Sosialistisk framtid nummer 2 2022 by Sosialistisk Framtid

NR.2 2022 LØSSALG - KR. 50,-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

NR.2 2022 LØSSALG - KR. 50,-

Innhold........................................ Glimt frå verda.........................................................................................3 La oss snakke fred no Av Jeremy Corbyn..................................................................................4 Sosialistisk framtid, v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand post@sosialistiskframtid.no ISSN: 1503-6537

Boris Johnson pressa Zelenskyj til å avslutte fredssamtaler Av Jake Johnson......................................................................................8

Utgivere: Bevegelsen for Sosialisme i samarbeid med andre organisasjoner.

Krigen i Ukraina og faren for atomkrig Av August Starberg.............................................................................10

Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Anders Ekeland, Erik Dokken, Oscar Dybedahl, Håkon Edøy Hanssen, Morten Johansen Sindre Mørk, Aleksander Nordbye, Mathias André Sjøvold, Aslak Storaker, Steinar Lorås Sæter, Per Kristian Torp, Ivar Espås Vangen og Elise Øraker.

Hvorfor skal vi ikke sende våpen til Ukraina? Av Marielle Leraand.............................................................................13

Design: Elise Øraker Forsidebilde: En fredelig himmel for verdens barn! Sovjetisk ukrainsk fredsplakat fra 1986. Bilde fra Soviet Visuals. Baksidebilde fra Wikipedia Commons.

Intervju med Oleg Bodrov og Yurii Sheliazhenko Av Reiner Brand....................................................................................16 For en rettferdig og varig fred i Ukraina.......................................19

Redaksjonen avsluttet: 01.07.2022

Manifest fra den russiske koalisjonen ”Sosialister mot krig” ..........................................................................22

Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver organisasjonenes synspunkter.

Mot russisk imperialisme, av Den Russiske Sosialistbevegelsen og ukrainske Sotsialnyi Rukh...................24

Opplag: 300 Trykk: Eget Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 300 (Kr. 100 for førstegangsabonnenter). Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 200. Husstandsmedlem (uten abonnement på SF) kr 100. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 19 69657. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Sosialistisk fremtid er medlem av Norsk Tidsskriftforening

Krigen må stanses Av Aslak Storaker.....................................................................................6

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Intervju med Volodymyr Ishchenko Av Amy Goodman................................................................................27 Krigen i Ukraina og den russiske venstrefløya Av Aksel V. Carlsen..............................................................................30 Stopp krigen i Ukraina Av Fredsinitiativet 2022.....................................................................34 Forsvar demokratiet og den sosiale staten inga oprustning inn i Grunnlova!...................................................35

«Fred kan ikkje nåast med gjenopprustning eller med våpenleveransar. Dessverre er det i Vesten, i alle fall med Joseph Biden og Boris Johnson, inga interesse for å avslutte denne krigen raskt gjennom tingingar. Dei reknar med ein lang krig for å svekkje Russland til det maksimale.» Sarah Wagenknecht til Junge Welt

Big Oil saksøker nasjonar Investorar i fossilt brensel går til internasjonale tribunal for å argumentere for at klimapolitikken ulovleg kuttar overskottet, og at dei derfor må kompenserast. Ein fersk rapport om ISDS-saker (Investor-State Dispute Settlement) fann at når slike tilfelle vart handsama, sigra fossile investorar i 72 prosent av sakene - og tente i gjennomsnitt $ 600 millionar i erstatning. Ein fersk rapport frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) stadfesta korleis fossilt brensel-selskap bruker ISDS til å «blokkere nasjonal lovgiving som tar sikte på å fase ut bruken av fossil energi». The Lever

USA vil ikkje sjå bort frå militær aksjon på Salomonøyane USA sin ambassadør Daniel Kritenbrink har nekta å sjå bort frå militære tiltak mot Salomonøyane viss dei skulle la Kina etablere ein militærbase der, og sa at tryggingsavtalen mellom landa presenterte «potensielle regionale tryggingsimplikasjonar» for USA og andre allierte. Den australske statsministeren Scott Morrison sa at Australia hadde «den same raude linja» som USA om Kinas engasjement på Salomonøyane, og forsvarsminister Peter Dutton erklærte at «Australia bør bu seg på krig». The Guardian

Ukrainske ungkommunistar arresterte Mikhail Kononovich, leiar av ungdomsfløya til det forbode kommunistpartiet i Ukraina, og bror hans, Aleksander Kononovich, blei arresterte av ukrainske styresmakter i Kyiv og kunne etter det som er opplyst stå overfor avretting. Pressekontoret til tryggingstenesta i Ukraina klaga dei to for å vera ”propagandistar” med sikte på å ”destabilisere” den interne situasjonen i Ukraina. Kononovich-brørne var sist kjent for å ha deltatt i ein demonstrasjon føre den amerikanske ambassaden i Kyiv og kravd at USA skulle stogge sin militære ekspansjonisme i Europa via NATO. People’s World

Historisk siger for venstresida i colombiansk val Gustavo Petro frå venstresida står fram som Colombias neste president. Ifølgje det som vart lova under den politiske kampanjen hans, vil Petro auke subsidiar for å redusere fattigdom over heile landet. Advokaten og aktivisten Francia Márquez, den første kvinna som vart vald som visepresident i dette søramerikanske landet, sendte ein bodskap om inkludering, forsoning, fred og miljømedvit. Telesur

Libanons sjukehus går tom for medisin Libanon er inne i ei øydeleggjande økonomisk krise som har utløyst alvorleg mangel på alt frå mat til drivstoff til medisinar og har sendt helsekostnader til værs, noko som gjer det vandt for folk å bli behandla sjølv for alvorlege sjukdommar. Rundt 3000 sjukepleiarar har forlate landet sia oktober 2019, ifølgje den libanesiske sjukepleiarforeininga. Natonal Public Radio

Russland kan ha gjort seg skuldig i krigsbrotsverk i Ukraina "Russiske styrker har brukt vilkårleg bombing og artillerield mot tettfolka område, har drepe sivile og øydelagt sjukehus, skular og annan sivil infrastruktur, noko som kan vera krigsbrotsverk", seier talsperson Ravina Shamdasani ved FNs menneskerettskontor. Oppdraget synte også at ukrainske styrkar har brukt våpen med vilkårleg virkning, som har forårsaka sivile tap og skadar på sivile objekt aust i landet. ABC Nyheter

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

La oss snakke fred no

Av Jeremy Corbyn, medlem av det britiske underhuset, tidlegare leiar for det britiske arbeidarpartiet og grunnleggjar av the Peace and Justice Project, 27. april 2022 Med russiske bombar regnande ned i ukrainske byar, ein utrygg situasjon i Jemen, åtaket på palestinarar i bøn i Jerusalem og mange andre konfliktar kringom verda, kan det verke litt upassande å snakke om fred. Men, når ein krig går føre seg, er det absolutt på tide å snakke om fred. Korleis kan me elles hindre stadige tap av liv, eller fleire millionar menneske på flukt andre plassar i verda? Det er kjærkome at FN endeleg har tatt initiativ. Generalsekretær António Guterres ber om personlege møte mellom den russiske presidenten Vladimir Putin og den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj. Det må bli våpenkvile i Ukraina med ein gong, med ei etterfølgjande tilbaketrekking av russiske soldatar og ei semje mellom Russland og Ukraina om framtidige tryggleiksordningar. Alle krigar endar med forhandling av noko slag – kvifor ikkje no? Alle veit at dette er det som kjem til å skje etter kvart. Det er ingen grunn til å utsette forhandlingar, for det vil bli fleire bombar og drap, fleire flyktningar og fleire sør-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

gjande familiar i Ukraina og Russland. Men i staden for å oppfordre til fred har dei europeiske landa brukt moglegheita til å trappe opp krigsforsyningar, mate krigsmaskina og auke aksjeprisen til våpenprodusentane.

den store godhugen til vanlege folk viser det beste frå menneskeheita vår.

Nesten 10 % av det ukrainske folket er no i eksil, der dei lid traume, tap og frykt. Dei fleste europeiske land har støtta dei ukrainske flyktningane. Den britiske regjeringa latar også som dei gjer det, men dei fangar dei i innanriksdepartementet sitt labyrintaktig og marerittskapande byråkrati for å skremme dei vekk.

Men når det er tale om behandlinga av desperate flyktningar som kjem frå krigar der Storbritannia har eit direkte ansvar, som Afghanistan, Irak, Libya og Jemen, er historia smertefullt annleis. Om folk er så desperate at dei risikerer å krysse den engelske kanal i ei farleg, skrøpeleg jolle, fortener dei sympati og støtte. I staden er innanriksdepartementet sin plan å sende dei til Rwanda. Om me trur på humaniteten, og rettane til flyktningar, bør dei alle bli behandla likt og ordentleg og få lov til å bidra til samfunnet vårt, og ikkje bli kriminalisert og fengsla. Om Storbritannia sitt konservative regjeringsparti kjem seg unna med denne utkontrakteringa, kjem fleire europeiske land til å følgje etter. Den danske regjeringa har allereie snakka varmt om dette grufulle og ugjennomførlege forslaget.

I staden bør ukrainske flyktningar bli støtta og ønskt velkomne. Det er det det britiske folket stort sett ønsker å gjere også;

Dei politiske og emosjonelle effektane av denne krigen kjem til å bli enorme, ikkje minst for verdas institusjonar. Dei Sa-

Det er også på tide å snakke om humaniteten vår, eller mangelen på den. Mange menneske er i djup naud som eit resultat av denne væpna konflikten, og dei får krenka rettane sine. I tillegg møter mange ein kvernande fattigdom som eit resultat av det globale økonomiske systemet.

«Det er ingen grunn til å utsette forhandlingar, for det vil bli fleire bombar og drap, fleire flyktningar og fleire sørgjande familiar i Ukraina og Russland.»

Ukrainske flyktningar pa veg in n i Polen. Foto frå Wikipedia.

meinte Nasjonane vart etablert etter den andre verdskrigen for å «redde følgjande generasjonar frå krigens svepe». Sidan då kan me rulle ut den lange, og stadig lengre, lista over konfliktar og proxy-krigar som verda har gjennomgått, og som har tatt livet av millionar. Krigane i Korea, Vietnam, Iran-Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria, India-Pakistan, den Demokratiske Republikken Kongo og mange fleire land har knapt vore dekt av hovudstraumsmedia, kanskje fordi dei var krigar mot kolonial undertrykking, slik som Kenya-krigen. Eit stort spørsmål må bli stilt av FN i Ukraina-konflikten. Når Russland brutalt og ulovleg invaderte Ukraina, var ikkje det augneblinken for FN til å sende generalsekretæren til Moskva for å krevje våpenkvile? FN har vore for sein med å handle, og alt for mykje av det mellomstatlege systemet har pressa på for å trappe opp konflikten, og ikkje for forhandling. Kravet om meir effektive og proaktive internasjonale institusjonar for å støtte fred vart kraftfullt framført denne månaden i Madrid ved ein konferanse arrangert av Spania sitt venstresideparti Podemos. Det vart gjort etter ein dialog som blei starta av den aktivistiske venstresideorganisasjonen Progressive International. Kvar og ein av dei 17 talarane fordømte krigen og okkupasjonen og bad om ei våpenkvile og fredeleg framtid for folket i Ukraina og Russland. Deltakarane visste om faren

«Det er 1 800 atomstridshovud i verda som er førebudde og klare til bruk.» som opptrappinga av krigen fører med seg. Det er 1 800 atomstridshovud i verda som er førebudde og klare til bruk. Eit «taktisk» våpen hadde komme til å drepe hundretusenvis, medan ei atombombe ville drepe fleire millionar. Verknadane av atomkrig kan ikkje avgrensast. I juni kjem Wien til å vere vert for ei lang rekke fredsarrangement kring Traktaten om forbod mot kjernevåpen. Denne traktaten, støtta av generalforsamlinga i FN og motarbeida av dei erklærte atomvåpenstatane, gjev oss det beste håpet og moglegheita til å oppnå ei atomvåpenfri framtid. Moglegheita bør bli motteke med opne hender.

kjem til å kunne ete, at barna dine kjem til å bli utdanna og tatt vare på, og tryggleiken til å vite at ei helseteneste kjem til å vere der for å ta vare på deg når du treng det. For millionar av menneske er ikkje dette realiteten no; dei langsiktige verknadane av krigen i Ukraina kjem til å ta dette vekk frå fleire millionar. I mellomtida aukar no mange land sine militærbudsjett og investerer i fleire og farlegare våpen. USA har akkurat godkjent sitt største forsvarsbudsjett nokon sinne. Desse ressursane, som blir brukt på våpen, er alle ressursar som ikkje blir brukt på helse, utdanning, hus eller miljøvern.

Somme seier at å diskutere fred i krigstid er eit teikn på veikskap; det motsette er sant. Det er heltemotet til fredsdemonstrantar kringom verda som har stoppa myndigheiter frå å blande seg inn i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen eller nokre av dei mange andre konfliktane som går føre seg.

Dette er ei farefull og farleg tid. Å sjå skrekken spele seg ut for så å førebu seg på fleire konfliktar i framtida, kjem ikkje til å sikre oss mot klimakrisa, fattigdomskrisa og matforsyningskrisa. Det er opp til alle å byggje og støtte opp om rørsler som kan legge ein annan kurs for fred, tryggleik og rettferd for alle.

Fred er ikkje berre fråværet av krig, det er ekte tryggleik. Tryggleiken til å vite at du

Omsetjing frå the Morning Star og Globetrotter av Ole August Iversen.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Krigen må stanses

Russland og NATO kan ikke utelukkes. Atomkrigsfaren er trolig større enn den har vært siden 1962. Dommedagsklokka står 100 sekunder fra midnatt. Alle steiner må snus for å nå målet om at denne krigen avsluttes så snart som mulig.

Av Aslak Storaker

I skrivende stund er det fire måneder siden Russland gikk til fullskala angrep på Ukraina. Tusenvis av sivile er drept, millioner på flukt, byer nærmest jevna med jorda. Titusenvis av soldater er antatt falt. Russland skal ha mista flere soldater i denne krigen enn Sovjetunionen gjorde under sin ti år lange krigføring i Afghanistan, mens Ukraina sies å miste inntil en bataljon om dagen. Den ukrainske økonomien ligger an til å halveres i størrelse. Russlands angrepskrig og de påfølgende vestlige sanksjonene hindrer eksporten av ukrainsk og russisk korn og gjødsel, som kan skape en sultkatastrofe i fattige land på den sørlige halvkule. Krigføringa er ødeleggende for det lokale miljøet, og det internasjonale klimasamarbeidet blir dypt skadelidende. I Europa risikerer en energikrise, mens en planlegger å bruke stadig mer penger og ressurser på opprustning. Interpol advarer om at de massive våpenforsendelsene kan føre til at tyngre våpen ender opp hos kriminelle via det illegale våpenmarkedet. Høyreekstreme kan få kamperfaring som frivillige på begge sider. Faren for at konflikten spinner ut av kontroll og fører til direkte trefninger mellom

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Den militære situasjonen Siden Kreml la om strategien til å fokusere på Donbass ser de russiske styrkene ut til å ekspandere sakte men sikkert mens de legger alle hindringer i grus. Det er særlig i forhold til artilleri at Russland sies å være overlegne, og det spørs om de vestlige våpenforsendelsene vil være i stand til å endre regnestykket: Det er langt fra den polske grensa til fronten i øst, og jernbanenettet er utsatt for angrep. Christopher S. Chivvis skreiv i Aftenposten allerede 16. mars at «en rekke militære analyser som er gjennomført for de amerikanske og allierte regjeringene, og min egen erfaring som USAs nasjonale etterretningsoffiser for Europa, tilsier at hvis vi koker det ned, er det egentlig bare to veier mot en slutt på krigen: 1. Fortsatt eskalering, muligens over atomterskelen. 2. En bitter fred påtvunget et beseiret Ukraina, som vil være ekstremt vanskelig å svelge for USA og mange europeiske allierte.»1

«Det er bare en måte å avslutte dette på. Det er gjennom diplomati.»

Jacob Skaarenborg, tidligere ansatt ved det danske forsvarets etterretningstjeneste, skreiv tilsvarende i Information 21. mai at «Russerne kommer ikke til at vinde i morgen, i næste uge eller endda i næste måned. Men de vinder til sidst, og der er intet, vi kan gøre ved det. Her fraregner jeg naturligvis den suicidale direkte indblanding fra NATO’s side, der kun kan føre et sted hen: til udvekslingen af strategiske atomvåben – og dermed den garanterede gensidige udryddelse.»2 Dersom disse analysene er riktige, vil fortsettelse av den nåværende politikken med våpenforsendelser og mangel på dialog bare føre til at krigen trekker ut i langdrag og at flere ukrainere dør. Jo fortere en kan forhandle seg fram til en fredsløsning, jo bedre kan en også anta at betingelsene vil bli for den ukrainske staten. Krigens årsaker og mulige avslutning Siden Vladimir Putins tale i München i 2007 og krigen mot Georgia i 2008 har det vært klart at Russland var villig til å bruke makt for å forhindre en ytterlige NATO-utvidelser mot sine grenser. James Dobbins, USAs tidligere ambassadør til EU, skreiv i en artikkel for RAND 2. februar i år at «å lukke døra til NATO vil kunne redde Ukraina fra en russisk invasjon, og til og med gjøre dem i stand til å ta tilbake noe av det tapte territoriet.»3 Zelenskyjs rådgiver Oleksij Arestovytsj sa i et intervju allerede i 2019 at «Med 99,9 prosent sikkerhet kan jeg si at prisen for å ønske NATO-medlemskap vil være en stor krig med Russland.» Men la deretter til: «Hvis vi ikke blir en del av NATO, så

Den militære stillingen i juni 2022. Bilde fra Wikipedia.

«Forhandlingene vil ha større sjanse til å lykkes dersom vestlige land engasjerer seg seriøst og direkte i samtalene.» vil Russland invadere oss i løpet av ti til tolv år.»4 Den siste delen av sitatet viser at det også er andre faktorer, ikke minst stor-russisk sjåvinisme, som kan være med på å forklare hvorfor Putin tok den kriminelle beslutningen om å invadere. Men dersom NATO-utvidelser er en av årsakene til at Russland valgte å gå til krig, vil en varig fredsløsning være avhengig av at NATO-landene engasjerer seg konstruktivt i forhandlingene. Tatiana Stanovaya skriver i Foreign Policy at Putins mål er å «hindre Vesten i å bruke ukrainsk territorium som base for anti-russiske geopolitiske aktiviteter», og at dette kan oppnås uten å erobre Ukraina, simpelthen ved å holde Ukraina nede og ødelegge ukrainsk infrastruktur. Ifølge Stanovaya ser Kreml på dette som «en

krig mot Vesten på ukrainsk territorium», og sier at det bare er to mulige utfall: Enten begynner Vesten å behandle de russiske sikkerhetsbekymringene seriøst, eller så revurderer Russland sine mål som følge av at Putin-regimet kollapser.5 Noam Chomsky konkluderer på samme måte i et intervju: «Det er bare en måte å avslutte dette på. Det er gjennom diplomati… Det er den ene muligheten. Den andre er å bare la det skure og gå og se hvor mye lidelser som vil komme som følge av det, hvor mange ukrainere som vil dø, hvor mye Russland vil skades, hvor mange millioner som vil sulte i hjel i Asia og Afrika, hvor langt vi kommer i å overopphete miljøet til et punkt der det ikke lenger er mulig å overleve som mennesker. Det er alternativene.»6 I mars var det mange rapporter i pressen om at meklingsforsøkene mellom Ukraina og Russland var nær å lykkes med å avslutte krigen. Det blei lekka at det skulle være enighet om at Ukraina var villige til å frasi seg NATO-medlemskap og utenlandske militærbaser så lenge de fortsatt kunne søke EU-medlemskap og kunne få en eller annen form for sikkerhetsgaranti fra land som USA, Storbritannia og Tyrkia. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov uttrykte ifølge Financial Times at en var «nær ved å bli enige» om «svært nøyaktige formuleringer».7 Zelenskyj an-

tyda tilmed at en kunne finne praktiske kompromisser for den annekterte Krimhalvøya og de separatistkontrollerte områdene.8 Så brøyt samtalene sammen. Forhandlingene vil ha større sjanse til å lykkes dersom vestlige land engasjerer seg seriøst og direkte i samtalene. Både lettelser i sanksjonene mot Russland, garantier for ukrainsk sikkerhet og nye nedrustningsavtaler bør legges i potten for å forhandle fram en varig avtale som kan stanse krigen. Som sosialister i vesten er det vår plikt å arbeide for at våre egne land legger til side ambisjonene om å svekke Russland til fordel for ambisjonene om å gjenopprette freden i Ukraina. Kilder:

1. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/ Qy0j5P/hvordan-vil-krigen-ende 2. https://www.information.dk/debat/2022/05/ rusland-vinder-krigen-vores-stoette-ukraine-bidrager-kun-mere-doed-oedelaeggelse?fbclid=IwAR1mEDFrKChbMR2arJ1uQJe4w6PpRF8Qjo6seRGy-LFCEiqbnEic3rBVf2M 3. https://www.rand.org/blog/2022/02/should-natoclose-its-doors.html 4. https://www.dagbladet.no/video/forutsa-ukraina-krigen-i-2019/wf2f2eNl 5. https://foreignpolicy.com/2022/06/01/ putin-war-ukraine-west-misconceptions/ 6. https://chomsky.info/20220616/ 7. https://www.ft.com/content/ 7b341e46-d375-4817-be67-802b7fa77ef1 8. https://www.themoscowtimes.com/2022/03/08/ u k r ai n e s - z e l e ns k iy - s ay s - op e n - t o - c ompro mise-with-russia-on-crimea-separatist-territories-a76821

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

- Boris Johnson pressa Zelenskyj

Volodymyr Zelenskyj og Boris Johnson. Foto fra Wikimedia commons.

Av Jake Johnson, CommonDreams, 6. mai 2022 Den ukrainske avisen Ukrayinska Pravda rapporterte 5. mai at britenes statsminister Boris Johnson la press på president Volodymyr Zelenskyj om å stanse fredssamtalene med Russland under sitt overraskelsesbesøk i Kyiv i april. Partene så da ut til å gjøre framgang i retning av en avtale for å få slutt på krigen. Avisen gjenga anonyme kilder fra Zelenskyjs «indre sirkel» og rådgiverapparat på at «Johnson hadde med seg to enkle budskap til Kyiv»: «Det første var at Putin er en krigsforbryter; han burde presses, ikke forhandles med. Det andre var at selv om Ukraina er klare til å signere noen form for avtale om sikkerhetsgarantier med Putin, så var ikke de det. Vi kan signere med dere [Ukraina], men ikke med ham. Han vil bedra oss uansett, summerte en av Zelenskyjs nære medarbeidere opp essensen i Johnsons budskap. Johnsons posisjon var at det kollektive Vesten, som i februar foreslo for Zelenskyj at han burde overgi seg og

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

flykte, nå mente at Putin ikke var så mektig som de tidligere hadde trodd. Og at det fantes en sjanse til å ‘presse’ ham. Det ville Vesten benytte seg av.» Johnson lovte offentlig i forkant av reisen at Storbritannia, sammen med USA, Tyskland og andre vestmakter, ville fortsette å trappe opp sin «militære og økonomiske støtte og skape en verdensomspennende allianse for å få avslutta denne tragedien og sørge for at Ukraina overlever og blomstrer som en fri og uavhengig nasjon.» «Jeg gjorde det i dag klart at Storbritannia står last og brast med dem i den pågående kampen», sa den høyreorienterte britiske lederen, «og vi er rede til å holde det gående.» Det blei holdt høytstående diplomatiske samtaler i Belarus og Tyrkia i ukene før Johnsons besøk 9. april. De hadde ikke ført til noe gjennombrudd, men i midten av mars blei det rapportert at de russiske og ukrainske delegasjonene hadde gjort «signifikant framgang» mot en 15-punkts plan som ville innebære at Ukraina sa fra seg ambisjonene om NATO-medlemskap

til fordel for at de russiske styrkene trakk seg tilbake. Men siden da har samtalene stått stille mens Russland fortsetter sitt ødeleggende og ulovlige angrep. 12. april erklærte den russiske presidenten Vladimir Putin at fredssamtalene hadde havnet i «ei blindgate». Og mens Zelenskyj krevde samtaler på tomannshånd med Putin seint i mars, sa en av den ukrainske presidentens rådgivere i et radiointervju i april at «tida er fortsatt ikke inne for samtaler mellom de to presidentene». «Kanskje litt seinere», sa Mykhailo Podoliak. «Men vi vil at Ukrainas forhandlingsposisjon skal være veldig, veldig sterk.» Boris Johnson har offentlig forkasta utsiktene til en nærstående diplomatisk løsning på konflikten. Statsministeren sa til journalister 20. april at å forhandle med Putin var som å skulle gjøre avtaler med «en krokodille når den har foten din mellom tennene». «Det er veldig vanskelig å se hvordan ukrainerne kan forhandle med Putin nå gitt hans mangel på troverdighet,» sa Johnson. «Strategien hans er åpenbart å forsøke å sluke og overta så mye av Ukraina som han klarer, og så

til å avslutte fredssamtaler

kanskje gjøre noen slags forhandlinger fra en styrka posisjon.» Det er uklart hvordan Zelenskyj selv besvarte Johnsons angivelige press for å stanse fredssamtalene. Samme dag som den britiske statsministeren ankom Kyiv, sa Zelenskyj i et intervju med Associated Press at «Ingen ønsker å forhandle med personen eller folkene som torturerer denne nasjonen.» «Det er forståelig», fortsatte han. «Som mann, som far, forstår jeg dette godt.» Men, la Zelenskyj til, «vi vil ikke miste mulighetene, hvis de finnes, for en diplomatisk løsning.» 6. mai sa Zelenskyj i en digital hilsen til den britiske tenketanken Chatham House at «ikke alle broer er brent» til en fredelig forhandlingsløsning med Russland. Pravdas rapportering, sett i sammenheng med de offentlige uttalelsene til Johnson og andre vestlige ledere, setter søkelys på langvarige bekymringer om at internasjonale ledere aktivt undergraver mulighetene for å få en diplomatisk avslutning på Russlands krig, som har drept tusenvis av sivile og starta en humanitær krise med verdensomspennende konsekvenser. «Den britiske regjeringa har blitt et hinder for fred i Ukraina ved å oppmuntre til å fortsette krigen gjennom store våpenforsendelser og opphissende retorikk», sa britiske Stop the War Coalitions leder Lindsey German i mai. «Konflikten er i ferd med å utvikle seg til en stedfortrederkrig mellom Russland og NATO, og det er det ukrainske folket som vil lide under konsekvensene.» «Vi kjemper for

en umiddelbar våpenhvile og en forhandlingsavtale – alt annet risikerer å eskalere konflikten med ufattelige konsekvenser», la German til. Russlands invasjon er nå inne i sin tredje måned mens Moskva fokuserer på angrepet mot øst-Ukraina og ukrainske styrker bevæpna med vestlige våpen forsøker å drive russiske styrker ut av nøkkelbyer. «Ukrainske styrker gikk på offensiven mot russiske styrker i nordøst-Ukraina på fredag…. Ettersom kampen om kontroll over territorium i øst gradvis omgjøres til en brutal utmattelseskrig, der ingen av sidene er i stand til større gjennomslag», skrev The New York Times. «Ukrainas forsikring om at de gikk over til offensive operasjoner i deler av landet kom samtidig som mer sofistikerte våpen og langtrekkende artilleri kom fram til fronten fra vestlige allierte, og tillot Ukraina å gå mer offensivt til verks.» Nylig sa USAs forsvarsminister Lloyd Austin at Biden-administrasjonens mål med å bevæpne de ukrainske styrkene er å «se Russland så svekka at de ikke lenger kan gjøre den type ting som de har gjort ved å invadere Ukraina». Utenrikspolitiske analytikere og fredsaktivister tolka Austins bemerkning som nok et illevarslende tegn på at USA er beredt til en langvarig stedfortrederkrig med Russland, der en kan risikere et direkte sammenstøt mellom de to atomvåpenmaktene. «Hvis påstandene som ukrainsk media har gjengitt fra president Zelenskyjs medarbeidere er sanne… ville det ikke være

motstridende med hvordan USA nylig har opptrådt», sier Phyllis Bennis, leder for New Internationalism Project ved tenketanken Institute for Policy Studies. «Amerikanske handlinger har gjort det klart at det som prioriteres i Washington er å svekke Russland, ikke å beskytte Ukraina.» New York Times har sitert anonyme amerikanske tjenestemenn på at Biden-administrasjonen, i tillegg til avanserte våpen for to milliarder dollar, har gitt Ukraina «etterretning om russiske styrker som har latt ukrainerne sikte seg inn på og drepe mange av de russiske generalene som har dødd i kamp i Ukraina.» Pentagon benekta påstandene, selv om talspersonen John Kirby anerkjente at det amerikanske militæret hadde delt noe etterretning med ukrainerne og ville fortsette med det. Anatol Lieven, en tidligere Russlands- og Europaforsker på the Quincy Institute for Responsible Statecraft, advarte i en artikkel nylig om at «å gi ukrainerne etterretning om russiske generaler er et hasardiøst spill». «Biden-administrasjonen og det amerikanske etablissementet må stille seg selv spørsmålet: Hvis situasjonen var motsatt, hvordan ville USA ha reagert på at et tredjeland målretta hjalp til med å drepe amerikanske beslutningstagere?», skrev Lieven. «Biden-administrasjonen må umiddelbart ta skritt for å forsikre Russland om at den amerikanske strategien er å hjelpe til med å forsvare Ukraina, men ikke å påføre Russland et fullstendig nederlag og bruke dette til å svekke eller ødelegge den russiske staten.»

«Det første skrittet for Washington», mente Lieven, «burde være å erklære offentlig at de støtter en diplomatisk løsning på problematikken rundt statusen til Krim og Donbass, og at hvis Russland vil stanse offensiven mot Ukraina til fordel for en våpenhvile, så vil USA respektere den våpenhvilen.» Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Krigen i Ukraina og faren for atomkrig

Av August Starberg, rådgiver for Nei til atomvåpen Russlands angrep på Ukraina fjernet all tvil om at verden nå er inne i en ny kald krig, og Putins trusler om å bruke atomvåpen minnet oss på at faren for atomkrig ikke forsvant da den forrige kalde krigen tok slutt. Dersom atomvåpen blir brukt i krigen i Ukraina vil det naturligvis være svært alvorlig, for å si det veldig forsiktig, og dermed har eksperter og forståsegpåere diskutert i det vide og brede hvorvidt det kan komme til å skje og hva som i så fall blir etterspillet. Her hersker det stor usikkerhet, men enkelte ting kan likevel fastslås. Atomvåpen som årsak til den nye kalde krigen For det første var atomvåpen en betydelig del av bakteppet for krigen, og det er særlig mellomdistanseraketter Russland er bekymret for. Disse kan USA nå utplassere etter at INF-avtalen, som forbød slike raketter, kollapset i 2019. Som alle andre ballistiske missiler er mellomdistansera-

ketter meget raske, og praktisk talt umulige å forsvare seg mot. Men i motsetning til interkontinentale missiler, som har mye lengre rekkevidde, vil mellomdistanseraketter treffe målene sine såpass raskt at det ikke engang er sikkert om man vil oppdage dem før de treffer. Det virker destabiliserende, og det er ikke uten grunn at INF-avtalen ble kalt for hjørnesteinen i europeisk sikkerhet. Både Russland og USA har hatt legitime grunner til å tvile på om motparten overholdt avtalen, og nå er det fritt frem for en rustningsspiral. Siden avtalen kollapset har Russland flere ganger tatt til orde for å hindre nettopp det, men har hittil møtt en kald skulder fra USA. Det er antydninger til en begynnende rustningsspiral på dette området, og det vil utvilsomt være en farlig utvikling for både russisk og europeisk sikkerhet.1 Et annet av Russlands krav i forkant av krigen var at USA ikke skulle ha atomvåpen utplassert i Europa, enten de er montert på fly eller missiler. Per dags dato har USA atomvåpen i 5 europeiske land, Nederland, Belgia, Tyskland, Italia og Tyrkia, som må fjernes for å etterkomme det russiske kravet. At USA vil etterkomme dette kravet nå som Russland har invadert Ukraina er helt utenkelig. Sannsynligheten for bruk av atomvåpen Russlands angrep på Ukraina kan selvsagt

«Per dags dato har USA atomvåpen i 5 europeiske land, Nederland, Belgia, Tyskland, Italia og Tyrkia.»

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

ikke tilskrives bekymring for atomvåpen alene, men det er helt klart en betydelig faktor både i utbruddet og utkjempinga av den nye kalde krigen. Ingen vet om Putin kommer til å bruke atomvåpen i Ukraina, og det er vanskelig å kvantifisere sannsynligheten for det, men de fleste er likevel enige om at den øker jo dårligere krigen går for Russland. Så langt har Russland slitt med å oppnå sine mål i Ukraina, og det er fremdeles usikkert hvorvidt Putin nå vil endre målene eller endre virkemidlene. Da Russland offentliggjorde sin nåværende atomvåpendoktrine i 2020, skisserte de fire scenarier hvor de kan komme til å bruke atomvåpen, og ett av dem er dersom den russiske stats eksistens er truet.2 Det er gode grunner til å anta at Putin setter likhetstegn mellom den russiske stat og ham selv, og Putins grep om makta vil trolig svekkes jo dårligere krigen går og jo hardere sanksjonene rammer. Dermed øker også sannsynligheten for at han vil bruke atomvåpen. Det er også en reell mulighet for utilsiktet eskalering og bruk av atomvåpen som følge av uhell eller misforståelser. Dette har nesten skjedd ved en rekke anledninger, og sannsynligheten er større i en situasjon med aktiv krigføring. Både USA og Russland har et såkalt «launch-on-warning option» som innebærer at atomraketter skytes ut så fort et fiendtlig rakettangrep oppdages av radarer og satellitter. Den åpenbare faren med denne strategien er at falske alarmer kan føre til atomkrig.3 Falske alarmer forekommer ubehagelig ofte, og ved flere anledninger har flaks spilt en betydelig rolle i å forhindre atomkrig. Jagerflypiloter er for øvrig mennesker, de òg, og gjør feil som alle andre. I 2015 ble

Atomvapensprengning pa Bikiniat ollene i 1954. Bilde fra ICAN.

«Så langt har Russland slitt med å oppnå sine mål i Ukraina, og det er fremdeles usikkert hvorvidt Putin nå vil endre målene eller endre virkemidlene.»

for eksempel et russisk jagerfly skutt ned av Tyrkia, etter å ha entret tyrkisk luftrom ved en feiltagelse. Faren for slike feil vedvarer, og denne gangen kan konsekvensene bli langt mer omfattende. Selv om noe av sjokket etter invasjonen har lagt seg, er altså muligheten for bruk av atomvåpen fortsatt definitivt til stede. Når det gjelder hvordan et russisk atomangrep mot Ukraina vil se ut, kan man se for seg tre grove kategorier: den første, og minst alvorlige, vil være demonstrativ bruk. I et slikt scenario brukes atomvåpen, for eksempel over Svartehavet, kun for å vise hva Russland er i stand til å gjøre. Hensikten vil være å tvinge Ukraina (og USA og andre NATO-land) til å komme til forhandlingsbordet, heller enn å påføre Ukraina militære eller sivile tap. Det andre, og mer alvorlige scenariet, er bruk av taktiske atomvåpen på slagmarken i Ukraina for å snu krigen til Russlands for-

del. Et slikt angrep vil medføre potensielt store menneskelige og materielle tap, men likevel langt mindre enn dersom atomvåpen blir brukt mot byer. Dersom atomvåpen brukes mot byer, i et såkalt countervalue-angrep, vil det være en forbrytelse nesten uten sidestykke. Det er vanskelig å overdrive hvor ille et slikt angrep vil være. Både for dem som rammes direkte av bomben, og fordi det høyst mulig betyr starten på en generell atomkrig og tredje verdenskrig, vil det være en katastrofe av så enorme proporsjoner at det er vanskelig å forestille seg. Mulige svar på atomvåpenbruk Alle disse scenariene stiller NATO overfor vanskelige dilemmaer. Hvis Russland bruker atomvåpen på slagmarken vil mange utvilsomt ta til orde for at NATO skal svare med samme mynt. Teknisk sett betyr det å bruke atomvåpen mot russiske styrker i Ukraina, som er uakseptabelt av flere

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

«Falske alarmer forekommer ubehagelig ofte, og ved flere anledninger har flaks spilt en betydelig rolle i å forhindre atomkrig.»

Missiler som kan bære atomstrids hoder. Bilde fra Deposit Photos.

grunner, men enten det brukes i Ukraina eller Russland vil det nesten sikkert innebære starten på tredje verdenskrig. Og det er andre gode grunner til å la være å bruke atomvåpen mot russiske styrker, selv om det mot formodning ikke skulle skje. Det vil innebære en legitimering av bruk av atomvåpen som ingen er tjent med, kanskje bortsett fra nettopp Russland, siden deres konvensjonelle styrker er langt svakere enn NATOs. Når det gjelder atomvåpen, derimot, er de jevnbyrdige. Å svare med samme mynt bør derfor være utelukket. Men hva med en konvensjonell militær respons? Kan for eksempel NATO angripe russiske atomvåpeninstallasjoner med konvensjonelle våpen? Også dette medfører en høy risiko for videre eskalering. Det er nemlig også ett av de fire scenariene russisk atomvåpendoktrine sier kan føre til bruk av atomvåpen. Et annet alternativ er at NATO bruker konvensjonelle våpen mot konvensjonelle russiske styrker på slagmarken. Det er mindre risikabelt, men uansett hvordan man vrir og vender på det vil et angrep på russiske styrker, uavhengig av hva slags våpen som brukes og hva som angripes, bety at NATO og Russland er i aktive kamphandlinger mot hverandre. Veien derfra til videre eskalering er kort. Det er derimot ikke umulig at NATO-landene vil anse denne risikoen som aksep-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

tabel, ettersom det siste alternativet, å fortsette som før, også byr på problemer. En manglende respons kan bidra til en oppfatning om at bruk av atomvåpen ikke bare ikke får konsekvenser, men også at det er et nyttig verktøy for å oppnå militære mål. Dette kan bane veien for videre russiske atomangrep i Ukraina, som til syvende sist vil vinne krigen for Russland. Det ønsker åpenbart NATO å unngå.4 NATO befinner seg med andre ord i en svært vanskelig posisjon dersom Russland skulle finne på å bruke atomvåpen i Ukraina. På den ene siden vil ikke NATO skape inntrykk av at atomvåpenbruk fungerer og er akseptabelt. På den andre ønsker de heller ikke at krigen i Ukraina skal utvikle seg til tredje verdenskrig, og må dermed stille seg det ubehagelige spørsmålet om hva de er villige til å risikere for å unngå det. Er Ukraina nødt til å falle for å unngå tredje verdenskrig? Det er ingen bortsett fra Russland som liker tanken på det, men samtidig er det vanskelig å komme unna det faktum at en fullskala krig mellom Russland og NATO vil føre til lidelser og ødeleggelser på et nivå som krigen i Ukraina ikke er i nærheten av. Sannsynligheten for at atomvåpen blir brukt er trolig større enn noen gang siden 80-tallet, og mange har en tendens til å undervurdere hvor stor den var den gang. Tanken om at atomvåpen virker avskrek-

kende har dessuten vist seg å ha en grufull skyggeside: Russland kunne neppe gått frem slik de har hvis de ikke hadde atomvåpen. Og selv om Russland utvilsomt er den aggressive parten i denne krigen, er heller ikke NATO mors beste barn hva angår atomvåpen. NATO er like aktivt med i det pågående våpenkappløpet som Russland og Kina, og har like stort ansvar for å jobbe for nedrustning og diplomati. Det har de så langt har vært lite villige til. Det er i alles interesse at atomvåpen ikke brukes, hverken i Ukraina eller andre steder, for «En atomkrig kan ikke vinnes, og må aldri utkjempes.» Det proklamerte Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1985, og budskapet er dessverre mer aktuelt enn på lenge. Ansvaret for at det etterleves og at diplomatiet vinner hviler på oss alle. Kilder: 1. Brennan Deveraux, “Why Intermediate-Range Missiles Are a Focal Point in the Ukraine Crisis,” War on the Rocks, January 28, 2022, https://warontherocks.com/2022/01/why-intermediate-range-missiles-are-a-focal-point-in-the-ukraine-crisis/. 2. Shannon Bugos, “Russia Releases Nuclear Deterrence Policy,” Arms Control Association, August 2020, https://www.armscontrol.org/act/2020-07/ news/russia-releases-nuclear-deterrence-policy. 3. August Starberg, “The Pinnacle of Midnight Express: False Alarms and the Launch on Warning Strategy in the U.S. Nuclear Arsenal” (Master’s thesis, Oslo, University of Oslo, 2021). 4. Jeffrey Edmonds, “Potential US Responses to the Russian Use of Non-Strategic Nuclear Weapons in Ukraine,” Bulletin of the Atomic Scientists, May 16, 2022, https://thebulletin.org/2022/05/potential-us-responses-to-the-russian-use-of-non-strategic-nuclear-weapons-in-ukraine.

Hvorfor skal vi ikke sende våpen inn i Ukraina-krigen?

Av Marielle Leraand Teksten er en innledning som ble holdt for Bevegelsen for sosialisme 30. april 2022. Jeg har lyst til å starte med å sitere Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt, som uttalte seg om Butsja-massakren på NRK. Hun sier: «Vi må ikke nå tenke at krig er krig og da dør folk. For dette er noe helt annet» - og «langt mer alvorlig» enn det vi har sett i andre kriger».1 Jeg kan delvis være enig i at denne krigen er noe «langt mer alvorlig enn vi har sett i andre kriger». Men det er av helt andre årsaker enn det Anniken Huitfeldt peker på. Hennes argumenter er at det vi ser nå er en helt annen brutalitet enn det vi ser ellers i andre kriger. Heldigvis blir hun møtt av motstand på denne forestillingen, som både Huitfeldt representerer, men som vi også ser mediene i dette landet kjører fram, og det er at DENNE krigen er spesielt jævlig. Hva skjer når det er krig - og hvordan opplever soldatene denne? I prosjektet War and fun (krig og moro), ser forskere ved Christian Michelsens institutt i Bergen på nettopp det. Forskerne var på vei til den ukrainske grensa for å intervjue fremmedkrigere, da de så Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt uttale seg om Butsja-massakren på NRK. Antonio De Lauri, forskningsprofessor

ved Chr. Michelsens institutt i Bergen sier i den forbindelse: «Jeg ville likt å spørre ministeren om å komme med eksempel på kriger som er mindre alvorlige, siden Ukraina-krigen ifølge henne er annerledes og verre. Etter to år i krig i Afghanistan, som forsker, har jeg for eksempel aldri møtt en eneste afghaner som tenkte at krigen og volden de opplevde var mindre alvorlig. Krig er alltid ille.» Han viser også til krigene i Irak, Vietnam, Bosnia, Tsjetsjenia og Syria. - «Jeg kunne bare fortsatt å nevne kriger … Og lurer på hva ministeren tenkte da hun sa at Ukraina-krigen er en annerledes krig. Det finnes ingen krig uten krigsforbrytelser, vold og drap på sivile. Ingen krig er anstendig, sier De Lauri.»2 «Hva hindrer oss fra å akseptere at bildene fra Ukraina ikke er eksepsjonelle, men krigens sanne ansikt? Kanskje er det fordi fortellingen om den ryddige og anstendige krigen er behagelig å tro på? I Norges tilfelle er det også en fortelling som legitimerer det nasjonale selvbildet av landet som både aktiv NATO-alliert og fredsnasjon», skriver han og Heidi Mogstad i Agenda Magasin.3

Denne analysen som forskerne fra Christians Michelsens institutt kommer med her er jeg helt enig i. En viktig årsak til hvorfor vi må være mot å sende inn våpen i krigen, er fordi det bare forlenger lidelsene til det ukrainske folket. For det er noens kjæreste, det er noens barn og søsken, som nå dør, og stadig flere dør dag for dag. Og så skal man sende inn våpen i stedet for å velge å kaste alle sine krefter inn i å finne fram til kompromisser og fred? Det norske myndigheter nemlig later til å ha glemt, er at alle kriger ender med en fredsløsning. Og hvorfor ikke da starte umiddelbart med dette arbeidet idet krigen bryter ut? En fredsavtale for ukrainernes del, kan man ikke regne med at blir enda bedre bare denne krigen fortsetter, for jo mer og jo mer avanserte våpen som sendes inn, jo mer offensivt vil også Russland svare. Og hvis noe, så kan man regne med at de ikke bare blir pressa tilbake, men faktisk, for å sikre seg mot rivalen USA og NATO, som jo nå inngår mer og mer i dette krigsregnestykket, kan det være at Russland heller vil avansere mer enn de i utgangspunktet hadde planer om. Sånn bare for å sikre seg en god posisjon i en framtidig fredsavtale.

«En fredsavtale for ukrainernes del, kan man ikke regne med at blir enda bedre bare denne krigen fortsetter, for jo mer og jo mer avanserte våpen som sendes inn, jo mer offensivt vil også Russland svare.» Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

«Dette handler om kamp om strategiske territorier og ressurser mellom rivaliserende stormakter, og ikke om ideologi.» Så da er vi kommet til det jeg mener er høyst nødvendig for å begrunne videre hvorfor vi ikke skal sende våpen inn i denne krigen, og da må vi analysere hvilken krig dette dreier seg om. Dreier det seg først og fremst om en krig hvor hovedspørsmålet er «hvordan kan vi hjelpe Ukraina til å forsvare seg sjøl»? Eventuelt» «er dette en anti-imperialistisk forsvarskrig» eller «en krig mot faciststaten Russland?» Eller er det noe annet? Jeg holder en del innledninger og ofte møter jeg nå argumentasjonen om at dette her minner om inngangen til 2. verdenskrig. Det mener jeg er feil verdenskrig å sammenligne med. Jeg mener vi heller må se til situasjonen før 1. verdenskrig for å se klare paralleller. Likheten med første verdenskrig ligger helt tydelig i det at de stridende partene ikke er ulike ideologisk eller systemmessige, i motsetning til under 2. verdenskrig og den kalde krigen, men er grunnleggende sett like: De er kapitalistiske stormakter med tradisjonelle stormaktsambisjoner.

De er også like i den forstand at de pragmatisk plukker prinsipper avhengig av situasjonen, og nøler ikke med å argumentere på en måte i en situasjon slik at det totalt underminerer argumentasjonen i en annen. Vel vitende om at begge sider har lojale medier som ikke stiller spørsmålstegn ved det her. Vi ser også at begge stormaktsblokkene knytter til seg mindre stater i et nett av allianser hvor lokale eller regionale politiske, gjerne etniske motsetninger, utnyttes. Dette er også likt første verdenskrig hvor Russland knytta seg til serbisk nasjonalisme, som sto i kontrast til Østerrike-Ungarns fleretniske territorielle integritet. (Og som vi vet støtta Tyskland Østerrike-Ungarn og Storbritannia og Frankrike støtta Russland.) I dag finner vi åpenbart tilsvarende i Ukraina hvor Vesten har gjort seg til alliansepartner for den ukrainske etnonasjonalismen, mens Russland naturlig nok støtter de russisktalende. Litt mer ad-hoc er det når Russland støtter alawieliten i Syria mens Vesten har støtta sunni-islamistiske sjåvinister, men siden flytta over til å støtte kurdisk nasjonalisme.

demokrati, sjølbestemmelse eller folkeretten, men en seier for Vesten i konflikt med Russland. En seier vil bli misbrukt på samme måte som de vestlige seierherrene i første verdenskrig, som ganske enkelt delte de tyske koloniene mellom seg, samtidig som de også gjorde områder under det osmanske riket til kolonier, deriblant Palestina. En seier for Vesten i Ukraina som svekker Russland, vil ganske sikkert få konsekvenser. Og jeg tenker vi vil se en fornya vestlig entusiasme for å flytte egne posisjoner fram, ved å intensivere arbeidet for regimeskifte i Syria, Iran og Venezuela, og kanskje også ved å støtte mer aktivt opp om separatistiske grupper innad i Russland, særlig i Tsjetsjenia og andre deler av Kaukasus, og Xinjiang i Kina.

Poenget er at hvis man leter etter en ideologisk linje i hvem man støtter, så leter man forgjeves. Dette handler om kamp om strategiske territorier og ressurser mellom rivaliserende stormakter, og ikke om ideologi.

Krigsretorikken før første verdenskrig var i tillegg veldig lik dagens. Det handla om å demonisere motstanderen, ved helt korrekt å påpeke motpartens ondsinna imperialistiske hensikter, og samtidig forbli tause og nekte å snakke om egen stats og egen blokks imperialisme. I Tyskland piska man opp stemninga mot det rasistiske, autokratiske og imperialistiske Russland, med helt riktig kritikk, og unnlot å snakke om eget folkemord i Namibia. I Frankrike og Storbritannia hissa man på sin side opp folkemassene med å peke, helt korrekt, på det aggressive og imperialistiske Tyskland, som begikk folkemord i Namibia, og unnlot å nevne hvordan de sjøl trampa på retten til sjølbestemmelse i sine egne kolonier og semi-kolonier.

Seier for Ukraina betyr ingen seier for

Sosialdemokratene gikk fem på i alle dis-

Ukrainas president Zelenkyj sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i desember 2021. Foto av NATO.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Zelenskyj, Macron og Putin i desemb er 2019. Foto av manhai på Flickr.

se landene, og støtta krigsinnsatsen, på hver sin side, med ganske like argumenter. Tilsynelatende med progressiv og antiimperialistisk agitasjon. Men bare tilsynelatende. Å gå imot imperialismen til motblokken, og nekte å snakke om egen imperialisme, enten man kaller det ”whataboutism” eller hva de brukte retorisk i 1914, er ikke å være antiimperialist. Det er å være proimperialist under et falskt antiimperialistisk dekke. Så hvis vi går til å se på hva som helt konkret skjedde da 1. verdenskrig brøt ut: Det var utvilsomt sånn at serbiske ultranasjonalister hadde begått et attentat mot makteliten i Østerrike-Ungarn, og liten tvil om at serbisk etterretning, og dermed den serbiske staten, både støtta opp om terrororganisasjonen som sto bak, og delte organisasjonens overordna mål, som var å løsrive Bosnia og andre serbokroatisktalende deler av Østerrike-Ungarn og forene disse med Serbia. Lille Serbia kunne jo selvsagt ikke alene utgjøre en trussel mot det habsburgske dobbeltmonarkiet, men med støtte fra det russiske tsarriket

«Lenins linje om å si nei til krigen, fra begge sider, var rett da, og er rett nå.»

ble trusselen i høy grad reell. Det var altså ingen tvil om at Østerrike-Ungarn hadde reell grunn til å frykte serbisk nasjonalisme, og god grunn til å være opprørt over drapene i Sarajevo. Samtidig er det heller ingen tvil om at det ultimatumet som ble utstedt til Serbia i forkant av krigen gikk så langt at det i praksis ville gjøre slutt på Serbia som selvstendig stat om det hadde blitt godtatt. Da Serbia avslo ultimatumet og Østerrike-Ungarn gikk til krig, var dette dermed udiskutabelt en angrepskrig. FN-pakten eksisterte ikke da, så det å si at angrepet var folkerettsstridig gir sånn sett ikke mening, men hadde FN-pakten eksistert ville angrepet utvilsomt vært like folkerettsstridig som Russlands angrep på Ukraina. Østerrike-Ungarns angrep på Serbia var ganske eksplisitt et forsøk på å utslette Serbia som nasjon. Burde da venstresida støtte prinsippet om nasjonenes sjølbestemmelsesrett og mobilisere til støtte for Serbia for å hindre landet fra å bli utsletta? Ja, mente Labour i Storbritannia, Sosialistpartiet i Frankrike og mensjevikene i Russland. Glemt var Frankrikes overtramp mot Marokko, britenes herjing med India og Russlands folkemord på tsjerkesserne i Kaukasus. Kun bolsjevikene evna å se gjennom retorikken som omga den konkrete konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn, og se konflikten i sitt

egentlige lys, som del av en imperialistisk stormaktskonflikt, og på det grunnlaget kontant avvise at Russland skulle engasjere seg til støtte for serbisk uavhengighet mot imperiemakta Østerrike-Ungarn. Jeg tror jeg har fått fram poenget. Når imperiemakta USA med allierte i NATO støtter Ukraina så sterkt som de gjør, handler det ikke om kamp mot imperialisme. Det handler om kamp mot russisk imperialisme, og til støtte for vestlig imperialisme. Involverer vi oss nå i støtte til Ukraina, involverer vi oss dermed like mye til støtte for vestlig imperialisme, som de som ville bekjempe imperialismen til Østerrike-Ungarn i 1914 gjorde. Og hvordan vi vurderer situasjonen i Ukraina generelt og Donbass spesielt, blir sånn sett irrelevant. Lenins linje om å si nei til krigen, fra begge sider, var rett da, og er rett nå. OM Vesten hadde trukket seg tilbake, ville vi kunne vurdert situasjonen mellom Ukraina og Russland i et annet lys. Men nå når NATO med alle mulige midler støtter Ukraina, må vi analysere konflikten i lys av det, og ta stilling basert på det faktumet. Kilder:

1. https://www.nrk.no/urix/norges-utenriksminister_-_-funn-av-drepte-sivile-i-butsja-kan-ikke-forbigas-i-stillhet-1.15919398 2. https://www.dagbladet.no/nyheter/raser-etter-huitfeldt-uttalelse/75855817 3. https://agendamagasin.no/debatt/myten-om-den-anstendige-krigen/?fbclid=IwAR3QdCtXavBUn8EDqsLPVu7UnIzdOvy3mZg2Qcoo3wr62Ed1XKcwOIho17Q

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Intervju med Oleg Bodrov og Yurii Sheliazhenko

Av Reiner Braun, det internasjonale fredsbyrået, 5. april 2022 Reiner Braun: Kan dere kort introdusere dere selv? Oleg Bodrov: Jeg er Oleg Bodrov, fysiker, økolog og formann for the Public Council of the Southern Shore of the Gulf of Finland, St. Petersburg. Miljøvern, atomsikkerhet og promotering av fred har vært mitt hovedfokus de siste 40 årene. I dag føler jeg meg som en del av Ukraina: min kone er halvt ukrainsk; hennes far er fra Mariupol. Mine venner og kolleger er økologer fra Kyiv, Kharkiv, Dnipri, Konotop, Lviv. Jeg er en klatrer, og har vært sikret på fjellet av Anna P. fra Kharkiv. Min far, en deltager i andre verdenskrig, ble skadet i januar 1945 og fikk helsehjelp på sykehuset i Dnepropetrovsk. Yurii Sheliazhenko: Mitt navn er Yurii Sheliazhenko, jeg er en fredsforsker, pedagog og aktivist fra Ukraina. Mine felt er konfliktløsing, juridisk og politisk teori og historie. Dessuten er jeg sjefssekretær for den Ukrainske Pasifistbevegelsen og medlem av the Board of the European Bureau for Conscientious Objection samt medlem av World BEYOND War.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

R.B.: Kan dere beskrive hvordan dere ser den aktuelle situasjonen? O.B.: Beslutningen om å invadere Ukraina ble gjort av den russiske presidenten. Samtidig trodde russiske borgere, etter rapporter fra uavhengige media å dømme, at krig med Ukraina var prinsipielt umulig. Hvorfor skjedde dette? De siste åtte årene har anti-Ukraina-propagandaen blitt fremmet daglig på alle statlige kanaler i Russland. De har snakket om svakheten og upopulariteten hos de ukrainske presidentene, nasjonalistene som har blokkert forsoning med Russland, samt Ukrainas ønske om medlemskap i EU og NATO. Den russiske presidenten anser Ukraina som territorium som historisk har tilhørt det russiske imperiet. Invasjonen av Ukraina, i tillegg til tusenvis av menneskers dødsfall, har økt risikoen for globale farer. Militære operasjoner blir utført

på territorium med atomkraftverk. Hvis våpen utilsiktet treffer et atomkraftverk kan det være farligere enn hvis atomvåpen blir brukt. Y.S.: Den illegale invasjonen av Ukraina utført av Russland er del av en lang historie av relasjoner og fiendskap mellom begge nasjoner, og dessuten del av en langvarig global konflikt mellom Øst og Vest. For å forstå den fullstendig må vi huske kolonialisme, imperialisme, kald krig, "nyliberalt" hegemoni og fremveksten av illiberale wannabe-hegemoner. Når man snakker om Russland versus Ukraina, så er det viktige å forstå med denne obskøne kampen mellom den arkaiske imperialistiske makten og det arkaiske nasjonalistiske regimet, den utdaterte karakteren av begge politiske og militaristiske kulturer: begge har verneplikt og et system av militær patriotisk oppdragelse i stedet for sivil utdannelse. Det er derfor

«Den illegale invasjonen av Ukraina utført av Russland er del av en lang historie av relasjoner og fiendskap mellom begge nasjoner, og dessuten del av en langvarig global konflikt mellom Øst og Vest.»

krigshissere på begge sider kaller hverandre nazister. Mentalt lever de fremdeles i en verden av Sovjetunionens "store patriotiske krig" eller "den ukrainske frigjøringsbevegelsen" og mener at folk må samles under sin store leder for å knuse den eksistensielle fienden, disse hitleristene eller ikke-noe-bedre-stalinistene, i en slik rolle ser de sine nabofolk.

«Konflikter burde løses gjennom forhandlinger, ikke krig. FRED er bra for oss alle!»

R.B.: Er det noen sider ved denne konflikten som folk i Vesten ikke er særlig klar over? Y.S.: Ja, definitivt. Den ukrainske diasporaen i Amerika økte betraktelig etter to verdenskriger. Etterretning fra både USA og andre vestlige land rekrutterte fra denne diasporaen for å bruke nasjonalistiske sentimenter for å styrke separatisme i Sovjetunionen, og noen etniske ukrainere ble rike og gjorde politisk og militær karriere i USA og Canada, og på den måten vokste det frem en mektig ukrainsk lobby med forbindelser til Ukraina og intervensjonistiske ambisjoner. Når Sovjetunionen falt og Ukraina ble uavhengig deltok den vestlige diasporaen aktivt i nasjonsbygging. R.B.: Foregår det aktiviteter mot krigen i

oppropet "NEI TIL KRIG". Markeringer "MOT ATOMVÅPEN" og "MOT BLODIG KRIG" holdes daglig i St. Petersburg og andre russiske byer. Samtidig har ansatte ved Instituttet for atomenergi oppkalt etter Kurchatov i Moskva "fullstendig tilsluttet seg beslutningen til presidenten av Den russiske føderasjonen om å utføre en militær spesialoperasjon" på territoriet til Ukraina. Og dette er ikke det eneste eksemplet på støtte til aggresjonen. Jeg og mine kolleger i miljø- og fredsbevegelsen er overbevist om at vår fremtid er ødelagt i Russland og Ukraina.

Russland og i så fall, hvordan ser de ut? O.B.: Antikrigsaksjoner ble holdt i St. Petersburg, Moskva og dusinvis av store russiske byer. Mange tusener av folk tok til gatene for å uttrykke sin uenighet. Den største gruppen av deltagere er unge mennesker. Mer enn 7,500 studenter, ansatte og uteksaminerte fra Russlands eldste Lomonosov Universitet i Moskva har signert et opprop mot krig. Studenter ønsker å se seg selv som en del av en fri demokratisk verden, som de kan bli frarøvet av den isolasjonistiske politikken til presidenten. Myndighetene påstår at Russland har ressursene som er nødvendig for liv og atomvåpen som vil beskytte dem, selv i en situasjon med isolasjon fra resten av verden. Mer enn 1.220.000 russere har signert

R.B.: Er fred med Russland en problemstilling i Ukraina akkurat nå? Y.S.: Ja, det er det uten tvil. President Zelenskyj ble valgt i 2019 på grunn av hans løfte om å stoppe krigen og forhandle fred, men han brøt disse løftene og begynte å undertrykke pro-russisk media og opposisjon i Ukraina og mobilisere hele befolkningen til krig med Russland. Dette sammenfalt med NATOs intensiverte militære støtte og atomvåpenøvelser. Putin lanserte sine egne atomvåpenøvelser og ba Vesten om sikkerhetsgarantier, først og fremst alliansefrihet for Ukraina. I stedet for å gi slike forsikringer har Vesten støttet Ukrainas militære operasjon i Donbass hvor brudd på våpenhvilen nådde sin

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

«Du må bruke alle krefter for å finne og støtte fredelige løsninger, kjempe imot eskalering, ta vare på sikkerheten for andre og deg selv.»

topp i dagene før den russiske invasjonen, og sivile ble drept og skadet nesten hver dag på begge sider, både i myndighetskontrollerte og ikke-mynidighetskontrollerte områder. R.B.: Hvor stor er motstanden mot fred og ikke-voldelige aksjoner i landet ditt? O.B.: I Russland har alt uavhengig demokratisk media blitt stengt og sluttet å operere. Krigspropagandaen blir fremvist på alle statlige TV-kanaler. Facebook og Instagram er blokkert. Rett etter at krigen startet ble nye lover innført mot løgn og "mot diskreditering av russiske militære styrker som utfører en spesialoperasjon i Ukraina". Løgn er enhver offentlig uttalte mening som går imot hva som blir sagt i offisielle media. Straffen er alt fra en stor bot på flere tusen rubler til fengsel i 15 år. Presidenten har annonsert en kamp mot "nasjonale forrædere" som hindrer implementeringen av hans ukrainske plan. Justisdepartementet i Den russiske føderasjonen fortsetter å stemple miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner som "fremmede agenter" som samarbeider med partnere fra andre land. Frykten for statlige represalier har blitt en viktig fak-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

tor i livet i Russland. R.B.: Hvordan ser demokratiet ut i Ukraina? Er det noen paralleller? Y.S.: Den 24. februar 2022 startet Putin sin illegale offensiv som - ifølge hans egne ord - tok sikte på å denazifisere og demilitarisere Ukraina. Resultatet i både Russland og Ukraina er at landene har blitt mer militariserte og i stadig større grad ligner nazistene, og ingen er villig til å endre det. Regjerende populistiske autokrater og deres lag i begge land profiterer på krig, deres makt styrkes og det er mange muligheter for personlig berikelse. Russiske hauker tjener på internasjonal isolasjon av Russland fordi det betyr militær mobilisering og alle offentlige ressurser er nå i deres hender. I Vesten har det militærindustrielle komplekset korrumpert myndigheter og sivilsamfunnet, dødens handelsmenn har profitert mye på militær støtte til Ukraina: Thales (leverandør av Javelin-missiler til Ukraina), Raytheon (leverandør av Stinger-missiler) og Lockheed Martin (leverandør av jetfly) har opplevd enorme økninger i profitt og børsverdi. Og de ønsker å oppnå mer profitt fra drap og ødeleggelse.

R.B.: Hva forventer du fra fredsbevegelsen i verden og alle fredselskende mennesker? O.B.: Det er nødvendig for deltagere i fredsbevegelsen å forene seg med miljøforkjempere, menneskerettighetsforkjempere, anti-krigs-, anti-atomvåpen- og andre fredselskende organisasjoner. Konflikter burde løses gjennom forhandlinger, ikke krig. FRED er bra for oss alle! R.B.: Hva kan en pasifist gjøre for fred når hans land er under angrep? Y.S.: Vel, for det første må en pasifist forbli en pasifist, fortsette å respondere på vold gjennom ikke-voldelige aksjoner og tanker. Du må bruke alle krefter for å finne og støtte fredelige løsninger, kjempe imot eskalering, ta vare på sikkerheten for andre og deg selv. Kjære venner, takk for at dere bryr dere om situasjonen i Ukraina. La oss bygge en bedre verden sammen uten armeer og grenser, for fred og lykke for hele menneskeheten.

Oversatt fra ipb.org av Per Kristian Torp.

For en rettferdig og varig fred i Ukraina

Av Jeffrey D. Sachs, Anthony Annett, Maria Paola Chiesi, Richard Falk, Ana Marta Gonzalez, Nina Khrushcheva, Anatol Lieven, Mario Marazziti, Wolfgang Richter, Richard E. Rubenstein, Michael von der Schulenburg, Anna Sun og William F. Vendley Uttalelse fra den vitenskapelig-etiske studiegruppa for lykke, Vatikanstaten, 6-7. juni 2022 Jesus lærte verden at de som skaper fred er salige, for de skal kalles Guds barn. Nå som krigen raser i Ukraina, trenger verden fredsskapere for å hjelpe de krigførende partene å velge fred framfor fortsatt konflikt. USA, EU, Tyrkia, Kina og andre land burde hjelpe begge parter til å oppnå sikkerhet gjennom en framforhandla fredsavtale. For Ukraina betyr sikkerhet at en fredsavtale ikke vil bli etterfulgt av fornya russiske trusler eller inngrep. For Russland betyr sikkerhet at en tilbaketrekking fra Ukraina ikke vil bli etterfulgt av at NATO ekspanderer østover og det blir utplassert tyngre våpen i Ukraina. Fred betyr, kort sagt, et nøytralt Ukraina som er trygge i sin suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet.

Pave Frans har uttrykt seg klart og kraftig i sin bønn om fred: «Jeg fornyer oppfordringen til de som leder nasjonene: Ikke led menneskeheten til fortapelse. Vær så snill! Ikke led menneskeheten til fortapelse!» Patriark Bartholomeos I av Konstantinopel har erklært: “Vi ber alle involverte parter om å søke dialog og respekt for internasjonal lov, med mål om å få slutt på konflikten og la alle ukrainere leve i harmoni. Våpen er ikke løsningen.» Målet med å skape fred i Ukraina er ikke bare en prosess for å stanse noe – altså å skape fred uten rettferdighet – men for en positiv fred, tydelig basert på Johannes XXIIIs fire prinsipper for moralske forhold mellom stater i hans encyklika Pacem in Terris: sannhet, rettferdighet, velvillig samarbeid og frihet. Slike moralske forhold må nødvendigvis gjelde ikke bare mellom Russland og Ukraina, men også mellom Russland, USA og EU. Russlands invasjon av Ukraina er utvilsomt et åpenbart brudd mot FN-pakten og internasjonal lov. Russlands uoverensstemmelser med Ukraina skulle vært løst gjennom forhandlinger støtta opp om av

FNs Sikkerhetsråd, der alle lands sikkerhet blei respektert. Nå som vi ser de grufulle realitetene av den pågående krigen, der ingen av sidene ligger an til å vinne fullstendig militært, burde det presse begge sidene til forhandlingsbordet så fort som mulig for å unngå å forlenge krigen, og oppnå en rettferdig fred. Krigen i Ukraina ser ut til å utvikle seg til en langvarig utmattelseskrig som vil avsluttes enten som en frossen konflikt eller en forhandla fred, ikke i form av at den ene sida beseirer den andre fullstendig. En forhandla fred vil være et overlegent bedre resultat enn lidelsene som vil følge av en utmattelseskrig og frossen konflikt, både for folkene i Ukraina, Russland, USA, EU og resten av verden.

«Fred betyr, kort sagt, et nøytralt Ukraina som er trygge i sin suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet.» Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Pave Frans og patriark Bartholomeus i 2014 . Foto av Nir Hason på Wikimedia Commons.

Hvis krigen avsluttes som en frossen konflikt vil Russland fortsette å okkupere en betydelig del av østlige og sørlige Ukraina, og de vestlige sanksjonene mot Russland vil fortsette. Handel og investeringer mellom Russland og Vesten vil fortsatt være blokkert, som vil føre til en innskrenkning av verdens handel og utvikling. Våpen og militære vil fortsette å strømme inn i Ukraina fra utlandet. Hvis krigen i stedet avsluttes som en forhandla fred, vil en unngå flere tap av ukrainske sivile og militære på begge sider, og uavhengigheten til den ukrainske staten vil være garantert mot utenlandske forsøk på å styrte den. De fleste regionene Russland nå kontrollerer vil gå tilbake til ukrainsk kontroll, mens enkelte regioner vil kunne bli underlagt spesielle regule-

ringer, Russland vil trekke tilbake sine militære styrker, de vestlige sanksjonene vil oppheves, det ukrainske samfunnet og nabolandene vil oppleve gjenoppbygging og større sikkerhet. De grunnleggende bestanddelene av en mulig fredsavtale blei klare i andre halvdel av mars, da begge de to partene rapporterte at forhandlingene gjorde framskritt, og igjen nå nylig i Italias forslag til en firepunkts fredsplan fra slutten av mai. I forhandlingene i mars foreslo Ukraina fire punkter for en fredsløsning: nøytralitet; internasjonale sikkerhetsgarantier for Ukraina; en langvarig periode med forhandlinger om statusen til Krim; og forhandlinger om «det kompliserte spørsmålet» om Donbass. Italias fredsplan har også fire deler: våpenhvile; ukrainsk nøytralitet; pågående forhandlinger om Krim

«En forhandla fred vil være et overlegent bedre resultat enn lidelsene som vil følge av en utmattelseskrig og frossen konflikt.»

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

og Donbass; og multilaterale forhandlinger i regi av OSSE mellom Russland og NATO om regionale sikkerhetsordninger. Ved å basere seg på den praktiske visdommen (phronesis) til de salige fredsskaperne, basert på konfliktens røtter, forhandlingene fra mars, og dagens fredsinitiativ, vil vi foreslå følgende fundament for en våpenhvile og positiv fredsavtale: 1) Ukrainsk nøytralitet, dvs. å oppgi ambisjonen om NATO-medlemskap samtidig som en anerkjenner Ukrainas frie rett til å inngå avtaler med EU og andre; 2) Sikkerhetsgarantier for Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet utstedt av de fem medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA), samt EU og Tyrkia, som kan inkludere åpenhet om militære forhold og begrensninger på militære utplasseringer og store øvelser i grenseområdene, under internasjonal observasjon og sett i sammenheng med opphevelsen av økonomiske sanksjoner;

3) Russisk de facto kontroll over Krim for et visst antall år, etterfulgt av at partene kommer fram til en de jure-løsning gjennom diplomati, som kan inkludere forenkla tilgang til både Russland og Ukraina for lokale innbyggere, liberale regler for grensekryssing og handel, utplassering av den russiske svartehavsflåten og økonomisk erstatning; 4) Autonomi for regionene Luhansk og Donetsk innenfor Ukraina, som kan inkludere økonomiske, politiske og kulturelle bestemmelser som må konkretiseres i løpet av kort tid; 5) Garantert kommersiell tilgang til havnene i Svartehavet for både Ukraina og Russland; 6) Fjerning av vestlige sanksjoner mot Russland fortløpende etter hvert som det russiske militæret trekker seg tilbake i henhold til avtalen; 7) et multilateralt fond for gjenoppbygging og utvikling av de krigsherja regio-

nene i Ukraina – der Russland også deltar – og umiddelbar tilgang til humanitær hjelp; 8) En resolusjon fra FNs sikkerhetsråd om å utvikle internasjonale overvåkningsmekanismer for å støtte opp om fredsavtalen. For en positiv fred President John F. Kennedy ga klokt uttrykk for at «Ekte fred må skapes av mange nasjoner, som summen av mange handlinger. Den må være dynamisk, ikke statisk, tilpasse seg utfordringene til alle nye generasjoner. For fred er en prosess, en metode for å løse problemer.» Vi er avhengige av samarbeid for å løse problemer, og vi er avhengige av tillit for å kunne samarbeide. Varig fred er derfor ikke bare avhengig av formelle avtaler, men også samarbeid mellom samfunn, på tvers av etnisiteter, religioner og nasjonalstater. Media bærer også et ansvar for at krigstrommene ikke skal overdøve ropene om fred.

Religiøse grupper står i spissen for positiv fred. Religiøse grupper bringer folk sammen i ånden av menneskelig verdighet og Guds rettferdighet, og har også muligheten og oppgaven om å skape fred på tvers av tro og etnisitet. Den katolske kirke, Den ortodokse kirke i Konstantinopel, Den russisk-ortodokse kirke og Den ukrainske ortodokse kirke er søylene for positiv fred mellom Russland og Ukraina, og mellom ulike grupper innenfor Ukraina, og kan spille en viktig rolle i den nødvendige forsoningsprosessen på veien til en positiv fred. Vi oppfordrer religiøse ledere av alle trosretninger til å hjelpe Russland og Ukraina med å søke en positiv fred, og å lyde ordene til Jesaja 2:3-4: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.»

Oversatt fra OtherNews av Aslak Storaker.

«Media bærer også et ansvar for at krigstrommene ikke skal overdøve ropene om fred.»

St. Sofia-katedralen i Kyiv. Foto av Rbrechko på Wikimedia Commons.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Manifest fra den russiske koalisjonen

«Denne krigen vil forvandle Ukraina til ruiner og Russland til et stort fengsel.»

20. mars 2022 De russiske myndighetene baserte seg på løfter om fred og stabilitet, men førte landet vårt ut i krig og økonomisk katastrofe. Som enhver annen krig i historien deler denne krigen oss alle inn i to leirer: de som er for og de som er mot. Kremls propaganda prøver å overbevise oss om at hele nasjonen har samlet seg bak makthaverne, og at det kun er patetiske overløpere, pro-vestlige liberalister og den ytre fiendens leiesoldater som krever fred. Dette er en uholdbar løgn. Denne gangen var det Kreml‑gamlingene som viste seg å være i mindretall. Russere flest ønsker ikke brodermordskrig. Selv de som fortsatt nærer tillit til den russiske regjeringen er imot, men de lukker øynene så hardt de kan for ikke å se hvordan den verden som er tegnet av propagandistene faller sammen. Mange håper fortsatt at det som utfolder seg ikke er en krig, enda mindre en angrepskrig, men en «spesialoperasjon» for å «frigjøre» det ukrainske folket. Forferdelige bilder av brutal bom-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

bing og beskytning av byer vil snart knuse disse mytene, og da vil selv de mest trofaste Putin-velgere si: Vi ga deg aldri samtykke til denne urettferdige krigen! Men allerede nå føler titalls millioner mennesker over hele landet seg forferdet og kvalme over det Putin-administrasjonens gjør. Dette er mennesker med forskjellig politisk overbevisning. Majoriteten av dem er slett ikke liberalister, slik propagandistene hevder. Tvert imot har mange av dem venstreorienterte, sosialistiske eller kommunistiske synspunkter. Selvfølgelig er disse menneskene – flertallet av folket vårt – oppriktige patrioter av fedrelandet. Vi blir fortalt at motstanderne av denne krigen er hyklere, at de ikke egentlig er imot krig, men kun er støttespillere for Vesten. Det er en løgn. Vi har aldri vært tilhengere av USA og dets imperialistiske politikk. Da ukrainske tropper beskjøt Donetsk og Lugansk tiet vi ikke. Vi vil heller ikke tie nå som Kharkiv, Kyiv og Odessa blir bombet på beordring av Putin

og hans hoff. Det er mange grunner til å kjempe mot krig. For oss tilhengere av sosial rettferdighet, likhet og frihet er noen av dem spesielt viktige: - Dette er en urettferdig erobringskrig. Det eksisterer ikke, og har heller ikke eksistert, en trussel mot den russiske staten som gjør det nødvendig å sende våre soldater til Ukraina for å drepe og dø. I dag "frigjør" de ikke noen, de hjelper ingen folkebevegelse, men knuser fredelige ukrainske byer i stykker etter ordre fra en håndfull milliardærer som drømmer om å beholde makten over Russland for alltid. – Denne krigen bringer utallige ulykker over våre folk, og både ukrainere og russere betaler dyrt for den med sitt eget blod. Selv langt unna fronten, etter alt støv har lagt seg, vil fattigdom, inflasjon og arbeidsledighet ramme alle. Det er ikke rike oligarker eller tjenestemenn som vil stå for regningen, men fattige lærere, arbeidere, pensjonister og arbeidsledige. Mange av oss vil ikke engang ha tilstrekkelige

"Sosialister mot krig"

For livet pa jorda, si nei til krig! Sov jetisk antikrigsplakat fra 1980-tallet.

midler til å mate våre barn. – Denne krigen vil forvandle Ukraina til ruiner og Russland til et stort fengsel. Opposisjonsmedia har allerede blitt stengt ned. Folk blir kastet i fengsel for brosjyrer, ufarlige streiker, ja selv for innlegg i sosiale medier. Snart vil russerne bare ha ett valg igjen: fengsel eller vervekontor. Krigen bringer med seg et diktatur av en type ingen levende generasjoner ennå har sett. – Denne krigen hever trussel- og risikobildet mot landet vårt. Selv de ukrainere som sympatiserte med Russland for bare en uke siden, slutter seg nå til Ukrainas væpnede styrker for å kjempe mot våre tropper. Gjennom sin aggresjon har Putin annullert alle de ukrainske nasjonalistenes forbrytelser, alt intrigemakeriet til USA og til krigshaukene i NATO. Putin ga dem alle argumentene de trengte for nye missil- og militærbaser langs alle vårt

lands grenser. – Til slutt, så er kampen for fred en patriotisk plikt for enhver russer. Ikke bare fordi vi er voktere av minnet om historiens verste krig, men også fordi denne krigen truer integriteten og selve eksistensen til Russland. Putin forsøker uomtvistelig å knytte sin egen skjebne til vårt lands skjebne. Hvis han lykkes, vil hans unngåelige nederlag samtidig være nasjonens nederlag, og skjebnen til etterkrigstidens Tyskland visselig bli oss til del: okkupasjon, territoriell deling, og den kollektive skyldens kult. Det finnes bare én måte å forhindre disse katastrofene på. Krigen må stoppes av oss selv, av Russlands menn og kvinner. Landet tilhører oss og ikke en håndfull gale gamlinger med palasser og yachter. Det er på tide å ta det tilbake. Våre fiender er

ikke i Kyiv og Odessa, men i Moskva. Det er på tide å sparke dem ut. Krig er ikke Russland. Krig er Putin og hans regime. Derfor er vi, russiske sosialister og kommunister, mot denne kriminelle krigen. Vi vil stoppe den for å redde Russland. Nei til invasjon! Nei til diktatur! Nei til fattigdom!

«Krigen må stoppes av oss selv, av Russlands menn og kvinner.» Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Mot russisk imperialisme

Av Den Russiske Sosialistbevegelsen og ukrainske Sotsialnyi Rukh, 7. april 2022 Selv om majoriteten av venstresiden har fordømt den russiske invasjonen av Ukraina, finnes det fortsatt en splittelse. Vi ønsker å henvende oss til den delen av venstresiden som ser på krigen som en mellomimperialistisk krig, en «kamp mellom to onder». Det er på høy tid at venstresiden våkner opp, og gjennomfører en «konkret analyse av den konkrete situasjonen». Det er et alvorlig feilsteg for venstresiden å ignorere russisk imperialisme på denne måten. Det er ikke NATO, men Putin, som har invadert Ukraina. Nettopp derfor er det viktig å flytte fokus fra den vestlige imperialismen, til Putins. Hans imperialisme har et ideologisk og politisk grunnlag, i tillegg til den økonomiske. Det er to elementer som den russiske imperialismen består av. Den første er en revisjonistisk russisk nasjonalisme. Etter 2012 endret Putin og hans allierte definisjonen av nasjonalisme fra et borgerlig begrep (rossiysky, "relatert til Russland"),

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

til en etnisk nasjonalisme med fokus på russiskhet (russkiy, "etnisk/kulturelt russisk"). Denne nasjonalismen legitimerte hans aggresjon i 2014 og nå i 2022, som en tilbakeføring av «opprinnelig» russiske landområder. Denne nasjonalismen gir også nytt liv det attende århundrets idé om det russiske imperiet, som reduserer ukrainere og hviterussere til regionale identiteter. I følge denne nasjonalismen er russere, hviterussere og ukrainere ett folk. En slik retorikk fører til negering av enhver uavhengig ukrainsk stat. Som følge av dette kan vi ikke med sikkerhet si at Putin kun ønsker en anerkjennelse av russisk suverenitet i Krim og Donbass. Han kan ønske å enten annektere eller underlegge seg hele Ukraina. Dette er kommer frem i artikkelen hans «Den historiske enhet mellom russere og ukrainere», og i hans tale fra 21. februar 2022. Avslutningsvis ser framtidsutsiktene for fredssamtalene mellom Ukraina og Russland nedslående ut. Russlands delegasjon ledes av tidligere kulturminister Vladimir Medinsky, en av de mest dedikerte tilhengerne av ideologien om russkiy mir (den etniske russiske verden). En verden hvor, vær du sikker, ingen vil være lykkelige. For det andre, selv om det er vanskelig å rasjonelt forklare Putins aggresjon, har

det vært eksempler som viser at det er rimelig å ta russisk imperialistisk retorikk på alvor. Russisk imperialisme er drevet med det mål om å endre den såkalte «verdensorden». Dermed kan Putins krav om NATOs tilbaketrekning fra Øst-Europa signalisere at Russland kanskje ikke stopper med Ukraina, men at neste mål for Putins aggresjon kan bli Polen, Latvia, Litauen eller Estland. Det er naivt å kreve en demilitarisering av Øst-Europa, da det vil kun blidgjøre Putin under nåværende omstendigheter og gjøre disse landene sårbare for hans aggresjon. Diskusjonen om NATOs ekspansjon tilslører Putins ønske om dele Europa mellom USA og Russland, i to innflytelsessfærer. Å leve i den russiske innflytelsessfæren innebærer landets politiske underordning til Russland og underkastelse for en utvidelse av russisk kapital. Eksemplene Georgia og

«Det er et alvorlig feilsteg for venstresiden å ignorere russisk imperialisme.»

Støttedemonstrasjon for Ukraina i New York februar 2022. Foto av Rhododendrites på Wikimedia Commons.

Ukraina demonstrerer Putins tilbøyelighet til å bruke makt for ivareta denne innflytelsessfæren. Det er viktig å forstå at Putin anser USA og Kina som de reelle spillerne i dagens verdensordning. Han anerkjenner ikke andre lands suverenitet, men ser på dem som brikker til en av disse spillerne i den internasjonale orden. Putin og hans allierte har vist seg å være veldig kyniske. De bruker NATOs bombing av Jugoslavia, amerikansk intervensjon i Afghanistan og invasjonen av Irak som et skjold for bombingen av Ukraina. Her må venstresiden være konsistent og si nei til all imperialistisk aggresjon i verden. I dag er det Russland, ikke NATO, som er den imperialistiske og aggressive part. Hvis Russland ikke stopper i Ukraina, vil denne aggresjonen definitivt fortsette. Vi må heller ikke ha noen illusjoner om Putins regime. Det er ikke noe reelt alter-

«Å leve i den russiske innflytelsessfæren innebærer landets politiske underordning til Russland og underkastelse for en utvidelse av russisk kapital.» nativ til den vestlige kapitalisme, men en autoritær og oligarkisk kapitalisme. Ulikhetsnivået i Russland har økt betydelig i løpet av de 20 årene han har sittet ved makten. Putin er ikke bare en fiende av arbeiderklassen, men også en fiende av alle former for demokrati. Politisk deltagelse og sivilt engasjement blir behandlet med mistenksomhet i Russland. Han er en antikommunist og en fiende av alt venstresiden kjempet for i det tjuende århundre, og fortsatt kjemper for i dag. I Putins verden har de sterke rett til å utnytte de svake, og menn med makt har rett til

å ta avgjørelser for en maktesløs befolkning. Dette verdensbildet må beseires i Ukraina. Den russiske hæren må beseires i Ukraina, for at en politisk endring skal kunne skje i Russland. Vi ønsker å ta opp kravet om militær hjelp til Ukraina, et svært kontroversielt tema. Vi forstår de konsekvensene militarisering vil ha for den progressive venstresidens motstand mot NATOs utvidelse og vestlige intervensjoner. Det trengs imidlertid ytterlige kontekst for å et mer fullstendig bilde av situasjonen. For det første

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

En ukrainsk soldat ved en bygning bombet av russiske styrker. Foto av manhhai på Flickr.

«Putin er ikke bare en fiende av arbeiderklassen, men også en fiende av alle former for demokrati.» har NATO-land solgt våpen til Russland på tross av de sanksjonene som ble innført i 2014 (dette inkluderer Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike, Bulgaria, Tsjekkia, Kroatia, Slovakia og Spania). Således kommer diskusjonen hvorvidt disse våpnene havner i feil hender for sent. De er allerede i feil hender, og EU-land vil dermed kun rette opp sine tidligere feil ved å gi våpen til Ukraina. I tillegg krever de alternative sikkerhetsgarantiene som er foreslått av Ukraina involvering fra flere land, og kan antagelig bare oppnås med en slik involvering. For det andre, som en rekke andre artikler har understreket, er Azov-regimentet et problem. Men i motsetning til 2014, spiller ikke ytre høyre en fremtredende rolle i dagens krise. Denne krigen er en folkekrig, og våre antiautoritære kamerater i Ukraina, Russland og Hviterussland kjemper sammen mot imperialismen. Det har blitt tydeligere de siste dagene at Russland prøver å kompensere for sin fiasko på bakken med luftangrep. Et luftforsvar vil ikke gi Azov ekstra makt, men det vil hjelpe Ukraina med å beholde kontrollen over sitt eget territorium og redusere sivile dødsfall. Selv om forhandlingene skulle mislykkes. Etter vår mening, burde venstresiden kre-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

ve: • En umiddelbar tilbaketrekking av alle væpnede russiske styrker fra Ukraina. • Nye målrettede sanksjoner mot Putin og hans rike allierte. (Det er viktig å forstå at Putins og hans støttespillere kun bryr seg om sin rikdom; de er likegyldige til tilstanden til den russiske økonomien utenom dette. Venstresiden bør bruke dette kravet til å avsløre hykleriet til de som har støttet Putins regime gjennom å ha solgt, og fortsatt selge våpen til det). • Sanksjoner mot russisk olje og gass. • Økt militær støtte til Ukraina, spesielt levering av luftvernsystemer. • Utstasjonering av FN-styrker fra land utenfor NATO for å beskytte sivile, inkludert beskyttelse av grønne korridorer og kjernekraftverk (Russlands veto i FNs sikkerhetsråd kan overstyres av generalforsamlingen). Venstresiden bør også støtte de fra den ukrainske venstresiden som yter motstand gjennom å synliggjøre dem, sette deres stemme i sentrum og støtte dem økonomisk. Vi erkjenner at det er de millioner av samfunnskritiske ukrainske arbeidere og humanitære frivillige som gjør ytterligere motstand mulig.

En rekke andre krav – som støtte til alle flykninger i Europa, uavhengig av statsborgerskap, sletting av Ukrainas utenlandsgjeld, sanksjoner mot russiske oligarker osv. er allerede allment akseptert på venstresiden, og vi velger derfor å ikke diskutere disse nærmere her. Den russiske invasjonen av Ukraina setter en forferdelig presedens for løsning av konflikter og kan i verste fall ende med atomkrig. Dette er grunnen til at venstresiden må komme med vår egen visjon for internasjonale relasjoner og arkitekturen for internasjonal sikkerhet. Dette kan inkludere atomnedrusting (som vil være bindende for alle atommakter) og en institusjonalisering av internasjonale økonomiske represalier mot enhver imperialistisk aggresjon i verden. Et russisk militært nederlag bør være det første skrittet mot en demokratisering av globale relasjoner og dannelsen av et nytt internasjonalt sikkerhetssystem. Den internasjonale venstresiden må være en bidragsyter til dette.

Oversatt fra lefteast.org av Håkon Edøy Hanssen.

Intervju med Volodymyr Ishchenko

Av Amy Goodman, Democracy Now! 23. mars 2022 Amy Goodman: Vi har med oss Volodymyr Ishchenko. Han er en ukrainsk sosiolog, forskningsassistent ved instituttet for Øst-Europa-studier ved det frie universitetet i Berlin. Hvis du kan begynne, Volodymyr, med å snakke om hva du mener vi misforstår om denne krigen, og spesielt om alle våpnene USA sender til Ukraina? Hva med fokus på fredsforhandlinger? Hvis USA og NATO krever det, kommer det til å skje? Volodymyr Ishchenko: Jeg tror at våpen og sanksjoner er bra i krigens innledende fase, fordi det bidrar til å nedskalere de maksimalistiske kravene Putin hadde overfor Ukraina, som kanskje inkluderte regimeendring i Ukraina. Når han nå møter sterk motstand og veldig kraftige sanksjoner, vil han kanskje være klar til å forhandle og bli enig om en fredsavtale på mer akseptable vilkår. Men hvis USAs strategi bare handler om våpen og sanksjoner, så vil de bare forlenge krigen. Og det betyr at flere ukrainere vil dø, vil bli drept av russiske soldater. Flere byer i Ukraina vil bli utsletta, og mindre av den ukrainske økonomien vil overleve. Så det

er helt nødvendig at våpen og sanksjoner kombineres med en meget aktiv megling for en fredsavtale mellom Ukraina og Russland. Juan González: Og kan du fortelle hvilket perspektiv du har på hvordan denne enorme tragedien som foregår der kan og bør avsluttes? Volodymyr Ishchenko: Den kan slutte på forskjellige måter. Atomkrig er én mulighet. Etter Cubakrisa i 1962 har antagelig ikke atomkrig vært mer sannsynlig enn akkurat nå. Å gjøre Ukraina om til et slags Afghanistan, en årelang mislykka stat, er også et mulig og svært grusomt scenario. Og hvis noen mener at det vil være bra å gi Russland et Afghanistan, så er det uansett ikke bra for Ukraina. En annen mulighet er at Ukraina blir delt, hvis Russland stopper etter å ha tatt noen områder og så innsetter et slags pro-russisk marionettregime der, så kan det likne situasjonen med Vest- og Øst-Tyskland under den kalde krigen.

Jeg mener at den beste muligheten for Ukraina nå vil være å nå en fredsavtale så fort som mulig. Og det vil antagelig innebære noen veldig smertefulle kompromisser fra den ukrainske regjeringa. Og det vestlige land, USA og EU, kan gjøre nå er for eksempel å gi Ukraina klare utsikter til EU-medlemskap, fordi det vil tillate Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj å erklære et nær sagt hvilket som helst utfall av fredsforhandlingene som en seier. Han vil da kunne si at Ukraina ikke bare motsto den russiske overmakta, men også fikk gjennomslag for EU-medlemskapet som ganske mange ukrainere har demonstrert for siden 2014. Og det ville tilført Ukraina ressurser, i alle statsinstitusjonene ville det bli viktig etter krigen, og forbedra menneskerettighetssituasjonen. Så det ville vært en klar forbedring, og det ville fått støtte fra det overveldende flertallet av det ukrainske folket, muligens med unntak av noen ytterliggående nasjonalister som ikke vil godta noe slags kompromiss med Russland. Og det ville gjøre fredsavtalen mer stabil.

«Hvis USAs strategi bare handler om våpen og sanksjoner, så vil de bare forlenge krigen.» Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Juan González: Det har selvsagt vært mye oppmerksomhet i den amerikanske pressen om undertrykkinga av russiske mediers rapportering om krigen og undertrykkinga av opposisjon. Men de ukrainske styresmaktene har også tatt noen tvilsomme grep: suspenderinga av ulike ukrainske opposisjonspartier, inkludert Opposisjonsplattformen – For livet, som jeg tror har rundt 10% av setene i parlamentet, og sammenslåinga av alle de nasjonale fjernsynskanalene til én kanal, et dekret fra president Zelenskyj, angivelig for å skape en «enhetlig informasjonspolitikk». Hvordan vurderer du disse grepene, og er de i tråd med demokratiet i Ukraina? Volodymyr Ishchenko: Det er ikke akkurat en sammenslåing, de krever at fjernsynskanalene kringkaster den samme sendinga, som gir en slags pro-regjeringsposisjon. Og det blei faktisk gjort for å marginalisere den nasjonalistiske opposisjonen, som begynte å kritisere Zelenskyj for å antagelig ville godta noen innrømmelser overfor Russland under forhandlingene, særlig dette med å gå bort fra

«Det er helt nødvendig at våpen og sanksjoner kombineres med en meget aktiv megling for en fredsavtale mellom Ukraina og Russland.» NATO-medlemskap for Ukraina. Når det gjelder suspensjonen av opposisjonspartiene, så er det åpenbart ikke en demokratisk handling, men noen vil si at du må akseptere innskrenkninger av demokratiet i krigstid. Problemet er at suspensjonen er meningsløs fra et sikkerhetsperspektiv. Ikke alle disse partiene er pro-russiske. Det ironiske er at ledelsen og støttespillerne til de mest relevantene av disse partiene faktisk fordømte invasjonen. De støtter opp om det ukrainske forsvaret. Spesielt Opposisjonsplattformen – For livet oppfordra nylig alle sine medlemmer til å slutte seg til den ukrainske hæren for å forsvare landet. Etter 2014 har

merkelappen pro-russisk nesten blitt meningsløs, fordi det betyr ikke nødvendigvis at en politiker eller person tar til orde for nærmere forbindelser til Russland, du kan bli kalt pro-russisk om du for eksempel argumenterer for ukrainsk alliansefrihet eller nøytralitet, og for ulike standpunkt som strider mot de pro-vestlige nasjonalistiske og nyliberale standpunktene som dominerer ukrainsk sivilsamfunn, men ikke nødvendigvis er representative for det ukrainske samfunnet som helhet. For å forstå hvor meningsløs betegnelsen er bør en huske at president Zelenskyj sjøl blei angrepet for å være pro-russisk under valgkampen, sjøl om han tok til orde for å bli med i NATO og EU, og kalte den berykta nasjonalistlederen Stephan Bandera for en ukrainsk helt – fullstendig anti-russiske standpunkt. Uansett blei han angrepet for å være pro-russisk fordi han skilte seg litt ut fra Porosjenko. Det viser at det er blitt en meningsløs betegnelse. Og å suspendere disse partiene øker ikke ukrainsk sikkerhet, fordi sjøl de folkene i de partiene som kunne tenkes å samarbeide med Russland eller russisk propaganda, ville gjort det utenfor partiapparatene. Og de ville aldri flytta russiske penger gjennom partiapparatet. Det det faktisk kan føre til, er at lokalavdelinger og lokalpolitikere, i de områdene som er okkupert av den russiske hæren, kan komme til å tenke at hvis de ikke kan fortsette sin politiske virksomhet i Ukraina uten å bli straffeforfulgt, så kan de begynne å se mot Russland. Og det vil øke kollaborasjonen, som det fram til nå har vært veldig lite av. Men alle tiltak som fremmedgjør en betydelig del av den ukrainske offentligheten, og vi skal huske at disse partiene fikk 18% av stemmene ved sist valg – det er en betydelig del av den ukrainske velgermassen, styrker ikke landet, det svekker landet og hjelper fienden.

Plakat av Gert Jynge 1904-94

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Amy Goodman: Jeg vil spørre deg om Azovbataljonen, en del av den ukrainske nasjonalgarden, og om du er redd for at de blir styrka av alle våpnene som kommer til landet. Kommandanten deres, Andriy Biletsky, har sagt at Ukrainas nasjonale

skjebne er å «lede de hvite raser til et siste korstog … mot semmitisk-leda undermennesker». Kan du forklare hvem de er og hvilken rolle de spiller i Mariupol? Volodymyr Ishchenko: Biletsky har moderert noen av standpunktene sine etter at han gikk inn i storpolitikken. Og sitatet du kommer med er fra før 2014, når han leda en høyreekstrem gruppe. Azovbattaljonen er en viktig del av ytre høyre, som ikke bare består av militære enheter, men det politiske partiet Nasjonalkorpset, og paramilitære grupper. Og hvis en sender våpen til Ukraina så er jeg ikke sikker på om det finnes noen måte å begrense hvem som mottar våpnene. Et av resultatene av den russiske invasjonen er at grupper som Azov antagelig får enda mer makt og prestisje for rollen de spiller under krigen, spesielt i forsvaret av Mariupol. Og nei, det er ikke bra.

«Jeg mener at den beste muligheten for Ukraina nå vil være å nå en fredsavtale så fort som mulig.»

Amy Goodman: Bekymrer det deg? Volodymyr Ishchenko: Vel, det er mange ting en bør bekymre seg over akkurat nå, og dette er bare en av de mange, mange, mange andre tingene – altså, de fleste ukrainerne er nå mest bekymra over skuddene og bombene og rakettene som kan treffe hjemmene deres og drepe dem. Amy Goodman: Kan du si noe om hva du tror må skje nå, hva trenger NATO å gjøre, og hvordan vurderer du hva Russland prøver å oppnå overfor Ukraina? Volodymyr Ishchenko: De russiske målene endres. Opprinnelig planla de kanskje for en rask overtakelse av Kyiv, og så et regimeskifte og innstallering av et marionettregime. Nå nedjusterer de kanskje målsetningene sine, og de kan tenkes å gå med på – jeg veit ikke. Vi kjenner bare til dette fra lekkasjer til pressen, fra noen diplomater, at de primært diskuterer ukrainsk nøytralitet, med noen former for garantier fra USA og muligens andre militært sterke stater, og noe som vil kunne kalles denazifisering, som tidligere kunne bety regimeskifte, men nå kan bety noe mye mindre, og kanskje en form for beskyttelse av det russiske språket, og noen begrensninger på det ukrainske militæret. Og muligens krever de også anerkjennelse av anneksjonen av Krim og den såkalte uavhengigheten til Donetsk og Luhansk. Noen av disse kravene er mer akseptable for Ukraina enn andre. Sluttresultatet vil bli avgjort på slagmarken.

Volodymyr Ishchenko: Sanksjonene gir store virkninger, og hveteeksporten er en av dem. Og det kan påvirke land i det globale sør, særlig i Afrika. Noen afrikanske land importerer mer enn halvparten av hveten fra Ukraina og Russland, så det kan føre til alvorlige sultproblemer i andre deler av verden. Men vi ser også at energiprisene stiger. Og nå sier Russland at de ikke vil handle med olje og gass i dollar, men i russisk eller kinesisk valuta. Så dette gir store innvirkninger på hele verden, som vi bør sammenligne med krisa i 1973 eller, Gud forby, med krisene under første og andre verdenskrig.

Juan González: Når det gjelder innvirkningen av sanksjonene USA og andre

Amy Goodman: Til slutt, er det noe du mener USA spesielt kan gjøre? Hvordan

La oss beskytte freden! Sovjetisk-ukrainsk plakat fra 1985. Bilde fra Soviet Visuals.

NATO-land har innført mot Russland – Ukraina og Russland har vært store hveteeksportører – hvordan vil dette påvirke resten av verden hvis kampene fortsetter?

ser du utviklinga framover? Volodymyr Ishchenko: USA kan gjøre mye. De kunne tilmed gjort mye for å hindre at krigen brøyt ut. Hvis de visste om invasjonen, som de starta med å lekke om til pressen allerede i oktober, hvorfor forhindra de den ikke? Hvorfor forhandla de ikke mer aktivt med Putin? Nå er krigen her. Det som kan stanse den raskt vil være en framskynda fredsprosess der det vil bli signert et slags kompromiss mellom Ukraina og Russland. USA burde bidra til dette, mener jeg. Amy Goodman: Hvordan? Volodymyr Ishchenko: Det veit jeg ikke. Men USA er et mektig land. De har mye de skulle ha sagt.

Oversatt og forkorta av Aslak Storaker.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Krigen i Ukraina og den russiske

Om den kommunistiske rørsla i Russland •KPRF: Den russiske føderasjonen sitt kommunistiske parti • Levyj front: Rørsla «Venstrefront» som har eit mål om å samle dei venstrepatriotiske kreftene • RKRP: Russlands kommunistiske arbeidarparti • Rot Front: Det partiførebuande nettverket «Russlands sameinte arbeidarfront». • OKP: Det sameinte kommunistiske partiet • Trudovaja Rossija: Det arbeidande Russland

Av Aksel V. Carlsen, Dagbladet Arbejderen, 27. april 2022 Kommunistiske parti og venstrekreftene i Russland er delte i synet på Russland sin krig i Ukraina. Samfunnsforskaren Aksel V. Carlsen gjev oss her eit oversyn over syna til dei ulike partia og banda til den kommunistiske rørsla i Ukraina, Sidan starten av Russland sin invasjon i Ukraina, har det vorte skjerpa tilhøve i den russiske medieverda. 4. mars hastehandsama Dumaen eit lovforslag om krigssensur og skjerping av straffelova for «krenking av den den russiske hæren sin framferd». Kritiske medium, både på venstrefløya, og dei liberale Novaja Gazeta, Dozhdj og Echo Moskvy, er lukka. Dei som står att driv med streng sjølvsensur for ikkje å verte råka av dei nye straffene. KPRF, det største kommunistiske russiske partiet, støttar invasjonen frå eit russisk patriotisk og antifascistisk perspektiv, men utan å nemne krigshandlingane i partiavisa Pravda. I dei seinaste nummera får ein høyre om russiske kommunistar som er drepne i Ukraina, men elles har avisa fokus på vestlege sanksjonar mot

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Russland, mot dei russiske «femtekolonnistane», og på behovet for samling av «alle russiske, folkelege patriotar». Ein kan sjå på KPRF si støtte til invasjonen som ein årsak til at omfanget av antikrigsmarkeringar i Russland har vorte reduserte. På sosiale medium gjev andre meiningane deira til kjenne. Det gjeld kommunistar og andre venstrekrefter, der det om både historiske og politiske spørsmål er stor usemje. Avgrensinga av ytringsfridommen gjer det det vanskeleg å få eit fullt oversyn over situasjonen. Eg vil i det følgjande primært tale om parti og rørsler som KPRF, RKRP, OKP, Levyj Front og Trudova Rossija, og nettavisa Rabkor. Eg vil her peike på fire ulike tema; Donbass, krigskarakteren, sjåvinisme og samfunnsvisjonar. Solidaritet med Donbass Dei russiske venstrekreftene hadde, au før statskuppet i Ukraina i 2014, eit nært samarbeid med kameratar i alle delane av landet, her under den søraustlege regionen Donbass. Desse kontaktane vert framleis heldt no under krigen.

I februar 2014 tok fleirtalet i det russiskvenlege Donbass avstand frå statskuppet og overgangsregjeringa som tok makta. Både grunna at regjeringa inneheldt nynazistar frå Vest-Ukraina, men au av di ho avviste å gjere Ukraina til ein forbundsstat med utvida autonomi til regionar med blanda etnisk opphav. Det nye regimet i Kyiv stramma til språklova, og gjorde det vanskelegare å nytte russisk, som dei fleste meistrar og nyttar. Allereie før dei to sjølvstyrerepublikkane vart skipa offisielt, kalla Ky-

«Ein kan sjå på KPRF si støtte til invasjonen som ein årsak til at omfanget av antikrigsmarkeringar i Russland har vorte reduserte.»

venstrefløya

Det russiske kommunistpartiet demonstrerar i 2011.

iv-regimet i april 2014 dei for terroristar gjennom ein såkalla «ATO» (antiterroroperasjon). Det vart starten på borgarkrigen, som med Russland sin invasjon vart til ein proxy-krig. Sidan 2014 har Kyiv heldt på ein blokade mot dei to republikkane, og den ukrainske hæren sitt bombardement har kosta fleire tusen liv i Donbass. Dette var altså før den noverande invasjonen! Frå å ha sett seg sjølve som ein del av Ukraina, gjekk no dei to republikkane mot eit brot med Kyiv. I februar i år vart dei offisielt rekna som sjølvstendige einingar av Russland. Russiske venstrekrefter har sidan 2014 sendt tonnevis med humanitær hjelp til republikkane, i tillegg til hjelp for tusenvis av ukrainarar som har flykta til Russland. Russiske venstre tok, før invasjonen, del som frivillige i forsvaret av Donbass. Dels i antifascistisk solidaritet, og dels for å støtte dei lokale venstrekreftene. Dei sistnemnde hadde ei viktig rolle i etableringa av dei to republikkane, men vart seinare fjerna frå det politiske systemet av lokale styresmakter. På den russiske venstrefløya er mange for-

«Ein stat som fører an i antikommunisme, kan ikkje implementere ein såkalla «avnazifisering».» tørna over at den noverande internasjonale solidariteten med Ukraina heilt overser den spesielle situasjonen Donbass har vore i dei siste åtte åra. RKRP har saman med to kommunistiske organisasjonar frå Donbass og Ukraina sin Arbeidarfront, kritisert at den internasjonale kommunistiske rørsla tydelegvis har gløymt folket i Donbass. Difor har RKRP som fram til no fast har teke del i den kommunistiske verdsrørsla, nekta å skrive under på fellesfråsegna som kommunistar frå meir enn 60 land har underskrive. RKRP meiner at fellesfråsegna bagatelliserer rolla som dei høgreradikale kreftene har hatt sidan 2014. Til ein viss grad meiner RKRP at ein kan sjå på Putin sin invasjon som ei reell «avnazifisering». Ei mindre fraksjonsgruppe i partiet har rett nok teke avstand frå den vurderinga, meir om det følgjer under.

Krigskarakteren For å få eit heilskapleg bilete av krigen, er omgrepet «imperialisme» særs viktig. På den russiske venstrefløya har det mellom kommunistar og sosialistar vore debatt om omgrepet. Utifrå Lenin sin definisjon, kan ein rekne Russland som imperialistisk per i dag? Medan både KPRF og OKP i regelen talar om Putin sitt «autoritært-borgarlege regime», nyttar andre parti imperialismeomgrepet i høve til både Russland og invasjonen. Når RKRP, som tidlegare nemnt, til ein viss grad snakkar om «rettferdig» invasjon, må ein i tillegg nemne at RKRP saman med eit par andre venstrekrefter tidleg tok avstand til den støtta som kom til invasjonen frå KPRF. RKRP held stadig fram med at det er tale om ein imperialis-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

dande folk er ikkje, og kan ikkje vere antifascistisk, staten står for det motsette av antifascisme. Både dei ulukkelege innbyggjarane i Ukraina og Donbass og dei naive «venstre»-opportunistane i Russland som trudde på dei offisielle lovnadene, får dette stadfesta no». RKRP si internasjonalistgruppe reknar den noverande krigen som «ein imperialistisk konflikt mellom russisk storkapital og den herskande klassa i eit sameint Vesten, der sistnemnde utnyttar den ukrainske hæren for eiga vinning». Når det gjeld Donbass vert det sagt: «den generelle karakteren til krigen vert ikkje endra av at han au inneheld ein rettferdig komponent, kampen for sjølvstyre. Dette kan likevel ikkje rettferdiggjere ein imperialistisk politikk». «Eg stemte for fred, ikkje krig. Eg stemte for at Russland skulle vere eit skjold for Donbass, ikkje for bombing av Kyiv», sa Mikhail Matveyev, eit av tre kommunistiske parlamentsmedlemmar som brøyt med eige parti og kritiserte åtaket på Ukraina. Foto frå Wikipedia.

tisk krig, sjølv om krigen har «element av nasjonal frigjeringskamp». Mindretalet i partiet, som tok avstand frå dette, har skipa ei «internasjonalistisk gruppe». Denne gruppa er samd med leiinga i RKRP om at Kyiv-regimet er autoritært og lenge har teke imot militærstønad frå Vesten. Gruppa held likevel på at Kreml til fulle har utnytta dei triste omstenda for å gå etter eigne egoistiske mål. Vidare «sidan 2000 er monopolkapitalismen etablert i Russland, og det kan ikkje føre til anna enn ein imperialistisk utanrikspolitikk. Det fører ikkje til samling av folka i det gamle Sovjetunionen. Tvert om har det øydeleggjande konsekvensar for arbeidande folk både i Ukraina, Russland og Donbass. Denne politikken er no skuld i at folk døyr eller vert maroder. Framandgjering, hat og kulturell kløft mellom innbyggjarane i landa våre veks. Elementære borgarrettar vert undertrykte. Samstundes aukar profitten til dei som tek imot militære bestillingar, og det er dei same som kjem til å profittere når infrastrukturen skal byggjast opp att». I gruppa si kritikk både av Kreml sine motiv for invasjonen og av dei dei kallar «Kreml sine halvhjarta medløparar på ein del av den russiske venstrefløya», heiter det : «Ein stat som fører an i antikommunisme, kan ikkje implementere ein såkalla «avnazifisering». Ein stat som held på å skipe eit terrordiktatur mot eige arbei-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Frå patriotisme til sjåvinisme I Vesten vert me monomant pådytta tanken om at Ukraina representerer «vestlege verdiar» og at dei kjempar for «vestleg demokrati». Forsøk på å nyansere og/eller skildre kompleksiteten i problemet vert konsekvent karakterisert som «Putin-propaganda». 30 år etter brotet med Sovjetunionen, har dette etnisk samansette landet hatt store problem med å skape ein felles identitet og sjølvkjensle. I vesten vert rolla ukrainske nynazistar har hatt sidan 2014 innanfor medium og skuleverk bagatellisert. Han er prega av dei ukrainske høgrenasjonalistane Dmytro Dontsov og Stepan Bandera, som hadde eit rasistisk syn på Russland og russarar. Elles er det mange tilhengjarar av nynazisme og kvit nasjonalisme mellom ukrainske nasjonalistar. Dei glorifiserer tidlegare tider sine kollaboratørar og krigsforbrytarar. Framandhat og antisemittisme, og dyrkinga av vald, sameinar moderne ukrainske nasjonalistar sin ideologi med nazismen. Ein rapport frå Freedom house om Ukraina for 2021, nemner fleire åtak på journa-

listar, aktivistar og opposisjonspolitikarar som politiet ikkje reagerte på. Systemkritikk i ukrainske medium og sosiale nettverk førte ofte til vald mot «dissidentar». Jødiske kyrkjegardar vart åtaka av vandalar. Nynazismen i Ukraina eksisterer i form av fleire typar høgreradikale, som heilt sikkert ikkje kunne sameine seg organisatorisk, men som likevel har stor innverknad på politi og tryggingsstyrkar. Og etter krigen vil neppe rollene deira verte mindre. Før Putin sin invasjon var dei russiske media i mindre grad enn dei ukrainske prega av ope hat mot det mange reknar som «broderfolket». Både statsmedia og opposisjonen sine medium skilde klart mellom det ukrainske folket og regimet i Kyiv. Med krigsutbrotet kom det, særleg frå russisk fjernsyn, massiv einsidig propaganda. Under dei fyrste talane til Putin under krigen, skilde han tydeleg mellom jamne, ukrainske soldatar som berre gjer plikta si, og dei som han kallar «banderistar» (etter før nemnde Stepan Bandera). Di lenger krigen trekkjer ut, di meir forenkla vert ordvala hans. Og sjølve omgrepet «banderistane» pregar no ein omfattande stor-russisk sjåvinisme som liknar på korleis våre eigne eurosentriske massemedium skildrar Russland. Venstrekreftene lyt fordøme eigne regjeringar Den russiske marxistiske nettavisa Rabkor seier med ein slags ironi: « I dei siste to åra har Gud og kvarmann sett seg sjølve som ekspertar på virologi og korona, men no markerer alle seg som sanne patriotar, og ser seg som ekspertar på verdshistorie og militær strategi. Samstundes har russisk patriotisme omforma seg til sjåvinisme. Dermed er fokuset til folk endra frå det viktige, og forståinga til folk kring imperialisme er fordufta». I forlenginga av kritikken som RKRP sine internasjonalistgrupper har hatt mot både leiinga i partiet og Kreml, held dei på følgjande: «Me vil framleis kjempe for det arbeidande folket i Donbass og Ukraina, men prinsippa i den internasjonale sosi-

«På den russiske venstrefløya er mange

fortørna over at den noverande internasjonale solidariteten med Ukraina heilt overser den spesielle situasjonen Donbass har vore i.»

alismen krev at venstrekrefter i imperialistiske land i ein sånn konflikt fordømer deira eigne regjeringar! Dette har ikkje fleirtalet i leiinga til RKRP klart. Me sluttar oss til prinsippa for proletarisk internasjonalisme og RKRP sitt program, og vil ikkje bryte med partiet. Me vil framleis kjempe imot at partikameratane vore vert trekte lenger ned i i sumpen av russisk sjåvinisme og til ein kapitulasjon for diktaturet». Samfunnsvisjonar Dei russiske venstrekreftene har gjennom åra hatt ei rad taktiske og strategiske forslag. Det går i alt frå blaute reformar til visjonar om ein ny sosialisme. I februar var det KPRF som i Dumaen sette fram forslaget om å anerkjenne dei to nye Donbass-republikkane. Og i den seinare tida har KPRF, i takt med alle russiske venstrekrefter sin aversjon mot det noverande flagget, grunna Tsar- Russland og nazi-kollaboratørar, sett fram eit tvilsamt lovforslag om å føre inn det gamle sovjetiske flagget att. Dei allierte til KPRF i den såkalla Venstrefronten, har etter det dei ser som byrjinga på ein ny kald krig, oppmoda Putin til å ta eit val om å dreie i retning venstre eller ein nyliberal revansje. Venstrefronten meiner at det i Russland er stor forståing for sosialistiske haldningar, og appellerer om å lytte til folket medan dei tilrår 10 reformsteg som skal vere til gavn for folket. Det fyrste av dei 10 stega er å under

«Prinsippa i den internasjonale sosialismen krev at venstrekrefter i imperialistiske land i ein sånn konflikt fordømer deira eigne regjeringar.» invasjonen nytte raude flagg. Det vil verte positivt motteke av lokale russarar og ukrainarar som er fødde i Sovjetunionen. Eit anna forslag frå Venstrefronten oppmodar til å gjere 100-årsdagen for danninga av Sovjetunionen til nasjonal heilagdag. Dessutan oppmodar ein til at dei «nyliberale monetaristane i den russiske regjeringa vert skifta ut med venstrepatriotar». Vidare vil dei ha folkerøysting om nasjonalisering av naturressursane, attinnføring av tidleg pensjonsalder, progressiv inntektsskatt, og utviding av vilkåra for «eksistensminimum». Elles går VF inn for at ein innkvarterer flyktningar frå Donbass og Ukraina i president-, guvernør- og milliardærbustader. Endeleg: «Stopp undertrykkinga av russiske kommunistar og andre venstrepatriotar. Det er i strid med dei offisielle lovnadene mot å kjempe mot alle formar for nynazime». Den venstrekommunistiske rørsla Trudovaja Rossija (TR) skriv i bladet

deira : «Det er framleis for oss ei gåte kvifor han gjekk til åtak på Ukraina, når han samstundes gratulerte Porosjenko med valsiger i 2014, etter at den legitime presidenten Janukovitsj vart velta etter statskupp». Denne rørsla freistar i dag å samle kommunistar til venstre for KPRF for å kjempe for eit nytt, arbeidarstyrt Sovjetunionen. Den tidlegare omtala internasjonalistgruppa i RKRP skriv: «Me veit ikkje kor lenge den noverande krigen kjem til å halde på, der arbeidarar drep kvarandre medan undertrykkarane gler seg. Kampen for sosialismen held fram. Kampen tek ulike formar, det vere seg teoretiske, økonomiske eller politiske formar, men i dag er det viktigaste å stoppe drap på menneske og øydelegging av sosial infrastruktur. For gjere ende på hegemoniet til undertrykkjarene, må me kjempe for fred mellom folka»!

Omsetjing av Johan Jensen.

Marina Ovsjannikova demonstrerer mot kr igen på russiske Kanal 1 i mars 2022.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Fredsinitiativet 2022 arrangerte 18. juni en demonstrasjon i Oslo under parolene:

Stopp krigen i Ukraina – russiske tropper ut, Forhandlinger nå – ikke eskalering!

Foto av Markus Amund Sæther.

Den brutale krigen mot det ukrainske folket tar nye liv hver eneste dag og fører til enorme ødeleggelser. 15 millioner mennesker er drevet på flukt fra sine hjem og sine familier. Krigen må stoppes nå gjennom umiddelbar våpenhvile og forhandlinger. Alt annet vil føre til ytterligere ødeleggelser og nye tragiske tap av menneskeliv. Russland og Putins ansvar for den grusomme krigen er uomtvistelig. Krigen kan stanses umiddelbart hvis Russland trekker sine tropper ut av Ukraina. Derfor vil vi rette våre paroler mot den russiske ambassaden. Vi ser samtidig en livsfarlig tendens hvor NATO-land med USA i spissen, gjennom oppmarsjering av styrker, leveranser av stadig mer aggressive våpen og andre former for involvering, risikerer å trekke oss inn i direkte krig med Russland. Det vil skape en konfrontasjon hvor faren for atomkrig vil være akutt. Når flere i USAs regjering har uttalt at et mål for krigen er å svekke Russlands militære kapasitet er det en åpen innrømmelse av at konflik-

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

ten ikke lenger bare handler om å frigjøre Ukraina. En slik eskalering må stoppes. Alle parter; Russland, regjeringen i Ukraina og involverte NATO-land er klar over at alternativet til total konfrontasjon og ødeleggelse er forhandlinger. Men med andre agendaer enn fred, blir snakk om forhandlinger en del av et spill hvor det eneste målet er å styrke den umiddelbare posisjonen i krigen. I stedet for å være en del av eskaleringen i form av aggressive våpenleveranser, må Norge gjennom sitt erfarne diplomatkorps presse på for reelle forhandlinger som stopper krigen umiddelbart. En lang utmattelseskrig i Europas hjerte med alle konsekvensene det får for økonomi, matproduksjon, energileveranser og klimautfordringene vil være ødeleggende for hele verden. Når vi fortsetter markeringen foran Utenriksdepartementet, er det for å markere oss mot NATOs og Norges ansvar for en farlig eskalering og samtidig oppmuntre diplomatene til å arbeide for det som trengs nå - reelle forhandlinger, ikke mer krig!

Tilsluttede organisasjoner: Rød Ungdom Sosialistisk Ungdom Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom Kristiania Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet Ungdom mot EU Natur og Ungdom Viken Kvinnefronten Stopp NATO

«I stedet for å være en del av eskaleringen i form av aggressive våpenleveranser, må Norge gjennom sitt erfarne diplomatkorps presse på for reelle forhandlinger som stopper krigen umiddelbart.»

Forsvar demokratiet og den sosiale staten - inga opprusting inn i Grunnlova! Av Jan Dieren, (SPD), Klaus Dörre (sosiolog), Julia Schramm (Die Linke), Ingar Solty (Rosa-Luxemburg-Stiftung), Andrea Ypsilanti (SPD)

24. februar invaderte Russland Ukraina under Vladimir Putins leiarskap. Denne krigen har allereie tusenvis av offer, og hundretusenvis har mista heimane sine. Det går ikkje an å rettferdiggjere denne krigen. Putin ber det fulle ansvaret for dei som er døde og dei som har flykta frå heimane sine. Putins forsøk på å rettferdiggjere krigen er løgn og propaganda. Vi er svært uroa for freden og tryggleiken i Europa og verda elles. Denne frykta sameinar hundretusenar av menneske som tok til gatene i Køln, Berlin, München, Frankfurt, Hamburg og hundrevis av andre byar for å uttrykke sitt sinne mot Putins krig, solidaritet med det ukrainske folket og frykta for eskalering samt ønsket om fred og tryggleik. Saman med dei demonstrerte vi mot Putins krig, og for freden. Desse demonstrasjonane var dei største fredsdemonstrasjonane sidan protestane mot Irak-krigen i 2003. Same dag som folk tok til gatene i Berlin for å demonstrere mot krigen, presenterte den tyske regjeringa, med støtte frå CDU/CSU, fleire lovforslag som inneber den største gjenopprustninga av Tyskland sidan andre verdskrigen. Ei storstilt opprusting av Bundeswehr vil ikkje hjelpe det ukrainske folket. Dei nye våpena er ikkje til støtte for ukrainarane i deira rettvise forsvarskamp.

‘’Forsvarsutgiftene’’ til alle dei 30 NATO-statane er allereie tjue gonger så store som Russland sine. Det er meiningslaust å i tillegg kjøpe seg konvensjonelle våpen, som kampfly og væpna droner, som skal verke avskrekkande mellom atommakt-blokker. NATO-statane, Tyskland inkludert, begynte å auke militærbudsjetta sine betrakteleg før 2014, lenge før Ukraina-konflikten begynte. Delar av opprustningsplanane fantast i koalisjonsavtalen som vart underskriven i god tid før dei første åtvaringane om ein nær føreståande russisk invasjon. Denne krigen og dei forferdelege bileta av død og øydelegging i Ukraina kan ikkje rettferdiggjere ei radikal omlegging av tysk utanrikspolitikk og den største auken i tyske våpenutgifter sidan andre verdskrigen, ein auke som til og med involverer ei grunnlovstilføying. Å snu om kursen i tysk utanrikspolitikk 180 grader utan brei debatt i parlamentet, partia og samfunnet elles er ein demokratisk skandale. Dette får dramatiske innanrikspolitiske konsekvensar også – for velferdsstaten og for liberaliteten og humaniteten i det tyske samfunnet. I tillegg til dei 49 milliardane som tidlegare vart løyvde til militæret i 2022-budsjettet, skal 100 milliardar settast til side i år. Pengane skal plasserast i eit spesielt fond reservert for Bundeswehr over fleire år. Denne summen svarar til dei samla utgiftene til mange føderale departement, t.d. helse (16,03 milliardar), utdanning og forsking (19,36 milliardar), innanriks (18,52 milliardar), familie og pensjon (12,16 milliardar), energi (9,81 milliardar), miljø (2,7 milliardar), økonomisk utvikling

(10,8 milliardar) og mat- og jordbruk (6,98 milliardar). I framtida skal 2% av BNP brukast på opprusting på permanent basis. Dette vil auke utgiftene til godt over 70 milliardar euro i året. Samtidig vil den tyske regjeringa halde fast på politikken om balanserte og stramme statsbudsjett. Dette reiser spørsmålet om demokratiske prioriteringar på lengre sikt, og fører med seg faren for store kutt i sosiale, kulturelle og offentlege sektorar. I demokratiets namn avviser vi denne politiske kursen og bindingane han vil ha på framtidige regjeringar gjennom den føreslåtte grunnlovstilføyinga. Grunnlovas mandat er tryggleik og sosial rettferd, ikkje opprusting. I staden for at avgjersler blir tekne over natta i lukka sirklar, etterlyser vi ein brei demokratisk diskusjon om eit allsidig tryggleikskonsept basert på einskap og felles utvikling som kan gi vern både mot militære åtak så vel som pandemiar og økologiske omkastingar. Vi er stilt overfor krig og endelaus liding; flukt, fattigdom og sosial utryggleik; ein global pandemi som har vist kor stramt kalkulerte helsebudsjetta er; ein offentleg infrastruktur som har blitt forsømt i tiårsvis; ein kultursektor driven på sparebluss – og vi er stilt overfor ein klimakatastrofe som ikkje kjenner nasjonale grenser, og som krev enorme investeringar i teknologi og sosial tryggleik. Planane om opprusting vil ikkje stoppe dødstala i Ukraina, og dei vil ikkje gjere verda meir fredeleg og tryggare. Dette kan vi ikkje tillate oss – i framtidas namn.

Omsetjing av Steinar Sæter frå derappell.de.

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

RETURADRESSE Sosialistisk framtid v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand

Karl Liebknecht Vi lever i en tid, da døden raader og gjør sin hensynsløse høst blandt folkene, vi føler hvor de brister alle traader, hvor de forstummer de der stod som tolkene. Vi hører hvordan hatets bølger fraader, og vi ser et glimt av sverdene og dolkene, vi ser en giftig sæd bli saadd i sindene, mens stank av krut og blod naar hit med vindene. Se, guldets herrer føler sig saa trygge og soler sig i magt og glans ved festerne, der kaster nøden ingen dyster skygge og ingen mislyd skurrer ind blant gjesterne. Og vi staar utenfor med krøkte rygge og takker taalsomt for de sidste resterne. Vi reiser intet hevnens rop mot rænkerne, vi bare rasler med de rustne lænkerne. Dog der er en som knytter sine hænder i hellig trods mot dette samfunds mægtige, - hvis unge hjerte hett og blodfuldt brænder i hat til disse løgnens nederdrægtige, - hvis mandevilje ingen skranker kjender, - hvis ord i striden falder tunge, vegtige. Vi hilser dig! Du staar der sterk og luende, du viser veien som den videst skuende! Reinert Torgeirson (1916)

Sosialistisk framtid nr. 2 - 2022

Sosialistisk framtid nummer 2 2022

Articles inside

Stopp krigen i Ukraina Av Fredsinitiativet 2022

Forsvar demokratiet og den sosiale staten - inga oprustning inn i Grunnlova

Krigen i Ukraina og den russiske venstrefløya Av Aksel V. Carlsen

Mot russisk imperialisme, av Den Russiske Sosialistbevegelsen og ukrainske Sotsialnyi Rukh

Intervju med Volodymyr Ishchenko Av Amy Goodman

Manifest fra den russiske koalisjonen ”Sosialister mot krig”

Krigen i Ukraina og faren for atomkrig Av August Starberg

For en rettferdig og varig fred i Ukraina

Intervju med Oleg Bodrov og Yurii Sheliazhenko Av Reiner Brand

La oss snakke fred no Av Jeremy Corbyn

Hvorfor skal vi ikke sende våpen til Ukraina? Av Marielle Leraand

Boris Johnson pressa Zelenskyj til å avslutte fredssamtaler Av Jake Johnson

Glimt frå verda

Krigen må stanses Av Aslak Storaker