Sosialistisk framtid nummer 1 2023

2003-2023

NR.1 2023 LØSSALG - KR. 50,-

Sosialistisk framtid, v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand post@sosialistiskframtid.no

ISSN: 1503-6537

Utgivere:

Bevegelsen for Sosialisme i samarbeid med andre organisasjoner.

Redaktør: Aslak Storaker.

Redaksjon: Anders Ekeland, Oscar Dybedahl, Håkon Edøy Hanssen, Morten Johansen Sindre Mørk, Aslak Storaker, Steinar Lorås Sæter og Elise Øraker.

Design: Elise Øraker

Forsidebilde: HD Wallpaper, Wallpaper Flare Baksidebilde: War and death and destruction photo taken by Magda Wojtyra, flickr

Redaksjonen avsluttet: 18.03.2023

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver organisasjonenes synspunkter.

Opplag: 300

Trykk: Eget

Abonnement på Sosialistisk framtid: Kr. 300 (Kr. 100 for førstegangsabonnenter). Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 200. Husstandsmedlem (uten abonnement på SF) kr 100. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 19 69657. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Sosialistisk fremtid er medlem av Norsk Tidsskriftforening

Sosialistisk framtid 20 år 2003-2023

Japan varslar massiv opprusting

Japan skal investere 320 millardar dollar, eller meir enn 3000 milliardar kroner, i forsvar dei neste fem åra. Pengane kan nyttast over ein femårsperiode. Dette gjer det til landet i verda med tredje størst forsvarsbudsjett, etter USA og Kina. 15. desember la regjeringa i Japan fram ein ny tryggleikspolitisk strategi, der Kina vert peika på som den «største strategiske utfordringa nokon gong.».

Forsvarets forum

- Generalsekretær for SN, Antonio Guterres.

Stigande inflasjon gjev frapperande reallønsnedgang

Mellom utvikla G20-land, har reallønsnedgangen vore på 2,2 % i fyrste halvdel av 2022, medan dei 20 landa i sjiktet under har har ei lønsvekst på 0,8 %, 2, 6 % mindre enn i 2019. - Inntektsulikskap og fattigdom er resultatet om ein ikkje held oppe kjøpekrafta til dei som tener minst, seier generalsekretær i ILO, Gilbert F. Houngbo.

Rike står for helvta av klimautsleppa i verda

Dei ti rikaste prosenta i verda står for 50 % av CO2-utsleppa, ifølgje ein ny studie frå Thomas Piketty. Dei 50 % fattigaste står derimot for 12 % av dei totale utsleppa. Dei 50 % fattigaste i Europa og Aust-Asia står for høvesvis fem og tre tonn CO2 per person årleg, som er under gjennomsnittet. Dei ti prosent rikaste i Europa slepp ut 27 tonn CO2 per hovud.

Nettavisen

SN sin spesialutsending ber om å heve sanksjonar som råkar sivile i Syria

Alena Douhan, spesialutsending frå SN seier at sanksjonane mot Syria fører til mangel på medisinar og medisinsk utstyr, noko som går utover livet til vanlege syriarar. Ho ber om at vestlege og arabiske land hevar sanksjonane som vart innført for fleire år sidan, medan ho åtvarar mot at ei vidareføring av sanksjonane kan bidra til å auke lidingane i det borgarkrigsråka landet.

Våpenkvile i Colombia

Regjeringa i Colombia har inngått ein seks månader lang våpenkvile med alle dei attverande geriljagruppene i landet. - Me har vorte samde om våpenkvile med ELN, dissidentar frå FARC, samt det største narkotikakartellet AGC og sjølvforsvarsgruppene i Sierra Nevada, sa president Gustavo Petro. Regjeringa har tilbode gruppene velvilleg juridisk handsaming, mot at dei gjev frå seg eigendelar, oppløyser organisasjonane deira og sluttar å drive separate økonomiar.

Historisk semje om å verne om det biologiske mangfaldet i verda COP 15, SN sin konferanse om biologisk mangfald, kom til ei banebrytande semje om å verne 30 % av landområda, kystområda og innlandsvatn mot slutten av 2020-talet. 23 land, leia av Colombia og støtta av Tyskland, skreiv under på ei fråsegn som tek sikte på å hjelpe nasjonale regjeringar med å implentere strategiar for biomangfald. Måla inkluderer å fasilitere tilgang til finansiell og teknisk hjelp, utvikle institusjonell kapasitet skreddersydd for ulike nivå og nasjonale behov, og å promotere dialog.

«Eg er redd for at verda ikkje går i sømne mot ein utvida krig. Verda gjer det med auga vidopne. Verda treng fred. Fred på line med internasjonal lov og SN-charteret. Me må arbeide hardare for fred overalt».

ILO

En perfekt avsporing – Norsk jernbane fra transportør til supermarked

Rapporten En perfekt avsporing er skrevet for alliansen For velferdsstaten, og handler om forvaltningen av jernbanen. Den fokuserer på hvordan vi gikk fra en jernbanesektor som handlet om kjernevirksomheten, altså togtransport av mennesker og gods – til å bli en sektor som i større grad styres av politikk og et indre marked. Hva det gjør med sektoren, selskapene og til sist tilbudet til publikum. Denne markedsrettingen samt økonomi i forvaltningen er en rød tråd gjennom arbeidet og resultatet av rapporten.

Det har eksistert politiske krefter og ideer som har ønsket en markedsretting innen jernbanesektoren i Norge, en avvikling av statsmonopolet i lengre tid. Da Erna Solbergs regjering kom til makten i 2013 var markedsideologien fremtredende, gjennom regjeringsplattformen som blant annet sa at de skulle «Gjennomføre en større reform av jernbanesektoren, der Jernbaneverket og NSB omorganiseres for å oppnå en hensiktsmessig styringsstruktur [og] en forretningsmessig organisasjonsform (…)».

Regjeringens påfølgende lovforslag er en oppskrift på hvordan man fragmenterer statlige konsern og etater til separate forretningsområder. Markedsetableringen i

offentlig sektor, samt mål- og resultatstyringen blir mer hensyntatt enn virksomhetenes kjerneoppgaver. Vi fikk en rekke spesialiserte selskaper med egne direktører, ledere, administrasjoner og budsjetter, et spisset ansvarsområde mens det helhetlige ansvaret forvitret.

En tilrettelegging for anbudsutsetting, også helt i tråd med hva som er - og har vært den gjeldende jernbanepolitikken til EU de siste tiårene.

Lovendringene fratok NSB store verdier som togmateriell, billetteringssystem, verksted og eiendommene. Selskapet ble

stående igjen som et rent togselskap uten større samfunnsansvar enn å fremføre tog. Samtidig ble det etablert pålegg om kjøp og salg av tjenester aktørene imellom gjennom omfattende faktureringssystem.

Etter disse endringene i eierskap og ansvarsområder, var det klart for anbudskonkurransene om regiontog-trafikken. Disse trafikkpakkene ble iverksatt mellom 2018 og 2020.

Markedsrettingen i forvaltningen

Den nye markedsrettingen skulle skape det Solbergregjeringens omtalte som «tydelige skiller mellom kunde og leverandør». I dette la de at Bane NOR var leverandør av såkalte tjenester, mens togselskapene var kjøpere av de samme tjenestene.

Kjøreveisavgift

I stedet for å bygge mer spor, var Solbergregjeringen svar på kapasitets-problematikken en utvidet betalingsordning. Avgiften var en betaling for bruk av sporet, samt en «kapasitetsavgift» rundt de store byene. Dette skulle ifølge regjeringens transportplan «synliggjøre at togselskapenes etterspørsel og bruk av infrastruktur har en kostnad», og ville skape et tydelig kunde/leverandør-forhold i sektoren. Altså å skape et marked mellom eier og bru-

«Det har eksistert politiske krefter og ideer som har ønsket en markedsretting innen jernbanesektoren i Norge, en avvikling av statsmonopolet i lengre tid.»

Av Julie-Isabell Løvdal

ker av sporet, for å vise at etterspørsel ikke stod i forhold til kapasitet – et «knapphetsmarked». Innføringen av kjøreveisavgift ga en årlig samlet inntekt på 150 millioner kroner til Bane NOR SF.

Persontog med offentlige kjøpskontrakter fikk avgiften kompensert, så godstogene ble taperen. Det ble innført en midlertidig støtteordning for dem, som ble avviklet i 2021.

Jernbanedirektoratets delrapport om godsstrategien i september 2019, beskrev bl.a. infrastrukturavgiftene og viser omfattende kostnader for selskapene knyttet til disse avgiftene. Dette på toppen av en økonomisk presset godsnæring. Dette skulle sammen med en ytelsesordning, gi incentiver til en mer effektiv og kundeorientert jernbane.

Ytelsesordning

Dette er et bøteleggingssystem – forvaltet av Bane NOR. Hensikten var ifølge Solbergregjeringene å gi togselskapene incentiver til å holde togene i rute gjennom å straffe dem økonomisk for forsinkelser. Forsinkelser og innstillinger registrert gjennom et omfattende årsakskode-system forvaltet av Bane NOR.

Selskapene har kort tid på å klage på årsaken som Bane NOR har satt. Hvis selska-

pene ikke sier fra, har de akseptert at de er årsak til forsinkelsen og bøtelegges. Saksbehandlingen er svært rigid; Et selskap kan bare klage én gang. Ved feilføringer i obligatoriske skjema – blir klagen forkastet, og man får ingen ny mulighet.

Bane NOR sitter med en dobbeltrolle som er vanskelig å forsvare, eller forklare i dette systemet hvor de eier og forvalter loggsystemet. De har ansvar for å kreve inn avgifter samt vurderer kravene om kompensasjon og utbetaler erstatninger til aktørene.

Samtidig er de selv en sentral part siden de styrer trafikken, og som eier har ansvaret for vedlikeholdet på infrastrukturen. Det betyr at de selv er ansvarlig for en betydelig andel forsinkelser, og dermed også må betale erstatning til togselskapene.

Det kommer frem i jernbaneforskriften at Bane NOR ensidig har myndighet til å fravike systemet i gitte tilfeller. Dette gjelder innstillinger som følge av ytre påvirkninger, men grenser også inn mot situasjoner der Bane NOR selv er erstatningspliktig.

Har bøtene bidratt til færre forsinkelser?

Hvis et system som dette skal fungere må årsaken til forsinkelsene stå i sammenheng med metoden for å bli kvitt dem.

Spørsmålet er hvorvidt systemet har bidratt til færre forsinkelser. Etter at Bane NOR ble opprettet i 2017, har det kommet lite statistikk på årsakene til forsinkelsene fra dem. De lager daglige statistikker over punktlighet, men samtidig er de siste tilgjengelige statistikkene over årsakene fra 2015.

Så langt arbeidet med denne rapporten har vært i stand til å frembringe av dokumentasjon, har ikke Bane NOR offentliggjort noen statistikk på årsaken til forsinkelser siden de ble etablert. Dette er problematisk med tanke på at det er Bane NOR som forvalter ytelsesordningen og

«Bane NOR sitter med en dobbeltrolle som er vanskelig å forsvare, eller forklare i dette systemet hvor de eier og forvalter loggsystemet.»

Folk venter pa toget pa Oslo luf thavn. Foto av David Ing på Flickr.

samtidig driver trafikkstyringen på jernbanen, samt eier og har ansvaret for vedlikeholdet av infrastrukturen.

Dokumentasjon på årsakene til forsinkelsene er vesentlig når myndighetene skaper et faktureringssystem som rettes mot togselskapene. Hvis majoriteten av forsinkelsene skyldes faktorer som ligger utenfor togselskapenes kontroll, blir både innføring og videreføring av ytelsesordningen et avgiftssystem det er umulig å forsvare.

Faktureringsregimet for ordinære driftstjenester

I tillegg ble det innført et faktureringssystem for togselskapenes bruk av infrastruktur og tjenester. Dette omhandler parkering av togmateriell (hensetting) i påvente av vedlikehold/rengjøring, reser-

vemateriell eller materiell som har opphold i turneringen. En prislapp på over 110,5 millioner kroner, hvorav 5 millioner er en «rimelig fortjeneste» fra selskapene til Bane NOR.

Fakturering for bruk av stasjoner er en annen «tjeneste» togselskapene må betale for.

Togselskap må betale for å stoppe på stasjoner for av- eller påstigning av passasjerer, noe de er forpliktet til gjennom anbudskontraktene til å stoppe på stasjonene. Prislappen på denne «tjenesten» er over en halv milliard kroner, hvor 25,6 millioner er ren fortjeneste til Bane NOR.

Reservasjonsavgiften er et annet eksempel på pengeinnkreving fra Bane NOR. Dette er en avgift som kan pålegges togselskapene for sporkapasitet som er tildelt, men

ikke brukes.

Denne avgiften skulle «oppmuntre» til effektiv utnyttelse av kapasiteten – altså sporet, heter det i lovteksten. Enda en avgift som legger økonomiske føringer på hvordan trafikken burde være. Men verken loven eller avgiftssystemet tar høyde for årsaken til innstilingene, heller ikke om dette er sikkerhetsrelatert.

Togselskapene bli skvist mellom økonomi og sikkerhet eller tilbud. Faktureringsregimet er et godt eksempel på markedsretting innen kjernevirksomheten til jernbanen. Det vektlegges økonomiske incentiver i stedet for å ta tak i hva som egentlig er utfordringene, eller å fremme togtransporten.

Støre-regjeringens jernbanepolitikk

Hurdalserklæringen ligger nå til grunn for norsk jernbanepolitikk. I den skriver Ap og Sp at: «Regjeringen vil føre en offensiv jernbanepolitikk for fremtiden. Vi sier nei til konkurranseutsetting, oppsplitting og privatisering av jernbanen, og vil stanse den pågående anbudsutsettingen av jernbanestrekninger i Norge. Regjeringen vil gjennomgå selskapsstrukturen i

«Togselskapene bli skvist mellom økonomi og sikkerhet eller tilbud.»

Foto fra Wikimedia commons

jernbanen med sikte på en mer helhetlig og oversiktlig organisering. Jernbanens konkurransekraft på godstransport må styrkes.»

Dette lovet godt med tanke på å sette jernbanens samfunnsoppdrag over markedsideologien. Det startet positivt med stopping av konkurranseutsetting av drifts- og vedlikeholdsoppgaver på infrastrukturen. Samtidig ser vi at regjeringen bryter sin vedtatte politikk med å videreføre Solberg-regjeringenes oppsplitting av persontogtrafikken på Østlandet. Istedenfor åpne anbud skal Jernbanedirektoratet nå forhandle med Vy og Flytoget. Dette innebærer en konkurranse mellom to statlige togselskap, og en ytterligere oppsplitting av persontogtrafikken. Dette er ikke ett skritt mot en mer helhetlig og oversiktlig jernbane, selv om både samferdselsministeren og statsministeren hevder hardnakket at dette er noe annet enn hva Solbergs regjeringer drev på med.

Regjeringen gikk i tillegg inn i reforhandling av anbudskontraktene etter klager om

økonomisk underskudd hos togselskapene våren 2022, visstnok på bakgrunn av passasjersvikt grunnet pandemien.

Vi har heller ikke sett noe til Hurdalserklæringens lovnader om å «Så raskt som mulig gå i dialog med EU med mål om å sikre Norge unntak fra deler av bestemmelsene i fjerde jernbanepakke». På den fronten har det vært dørgende stille siden høsten 2021.

Det er i dag tre veier for å endre jernbanepolitikken når Norge er tilsluttet EUs direktiver:

- Regjeringen kan be EU om unntak fra det konkrete direktivet og få aksept for det av et enstemmig Europaråd.

- Regjeringen kan håpe på (og eventuelt forsøke å bidra til) at politikken i EU endres.

- Norge melder seg ut av EØS og er dermed ikke underlagt EUs regler.

Dagens jernbanepolitikk i EU og ståa i Norge etter Solberg-regjeringenes herjinger legger store hindringer i veien for

Støre-regjeringens uttalte ambisjoner om å endre den politiske jernbanekursen bort fra markedsideologien.

Samtidig med dette har fagbevegelsen, med LO i spissen, lansert ovenfor Støre-regjeringen en sammenslåing av Vy og Flytoget, i stedet for å splitte østlandstrafikken mellom to statseide togselskaper. Dette utspillet er møtt med at forslaget skal utredes.

Jernbanen er vårt felles eie. Det er den norske stat som eier den, og dermed folket. Det er folkets skattepenger som finansierer den, og da ligger det også et ansvar hos politikerne til å forvalte våre felles ressurser på en best mulig måte. Norge trenger en jernbane som er pålitelig og sikker, og som på en fremtidsrettet måte ivaretar miljøet, sikkerheten, økonomien og kommunikasjonen på vegne av befolkningen. Tiden vil vise om regjeringen hører på fagbevegelsen, eller fortsetter i sitt lite sosialdemokratiske oppsplittelses-spor.

«Tiden vil vise om regjeringen hører på fagbevegelsen, eller fortsetter i sitt lite sosialdemokratiske oppsplittelses-spor.»

Frontfagsmodellens innsnevring av arbeiderkampen

På tross av den konsensuspregede hyllesten av frontfagsmodellen leverer den stadig dårligere resultater for norske lønnsarbeidere. Modellen lykkes imidlertid med å sikre konkurransekraften til norsk industri ved å snevre inn arbeiderens syn på hvordan de kan føre arbeiderkamp og hvilke krav de kan stille.

fagsmodellen er ikke overraskende all den tid modellen bidrar til å holde fagforeningenes krav moderate. Mer overraskende er det kanskje at LO er like iherdige i sitt forsvar. I hvertfall om man naivt tror på Wikipedias definisjon av en fagforening: «Fagforeningens fremste oppgaver er å kjempe for bedre lønn og gode arbeidsvilkår»1

men først og fremst er det industriens konkurranseevne som er avgjørende for de lønnskravene vi lander på.»2

Innsnevring av arbeiderkampen

Essensen i frontfagsmodellen er å sikre konkurransekraften til norsk eksportindustri. Forutsetningene modellen bygger på er som følger:

1. Dersom lønningene i konkurranseutsatte bedrifter i Norge blir for høye, går investeringene i norske bedrifter ned til fordel for bedrifter i land med lavere lønnskostnader og høyere lønnsomhet.

2. Dersom lønningene i det ikke-konkurranseutsatte arbeidslivet blir for høye, vil ingen gidde å jobbe i konkurranseutsatt industri om ikke lønningene øker også der.

Som løsning på dette foreskriver frontfagsmodellen at konkurranseutsatt industri skal forhandle først i lønnsoppgjøret, og lønnsrammen de kommer frem til skal gjøre gjeldende for de øvrige overenskomstene.

At NHO er en innbitt forsvarer av front-

Med sin støtte til frontfagsmodellen har LO vist at de prioriterer lønnsomhetskravet til kapitaleierne i industrien over reallønnsutviklingen til egne medlemmer. Dette ble blant annet illustrert i lønnsoppgjøret i 2021, da LO uten streik godtok et lønnsoppgjør som ga forventet reallønnsnedgang. Ramma ble på 2,7 %, inflasjonen var ventet å bli 2,8 %, men endte på 3,5 %. LO-leder Peggy Hessen Følsvik (skatteregistrert inntekt 1,8 mill) prøver ikke engang å skjule prioriteringen i et nylig intervju med Frifagbevegelse: «Når vi utformer kravet vårt, ser vi selvfølgelig lønnsveksten opp mot prisstigningen,

Vil man bryte med LOs linje må man vite hva som ligger til grunn for den. Her finner vi noen uteoretiserte dogmer om hva LO mener de kan påvirke og hva de må ta for gitt. Synet på hva som er påvirkelig og hva som ikke er det, setter igjen en ramme for hvilke krav LO stiller i forhandlinger. LO deler disse oppfatningene med NHO, Finansdepartementet, Teknisk beregningsutvalg og øvrige representanter for det korporative Norge. I lys av dette er det ikke overraskende at de initielle uenighetene i hvert frontfagsoppgjør kun er på noen få promille.

La oss se på hvilke forhold LO mener de kan påvirke enten direkte eller indirekte.

1. Rentenivå LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad (skat-

Av Morten Johansen

«Med sin støtte til frontfagsmodellen har LO vist at de prioriterer lønnsomhetskravet til kapitaleierne i industrien over reallønnsutviklingen til egne medlemmer.»

teregistrert inntekt 1,7 mill) har det siste året uttalt seg til en rekke medier. Ikke til forsvar for reallønnsvekst for egne medlemmer, men mot sentralbankens rentehevinger. Selv om ikke LO påvirker rentesettingen direkte har de ved en rekke anledninger forsøkt å påvirke rentesettingen indirekte. Med lavere renter synker sannsynligheten for økt arbeidsledighet. Samtidig, alt annet likt, bidrar lave renter til å svekke norske kroner mot utenlandsk valuta, som igjen bedrer lønnsomheten til norsk eksportindustri. Til opplysning kostet en dollar på sitt høyeste i 2000 i underkant av 9,5 kroner og på sitt laveste i 2008 litt over 5 kroner. I 2022 har prisen ligget mellom 8,57 og 10,89 kroner. Utviklingen av kronekursen har stor betydning for den relative prisen på norske lønnsarbeidere, illustrert i fig. 8.1. i rapporten Grunnlaget

2. Statsbudsjettet

Heller ikke statsbudsjettet påvirker LO direkte. LO bruker imidlertid betydelig energi på å påvirke statsbudsjettet indirekte, enten det gjelder statens inntekter i form av skatter, avgifter, tollsatser osv. eller statens utgifter i form av nivå på ulike stønader, pensjon osv. Noen ganger inntar LO noenlunde progressive standpunkter andre ganger ikke. I 2019, da Havbruksskatteutvalget foreslo grunnrenteskatt på deler av havbruksnæringen, gikk for eksempel LOs representant i utvalget, Grethe Fossli (skatteregistrert inntekt 1,1 mill), mot dette.

3. Lønnsnivået til norske arbeidere Dette punktet kan LO påvirke direkte gjennom streik. At LO forsøker å oppnå et høyere lønnsnivå for egne medlemmer er imidlertid ikke gitt. Lønnsoppgjøret i 2021 illustrerer at når LO må velge mellom å prioritere konkurransekraften til norsk industri eller medlemmenes reallønnsvekst, så velger de konkurransekraften.

På den andre siden finner vi (minst) tre forutsetninger som tas for gitt, og som LO verken mener å kunne påvirke direkte eller indirekte.

1. Norske bedrifters krav til en lønnsomhet på et visst nivå

Både LO og staten forutsetter, i tråd med elementær kapitalistisk logikk, at en kapitaleier ikke investerer penger i produksjon med mindre kapitaleieren forventer å få mer penger igjen etter et visst tidsrom. I motsetning til reallønnen til norske lønnsarbeidere, som LO kan gå med på å justere ned, tas nivået på avkastningskravet til norske bedrifter for gitt. Det holder altså ikke med lønnsomhet, det må være lønnsomhet på et visst nivå og dette nivået mener LO de ikke kan påvirke.

2. Lønnsnivået til arbeidere i andre land På tross av at LO kan påvirke lønnsnivået til lønnsarbeidere i Norge, mener de å ha null innflytelse på lønnsnivået i alle andre land. LOs internasjonale engasjement er preget av konferansedilldall og burde trolig vært lagt ned til fordel for lavere medlemskontingent. Realpolitisk arbeid for interessene til lønnsarbeidere på tvers av landegrenser er fraværende. Selv ikke det faktum at LOs moderasjonslinje i Norge gjør det vanskeligere for lønnsarbeidere i andre land å fremme mer radikale krav i sine land ser ut til å være en del av LO-ledelsens forståelseshorisont.

3. At økonomien skal organiseres kapitalistisk

Selv om Norge ofte omtales som en blandingsøkonomi med en betydelig offentlig sektor, viser organiseringen av lønnsoppgjørene at alle andre sektorer underordnes

Fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889

behovene til den eksportrettede industrien hvor investeringsbeslutninger kun vedtas når de forventes å gi en viss lønnsomhet. Menneskenes behov er underordnet så lenge de ikke manifesterer seg i lønnsom etterspørsel. Å organisere samfunnet primært rundt menneskelige behov er så fjernt fra LOs linje (og så godt som alle andres) at det nesten er flaut å nevne det som et alternativ. Som Fredric Jameson, og senere Slavoj Žižek, har påpekt; i vår tid er det lettere å se for seg jordens undergang enn slutten på kapitalismen.

I sum forutsetter LO et rammeverk hvor økonomien skal organiseres kapitalistisk og norske bedrifter skal oppnå en viss avkastning på sine investeringer. I landene rundt oss fluktuerer arbeidernes lønninger som om de var værfenomener. Kun innenfor dette rammeverket mener LO selv at de har et handlingsrom, men dette handlingsrommet dikteres i praksis av nettopp de forholdene LO mener er utenfor sin kontroll. Man må ikke være snåsamannen for å spå at LO-ledelsens lønnskrav i lønnsoppgjørene fremover kommer til å bli svært moderate. Dette er den eneste måten de kan bevare både kapitalismen og norske kapitaleieres avkastningskrav, i en situasjon der reallønningene i landene rundt oss går ned. Sta-

tistiches Bundesamt meldte eksempelvis 29.11.2022 at tyske reallønninger var ned 5,7 % siste 12 måneder4. Spørsmålet er om LOs medlemmer vil finne seg i tilsvarende reallønnsnedgang her i landet av hensyn til konkurranseevnen.

Hva er alternativet?

Av humoristiske hensyn er det umulig å ikke trekke inn LOs forsøk på å beskrive hvordan Norge ville sett ut uten frontfagsmodellen. I en annonse på adressa. no5 konkluderer de som følger: «I et Norge uten frontfagsmodellen hadde vi med andre ord mistet mange av godene vi har i dag. Som fem uker ferie, rimelige helsetjenester, økonomisk hjelp når vi blir syke og et samfunn hvor alle har en lønn å leve av.»

Det er tydelig at LO-ledelsen forsvar begynner å bli desperat. Ikke bare pøses tusenvis av LO-medlemmenes innbetalte kontingentkroner ut på reklame for en modell for gjennomføring av lønnsoppgjør. Det er som å reklamere for en bestemt måte å knyte skoene sine på. Om modellen virkelig var god burde resultatene den leverte være reklame god nok. Modellen har imidlertid ikke mye å vise til de senere årene, og verre skal det bli i årene fremover. Dette vet selvfølgelig

LO-ledelsen, så i stedet for å reklamere for hva frontfagsmodellen skal levere av i fremtiden, ser de seg nødt til å skremme med at fremskritt som kom i et helt annet økonomisk klima enn i dag, kan forsvinne om vi ikke sverger lojalitet til den akk så fantastiske frontfagsmodellen. Dette samtidig som LO bruker akkurat den samme modellen til å senke reallønningene! For å si det med Valborg i Olsenbanden, finner du deg i det Kjell?

Vil man bryte ut av frontfagmodellens innsnevrede forståelse av arbeiderkamp, må man utfordre også de forutsetningene som LO tar for gitt, og innse at også disse kan påvirkes. Progressive arbeidere må være villige til å rokke ved avkastningskravet til norske kapitaleiere og spørre seg hvordan de kan legge til rette for høyere lønnsnivå til arbeidere i andre land. I siste instans må man være villig til å gå bort fra kapitalistisk produksjon som sådan.

I en reorientering av hva som tas for gitt og hva som ansees som påvirkelig bør det retningsgivende interessefellesskapet være klasse og ikke nasjonal tilhørighet, slik frontfagsmodellen legger opp til. Som arbeiderbevegelse får man da to oppgaver:

1. Stille seg spørsmålet om hvordan man

Hjula mandlige arbeiderforening. Foto fra Arbeiderbevegelsens arkiv.

«Med sin støtte til frontfagsmodellen har LO vist at de prioriterer lønnsomhetskravet til kapitaleierne i industrien over reallønnsutviklingen til egne medlemmer.»

best kan legge til rette for arbeiderkamper i andre land.

2. Bryte samarbeid med norske kapitaleiere og etablere samarbeid med arbeiderorganisasjoner i andre land.

Punkt 1 innebærer å slutte å se på det som skjer utenfor landets grenser som fenomener norsk arbeiderbevegelse må ta innover seg og forhandle med utgangspunkt i. I stedet må man innse at egne handlinger, i betydningen hvilke krav vi som lønnsarbeidere stiller, hvilke krav vi streiker for osv, påvirker handlingsrommet til lønnsarbeidere i andre land. Jo hardere lønnskamp norske lønnsarbeidere fører, desto hardere lønnskamp kan arbeidere i andre land føre. Målet bør være at norske arbeideres moderasjon aldri skal brukes som argument for moderasjon av arbeidsgivere

i Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland osv. Dette er det første steget i internasjonalistisk arbeiderkamp. Med det utfordres punktet om at avkastningskravet til kapitaleierne skal behandles som absolutt, og legger til rette for at arbeidere i andre land kan gjøre det samme.

Punkt 2 innebærer å koordinerere lønnskrav, streiker og arbeideraksjoner med arbeidernes organisasjoner i andre land slik at kapitaleiernes trusler om utflagging nøytraliseres, lønnsarbeidernes andel av verdiskapningen går opp og andelen til kapitaleierne går ned.

Hvis høyere reallønninger og høyere andel av verdiskapningen til arbeiderne fører til investeringsstopp og at kapitalistklassen simpelthen ikke ser seg tjent med

å investere i produksjonen er det på tide å avlaste denne klassen, la dem slippe slit, risiko og ansvar, og overta organiseringen av produksjonen selv.

Kilder:

1. Wikipedia, Fagforening, https://no.wikipedia.org/ wiki/Fagforening

2. Frifagbevegelse.no, Lønnskravet fra LO vil ikke være ekstra høyt i 2023, https://frifagbevegelse.no/ nyheter/lonnskravet-fra-lo-vil-ikke-vare-ekstrahoyt-i-2023-6.158.924762.b012a24792

3. NOU 2022:4, Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2022, s. 111.

4. Destatis.de, Hohe Inflation führt im 3. Quartal 2022 zu Reallohnrückgang von 5,7 %, https://www. destatis.de/DE/Presse/Pressemitteilungen/2022/11/ PD22_497_62321.html

5. Adressa.no, Norges ukjente supermodell, https:// www.adressa.no/brandStudio/feature/v/lo/frontfagsmodellen/

«Vil man bryte ut av frontfagmodellens innsvbfevrede forståelse av arbeiderkamp, må man utfordre også de forutsetningene som LO tar for gitt, …»

Lærere i streik. Av GAD. CC BY SA 4.0.

Stopp krigen: våpenhvile nå!

Vi fordømmer Russlands militære aggresjon mot Ukraina, som er en forbrytelse mot internasjonal humanitærrett. Det finnes ingen unnskyldning for krig, og selv om ingen utsagn er sikre i krigstider, virker det som antall ofre, inkludert sivile, kan regnes i hundretusentalls, sammen med millioner av flyktninger, bostedsløse og ødeleggelse av territorium. Bombingen av sivil infrastruktur og elektrisitetsnettet forårsaker enorme problemer for befolkningen som skal overleve vintersesongen.

Med dette bakteppet har landene i den europeiske unionen bestemt å øke militærutgiftene, som betyr å starte et nytt våpenkappløp og en reduksjon i sosiale utgifter. Risikoen for at NATOs artikkel 5 blir aktivert kommer nærmere for hver dag som går (som etter ulykken med det

ukrainske missilet som falt ned i Polen), som vil innebære en eskalering mot atomkrig.

En mulig politisk løsning på krisen i Ukraina ble påbegynt med Minsk-avtalen fra 2014. Regjeringene, Europaparlamentet og Europakommisjonen spiller ikke en meklerrolle slik de burde gjøre. Den europeiske unionen må arbeide for å stanse den pågående massakren, og søke en fredelig og varig løsning basert på prinsippene i internasjonal lov og behovet for garantert gjensidig sikkerhet: vi snakker om «diplomati, ikke våpen!»

5. november fulgte 150 000 mennesker kallet til nettverket «Europa for fred», som bringer sammen hundrevis av pasifistiske og ikkevoldsorganisasjoner, den katolske

verden, kulturpersonligheter og solidaritetsaktivister, og viste tydelig at de ikke aksepterer krig som løsning på den nåværende krisen. Pave Frans fortsetter også å foreslå våpenhvile og forhandlinger som veien til å stanse massakren.

Vi, representanter for partiene som deltar på Det europeiske venstrepartiets 7. kongress i Wien, Østerrike, 9.-11. desember 2022, slår våre røster sammen med de mange andre som kjemper for å be om en umiddelbar våpenhvile, nå, for å kunne starte forhandlinger. Vi forplikter oss til å utvikle bevegelsen for fred, nedrustning og stans i økningen av militærutgifter over hele Europa.

FOLKET VIL IKKE HA KRIG.

Uttalelse foreslått av Rifondazione Communista og vedtatt på Det europeiske venstrepartiets kongress i desember 2022.

«[Vi] slår våre røster sammen med de mange andre som kjemper for å be om en umiddelbar våpenhvile, nå, for å kunne starte forhandlinger»

Opprop: Manifest for freden

I dag er den 352. dagen med krig i Ukraina (10.2.2023). Over 200 000 soldater og 50 000 sivile har så langt blitt drept. Kvinner blir voldtatt, barn blir livredde, et helt folk blir traumatisert. Hvis kampene fortsetter på denne måten vil Ukraina snart bli et ødelagt, avfolket land. Og dessuten har mange mennesker over hele Europa angst for en utvidelse av krigen. De frykter for framtida til seg og sine barn.

Den ukrainske befolkningen som er blitt brutalt overfalt av Russland trenger vår solidaritet. Men hva innebærer det å vise solidaritet nå? Hvor lenge skal kampene og dødsfallene på slagmarken i Ukraina fortsette? Og nå, etter ett år, hva er egentlig målet med denne krigen? Den tyske utenriksministeren sa nylig at «vi» fører en krig mot Russland. Seriøst?

President Zelenskyj legger ikke skjul på

hva som er målet hans. Etter å ha fått løfter om stridsvogner, ber han nå også om kampfly, langtrekkende raketter og krigsskip – for å beseire Russland langs hele linja? Den tyske kansleren forsikrer riktignok at han ikke vil sende kampfly eller bakketropper. Men hvor mange «røde linjer» har ikke allerede blitt overskredet de siste månedene?

Det er grunn til å frykte at Putin vil besvare et angrep på Krim med en maksimal gjengjeldelse. Vil vi da gli ubehjelpelig i retning av verdenskrig og atomkrig? Det vil ikke være den første store krigen som begynner slik. Men det vil kanskje bli den siste.

Støttet av Vesten kan Ukraina vinne enkeltslag. Men de kan ikke vinne en krig mot verdens største atommakt. Det sier også USAs høyst rangerte offiser, general Milley. Han snakker om en fastlåst situasjon der ingen av sidene kan seire militært og krigen bare kan avsluttes ved forhandlingsbordet. Så hvorfor ikke nå? Så fort som mulig!

Å forhandle betyr ikke å kapitulere. Å forhandle betyr å inngå kompromisser fra begge sider. Med sikte på å unngå enda flere hundretusener døde og det som verre er. Det er det vi også mener, og det mener halvparten av den tyske befolkning. Nå er det på tide å lytte til oss!

Vi som er tyske borgere kan ikke påvirke USA, Russland eller andre europeiske land direkte. Men vi kan og må stille vår regjering og kansler til ansvar og minne ham på hans embetsed: «Å forhindre skade fra det tyske folk».

Vi oppfordrer kansleren til å stanse eskaleringen i våpenleveransene. Nå! Han bør stille seg i spissen for en sterk tysk og europeisk allianse for våpenhvile og fredsforhandlinger. Nå! For hver tapte dag koster 1 000 flere menneskeliv – og bringer oss nærmere en tredje verdenskrig.

27. mars hadde 770 629 mennesker signert dette oppropet.

Av Alice Schwarzer og Sahra Wagenknecht

«Å forhandle betyr ikke å kapitulere.»

Ukraina: Fred gjennom sikkerhetsgarantier mulig?

Hva var galt med START I, START II og nye START? Det som ble oppnådd var en suksess. Skulle de ha vært bedre, måtte det ha vært at de var mer omfattende.

Hva var galt med de to gjensidige sikkerhetsgarantiene Russland foreslo høsten 2021, vis-a-vis henholdsvis USA og Nato?1 Bærer forslagene i seg oppskriften til fred?

Blant annet skulle ikke Russland og USA «bruke territoriene til andre stater med for øyet å forberede eller utføre et militært angrep mot den andre Parten» (Artikkel 3). USA skulle hindre ekspansjon av Nato østover eller etablering av baser i disse landene (Artikkel 4). Partene skulle ikke utplassere militære styrker eller våpen «i områder hvor slik utplassering kan bli oppfattet av den andre Parten som en trussel til dets nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering innenfor Partenes nasjonale territorium», heller ikke «i områder utenfor nasjonalt luftrom eller nasjonalt territorialfarvann henholdsvis, fra hvor de kan angripe mål i territoriet til den andre Parten» (Artikkel 5). Partene skulle arbeide for «ikke å utplassere bakkebaserte mellom- og kortdistanseraketter utenfor deres nasjonale territorium, så vel som i områder i deres nasjonale territorium, fra hvor slike våpen kan angripe mål i det nasjonale territoriet til den andre Parten» (Artikkel 6). Atomvåpen utplassert utenfor deres nasjonale territorium skulle tas tilbake. Partene skulle heller ikke «trene militært og sivilt personell fra ikke-atom-land til å bruke atomvåpen eller utføre øvelser» i så måte (Artikkel 7).

Vis-a-vis Nato foreslo Russland blant annet at Partene ikke skulle «utplassere militære styrker eller våpen» i andre sta-

ter i Europa med unntak av det som var utplassert per 27. mai 1997 (Artikkel 4). Partene skulle «ikke utplassere landbasert mellom- og kortdistanseraketter i områder som tillater dem å nå territoriet til de andre Partene» (Artikkel 5). «Alle medlemstater av Nato forplikter seg å avstå fra enhver utvidelse av Nato, innbefattet opptakelsen av Ukraina så vel som andre stater» (Artikkel 6). Partene skulle «ikke utføre noen militære aktiviteter i territoriet til Ukraina så vel som andre stater i Øst-Europa, i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia» (Artikkel 7).

Det er interessant at Russland tilbyr å forplikte seg til ikke å utplassere mellomog kortdistanseraketter som kan nå Nato-land.

Ukraina var ikke part i forslagene. Fra før fantes Budapest-memorandumet hvor USA, Storbritannia og Russland garanterte Ukrainas selvstendighet mot at Ukraina avskaffet atomvåpen.2 De samme statene skulle avstå økonomisk press ment å underordne etter deres interesser Ukrainas selvstendighet. Mye gikk deretter galt.

Krims autonomi hang i en tynn tråd. Etter mye fram og tilbake avskaffet Ukraina i 2005 autonomien. EU presset på for å tvinge Ukraina inn i sin økonomiske fold vekk fra Russland. Maidan-opprøret utviklet seg til et statskupp. Russland annekterte deretter Krim. Zelenskyj sa rett før krigen startet at memorandumet var dødt og at Ukraina kunne skaffe atomvåpen.3 Lignende uttalelser hadde kommet fra offisielt holdt ett år i forveien.4 Dertil var også Minsk-avtalene for Donbass døde.

Da Russland invaderte Ukraina kom det i gang forhandlinger med Ukraina om sikkerhetsgarantier. Disse skal ha bestått i 15 punkter og gjeldt garantier i bytte mot oppgivelse av Nato-medlemskap, avstå at fremmede stater får etablere militære baser og våpenlagre i landet, erklæring av nøytralitet og redusering av landets stående styrker. Garantier for minoriteter til å snakke russisk skal også ha vært et punkt.6 Det virker som The National Interest bygger på disse punktene i sitt forslag. Her foreslås at Ukraina grunnlovsfester sin nøytralitet (punkt 1), Krim forblir russisk (punkt 2), ellers full tilbaketrekking av russiske styrker (punkt 3), folkeavstemming i Donbass om uavhengighet eller å være en del av Ukraina (punkt 4). Ukraina skulle redusere styrkene til 150.000 mann + 100.000 reservestyrker (punkt 7) og avstå utvikling av masseødeleggelsesvåpen, herunder stenge ned alle 26 USA-sponsede biologiske forskningslaboratorier (punkt 8).6

Hvert sett av sikkerhetsgarantier har vært kritisert, men en avtale med verifikasjonmuligheter ville ha begunstiget alle, særlig Nord- og Øst-Europa og Russland.

Nå er utsiktene for sikkerhetsgarantier fjernt. Kanskje Russland kunne ha ført tilbake provinsene Kherson og Zaporozhye i krigens innledende fase. Nå er dette et

«Hvert sett av sikkerhetsgarantier har vært kritisert, men en avtale med verifikasjonmuligheter ville ha begunstiget alle, særlig Nordog Øst-Europa og Russland»

Av Ola Tellesbø

ikke-tema. For ukrainerne er tilbakeføring derimot et absolutt krav. Russernes sluttmål for krigen om full kontroll over Donbass er uakseptabelt for ukrainerne. Russland vil også prøve å sette en stopper for bombingen av det Russland nå oppfatter som eget territorium. Altså, krigen vil fortsette og Russland får ingen sikkerhetsgarantier.

Hva vil så skje?

Det som ikke vil skje, er at Ukraina makter en motoffensiv av betydning. Gjenerobring, tilsvarende det som ble gjort av det østlige Kharkov og byen Kherson, er utelukket. Det som gradvis kommer fram om Ukrainas tap, ikke minst fra tyrkiske og israelske medier, taler for seg.

Om Ukraina skal levnes en sjanse, forutsetter det full europeisk militær inntreden med store bakkestyrker, fly og tunge våpen. Slike forberedelser vil derimot Russland ha til hensikt å kvele ved å komme Europa i forkjøpet. Militært. Til tross for det ansporer den siste våpenforsendelsen et slikt forløp, men mest for å forberede

tanken og publikum. Det økende alvoret er at selv om erfaringen er negativ, endrer det nødvendigvis ikke på mentaliteten om hardt-mot-hardt og videre opptrapping. Ytterligere opptrapping ville være at Ukraina får hjelp til å bruke kjemiske eller biologiske våpen.

Bare muligheten for disse scenariene gjør et tredje scenario mer sannsynlig. Det er at Russland gjør et nytt inntog langt inn i Ukraina for å få et nytt forhandlingskort. Russland har imidlertid flere utfordringer. Enhver erobring vil flytte grenser uten at krigen opphører, ikke minst bombingen inn på russisk territorium. For å ha et forsvar mot dette kan elven Dnipro framstå som et viktig skille.

Militæranalytikere er nå opptatt av den massive russiske styrkeoppbyggingen. Snarlige angrep langs flere akser spås. Men hva vil være målsettingen? Big arrow-taktikk for enkelt å sikre resten av Donbass, Kherson og Zaporozhye? Stoppe Vestens våpenforsyninger gjennom Polen? Gjøre en overbevisende militær ma-

nøver for å få i gang forhandlingene igjen? Underlegge seg mer territorium? Ta hele Ukraina? Sistnevnte skal i utgangspunktet kreve flere soldater enn det Russland har mobilisert.

Å stipulere fremtiden er forbundet med å ta feil. Feil er likevel meningsfullt dersom hensikten er å synliggjøre hva som er påregnelig dersom de faktiske forholdene ikke inngår i kunnskapsgrunnlaget. Så langt har krigen vært presentert som et tapsprosjekt for Russland. De som har forfektet dette, er de som taper mest på å innse det motsatte, og dermed de siste til å innse det. For at Ukraina skal komme seg fortest mulig til forhandlingsbordet og tape minst mulig territorium, trenger de folkevalgte i Europa en kopernikansk vending. Gjensidige sikkerhetsavtaler er ikke feil. Det tragiske er at de ble utsatt.

Kilder:

1. Forslagene kan leses hos https://www.unz.com/ ishamir/to-make-sense-of-war/

2. Memorandumet er tilgjengelig hos https://policymemos.hks.harvard.edu/files/policymemos/ files/2-23-22_ukraine-the_budapest_memo.pdf?m=1645824948

3. https://www.dailywire.com/news/president-zelensky-suggests-ukraine-may-pursue-nuclear-weapons-to-counter-russia-putin-responds

4. Ola Tunander NyTid nr. 2/2022

5.https://www.ft.com/content/ 7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1?shareType=nongift

6. https://nationalinterest.org/feature/proposed-peace-plan-end-russo-ukrainian-war-203009

«Det økende alvoret er at selv om erfaringen er negativ, endrer det nødvendigvis ikke på mentaliteten om hardt-mot-hardt og videre opptrapping»

Fra sluttforhandlingene om Nye START i Geneve i 2010. Foto av United States Mission Geneva på Flickr.

Marxistisk teori om krig

Krigen i Ukraina har delt venstresida i to. Noen går inn for våpenhjelp, andre går mot. Denne splittelsen bunner i hovedsak ut i en uenighet om hva «hovedmotsigelsen» er;- Går den først og fremst mellom USA imperialismen og russisk imperialisme, eller den ukrainske nasjonale frigjøringskrigen mot russisk imperialisme, som «vesten» nå støtter av taktiske årsaker? Denne artikkelen stiller seg ikke som oppgave å drøfte dette inngående. Den vil heller ikke gå inn på viktige relaterte spørsmål, som årsaken til at USA tilbød Zelenskyj å flykte når invasjonen var et faktum, hvorvidt og på hvilken måte den russisktalende befolkningen i øst var undertrykt, tsarismens innflytelse, og den sovjetiske russifiseringspolitikken etter at stalinismen kom til makten i Sovjetunionen. Slike og lignende spørsmål er viktige for å gripe det særegne ved konflikten og den pågående krigen i Ukraina, men i denne artikkelen skal jeg drøfte hva marxistiske teorier om krig kan bidra med når det gjelder analyse og politikkutvikling. For mangelen på en marxistisk tilnærming til analyse av krigen har vært slående. Det har blitt henvist – mest av de som går mot våpenhjelp – langt mer til den amerikanske «realisten» Mearsheimer enn til de marxistiske klassikere.

Finnes det en marxistisk teori om krig?

På sett og vis så finnes det. For utsagn som «hovedfienden er alltid hjemme», «vi støtter ingen av sidene i en imperialistisk krig», «nederlag for eget borgerskap er et mindre onde» og «revolusjonære stemmer alltid mot krigsbevilgninger», har alle blitt nevnt i debatten. Det å stemme for krigsbevilgninger henviser til sviket til de fleste av partiene i den 2. internasjonale, hvor flertallet i disse partiene, med unntak av det russiske og serbiske partiet, stemte for krigsbevilgningene. Hvis en ser etter historisk-teoretiske bøker om marxisme og krig, så har man i praksis to bøker skrevet ut fra et marxistisk standpunkt i etterkrigstiden. De er S. F. Kissins «War and the Marxists. Socialist Theory and Practice in Capitalist Wars» fra 1988 og Hal Drapers «War and revolution», utgitt etter hans død. I tillegg finnes selvsagt det som ledende revolusjonære sosialdemokrater - Lenin, Zinoviev, Trotskij og Luxemburg, for å nevne noen - skrev rett før og rett etter utbruddet av første verdenskrig.

Kissins og Drapers bøker hadde som utgangspunkt at ikke-stalinistiske revolusjonære, de fleste av dem erklærte trotskister, delte seg i to leire. Der den ene la hovedvekten på at andre verdenskrig var en imperialistisk krig, noe som innebar at en ikke kunne støtte noen av sidene, inn-

vendte den andre mot dette at en slik «defaitistisk» linje var katastrofal fordi den ikke tok innover seg hvor avgjørende det var å forhindre at nazismen og fascismen gikk seirende ut av krigen. I Storbritannia mente man derfor at det var avgjørende å forhindre en nazistisk okkupasjon. I tillegg mente de også at arbeidsfolk i de okkuperte landene førte en rettferdig, nasjonal frigjøringskrig også i store imperialistiske land som Frankrike.

For både Kissin og Draper så er kritikken av Lenins revolusjonære defaitisme (heretter RD), som de begge mener fikk store negative konsekvenser for den ikke-stalinistiske venstresida, grunnen til at de inngående drøfter Marx’ og Engels, Trotskijs og Luxemburgs analyser av kriger siden den franske revolusjonen. Før jeg forsøker å gjengi Kissins og Drapers analyser, så vil jeg understreke at denne artikkelen vil stille flere spørsmål enn svar, den er et bidrag til en debatt, hvor jeg ikke har trukket noen endelige konklusjoner. Det er særlig et spørsmål som denne litteraturen ikke drøfter; hva var det mest utbredte synspunktet blant arbeiderklassen og hvordan utviklet det seg? Hvilket forhold hadde for eksempel den serbiske og den russiske arbeiderklassen til RD? Hvilken betydning har det for vårt syn på RD? Trotskij og Draper påpekte at RD aldri

Av Anders Ekeland, SV-medlem

«Mangelen på en marxistisk tilnærming til analyse av krigen har vært slående.»

var populært, aldri ble noen flertallslinje i bolsjevikfraksjonen. Når Lenin kom tilbake til Russland i april 1917, så oppdaget han at det fantes en «ærlig (honest) defensisme» blant arbeidsfolk, men sier ingenting om dette i forhold til for eksempel Serbia eller Belgia, i det minste ikke noe som den annenhåndslitteraturen jeg har lest nevner eller drøfter.

Marx og Engels

Siden alle marxister har en forståelse av nasjonale frigjøringskriger, så er det sjølsagt et problem at Marx og Engels under den tyske revolusjonen (1848-1850) skrev en del veldig krasse ting om «… disse små vrakresterene av noen folkeslag, som dansker, kroater, slovaker og så videre» (Kissin p. 4). Engels skrev at slike «historieløse folk» (geschichtlösen Völker) skulle forsvinne fra jordens overflate (vom Erdboden verschwinden). Når Engels nevner hvilke nasjoner som skulle inngå i den «europeiske konføderasjonen av republikker, så nevnte han den franske, engelske, tyske, italienske, ungarske og polske. Det mangler en god del nasjoner i den list-

en. Denne typen «brutale» utsagn finner vi ikke – hvertfall ikke som jeg vet - hos Marx og Engels etter 1850, men så sent som i 1882, så mener Engels at disse folkenes nasjonale frigjøringskamp må utvise «tålmodighet» for ikke å utløse en verdenskrig. En verdenskrig ville nemlig føre til en eksplosjon av nasjonal sjåvinisme i Tyskland og et tysk nederlag ville knuse Europas sterkeste sosialdemokratiske parti og det var utillatelig når en tysk revolusjon klart var forestående. Det klassiske marxistiske svaret på høyresidens angrep på Marx og Engels teori om de historieløse folkene, de slaviske nasjonene spesielt, er den ukrainske marxisten Roman Rosdolskys bok «Engels og spørsmålet om de historieløse folk». Draper i «War and revolution» er kritisk til Rosdolskys analyse1. Her skal jeg ikke gå inn i den debatten, men poenget er at det ikke finnes noen omfattende drøfting av hva en nasjon er2 og at den nasjonale kampen alltid er underordnet hva som er best for det «internasjonale proletariatet». Spørsmålet blir da hva og hvem som definerer hva som er best for det internasjonale proletariatet.

I et referat fra et foredrag Lenin holdt i oktober 1914, heter det at «Lenin gikk i detalj inn på hva som kjennetegnet krigene mot slutten av 18. og gjennom det 19. århundre. De var alle nasjonale kriger, og de var ledsaget av og bidro til opprettelsen av nasjonalstater»3, men Krimkrigen fra 1853 til 1856 var ikke en nasjonal frigjøringskrig. Alle de involverte herskerklassene kjempet bare for sine imperialistiske interesser. Sett i ettertid burde Marx og Engels derfor oppfordret arbeiderbevegelsen i alle land til å gå mot krigen. Krigen begynte i oktober 1853. I april 1853 skrev Engels at «Hvis Russland får kontroll over Tyrkia, vil hennes styrke bli omtrent fordoblet, og hun vil bli mektigere enn resten av de europeiske landene til sammen. En slik hendelse ville være en ufattelig katastrofe for den revolusjonære saken».4 Marx og Engels tok ikke uttrykkelig stilling for Frankrike og England i sin journalistiske dekning av Krimkrigen, men en oppfordring til arbeiderklasse I alle land om å bekjempe krigen er fraværende. De er derimot positive til engelske og franske militær fremgang samtidig som de forholder seg kritiske til dårlig militær taktikk/ strategi. Etter min mening kommer det klart fram at de så på en russisk seier som et mye større onde enn en fransk-britisk seier. I den fransk-tyske krigen, som varte fra juli 1870 til januar 1871, etterfulgt av etableringen av Pariserkommunen, tok M&E klar stilling for Prøysen. «På tysk

Fra Baselkongressen i 1912.

«poenget er at det ikke finnes noen omfattende drøfting av hva en nasjon er».

side er krigen en forsvarskrig; men hven satte Tyskland i den posisjon at de måtte forsvare seg? Hvem muliggjorde Louis Bonapartes angrep på Tyskland? Jo, det var Preussen! Det var Bismarck som samarbeidet med nettopp den samme Louis Bonaparte for å knuse den folkelige motstanden hjemme og annektere Tyskland til Hohenzollern-dynastiet.»5 Det fremgår øyensynlig at M&E mente krigen skiftet karakter til en «rent dynastisk krig (ibid) etter at Luis Bonaparte den III tapte slaget ved Sedan og Prøysen . For meg er det vanskelig å forstå at en kan se på et prøyssisk angrep som en forsvarskrig. Krigen førte til Tysklands samling, som igjen førte til at den tyske arbeiderbevegelsen ble en mektig kraft i en nasjonalstat, men berettiger alt dette støtte til en angrepskrig? Engels skrev at man må støtte Prøysen så lenge det var et «forsvar av Tyskland», for deretter å føye til i en parentes at det ikke «utelukker en militær offensiv». Willhelm Leibknecht (Karl Liebknechts far) ønsket å stemme mot krigsbevilgningene, men ble overtalt av ledende medlemmer av

SPD til å stemme avholdende. Engels var veldig kritisk til WLs krigsmotstand i et langt brev til Marx datert den 15. august 1870. Engels mener at selv om WL sine argumenter isolert sett var riktige, så skulle de ikke få overskygge den helt avgjørende saken: - nemlig tysk samling. Dette at et angrep blir forsvar åpnet senere for at høyresiden i SPD kunne hevde at invasjonen i Belgia og Frankrike var nødvendige «defensive tiltak» i en krig mot hovedfienden/hovedsaken, Russland.

Dette at tsarismen framsto som det største ondet, kom også fram i den tyrkisk-russiske krigen som startet i 1877. Bakgrunnen var et opprør fra kristne slavere i Bosnia og Hercegovina som førte til en krig mellom Tyrkia og Serbia&Montenegro i 1876. Russland erklærte krig mot Tyrkia i 1877. M&E holdt med Tyrkia under hele krigen. De gikk inn for at England, Frankrike og andre europeiske land skulle ta del i krigen på Tyrkias side. Da den konservative regjeringen til Disraeli ba parlamentet om seks millioner pund som forberedelser til

en krig mot Russland, mente M&E helt klart at de to fagforeningslederne som satt i parlamentet skulle ha stemt med de konservative for krigskredittene og ikke sammen med liberalerne mot dem.

Engels om den kommende krigen

På kongressen til den 2. internasjonalen i Basel i 1891 ble det diskutert hva man skulle gjøre dersom det brøt ut en ny inter-imperialistisk krig. En nederlandsk delegat, Nieuwenhuis, foreslo en generalstreik som løsning. Den tyske delegasjonen stemte imidlertid ikke for generalstreik, og Engels støttet deres standpunkt. Etter kongressen drøftet Engels i brev til ledere av SPD ulike scenarier for en inter-imperialistisk krig i Europa, og han endte opp med å støtte revolusjonær defensisme, dvs. retten til å forsvare seg ved angrep, inkludert behovet for å bygge opp et verneplikts- og militsbasert, demokratisk nasjonalt forsvar. Sammenfatningen av denne brevvekslingen ble publisert i det franske partiets teoretiske tidsskrift i 1892 under tittelen «Sosialisme i Tysk-

Marx og Engels.

«Engels endte opp med å støtte revolusjonær defaitisme, dvs. retten til å forsvare seg ved angrep, inkludert behovet for å bygge opp et verneplikts- og militsbasert, demokratisk nasjonalt forsvar»

land». Her skrev Engels blant annet at «… dersom Russland starter en krig, så vil vi bekjemp dem hardt, vi vil bekjempe russerne og deres allierte, uansett hvem de er». Artikkelen og diskusjonen som fulgte viste at både det franske og tyske partiet var enige om retten til å forsvare sitt eget land, og at man spesifiserte hva man skulle gjøre hvis ens eget borgerskap gikk til krig. Plekhanov var den eneste som argumenterte for defaitisme i debatten, da han sa at dersom den tyske hæren krysset grensene våre, så ville de komme som frigjørere, akkurat som Napoleons hær gikk inn i Tyskland ... for å bringe folket frihet. Dette er den eneste mulige formen for defaitisme. Man ønsker - og arbeider på ulike måter for - at ens egne herskere skal tape og at det andre landets herskere skal vinne. Vi ser at Napoleon-krigene er et viktig referansepunkt, og da støtter man det progressive borgerskapet mot et feudalistisk regime, selv om borgerskapet er angriper. Man fører ikke en nasjonal selvstendighetskamp mot det.

Den russisk-japanske krig 1904 –1905

Jeg vil ikke gå inn på bakgrunnen for denne krigen, men beskrive Lenin og bolsjevikenes syn på defaitisme. De ønsket tsarismens nederlag og Japans seier fordi et nederlag for tsarismen, som det "minste ondet", ville føre til en politisk krise i Russland som kunne utløse en revolusjon,

og forhåpentligvis spre seg til Tyskland, Frankrike og England. Lenin så på tsarismen som tilbakeliggende og på Japan som et progressivt kapitalistisk land. Mensjevikene og Trotskij mente på sin side at arbeiderklassen i begge land burde ha kjempet mot krigen siden den bare handlet om kontroll over en del av Kina. Krigen hadde foreløpig ikke noe element av nasjonal frigjøringskrig. Dette var holdningen til flertallet i den 2. internasjonalen, noe som ble illustrert på kongressen i Amsterdam i august 1904 da Plekhanov, nestor i det russiske partiet, og Katayama, delegat for det japanske partiet, håndhilste og uttrykte at de kjempet mot sitt eget lands deltagelse i krigen, til stormende applaus fra salen. Selv om dette kan se ut som Lenins revolusjonære defaitisme, er den vesentlig forskjellig; siden krigen hverken ble ført på japansk eller russisk territorium, så hadde ingen av landene noen rett til å forsvare seg. Hvis arbeiderpartiet i ett av landene hadde lykkes i å få sine egne herskere til å trekke seg ut av krigen, ville det styrke krigsmotstanden i det andre landet. Siden det er vanskelig å forutsi styrken i krigsmotstanden, kunne en slik anti-krigslinje ha ført til at ett av landene seiret, men mange liv ville bli spart og arbeiderpartiene i begge land ville deretter støtte det kinesiske folkets rett til nasjonal frigjøring.

Den første verdenskrigen

I årene etter Engels død, da opptrappingen til første verdenskrigen var i full gang, avholdt den 2. internasjonalen tre kongresser: i Stuttgart (1907), i København (1910) og Basel (1912), der faren for krig var et viktig diskusjonspunkt. Her ble det vedtatt at arbeiderbevegelsen skulle forsøke å hindre krig med politisk og økonomiske aksjoner. Venstrefløyen - som inkluderte Lenin, Luxemburg og venstremensjevikenes leder, Martov, - fikk vedtatt massestreik6 og annen utenom parlamentarisk virksomhet, men det er verdt å merke seg at skillet mellom rettferdige, nasjonale kriger, skillet mellom angripere og angrepne, ikke ble diskutert. I Stuttgart ble det foreslått av en fransk delegat, Hervé, at «militærstreik og opprør» var det eneste mulig svar fra arbeiderbevegelsens side «uansett fra hvilken side» en krigserklæring måtte komme (Kissin, p.138). Dette forslaget ble nedstemt med et overveldende flertall og Lenin mente at forslaget viste en fullstendig feilaktig, mekanisk forståelse. Det kan høres ut som en berettiget kritikk, men det ble ikke reist noen «hovedfienden er alltid i eget land» parole fra venstrefløyen på kongressen.

Etter min mening ga derimot ingen av disse resolusjonene noen solid teoretisk begrunnelse for at arbeiderpartier kunne anse at nasjonen var angrepet og dermed hadde rett til selvforsvar, - ikke minst siden Bismarcks angrep på Frankrike – som

«Det kan høres ut som en berettiget kritikk, men det ble ikke reist noen «hovedfienden er alltid i eget land»parole fra venstrefløyen på kongressen»

riktignok hadde erklært krig etter en provokasjon fra Bismarck – angivelig kunne betegnes som forsvar. I det tyske partiet var det særlig August Bebel som gjorde forskjellen mellom en angripende stat og en stat som forsvarte sitt territorium til et viktig, ja avgjørende moment for hvordan arbeiderbevegelsen skulle forholde seg til en krig. Kautsky kom imidlertid til motsatt konklusjon i 1907 om at siden borgerskapet kunne lure arbeiderklassen i alle land til å tro at de var ofre for angrep, og siden det kunne være vanskelig å avgjøre hvem som var angriper, måtte en først og fremst ta utgangspunkt i hvilken utgang på krigen som best tjente det internasjonale proletariatets interesser. Bebel var uenig i at det var så vanskelig å avgjøre hvem som var den aggressive staten.

Plassen tillater ikke en utførlig drøfting av årsakene til SPDs stillingtagen for krigskredittene, men etter min mening ser en veldig klart at høyrefløyen i SPD i de første dagene argumenterte for at dette var en nødvendighet i selvforsvarets navn. Når dette ble umulig å forene med faktumet om at Tyskland okkuperte Belgia etter å ha blitt nektet fritt leide for å krige mot Frankrike, samlet man seg om at tsarismens seier var det største onde for den europeiske arbeiderklassen. En annen viktig lærdom angår partidisiplin, si-

den Karl Liebknecht og flere andre bøyde seg for partidisiplinen og stemte for krigskredittene, noe de ikke burde ha gjort. Det var store anti-krigsdemonstrasjoner i Tyskland som var rettet mot Østerrike-Ungarns aggressive politikk overfor Serbia. Denne antikrigsbevegelsen hadde ingen klare ledere i de første, avgjørende måneder. Kautsky, som ikke satt i Riksdagen, men hadde stilling som rådgiver, var også mot krigskredittene, men holdt sin mening skjult i de første, kritiske månedene, så vidt jeg kan se. Lenin trodde først at en utgave av Vorwärts, SPDs hovedorgan, som han mottok, var en forfalskning laget av den tyske overkommandoen. Hva hadde Lenins taktiske plan vært hvis han hadde fått vite at Kautsky, sammen med Liebknecht og flere andre, var motstandere av krigskredittene? Slik det så ut den gang var det et totalt forræderi.

Serbia, Trotskij og krigskreditter

Alle i den europeiske arbeiderbevegelsen var enige om at Serbia var truet av Østerrike-Ungarn (Ø-U) fordi Serbia var i første linje for nasjonal frigjøring av slaverne i Ø-U. Derfor var det ingen uenighet om at i tilfelle krig, ville Serbia kjempe en rettferdig krig. Trotskij skrev at «… fra det øyeblikk Ø-U bragte spørsmålet om sin og Serbias skjebne til slagmarken, kunne sosialister ikke lenger ha den minste tvil

om at sosialt og nasjonalt framskritt ville bli mye hardere rammet i Sørøst-Europa av en Habsburg seier enn en serbisk seier. Selvfølgelig var det fortsatt ingen grunn for sosialister til å identifisere seg med hensiktene til den serbiske armeen. Det var den tanken som gjorde at de serbiske sosialistene, Ljaptchevitch og Katzlerovitch, tok det modige standpunktet og stemte mot krigskredittene.»7

At de serbiske sosialdemokratene stemte mot krigskredittene, blir av de fleste tolket som om partiet dermed stod for en defaitistisk linje, men det er langt fra opplagt. For det første var det langt fra unison enighet om at det var riktig og/eller viktig å stemme mot dem. Partiets leder døde ved fronten og han ble aldri fremstilt som noen renegat fra partilinja. Verken Draper, Kissin eller Trotskij drøftet hva det serbiske folket gjorde. Alt tyder på at det serbiske folket gjorde heroisk motstand og påførte Ø-U tre nederlag høsten 1914. Wikipedia oppgir kilder som hevder at Ø-Us nederlag var en av de største overraskelsene i moderne militær historie. Dette til tross for at Serbia var veldig fattig og hadde en dårlig utstyrt armé. Serbia hadde ikke moderne rifler til alle mobiliserte. Serbia fikk høsten 1914 militær støtte fra Frankrike og Russland. Skulle den franske og russiske arbeiderklasse gå

«En kan fortsatt gå mot krigsbevilgningen fordi man stiller krav om demokratisering av militæret før man vil gi det penger. Akkurat som en kan være mot kjøpene av F-35 fordi man er for å bruke disse midlene på å bygge opp et vernepliktsbasert, demokratisk, rent defensivt forsvar av Norge»

mot denne militære støtten? Spørsmålet om hvorvidt støtte til Serbia ville ha vært en «dødssynd» kan diskuteres, da venstrefløyen i østeriske og tyske gikk inn for sitt eget lands tilbaketrekning («nederlag»), en tilbaketrekning som sannsynligvis ville bli framskyndet av militære nederlag. En kan fortsatt gå mot krigsbevilgningen fordi man stiller krav om demokratisering av militæret før man vil gi det penger. Akkurat som en kan være mot kjøpene av F-35 fordi man er for å bruke disse midlene på å bygge opp et vernepliktsbasert, demokratisk, rent defensivt forsvar av Norge.

Trotskij og Luxemburg gikk begge to inn på det grunnleggende feilaktige synet til SPDs høyrefløy om at Tyskland førte en defensiv krig. Trotskij siterte Engels brev til Marx fra 31 juli, 1870, hvor han skrev at «Det er en god ting at Frankrike angrep tysk jord først. Hvis Tyskland slår tilbake invasjonen og følger opp med å invadere, da vil det ganske sikkert ikke skape det samme inntrykket som hvis Tyskland hadde marsjert inn i Frankrike uten en forutgående invasjon.» Den 2. august gikk franske tropper inn i Tyskland, Tyskland invaderte Frankrike 4. august.8 Trotskij så at det er et problem med at ikke Tyskland avsluttet krigen når den franske invasjo-

nen var slått tilbake og at M&E støttet den tyske invasjonen til slaget ved Sedan. Dermed kan en ikke bruke invasjon i motsetning til forsvar av eget territorium som noe avgjørende kriterium.

Trotskij ender dermed følgende opp med omtrent samme konklusjon som «renegaten Kautsky»:

«Det er overflødig å legge til at Serbia og Montenegro, Belgia og Luxemburg også kunne ha framskaffet bevis på den defensive karakteren til deres politikk. På den måten var alle stater defensive, ingen var aggressorer. Men hvis dette er tilfelle, hva er da meningen med motstridende påstander om defensive og offensive krig overfor hverandre. Kriteriene som brukes i slike tilfeller varierer veldig, og er ofte ganske usammenlignbare. Det som er av fundamental betydning for oss sosialister er spørsmålet om krigens historiske rolle. Er krigen ansett for effektivt å fremme produktivkreftene og statsapparatet og framskynde styrkingen av arbeiderklassen, eller er det motsatte tilfelle: at krigen bli en hindring? Denne materialistiske vurderingen av kriger står over alle formelle eller eksterne betraktninger, og har i sin natur ingen forbindelse til spørs-

målet om forsvar eller aggresjon. … Når Engels sa at Tyskland var på defensiven i 1870, hadde han sist av alt de umiddelbare politiske og diplomatiske omstendighetene i tankene. Det avgjørende faktum for ham var at Tyskland i den krigen kjempet for sin rett til nasjonal enhet, som var en nødvendig betingelse for den økonomiske utviklingen og for forankringen av sosialismen i proletariatet. Dette på samme måte som de kristne folkene på Balkan førte en forsvarskrig for sin rett til nasjonal utvikling mot det utenlandske styret.»

Når kriteriet for en defensiv krig eller en krig for nasjonal krigføring blir undergravd ved at man kaller offensive bakkeoperasjoner på andre staters territorier for defensiv krig, dvs. at det får en sekundær status i forhold til en analyse av hva som tjerner arbeiderklassens interesser, blir det vanskelig å utarbeide en samlende linje for handling. For det å definere hva som er i arbeiderklassens «egentlige» interesse er ikke et enkelt spørsmål en kan sette to streker under – og det er bare ett svar.

Lenins revolusjonære defaitisme I pamfletten «Sosialismen og krigen»” (1915) skrev Lenin under overskriften «Falske henvisninger til Marx og Engels»

Serbisk infanteri under første verdenskrig.

følgende om å bruke begrepene «rettferdig, defensiv krig» for nasjonal frigjøring: «Å anvende vurderingen av denne borgerlig-progressive og nasjonal frigjørende krigen [første del av den Franko-prøyssiske krig) på den nåværende imperialistiske krigen, betyr å gjøre narr av sannheten.»

Her mener jeg Lenin tar alt for hardt i, for Marx og Engels fordømte krigen etter slaget ved Sedan som en dynastisk krig. Tyskland tvang Frankrike til å betale krigserstatning og de annekterte Elsass-Lothringen (Alsace Lorraine). I 1970 var både Frankrike og Tyskland kapitalistiske land: en gammel og en ung imperialistmakt. Lenins problemer med å få Marx og Engels sin analyse til å stemme overens med hans revolusjonære defaitisme (RD) ble påpekt ikke bare av «fiender», men av en bolsjevik som stod Lenin nær, Inessa Armand. Jeg skal ikke her gå inn i en detaljert kritikk av Lenins RD. Den jobben er gjort av Hal Draper. Det motsetningsfylte ved både å gå inn for retten til nasjonal uavhengighet og på samme tid ønske sitt eget lands herskere nederlag i krigen, i praksis, å ønske en seier til angriperne, er åpenbar. Dette var grunnen til at Lenin ikke engang overbeviste sine nærmeste om at RD var korrekt. Det er viktig å skille mellom alt det som var riktig i Lenins antikrigslinje og RD. Det avgjørende er å ikke ha noen tillit til ens eget borgerskap9, ikke nære illusjoner om borgerskapets

fredsvilje eller vilje til å forsvare demokratiet. Det er her høyresosialdemokratene i den 2. internasjonale sviktet. I ettertid er det å stemme for krigsbevilgninger blitt gjort til et viktig kriterium på en riktig linje, det er blitt et symbol på at en ikke har illusjoner om eget borgerskap, - og riktignok er det en viktig indikator, men ikke mer enn en pekepinn. For høyresosialdemokratene fører ikke en politikk for nasjonalt forsvar. I Frankrike ville de ikke avslutte krigen før den tyske imperialismen var «knust». I Tyskland ville de ikke avstå Elsass-Lothringen, til tross for at Marx og Engels var helt klar i sin fordømmelse av den anneksjonen. De tyske høyresosialdemokratene ville ikke engang holde en folkeavstemning. Lenin har helt rett i at det er fatalt å gå inn i en borgerlig regjering, slutte «Burgfrieden», gå inn i «L’union sacré» og arbeide mot streiker og andre former for klassekamp under krigen. Motstanden og kritikken av RD, både innad i bolsjevikpartiet men også fra Trotskij og Luxemburg, var nettopp at det fantes en reell revolusjonær defensisme som ivaretok arbeiderklassens interesser i å forsvare det geografiske området hvor den er organisert mot imperialistisk undertrykking. Denne reelle revolusjonære defensismen innebærer et strengt forsvar der en strengt holder seg innenfor egne grenser, der en alltid fører krigen på en måte som klarest mulig viser at det er en defensiv krig. Ikke minst ved at man har

en klar fraterniseringslinje, dvs. unngår enhver demonisering og kollektivisering av skyld hos den angripende imperialistmaktens folk. En revolusjonær defensisme innebærer også at man kan gi militær hjelp til rettferdige kriger. Hvorvidt det skjer bare som materiell hjelp, eller ved at man oppfordrer til «internasjonale brigader» som i Spania, må avgjøres ut fra den aktuelle situasjonen og hva som øker krigsmotstanden mest i det angripende landet/alliansen. Det er en slik linje Trotskij og Luxemburg tar til orde for, dessverre ikke på noen helt konsekvent måte. Det er ikke overraskende gitt at selv Lenin ble overrasket over det totale «sviket», samt uklarhetene og inkonsistensene mellom de ulike variantene - fire stykker mener Draper, som er langt større enn Luxemburgs uklarheter når det gjelder retten til nasjonalt selvforsvar, som igjen henger sammen med Luxemburgs syn på nasjoner og deres mulighet og dermed rett til sjølstendighet.

Den «ærlige», proletære defensismen

Det er denne defensismen som Lenin møter når han kommer tilbake til Russland våren 1917.

I april 1917 skriver han:

«Når jeg snakket om den 'samvittighetsfulle' ["ærlige"] massen av revolusjonære defensister, så hadde jeg ikke en moralsk

Stalin, Lenin og Kalinin i 1919.

kategori i tankene, men en klassedefinisjon. Klassen som er representert i arbeider- og soldatrådene er ikke interessert i en rovkrig. I Europa er det annerledes. ...»10

Draper avbryter sitatet for å innvende: Hva! Er arbeiderklassen i Europa interessert i en imperialistisk plyndringskrig? Men nei: Lenin har akkurat hoppet over i en annen tankebane og går rett over på følgende:

«...I Europa blir folket undertrykt, og til og med de mest opportunistiske pacifistene blir ofte trakassert enda mer enn oss, Pravdistene .. Her setter representantene til(i?) arbeider- og soldatrådene revolusjonær defensisme ut i livet, ikke gjennom vold, men ved den tillit representantene for arbeider- og soldatrådene har vunnet blant massene. Hele Europa er én stor militær fengselslfangeleir (eller et stort militært fengsel). Kapitalismen hersker grusomt der. Overalt i Europa bør borgerskapet bli styrtet, ikke forhandlet med. I Russland er soldatene bevæpnet; de lot borgerskapet forføre dem da de tilsynelatende kun gikk med på å 'forvare seg' mot Wilhelm. I Europa finnes det ikke en 'samvittighetsfull' revolusjonær defensisime av den typen vi har i Russland, folket i Europa har overlevert makten til borgerskapet på grunn av uvitenhet, inaktivitet, tilvenning til pisken og tradisjon.»11

Revolusjonær defaitisme – utelukkende et våpen i kampen mot «trotskismen»

Draper viser i detalj at Lenin etter 1917 og til sin død ikke nevnte RD. RD inngikk ikke som en viktig del av den 3. internasjonales politiske grunnlag. Hverken Liebknecht eller Luxemburg støttet RD. Det er i det hele tatt tvilsomt at d agens venstreside ville ha hatt kjennskap til RD, var det ikke for kampanjen mot Trotskij. RD ble nemlig en viktig del av denne våren 1924. Sett i ettertid burde kanskje Trotskij ha klargjort motsetningene mellom ham og Lenin, men det er forståelig at han ikke gjorde det. Senere presenterte Trotskij Lenins RD som sin egen gjennom å utnytte dens uklarheter. Men dette var ikke avgjørende på punktet om det legitime ved nasjonalt selvforsvar. Trotskij skriver helt på slutten av sitt liv om den revolusjonære venstresida og krigen på følgende måte:

«Oppmerksomheten til den revolusjonære fløyen var fokusert på spørsmålet om forsvaret av fedrelandet. De revolusjonære gav naturligvis et negativt svar. Dette svaret var helt korrekt, men dette rent negative svaret kunne bare tjene som basis for propaganda og skolering av kadere, ikke til å vinne massene som fryktet en fremmed okkupant. Bolsjevikene utgjorde 4/5 deler av den proletariske avantgarden,

dvs. av arbeidere som deltok i det politiske liv (aviser, valg osv.). Etter Februarrevolusjonen gikk den uinnskrenkede makt over i defaitistenes hender, mensjevikene og de sosial-revolusjonære. Riktig nok erobret bolsjevikene flertallet av arbeiderne i løpet av åtte måneder, men den avgjørende faktoren i denne erobringen var ikke motstanden mot forsvaret av fedrelandet, men slagordet «All makt til sovjetene» - og bare dette revolusjonære slagordet. Kritikken av imperialismen, dens militarisme, fornektelsen av forsvaret av det borgerlige demokratiet osv. Kunne aldri ha fått det overveldende flertallet av folket over på bolsjevikenes side.»12

Selv august 1940 så klarte ikke Trotskij å si rett ut at RD var feil. For sannheten var at Lenin forble isolert på spørsmålet om RD. Det var ikke noe som var grunnlag for skolering av kadrene. Både bolsjevikene i utlandet og i Russland godtok aldri en klar RD linje. Bolsjevikene i Dumaen forsvarte den ikke. I praksis gjorde den det vanskeligere for vanlig folk å gå over til bolsjevikene.

RD og makten over sinnene

Gitt høyresosialdemokratenes svik, gitt sentristenes (Kautsky, Martov) feil på avgjørende punkter, så ble det bolsjevikene og dermed Lenin som framstod som dem som hadde «reddet sosialdemokratiets ære», noe Luxemburg påpekte i «Den rus-

«Hverken Liebknecht eller Luxemburg støttet RD. Det er i det hele tatt tvilsomt at dagens venstreside ville ha hatt kjennskap til RD, var det ikke for kampanjen mot Trotskij».

siske revolusjon». Det avgjørende problemet med dette var at forsvaret av arbeiderklassens politiske arena, nasjonalstaten, kom i vanry.

Rosdolskij bemerker i sin oppsummering, skrevet på 1960-tallet, men først trykt I 1973:

«… at av alle de krigførende landene, så var det bare serberne som fortsatt kjempet for nasjonal sjølstendighet, men man må alltid være i stand til å skille helheten fra enkeltelementene! Det ‘nasjonale element’ i den østerriksk-serbiske krigen var et fullstendig sekundært problemstilling som ikke angikk den allmenne imperialistiske karakteren til krigen.13»

Dette at man hadde rett til å forsvare seg, var ikke det samme som at man måtte/ skulle forsvare seg. Det er sjølsagt ikke noen automatikk her. Problemet med Lenins og Rosdolskijs syn er det ikke blir drøftet hvorfor det var feil av det serbiske folket å kjempe mot Ø-U. Begge to hinter til at det kunne utløse en europeisk storkrig, men det argumentet er snodig, for den grunnleggende analysen er jo at stormaktene vil føre rivaliseringspolitikken med militære midler – og finner et påskudd før eller siden14, om nødvendig, - som Tonkin-episoden eller Iraks «weapons of mass destruction».

Det problematiske er at siden det alltid er et element av imperialistisk rivalisering og av nasjonalt forsvar i de aller fleste kriger, så fører denne logikken til at man veldig lett ser det nasjonale elementet som så underordnet at man ikke støtter den rettferdige, folkelige motstandskampen. Det er ingen automatikk mellom å støtte den nasjonale motstandskampen og det å slutte borgfred med eget borgerskap, eller å framstille det som om man forsvarer demokrati osv. For å sette det på spissen: det at de to serbiske sosialdemokratene stemte mot krigskredittene spiller liten rolle hvis de deltok i - og mobiliserte til - motstand mot angrepet fra Ø-U.

Rosdolskij kommenterer Trotskijs «The International and the War», som Trotskij skrev i september 2014, på følgende måte:

«Nå er det et sted i denne teksten hvor Trotskij erklærer at det er “Frankrikes plikt å forsvare sitt territorium og sin uavhengighet mot den tyske offensiven”, selv om han bare noen sider senere fordømmer de franske sosial-patriotene, som når krigen brøt ut tok på seg sine røde bokser og skulle frigjøre Tyskland. Tilhengere og biografer er tause om dette, som om en slik vakling på grunn av umiddelbare inntrykk skulle forringe minnet om den store revolusjonære.»15

Etter min mening er det ikke noen motset-

ning her. Det er ikke forsvaret av territoriet Trotskij fordømmer. Han fordømmer at de inngår en «hellig allianse» (l’union sacre) med borgerskapet, at de krever at Tyskland må demilitariseres («knuses») –dvs. gikk inn for den typen Versailles-fred som måtte gi – og ga - folkelig støtte for revansjistene/nazistene i Tyskland. Trotskijs kritikk av at de stemte for krigsbevilgningen er ikke inkonsistent, for denne stemmegiving var en del av det å oppgi all politisk selvstendighet og klassekamp. Dette i motsetning til serberne, som stemte mot krigsbevilgningene, men som høyst sannsynlig kjempet for nasjonal sjølstendighet. Noe Lenins RD ikke gikk inn for.

Revolusjonær defaitisme og den andre verdenskrig

Når en skal vurdere hva stalinister og revolusjonære marxister gjorde under 2. verdenskrig, er det viktig å huske forhistorien til krigen. For det første: Den katastrofale «sosial-fascisme»-teorien som gjorde at Hitler ikke ble stoppet av en samlet tysk arbeiderklasse. Deretter Stalins svik i Spania under antifascistiske folkefronts politikken 1934-1939, så ikke-angrepsavtalen med Hitler inkludert den hemmelige tilleggsavtalen. Denne avtalen førte til at Hitler kunne gå til krig i vest mot at han og Stalin delte Polen og Stalin kunne okkupere de baltiske landene og angripe Finland. I perioden fra september 1939 og til angrepet på Sovjet-

Det som glimrer med sitt fravær i debatten på venstresida om krigen i Ukraina er å bygge videre på de oppsummeringene til Mandel, Draper og Kissin.»

unionen, 21. juni 1941, så var krigen ifølge Komintern en ren interimperialistisk affære. Komintern serverte elementer fra Lenins ulike varianter av RD som teoretisk begrunnelse at kommunistene ikke kastet seg inn i den nasjonale motstandskampen. I følge Komintern var begge imperialistmaktene like ille, men i økende grad ble Storbritannia framstilt som den verste imperialistmakten. Det hører med til historien at Dag Solstad i «Svik Førkrigsår» fullstendig fortier denne pakten og den hemmelige tilleggsavtalen og at Putin to dager før invasjonen i Ukraina skjerpet bøter og økte fengselsstraffene til en lov fra 2021 som forbød «et hvert forsøk på å likestille Nazi-Tysklands og Sovjetunionens målsettinger under den andre verdenskrig, og likeledes å benekte den avgjørende rollen til det sovjetiske folket for seieren over fascismen.» Denne pakt-perioden står i klar kontrast til kommunistpartienes stolthet over deres rolle i motstandskampen etter 22. juni 1941 og kraftige økningen støtten blant vanlige folk. At denne motstandskampen manglet til tider et internasjonalistisk perspektiv og ble for mye rent anti-tysk, er ikke poenget i denne sammenhengen. Det viktige er at det å stille seg i første rekke i kampen for demokratiet på arbeiderklassens politiske arena, nasjonalstaten, åpenbart var i tråd med arbeiderklassens interesser. Dette er nettopp den «ærlige defensismen»

som Lenin oppdaget.

I tråd med de anti-teoretiske strømningene i vår tid har den systemkritiske venstresida i liten grad forsøkt å bruke marxistiske begreper, bruke de erfaringer arbeiderbevegelsen har fra første og andre verdenskrig i analysen av krigen i Ukraina. Riktignok blir invasjonen fordømt av de aller fleste, men er den ukrainske motstandskampen rettferdig eller er den hovedsakelige noe som tjener USAs interesser? At det kan være – og ofte erflere kriger viklet i hverandre, at ikke kan avgjøre om en krig er rettferdig bare ved å se på hvem som leder den er noe Ernest Mandel framhever i et foredrag om «Trotskistene og motstandskampen i den andre verdenskrig».17 Det som glimrer med sitt fravær i debatten på venstresida om krigen i Ukraina er å bygge videre på de oppsummeringene til Mandel, Draper og Kissin.

Kilder:

1. Ikke overraskende har Øystein Sørensen pekt på disse utsagnene for å vise totalitære trekk hos Marx og Engels. Sørensens analyse er blitt kritisert av Oscar Dybedahl. Se https://www.academia. edu/11115018/Totalitære_trekk_i_Marx_og_Engels_-_Sluttinnlegg

2. Jeg synes at Neil Davidsons bok «Nation-States Conciousness and Competition” (2016) er en god drøfting av marxistiske teorier om nasjoner.

3. https://www.marxists.org/archive/lenin/ works/1914/oct/01.htm

4. https://www.marxists.org/archive/marx/works/ subject/russia/crimean-war.htm

5. Alle sitater om denne krigen er fra https:// www.marxists.org/archive/marx/works/1871/civil-war-france/ch01.htm

6. Kissin påpeker at Engels ikke hadde så stor tro på «massestreiken» uten å belegge det direkte, (s. 137), så vidt jeg kan se.

7. https://www.marxists.org/archive/Trotskij/1914/ war/part1.htm#ch01

8. Engels’ brev til Marx er sannsynligvis datert riktig, det må sannsynligvis ha vært noen mindre angrep fra fransk side før selve invasjonen 2. august.

9. Borgerskap inkluderer her også tsarismen, den keiserlige imperialismen i Østerrike-Ungarn og Tyskland som både har føydal-aristokratiske og kapitalistiske kjennetegn.

10. Draper, Lenin and the Myth, p. 101, https://www. marxists.org/archive/draper/1953/defeat/chap5.htm

11. (ibid. s. 109)

12. https://www.marxists.org/archive/trotsky/1940/08/last-article.htm

13. https://www.marxists.org/archive/rosdolsky/1978/impwarqpeace/ch01.htm

14. Denne tesen inngår nå som «grunnsirkel» på den ytterste, teoretisk interesserte venstresida, se f.eks. Capitalism, Imperialism & War -a Marxist perspective, Niklas A. Svensson, Int. Marxist Tendency, https://www.youtube.com/watch?v=c6d5EKiPXdQ

15. https://www.marxists.org/archive/rosdolsky/1978/impwarqpeace/ch01.htm

16. https://www.lawfareblog.com/putins-memorylaws-set-stage-his-war-ukraine

17. https://www.marxists.org/archive/mandel/1976/ xx/trots-ww2.htm. Mandel går alt for lett forbi motsetningene mellom Lenin og Trotskij. I Mandels bok fra 1986 «The meaning of the second world war» mangler etter det min meningen en grundigere analyse av de ulike linjene på den ikke-stalinistiske venstresiden.

Skyttergrav fra forste verdenskrig. Foto fra State Library of South Australia.

Ny norsk venstresidepodkast

Nå er det riktignok et snaut år siden lansering, men i historisk perspektiv må det likevel kunne sies å være nytt: En norskspråklig jevnlig utkommende podkast som seriøst analyserer samtida politisk og økonomisk på marxistisk grunn. Skjønt marxistisk og marxistisk, i første episode understrekes det at de bestreber seg på å holde seg på et marxistisk analytisk nivå, og at det får være opp til lytterne å avgjøre om de har lyktes. Etter denne anmelderens mening innfrir de ambisjonene.

Podcasten det siktes til heter Hensynsløs kritikk, og drives av Oscar Dybedahl, Morten Johansen og Elise Øraker, som også er drivende krefter bak det like nyopprettede Marxistisk senter. Tittelen på podcasten er henta fra to sitater fra Karl Marx:

"Vi ønsker ikke å dogmatisk foregripe en ny verden, men bære oss inn i den nye verden gjennom kritikken av den gamle. Hvis det ikke er vår oppgave å bygge og fullføre fremtiden en gang for alle, så er det desto tydeligere hva vi faktisk må levere. Nemlig en hensynsløs kritikk av alt som

eksisterer. Hensynsløs både i den forstand at den ikke frykter sine egne resultater, og like lite frykter konflikter med herskende makter."

og

"Vår oppgave er hensynsløs kritikk, langt mer av våre påståtte venner enn av våre åpenbare fiender. Og ved å opprettholde denne posisjonen gir vi gjerne avkall på demokratisk popularitet."

Oppgaven de stiller seg er altså både å analysere og kritisere det kapitalistiske samfunnet, men også å kritisere og avsløre tannløs, utopisk eller beint fram reaksjonær venstreside-kritikk av dette samfunnet. En tilbakevendende hoggestabbe er Manifest Analyse, som Dybedahl mener viderefører en typisk sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk om samling på den nasjonale industriens grunn. Men i tematisk ulike episoder utfordrer de også mange typiske venstreside-tanker som fokuserer kritikken mot nyliberalismen,

finanskapitalen og monopolkapitalen i stedet for mot kapitalismen som sådan. Mye av dette har vært tankevekkende, og jeg har blitt tvunget til å tenke over en del standpunkter og analysepunkter jeg tidligere har tatt for gitt uten å egentlig tenke over hvor de kom fra.

På tross av at temaene ofte er tunge og behandles grundig, gjøres det likevel i en lett og ledig og tidvis humoristisk from som kler podkast-formatet godt. De tre vertene utfyller også hverandre på en god måte. Dybedahl framstår som den med den dypeste kjennskapen til Marx, mens Øraker og Johansen iblant ser seg nødt til å avbryte noen av de mest analytiske utlegningene hans for å stille oppfølgingsspørsmål og klargjøre stoffet gjennom eksempler. Dette er veldig nyttig for lytteren. Øraker presenterer dessuten ofte typiske venstresidestandpunkt og -verdier inn i diskusjonen, mens Johansen tidvis framstår som et slags «homo economicus» som spør «What’s in it for me?» når det f.eks. gjelder monopolisering eller planøkonomi. Dette

Av Aslak Storaker

«En tilbakevendende hoggestabbe er Manifest Analyse, som Dybedahl mener viderefører en typisk sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk om samling på den nasjonale industriens grunn»

gir en god dynamikk for å belyse temaene fra ulike vinkler.

En av de mest interessante episodene synes jeg var «Hvordan bekjemper vi Illuminati», som tar for seg konspirasjonsteorier og konspirasjonstenkning, samt kritikken av det. Min tolkning av det de sier er at konspirasjonsteorier får gjennomslag fordi seriøs samfunnskritikk er usynlig i offentligheten, og at den sunne skepsisen mot de herskende klasser derfor får et reaksjonært uttrykk i stedet for et progressivt. Venstreside-konspirasjonsteorier bunner ofte i en manglende forståelse av samfunnets lover, der man ser for seg at det er en liten ondsinna elite-klikk som bestemmer samfunnsutviklinga heller enn økonomiske strukturer. Kritikerne av konspirasjonsteoriene blir på sin side ofte en konservativ kraft, som sidestiller kritikk av norsk utenrikspolitikk med de som hevder at jorda er flat.

Podkast-kameratene er ikke redde for å utfordre hverken nyere eller eldre venstre-oppfatninger av samfunnet, som i episodene med de provokative titlene «Hvem er redd for finanskapitalen» og «En hyllest til monopolkapitalen». For

min del synes jeg nettopp kritikken av monopolkapitalismeteorien var interessant. Teorien hevder at kapitalismen har gått over i et monopolkapitalistisk eller finanskapitalistisk stadium der frikonkurranse-lovene fra den tidlige kapitalismen til en viss grad er oppheva. Denne teorien var på 70-tallet populær både i AKP, NKP og SV. Hensynsløs kritikk argumenterer ikke bare for at statsmonopolkapitalismeteorien er feilaktig, men at den nettopp åpner for voluntaristiske tolkninger av at verden styres av en mektig elite snarere enn av de økonomiske lovene som tvinger fram en politikk for kapitalakkumulasjon. Dersom kritikken er riktig, har den også betydelige følger for den tradisjonelle kommunistiske strategitenkninga vedrørende folkefronter og den antimonopolistiske strategi.

I de siste episodene gjør podkastvertene en gjennomgang av de økonomiske begrepene Marx bruker i Kapitalen, som kan

brukes både til egenskolering og som inspirasjon for videre studier. I motsetning til en annen ny venstresidepodcast, Mimir & Marsdal, fokuserer Hensynsløs kritikk nok mer på teori enn på praktisk politikk, som bl.a. gjenspeiler seg i podkastepisoden «Venstrepopulismen holder i praksis, men fungerer den i teorien?». De argumenterer til gjengjeld overbevisende for at en forutsetning for god praksis er å ha en riktig teoretisk forståelse av det kapitalistiske samfunnet vi lever i. Som Johansen erklærte på et møte i regi av Marxistisk senter i Oslo, «Du kan kompromisse i praksis, men aldri i teorien».

Podkasten kan høres på ulike internettbaserte plattformer for podkaster. Du finner den ved å søke etter «Hensynsløs kritikk» i din foretrukne søkemotor.

Anmelderen er svirebror med opptil flere av de omtalte podkastvertene.

«Du kan kompromisse i praksis, men aldri i teorien».

Politiske generasjonssamtaler

Dette er en bok som passer meg godt. Den handler om en gammel mann på rundt min egen alder som er mye sammen med et barnebarn. Jeg går rett inn i settingen.

Det som nok er uvanlig og som utgjør bokas tema, er at de begge er så politisk interessert og kan snakke om det sammen. Helt fra Jørgen var liten har han vært vitebegjærlig og morfar har nok hatt stor glede av å fortelle og formidle. Boka gjengir samtaler fra 2021, året det var stortingsvalg og Jørgen skulle stemme for første gang. De tar opp en mengde saker som er aktuelle, og de går grundig inn i temaene med både samtale om hva de tenker, men også videre med gjennomgang av relevante artikler og studier fra nett. Merkelig nok er de mye enige, kanskje fordi de har samme verdigrunnlag, at fellesskapet settes foran individet og at kapitalis-

men er det største ondet. Begge er svært tydelige på det de mener. Det er helt herlig å lese omtalen av Jens Stoltenberg i kapittelet «Sosialdemokratiets vending». Beskrivelsen avsluttes med at «Landsfader Gerhardsen roterer i graven».

Morfar starter med å fortelle om Jørgens oldefar, Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956), en kjent politiker og samfunnsdebattant. Han var uredd, steil, og en stor folketaler. Han startet Samfunnspartiet som hadde en representant på Stortinget i 7 år. Oldefar var gartner og hans erfaring med planter inspirerte til et helhetlig og økologisk syn på verden. Han trodde ikke på klassekamp, men mente derimot at individuell åndelig opprustning ville gi et bedre samfunn. De 10 bud var det viktigste å leve etter.

Både Jørgen og Morfar har satt seg inn disse tankene og de er bakgrunn for mye av deres egen diskusjon. Men de tar egne vurderinger og ser f.eks. på klassekampen som en nødvendig forutsetning for en bedre verden.

Jørgen sier den viktigste verdien for ham er rettferdighet. Kanskje derfor han mener Norge må ta inn 657 flyktningfamilier fra Libya, samme som antall bomber Norge slapp over landet. Han er sint og fortvilet over NATO som skulle være en forsvarsallianse, men har utviklet seg til det motsatte.

Oldefar Brochmann var pasifist. Han skrev brev til Hitler før krigsutbruddet for å hindre våpenbruk. Morfar forteller også at Kronprins Olav skrev til Prinsen av Wales for å be England samarbeide med Tyskland for å få fred i Europa.

Samtalene mellom Morfar og Jørgen fant sted før Russlands angrep

«Han er sint og fortvilet over NATO

som skulle være en forsvarsallianse, men har utviklet seg til det motsatte»

Av Karen Ragnfrid Storaker

Av Jørgen Brochmann Klyve og Arne Klyve.

på Ukraina. Jeg skulle gjerne visst hvordan de stiller seg i den nåværende debatten om våpenleveranser fra Norge til Ukraina.

De er begge kritiske til NATO og Norges innsats i kriger som har ført til enorme lidelser og vanvittig pengebruk.

Boka tar opp så mange interessante og viktige spørsmål at jeg ikke kan skrive om alle. Men må nevne sam-

talen om Israels apartheidliknende politikk overfor palestinerne, der Jørgen ser på tostatsløsningen som et umulig prosjekt, og refererer til et avisinnlegg som forestiller seg en sekulær stat der arabere og jøder lever sammen som likeverdige innbyggere.

Klima og miljø reddes ikke bare av å kjøre el-bil eller spise vegetarmat, men må sees i sammenheng med kapitalismen, for den ødelegger

kloden.

Morfar og Jørgen er begge svært heldige som har hverandre og denne felles interessen for politikk. Det er nok ganske unikt.

17-71 er en lett bok å lese når man er politisk enig i grunnholdningen. Men hadde jeg vært skikkelig kapitalist og NATO-tilhenger mm., så tror jeg nok den hadde bidratt til ganske mye irritasjon.

Avslutningsvis snakker Morfar litt om det å være i siste del av livet der hver dag mer er en dag mindre, men at han gleder seg over de dagene han får. Jørgen spør om han angrer på noe i livet, og det gjør han, men utdyper det ikke. Jørgen spør også om Morfar tror på et liv etter døden, noe han svarer benektende på. De samtaler videre om at religion kan være trøst for folk, men også drivkraft for krig. Jørgen sammenlikner tro på religion med tro på konspirasjonsteorier.

Også i denne private troen er de tydelige på sin overbevisning.

Akkurat denne siste samtalen kunne jeg gjerne vært med dem og spunnet videre på. At Jesus, som de tidligere har omtalt som en samfunnsopprører og de fattiges forsvarer, ikke er bare det, men også en levende kraft i dag.

«Morfar og Jørgen er begge svært heldige som har hverandre og denne felles interessen for politikk. Det er nok ganske unikt.»

Om hva Rudolf Nilsen og hans tid kan si oss i vår egen samtid - en bokanmeldelse forlenget til et essay

for det meste hans urbane dikt om byen og hans kjærlighetsdikt som i dag trekkes fram for ungdommene. De blir løftet fram med god grunn. I likhet med de to andre Nilsen var han i høy grad en sanger om storbyens dybder og klang. Det er likevel grunn til å understreke at Jon Arne Corell har en annen grunn for å skrive denne boka enn å studere og hylle Nilsens dikteriske storhet.

Rudolf Nilsen er en del av en trio av Oslo-diktere med samme navn. I tillegg til han som ofte lyder under tilnavnet Rulle, har man jo Lillebjørn Nilsen og ikke minst Joachim Nilsen. Alle tre skrev om Oslo, og til en viss grad skrev samtlige om sentrallyriske tema. Slike tema som kan samles under klisjeen havet, døden og kjærligheten. Selv om det kanskje er mest om havet i overført og metaforisk betydning hos alle tre. Samtlige Oslo-diktere med Nilsen eller Nielsen i navnet skrev altså om eksistensielle tema. I tillegg til dette var selvsagt også Rudolf Nilsen en som med en lett omskriving av Nordahl Griegs ord: Gikk inn i sin tid. Det politiske og det samtidige ved Nilsen er viktig.

Som dikter ser det ut som Rudolf Nilsen står sterkt innenfor den norske kanon. En høy forekomst av hans dikt i norskbøker for elever i dagens videregående skole synes å tyde på det. Likevel er det vel

Rudolf Nilsen ble av en annen biograf, Martin Nag, betegnet som arbeiderklassens geni. Det er nok en treffende karakteristikk. Rulle vokste opp i trange kår med en mor som enslig forsørger i Oslos arbeiderstrøk. Hans ungdom falt sammen med den russiske revolusjons første tiår. Han fant et rom for utfoldelse av sitt store talent for skriving innenfor den radikale

arbeiderbevegelsen. Han hentet også inspirasjon og motiver fra folkelig kristendom. Corell nevner at han fortsatt stemte i med glede i røsten når bestefar og moren sang salmer ute på den ferieboligen de hadde leid på åremål i Aurskog-Høland. Dette var på et tidspunkt der Nilsen også skrev hyllestdikt til Lenin. Eksemplet viser at han hadde flere sider.

Nilsen fikk en fremtredende rolle når den kommunistiske dagspressen skulle bygges opp etter bruddet med DNA i 1923. Nilsen kjente og bevegde seg tidlig blant de store i Oslos åndsliv og politisk liv. Det at han kom fra små kår hindret han ikke å utfolde seg med full kraft. Døden inntraff mens han bare var 28 år. Corell gir oss en forklaring på hvorfor dette skjedde. Det hele ser ut til å være resultat av uflaks. På impuls hadde han dratt av gårde på en reise til Frankrike og Spania med to venner. Enda mer tilfeldig var det vel at han tilfeldigvis ble smittet av den fatale sykdommen tuberkulose på turen. Han etterlot et diktverk som er imponerende stort og omfattende. Hans journalistiske arbeid er ennå ikke godt nok dokumentert. Denne skriveren venter på at hans spalter og kommentarer i Norsk Kommunistblad en dag blir samlet og gjort tilgjengelig i en bok.

«Som dikter ser det ut som Rudolf Nilsen står sterkt innenfor den norske kanon»

Av Nils Ole Hagen

«Rudolf Nilsen - Arbeiderklassens poet» av Jon Arne Corell.

Beretningen til Corell om Nilsen er fortalt i litt forskjellig språktone og takt. Av og til bærer deler av boka preg av at han tar i bruk skjønnlitterære virkemidler. På denne måten skal vi som leser komme nærmere personen Rudolf Nilsen. Kildene han har tatt i bruk spenner vidt og mangfoldig. Det dreier seg blant annet om flere intervjuer og samtaler med enken etter Rudolf Nilsen fra omkring 1975. Utover det har han lest alt han kan finne av relevante personlige brev og annet som ligger lagret i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo. Andre arkiv og andre kjente personer som utgjorde Rudolf Nilsens miljø er også saumfart. I tillegg virker forfatteren godt orientert i den ganske omfattende litteraturen, ikke minst memoarlitteratur fra denne epoken, samt faghistoriske synspunkt på arbeiderbevegelsen og mellomkrigstiden. På toppen av det hele har han

gjennomført en systematisk lesning av mange samtidige aviser, sånn som Norsk Kommunistblad og Arbeiderbladet, og forløperen til samme blad, Social-Demokraten. I tillegg har han gått inn i den rike underskogen av tidsskrift og blader som fantes på denne tiden. Alt i alt gjør Jon Arne Corell en meget grundig undersøkelse som ikke står tilbake for en faghistorikers undersøkelse.

Hva er så hensikten med dette store arbeidet? Mye av svaret på det kommer fram i forordet. Den perioden Rudolf Nilsen levde og virket i, slutten av titallet og nesten hele tjuetallet, den virker fjernere for oss i dag enn epoker som for eksempel førti- og femtitallets Norge. Venstresidens hukommelse historisk, i hvert fall hvis vi skal lese ordskiftet for eksempel i Klassekampen eller Dagsavisen, strekker seg vel på sitt beste bare tilbake til 1950-tal-

let. Man kunne føye til: Og knapt nok det. Uansett er 1920-tallet et ganske ukjent land for de fleste av oss. Corell uttrykte som nevnt i forordet at han ønsker å synliggjøre mennesket Rudolf Nilsen. Hvem var han? Svaret blir å undersøke langs flere videre innganger som kan deles opp i underspørsmål. Corell er som en del av denne kartleggingen også opptatt av å plassere ham politisk. I denne teksten vil jeg forfølge den delen av Jon Arne Corells undersøkelse. Hva kan vi lære av bokas saumfaring av Rudolf Nilsens politiske samtid? Her har Corell en del på hjertet. Gjennom synliggjøringen av hvilke konflikter og spørsmål Nilsen sto oppe i og måtte ta stilling til, får forfatteren kastet nytt lys på sider ved det norske samfunnet på denne tiden. Han finner sammenhenger og strukturer som bør angå oss i dag. Gjennom å anskueliggjøre hvor Rudolf Nilsen sto politisk, er det også en del an-

«Alt i alt gjør Jon Arne Corell en meget grundig undersøkelse som ikke står tilbake for en faghistorikers undersøkelse»

net som blir synlig.

Mellomkrigstida oppe til ny vurdering

I dag foregår det en ny debatt om hvordan antisemittismen i Norge i mellomkrigstiden var mer gjennomgående til stede i den offentlige samtalen enn det man har kjent til fra før. Tidligere ble det hevdet at nordmenn flest ikke hadde slike holdninger, men noen forfattere som Bjørn Westlie, Terje Emberland og Marthe Michelet har vist at slike tendenser fantes, i hvert fall i større deler av det norske samfunnet før og under krigen enn man har trodd tidligere. På liknende vis er det vel på høy tid med en kritisk undersøkelse når det gjelder røttene og opphavet til det som kan kalles norsk antikommunisme. Både Bjørn Westlie og flere har vist at antijødiske slagord ofte ble uttrykt på samme tid som man utropte antikommunistiske holdninger. En veldig rystende bok som streifer innom det samme temaet er bokverket Forfulgt av staten av Alexander Wisting. En oppmerksom leser av Corell sin bok om Rudolf Nilsen kan legge merke til at slike holdninger og utsagn faktisk er mer enn ti år eldre enn den dateringen som gis av Westlie i hans siste bok, som blant annet handler om holdningene i miljøet rundt Norges største avis på den tiden, Aftenposten.

Tiden til Rudolf Nilsen virker i dag fjernere for oss enn den kalde krigens tid på førti- og femtitallet. Det er enklere å lese om Georg Johannesens ungdom og nikke gjenkjennende enn det er å lese om venstresiden i mellomkrigstiden. Her befinner vi oss ganske raskt i et uoversiktlig landskap. Likevel er det veldig interessant og relevant å lese om denne tida fordi den var forløperen og støpeskjeen til den politiske konteksten som regjerte under den kalde krigen. I vår egen samtid sitter vi på skuldrene av den kalde krigen. Med andre ord: Ikke dumt med litt kunnskapsarkeologi om hvordan våre egne politiske begreper oppsto. Jon Arne Corells studie av Rudolf Nilsen og hans tid er så omfatten-

de at den er lærerik også for de som leter etter videre perspektiv på viktige historiske debatter i dag.

Rudolf Nilsen som politiker i arbeiderbevegelsen i en uskyldig tid

En del av Jon Arne Corells prosjekt med biografien er altså å plassere Nilsen politisk. Han forteller om striden som oppsto i kjølvannet av den russiske revolusjon. Rudolf kom tidlig inn i et politisk miljø som var nært knyttet opp mot det som er blitt kjent som Den nye retningen i Arbeiderpartiet gjennom sitt engasjement i ungdomsforbundet til Arbeiderpartiet. I Norge hendte jo det litt underlige at den andre og naturlig nok yngre generasjonen tok over ledelsen av det sosialdemokratiske partiet bare få tiår etter at det var etablert. Meg bekjent skjedde ikke det i noen andre sosialdemokratiske partier som hadde utgangspunkt i den annen internasjonale. Martin Tranmæl er i ettertid kjent som den definitive lederen for den nye retningen, men i Rudolf Nilsen sin egen tenåringstid besto Tranmæls miljø av tre likestilte lederskikkelser. Den ene var Kyrre Grepp, den andre Olav Scheflo, Tranmæl var den tredje. Sammen utgjorde disse tre et kraftsentrum av en ung intellektuell opposisjon mot den gamle retningen i partiet. Kyrre Grepp døde brått på grunn av sykdom og etterlot et stort tomrom. Scheflo ble med over i NKP og ble dets faktiske leder og kraftsentrum i noen år fra og med stiftelsen i 1923. På denne måten ble det miljøet Rudolf Nilsen hadde tilhørt i gymnastid delt opp. Ungdomsforbundet til Arbeiderpartiet hadde byttet navn til NKU noe tidligere, før splittelsen av Arbeiderpartiet, det fulgte som kjent med over i NKP. Rudolf Nilsen var knyttet til Scheflo og fulgte med inn i NKP. Andre nære venner som Arne Paasche Aasen forble i Arbeiderpartiet. Ludvig Meyer sin sønn Haakon Meyer forble også i Arbeiderpartiet. På denne måten ble det spennende og intellektuelt stimulerende miljøet Rulle hadde møtt og delvis var vokst opp i fra han som tenåring gikk inn i ungdomsforbundet splittet opp. Likevel følger

noen spennende år der miljøene definitivt ikke kuttet kontakten med hverandre. Corell gir oss her en interessant historietime.

Den nye retningen splittes og blir konkurrenter når det gjelder radikalitet Vi har lest om dette før, men det er så og si glemt i avisdebatten i dag, og vi trenger å høre det igjen. Den nye retningens menn med lederen Martin Tranmæl i spissen bedrev en slags konkurranse med det nystiftete partiet NKP om å være det mest radikale partiet i de første årene etter 1923. Selv om dette for det meste er glemt i dag, er det verdt å minne om det fordi vi da lettere begriper et vesentlig trekk ved hvordan Arbeiderpartiet fungerer som politisk parti selv i dag.

Tranmæl og det Jens Arup Seip kalte for hans «adjutanter», altså markante yngre ledere som Gerhardsen og Oscar Torp, satt med en radikal egenforståelse. Historiker Edvard Bull den eldre sørget for å gi denne selvforståelsen en form for vitenskapelig legitimitet da han forfattet et essay som så de som representanter for en revolusjonær og samfunnsomveltende retning som sto i opposisjon mot de gamle steile reformistene. Alt dette er avslørt som ren metafysikk i dag, men denne selvforståelsen ble viktig i kampanjen mot NKP. Man angrep NKP ut fra et slags ultravenstre-ståsted, selv om dette ikke var reelt. Av den grunn ble anklagene mot NKP om unasjonale og sovjetlojale holdninger viktige fra første stund. Dessverre passet disse som hånd i hanske med den kommunistfrykten som ble hauset opp av det som enten var eller ble Norges største avis, Aftenposten. I 1931 hadde Aftenposten 185 tusen lesere og dermed et betydelig nedslagsfelt hos lesere i Oslo by.

Borgerlige aviser startet opp antikommunistisk hets allerede fra 1921 Man kom altså ganske raskt inn i en prosess der Arbeiderpartiet heiv seg på en generell antikommunistisk hets som var sterkt framme hos skribenter i Aftenposten. Det interessante med Corell sin bok,

«Rudolf kom tidlig inn i et politisk miljø som var nært knyttet opp mot det som er blitt kjent som Den nye retningen i Arbeiderpartiet»

er blant annet at han viser oss fødelsøyeblikket for det som senere ble til en generell heksejakt, spesielt etter krigen. Arbeiderpartiets viktigste lederskikkelse Martin Tranmæl var nemlig selv blant de hetsete og jagete de første årene på tjuetallet. Dette er jo ikke unaturlig på grunn av DNAs flørt med medlemskap i den kommunistiske internasjonale som førte fram til striden om de berømte Moskvatesene og til splittelseslandsmøtet i 1923.

Jon Arne Corell gir oss en interessant historielekse når han minner oss på at også

Tranmæl faktisk ble stemplet som jødebolsjevik på lederplass i Aftenposten på begynnelsen av tjuetallet. Ganske raskt overtok dessverre Tranmæl rollen som forfølger, han sluttet seg dermed til sine gamle borgerlige motstandere, ikke minst når det gjelder begrepsbruken. Corell minner om at begrepet nazikommunist var et begrep som dukket opp hos Tranmæl allerede på 1930-tallet.

Likevel en tilsynelatende idyll i Rudolf Nilsens aktive politiske år?

Likevel er det påfallende hvor fredelig og

harmonisk alt virket å være. Rudolf Nilsen og hans folk utga Norges Kommunistblad og fra redaksjonskontorene i Storgata 45 fulgte de ivrig med i og deltok i ordskiftet med Arbeiderpartiet og andre i samtiden. Alt virket på en måte mer harmonisk på 1920-tallet, selv om tiåret rent historisk er kjent for å være ganske dramatisk. Denne leseren sitter og tenker at kanskje dette tiåret var det enkleste å være kommunist i Norge. Hetsen fra Aftenposten og fra lederne i Arbeiderpartiet synes ikke å ha hatt den kraften bak seg som den fikk seinere. Dette er i grunnen ikke rart. Ti-

«Alt virket på en måte mer harmonisk på

1920-tallet, selv om tiåret rent historisk er kjent for å være ganske dramatisk»

Antisemmitisk plakat fra de hvite under den russiske borgerkrigen som framstiller Trotsky som jødebolsjevik.

året man befant seg var det siste tiåret av glanstiden til den epoke i norsk historie som Seip i sitt polemiske og legendariske foredrag kaller flerpartistaten, i motsetning til ettpartistaten som fulgte etter. Arbeiderpartiet kunne ennå bare drømme om den maktposisjonen de fikk seinere.

Man sitter igjen med følelsen av at Rudolf Nilsen og andre intellektuelle i kretsen rundt NKP på 1920-tallet lekte med fyrstikker og små ufarlige kinaputter i sine krangler og konflikter med DNA-folk. Etter krigen ble det som kjent mye mer alvor, med reell forfølgelse fra tidligere venner og partikamerater. Da hadde ynglingen Rulle ligget i sin urne på Nordre gravlund i nesten to tiår allerede. Likevel er det som om man aner konturene av en ennå uskreven famøs historie om det dramatiske tjuende århundre i det materiale Corell med flere har pirket bort i.

Oppsummerende om Jon Arne Corells bok om Rudolf Nilsen

Jon Arne Corell gir med sin bok en viktig historisk dokumentasjon. Man kan si at han kartlegger og pusler sammen flere brikker i den store fortellingen om det tjuende århundres store konflikt mellom

en sosialistisk stat, Sovjetunionen, kontra den kapitalistiske verden med USA i spissen. Det røde flagget var knapt firt for siste gang fra Kremls løkkupler nyttårskvelden 1991, før kampen om selve fortellingen om det tjuende århundre var i gang. I de siste tiårene har den såkalte historiske revisjonismen med sin lære om det totalitære og todeling av verden i en demokratisk og en totalitær leir vært på frammarsj.

Et viktig ledd hos denne typen historieskrivere er å falsifisere Sovjetunionen og den kommunistiske bevegelsen med å vise til Sovjetunionens mange ulykker. Jon Arne Corells bok representerer i så måte en utfordring for denne typen skribenter. Ofte blir maccartyismen i USA eller tilsvarende heksejakt på kommunister her hjemme begrunnet med at Sovjets poli-

tikk i Øst-Europa gjorde det nødvendig å bære dyp mistillit til kommunister. I Corells studie blir det åpenbart at kommunistjakten og hetsingen er mye eldre enn som så. Faktisk starter jakten og hetsen opp før Sovjetunionen blir erklært som egen stat, og altså nokså rett etter begivenhetene i 1917. På samme vis som man kan lese bekymrete holdninger mot Marcus Thrane i årene rundt hans folkebevegelse, vil man fra første stund etter 1917 finne spor av svartmaling og heksejakt.

Jon Arne Corell gir en detaljert skildring av hva som forårsaket Nilsens alt for tidlige bortgang på slutten av verket. Det hele var altså bare et resultat av uheldige omstendigheter. Det er lett å dagdrømme om hva han kunne ha bidratt med om han hadde levd videre.

«Det er lett å dagdrømme om hva han kunne ha bidratt med om han hadde levd videre»

Deltakerne pa Arbeiderpa rtiets landsstyremøte, 5 til 9. januar 1923. Foto fra Arbeiderbevegelsens arkiv.

Minne om Gunnar Ottne

Eg vart kjend med Gunnar gjennom arbeidet i Fritt Norden Norge (FNN) og Bevegelsen for Sosialisme (BfS), der vi satt saman i styra. Spesielt aktiv var han i Fritt Norden, og Folkeriksdagen i Neiden i Finnmark i 2018 må seiast å vera Gunnars verk. Dei andre i rørsla, også i dei danske og svenske avdelingane, var veldig skeptiske til at det var mogleg å lokke folk heilt opp til Varanger i Aust-Finnmark. Og kva for føredragshaldarar ville dra heilt dit, ‘nord og ned’?

Så viste det seg at folkeriksdagen, i byrjinga av august, vart ein formidabel suksess. Det skorta ikkje på gode innleiarar, og enda fleire deltakarar reiste opp enn til den førre folkeriksdagen året før, som var halden utafor København.

Gunnar hadde reist opp alt sommaren i førevegen og hatt langse møte med sentrale folk i Kirkenes, som ordførar Rune Rafaelsen og folk i norsk-russiske vennskapssamband, og ordna med konferanse-hotell. Så vi skeptikarane laut berre gje oss (eg var også litt skeptisk).

På toppen av det heile vart eg kjend med den finlandssvenske føredragshaldaren, Birgitta Gran frå Vänsterförbundet, som Gunnar hadde gjeve så mange lovord om på førehand, og som seinare vart mi hustru!

Gunnar var ei sann drivkraft i desse rørslene, og mesta kvar veke måtte eg svara på mail eller telefonar frå han om framdrift og planar i BfS og FNN. Mykje takka vera Gunnar så har begge rørslene, til trass for den blygsame medlemsmassen, heldt oppe eit relativt høgt aktivitetsnivå.

Gunnar var ein sann sosialist og folkeven. Fred over hans minne!

Edvard Mogstad

Deltakarane på folkeriksdagen i Neiden i 2018. Gunnar Ottne heilt til høgre. Foto av Edvard Mogstad.

RETURADRESSE

Sosialistisk framtid

v/ Aslak Storaker

Kollåsveien 52

4900 Tvedestrand

PROTEST

Tørk blod av sverdet ditt for siste gong!

Eg svarar døden nei i all min song.

Eg ofrar aldri livet for ei sak.

Eg høyrer alltid dyreskriket bak.

Å leva livet, det er større mål enn offerdøden på eit martyrbål.

Offerdøden lyser meiningslaust. Livet er ein sigers gang frå vår til haust.

Eg ropar til vår svikartid: Eg tømer ikkje staupet med di ordgift i.

Heller fredlaus ri frå land og rike, enn gripe sverdet for det store folkesviket.

Det store folkesviket gror i alle land.

Eg ropar nei. Og det er alt eg kan.

Tor Jonsson

Frå Jarnnetter (1948)