Debatt
Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret
Av Anders Ekland I forrige nummer av SF har Mikael Lyngaas en artikkel med tittelen «Rødt mellom klassesamarbeid og refleksjon». Det er flere riktige observasjoner i Lyngaas’ artikkel. Den viser klart en vilje til kritisk refleksjon, men på de fleste områder går han etter mitt syn verken dypt eller langt nok. Siden jeg startet mitt politiske liv i SUF (m-l) i 1969 tilhører jeg en helt annen generasjon enn Lyngaas. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra med noen innsikter som det tok meg et par tiår å komme fram til. Den er skrevet for å framskynde den refleksjonsprosessen. Arbeidsfolk går inn i et avgjørende tiår. Hvis vi ikke får en kraftig reduksjon i klimagassutslippene fram til 2030 så er sannsynligvis «løpet kjørt», for «There is no jobs on a dead planet», ei heller noen sosialisme. Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster. Hvis Stalin var despot – hvem var da marxister? I 2015 skrev daværende partisekretær i Rødt Mari Eifring i Klassekampen
30
Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021
«Først i 1984 tok AKP (ml) målet om ettpartistat ut av programmet. Da var det 100 år siden Norge innførte parlamentarismen. Det er denne ideologiske tradisjonen Rødt for lengst har tatt et oppgjør med. Om [Erik] Ness for egen regning vil drøfte om Mao var en «stor leder» som forandret sitt samfunn på godt og vondt, slik man også kan diskutere om Pinochet eller Franco var «store ledere», så får det være Ness sin sak. Mao er på ingen måte er noe forbilde for sosialister i dag. Tvert imot.» Dette var en milepæl i m-l bevegelsens oppgjør med maoismen og stalinismen». En tilsvarende fordømmelse av Stalin som despot finner man i H. I. Klevens «Veien(e) til sosialismen», hvor han kritiserer Togliatti for ikke å ta med i vurderingen av Stalin hans «forbrytelser og overgrep mot millioner av uskyldige mennesker.
«Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster.»
Blant annet sørget han for å få tatt livet av flere kommunister enn Hitler og Mussolini til sammen». Fordømmelsen, både fra Eifring og Kleven er klar, men stiller et spørsmål som fortsatt er ubesvart: når Stalin og Mao var despoter, hvem var det da som etter 1917 representerte det marxistiske prosjektet, dvs. menneskelig frigjøring fra all undertrykkelse? Hvem fortsatte kampen for et et kommunistisk samfunn? Eller er despotiet innebygd i Marx’ tenkning? Utgangspunktet for denne artikkelen er at Marx’ kommunisme ikke en despotisk utopi. Jeg går heller ikke inn i den viktige diskusjon om hvordan en skal vurdere de ulike marxistiske strømningene i tiårene før den russiske revolusjon og deres analyse av Oktoberrevolusjonen. Uten å argumentere for det her, er mitt utgangspunkt at både opposisjonsstrømninger i bolsjevikpartiet som arbeideropposisjonen, men også utenfor, som Martovs venstremensjeviker (som deltok i sovjetene), var bærere av et hovedsakelig ikke-autoritært prosjekt. Forskjellene mellom dem og årsakene til at de ikke klarte å gå sammen til en anti-autoritær, dvs. ikke-stalinistisk allianse, kan jeg heller ikke gå inn på her. I denne sammenheng vil jeg gå ut fra at Trotskij, som absolutt ikke var noen «engel», representerer den mest kjente ikke-despotiske tradisjonen. Grunnleggende fordi Trotskij i «Revolusjonen forrådt» oppsummerte at en avgjørende feil
