Debatt: Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret

Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret

Av Anders Ekland

I forrige nummer av SF har Mikael Lyngaas en artikkel med tittelen «Rødt mellom klassesamarbeid og refleksjon». Det er flere riktige observasjoner i Lyngaas’ artikkel. Den viser klart en vilje til kritisk refleksjon, men på de fleste områder går han etter mitt syn verken dypt eller langt nok. Siden jeg startet mitt politiske liv i SUF (m-l) i 1969 tilhører jeg en helt annen generasjon enn Lyngaas. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra med noen innsikter som det tok meg et par tiår å komme fram til. Den er skrevet for å framskynde den refleksjonsprosessen. Arbeidsfolk går inn i et avgjørende tiår. Hvis vi ikke får en kraftig reduksjon i klimagassutslippene fram til 2030 så er sannsynligvis «løpet kjørt», for «There is no jobs on a dead planet», ei heller noen sosialisme. Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster.

Hvis Stalin var despot – hvem var da marxister?

I 2015 skrev daværende partisekretær i

Rødt Mari Eifring i Klassekampen 30 Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Først i 1984 tok AKP (ml) målet om ettpartistat ut av programmet. Da var det 100 år siden Norge innførte parlamentarismen. Det er denne ideologiske tradisjonen Rødt for lengst har tatt et oppgjør med. Om [Erik] Ness for egen regning vil drøfte om Mao var en «stor leder» som forandret sitt samfunn på godt og vondt, slik man også kan diskutere om Pinochet eller Franco var «store ledere», så får det være Ness sin sak. Mao er på ingen måte er noe forbilde for sosialister i dag. Tvert imot.»

Dette var en milepæl i m-l bevegelsens oppgjør med maoismen og stalinismen». En tilsvarende fordømmelse av Stalin som despot finner man i H. I. Klevens «Veien(e) til sosialismen», hvor han kritiserer Togliatti for ikke å ta med i vurderingen av Stalin hans «forbrytelser og overgrep mot millioner av uskyldige mennesker. Blant annet sørget han for å få tatt livet av flere kommunister enn Hitler og Mussolini til sammen». Fordømmelsen, både fra Eifring og Kleven er klar, men stiller et spørsmål som fortsatt er ubesvart: når Stalin og Mao var despoter, hvem var det da som etter 1917 representerte det marxistiske prosjektet, dvs. menneskelig frigjøring fra all undertrykkelse? Hvem fortsatte kampen for et et kommunistisk samfunn? Eller er despotiet innebygd i Marx’ tenkning?

Utgangspunktet for denne artikkelen er at Marx’ kommunisme ikke en despotisk utopi. Jeg går heller ikke inn i den viktige diskusjon om hvordan en skal vurdere de ulike marxistiske strømningene i tiårene før den russiske revolusjon og deres analyse av Oktoberrevolusjonen. Uten å argumentere for det her, er mitt utgangspunkt at både opposisjonsstrømninger i bolsjevikpartiet som arbeideropposisjonen, men også utenfor, som Martovs venstremensjeviker (som deltok i sovjetene), var bærere av et hovedsakelig ikke-autoritært prosjekt. Forskjellene mellom dem og årsakene til at de ikke klarte å gå sammen til en anti-autoritær, dvs. ikke-stalinistisk allianse, kan jeg heller ikke gå inn på her. I denne sammenheng vil jeg gå ut fra at Trotskij, som absolutt ikke var noen «engel», representerer den mest kjente ikke-despotiske tradisjonen. Grunnleggende fordi Trotskij i «Revolusjonen forrådt» oppsummerte at en avgjørende feil

«Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster.»

«Det er bare når man må ta stilling til ulike veier til partiets ulike mål at man blir «tvunget» til å studere, både grunnleggende marxisme og aktuelle saker.»

var avskaffelsen av flerpartisystemet og som en konsekvens av det, av tendens- og fraksjonsfriheten i bolsjevikpartiet.

Viktigheten av tendens- og fraksjonsfrihet En avgjørende svakhet ved Lyngaas’ kritikk av hvordan Rødt fungerer er at han ikke deler Lenins syn på tendens- og fraksjonsfrihet som helt fundamentalt for et revolusjonært parti. En tilsvarende svakhet finner vi i partidemokratiet i SV. Et tydelig uttrykk for dette er at siden det i motsetning til i bolsjevikpartiet ikke finnes noen kultur for politiske «plattformer», er at alle valg og nominasjoner tilsynelatende bare skjer ut fra sosio-demografiske kriterier som alder, bosted, erfaringsbakgrunn osv. Det er «noe som alle veit» at slike begrunnelser svært ofte er vikarierende. I ni av ti tilfeller er det hovedsakelige helt legitime politiske motiver for hvilken kandidat man støtter, men dette kan ikke uttrykkes. Det er sjølsagt viktig å ha folk med ulik sosio-demografisk-kulturell bakgrunn, men det blir «feil» når hva folk står for politisk, dvs. hvilke standpunkter de har i de kontroversielle sakene i partiet, ikke kommer fram, og dermed ikke kan tillegges avgjørende vekt. En skadelig bivirkning av slike apolitiske nominasjonskriterier er sjølsagt at de som ikke blir valgt har lett for å ta det som et personlig – og ikke som et politisk nederlag – eller som en nedvurdering av den sosio-kulturelle bakgrunnen de har.

Den mest skadelige virkningen er sjølsagt at man ikke får tillitsvalgte og ledende organer som er politisk representative og at man ikke får en diskusjon om partiets strategi og taktikk i ulike spørsmål. Det er bare når man må ta stilling til ulike veier til partiets ulike mål at man blir «tvunget» til å studere, både grunnleggende marxisme og aktuelle saker. Plattformer sørger i større grad for at det som blir vedtatt henger på greip og er politisk konsistent. Både Rødt og SV preges av en fragmentert måte å utarbeide politikk på. Til arbeidsprogrammet i de to partiene kom det inn ca. 2000 ulike forslag, mange fra enkeltpersoner. Det gjør at diskusjoner i lokal- og fylkeslag blir mindre viktige. Det gjør at man på viktige områder som klima, energi og næringspolitikk kan gjøre vedtak som ikke danner en helhet, og er direkte selvmotsigende. Når mindretallsstrømninger i partiet i praksis ikke kan stille til valg og bli representert ut fra sin styrke, så får man lett et «vinneren tar alt»-system. I SV har man hatt en tradisjon for at en representant for hvert fylke utgjorde størstedelen av landsstyret. Det er det samme udemokratiske enmannskretssystemet som vi kjenner fra Storbritannia og USA. Det fører til at mindretall ikke blir representert i forhold til sin styrke. I verste fall blir de ikke representert i det hele tatt. I SV var det også en rekke direktevalgte representanter, som ikke må forholde seg til noe grunnplan i partiet. Dette er strukturer som gir den engang etablerte ledelsen svært stor makt, i tillegg til det å kunne drive politikk på heltid, å ha sekretærer osv.

Lyngaas – og mange med ham – har ikke tendens- og fraksjonsfrihet som en del sin bilde av hvordan et revolusjonært parti fungerer, for ham er «fraksjon» et fyord. Dette er stikk i strid med de historiske fakta om hvordan bolsjevikfraksjonen oppstod og utviklet seg. Lenin skrev i «Hva må gjøres» at «bare kortsynte mennesker kan finne fraksjonsdiskusjoner og streng skjelning mellom avskygningene for utidige og overflødige». Det at bolsjevikpartiet på vei inn i stalinismen innførte et fraksjonsforbud sier alt om at det var tendens- og fraksjonsfrihet i bolsjevikfraksjonens glansdager.

Fransk klasserom i Paris, 1968.

som er Rødts problem? Lyngass skriver under mellomtittelen «Historisk bakgrunn»:

«Hvis vi tar en titt på Rødts historie fra AKP-tida fram til sammenslåingen med Rød Valgallianse (RV) i 2007 så finner vi mye både god og dårlig marxistisk teori og praksis. Det er nemlig denne historien som legger grunnlaget for Rødts langsomme høyredreining. Hvordan har det blitt slik? Mye av grunnen ligger nok i det at under sammenslåingen av AKP og RV så gikk fokuset vekk fra å bygge kadrene i partiet og å drive utenomparlamentarisk arbeid over til å fokusere på valgkamp og å bygge opp partiet som et masseparti.». Dette er en underlig historieskriving. Motsetningene mellom maoist-stalinister og uklare anti-stalinister hadde økt helt siden Deng overtok roret i Kina. Tien AnMen massakren i 1989 ble den utløsende årsaken til AKPs splittelse. Mindretallet som meldte seg ut av AKP brukte RV som sitt nye organisatoriske «hjem». De politiske kampene i RV gjenspeilte hvordan disse motsetningene utviklet seg. AKP var i praksis en fraksjon i RV, men man manglet «fraksjon» som noe annet enn et fyord. AKP ble gradvis svekket – og RV ble der ting skjedde. På landsmøtet i 2006 ble AKP nedlagt, dvs. man gikk inn for det forslaget om sammenslåing som kom fra RVs landsmøte i 2005. AKPs hendøen var bare en repetisjon av den skjebne som alle Moskva- og Bejing-orienterte kommunistpartier har opplevd.

Grunnen til det er sjølsagt at «uten en revolusjonær teori, ingen revolusjonær bevegelse». Den verdensoppfatning som Moskva-partiene var grunnlagt på hadde brutt sammen, lenge før Moskvafyrtårnet sluknet helt i 1991. Maoistpartiene av betydning hadde også stort sett gått i oppløsning.

På syttitallet hadde man tro på det teoretiske grunnlaget, marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning, og det ble intenst studert. Når det ble mer og mer klart hvor feil det teoretisk-politiske grunnlaget (stalinismen- maoismen) hadde vært, så ble det mindre og mindre studier i revolusjonær teori, og mer og mer «praktisk politikk». Ledelsen i AKP la et lokk på reelle diskusjoner om Kina, og dermed også om Sovjet, fra Maos død og fram til oppløsningen. Gnists Kina-nummer i 2019 og nekrologene over maoist-stalinist og Pol Pot-forsvarer Jan Myrdal viser at mange enda har en god del skritt til å ta når det gjelder dybde og bredde av oppgjøret med fortida. De som virkelig drev med

«Det er sjølsagt viktig å ha folk med ulik sosio-demografisk-kulturell bakgrunn, men det blir «feil» når hva folk står for politisk, dvs. hvilke standpunkter de har i de kontroversielle sakene i partiet, ikke kommer fram, og dermed ikke kan tillegges avgjørende vekt.»

«På syttitallet hadde man tro på det teoretiske grunnlaget, marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning, og det ble intenst studert. Når det ble mer og mer klart hvor feil det teoretisk-politiske grunnlaget (stalinismen- maoismen) hadde vært, så ble det mindre og mindre studier i revolusjonær teori, og mer og mer «praktisk politikk».»

teoretiske studier var «Manifest»-generasjonen i Rød Ungdom, som leste mye anti-stalinistisk litteratur på vei vekk fra den maoismen mange av dem hadde vokst opp med.

Lyngaas er kritisk til Rødts studiehefte «Forstå for å forandre» fordi det ikke går i dybden på noe tema. Saken er jo at det heftet bevisst unngår å gå i dybden på det avgjørende temaet når det gjelder sosialisme, nemlig hvordan man ser på Stalins Sovjet og Maos Kina. Stalin og Mao er ikke nevnt med ett ord i heftet. Hvordan kan man skolere revolusjonære kommunister i dag – uten å vie ulike teorier om «hvorfor gikk det så galt» noen som helst oppmerksomhet? Kjersti Ericsson drøfter episoder fra den den Mao-kritiske boka «Ville svaner», men bare ut fra et rent kjønnsperspektiv? Er det intellektuelt hederlig? Når den kvinnelige forfatterens far, engang en «ledende kader» og til sin død ihuga kommunist, dør, skriver hun, den sentrale konklusjonen i boka: «Det var ingen plass for ham i Maos Kina fordi han var en ærlig mann. Han hadde blitt sveket av det han hadde viet hele sitt liv til og det sviket knuste ham.»

Når det gjelder parlamentarisme og reformisme, så er det meste slik det var for 30 år siden. Noen mindre endringer, et mindre venstristisk og mer leninistisk syn på parlamentarisk arbeid har kommet med årene, men RV har fra starten sjølsagt vært opptatt å gjøre gode valg. Venstrismen, dvs. forakten for parlamentarisk arbeid, var i stor grad bare en måte å unngå å analysere hvorfor en gjorde «møkkavalg» etter «møkkavalg», med ett unntak: da Folkvord hadde en runde på tinget etter å ha gjort en kjempejobb med å avsløre korrupsjon i Oslo kommune. Folkvord var ikke noen leninistisk folketribun, han har ikke noe begrep om det. Det holder å lese forordet til boka «Livet bak murene»1, hvor han betegner Stortinget som «det sosiale akvariet» og følgelig stiller spørsmålet: «Hva i all verden hadde jeg der å gjøre?». Etter fire år på tinget grubler han fremdeles på om det «gir noe mening å bruke så mye tid og krefter i et råttent apparat». Lenin grublet ikke et øyeblikk over om det var verdt å bruke «så mye tid og krefter» på Tsarens duma(er) som var mange hakk mer råtne enn det norske Stortinget. Et parlament er en arena for klassekamp, hvor revolusjonære partier kan få fram politikken sin, avsløre andre partiers løgner og brutte løfter osv. I et demokrati, enten det er kapitalistisk eller sosialistisk, så har folkeviljen et sentrum: parlamentet.

AKP, RV og Rødt har alltid hatt en utenomparlamentarisk praksis. Medlemmene har vært aktive i fag-, kvinne-, miljøbevegelsen. Det er også en myte at det bare er høyresiden i AKP og RV som har trodd at «revolusjon i det 21. århundre kan komme som resultat at parlamentarisk flertall». Siden revolusjon ikke har vært på dagsorden i de kapitalistiske kjernelandene, så har vi lite erfaring å bygge på, men det faktum at Allende ble valg og så styrtet av et USA-støttet reaksjonært kupp viser at det er sannsynlig at en revolusjon vil gi seg uttrykk i at systemkritiske krefter får – eller ser ut til å få – et flertall i valg. Kritikken av Allende er ikke at han kom til makten ved et valg, men at han ikke tok helt lovlige tiltak for å hindre et militærkupp. Statens voldsapparat må sjølsagt øyeblikkelig komme under folkelig kontroll. Ledelsen for hær og politi må umiddelbart avsettes og erstattes med personer som tjener folkets interesser. Kanskje vil en revolusjonær situasjon oppstå fordi reaksjonære krefter forsøker å kuppe radikale reformistiske regjeringer ledet av personer som Corbyn og Sanders.

Bare organisert for kommunepolitikk Det som er Rødts – og i enda sterkere grad SVs – svakhet, er at partiene i praksis utelukkende er kommunalpolitisk organisert. Når lokallaget har fått folk til de kommunale vervene, har hverken lokallaget eller partiet sentralt så mye bruk for resten av medlemmene. De som er aktive i bevegelsene blir ikke trukket inn i arbeid i for eksempel fagbevegelsen av partiet sentralt. Koordinerer SV, dvs. miljøpolitisk utvalg (MPU), de SVerne som er aktive i Naturvernforbudet? Nei. Diskuterer landstyret i Rødt og SV hvordan de skal forholde seg til Extinction Rebellion? Lyngaas nevner heller ikke XR eller Greenpeace som eksempler på utenomparlamentariske aksjoner. Jeg mener at marxister ikke må være

«Hvordan kan man skolere revolusjonære kommunister i dag – uten å vie ulike teorier om «hvorfor gikk det så galt» noen som helst oppmerksomhet?»

ukritiske til den form for aksjonisme som preger XR. Det er en aksjonisme som ikke har noen «klasseinnretning»2. Leder faglig utvalg i SV og Rødt partienes fagorganiserte til «kamp» i fagbevegelsen? Svaret for SVs vedkommende er et klart nei. Muligens er dette noe bedre i Rødt, men det som gjør at Rødt og SV ikke er så effektive «revolusjonære partier» som de burde være skyldes i hovedsak at det arbeidet som partiet sentralt virkelig leder, er det parlamentariske arbeidet. Det er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig.

Rødt og SV – snart siamesiske tvillinger? Hvis det er noe som kjennetegner situasjonen, så er det hvor like Rødt og SV er blitt. Det skyldes sjølsagt at det som i sin tid skilte de to partiene – AKP/RV sin tilknytning til maoismen – er borte. litet» er også grunnleggende uleninistisk. For det første så er det ingen motsetning mellom kvantitet og kvalitet. Den økningen som både SV og Rødt har opplevd i medlemstall skyldes en radikalisering som er veldig gledelig. De som melder seg inn er sjølsagt i en forstand «uskolerte», men det var også mange av «hippiene» som ble m-l’ere eller SVere på veldig kort tid på syttitallet. Den gang som nå må partiet skolere medlemmer, ut fra forutsetningene som samtida byr på. Den gang var både SV og AKP bærere av store visjoner. De mangler i dag – og dermed også den dype motivasjonen for å studere. For det ble ikke noen dyp krise og «dyrtid». Det sammenbruddet i kapitalismen som mange trodde var kommet etter at etterkrigsboomen var over, kom ikke. Kapitalismen kom seg politisk temmelig uskadd gjennom kriser og stagnasjonsperioder etter at etterkrigsboomen var slutt midt på syttitallet. For det andre, selv om medlemstallet har «eksplodert» de siste årene, så er det fortsatt under 15.000. SV har ennå ikke passert 20.000 medlemmer. For å gjøre revolusjon trenger man minst ti ganger så mange.

Lenin: uten en revolusjonær teori – ingen revolusjonær bevegelse En revolusjonær teori er en teori som klargjør hvorfor det kapitalistiske systemet vil bli avskaffet. I tidligere numre av Sosialistisk Framtid har jeg drøftet Marx syn på systemendring, dvs. at et system først går under når dets produksjonsforhold er blitt en hemsko for produktivkreftenes utvikling. Problemet for den revolusjonære bevegelsen er at det har kapitalismen aldri blitt og den vil i tekno-produktiv forstand aldri bli en hemsko for produktivkrefte-

«Siden Rødt og SV nå er veldig like, så er det første og viktige målet for revolusjonære marxister å slå sammen de to partiene og danne en økososialistisk fraksjon i det nye partiet.»

nes utvikling. Den tradisjonelle hypotesen om hvorfor arbeiderklassen ville gjøre revolusjon – at krise og elendighet gjorde at de bare hadde sine lenker å miste - har vist seg å være feil. Ikke fordi kapitalismen er blitt et krisfritt system, men når «bakeriet» baker stadig mer kake, så kan arbeiderbevegelsen få en del av den kaka – og hva skal man da med en revolusjon? Arbeiderklassen er blitt – av objektive årsaker – mer consumerist enn communist med årene.

Det som derimot er blitt klarere og klarere er at kapitalismen er en dødelig trussel mot klima og de økosystemene vi er helt avhengig av. Derfor må systemet avskaffes. Det som da er «revolusjonær teori» er å knytte sammen arbeiderklassens kamp for umiddelbare økonomiske forbedringer med klassens eksistensielle interesse av et mest mulig stabilt klima og økosystemer. Det er dette som er kjernen i det økososialistiske programmet, dvs. den revolusjonære teorien. Her er karbonavgift til fordeling (KAF) «nøkkelleddet», for uten KAF skjer det lite annet en subsidiert symbolpolitikk som arbeiderklassen betaler, som gjør dem til et for lett bytte for høyrepopulistisk propaganda. Så gjenstår det mye når det gjelder partiets organisatoriske strukturer og indre liv, hvor tendens- og fraksjonsfrihet er nøkkelleddet. Uten at man skjønner at det kan være flere revolusjonære veier fram til målet, så vil enhver diskusjon mellom ulike veier til målet framstå – og av noen bli framstilt som – et borgerlig eller småborgerlig «avvik» fra den korrekte linja. Bare hvis ingen linje i utgangspunktet er stemplet som et avvik, kan folk føle at det er mulig å tenke fritt og sjølstendig, dvs. utvikle politikk i en atmosfære hvor argumentene teller, ikke hvem som kommer med dem. Siden kjernen i sosialismen er demokrati, dvs. at demokratiske diskusjoner erstatter både marked og byråkrati, så må partiets indre liv ikke være preget av uerklærte politiske strømninger med den konsekvens at vika-

«Det som er Rødts – og i enda sterkere grad SVs – svakhet, er at partiene i praksis utelukkende er kommunalpolitisk organisert. Når lokallaget har fått folk til de kommunale vervene, har hverken lokallaget eller partiet sentralt så mye bruk for resten av medlemmene.»

rierende argumentasjon og intriger erstatter viljen til å «stille motsetningene klart». Skal folk få tro på den sosialistiske visjonen, dvs. på det sosialistiske demokratiet, så må det revolusjonære partiets indre liv være slik at folk av egen erfaring skjønner at sosialistisk demokrati er mulig i praksis. Bygging av revolusjonære partier i dag kan derfor ikke være en ureflektert AKP-nostalgi, det må være en langt mer kritisk og handlingsorientert refleksjon. Siden Rødt og SV nå er veldig like, så er det første og viktige målet for revolusjonære marxister å slå sammen de to partiene og danne en økososialistisk fraksjon i det nye partiet.

RETURADRESSE Sosialistisk fremtid v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand

En vise om Kinabarna

Før fanden får på sine sko må barna stå opp i Shanghai, fordi deres fattige blod skal mette den rovgriske hai Europa, som lurer i mak og i ro på bytte ved byens kai.

Før natten er endt må de stå ved grytenes kokende vann og rense kokonger, de små langt borte i Himmelens land, så engelske ladies kan gå med kjoler som klær deres stand.

Ja, spinn oss nu silke, Lu Nang, lille sørgmodige mø, hvem aldri en moderlig sang har vugget på søvnens sjø og henger du i til du segner en gang skal aldri Europa dø!

Rudolf Nilsen, 1925