Sosialistisk framtid nummer 1 2022 by Sosialistisk Framtid

NR.1 2022 LØSSALG - KR. 50,-

JORDBRUK

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

NR.1 2022 LØSSALG - KR. 50,-

JORDBRUK

Innhold........................................ Sosialistisk framtid, v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand post@sosialistiskframtid.no ISSN: 1503-6537 Utgivere: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk Forum, Progressivt Forlag og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Anders Ekeland, Erik Dokken, Oscar Dybedahl, Håkon Edøy Hanssen, Morten Johansen Sindre Mørk, Aleksander Nordbye, Mathias André Sjøvold, Aslak Storaker, Steinar Lorås Sæter, Per Kristian Torp, Ivar Espås Vangen og Elise Øraker. Design: Elise Øraker Forsidebilde fra www.pixabay.com. Baksidebilde fra www.pixnio.com. Redaksjonen avsluttet: 16.04.2022 Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver organisasjonenes synspunkter. Opplag: 300 Trykk: Eget Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 300 (Kr. 100 for førstegangsabonnenter). Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 200. Husstandsmedlem (uten abonnement på SF) kr 100. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 19 69657. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Sosialistisk fremtid er medlem av Norsk Tidsskriftforening

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Glimt frå verda.........................................................................................3 Cubas økologiske revolusjon Av Peder Ressem Østrin.......................................................................4 Tid for matpolitikk Av Olav Randen.......................................................................................8 Jordbruksproteksjonisme og arbeiderklassen Av Masaru Machida...............................................................................10 Hva er økologisk landbruk? Av Ole-Jacob Christensen....................................................................28 Anmeldelse: Norske sjøfolk på Cuba Anders Ekeland..........................................................................................31 Anmeldelse: Against the Grain Av Magnus Dahler Norling..................................................................32 Anmeldelse: Den nye fisken Av Alf Holmelid........................................................................................34

”Då amerikanarane tok landet, levde éin av tre afghanarar på randen av svolt. Då dei trekte seg ut, gjaldt det éin av to.” - Fransesca Borri

Ein mur på 100 millionar hektar for å verne Afrika

Den afrikanskleia store grøne muren, som etter planen skal stå ferdig i 2030, tar sikte på å attreise Afrikas forringa landskap i ein av verdas fattigaste regionar, Sahel. Ambisjonen med initiativet er å attreise 100 millionar hektar med for tida ubrukeleg land; fange 250 millionar tonn karbon og skapa 10 millionar grøne arbeidsplassar – eit 8.000 kilometer naturleg belte som strekkjer seg over heile breidda av kontinentet. Lansert i 2007 av Den afrikanske union, blir han nå sett i verk i meir enn 20 land over heile Afrika. Løfter om støtte har så langt nådd 19 milliardar amerikanske dollar. Africa.com

FN fordømmer Russlands invasjon av Ukraina

FNs generalforsamling (UNGA) røysta 2. mars over ein resolusjon som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. I den endelege oppteljinga støtta 141 land resolusjonen, med berre fem stemmer mot, og ytterlegare 35 som avstod. Over halvparten av afrikanske og asiatiske land røysta fråhaldande eller avstod frå å røyste.

The Diplomat / Klassekampen

Krig i Ukraina vekkjer otte over matmangel

14. mars kom FNs generalsekretær Antonio Guterres med ei sterk åtvaring mot dei breiare trugsmåla frå krigen i Ukraina: verdas svolt. Ukraina, saman med det sørvestlege Russland, står for om lag 15 prosent av verdas kveiteproduksjon, og nesten 30 prosent av verdseksporten. FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) anslår at ytterlegare 8-13 millionar menneske over heile verda står overfor underernæring viss mateksporten frå Ukraina og Russland blir varig stogga.

France 24

Nynazistar utnyttar Russlands krig i Ukraina

Vestlege nynazistar planlegg korleis dei skal krysse grensa mellom Polen og Ukraina for å delta i kampen mot Russland. Dei har blitt rekruttert av grupper som Azov-bataljonen, ei ytrehøgre nasjonalistisk ukrainsk paramilitær rørsle. Dei vestlege nazistane støttar ikkje den noverande ukrainske regjeringa, leia av ein jødisk president. Dei mest ekstreme søkjer å framskunde eit sivilisasjonsomfattande samanbrott og deretter byggja fascistiske etno-statar frå åska. Washington Post / SITE

Barnebarn av Allende blir Verdas land skal forplikte seg til nye reglar forsvarsminister Semje om global plastavtale

for bruk og produksjon av plast, med mål om å stanse plastforsøpling. Avtalen skal blant anna forplikte land til å redusere bruken av eingongsplast, og sørgje for at plasten som produserast er laga for gjenbruk. Land skal også få system for innsamling av plast. Medlemslanda i FNs miljøforsamling har ein ambisjon om at avtalen skal vera klar i 2024.

NRK

Den valde presidenten i Chile, Gabriel Boric, har presentert si regjering. Med 24 ministrar, der 14 er kvinner, og ein tredjedel er uavhengige, søkjer Boric å gå utover grensene for koalisjonen sin, Eg Godkjenner Verdigheit - som samlar Brei Front og Kommunistpartiet. Maya Fernández, barnebarnet til tidlegare president Salvador Allende, blir ny forsvarsminister. Fernández er medlem av Sosialistpartiet.

The Observational

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Tid for matpolitikk

planter blir sette tilbake eller visnar.

Av Olav Randen Frå 2005 til 2010 gjekk det globale talet på underernærte menneske attende frå 811 til 637 millionar. Så heldt det seg stabilt i fem år, for så å auke att til 2005-nivået i 2020, blant anna på grunn av korona-utbrotet. I år 2000 vedtok toppmøtet i FN åtte berekraftmål eller tusenårsmål. Eitt av dei var å utrydde svolt, oppnå mattryggleik og betre ernæring og fremje berekraftig landbruk. Det skal skje innan 2030, sa toppleiarane. No tyder det meste på at svolten vil auke i staden. Dette er bakteppet for dei tre temaa eg vil kommentere, oppvarminga, korona-pandemien og krigen i Ukraina. Oppvarminga Matplanter flest har ein optimal veksttemperatur på 20 grader. Blir det vesentleg kaldare, blir veksten svekt eller tek slutt. Blir det varmare, går det like eins. Ein tommelfingerregel er at for kvar grad over 20 som temperaturen stig, går planteveksten ned med 10 prosent. Det mest dramatiske er ikkje gjennomsnittstemperaturen, men periodane med ekstremvêr. Oppvarminga av kloden fører til regnmengder som øydelegg vekstjord, orkanar som blæs matjord ut over hav og heitebølgjer der

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Til alle tider har smeltevatn frå isbrear i høgfjella vore viktig for matsanking og avlingar i tørre område. I regntidene kjem nedbøren som snø og blir magasinert i breane. I tørketider tinar snø og is og renn i elvane ned mot hava. Under vegs samlar bønder vatnet og fordeler det på vekstjorda. Meir varme gjer at breane skrumpar inn. Nedbøren renn ut i elvane og ned i jordbruksområda i regnperiodane når det ikkje trengst. Når ismassar som i Antarktis og på Grønland tek til å smelte, vil havnivået stige. Og når havtemperaturane stig, vil også volumet utvide seg. Dei store elvedeltaa, som i Bangladesh, Nildeltaet og Mekongdeltaet er mest utsette. Desse landa har ikkje økonomi til å byggje dike og pumpe vekk vatn. Epidemiar og pandemiar Trua har vore at smittesjukdommar høyrer fortida og kanskje fattige land til,

”Omsynet til at folk treng mat, er veikare enn med mellomstatlege handelsordningar.”

medan me rike med sunn kost, romslege bustader, hygiene og godt helsevern slepp unna. Men korona-pandemien har ramma rike land minst like hardt som fattige. Når folk reiser med fly på møte, på arbeid eller som turistar, blir også sjukdomsmikrobar med. Det same skjer når varer blir transporterte, til dømes prydblomar frå Nord-Afrika til Norge. Før utgjorde hav, ørkenar og høgfjell geografiske grenser. Det tok tid å kome frå eit økosamfunn til eit anna, og skademikrobar døydde eller vart svekka under vegs. Svartedauden brukte tiår på vandringa frå Asia til Nord-Europa. Tørrotesopp følgde setjepoteter frå Sør-Amerika mot Europa, men på saktegåande seglbåtar døydde soppen i varmen over ekvator. Med dampbåtar greidde han overfarten til Europa og førde til massesvolten i Irland i 1840-åra. Truleg er etterkrigsåra med færre epidemiske sjukdommar eit historisk unntak. Truleg vil nye epidemiar og pandemiar kome, på dyr, planter og menneske, og stundom er me sapiensar hjelpelause mot dei. For naturen er kreativ. Av tusen mikrobar er éin ørlite ulik dei andre. Denne eine mikroben kan tole antibiotika eller overliste vaksinen og overleve i nye miljø, i industrifjøset eller på sjukehuset. Der, utan konkurrentar av eigen art, kan han på stutt tid bli til millionar mikrobar som alle er resistente. Ofte er det irreversibelt. Har ein slik bakterie først oppstått og spreidd seg, må me berre tilpasse oss. Vaksinar tek det tid å utvikle, og i mel-

Bildet er hentet fra Store norske leksikon.

lomtida har nye, resistente variantar utvikla seg. Då står berre ein ting att, grenser mellom økosystem, mellom verdsdelar, land og lokalsamfunn. Men dei grensene finst ikkje lenger. Med hurtiggåande bilar, båtar og fly ristar me jorda saman til eit einaste økosystem, eit nytt Pangaea. Krigen Ukraina med si fruktbare svartjord har med rette vorte kalla Europas kornkammer, og med langt meir korn enn dei treng sjølve. I åra 2018-2020 har dei stått for 10 prosent av kveitehandelen over landegrenser, 12,6 % av bygg og 15,3 % av mais. Kor store blir 2022-avlingane i Ukraina? Det meste av kveiten er haust- eller vinterkveite, som vart sådd i fjor haust. Byggen blir sådd i mars/april og maisen planta i april/mai. Men alle åkrar treng stell, gjødsel, vatning og drenering vår og sommar. Finst folk til å stå for dette når vaksne menn må vere soldatar, tidelen av folket har flykta til andre land, mange er på flukt i landet og samfunnet ropar på oppattbygging av hus og infrastruktur? Neste spørsmål er om innsatsvarer, kunstgjødsel, sprøytemiddel og drivstoff, er tilgjengelege til prisar dei kan betale. Mange av desse varene er minst dobbelt så dyre som i fjor. Den tredje uvissa gjeld hausting, tresking

og lagring av kornet, den fjerde transport til mottakarlanda.

folk svelt, skal kornet seljast til akseptable prisar til dei med størst behov.

Langt på veg er okkupantlandet i same situasjon. Russland er den andre store korneksportøren frå Aust-Europa, og dei står for 15 % av verdas handel over landegrenser med nitrogengjødsel og 17 % av kaliumgjødsel. Russland møter vestlege sanksjonar, og dei struper eksporten av gass, olje og kunstgjødsel til vest.

Det er altså som me no ser med straumprisane, berre at korn er endå viktigare for småkårsfolk.

Når den globale prisstigninga på korn dei siste månadene har vore mellom 25 og 40 prosent, snart det høgaste nivået nokosinne, får det følgjer verda over for fattigfolk som et kornmat. Truleg ser me berre starten. I år 2000 fjerna USAs dåverande president Bill Clinton dei fleste reguleringar på handel med råvarer, og andre land følgde etter. I dei to tiåra etterpå har transnasjonale storselskap fått hand om meir og meir av den internasjonale kornhandelen. For dei er fortenesta det eine viktige. Omsynet til at folk treng mat, er veikare enn med mellomstatlege handelsordningar. Spekulantane kan kjøpe korn og lagre det til prisane når eit toppnivå. Ikkje noko land eller nokon organisasjon har maktmiddel til å oppheve spekulasjonen og krevje at når

Samtidig Me hadde lite matreservar og mange under- og feilernærte menneske før Ukraina-krigen kom. Med krigen vil svolt og feilernæring tilta. Og me må tenkje gjennom kor lite som skal til, av tørke, kulde, flaumar, plantesjukdommar, vulkanutbrot eller atomavfall på vidvanke, før meir raknar. Kornavlingane i 2022 og 2023 kan i beste fall bli normale, men oppvarminga fører til større avlingsvariasjonar, og det kan kome heitebølgjer denne sommaren som halverer avlingsnivået. Høgare drivstoffprisar og mangel på kunstgjødsel kan redusere avlingane mykje. Slik er ikkje berre Aust-Europa og land som kjøper kornoverskotet derifrå, men verda ille ute. Norge har økonomi til å kjøpe seg ut av problema, kanskje også vilje. Men til meir me kjøper, til vanskelegare blir det for dei andre, og til meir stig matprisane. Difor er det å få til ein større og meir stabil matproduksjon i alle land, også i vårt, viktigare enn dei fleste politiske oppgåver.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Cubas økologiske revolusjon Cuba gikk fra å drive rovdrift på jorda, til å bli et foregangsland innen økologisk og urbant jordbruk. Det cubanske eksemplet utfordrer forestillingen om inneffektive småbønder, og er en historie om hvordan et land over natten reduserte fossile innsatsfaktorer i matproduksjonen til et minimum.

Av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist. I 2006 beskrev Sustainability index report Cuba som det eneste landet i verden som både økologisk, så vel som sosialt bærekraftig. Den lille øystaten er i ensomt selskap i skjæringspunktet mellom disse helt avgjørende målestokkene på menneskelig og bærekraftig utvikling. Bakteppet for Cubas økologiske transformasjon er langt fra noen solskinnshistorie, men en konsekvens av en krise som førte samfunnet til randen av kollaps. Etter revolusjonen i 1959 så Cuba til Sovjetunionen for økonomisk samarbeid. Ved hjelp av teknologisk assistanse fra stormakten i øst ble landbruket modernisert, en prosess som foregikk i land over hele verden og som ble kalt den tredje jordbruksrevolusjonen eller «den grønne revolusjonen». Dette innebar en modernisering av landbruket og en storstilt mekanisering av utstyr, utstrakt bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel, og en ensretting av produksjonen i store enheter basert på ikke-fornybare ressurser. Selv i den sosialistiske delen av verden så man ut til å lene seg i stor grad på kompa-

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

rative fortrinn, hvor forskjellige land spesialiserte seg på produksjon man hadde naturlige forutsetninger til å mestre. For Cubas del innebar dette å sende lasteskip med sukker til Sovjet og allierte land, som lastet om båtene med hvete, drivstoff og maskindeler i retur til Karibia. Selv om det hadde vært visse forsøk på diversifisering og å bevege seg bort fra ensrettingen av sukkereksport etter revolusjonen, bidro sanksjoner fra USA og fordelaktige handelsvilkår med Sovjet til at sukker forble en dominerende monokultur på Cuba (Machın Sosa et al. 2010). Den amerikanske biologen Rachel Carson hadde allerede i 1961 publisert sin epokegjørende bok The Silent Spring, som advarer mot sprøytemidlenes ødeleggende effekt på planter og innsekter. Selv om boka fikk stor oppmerksomhet over hele verden – den kom ut på russisk i 1965 og

”En kollektiv innsats ble mobilisert for å fremskaffe nok mat på bordet, hvor hele befolkningen deltok i en stor dugnad av ren og skjær nødvendighet.”

skal også ha blitt satt på pensumet til en bokserie på kubanske universiteter av Fidel Castro selv - klarte ikke det gryende fokuset på miljø-ødeleggelser knyttet til et industrielt, modernistisk landbruk å stoppe Cuba fra å begå de samme feilene som mange andre land under den grønne revolusjonen (Mauch 2012). At Cuba senere skulle bli trukket frem som et eksempel på bærekraftig menneskelig utvikling var dermed ingen selvfølge. Handelsavtalen med Sovjet ga landet utstrakt tilgang på både maskiner og sprøytemidler. Bruken av kunstgjødsel kom godt over nivået man brukte i USA, og mot slutten av 80-tallet kunne Cuba til og med skilte med flere traktorer per hektar enn California (McKibben 2005). Samtidig manglet landets agronomer en kritisk tilnærming i bruken av sine topp moderne produksjonsmidler. Jordbruket var preget av en byråkratisk kommandostruktur og overbruk av sprøytemidler. I tillegg førte bruken av tunge traktorer til jordpakking og redusert fruktbarhet. Resultatet var en produksjon som hverken var effektiv eller bærekraftig. Den grønne revolusjonen førte til miljøødeleggelser som fortsatt kan merkes i dag, med utarmet jord og forringet grunnvann som følge av avrenning fra landbruket (Febles-González, et. al 2015). Snart skulle alt imidlertid bli snudd på hodet. Den ‘spesielle’ perioden Sovjetunionens kollaps gjorde Cuba om til en øy i verden – ikke bare i geografisk forstand. Selve grunnlaget for landbruket som var bygget opp gjennom tre tiår, ble

Urbant jordbruk på Cuba.

brått revet vekk og produksjonen sank som en stein. Traktorene som tidligere hadde vært den symbolske og teknologiske fortroppen for jordbruksrevolusjonen på Cuba sto plutselig bom stille som følge av en akutt mangel på drivstoff. Bedre ble det ikke av at USA ytterligere strammet inn sine økonomiske sanksjoner mot den ulydige naboen i sør, alt mens det daglige kaloriinntaket til den gjengse cubaner nærmet seg katastrofale nivåer. Fidel Castro døpte krisen ‘den spesielle perioden’, noe man trygt kan kalle en retorisk underdrivelse. De som husker kan fortsatt minnes avlsdyr som sultet i hjel og voksne mennesker som besvimte på gata, fra tiden som har blitt stående igjen som et nasjonalt traume. Perioden som varte fra omtrent 1990-1995 har aldri blitt formelt erklært over, men fra den skjellsettende opplevelsen vokste det fram en tydelig oppfattelse av at dette aldri måtte skje igjen. Matsuverenitet høyt på dagsordenen Mellom 1996 og 2005 kunne landet vise til en årlig vekstrate innen jordbruket på 4,2%, i sterk kontrast til regionen forøvrig hvor veksten hadde stoppet opp (Febles-González et. al 2015). Selv om myndighetene var opptatt av å komme seg ut av den prekære matsituasjonen, kan ikke denne utviklingen reduseres til noen propagandaseier for regimet. En kollektiv innsats ble mobilisert for å fremskaffe nok mat på bordet, hvor hele befolkningen deltok i en stor dugnad av ren og skjær

”Tradisjonelle jordbruksteknikker som hadde overlevd i randsonene av det cubanske jordbruket ble igjen tatt inn til i kjernen av det sosiotekniske systemet og oppskalert.” nødvendighet. Det spesielle med Cuba var at denne utviklingen ble gjennomført uten de tidligere dominerende forutsetningene for moderne konvensjonelt jordbruk, men ved hjelp av en tilnærmet økologisk produksjonsmåte – man hadde rett og slett ikke noe alternativ. Gamle okseploger ble plukket frem fra glemselen, og naturlig gjødsel fra trekkdyr ble en viktig innsatsfaktor i det nye kretsløpet. Tradisjonelle jordbruksteknikker som hadde overlevd i randsonene av det cubanske jordbruket ble igjen tatt inn til i kjernen av det sosiotekniske systemet og oppskalert. I stedet for å basere seg på ensidig planting av sukker innførte man prinsipper om rotasjon, hvor ulike planter og belgvekster ble brukt for å binde nitrogen til jorda. Kombinasjonen av mais og søtpotet hadde for eksempel komplementerende egenskaper som holdt unna ulike typer skadedyr, slik at man ikke trengte å bruke sprøytemidler.

Urbant landbruk Sett gjennom brillene til miljøbevisste urbanister vil dagens Havanna kunne fremstå som bæreren av en aldri så liten utopi. På parkeringsplasser som for lengst har blitt overflødige kan du finne kooperativer som dyrker både kortreist og økologisk mat. På grunn av den prekære knappheten på drivstoff i kjølvannet av den spesielle perioden, fikk jorda i og rundt byene en uvurderlig funksjon, da denne jordas avkastning kunne fraktes til markedene uten bruk av fossilt drivstoff. De urbane hagene er arbeidsintensive (Havanna alene har flere som jobber med urbant jordbruk enn antallet direkte sysselsatte i norsk oljeindustri) – men hagene gir til gjengjeld relativt gode avlinger. Urbant landbruk har en egen kategori i offentlige planløsninger, og jordas sosiale funksjon er bredt anerkjent. I dag er den cubanske hovedstaden nesten selvforsynt med frukt og grønnsaker. Også her til

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Foto Andy Cook

lands har urbant landbruk kommet i vinden i takt med en økende bevissthet om miljø- og klimautfordringer. I 2019 fikk Oslo til og med sin egen kommuneplan for urbant landbruk. Slike initiativ blekner derimot i forhold til hva man har sett på den karibiske øya. Heller enn å være et seriøst bidrag til matsuverenitet, fremstår vårt urbane landbruk mer som et moteord i offentlige plandokument. I verste fall kan en slik tilnærming ende med å bidra mer til gentrifisering enn til matsuverenitet, hvis urbant landbruk blir redusert til et honnørord for eiendomsspekulanter sine grønne fasader. Det blir kanskje urettferdig å sammenligne Oslo og Havanna, med både klimatiske og økonomiske forhold som er vidt forskjellig. Likevel ligger det en lærdom i Cubas eksempel som også kommune-Norge kunne hatt godt av å ta med seg, nemlig bruk og vern av matjord med nærhet til byene. Den beste matjorda rundt norske byer fortsetter og bygges ned, mens Stortinget nøyer seg med å innføre mål om en begrenset nedbygging, heller enn å gi matjorda et nasjonalt juri-

disk vern. Skal det en krise til for at man skal innse hva som er viktigst? Når båtene med soya slutter å komme fra den andre siden av atlanteren, vil kjøpesentre og private boligkomplekser være vesentlig mindre verdt enn jorda de står på. Klimakamp nedenfra Etter revolusjonen ble landbruket delvis sentralisert, men likevel har småbønder fortsatt å drive en betydelig andel av det dyrkede arealet på Cuba. Disse er organisert i den nasjonale foreningen for småbrukere (ANAP), som inngår i det internasjonale nettverket La Via Campesina sammen med blant andre Norsk Bondeog Småbrukarlag her hjemme. ANAP har utviklet en organisasjon basert på horisontal og gjensidig støtte, hvor bønder lærer av hverandre. De som kommer med innovative og velfungerende løsninger på sitt bruk tar med seg denne lærdommen til andre småbønder i landet. Alt drives etter prinsipper om matsuverenitet og noe de kaller agroøkologi – en metode for landbruk hvor grunnprinsippet er at eksterne innsatsfaktorer skal begrenses til et minimum. Denne måten å drive på har

ikke bare sammenheng med Cubas spesielle historie, den er også i tråd med økososialistiske visjoner om å hele bruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn1. Bevegelsen har sin egen skole for å utdanne koordinatorer og lokale ledere, som gjennom sin praksis og erfaring har blitt sett på som attraktive for rekruttering fra statsadministrasjonen. Selv om dette gjør utviklingen av organisasjonen til et sisyfosarbeid, blir det også sett på som en styrke da det hjelper med å spre agroøkologiske prinsipper inn i statsforvaltningen. Dette kan være med på å forklare gjennomslagskraften ANAP har hatt overfor myndighetene, som i sin tur har definert småbønder som en helt sentral aktør i videre satsning på matsuverenitet på øya. Velorganiserte småbrukere har vært med på å drive frem en kultur for kunnskapsdeling, hvis resultater kan leses av i statistikken over avlinger. I 2008 sto denne gruppen for halvparten av produksjonen av sentrale varer i jordbruket, på tross av at de kun besatte rundt en fjerdedel av det totale jordbruksarealet (Rosset et. al 2011). Slike tall utfordrer en utbredt

”Kanskje trenger man ikke å gå hundre år tilbake i tid, men kan se til Cuba, som har gått lengre enn noe annet land i å kombinere menneskelig og økologisk bærekraft.”

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

oppfatning om at jordbruk etter økologiske prinsipper er lite effektivt. På grunn av sin utsatte geografiske plassering er Cuba ofte rammet av ekstremvær, hvis intensitet har økt kraftig de seneste årene. Studier fra Cuba har vist at jord drevet etter agroøkologiske prinsipper ikke bare er mer motstandsdyktig, men også at den kommer seg raskere etter episoder med ekstremvær. Røtter som ikke har fått kunstig næring ovenfra blir sterkere, og tåler tørke og andre tøffe værforhold bedre enn konvensjonelle vekster (Borron 2006, Altieri og Nicholls 2008). Et samarbeid mellom amerikanske og cubanske forskere har også funnet vesentlig mindre nitrogenforurensning i cubanske elver enn i Mississippi-elven (Bierman et. al, 2020). Det er altså flere ting som tyder på at det tre tiår lange eksperimentet med økologisk produksjon har positive miljøkonsekvenser på Cuba. Det er viktig å ikke lage noe glansbilde av situasjonen på Cuba. I 2007 lå rundt halvparten av den dyrkbare jorda brakk, samtidig som landet var avhengig av import for å fremskaffe nok karbohydrater og proteiner. Siden den gang ser matsuvereniteten ut til å ha blitt svekket og FNs matvareprogram anslår at mellom 70-80 prosent av maten i dag blir importert. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan man kan snu denne utviklingen uten bruk av både kunstgjødsel, sprøytemidler og en storstilt mekanisering. Denne modellen er fortsatt til stede på øya, hvor rundt 10% av jordbruksarealet blir brukt til storskalaproduksjon av potet, soya og grønnsaker i såkalte «beskytta områder». Vi er vant til å tenke at moderne landbruk er lik produktiv bruk av jorda. Dette stemmer hvis man ser på hvor mye arbeidskraft som trengs. Når det kommer til energi derimot, har den grønne revolusjonen ført til en mye høyere energi-intensitet, som har blitt tilfredsstilt ved hjelp av innsatsfaktorer som fossilt drivstoff og kunstgjødsel fremskaffet ved hjelp av gass. Med en klimakrise som øker i alvorlighet og omfang for hvert tonn CO2 som slippes ut i atmosfæren, bør man ikke avskrive modeller som baserer seg på mindre energiforbruk i matproduksjonen.2 Det siste årets voldsomme hopp i prisen på kunstgjødsel er også en dyster aktualisering av Cubas ‘spesielle periode’ og avdekker sårbarheten som ligger i å være avhengig av at verdensmarkedet flommer over av billige innsatsfaktorer til landbruket.

”Studier fra Cuba har vist at jord drevet etter agroøkologiske prinsipper ikke bare er mer motstandsdyktig, men også at den kommer seg raskere etter episoder med ekstremvær.” Kan vi lære noe av det cubanske eksemplet? Det har gått sport i å finne historiske analogier til utfordringen mennesket nå står overfor med klimakrisa. Mens slagordet om en grønn ‘ny deal’ henter sin inspirasjon fra depresjonen i USA, har andre tatt til orde for at vi bør se på mobiliseringen under andre verdenskrig som en historisk parallell til mobiliseringen som trengs for å nå togradersmålet. Den svenske økososialisten Andreas Malm har på sin side pekt på Lenins krigskommunisme.3 Kanskje trenger man ikke trenger å gå hundre år tilbake i tid, men kan se til Cuba, som har gått lengre enn noe annet land i å kombinere menneskelig og økologisk bærekraft. Få ser for seg en revolusjonær situasjon i Norge i løpet av nærmeste fremtid, men det ligger et håp i at en kan bygge opp under sosiale bevegelser og bærekraftig bruk av jorda som kan være der den dagen vår egen ‘spesielle periode’ skulle inntreffe. Hvis man ser på aktørene som har hatt mest å si for bærekraftig utvikling på Cuba er det ikke staten, men organiserte småbønder som har stått for de sosiale og teknologiske innovasjonene som har tatt landet ut av krisa og videre inn i en mer bærekraftig utvikling. Selvsagt viser det cubanske eksemplet også at dette blir lettere med en velvillig stat som deler bevegelsens mål og kan fungere som en tilrettelegger. En radikal bevegelse kan derfor ikke kun isolere seg i desentraliserte og parallelle strukturer til staten, men må også gå inn for å påvirke jordbruksforhandlinger, og på andre måter bruke det institusjonelle spillerommet som finnes i staten. Et vellykket eksempel på denne strategien er de jordløses bevegelse i Brasil (MST) som både okkuperer jord som ligger brakk, men samtidig har vært en viktig støtte for det brasilianske arbeiderpartiet. Gramscis ord om at en krise består av at det gamle dør mens det nye enda ikke kan bli født, bør motivere til kamp for demokratiske og bærekraftige strukturer i samfunnet som kan bygges videre på når vi går tøffere tider i møte.

Det har liten hensikt å rosemale Cuba, som fortsatt er en ettpartistat hvor politisk opposisjon er forbudt. Likevel viser det cubanske eksemplet at det finnes en historisk kurs som kan gå langt i å kombinere sosial rettferdighet med økologisk bærekraft, selv under svært krevende forhold. Mens klimakrisa fester taket om menneskehetens framtid for hvert tonn CO2 vi slipper ut i atmosfæren, har vi ikke tid til å vente på noe teknologisk paradigmeskifte som skal redde oss fra apokalypsen. Vi har allerede den teknologien og kunnskapen vi trenger, bare vi stikker fingeren i jorda og sår de rette frøene for endring. Litteratur: - Altieri, M.A. og C. Nicholls. 2008. Scaling up agroecological approaches for food sovereignty in Latin America. Development, 51(4), 472–80. - Borron, S. 2006. Building resilience for an unpredictable future: how organic agriculture can help farmers adapt to climate change. Rome: Food and Agriculture Organization of the United Nations. -Bierman, P et al. “¡Cuba! River Water Chemistry Reveals Rapid Chemical Weathering, the Echo of Uplift, and the Promise of More Sustainable Agriculture.” GSA Today 30, no. 3 (Mars 2020): 4–10. - Jan Strömdahl (2016). Kubas omställning till ekologisk hållbarhet. Forlaget Langholmen - Mauch, C. (2012). Saint Rachel. RCC Perspectives, (7), 49-54. - Machín-Sosa, B., et al. 2010. Revolución agroecológica: el movimiento de campesino a campesino de la ANAP en Cuba. Cuando el campesino ve, hace fe. Havana: ANAP and La Vía Campesina. Tilgjengelig på: https:// rebelion.org/docs/111067.pdf - McKibben, B. 2005 The Cuba diet: what will you be eating when the revolution comes?. Harper's Magazine, vol. 310, no. 1859, Apr. p. 61. Gale Literature Resource Center - Febles-González, J.M. Tolón-Becerra, A. Lastra-Bravo, X. Acosta-Valdés, X. 2015. Cuban agricultural policy in the last 25 years. From conventional to organic agriculture - Rosset, P & Aliva, R .2011. The Campesino-to-Campesino Agroecology Movement of ANAP in Cuba: Social Process Methodology in the Construction of Sustainable Peasant Agriculture and Food Sovereignty. Journal of Peasant Studies 38(1):161-91 Sluttnoter: 1. For en utførlig diskusjon om brudd i stoffskiftet, se f. eks Kohei Saito Karl Marx’s Ecosocialism: Capital, Nature, and the Unfinished Critique of Political Economy (2017) 2. Altieri og Funes-Monzote (2012) drøfter blant annet forholdet mellom småskala og industrielt landbruk på Cuba i artikkelen The Paradox of Cuban Agriculture (Monthly Review) 3. Se Andreas malm, Corona, Climate, Chronic Emergency – War Communism in the Twenty-First Century (2020)

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Jordbruksproteksjonisme og arbeiderklassen – lærdommer fra de

Av Masaru Machida Den japanske regjeringen har nylig besluttet å gå fra en politikk med «minimumsadgang» for risimport til en politikk med tollsatser. Det ble bestemt at siden importkvotene økte hvert år, ville bruk av høye tollsatser være en mer effektiv politikk enn importrestriksjoner. Ettersom overgangen til toll gradvis fører til en generell handelsliberalisering, har den imidlertid vekket indignasjon blant tilhengerne av jordbruksproteksjonisme, i første omgang Det japanske kommunistpartiet (JKP). Hvordan bør så arbeiderklassen vurdere spørsmålet om jordbruksimport? Vi har her til hensikt å ta opp dette problemet ved å undersøke historien til kornlovene i England på 1800-tallet. 1. Kjernen for den politiske kampen tidlig på 1800-tallet: fra opprettelsen til opphevelsen av kornlovene Vi vil begynne med å se på hva de engelske kornlovene er, og gi en oversikt over deres historie, fra de ble opprettet til de ble opphevet. Kornlovene («Corn Laws») var en lov som forsøkte å fremme eksport av jordbruksprodukter ved å forby eller begrense import av produkter som hvete, rug, havre og korn. Lovenes opprinnelse kan spores tilbake til midten av 1400-tallet. Siden slutten av 1600-tallet utgjorde kornlovene sammen med navigasjonslovene (lover som krevde at engelske skip skulle brukes i kolonihandelen), en viktig

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

bærebjelke i merkantilismens proteksjonistiske politikk. Men med konsolideringen av kapitalismen i siste halvdel av 1700-tallet begynte industriborgerskapet å heve banneret for fri konkurranse og frihandel, og å kritisere merkantilismen. Den første personen som teoretisk uttrykte dette synet var Adam Smith. I The Wealth of Nations kritiserte Smith eksportsubsidiene som baserte seg på kornlovene, og la fram en teori om frihandel. På slutten av 1700-tallet ble imidlertid England, som hadde vært en stor jordbrukseksportør, en importør av jordbruksprodukter, i takt med den «industrielle revolusjonen» og befolkningsveksten. Med denne endringen flyttet kornlovene fokus og gikk fra en politikk for å fremme eksport til en politikk for å begrense import. Men med utbruddet av den franske revolusjonen og den 25-årige perioden med revolusjon og krig som oversvømmet Europa, ble handelen mellom England og kontinentet avbrutt, symbolisert av blokaden av territoriene som ble holdt av Napoleon. Som et resultat økte prisen på korn raskt i denne perioden (fra 52 shilling per quarter1 i 1789 til 126 shilling per quarter i 1812), selv uten bruk av kornlover for å begrense importen, og renta økte også to eller tre ganger, hvilket ga store overskudd

til det jordeiende aristokratiet og forpakterne (jordbrukskapitalistene). Men alt dette endret seg med avslutningen av Napoleonskrigene, som Engels påpeker: «Da freden i 1814 fjernet hindringene for import, falt prisen på korn, og grunnet de høye rentene kunne ikke forpakterne lenger dekke kostnadene for å produsere sitt korn. Det fantes bare to veier ut: enten senket grunneierne renten, eller så ble det innført en reell vernetoll i stedet for den nominelle. Grunneierne, som ikke bare dominerte Overhuset og ministeriet, men også (før reformloven) hadde nokså ubegrenset makt i underhuset, valgte naturlig nok sistnevnte vei og innførte i 1815 kornlovene, til rasende opprop fra middelklassen og folket, og under beskyttelse av bajonetter.» (Kornlovenes historie) Kornlovene, innført i 1815, forbød import av korn helt og holdent dersom prisen i England holdt seg under 80 shilling per quarter. På denne måten ble fallet i kornprisene bremset opp, noe som beskyttet grunneiernes og de kapitalistiske forpakternes interesser. Ettersom prisen på korn ikke oversteg 80 shilling i hele landet, var det i realiteten ensbetydende med et fullstendig forbud mot import av korn.

”Naturligvis møtte denne loven, som skulle redde godseiernes stilling ved å hindre import, hard motstand fra borgerskapet og arbeiderklassen.”

engelske kornlovenes historie

Malt av Winslow Homer, hentet fra rawpixel.com

Det gikk en berømt debatt om kornlovene mellom Thomas Malthus, som representerte grunneierne og forsvarte lovene, og David Ricardo, som var imot kornlovene fra industrikapitalistenes synspunkt. Vi vil undersøke denne debatten i neste avsnitt og påpeke at Malthus’ argumenter danner det teoretiske grunnlaget for JKPs reaksjonære jordbruksproteksjonisme. Etter at det ble gjort noen endringer i kornlovene i 1822, ble et system med importavgifter basert på den glidende skalaen til Huskisson og Canning introdusert i 1828. I følge dette systemet ville en kornpris på 66 shilling medføre importavgifter på 20 shilling og 8 pence, og avgiften ville stige med 1 schilling for hvert fall på 1 schilling i kornprisen. Dersom kornprisen eksempelvis var 52 schilling, ville avgiften bli 34 schillings og 8 pence. Derfor var dette i utgangspunktet et forbud mot import.

I mellomtiden dannet borgerskapet, som hadde gjort fremskritt i parlamentet takket være endringer i valglovene med reformloven av 1832, Anti-Corn Law League på slutten av 1830-tallet. Ligaen ble først og fremst ledet av Richard Cobden og utviklet seg til en mektig bevegelse. Borgerskapet lyktes i å vinne klagesaken mot kornlovene i 1846, men vi skal undersøke denne perioden senere. Fordi borgerskapet forsøkte å vinne de arbeidende massene over på sin side med anti-kornlovbevegelsen og forsøkte å alliere seg med chartistene, undersøkte Marx og Engels denne bevegelsen ved flere anledninger, helt siden begynnelsen av 1840-tallet. Selv i dag er det mange viktige lærdommer å lære av kritikken deres. 2. Prototypen på nåværende teorier om "matsikkerhet": Malthus’ forsvar

av kornlovene I forrige avsnitt så vi at grunneierne i England var livredde for at gjenopplivingen av handelen med kontinentet etter Napoleonskrigene skulle resultere i en strøm av billig korn. Som svar foreslo den engelske regjeringen, som var dominert av denne klassen av grunneiere, en endring av kornlovene allerede i 1813, og i 1815 ble kornlovene endret for å innføre forbud mot utenlandsk korn dersom den innenlandske kornprisen falt under 80 skilling pr. quarter. Naturligvis møtte denne loven, som skulle redde godseiernes stilling ved å hindre import, hard motstand fra borgerskapet og arbeiderklassen. Midt i denne stormfulle situasjonen reiste Thomas Malthus, forfatteren av An Essay on the Principle of Population og «elskingen» til den herskende klassen, seg til forsvar for kornlovene. Fra 1814 til 1815 publiserte Malthus tre hef-

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Vi kan se at teorien om "mattrygghet" som er på moten for øyeblikket, i hovedsak ikke er noe mer enn en oppfriskning av en teori hvis opprinnelse kan spores godt over hundre år tilbake til den reaksjonære Thomas Malthus.”

Thomas Malthus, fra Wikimedia Commons.

ter i rask rekkefølge: «Observasjoner om virkningene av kornlovene, og av økning eller fall i prisen på korn for jordbruket og landets generelle rikdom», «Grunnlag for en mening om begrensningen av import av utenlandsk korn», og «En undersøkelse av rentens natur og utvikling, og prinsippene den reguleres av». Malthus’ teori har ulike sider, men kjernen i den er den såkalte teorien om «matsikkerhet» og «selvforsyning av mat». Malthus ble tvunget til å generelt erkjenne viktigheten av frihandelsteorien som var blitt formulert på Adam Smiths tid, og han innrømmet at «frihandel med korn i alle ordinære tilfeller ikke bare ville sikre en billigere, men også en mer stabil tilførsel av korn». (Observasjoner.) Imidlertid avviser han raskt det samme synet: «For det første hevdes det at sikkerhet er enda viktigere enn rikdom, og at et stort land som kan vekke andres sjalusi dersom det blir avhengig av fremmed korn for å forsørge en betydelig del av befolkningen, utsetter seg selv

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

for risikoen for at dets viktigste forsyninger plutselig svikter på det tidspunktet der behovet er størst.» (Ibid) Han legger til: «Men det er ikke i noen enkelt nasjons makt å sikre fri utenrikshandel med korn. For å oppnå dette er det nødvendig med mange andres medvirkning, og denne medvirkning blir nesten alltid forhindret av frykten og sjalusien som er så universelt utbredt når det angår livsmidler ...» (Grunnlag.) Korn (jordbruksprodukter) regnes med andre ord som noe atskilt fra «frihandel», og det sies at dersom konflikten mellom stater forverres og krig bryter ut, vil det oppstå problemer som følge av at importen plutselig opphører. Slik sett kan det ikke være fri handel med jordbruksprodukter, fordi det i alle land finnes «frykt og sjalusi» som er «universelt tilstede» når det gjelder «livsmidler».

For oss er det selvfølgelig ikke noe nytt i Malthus’ logikk, som introduserer ideen om jordbrukets (matens) «unike natur» for å advare mot faren ved å være avhengig av fremmed korn og motsette seg jordbruksimport. Dette er i hovedsak identisk med de hysteriske argumentene vi ofte hører fra reaksjonære og JKP om «hva som kan skje hvis fremmede land får kontroll over magen vår!» Denne typen syn fører til konklusjonen om at det er viktig å være «selvforsynt med mat», og dette er også konklusjonen Malthus kom til: «Et system med restriksjoner som er designet for å holde oss nesten uavhengige av utenlandske kornforsyninger i gjennomsnittsårene, vil mer effektivt bidra til landets rikdom og rikdommen til det store flertallet av dets innbyggere enn at våre havner, i dagens situasjon i Europa, åpnes for fri tilgang til fremmed korn.» (Ibid.) For å bevise ulempene ved frihandel med jordbruksprodukter for alle unntatt visse sektorer (sektorer involvert i for eksempel import og finans), måtte Malthus konstruere et omfattende dogme. For eksempel hevdet han at «høye kornpriser» ikke var til skade for arbeiderne, men snarere i deres interesse. Han forklarte dette på grunnlag av dogmet om at «prisen på korn bestemmer lønnen», i det han fremla følgende spissfindigheter: «Men hvis [arbeiderne] er i stand til å få samme mengde nødvendige varer og motta en pengepris for arbeidet

sitt, som står i forhold til den [avanserte] prisen på [kornet], er det ingen tvil om at deres situasjon vil forbedre seg på avgjørende vis når det gjelder alle komfort- og bekvemmelighetsgjenstander som ikke øker sammenlignet med korn (og det er mange slike som konsumeres av de fattige).» (En undersøkelse.) Videre snakker han om grunneiernes rente som «den mest stabile innenlandske etterspørselen etter landets produkter, det mest effektive fondet for dets finansielle støtte, og den største disponible styrke for dets hær og marine» (Grunnlag), hvorved han nøkternt glorifiserer denne klassens uproduktive utgifter og argumenterer for at det er viktig for staten å sikre høye renter gjennom importrestriksjoner. Malthus er i hovedsak identisk med JKP når det gjelder å ensidig fremheve ustabiliteten og «risikoen» forbundet med handel mellom kapitalistiske stater, og å benekte kapitalismens historiske progressivitet ved å drive produksjon og utveksling utover nasjonalstatens rammer og utvikle avhengighetsforhold dem imellom, og i oppofrelsen av de allmenne samfunnsmessige interesser for å opprettholde særinteressene til en klasse. Den eneste forskjellen er den særlige klasse som forsvares: Malthus forsvarer grunneierklassen, mens JKP forsvarer småbøndene. Vi kan se at teorien om "mattrygghet" som er på moten for øyeblikket, i hovedsak ikke er noe mer enn en oppfriskning av en teori hvis opprinnelse kan spores godt over hundre år tilbake til den reaksjonære Thomas Malthus. 3. Forsvaret av industrikapitalens interesser: Ricardos kritikk av proteksjonismen Konfrontert med Malthus' teori om jordbruksproteksjonisme og forsvar av kornlovene fra grunneiernes synspunkt, argumenterte Ricardo for den motsatte leiren, som representerte det industrielle borgerskapets synspunkt. Som svar på de

tre heftene Malthus skrev mellom 181415 for å forsvare kornlovene, skrev Ricardo i 1815 en brosjyre med tittelen "Essay on the Influence of a Low Price of Corn on the Profits of Stock», som tilbakeviste Malthus' argumenter. Ricardo tok opp emnet igjen i 1822 i sitt essay "On Protection to Agriculture", og før det, i 1817, hadde han publisert den første utgaven av Principles of Political Economy and Taxation, som inneholdt et kapittel som omhandlet renteteorien i Malthus' brosjyrer. På denne måten representerer debatten om kornlovene et viktig moment i etableringen av det såkalte ricardianske systemet. Kritikk av proteksjonistisk jordbrukspolitikk dukker opp i et stort antall av Ricardos skrifter, inkludert hans diskusjon om profitt, renter og økonomisk politikk, men hovedpoenget han gjør er at begrensning av importen av utenlandske jordbruksprodukter holder prisene høye og dermed driver opp lønnsomkostningene, som de utgjør den viktigste del av. Ettersom lønnsøkning betyr fall i profitten, var dette ikke bare i direkte konflikt med borgerskapets interesser, men det hindret også kapitalens akkumulasjon og hemmet kapitalismens utvikling – og for Ricardo og hans samtidige var dette det samme som en allmenn hindring av samfunnets utvikling og fremgang.

er av dårligere kvalitet eller med en mindre gunstig beliggenhet, ville renten stige på den tidligere dyrkede jorden, og i nøyaktig samme grad ville profitten falle; og hvis profittens spinkle omfang ikke bremser akkumulasjonen, er det knapt noen grense for økningen i rentene og fallet i profitten." ("Essay on the Influence") Ricardos politikk for å forhindre fall i profitten hadde følgende to punkter: (1) forbedringer i jordbruket (redusere kornets verdi gjennom økt produktivitet) og (2) import av korn til lavere priser. Med andre ord frihandel med jordbruksprodukter. Fra dette synspunktet fordømte Ricardo innføringen av restriksjoner på jordbruksprodukter. "Det er ingen annen måte å holde profitten oppe enn ved å holde lønningene nede. I denne oppfatningen av profittloven vil man umiddelbart se hvor viktig det er at en så vesentlig nødvendighet som korn, som så sterkt påvirker lønningene, skal foreligge til en lav pris; og hvor skadelig det må være for samfunnet generelt at vi blir tvunget av importforbud til å dyrke våre dårligere jordsmonn for å brødfø vår voksende befolkning." ("On Protection to Agriculture")

På grunnlag av hans egen teori om differensialrenter (i henhold til hvilken renten er den omdannede delen av merproduksjonen som finner sted på bedre jord, sammenlignet med dårligere jordsmonn) og hans lov om fallende avkastning på jorda (dogmet om at den økte etterspørselen etter korn som ledsager kapitalens- og befolkningens vekst vil tvinge ethvert land til å dyrke opp stadig dårligere jordsmonn, hvilket vil resultere i kraftig økende kornpriser og lønninger, og fallende profitter), understreket Ricardo følgende:

På denne måten uttalte Ricardo åpent at frihandel i jordbruket først og fremst var i industriborgerskapets interesse, og han hevdet at dette også ville fremme akkumuleringen av kapital, og stemme overens med arbeidernes interesser ved å øke etterspørselen etter arbeidskraft. Slik var det i harmoni med samfunnets generelle framskritt. Samtidig uttalte Ricardo åpent at «grunneierens interesser alltid er i strid med interessene til alle andre klasser i samfunnet» (ibid.), og at restriksjoner på jordbruksimport ville ofre samfunnets overordnede interesser til fordel for grunneierklassens interesser.

"Ved å suksessivt oppdyrke jord som

Ricardo avviste også Malthus' vulgære te-

”Ettersom lønnsøkning betyr fall i profitten, var dette ikke bare i direkte konflikt med borgerskapets interesser, men det hindret også kapitalens akkumulasjon og hemmet kapitalismens utvikling – og for Ricardo og hans samtidige var dette det samme som en allmenn hindring av samfunnets utvikling og fremgang.” Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Fra 1815 var det bevegelser mot kornlovene i regioner over hele England, spesielt i perioder da dårlige avlinger førte til økte priser, og dette var til tider preget av folkelige opptøyer.”

ori om "mattrygghet" som følger: "Hvis vi ble et regelmessig importerende land og utlendingene trygt kunne stole på etterspørselen i vårt marked, ville mye mer land bli dyrket i kornlandene med henblikk på eksport. Når vi vurderer verdien av selv noen få ukers forbruk av korn i England, kunne det ikke finne sted noe avbrudd i eksporthandelen uten den mest ødeleggende kommersielle nød, en nød som ingen suveren eller sammenslutning av suverener ville være villig til å påføre sitt folk, og hvis de var villige, ville dette sannsynligvis være et tiltak som intet folk ville underkaste seg. " [Ibid] For å illustrere dette nevner Ricardo Napoleons manglende evne til å hindre Russlands eksport av avlinger. Dessuten, mens Malthus sa at flommen av billige varer gjennom frihandel ville ødelegge den allerede investerte jordbrukskapitalen, påpekte Ricardo at dette var like reaksjonært som å være imot innførselen av nye maskiner, fordi det ville ødelegge verdien av de gamle maskinene. Slike argumenter signaliserer en motstand mot produksjonens framskritt og utvikling, og avslører deres reaksjonære karakter. Som vi kan se er mye av kritikken som Ricardo framsatte mot proteksjonismen stadig overbevisende i dag. Likevel er hans logikk preget av en del forvirring og feil. Grunnleggende kommer ikke Ricardo hinsides grensene til den borgerlige rasjonalisme og liberalisme. Arbeidere kan derfor ikke absoluttere Ricardos teori om frihandel. Vi skal undersøke dette poenget senere når vi introduserer Marx og Engels’ vurdering av kornlovene, inkludert deres synspunkter på Ricardos berømte teori om «komparative kostnader». 4. Opprettelsen av Anti-Corn Law League: En overdådig finansiert kam-

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

panje Fra 1815 var det bevegelser mot kornlovene i regioner over hele England, spesielt i perioder da dårlige avlinger førte til økte priser, og dette var til tider preget av folkelige opptøyer. Som et resultat ble Tory-regjeringen tvunget til å innta en forsonende holdning, reformere lovene i 1822 og gå over til en "glidende skala" i 1828. Dette var imidlertid ikke et enkelt problem der opposisjonen kunne bli beroliget og behersket av slike kosmetiske reformer. Siden opposisjonen opprinnelig var fordelt over et stort område, opplevde bevegelsen i utgangspunktet liten framgang. Vendepunktet kom i 1838, da det samtidig inntraff en jordbruksnedgang og en industrikrise. Krisen, som begynte i bomullsfabrikkene, fortsatte til 1842 og markerte en av de verste depresjonene på 1800-tallet. Samtidig steg prisen på en quarter korn, som i 1835 hadde ligget på 40 skilling, til 65 skilling i 1838 og 70 skilling året etter. Denne situasjonen, der utbredt arbeidsledighet ble forverret av økningen i kornprisen, utløste den raske veksten til bevegelsen mot kornlovene. Våren 1839 ble det dannet en gruppe for å forene alle organisasjonene i hele landet som var imot kornlovene, og det ble til Anti-Corn Laws League. Grunnleggerne og lederne av ligaen var Richard Cobden og Joe Bright, som var bomullsspinnere og industrimenn i Manchester, hjertet av tekstilindustrien. De to mennene klaget over at den kraftige økningen i kornprisene hadde medført at 20 millioner pund ble flyttet fra kjøp av klær til kjøp av mat. I sin bok Manchesutaa ha keizai shiso kenkyu [Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen], skriver Kumagai Jiro: "Bomullsspinnerne i Manchester mente at økingen av kornprisene og fallet i etterspørselen etter klær ikke

ville ha skjedd, eller ville ha skjedd i en mildere form, hvis fri import av korn hadde vært tillatt, og at begrensningen av utenlandsk kornimport krympet Englands oversjøiske markeder fordi landene som ikke fritt kunne selge korn til England dermed hadde mindre evne til å kjøpe engelske varer. De mente dette også ville resultere i en økning av industriell produksjon i utlandet og dermed fremme rivaler til engelsk industri. Midt i denne alvorlige perioden med økonomisk depresjon og dårlige avlinger, vant argumentet om at kornlovenes begrensning av fri import av korn var den primære faktoren som hindret spredningen av industriell produksjon. Argumentet spredte seg, med sentrum i Manchester, og dette utviklet seg til den ovennevnte bevegelsen mot kornlovene." (s. 7) Etter å ha fått en landsdekkende organisasjon og ledelse, gikk borgerskapet til et generelt angrep på kornlovene, som de kalte «the great tree of Monopoly». Borgerskapet opphøyet «frihandel» som den nye trosartikkelen og finansierte sjenerøst bevegelsen mot kornlovene. I 1843 samlet ligaen inn bidrag på 50 000 pund, og året etter ble en enorm sum på 100 000 pund samlet inn. Året etter betrodde Cobden i

”Borgerskapet opphøyet «frihandel» som den nye trosartikkelen og finansierte sjenerøst bevegelsen mot kornlovene.”

et brev: "Storkapitalistene dannet det solide grunnlaget for bevegelsen mot kornlovene. Det var fordi de hadde ubegrensede økonomiske ressurser. De åpnet imidlertid lommeboken ikke bare for sine egne økonomiske interesser, men fordi de var involvert i en krise som satte deres pris som 'klasse' på spill. " (Brev fra 1857) Med dette vell av ressurser lanserte ligaen en enorm kampanje, «lanserte et abonnementsfond, grunnla et magasin (AntiBread-Tax Circular), sendte betalte foredragsholdere fra sted til sted og benyttet alle agitasjonsmidler som var vanlige i England, for å nå målet sitt.» (Engels, "Kornlovenes historie"). Når det gjelder omfang, ble det bare i 1843 delt ut over ni millioner eksemplarer av ulike hefter, og det ble holdt 650 folkemøter over hele landet. Agitasjonsmetoden var dessuten full av vittigheter. «På folkemøtene viste foredragsholderne fra Anti-Corn Laws League tre brød av forskjellige størrelser som kostet samme pris i tre land: Frankrike, England og Russland. England var

landet med det minste brødet, hvilket betød at det engelske folket var mest berøvet.» (Andre Maurois, Histoire D'Angleterre) Selv om politiske kampanjer med omfattende litteraturdistribusjon og folkemøter er en selvfølge i dag, var de et nytt fenomen på den tiden. Bevegelsen til Anti-Corn Laws League etablerte en ny form for politisk kamp og kan derfor betraktes som banebrytende. Med reformen av valgloven i 1832 fikk borgerskapet et visst fotfeste i parlamentet, men de konservative, som representerte grunneierne, hadde fortsatt en overveldende makt, og whig-partiet gikk på sin side ikke lenger enn til et opplyst standpunkt i forhold til den gamle regjeringen. For å nå sitt mål om total avskaffelse av kornlovene var det derfor nødvendig for borgerskapet å vinne arbeiderklassen over på sin side og legge et massepress på den gamle regjeringen. Fra begynnelsen forsøkte Cobden og Bright å få de arbeidende massene inn i leiren deres, men året før dannelsen av Anti-Corn Laws League i 1837 dukket chartistbevegelsen opp, nesten som bebu-

det, som den første uavhengige politiske bevegelse for arbeiderklassen i verden. Derfor, i deres forsøk på å vinne arbeiderklassen for seg selv, understreket Cobden og Bright behovet for å nærme seg chartistbevegelsen, og vi vil se på dette i neste avsnitt. 5. Pipen spiller melodien, men arbeiderne vil ikke danse etter den: avsløringen av bedraget til Anti-Corn Laws League Ettersom borgerskapet var tvunget til å involvere arbeiderklassen i bevegelsen mot kornlovene, var det nødvendig for dem å vise at opphevelsen av disse lovene var i arbeiderklassens interesse. Dette medførte imidlertid at Ricardos skjema, som viste at liberalisering av kornimport førte til lavere kornpriser og lavere lønninger, med økt profitt, ikke var hensiktsmessig, da det tydelig viste at opphevelsen av kornlovene til syvende og sist tjente kapitalens interesser. Som svar erklærte Cobden og andre Ricardos lov om en omvendt relasjon mellom lønn og profitt som en "feil", og de kjempet for å dekke over denne "akilleshælen" ved Anti-Corn Laws Leagues propaganda. De foreslo et nytt skjema

Et klistremerke fra kampanjen mot kornlovene, hentet på Flickr.com.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Dette betyr selvsagt ikke at arbeiderne er imot frihandel og en opphevelse av kornlovene, eller at dette vil være berettiget. Snarere kan vi låne Engels' sene ord når han snakket om "Chartist-opposisjonen ikke mot frihandel, men mot transformasjonen av frihandel til det ene vitale nasjonale spørsmålet””

Bilde fra Wikimedia Commons

for å erstatte Ricardos, der liberalisering av kornimport medførte økt etterspørsel etter engelskproduserte varer i utlandet, økte varepriser og økt profitt, såvel som økt etterspørsel etter arbeid og dermed lønnsvekst. (For øvrig tilegnet grunneierklassen seg Ricardos skjema for å prøve å overbevise arbeiderne om nytteløsheten i å oppheve kornlovene). Det nye skjemaet var basert på Adam Smiths "teori om tilbud og etterspørsel",

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

som Marx kalte en vulgær teori, men "ved å gjenta denne teorien dag etter dag og år etter år, lyktes det de offisielle representantene for Ligaen – overfladiske økonomer som de var – til syvende og sist å fremme den forbløffende påstanden om at lønningene steg og falt i omvendt proporsjon, ikke med profitten, men med matprisen; at dyrt brød betydde lave lønninger og billig brød høy lønn." (Engels, "The Wages Theory of the Anti-Corn Law League")

På denne måten fikk Anti-Corn Law League, basert på det som senere ble kalt Manchester School of (Vulgar) Economics, det til å se ut som om avskaffelsen av kornloven utelukkende var i arbeiderklassens interesse, og forsøkte å trekke inn chartistbevegelsen. Arbeiderne gikk imidlertid ikke med på borgerskapets svindlerske oppfordring. Dette fordi at selv om chartismen brakte kravet om allmenn stemmerett som var inneholdt i de "seks punkter" (hemmelige valg, betaling

for parlamentsmedlemmer, etc.), var det ikke bare en bevegelse som krevde politisk demokrati, men en bevegelse "av betydelig sosial karakter". (Engels). Det vil si at for arbeiderklassen bestod den egentlige oppgaven av såkalt «brødpolitikk». I sin innledende fase blandet chartistbevegelsen seg med det radikale borgerskapet, som i tråd med Anti-Corn Laws League forsøkte å gjøre avskaffelsen av kornlovene og kampen for frihandel til bevegelsens hovedoppgaver. Men som Engels skrev: "Chartistarbeiderne sluttet seg tvert imot med dobbel iver til alle proletariatets kamper mot borgerskapet. Fri konkurranse har forvoldet arbeiderne nok lidelse til å bli hatet av dem; dens apostler, borgerskapet, er deres erklærte fiender. Arbeideren har bare ulemper å forvente av den fullstendige frie konkurransen. Kravene arbeideren så langt har stilt – titimersloven, beskyttelse av arbeiderne mot kapitalistene, gode lønninger, garanterte stillinger, opphevelse av «New Poor Law», som alle tilhører chartismen like mye som de "seks punktene" – er i direkte motsetning til fri konkurranse og frihandel. Det er derfor ikke overraskende at arbeiderne ikke ønsker å høre om frihandel og avskaffelsen av kornlovene (en kjensgjerning som er uforståelig for hele det engelske borgerskap), og mens de i beste fall er likegyldige til kornlovspørsmålet, er de dypt bitre mot dets tilhengere. Dette spørsmålet er nettopp det punktet hvor proletariatet skiller seg fra borgerskapet, chartismen fra radikalismen, og den borgerlige forståelsen kan ikke begripe dette, fordi den ikke kan begripe proletariatet." (Arbeiderklassens vilkår i England) Dette betyr selvsagt ikke at arbeiderne er imot frihandel og en opphevelse av kornlovene, eller at dette vil være berettiget. Snarere kan vi låne Engels' sene ord når han snakket om "Chartist-opposisjonen ikke mot frihandel, men mot transformasjonen av frihandel til det ene vitale nasjonale spørsmålet". ("England i 1845 og 1885", MECW vol. 26, s. 297) Engels hevdet at det var riktig å ikke begrave arbeidernes uavhengige klassekamper mot kapitalen under borgerskapets anti-kornlovbevegelse. Selv om arbeiderne ikke er motstandere av frihandel generelt, betyr ikke dette at de aktivt støtter bevegelsen til det liberale borgerskapet og blir dets vedheng eller hale. Dette var det konsekvente synet til Marx og Engels, og vi skal se på

dette senere. Midt i denne utviklingen forsøkte statsminister Peel (Tory) å redde situasjonen ved å delvis reformere kornlovene i 1841. Oppmuntret av dette brukte borgerskapet en villedende taktikk for å oppfordre arbeiderne til å gjøre opprør året etter, men det lyktes dem ikke. "På dette tidspunktet feilberegnet Anti-Corn Laws League. Massene som ble drevet til opptøyer av ligaen, i håp om å tvinge frem en opphevelse av kornlovene, tenkte ikke på kornlovene i det hele tatt. Massene kjempet for en retur til lønnsnivået av 1840, før depresjonen, og for de seks krav i People’s Charter. Da ligaen ble klar over dette, ble deres tidligere venner til deres fiender. Medlemmene av ligaen sverget troskap til beredskapspolitiet, og for å undertrykke opprørerne hjalp de regjeringen, som de var så fiendtlig til, med å organisere en spesialmilits." (Kumagai Jiro, Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen)

”Borgerskapets forsøk på å vinne arbeiderne for sin sak endte i fiasko.” Med denne hendelsen ble konflikten mellom chartistene og og Anti-Corn Law League avgjørende. Borgerskapets forsøk på å vinne arbeiderne for sin sak endte i fiasko. 6. Kornlovene avskaffes til sist: industrikapitalistenes seier over jordaristokratiet I den siste delen så vi hvordan opptøyene i 1842 sørget for at Anti-Corn Laws League og chartist-bevegelsen skilte ad. Ligaen, som hadde vunnet arbeidernes hat, var ikke engang i stand til å holde folkemøter i fabrikkdistriktene. Derfor ble de tvunget til å begrense innsatsen hovedsakelig til rurale områder, hvor de hevdet at "deres eneste bedrift" var "å frigjøre leilendingene fra jordaristokratiets åndelige innflytelse". «Inntil nå har ingen vært like likegyldige til politiske spørsmål som de engelske forpaktere, dvs. hele landets jordbrukssektor. Som en selvfølge var

godseieren tory og kastet ut enhver forpakter som stemte mot toryene ved parlamentsvalget. Resultatet var at av de 252 parlamentsmedlemmene som skulle velges av jordbruksdistriktene i Storbritannia, så var vanligvis var nesten alle tories. Men nå har forpakterens politiske bevissthet blitt vekket som følge av kornlovene og ligaens publikasjoner, som har blitt distribuert i hundretusenvis av eksemplarer. Han har innsett at hans interesser ikke er identiske med interessene til grunneieren, men direkte i motsetning til dem, og at kornlovene ikke har vært mer ugunstige for noen andre enn ham selv. Derfor har det skjedd en betydelig endring blant forpakterne. Flertallet av dem er nå whigs.» (Engels, "Kornlovene") På grunn av de overdådige avlingene i 1842 og året etter ble det midlertidig stillstand i situasjonen. Det kritiske øyeblikket kom i 1845. Året markerte en sammenbruddstilstand med enorm nedgang i engelsk kornproduksjon på grunn av kraftig regn og utbrudd av potetsyke i Irland. Av disse grunner ble England tvunget til å importere store mengder korn. Irland ble på sin side rammet av forferdelige ødeleggelser, med massesult og omfattende migrasjon til USA, hvilket resulterte i en halvering av befolkningen på 4 millioner mennesker. Stemmene som krevde "liberalisering av kornimporten" spredte seg og Anti-Corn Law League presset regjeringen til å implementere dette umiddelbart. I lys av denne situasjonen bestemte statsminister Peel i oktober 1845 å oppheve kornlovene, og lovene ble opphevet av parlamentet i juni året etter. Etter noen midlertidige tiltak ble engelsk kornimport fra og med 1849 pålagt en nominell toll, mens tollsatsene på ca. 1150 produkter ble fjernet. I 1849 ble navigasjonslovene, merkantilismens andre store søyle, opphevet. Avskaffelsen av kornlovene markerte dermed Englands overgang til et frihandelssystem. Den voldsomme kampen om kornlovene mellom grunneiere og industriborgerskapet siden tiden for debatten mellom Malthus og Ricardo, endte dermed med industriborgerskapets seier. Og dette «var produksjonskapitalistenes seier ikke bare over jordaristokratiet, men også over de deler av kapitalistene hvis interesser var mer eller mindre knyttet til jordaristokratiets interesser: bankfolk, aksjehandlere,

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Betydningen av opphevelsen av kornlovene var selvsagt ikke begrenset til liberalisering av importen. Det var også innføringen av frihandel og fri konkurranse, den frie utviklingen av kapitalismen og fjerningen av alle hindringer for disse mål, som resulterte i en transformasjon av hele samfunnssystemet.” aksjeeiere osv.» ("England i 1845 og 1885", s. 296).

ikke hadde noe håp om å restaurere disse lovene.

Den grunnleggende årsaken som førte til industriborgerskapets seier i denne klassekonflikten, som strakte seg over et kvart århundre, var selvsagt kapitalismens raske utvikling siden den industrielle revolusjonen og industriborgerskapets økte makt. Reformen av valgloven av 1832 var det oppvoksende borgerskapets første seier, og allerede på dette tidspunkt kunne ingen makt stoppe denne historiske strømningen.

Betydningen av opphevelsen av kornlovene var selvsagt ikke begrenset til liberalisering av importen. Det var også innføringen av frihandel og fri konkurranse, den frie utviklingen av kapitalismen og fjerningen av alle hindringer for disse mål, som resulterte i en transformasjon av hele samfunnssystemet. Dette symboliserte industriborgerskapets endelige seier over jordaristokratiet, og det faktum at det hadde hevet seg til den herskende klasse både i navn og i virkeligheten. Engels påpekte faktisk at kapitalen erklærte seg selv som den ultimate makten i England, og deri ligger den historiske betydningen av opphevelsen av kornlovene.

Det faktum at en regjering ledet av tory-partiet, som var grunneierklassens høyborg, ble tvunget til å ta det avgjørende tiltaket for å oppheve kornlovene, taler for seg selv i denne forbindelse. Som vi allerede har sett ble torienes støttebase rystet da forpakterne stilte seg på whigenes side og splittelsene i partiet ble forverret. Selv partilederen Peel, om enn han var en voldsom tory, hadde et klasseopphav fra industriborgerskapet (faren hans var en storvever i Lancaster). Han uttalte åpent at "jordbrukets velstand begrenser velstanden til industrien, og at jordbruket er mer avhengig av industriens velstand enn av kornlovene" (Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen), og han var sikker på at jordbruket (godseierne) ikke hadde noen fremtid uten å tilpasse seg kapitalens herredømme. Derfor advarte medlemmer av toryenes gamle garde, som Disraeli, om "forræderi" fra Peel, og tro til deres frykt allierte Peel seg med whigene med mål om å få gjennomslag for opphevelsen av kornlovene i parlamentet. Umiddelbart etter dette sluttet den gamle garde (= godseierne) seg til whigene for å styrte Peel-regjeringen, og året etter, i 1847, innførte de en lov om 10-timers arbeidsdag til tross for motstand fra borgerskapet, for å "hevne" opphevelsen av kornlovene, selv om de

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

7. Frihandel eller proteksjonisme? Det grunnleggende perspektivet hos Marx og Engels I dette avsnittet vil jeg introdusere Marx’ og Engels’ synspunkter på de engelske kornlover og på det mer generelle spørsmålet om frihandel versus proteksjonisme. Som vi allerede har sett fra forskjellige kilder som er sitert, tok Marx og Engels opp dette emnet ved en rekke anledninger fra tidlig på 1840-tallet til slutten av deres liv, der de adresserte dets vesentligste aspekter. I denne korte artikkelen vil jeg imidlertid ikke kunne presentere alle disse skriftene, men i stedet først og fremst se på Marx’ berømte «Forelesninger om frihandelsspørsmålet» og Engels’ forord til den amerikanske utgaven av «Om skatter og frihandel», som behandler dette temaet på en omfattende måte. I det siste kapittelet av sitt tidlige verk "En karakteristikk av de økonomiske romantikere", ser Lenin på Marx' «Forelesninger

om frihandelsspørsmålet» og kontrasterer den marxistiske tilnærmingen til dette problemet med tilnærmingen til de småborgerlige romantikerne, hvilket gjør den til en utmerket kilde for å utdype forståelsen av Marx’ synspunkt. Lenin tar for seg synspunktene til Sismondi og narodnikerne, men synspunktene de uttrykker er den samme typen reaksjonær romantikk som i dag sees i JKP-posisjonen. Derfor er dette verket til Lenin enda mer interessant for oss, og jeg vil også presentere det senere. Vi må først forstå fra hvilken vinkel Marx og Engels reiste dette spørsmålet, hvordan de diskuterte det og definerte deres mest grunnleggende posisjon. I sitt forord til Marx’ foredrag skisserer Engels de politiske endringene i Europa og Nord-Amerika i denne saken gjennom 40 år etter opphevelsen av kornlovene, og han karakteriserer de nye trendene som følger: "Spørsmålet om frihandel eller proteksjonisme beveger seg helt innenfor rammen av det nåværende kapitalistiske produksjonssystem og har derfor ingen direkte interesse for oss sosialister som ønsker å avskaffe dette systemet. Indirekte interesserer det oss imidlertid, i den grad vi ønsker at det nåværende produksjonssystem må utvikles og utvides så fritt og raskt som mulig, fordi dette også vil utvikle de økonomiske fenomenene som er dets nødvendige konsekvenser og som må ødelegge hele systemet: elendighet for den store masse av befolkningen, som følge av overproduksjon. Denne overproduksjon fører enten til periodiske overskudd og oppblomstringer, ledsaget av panikk, eller en kronisk handelsstagnasjon; deler opp samfunnet i en liten klasse av store kapitalister og en stor klasse av praktisk talt arvelige lønnsslaver, proletarer, mens deres antall stadig stiger, og samtidig hele tiden blir erstattet

av nytt arbeidsbesparende maskineri; kort sagt, samfunnet bringes i en blindvei det ikke kan komme ut av uten en fullstendig ombygging av den økonomiske struktur som danner dets basis. Fra dette synspunkt talte Marx for 40 år siden i prinsippet for frihandel som den mest progressive planen, og derfor den planen som raskest ville bringe det kapitalistiske samfunnet inn i denne blindveien." ("Beskyttelse og frihandel", MECW vol. 26, s. 535) Dette er det uforanderlige, grunnleggende perspektivet som dannet utgangspunktet for Marx og Engels’ diskusjoner av spørsmålet. Engels sa at problemet var av "indirekte interesse" for arbeiderklassen, men ikke av "direkte interesse", fordi valget mellom "frihandel eller proteksjonisme" er et problem som "beveger seg helt innenfor rammen av det nåværende kapitalistiske produksjonssystemet." Det vil si at valget mellom frihandel eller proteksjonisme bestemmes av det spesielle utviklingsstadiet til kapitalismen i det landet, så vel som den globale utviklingen av kapitalismen, og i begge tilfeller er det ikke annet enn en metode eller politikk som føres av et lands borgerskap for å utvide produksjon og markeder på den måten som best tjener deres interesser, i samsvar med tidens spesielle betingelser og styrkeforhold. Sånn sett er det ingen forskjell mellom de to. Uansett avhenger implementeringen av begge politikkene av kapitalens klasseinteresser, og selv om valget mellom frihandel eller proteksjonisme er et avgjørende spørsmål som

påvirker borgerskapets interesser, gjelder ikke det samme for arbeiderklassen. Engels understreker imidlertid samtidig at dette spørsmålet ikke er likegyldig for arbeiderklassen. Han sier at dette er fordi spørsmålet har stor innflytelse på utviklingen av kapitalistisk produksjon og dermed også på utviklingen av de spesielle motsetningene knyttet til den, og fordi frigjøringen av arbeiderne gjennom en fundamental transformasjon av kapitalismen og kapitalismens «skjebne» - som er spørsmålet av "direkte interesse" for

arbeiderklassen – avhenger av utviklingen av produktivkraften, skjerpingen av de iboende motsetningene og av den samtidige utviklingen av klassekampen. Når arbeiderklassen undersøker «spørsmålet om frihandel eller proteksjonisme», må den derfor ta dette perspektivet, vurdere spørsmålet ut fra dets innvirkning på utviklingen av den kapitalistiske produksjonen og fremme av arbeidernes klassekamp mot kapitalen. Her ligger Marx' og Engels' konsekvente og grunnleggende posisjon i dette spørsmålet.

”Proteksjonistene har aldri beskyttet småindustrien, det egentlige håndverket ... når de krevde vernetoll, gjorde de det kun for å fortrenge håndverksproduksjon med maskiner og patriarkalsk industri med moderne industri.” Karl Marx, fra Wikimedia Commons

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Phillip Jakob de Loutherbourg, Wikipedia Commons

8. Proteksjonismen er allerede reaksjonær: Marx’ kritikk av proteksjonismen I september 1847 ble det holdt en "frihandelskongress" i Brussel, som samlet lærde, politikere og industrifolk fra hele Europa. Konferansen ble holdt fordi det britiske borgerskapet, som hadde vunnet opphevelsen av kornlovene året før, krevde at europeiske markeder skulle åpnes for engelske industrivarer mot at det engelske markedet ble åpnet for utenlandsk korn, og dette var en del av den "strategiske manøvreren "(Engels) til frihandelsbevegelsen de fremmet. På kongressen ble spørsmålet om hvorvidt frihandel er i verdens (og spesielt arbeiderklassens) interesse debattert av deltakerne fra hvert land over en periode på tre dager. Marx' navn var også på listen over kongresstalere, men av frykt for hans

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

ødeleggende kritikk avsluttet frihandelsforkjemperne konferansen før han fikk anledning til å tale. Konferansen ble avsluttet med vedtaket av en erklæring om at "frihandel er ekstremt fordelaktig for det arbeidende folket og vil frigjøre dem fra all elendighet og nød". Derfor holdt Marx talen han hadde planlagt å holde på denne kongressen i januar året etter i Den demokratiske forening i Brussel. Den demokratiske forening i Brussel var en internasjonal organisasjon av revolusjonære demokrater, hovedsakelig bestående av tyske eksiler, og Marx var en av visepresidentene. I sin tale ble Marx hovedsakelig tvunget til å kritisere frihandel, ettersom den på den tiden var gjenstand for slike latterlige fantasier, men hans korte, enkle referanser til proteksjonismen avslører på en bril-

jant måte dens vesentlige karakter. [Denne kritikken er ikke inneholdt i Marx’ «tale», men heller i utkastet til talen med tittelen «Proteksjonistene, frihandlerne og arbeiderklassen», og det vises også til en tale av Marx inkludert i Engels’ «Frihandelskonferansen i Brussel». Sitatene nedenfor fra disse verkene]. Marx ser på Tysklands eksempel i sin kritikk av proteksjonismen, men han sier også at det er to ulike strømninger av proteksjonismen, og han skiller mellom de to. Den første strømningen involverer borgerskapet, som baserer seg på ideologen Friedrich List, som Marx karakteriserer som følger: "Proteksjonistene har aldri beskyttet småindustrien, det egentlige håndverket ... når de krevde vernetoll, gjor-

”Bevaring, konservering av den nåværende tilstand er følgelig det beste resultat proteksjonistene kan oppnå, selv under de mest fordelaktige omstendigheter.”

ter, krevde ikke bare beskyttelse, men absolutt forbud. De foreslo å beskytte manuelt arbeid mot invasjonen av maskiner, såvel som fra utenlandske konkurrenter. De foreslo å beskytte ikke bare innenlandsk produksjon, men også innenlandsk jordbruk og produksjonen av råvarer i hjemlandet gjennom høye tollsatser." ("Dr. Marx' tale om proteksjonistene, frihandlerne og arbeiderklassen", i Engels' "Frihandelskonferansen i Brussel") Som vi kan se, svarer synspunktene til denne andre tendensen en gjennomgripende proteksjonisme av typen som fremmes av JKP.

de de det kun for å fortrenge håndverksproduksjon med maskiner og patriarkalsk industri med moderne industri. De ønsker kort sagt å utvide borgerskapets herredømme, og særlig herredømmet til de store industrikapitalistene. De gikk så langt som til å høylytt erklærte undergangen til både småindustrien og småborgerskapet, småbruket og småbøndene, som en trist, men uunngåelig begivenhet som hva Tyskland angår er nødvendig for dets industrielle utvikling." Den andre proteksjonistiske strømningen besto av småborgerskapet. Denne mente at «i Lists system er arbeiderklassens velferd kun et skuespill og et påskudd». Marx karakteriserte denne strømningen som følger: "Den andre skolen av proteksjonis-

Marx sa at konklusjonene av denne trenden til syvende og sist fører til "ikke bare forhindring av import av utenlandske industriprodukter, men også hindring av fremgangen til nasjonal industri" (ibid.). Og etter å ha referert til denne typen lukket nasjonalpolitikk som en "illusjon", vender han tilbake til kritikken av den førstnevnte proteksjonistiske skolen. Marx påpeker sarkastisk at denne første skolens syn om at «det er bedre å bli utnyttet av sine landsmenn enn av utlendinger», «riktignok er veldig patriotisk», men «litt for asketisk og åndelig» for arbeiderne, «mennesker hvis eneste yrke er å produsere rikdom, materiell velstand.» «Men proteksjonistene vil si: ’Så når alt kommer til alt, opprettholder vi i det minste den nåværende tilstanden i samfunnet. Godt eller dårlig, vi garanterer arbeideren arbeid for hendene hans og hindrer ham i å bli kastet på gaten av utenlandsk konkurranse.’ Jeg skal ikke bestride denne

påstanden, jeg aksepterer den. Bevaring, konservering av den nåværende tilstand er følgelig det beste resultat proteksjonistene kan oppnå, selv under de mest fordelaktige omstendigheter. Godt, men problemet for arbeiderklassen er ikke å bevare den nåværende tilstand, men å forvandle den til sin motsetning.» (Proteksjonistene, frihandlerne og arbeiderklassen.) Marx trekker deretter følgende konklusjon: "Fra øyeblikket hvor proteksjonistene innrømmer at sosiale reformer ikke hører hjemme i deres system og ikke er et resultat av det, at det utgjør et adskilt spørsmål ... fra det øyeblikk har de allerede gitt opp det sosiale spørsmålet." (Ibid.) Perspektivet Marx benytter for å kritisere proteksjonismen er tydelig. Det er det grunnleggende perspektivet til Marx og Engels som vi undersøkte i forrige avsnitt om «frihandel eller proteksjonisme». Marx utvikler med andre ord sin kritikk på grunnlag av kriteriet om hvorvidt kapitalismens utvikling og klassekampen fremmes eller ikke, og dermed fremskynder den sosiale revolusjonen. I avsnittet om primitiv akkumulasjon i Kapitalen gir Marx oss en historisk definisjon av "beskyttelsessystemet" som "et kunstgrep for å lage fabrikanter, ekspropriere uavhengige arbeidere, kapitalisere de nasjonale produksjons- og livsmidlene, og med makt å forkorte overgangsperioden fra gammeldags til moderne produksjonsmåte.".

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Marx sier at ingen arbeidere kunne stole på borgerskapet da de "på den ene siden gnager på arbeiderens lønn på den småligste måte, ved hjelp av fabrikkforskrifter", mens de på den andre siden hevder å "ta på seg de største ofrene for å heve disse lønningene igjen ved hjelp av Anti-Corn Law League."” Selv om Marx erkjente at det proteksjonistiske systemet i Tyskland på den tiden (1847) bare spilte en begrenset rolle (den tyske tollunionen som ble etablert i Preussen i 1834 eksisterte fortsatt), uttalte han at dette systemet, sammenliknet med det globale utviklingsstadiet av kapitalismen, allerede var blitt konservativt og reaksjonært, og at arbeiderne i prinsippet ikke kunne støtte det.

lønningene igjen ved hjelp av Anti-Corn Law League." Marx legger til at:

9. Avsløring av frihandelsforkjempernes hykleri: Marx’ tale om frihandel (1) "Opphevelsen av kornlovene i England er frihandelens største triumf på 1800-tallet." (Dette og følgende sitater er hentet fra "Om frihandelsspørsmålet")

Marx nevner deretter det en arbeider sa på et møte i Anti-Corn Law League som et eksempel på arbeiderklassens fiendtlighet mot borgerskapet:

Slik begynte Marx sin tale om frihandelsspørsmålet, som han holdt til Den demokratiske forening i Brussel på et folkemøte i januar 1848. Mens Marx dermed anerkjente den historiske betydningen av opphevelsen av kornlovene, avslørte han grundig hykleriet i de dogmer som The Corn Law League og andre frihandelsforkjempere spredte for å vinne støtte fra arbeiderne - som ideen om at opphevelsen av kornlovene og frihandel ville være i arbeidernes interesse fordi det ville føre til billig mat og høye lønninger – og han klargjorde hvilken innflytelse frihandel ville ha på arbeiderklassens situasjon Marx sier at ingen arbeidere kunne stole på borgerskapet da de "på den ene siden gnager på arbeiderens lønn på den småligste måte, ved hjelp av fabrikkforskrifter", mens de på den andre siden hevder å "ta på seg de største ofrene for å heve disse

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

"De engelske arbeiderne har godt forstått betydningen av kampen mellom jordeiere og industrikapitalister. De vet godt at brødprisen måtte senkes for å redusere lønningene, og at industriprofitten ville stige like mye som renta falt."

"Hvis jordeierne solgte beinene våre, ville dere fabrikanter være de første til å kjøpe dem for å kjøre dem gjennom en dampmølle og lage mel av dem." Som vi allerede har sett, satte ligaen Ricardos syn på motsetningen mellom lønn og profitt i bakgrunnen, som de erstattet med et annet "argument", som Marx, på vegne av "økonomene", oppsummerer som følger: "Ja, vi innrømmer at konkurransen mellom arbeiderne, som absolutt ikke ville ha blitt mindre under frihandel, veldig snart vil sette lønningene i fare. Men på den andre siden vil den lave vareprisen øke forbruket, det økte forbruket vil kreve økt produksjon, som så vil bli fulgt av en større etterspørsel etter hender, og denne større etterspørsel vil bli etterfulgt av en økning i lønn." Som svar kommer Marx med følgende

kritikk. Passasjen er ganske lang, men da dette er et syn som er viktig for vår forståelse av arbeiderbevegelsen generelt, vil jeg sitere det i sin helhet: «Hele argumentet går på dette: Frihandel øker produktivkreftene. Hvis industrien fortsetter å vokse, hvis velstanden, hvis produktivkraften, hvis kort sagt den produktive kapital øker, så øker etterspørselen etter arbeid, arbeidets pris, og følgelig også lønnsnivået. Den mest gunstige situasjonen for arbeideren er kapitalvekst. Dette må innrømmes. Hvis kapitalen forblir stasjonær, vil industrien ikke bare forbli stasjonær, men gå tilbake, og i dette tilfellet vil arbeideren være det første offeret. Han går på veggen før kapitalisten gjør det. Og i tilfelle hvor kapitalen fortsetter å vokse, under de omstendigheter som vi har sagt er best for arbeideren, hva blir da hans lodd? Han vil gå på veggen på samme måte. Den produktive kapitalens vekst innebærer akkumulasjon og konsentrasjon av kapital. Sentraliseringen av kapital innebærer en større arbeidsdeling og større bruk av maskineri. Den større arbeidsdelingen ødelegger arbeiderens spesielle ferdigheter, og ved å erstatte dette dyktige arbeidet med arbeid som alle kan utføre, øker det konkurransen mellom arbeiderne.» Marx legger så til: "Veksten til den produktive kapitalen, som tvinger industrielle kapitalister til å arbeide med stadig større midler, ødelegger den lille industrikapitalisten og kaster ham inn i proletariatet ... Til slutt, jo mer den produktive kapitalen vokser, jo mer blir den tvunget til å produsere for et marked hvis behov det ikke kjenner, jo mer går produksjon foran forbruk, jo mer prøver tilbudet og tvinge fram etterspørselen, og konsumpsjonen øker i frekvens og intensitet. Men hver krise akselererer i sin tur sentraliseringen av kapitalen og øker proletariatet." Marx konkluderer med at: "Når den produktive kapitalen vokser, øker også konkurransen mellom arbeidere i mye større grad. Arbeidsbelønningen avtar for alle, og arbeidsbyrden øker for noen."

Dette er faktisk skjebnen til arbeiderklassen under kapitalismen. Selv om man antar skjemaet til frihandlerne, ifølge hvilken «iberaliseringen av markedet fører til prisfall, økt konsumpsjon, utvidet produksjon og økt etterspørsel etter arbeid», så forblir dette arbeidernes skjebne. Hykleriet i argumentene til frihandlerne burde være tydelig. Slike synspunkter er imidlertid ikke den eksklusive eiendommen til frihandlere på Marx’ tid, men gjentas snarere av borgerlige fagforeningsfolk i dag. Synspunktet om at arbeiderne må samarbeide med ledelsen av hensyn til produksjonsutvidelsen og kapitalens velstand, som igjen vil føre til deres egen lykke, er i utgangspunktet det samme som ovennevnte ordning fra frihandlerne. En titt på situasjonen arbeiderne står overfor i Japan viser oss hvor slike ideer fører, og det er akkurat slik Marx forestilte seg at det ville skje. 10. Hvorfor "støtte i prinsippet": Marx’ tale om frihandel (2) La oss undersøke Marx' tale om frihandel videre. Marx kritiserte et annet hyklersk argument som frihandlerne gikk rundt med, som forsøkte å «berolige» arbeiderne ved å fortelle dem at selv om det er sant at utviklingen av arbeidsdelingen og maskineriet vil fortrenge mange eldre mannlige arbeidere fra fabrikkene til fordel for ufaglærte kvinnelige arbeidere og barnearbeidere, så vil de som mister jobben sannsynligvis

”På denne måten avslørte Marx grundig hykleriet til frihandelsforkjemperne som sa at frihandel ville føre til en dramatisk forbedring av arbeiderklassens forhold.”

Vladimir Lenin

finne andre jobber. Marx sier at hele denne "hele doktrinen om kompensasjon" er basert på følgende: "Dere tusenvis av arbeidere som går til grunne, fortvil ikke! Dere kan dø med god samvittighet. Deres klasse vil ikke gå til grunne. Den vil alltid være tallrik nok til at kapitalistklassen kan desimere den uten frykt for å utslette den. Dessuten, hvordan skulle kapitalen nyttiggjøres hvis den ikke alltid sørget for å opprettholde sitt utbyttbare materiale, det vil si: arbeiderne, for å utbytte dem igjen og igjen?" ("Om frihandelsspørsmålet") På denne måten avslørte Marx grundig hykleriet til frihandelsforkjemperne som sa at frihandel ville føre til en dramatisk forbedring av arbeiderklassens forhold. I de påfølgende årene avfeide Marx og Engels ofte de som anså frihandel for å være et universalmiddel, og i sin «Åpningstale for den første internasjonale» fra 1864 av-

slørte Marx det faktum at det til syvende og sist handlet om å akkumulasjonen av kapital på den ene siden og elendiggjørelsen av arbeidet på den andre. I sin 1848tale om frihandelsspørsmålet gjør Marx det klart at kapitalismens lov, ifølge hvilken «arbeiderklassen vil ha bevart seg selv som klasse etter å ha utholdt en hvilken som helst mengde elendighet og ulykke, og etter å ha etterlatt mange lik på den industrielle slagmarken», blir enda sikrere med realiseringen av frihandel. Han avslutter sin tale slik: "For å oppsummere, hva er frihandel, hva er frihandel under dagens samfunnstilstand? Det er kapitalens frihet. Når du har styrtet de få nasjonale barrierene som fortsatt begrenser kapitalens fremgang, har du bare gitt den fullstendig handlingsfrihet. Så lenge du lar relasjonen mellom arbeid og kapital eksistere, uansett hvor gunstige forhold vareutvekslingen skjer under, vil det alltid være en klasse som utbytter og en klasse som blir

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Severin Grande, fra Wikimedia Commons

”Men «da [Sismondi] falt fra sin fantasiverdenen og ned i malstrømmen av det virkelige liv og interessekonflikter, hadde han ikke engang et kriterium for hvordan han skulle løse konkrete problemer», og til slutt er han ikke i stand til å tilby noen reell løsning.”

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

utbyttet. Det er virkelig vanskelig å forstå påstanden til frihandlerne som tenker seg at en mer fordelaktig bruk av kapital vil oppheve antagonismen mellom industrikapitalister og lønnsarbeidere. Tvert imot vil det eneste resultatet være at antagonismen mellom disse to klassene fremstår enda klarere." Marx sier at når det gjelder frihandel og fri konkurranse, betyr "frihet" ikke noe mer enn "kapitalens frihet til å knuse arbeideren," og ideen om at frihandel og internasjonal arbeidsdeling tillater "hvert land den produksjon som er mest i samsvar med dens naturlige fortrinn", er faktisk ensbetydende med å kalle "kosmopolitisk utbytting for universelt brorskap". Marx advarer arbeiderne: "Ikke la dere lure av det abstrakte ordet frihet!" Samtidig understreker Marx at opphevelsen av korn-

lovene betyr å fjerne de andre elementene som borgerskapet overfor arbeiderklassen kan skylde på for deres elendige tilstand, slik at konflikten mellom kapital og lønnsarbeid antar en renere og mer åpen form. Og det er nettopp frihandelens betydning, ifølge Marx. Marx understreker dette poenget ved å si: «Dere må ikke tro, mine herrer, at vi ved å kritisere frihandel har den minste intensjon om å forsvare det proteksjonistiske systemet». Han avslutter talen med følgende: «Dessuten er det proteksjonistiske systemet ikke annet enn et middel for å etablere storindustri i et gitt land, det vil si å gjøre det avhengig av verdensmarkedet, og fra det øyeblikket avhengigheten av verdensmarkedet er etablert, er det allerede mer eller mindre avhengig av frihandel. I tillegg til dette bidrar det proteksjonistiske

”Marx sier at når det gjelder frihandel og fri konkurranse, betyr "frihet" ikke noe mer enn "kapitalens frihet til å knuse arbeideren," og ideen om at frihandel og internasjonal arbeidsdeling tillater "hvert land den produksjon som er mest i samsvar med dens naturlige fortrinn", er faktisk ensbetydende med å kalle "kosmopolitisk utbytting for universelt brorskap".” systemet til utviklingen av frihandelskonkurranse innad i et land. Derfor ser vi i land hvor borgerskapet begynner å etablere seg som en klasse, for eksempel i Tyskland, at de gjør store anstrengelser for å oppnå beskyttende tollsatser. De tjener borgerskapet som et våpen mot føydalismen og eneveldet, som et middel til å konsentrere deres egen makt og for realiseringen av frihandel i landet.» «Men generelt er vår tids proteksjonistiske system konservativt, mens frihandelssystemet er destruktivt. Det oppløser gamle nasjonaliteter og presser antagonismen mellom proletariatet og borgerskapet til det ytterste. Med et ord, frihandelssystemet akselererer den sosiale revolusjon. Det er bare i denne revolusjonære forstand, mine herrer, at jeg stemmer for frihandel.» Som vi har sett, er ikke Marx mekanisk eller absolutt imot frihandel og proteksjonisme, men forstår deres gjensidige relasjoner på en dialektisk historisk måte, og fremhever det faktum at proteksjonisme allerede var blitt «konservativ» og frihandel uunngåelig på det daværende verdenshistoriske stadium av kapitalismen, og det var blitt klart at med kapitalismens utvikling og fremveksten av en enorm produktivkraft ville frihandel ytterligere fremme kapitalismens utvikling, fremme enorme produktivkrefter og kapitalismens spesielle motsetninger, og intensivere klassekampen. Marx hevder at den eneste mulige løsningen på disse motsetningene er den sosiale revolusjonen, og uttrykker kun av denne "revolusjonære" grunnen sin støtte til frihandel, eller med Engels' ord fordi "frihandel er den naturlige, normale atmosfæren i denne historiske utviklingen, det økonomiske mediet der betingelsene

for den uunngåelige sosiale revolusjonen raskest vil bli skapt." (Engels' forord fra 1888 til "Om frihandelsspørsmålet"). I neste avsnitt vil betydningen av Marx' tilnærming til spørsmålet om frihandel bli klarere når vi undersøker et verk av Lenin som kontrasterer denne med tilnærmingen til Sismondi og narodnikerne. 11. Marxisme og romantikk: Lenins syn på kornlovene (1) I det siste kapittelet av Lenins bok En karakteristikk av den økonomiske romantisisme, der han kritiserer de økonomiske teoriene til narodnikerne, som tok til orde for synspunktene til Sismondi (småborgerlig sveitsisk økonom fra 1700-tallet og opphavsmann til teorien om "underkonsumpsjon"), tar Lenin opp spørsmålet om kornlover og avskaffelsen av dem, og setter Marx og Sismondis fundamentalt forskjellige tilnærming til dette "praktiske problemet", som også er "et av kapitalismens største, mest grunnleggende problemer", i sterk relieff. I de to siste delene av denne artikkelen vil jeg introdusere Lenins bok, som klargjør metoden og de distinktive kjennetegnene til marxistisk teori angående spørsmålet om frihandel. I sitt verk Nouveaux Principes d'Economie Politique, publisert i 1827, viser Sismondi til de engelske kornlovene. Lenin sier at Sismondi, i likhet med Marx, erkjenner at spørsmålet om kornlovene «på ingen måte viste til et spesielt problem som hadde å gjøre med tollpolitikk, men til det generelle problemet representert ved frihandelen, den frie konkurranse og ’kapitalismens skjebne’.» (Lenin). Sismondi "overser imidlertid den generelle trenden i den kapitalistiske utvik-

lingen av jordbruket og den uunngåelige framskyndelsen av denne prosessen med avskaffelsen av kornlovene," og han sidestiller nedgangen til den lille forpakter forårsaket av liberaliseringen av jordbruksimporten med den generelle tilbakegang for jordbruket i England. Hans argumentasjon er som følger: "Hva vil skje med de 540 000 familiene som vil bli nektet arbeid? Selv om man antar at de vil være egnet til en eller annen form for industriarbeid, finnes det i dag noen industri som er i stand til å absorbere dem? ... Kan man finne en regjering som frivillig vil lede halvparten av nasjonen den styrer inn i en slik krise? ... Vil jordbrukerne som ofres dra nytte av det i noen grad? Tross alt er jordbrukerne de nærmeste og mest pålitelige forbrukerne av engelske produkter. Slutten på deres forbruk ville gi industrien et mer fatalt slag enn stengingen av et av de største utenlandske markedene." På denne måten noterer Sismondi sin bekymring for at opphevelsen av kornlovene ville føre til «krymping av hjemmemarkedet», han roper ut om «farene» ved det kapitalistiske jordbrukssystemet og om at det er «farlig å underordne hele jordbruket under et spekulativt system», han «benytter seg av alle mulige argumenter», herunder «den truende konkurransen fra russisk og polsk korn» og teorien om matsikkerhet (han bekymrer seg over hva som ville skje med «Englands ære», hvis den russiske keiseren var i stand til å avskjære korneksporten for å oppnå innrømmelser), hevder at opphevelsen av kornlovene attpåtil skadet industrikapitalistenes interesser, kaller veien som følges av det «engelske fedrelandet» for «feil», oppfordrer til tiltak for å «øke småbrukenes betydning» og understreker viktigheten av

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Romantikeren vender seg bort fra de konkrete problemene ved den faktiske utviklingen og over til drømmer, mens realisten tar de etablerte fakta som sine kriterier for den endelige løsningen av det konkrete problemet.”

en selvforsynt livsstil. Men «da [Sismondi] falt fra sin fantasiverdenen og ned i malstrømmen av det virkelige liv og interessekonflikter, hadde han ikke engang et kriterium for hvordan han skulle løse konkrete problemer», og til slutt er han ikke i stand til å tilby noen reell løsning. Lenin karakteriserer impotensen til Sismondis «romantikk» som følger: «Husk hvor lett og enkelt romantikken ’løste’ alle problemer i ’teorien’! Beskyttelse er uklokt, kapitalismen er en fatal feiltakelse, veien England har valgt er feil og farlig, produksjonen må holde tritt med forbruket, mens industri og handel må holde seg i takt med jordbruket, maskiner er kun fordelaktige når de fører til lønnsøkning eller arbeidsdagsforkortelse, produksjonsmidler må ikke fremmedgjøres fra produsenten, handel skal ikke gå foran produksjon, må ikke føre til spekulasjoner, osv. osv. Romantikken imøtegikk enhver motsigelse med en passende sentimental setning, besvarte ethvert spørsmål med et passende uskyldig ønske, og kalte det å sette disse merkelappene på alle fakta i hverdagslivet for en ’løsning’ på problemene.» Det er selvfølgelig stor forskjell på forpakterne (kapitalistiske jordbrukere) som var dominerende i England på Sismondis tid og familiebøndene som er dominerende i Japan i dag, men likevel er det slående hvor mye JKPs syn ligner på Sismondis. Hvis Sismondis tilhengere i Russland var narodnikere, er de i det moderne Japan utvilsomt medlemmer av JKP.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

I likhet med narodnikerne er JKP imot liberalisering av jordbruksimport fordi det vil ødelegge den småbrukende familien, og de vurderer at dette er ensbetydende med undergangen for jordbruket i Japan generelt. De erklærer at liberaliseringspolitikken til den borgerlige regjeringen er "feil", mobiliserer alle slags argumenter, i første omgang begrepet "matsikkerhet", for å støtte denne posisjonen, og ber deretter energisk om tiltak for å beskytte småbønder og oppnå selvforsyning av mat som gjør Sismondi til skamme, og krever generelt en tilbakeskuende, reaksjonær politikk som til slutt ikke vil redde arbeiderne eller til og med bøndene (og som kun har som mål å vinne støtte fra sistnevnte). Når det gjelder å behandle denne politikken som et slags vilkårlig «valg» som ikke har noe å gjøre med kapitalismens utviklingsstadium og dens virkelige forhold, er JKP virkelig småborgerlige romantikere. Kort sagt kan den foraktelige kritikken som er blitt rettet mot nardonikerne også rettes mot det japanske kommunistparti når det gjelder de mest grunnleggende spørsmål. 12. Kjernen i den marxistiske metoden: Lenins syn på kornlovspørsmålet (2) I sin gjennomgang av Sismondis synspunkter trekker Lenin på Marx’ «Tale om frihandel» og sammenligner Sismondis metode med Marx’ tilnærming til problemet. Lenin påpeker for det første at allerede Marx’ «framstilling av problemet er ganske annerledes enn Sismodis». Oppgaven som ble foreslått av Marx var «for det første å forklare de ulike klassenes holdning

til problemet med utgangspunkt i deres interesser, og for det andre å belyse reformens betydning for den engelske samfunnsøkonomiens generelle utvikling». I motsetning til Sismondi, som abstrakt stilte problemet med tanke på hvilken vei England skulle velge, sier Lenin at Marx «umiddelbart presenterer spørsmålet på grunnlag av det nåværende sosiale og økonomiske systemet» og spør seg selv «hva må være neste steg i utviklingen av dette systemet etter opphevelsen av kornlovene?» Marx’ svar på spørsmålet han stiller her er forskjellig fra Sismondi ved at han forventet at avskaffelsen av kornlovene ikke ville medføre nedgang for engelsk jordbruk, men snarere fremme dets kapitalistiske utvikling, og Lenin sier at "historien har bekreftet hans prediksjon". Lenin påpeker så at Marx, i likhet med Sismondi, også «innrømmer at bøndenes ruin og utarmingen av arbeiderne i industri og jordbruk vil være de uunngåelige konsekvensene av frihandel», så det ser umiddelbart ut til at Marx har sklidd inn i det samme "håpløse dilemma" som Sismondi. I realiteten er dette imidlertid ikke tilfelle, og Lenin understreker at det er her «den radikale forskjellen mellom den nye teorien og romantikken begynner». Det vil si: «Romantikeren vender seg bort fra de konkrete problemene ved den faktiske utviklingen og over til drømmer, mens realisten tar de etablerte fakta som sine kriterier for den endelige løsningen av det konkrete problemet.» Lenin gir deretter en detaljert gjennomgang av passasjen i Marx' tale vi allerede har introdusert, angående frihandelens

innflytelse på kapitalismens utvikling og arbeiderklassens vilkår, og etter å ha sitert konklusjonen om at "frihandel ikke betyr annet enn frihet for kapitalens utvikling", sier han at Marx, ved hjelp av denne typen vitenskapelig analyse av den kapitalistiske virkeligheten, "var i stand til å finne et kriterium for løsningen av problemet." "Kriteriet er utviklingen av produktivkreftene. Det var umiddelbart klart at problemet ble behandlet fra et historisk synspunkt: i stedet for å sammenligne kapitalismen med et abstrakt samfunn slik det burde være (dvs. i bunn og grunn med en utopi), sammenlignet forfatteren det med de foregående stadiene av samfunnsøkonomien, sammenlignet de ulike stadiene av kapitalismen, slik de suksessivt etterfulgte hverandre, og etablerte det faktum at samfunnets produktivkrefter utvikler seg takket være kapitalismens utvikling. Ved å anvende en vitenskapelig kritikk av frihandlernes argumenter var han i stand til å unngå feiltakelsen som vanligvis gjøres av romantikerne som benekter at argumentene har noen betydning og "kaster barnet ut med badevannet"; han kunne peke på deres sunne kjerne, dvs. det utvilsomme faktum av enorme tekniske fremskritt." Her har vi det som kan kalles kjernen i Marx’ metode for å nærme seg spørsmålet om frihandel: «utviklingen av samfunnets produktivkrefter gjennom kapitalismens utvikling» – på grunnlag av dette viten-

skapelige kriteriet kan man innenfor den nødvendige historiske prosessen av forsterkede kapitalistiske motsetninger, klassekampens utvikling og den sosiale revolusjonens uunngåelige ankomst, avdekke den grunnleggende løsningen på frihandelsspørsmålet. Romantikere som mangler dette perspektivet (som Sismondi, nardonikerne og JKP-medlemmer) kunne selvfølgelig bare konkludere, for å låne Lenins ord, at Marx "åpent tok parti for storkapitalen mot den lille produsenten" og ikke var noe mer enn "en apologet for pengemakt." De er fullstendig ute av stand til å forstå at "å innrømme at storbedrifter er progressive i forhold til småproduksjon er veldig, veldig langt fra å være ’apologetikk’" og at Marx "beskrev motsetningene som ledsager storkapitalens utvikling mye mer nøyaktig, fullstendig, rett frem og ærlig enn romantikerne noen gang gjorde". I motsetning til romantikerne, "har Marx aldri henfalt til å uttale en eneste sentimental setning som angret på denne utviklingen" og "aldri ytret et ord noe sted om muligheter for 'avvik fra veien'." Her ligger den avgjørende forskjellen mellom Marx og romantikerne. Lenin avslutter denne diskusjonen med å si at "det ovennevnte fullt vitenskapelige kriteriet gjorde [Marx] i stand til å løse dette problemet, mens han forble en konsekvent realist," og han gir følgende forklaring på den avsluttende delen av Marx' tale (sitert i avsnitt 10 ovenfor): "Ikke forestill dere, mine herrer," sa

taleren, "at vi ved å kritisere frihandel har den minste intensjon om å forsvare det proteksjonistiske systemet." Og han fortsatte med å påpeke at under det moderne sosioøkonomiske systemet hviler både frihandel og beskyttelse på samme grunnlag, refererte kort til 'oppløsningsprosessen' av det gamle økonomiske liv og av de gamle semi-patriarkalske forholdene i de vesteuropeiske landene som kapitalismen i England og på kontinentet har gjennomført, og pekte på det sosiale faktum at frihandel under visse forhold akselererer dette «oppbruddet.» Og han avsluttet med ordene: «Det er bare i denne forstand, mine herrer, at jeg stemmer for frihandel». I denne serien har vi fulgt de engelske kornlovene i deres historie og vurdert arbeidernes holdning til proteksjonisme og frihandel. Det er klart at arbeiderne generelt ikke kan støtte proteksjonisme, men på den annen side, selv om arbeiderne i prinsippet støtter frihandel, betyr ikke dette at arbeiderne skal utgjøre en hale til borgerskapets økonomiske liberalisering og rasjonalisering. For å unngå å gli inn i denne trenden eller avviket, er det avgjørende å ha en solid forståelse av det marxistiske perspektivet på spørsmålet om frihandel.

Teksten stod opprinnelig på trykk i det japanske tidsskriftet Storm Petrel i 1999, og er oversatt til norsk av Oscar Dybedahl. Sluttnoter: 1. Quarter = britisk vektenhet som tilsvarer 12,7 kg.

”Her har vi det som kan kalles kjernen i Marx’ metode for å nærme seg spørsmålet om frihandel: «utviklingen av samfunnets produktivkrefter gjennom kapitalismens utvikling» – på grunnlag av dette vitenskapelige kriteriet kan man innenfor den nødvendige historiske prosessen av forsterkede kapitalistiske motsetninger, klassekampens utvikling og den sosiale revolusjonens uunngåelige ankomst, avdekke den grunnleggende løsningen på frihandelsspørsmålet.” Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Hva er økologisk landbruk?

Av Ole-Jacob Christensen, småbruker, styremedlem Vestre Slidre MDG Interessen for økologisk mat øker. Omsetningen av økologisk mat og drikke øker år for år i Norge, og var i 2020 på 1,7 milliarder kroner, en økning på 25% fra året før1. Trenden er den samme i landene rundt oss. Fortsatt utgjør salget av økomat bare 2% av den totale matomsetningen i Norge2 - mot rundt 10% i Sverige og rundt 13% i Danmark. Norge er altså en økosinke, kanskje fordi mange oppfatter at norsk landbruk generelt er mindre industrialisert enn i andre land. Men hva er egentlig økologisk landbruk, og hva er motivasjonen for å produsere og spise økologisk mat? Regelverket For hva betyr det egentlig at gulroten, melkekartongen eller eplene du finner i butikkhyllene er økologiske produkter? Et veldig kort svar, kan være at de er godkjent av en offentlig instans, og er produsert i henhold til et regelverk for økologisk landbruk. I Norge forvaltes godkjenningen av Debio. Debio godkjenner i henhold til et europeisk regelverk, og foretar årlig inspeksjoner på de gårdsbrukene som har meldt seg inn i ordningen. Inspektørene snakker med brukerne, ser på

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

jorder og fjøs, og ikke minst kontrollerer regnskapene for å forvisse seg om at det ikke er kjøpt inn driftsmidler som ikke er godkjent. I første rekke dreier det seg om kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel. Videre ser de til at reglene for dyrevelferd er fulgt: Har dyra tilstrekkelig plass når de står inne, blir kyr som står på bås, luftet regelmessig, osv. Fôres dyra etter forskriftene? Og hva med selve grunnlaget for landbruket, jorda? Har gården et vekstskifte som ikke piner ut jorda, og som gir en god kontroll med ugresset? Debio foretar også uanmeldte besøk, og som økobonde føler jeg at systemet fungerer godt og gir trygghet for at forbrukerne faktisk får mat som svarer til kravene. Ifølge den internasjonale organisasjonen for økologisk landbruk, IFOAM, defineres økologisk landbruk slik: «Økologisk landbruk er et produksjonssystem som opprettholder sunne jordsmonn, bære-

”Bærekraft, altså at naturressursene brukes uten å forbrukes, har vært en rettesnor for økologisk gårdsdrift lenge før begrepet ble laget av Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet.”

kraftige økosystemer og folks helse. Dette systemet bygger på økologiske prosesser, biologisk mangfold og kretsløp tilpasset lokale forhold, istedenfor å være avhengig av innsatsfaktorer med uheldig effekt. Økologisk landbruk kombinerer tradisjon, innovasjon og vitenskap til gagn for vårt felles miljø og fremmer rettferdighet og god livskvalitet for alle.»3 Bærekraft Bærekraft, altså at naturressursene brukes uten å forbrukes, har vært en rettesnor for økologisk gårdsdrift lenge før begrepet med laget av Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet. Jeg tror de aller fleste av oss som driver med økologisk landbruk, føles oss forpliktet og inspirert av en slik tankegang, og innretter gårdsdriften slik at den på enkelte områder går lengre enn regelverket krever. På småbruket Vikabråten som vi driver, har vi for eksempel valgt å ikke gi kraftfôr til kyrne våre. Vi har også valgt å la dem gå på skogs- og fjellbeite hele sommeren, selv om regelverket ikke krever dette. Disse tilpasningene er viktige, siden regelverket bare kan inneholde regler som er anvendbare under alle forhold. Et viktig prinsipp i økologisk drift er jo nettopp å tilpasse driften til økosystemene, og de er lokale og forskjellige. En økogård på flatbygdene må nødvendigvis drives annerledes enn en økogård i en fjellbygd. Jeg tror at det som betyr mest for forbrukeren som skal velge mellom økologiske og konvensjonelle produkter, er egen helse, miljø og dyrevelferd. Men stadig flere føler nok at hva vi spiser er et mer grunnleggende, kanskje til og med eksistensielt

valg. Interessen for å delta mer aktivt i matproduksjonen enn som bare konsument, viser seg i den nesten eksplosive veksten i urbant landbruk, parsellhager, rekoringer4 og andelslandbruk. Det bor en liten bonde i de fleste av oss, vi ønsker en tettere kontakt med maten vi spiser enn å plukke en plastpose eller hermetikkboks ut av butikkhyllen. Her er vi tilbake til utgangspunktet for økologisk, landbruk - og fremtidsvisjoner for denne måten å produsere mat og fiber på. Historien til organisasjonen for økologisk landbruk i Norge, Økologisk Norge, er i så måte interessant. Da den oppsto på begynnelsen av 1970-tallet, het den Jordsøkarsambandet, og et av de viktigste arbeidsfeltene var å hjelpe (by)ungdom til å finne ledige gårdsbruk der de kunne realisere drømmen om et friere liv i pakt med naturen. Når begrepet agroøkologi nå i stadig større grad brukes både i Norge og internasjonalt, fører det på mange måter oss tilbake til røttene til det økologiske landbruket. Dette begrepet ble utviklet i Latin-Ame-

rika for å beskrive småbøndenes kamp for jord og selvstendighet. Den sosiale (eller politiske, vil noen si) dimensjonen ble koblet til den agronomiske. Vekselbruk framfor monokulturer, lokale ressurser framfor innkjøpte, beslutninger tatt nedenfra istedenfor ovenfra, lokal omsetning, lettere mekanisering - alt dette bandt den økologiske agronomien til den politiske kampen til småbrukerne. FNs tidligere spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Shutter, understreker nettopp denne koblingen: ”De viktige valgene som samfunnet må ta i vår tid, kan ikke lenger ses isolert fra landbruket. Langt fra å være en perifer teknisk aktivitet, former jorddyrking og husdyrhold landskapene våre, utøver en ekstrem påvirkning av det biologiske mangfoldet, endrer naturen, og bidrar vesentlig til klimaendringene”.5 Landbrukets rolle på disse områdene er utrolig interessant, fordi den trekker i to retninger. Det industrielle landbruket med sine tunge maskiner, bruk av kunstgjødsel og sprøytemidlet, og ikke minst sitt inten-

sive husdyrhold basert på en stor andel langtransportert kraftfôr, er en viktig årsak til den miljøkrisen vi står midt oppe i, enten det dreier seg om klimaendringer, tap av biologisk mangfold, tap av (mat) jord, eller overforbruk av grunnvann. På den andre siden kan god agronomi bidra til å binde CO2 ved å øke mengden karbon i jorda, opprettholde det biologiske mangfoldet, særlig gjennom riktig beitebruk, og lagre store mengder vann ved å øke mengden organisk materiale i jorda. Det er dette siste som vi økologiske prøver å bidra til. For igjen å sitere Olivier De Shutter: ”Tiden for agroøkologi er kommet. Denne vitenskapen er født av kryssingen mellom agronomi og økologi, og utgjør en helhet av produksjonsteknikker som gjør en mer effektiv bruk av ressursene, slik at jordbruket integreres i økosystemene og reduserer dets økologiske fotavtrykk”. Som økosmåbruker i en fjellbygd føler jeg meg hjemme i denne beskrivelsen. Våre små teiger med dyrka mark er lysninger i skogen og oaser i fjellheimen. En liten del inngår i et vekstskifte med poteter og

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

”Økologisk landbruk er derfor langt mer enn posen med gulrøtter eller kartongen med melk som du tar med fra butikken. Det er en nøkkel til en bærekraftig og rettferdig verden.” eng, noe er bærhage der villblomstene får vokse fritt. Resten er mer eller mindre langvarig eng med en blanding av sådde og ville arter. I hele sommerhalvåret går kyrne våre i utmarka og beiter. I Norge hører nesten en av tre rødlistete (truete) arter hjemme i dette seminaturelle landskapet. (ibid.) Ikke uten grunn brukes også begrepet regenerativt landbruk om disse produksjonsmåtene. Det handler om å ta vare på og å gjenskape. Bygge opp det organiske innholdet i jorda og dermed gjøre den mer levende, bruke landskapet slik at de artene - både på, i og under jorda - som er der, kan overleve. I dag ser flere og flere at økologisk landbruk eller agroøkologi er en seriøst alternativ til den konvensjonelle driftsmåten. Økologisk Norge definerer økologisk landbruk som en spydspiss for landbruket generelt, altså en metode som viser vei, og som løser problemer som det konvensjonelle landbruket har skapt. Som for eksempel utarming av jorda. Ifølge agronomekteparet Lydia og Claude Bourguignon en mengden organisk materiale i dyrka mark i Europa redusert til det halve siden 1950. Eller som dikteren Chateaubriand konstaterte allerede for 200 år siden: ”Før mennesket var skogene. etter oss er ørkenen”6. En jord uten organisk materiale er jo nettopp sand... Bruk av jord Det burde være innlysende: Jordbruk er bruk av jord. Hvis vi forbruker jorda, ødelegger vi grunnlaget for framtidig matproduksjon. De øverste jordlagene utgjør den delen av biosfæren som inneholder det største mangfoldet av liv. I et par hundre gram god matjord finner vi opp til 50 milliarder bakterier og 100 millioner sopper ... Enkelte sopper, med alle sine forgreninger, er faktisk de største levende organismer som vi kjenner. Lang større enn

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

blåhvalen! Hvordan kan vi da fortsette å pøse ut kjemiske stoffer som dreper dette livet i matjorda vår? Hvordan kan vi finne på å presse den sammen med maskiner som veier flere tonn? Professor Sigmund Borgan på det som het Landbrukshøyskolen på Ås, karakteriserte det industrielle jordbruket som gruvedrift: Vi henter ut ressursene til det er tomt, og håper å finne nye forekomster. Koloniseringen av savannene (cerradoen) og regnskogene i Sør-Amerika for å produsere soya til husdyr i Europa og Kina, er bare enda et eksempel på denne rovdriften. Mat til alle Mange spør seg likevel om økologisk landbruk kan skaffe nok mat til verdens snart åtte milliarder mennesker. Flere studier viser at det er mulig. Litt forenklet kan man si at omlegging til agroøkologiske metoder vil øke produksjonen i en rekke fattige land der dagens jordbruk lider under manglende kunnskap, dårlig redskap og dårlig markedstilgang. Det er i disse landene sulten er mest utbredt. I områder med industrialisert landbruk vil avlingene kunne opprettholdes, med unntak av Europa som ligger i verdenstoppen for intensivt jordbruk og høye avlinger. Avlingsnivået, altså hva vi høster av planter, er grunnlaget for matproduksjonen. Men det er ikke uten betydning hvordan vi bruker avlingene. tendensen har lenge vært at vi bruker stadig større del av disse til dyrefôr. I dag går 40% av verdens kornavlinger i kraftfôrkverna, men bare 60% havner på bordet i form av brød, grøt og lignende. Når vi bruker kornet til dyrefôr, går 70 - 80% av næringsverdien tapt. Det samme gjelder naturligvis for oppdrettsfisk. Økt produksjon av kjøtt, melk, egg eller oppdrettsfisk fôret med korn og soya, bidrar altså ikke til økt, men til redusert matproduksjon! En stor europeisk undersøkelse, TYFA

(Ten Years For Agroesology) har laget en modell for omlegging av europeisk jordbruk til økologisk drift på ti år. Konklusjonen er at lavere planteavlinger kan mer enn kompenseres med en reduksjon i kjøttproduksjonen, og endre kontinentets matbalanse fra et underskudd på 12% til et overskudd på 12%. I mange fattige land oppleves nå agroøkologi som en vei ut av matmangel, sult og fattigdom. I disse landene er en stor del, ofte flertallet, av befolkningen bønder, og en heving av levestandarden kan raskest og mest effektivt gjennomføres ved å øke produktiviteten i jordbruket ved å styrke de mange småbrukerne. Agroøkologi byr i så måte på mange fordeler framfor den industrielle eller koloniale modellen der man satser på et fåtall monokulturer, få godseiere og mange landarbeidere. På denne måten kan både samfunnet og bonden oppnå større uavhengighet, og innrette produksjonen mot å møte lokale behov, behovene til dem som trenger maten mest. Økologisk landbruk er derfor langt mer enn posen med gulrøtter eller kartongen med melk som du tar med fra butikken. Det er en nøkkel til en bærekraftig og rettferdig verden. Sluttnoter: 1. https://okologisknorge.no/politikk/solid-vekst-i-etterspoerselen-i-2020-norsk-oekologisk-matproduksjon-henger-ikke-med/ 2. https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/okologisk-jordbruk-gar-tilbake. 3. Vandana Shiva, Jacques Caplat, Andre Leu: Une agriculture qui répare la planète, Actes Sud, 2021 4. En Reko-ring er et matnettverk der flere lokalmatprodusenter annonserer varer på en felles Facebook-side. https://www.facebook.com/groups/ rekonorge/ 5. Xavier Poux, Pierre-Marie Aubert: Demain, une europe agroécologique, Actes Sud, 2011. 6. SooVandana Shiva, Jacques Caplat, Andre Leu: Une agriculture qui répare la planète, Actes Sud, 2021.

BOKOMTALE

Artig bok om norske sjøfolk på Cuba Norske sjøfolk på Cuba: Beretninger om norsk sjøfart i Latin-Amerika gjennom 150 år av Terje Enger, El Marinero Forlag 2021.

Av Anders Ekeland Norske sjøfolk på Cuba er en artig og interessant bok. Boka er skrevet av Cuba-solidaritetsaktivist Terje Enger, som dro til sjøs som femtenåring.1 Den første delen er sjølbiografisk, om Terjes fem år i utenriksfart før han gikk på land. Hjemme ventet militærtjeneste og jobber som mekaniker i bilbransjen. Andre del er «boken i boka» og handler om andres beretninger om skipsfart og Cuba. De fleste av beretningene i denne delen har tidligere vært publisert i «Cuba Nytt» hvor Terje Enger var redaktør fra 2006 til 2021. Men vi møter også den kjente polfarer Otto Sverdrup, som forsøkte å bygge opp en norsk bosetting på Cuba, uten å lyktes med det. Boka har ingen rettlinjet tidslinje. Den er på mange måter delt opp av faktaark om norske båter som har seilt på Cuba. Den er ikke preget av akademiske krav til analyse, argumentbygging, statistikk, hypoteser og konklusjoner. Den er en samling korte beretninger – og så må leseren selv trekke ut og ta med seg det hun vil huske om norsk sjøfart på Cuba.

Første del gir et levende bilde av hvordan det var å være en unggutt i utenriksfart i femtitallets siste halvdel. Man ble tidligere voksen på den tida. For å oppsummere forløpet i stikkordsform: mye jobb, (for) mye drikking, damer, akterutseiling, sjømanskirke, like blakk etter fem år som da han dro ut. Mye likt den beskrivelsen Mímir Kristjánsson gir av Jon Michelets år som sjømann i En folkets helt, men Enger og forfatterne av hans korte beretninger har et helt annet kulturelt utgangspunkt. Den blodrøde politiske grunnholdningen er «medfødt» hos Enger. Her er det ingen mor som tvinger gutten til å ta artium før han får dra til sjøs. Det er stor forskjell på en oppvekst i kunstnerkolonien Ekely og i bygårdene på Bjølsen. Livet om bord er det samme, men man er ikke en forfatterspire. Når man er i et land ferdes man ikke i intellektuelle kretser som Sosialistisk Studentlag, man omgås bilinteresserte. Den cubanske revolusjonen har selvsagt en plass i denne boka. Mange norske sjøfolk som med egne øyne så den undertrykking, fattigdom, rasisme og fornedrelse som kjennetegnet det USA-støttede

Batistadiktaturet ble radikaliserte sympatisører av revolusjonen. For eksempel min svigerfar som kom fra konservativ lekmannskristendom i Farsund. For Terje og arbeiderklasseguttene var det nok mer en ytterligere radikalisering som førte dem ut av Arbeiderpartiets sfære og til SF og NKP. Boka er på 200 sider, men med mange bilder, og beskrivelsene av livet og begivenhetene gjør den til en fornøyelse å lese. En forlagsredaktør ville nok ha polert en del, men det kunne fort ha ta bort den upolerte sjarmen som gjør boka verdt å lese. Man kunne trygt ha kuttet en episode eller to, og heller gitt et bredere innblikk i 50og 60-tallets Norge som hadde verdens tredje største handelsflåte med 65.000 sjøfolk. Den gangen var det skipsfarten som skaffet Norge eksportinntekter, ikke olje. Boka kan kjøpes direkte fra Terje Enger: Teenger2@online.no Sluttnoter: 1. Se https://cubaforeningen. org/2021/08/22/terje-enger-og-cuba/ som også omtaler boka.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

BOKOMTALE

Populært, men grundig om statenes fremvekst Against the Grain (A Deep History of the Earliest States) James C. Scott, Yale University Press 2017.

Av Magnus Dahler Norling James C. Scott sammenfatter på et lettlest populærvitenskapelig format forskning som har kommet frem i løpet av de siste 20-30 årene om tidlige jordbrukssamfunn og fremveksten av de første statene. Boken gir et veldig viktig perspektiv på vår tidlige historie som kanskje også kan ha innvirkning på hvordan vi ser på forskjellige institusjoner i dagens samfunn. Vanlige fortellinger i historiefaget har ofte vært vinklet på en måte som forteller om utviklingen av jordbruket som et fremskritt, og at dette var nært knyttet til faste bosettinger og fremveksten av stater. Fokuset på de tidlige statene i historiefaget kan forklares med at det er disse som la igjen ruiner og skrifter som det er lett for arkeologer å finne og studere, men James C. Scott ønsker å poengtere at for mesteparten av menneskehetens historie (frem til noen få hundre år siden) levde størsteparten av befolkningen utenfor stater. Mange historikere har også latt seg lede av disse statenes egen beskrivelse av seg selv som siviliserte og nomadene i utkanten som barbarer.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Nyere forskning viser derimot at tidlige bønder ofte hadde betydelig dårligere levestandard (mindre mat for mye lenger arbeidstid), dårligere helse (mindre variert kosthold) og kortere liv enn personer som levde i jeger-sanker samfunn. Situasjonen for kvinner i bondesamfunnene var spesielt ille, og de var nødt til å føde mye flere barn enn nomadekvinnene. I tillegg så oppstod faste bosettinger lenge før jordbruk ble dominerende, og jordbrukssamfunn oppstod mange tusen år før de

”I mesteparten av menneskehetens historie (frem til noen få hundre år siden) levde størsteparten av befolkningen utenfor stater.”

første statene. Det blir derfor et problem å forklare hvorfor noen i det hele tatt gadd å drive med jordbruk og hvorfor stater oppstod i det hele tatt når konsentrerte jordbrukssamfunn hadde eksistert så lenge uten dem. Hvordan kunne jordbrukssamfunnene bli dominerende under slike forhold? Det er disse spørsmålene Scott prøver å svare på. En av forklaringene på at jordbrukssamfunn oppstod kan være overbefolkning. Tidlige faste bosettinger forekom ofte i sumpområder i elvedeltaer (som ved utløpene til Eufrat og Nilen) hvor det var stor tilgang på forskjellige matkilder. Når befolkningen her vokste så kunne de bli nødt til å ta i bruk mindre effektive matkilder sånn som ved å øke dyrkingen av korn (som ellers bare var et supplement for å øke matsikkerheten). Tette bosettinger skapte noe helt nytt, nemlig epidemier, som skulle få en stor historisk betydning (alle byer i verden hadde en negativ naturlig befolkningsutvikling, og vokste kun via immigrasjon, helt frem til man begynte med kloakkan-

Neolittiske jordbrukere

”Historisk skjedde det nesten aldri at folk fra nomadebefolkningen i utkanten av statene frivillig ble en del av disse statene.” legg og moderne hygienetiltak på slutten av 1800-tallet). Nye sykdommer hoppet også over fra husdyr til mennesker. Man skulle kanskje tro at dette ville favorisere de mer tynt spredte nomadene over de som var bosatt i tettere bondesamfunn, men antakelig smittet epidemiene også over til nomadene, slik man så noen tusen år senere da europeere kom til Amerika og sykdommene de brakte med seg spredte seg langt i forveien av europeernes ekspansjon. I tillegg hadde bondebefolkningen høyere fødselsrate, og Scott viser at hvordan selv en veldig liten forskjell i befolkningsvekst kan ha store utslag over 5000 år slik at bondesamfunnene derfor over tid ble mer dominerende. Da stater oppstod var det nesten utelukkende i områder hvor det var mulig å dyrke korn eller ris, og det var nesten ingen stater som var basert på andre typer jordbruk. Scott mener dette er fordi korn

er unikt lett å innkreve gjennom skatter. Høstingstiden er forutsigbar sånn at skatteinnkrevere kan dukke opp til rett tid, store mengder korn er vanskelig å gjemme bort, det er lett å lagre, og det er lett å dele opp i mindre enheter. Dette gjorde det praktisk mulig for en krigerelite å drive med skatteinnkreving som en slags tidlig form for beskyttelsespenger, og lot dem danne patriarkalske maktsentre. Historisk skjedde det nesten aldri at folk fra nomadebefolkningen i utkanten av statene frivillig ble en del av disse statene. Det vanlige var at folk flyktet fra statene til utkanten. Det har blitt argumentert for at den kinesiske muren primært ble bygget for å holde kineserne inne, ikke for å holde nomadene ute. Statene førte krig for å underlegge seg folk fra utkanten eller folk i nabostater (de førte i kontrast sjelden krig over territorier). Scott beskriver de tidlige statene som mennes-

ke-maskiner, som tok hele samfunn som slaver (ofte med tvangsforflytting). Dette gjorde at de kunne produsere mer korn, som igjen kunne brukes til å opprettholde hærer som kunne ta flere slaver. De tidlige statene var sjelden stabile, og det vanlige var lange perioder med politisk fragmentering. I historiefaget blir dette ofte omtalt som "kollaps", men Scott argumenterer for at man heller burde se på det som pusterom hvor befolkninger hadde muligheten til å frigjøre seg fra tung skattlegging og slaveri. Boken tar også for seg hvordan nomadesamfunnene i utkanten etterhvert beriket seg på statenes fremvekst ved å kontrollere handelsveiene og av og til ved å invadere statene. Dette førte til en gylden alder for de nomadene som klarte å holde seg frie, men gjorde at de deltok i et system som beriket statene og som til slutt førte til nomadenes underlegging under disse.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

BOKOMTALE

Den nye fisken «Den nye fisken - om temming av laksen og alt det forunderlige som fulgte» av Simen Sætre og Kjetil Østli, Spartacus, 2022.

Av Alf Holmelid, tidlegare medlem av næringskomiteen for SV

Forfattarane av boka leverer eit meisterverk i kritisk journalistikk og formidlingskunst. Ein del av det dei skriv om, er kjent frå media og det politiske ordskiftet. Men dei presenterer mykje nytt stoff, og dei går grundig til verks. Samtidig klarer dei å løfte blikket og skape eit heilskapleg bilete av ei næring med store veksesmerter. Det er ikkje problemfritt å utvikle ei ressursbasert næring frå ei lita attåtnæring til ei av våre største eksportnæringar i løpet av nokre tiår. Problema blir ikkje tatt på alvor. Kapital, stat og forskingsmiljø forsvarar eksportinntektene for ein kvar pris. Boka startar med å presentere den optimistiske satsinga på ei ny næring. Forskarar ser eit potensiale i å overføre erfaringar frå husdyrhald på land til ein ny art i eit nytt element. Vill laks skal foredlast og bli grunnlag for ny matproduksjon. Samtidig er det mange fiskarar og forretningsfolk som prøver å tene nokre kroner på å ale opp den dyrebare laksen i improviserte anlegg. Optimismen er stor sjølv om det er få som ser for seg den enorme veksten som skulle komme. Men naturen slår tilbake. Forfattarane

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

gir oss ei grundig innføring i problemet med lakselus. Dei viser oss kvifor dette parasittiske krepsdyret blir eit problem når laksen blir trengt saman i oppdrettsanlegg. Lusa på oppdrettslaksen blir i sin tur eit problem for villaksen som må passere oppdrettsanlegga i si vandring. Vi får ei levande innføring i korleis næringa stadig må bytte til nye kjemikaliar og avlusingsmetodar som alle har negative konsekvensar for miljøet. Bak den spennande framstillinga ligg det ein bodskap om at politikarane lar næringa vekse utan å krevje at den har tilstrekkeleg innsikt i konsekvensane av aktiviteten. Etter kvart blir næringa storkapital og ekspanderer til den andre sida av jordkloden. Laks var ein ukjent art i Chile. Men Pinochet ville ha nye næringar og la til rette for lakseoppdrett ved å stille mindre krav enn andre land. Laksen såg ut til å trivast - i starten. Men den sterke og ukontrollerte veksten førte til ei dramatisk oppblomstring av sjukdom på fisken. Det resulterte i ein kamp om kva som var årsaka til problema. Kunne smitten komme med smolt frå Noreg? Eit gjennomgåande tema i boka er situasjonen til dei forskarane som legg fram resultat som oppdrettsnæringa mislikar. I forskingsmiljø er ein vant til å møte motargument når nye resultat blir presentert. Men når forskarar gjer funn som bryt med det biletet næringar ønskjer å skape, er det ikkje berre snakk om faglege motargument. Forskarane blir møtte med

juristar og trakassering. Lista over fagpersonar som har fått munnkorg eller krav om fjerning frå jobben, er lang. Oppdrettsnæringa har ikkje stått åleine i kampen for å tone ned kritisk informasjon om fiskeoppdrett. Den har fått solid støtte frå forvaltninga og regjeringsapparatet som er opptatt av å sikre omdømmet og eksportinntektene - koste kva det koste vil. Jamvel ein fiskeriminister rykka ut med angrep på forskarar han meinte var for lite opptatt av å støtte regjeringa sin politikk på området. Boka er i det heile ein god dokumentasjon på korleis kommersielle interesser og lite prinsippfaste politikarar kan skade den frie forskinga. Mot slutten av boka får vi ei levande skildring av korleis ei attåtnæring i distrikta raskt utviklar seg til å bli dominert av store konsern med eit sterkt innslag av utanlandsk eigarskap. På ti år har vi fått 37 laksemilliardærar i Noreg. Halvparten av all lakseproduksjon i norske fjordar er samla i fire multinasjonale selskap, og utlendingar eig 35% av produksjonskapasiteten. Fellesskapet sine naturressursar langs kysten har blitt ei pengemaskin for norsk og internasjonal storkapital. Men skatt til fellesskapet vil dei ikkje betale. Boka har mange eksempel på at oppdrettsnæringa er ein uvanleg effektiv lobbyorganisasjon. Den vellukka kampen mot å betale grunnrenteskatt går utanpå det meste når det gjeld lobbyarbeid her

«Eit gjennomgåande tema i boka er situasjonen til dei forskarane som legg fram resultat som oppdrettsnæringa mislikar. I forskingsmiljø er ein vant til å møte motargument når nye resultat blir presentert. Men når forskarar gjer funn som bryt med det biletet næringa ønskjer å skape, er det ikkje berre snakk om faglege motargument. Forskarane blir møtte med juristar og trakassering. Lista over fagpersonar som har fått munnkorg eller krav om fjerning frå jobben, er lang.»

i landet. Etter kvart som profitten nådde nye høgder, vaks det fram eit krav om at oppdrettsnæringa måtte betale meir til fellesskapet for å få tilgang til norske fjordar. Det blei sett ned eit skatteutval, og det kom til den logiske konklusjonen at næringa burde betale grunnrenteskatt på lik linje med andre ressursbaserte næringar som olje og vasskraft. Men det hadde ikkje næringa tenkt å finne seg i. Alt før havbruksskatteutvalet var komme skikkeleg i gang, starta kampen mot auka skatt. Næringa fant raskt politikarane sitt svake punkt. Er det noko som har skapt engasjement dei siste åra, så er det distriktsopprøret mot «eliten» i Oslo. Næringa klarte å overtyde ordførarar langs kysten om at grunnrenteskatt var eit tiltak for å flytte verdiar frå distrikta til sentralmakta i Oslo. PR-selskap og personar med akademiske titlar blei mobilisert for å bygge opp under denne myten. Skepsisen mot «Oslo-eliten» viste seg å vere sterkare enn ønsket om å skattlegge nasjonal og internasjonal storkapital som utnyttar sårbare norske naturressursar. Forslaget om grunnrenteskatt blei lagt dødt. Forfattarane tar opp mange saksfelt som eg ikkje rekk innom her. Men bak alle fakta og all kunnskap ser eg ein gjennomgåande bodskap. Eg les ei sterk åtvaring mot å vise overmot og la kapitalen styre når vi skal utvikle naturbaserte næringar.

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

RETURADRESSE Sosialistisk framtid v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand

Sang til jorden Årtusener gikk. Og vi trellet for herskernes ætt, nogen med plogen, andre med spade og spett. Tusenvis gikk vi i krig for de herskendes ære og rett. Alt har vi skapt, mens de pisket med svøper vår rygg, reist pyramider og templer og skyskraperbygg, bakt deres brød og gjort deres festers brygg. Skib har vi bygget, og veier og lokomotiv. Under vår skapende hånd, på vårt seirende: Bliv! — yret de fjerneste egne av virke og liv. Selv fikk vi leve i skyggen av den metropol, som vi med verkende skuldre reiste mot himmel og sol. Trange og smussige gater var arbeidsbienes bol. Knurret vi, kom de med svøper og fengsler og lov: All øvrighet er av gud, og det regnes for grov synd mot hans bud å planlegge oprør og rov. Dette var straffen fordi vi fornektet vår mor, fordi vi tok fremmede guder og glemte dig jord, deilige jord under solbålets ildstråleflor! Utdrag av Sang til Jorden Av Rudolf Nilsen

Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022

Sosialistisk framtid nummer 1 2022

Articles inside

Anmeldelse: Norske sjøfolk på Cuba Anders Ekeland

Tid for matpolitikk Av Olav Randen

Anmeldelse: Against the Grain Av Magnus Dahler Norling

Hva er økologisk landbruk? Av Ole-Jacob Christensen

Anmeldelse: Den nye fisken Av Alf Holmelid

Glimt frå verda

Jordbruksproteksjonisme og arbeiderklassen Av Masaru Machida

Cubas økologiske revolusjon Av Peder Ressem Østrin