppeldykke, ja, eller dumpsterdive, da?

Hva heter gratisfestivalen med musikk, performance og buffét (!) som arrangeres hvert år på Eiganes i Rogaland?

Det er gratis (nesten) å ta høyere utdanning i Norge. Hvor mye koster et år med studier på BI, sånn ca.? Her kan vi gi 5 tusinger i slingringsmonn.

Ordet gratis kommer fra latin, men hva betyr det egentlig?

07 08 09 10 11 12

Hvis du betaler tilstrekkelig med penger for helsehjelp, kan du få frikort. Hva ligger grensa på for å få det nå?

Når og hvor ble Norges første offentlige bibliotek åpnet?

På finn.no kan du finne mange gratis-funn.

Hvilket år ble finn.no grunnlagt?

Stoff er som kjent gratis hele tiden, ikke bare når vi har det som tema.

Når ble Stoff stiftet?

Hva heter det okkuperte huset i Pilestredet 30 i Oslo?

Gra tis? Eller bra tits? Hvor mye silikon er mest vanlig å ta ved en brystførstørrelse?

1-3 poeng: Ja, den får du billig av meg.

4-8 poeng: Kvalifiserer til en god deal.

9-11 poeng: Her nærmer vi oss fullstendig kompensasjon.

12-13 poeng: Du bruker sikkert klippekort på kafé, du som er så lur.

Du fortjener hvertfall en gratis kopp kaffe.

Fasit: Hei, her får du et gratispoeng med deg fra start, så klart! 1: Fotballpuben 2: Omtrent 50%, ifølge E24. 3: Nei, dessverre. 4: Munkehagen 5: 83 200 kroner. 6: Fra latin gratiis og betyr «for takken» eller bare takk. 7: 3165 kroner. Du får poeng om du tippet høyere, men ikke lavere, litt som med frikortet selv. 8: 1785 i Oslo. I 1933 flytta hovedbiblioteket til det vi nå kjenner som gamle Deichman på Hammersborg. Der fant man blant annet bøkene til Carl Deichman selv! 9: 2000. 10: 2015! Ja, vi har jubileum neste år 11: Blitz-huset. 12: 250-350 gram eller ml NOVEMBER 2024

STOFF 45

K U LT U R S T O F F ALBUM:

inne i en styggkul tid, så det er på tide å grave fram fillene om du har dem.

Slik kan du både gå i ett med de siste appelsinfargede bladene som strever for å holde seg oppe, og samtidig projisere energi, optimisme, munterhet og livsglede. Blir ikke du også glad av å se oransje ting? La folk se deg. Det er også en handlingsoppfordrende farge – så nå er det på tide å handle! Det er for øvrig ikke gratis, men da passer det bra at det snart er svart uke (black week). Til sist vil jeg si at oransjevin smaker akevitt (men kanskje det er din ting) så det anbefaler jeg ikke. PS: Refleksvester er oransje, sikkert og kult: det er en variasjon av noe jeg hørte Erlend Mørch si i nattestider på Legal.

Pushwagnergruppen av Pushwagnergruppen (2024) Javel, dersom dette skal være et ekte tidsvitne, som skal se og høres om mitt her og nå, så vil jeg gjerne rope at dette er greia. Gruppa, bestående av Surrealismus, Da Gama og Tam-Tam, debuterte nå i tidlige oktoberdager med et selvtitulert album, som de selv vil plassere i kategorien dadapønk. Her får du mangel på både rasjonalitet og logikk, iblandet masse ramp. Kanskje du rakk å se dem på Viccen under VillVillVest? Det gjorde jeg, og i et hett mørkt lokale omkranset av bråkemusikk ble jeg nærmest nyreligiøs. Vokalisten Surrealismus fortalte i kjølvannet av konserten at de gir faen i noe form for noe rød tråd, og at poenget er å gi faen i all mening. Jeg etterspurte så bassisten om hva som sto bak bandnavnvalget, og han ga et dårlig svar. Slik bassister ofte gjør, og det er jo ingen bassister som starter band.

De er ofte en sånn type fyr du finner på gata. Bla, bla, bla, blodig bra lydbilde iallfall! Ta meg på ordet. Dette er en underskriftskampanje.

Pappaegg Nå vet jo de fleste at å kun fortære egg kan dekke nesten hele mineral- og vitaminbehovet, så det er jo et kjempeargument i seg selv – du mangler da bare et glass appelsinjus. Likevel vil jeg her presisere hvilket ritual egget er og kan være. Konseptet pappaegg stammer ikke fra min egen pappa, men har blitt introdusert til meg via noen med en annen pappa. Gjør følgende: Kok et egg i syv minutter før du heller av og kjører på med kaldt vann for umiddelbar avkjøling, men ikke for mye fordi du behøver litt temperatur for neste steg. Etter å ha plassert egget ditt i et tilfredsstillende eggeglass (eller et multifunksjonelt sjotglass), åpner du opp det smilende egget. Her er det viktig å smile tilbake. Tilsett litt smør og salt lagvis mens du spiser. Nam nam eller hva. Etter egget er tømt er det essensielt å snu det opp ned før du serverer det til din nærmeste nabo. Dette er et rituale som gleder alle parter, og det er en sosial kontrakt at du entusiastisk spiller med.

FILM:

Heldiggrisen Babe i byen (1998) Dette er en svinbra film! Her må du omfavne kaoset du får servert i denne surrealistiske oppfølgeren til barnekomedien Heldiggrisen Babe. I eneren traff vi bare en sauegjetende gris, men i oppfølgeren endret Mad Max-regissøren George Miller helt retning. Protagonisten Babe skal nå dra til byen – og ingenting er hellig. I et urbankritisk nihilistisk sammensurium av feberdrøm og eventyr introduseres både prostituerte pudler og fremmedgjorte mafiasjimpanser. Her, i et bisart og polarisert metropolis, blir Babe til en slags messiasskikkelse. Den avdøde og ikoniske filmkritikeren Gene Siskel kåret denne til «årets beste film» i 1998, der listen bestod av filmer som The Truman Show, Life is Beautiful, Shakespeare in Love og Saving Private Ryan – det skal sies at han døde av hjernesvulst året etter. Filmen var en kommersiell flopp da den kom ut, men har siden blitt omvurdert og kan nå stå som en grisegod, ekspresjonistisk kultklassiker. Jeg ble vegetarianer for denne grisen. Konklusjonen er som følgende: fem av fem på Letterboxd fra meg.

Oransje Søtpotet, gresskar, Ed Sheeran og generelt folk uten sjel. Det er en South Park referanse om du tok den. Obs obs. veldig viktig at du skriver oransje slik det skal skrives. Her i gården støtter vi ikke amerikansk språkimperalisme. Ja, oransje er kanskje litt stygt, men vi er

46 STOFF

Grat(t)is, her er noen tips og supplement for å håndtere det du måtte ha å håndtere.

Tekst Elise Brudevoll Skjekkeland Foto Benjamin Wittemann Illustrasjon Silje Agledal

Se opp!

Nei, ikke filmen, men mer: «God morgen Vietnam», våkn opp og se opp! Ja, her blir det litt sånn ta-på-gress stemning, men titt opp på hus og liv du har spasert forbi før. Oi, der var det en karnapp, eller et annet smukt arkitektonisk grep. Oi, der var himmelen gul. Oi, der sitter det et gresskar på inngangen til HF-bygget. Eller oi, der har alle bladene falt fra treet, noe som røper forlatte fuglereder i høye grener. Det kan gjøre en litt melankolsk, men i bunn og grunn vil jeg anbefale å ta seg tid til å være observatør av andres livstegn.

Ikke på en selvutslettende måte, men på en sånn Jesus-elsker-alle-barna måte. Se opp og stå opp! Velg den røde pillen – slik amerikanerne burde ha gjort. Eller kanskje å ta-på-gress ikke er nok: kanskje vi trenger at det skjer dumme ting med onde menn i maktposisjoner.

NOVEMBER 2024

SAMFUNNSSTOFF

SIDEN SIST Alle disse nyhetene som kom og gikk – ikke visste jeg at det var selve nyhetsbildet.

Trump har vunnet, og økonomien går brakbra. Tesla-fest på alle!

«DU FÅR EN TESLA, OG DU FÅR EN TESLA» -Oprah style. For å strø salt i såret til Europa, resten av verden, kvinner som har lyst på grunnleggende rettigheter, transpersoner og innvandrere (for å nevne noen), vant Trump en ganske overlegen seier også. Alle vil ri på Trumpbølgen, og alt som er kjipt er alle andres skyld. En facist har vunnet fram, og Tysklands regjering har kollapset, vi har vel sett dette før…

Attpåtil flyter TikTok-kommentarfelt over av folk som stemte på Harris, som forteller at stemmene deres ikke ble registrert. Mystisk.

Simen Velle har pult seg selv!

Dette sa han selv i sene nattetimer på Legal.

Gutten med manbun ble forrige uke sjarmert av en kvinne ikledd et kostyme av Velle selv. Han sa også at han syntes det var «ganske hot».

Dette samsvarer med hans svar på fuck, marry, kill-spørsmålet som ble stilt ham rett før. Stoff kan røpe at blondinen hadde drept Erlend Mørch, giftet seg med Mímir Kristjánsson, og pult seg selv. Begrunnelsen var at han ikke liker statskanalen. Punktum. Denne avsløringen gir oss assosiasjoner til Jon Fosse, som er gift med ei dame som har doktorgrad i Jon Fosse.

YEHAW, Beyoncé har satt ny rekord.

Beyoncé har blitt nominert til 11 Grammy-priser for sitt countryalbum??? Hun har dermed satt ny rekord for kvinnelige artister i USA. Så var det i det minste én svart kvinne som vant denne måneden.

SEPTEMBER 2024

Den politiske vekkelsen En ny trend har tatt av på den herlige plattformen TikTok. Denne gangen en «PoliTikTok-trend», der unge fyller kommentarfeltene med politiske budskap(?!). «Stem Frp» har en stund florert i kommentarfelt på innlegg på plattformen.

Dette er dessverre ikke bare et uttrykk for Simen Velles økte popularitet. For budskapet fremmes ofte på innlegg av ikke-hvite folk, uansett hva innholdet skulle være. En rasistisk dog-whistle der altså. Heldigvis har venstreside-ungdom tatt til motmæle, og den siste tiden har derfor «Stem SV» dukket opp på mange av de samme innleggene. Og vi som trodde ungdommens politiske engasjement var dødt.

valgmanntallet til Sametinget. Utgangspunktet for en skikkelig saklig diskusjon, dette. Kanskje en svipptur innom Fosen-aksjonistene kan rette opp inntrykket. Lykke til, Sandra!

Politiet vil nå bruke borrelås istedenfor strips og håndjern, men funker det ikke bedre med skolisser i stedet?

Hvis formålet er at borrelåsen er mer skånsom enn håndjernene, ville vel en sløyfe som alle med litt kløkt kan knytte opp, vært enda mer humant?

Alle vet at det er forskjell på de som knytter lissene sine selv, og de som må bruke borrelås.

Men kanskje beveger vi oss i riktig retning.

Dokka i Nordre Land Skarnes ved Kongsvinger Skolestedet Flisa i Solør Skolestedet Sønsterud i Solør Skolestedet Lom i Nord-Gudbrandsdal Skolestedet Dombås i Nord-Gudbrandsdal

Sandra Borch er ikke samisk nok?

NRK publiserte tidligere i november en sak med tittelen «Fem personer anklaget for å være «falske samer» – Sandra Borch er én av dem». Huff, enda en plagiatsak, du gitt… Der røk den identiteten.

Eller? Det viste seg at Borch selv var veldig uenig i NRKs fremstilling av saken. NRK selv sier de «ikke stiller spørsmål om Sandra Borch er same eller ikke», kun om hun er kvalifisert til å stå i

Skolene dør og bygda blør.

Ungdommene fra Innlandet kjempet en hard kamp mot fylkestingets forslag om skolenedleggelser.

Folk som før ikke visste at Innlandet eksisterte, hadde plutselig hørt om Lom. De fikk til og med selveste Matoma med på laget. Men selv en verdensstjernes søte toner, klarte ikke å sjarmere politikerne i senk. Vedtaket ble fattet onsdag 23. oktober. Fem videregående skoler er lagt ned. Vi foreslår ett minutts stillhet for hver av dem.

Tekst Redaksjonen Illustrasjon Kaïs Chaoch

STOFF 15

stoffmagasin.no @stoffmagasin