Sosialistisk framtid nummer 3 2021 by Sosialistisk Framtid

NR.3 2021 LØSSALG - KR. 50,-

Imperialisme Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

NR.3 2021 LØSSALG - KR. 50,-

Imperialisme

Innhold.................................... Glimt frå verda....................................................................................3

Sosialistisk framtid, v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand post@sosialistiskframtid.no ISSN: 1503-6537 Utgivere: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk Forum, Progressivt Forlag og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Anders Ekeland, Erik Dokken, Oscar Dybedahl, Håkon Edøy Hanssen, Morten Johansen Sindre Mørk, Aleksander Nordbye, Mathias André Sjøvold, Aslak Storaker, Steinar Lorås Sæter, Per Kristian Torp, Ivar Espås Vangen og Elise Øraker. Design: Elise Øraker Forside: Gutt og jente, av John Savio Redaksjonen avsluttet: 23.10.2021 Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiver organisasjonenes synspunkter. Opplag: 300 Trykk: Eget Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 300 (Kr. 100 for førstegangsabonnenter). Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 200. Husstandsmedlem (uten abonnement på SF) kr 100. Kontonummer for innbetaling av abonnement/kontingent: 0539 19 69657. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet. Sosialistisk fremtid er medlem av Norsk Tidsskriftforening

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Basepolitikken er stein dau............................................................4 Den tapte krigen................................................................................7 Blå, raud og grøn kolonialisme i Sápmi...................................10 Kinesisk atomvåpenopprustning møtes med vestlig oppdemmingspolitikk....................................................16 Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperalismeteori - del 1................................................................21 Anmeldelse: Håndbok i faglig kamp........................................27 Anmeldelse: STREIK - eller hemmeligheten bak den norske modellen............................................................................28 Debatt: Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret.....................................................................................................30

«Eg trur ikkje antikrigsrørsla var ineffektiv. Eg tykkjer ho var veldig effektiv. Ho er eit monaleg bidrag som førte til den svært avgrensa reduksjonen i vald, terror og øydelegging som vi ser. Lærdomen er: hald fram endå sterkare.» Noam Chomsky i intervju med Jacobin

Storbritannia aukar storleiken på atomlagra Storbritannia har eit lager på rundt 225 atomstridshovud, der opptil 120 er operativt tilgjengelege for utplassering på fire atomdrivne ballistiske missilubåtar i Vanguard-klassen. I sin integrerte gjennomgang i 2021 kunngjorde den britiske regjeringa ein monaleg auke i den øvre grensa for Storbritannias kjernefysiske inventar, opptil ikkje meir enn 260 stridshovud. Etter offentleggjeringa av gjennomgangen forklarte forsvarsminister Ben Wallace dette som eit svar på russisk ballistisk missilforsvar.

Bulletin of the Atomic Scientists

Islendingane jobbar mindre Mellom 2015 og 2019 gjennomførte dei lokale styresmaktene i Reykjavik og den islandske regjeringa forsøk der meir enn 2.500 arbeidstakarar i offentleg sektor gjekk ned frå 40 arbeidstimar i veka til 36 eller 35, utan å få redusert lønn. Produktiviteten og tenesteytinga heldt seg på same nivå eller betra seg på brorparten av arbeidsplassane, medan arbeidstakarane oppga at dei følte seg mindre stressa og utbrent og sa at helsa og balansen mellom arbeid og fritid vart betre. I etterkant har mange av dei gått over til ordninga permanent. Forsøket førte til at 86 prosent av arbeidsstyrken på Island nå enten har byrja å arbeide mindre eller fått retten til å gjera det.

Fagbladet

Ukraina forbyr opposisjons-TV-stasjonar Ukrainas pro-vestlege president Volodymyr Zelenskij har underteikna dekret som forbyr pro-russiske medium. Kringkastarane fekk tilbakekalla lisensane sine og er sett til å halde seg unna lufta dei neste fem åra. Stasjonane som blei råka, var ZIK, NewsOne og 112 Ukraina. Kanalens eigar er Taras Kozak, medlem av parlamentet og av Opposisjonsplattform for Livet. Kozak beskriv Zelenskijs trekk som «ei handling av openlys sensur».

Deutsche Welle

Russlands kommunistparti protesterer mot valresultat I parlamentsvalet i september har Det Sameinte Russland, regjeringspartiet, offisielt fått nærare 50 % av alle avgitte stemmar. Før valet låg partiet på berre 35 prosent. Det Sameinte Russland gjorde det betre blant dei som stemte elektronisk enn blant dei som stemte på den tradisjonelle måten; med papir og blyant. Etter at resultata blei kunngjort, erklærte Den Russiske Føderasjons Kommunistiske Parti, som fekk rundt 19%, at det ville nekte å anerkjenne stemmane frå elektronisk stemmegiving i Moskva, og hevda at det blei rigga for å hindre partiet i å vinne visse sete. I protest mot elektronisk stemmegiving har partiet halde ulovlege demonstrasjonar i sentrum av Moskva, og partileiar Gennadij Zjuganov har bedt om ei etterforsking.

Kommunistane vann lokalvalet i Austerrike I Graz – Austerrikes nest største by etter Wien – sikra Austerrikes kommunistiske parti (KPÖ) ein eineståande lokalvalsiger i september, og vann 29 prosent av stemmane. Kommunisten Elke Kahr er no venta å bli ordførar. I 1988 oppnådde KPÖ eit første valgjennombrott i Graz grunna på ein kampanje med fokus på stigande leieprisar.

Jacobin

FN vert kasta ut av Etiopia Sju FN-sjefar har blitt kasta ut av Etiopia. Det etiopiske utanriksdepartementet skriv at dei har «blanda seg inn i landets affærar og må forlate landet innan 72 timer». Utvisingane skjer i den svoltramma Tigray-regionen med 6 millionar innbyggarar. Blant dei sju er FNs fungerande naudhjelpskoordinator og sjefen for FNs barnefond. FN klagar regjeringa i Addis Abeba for å blokkere forsyningar med mat, medisinsk utstyr og drivstoff.

NRK

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Basepolitikken er stein dau

Erna Solbergs regjering har tatt sjumilssteg i kampen for å integrere Norges forsvar med Washingtons globale militærstrategier. Hva har egentlig skjedd de siste åtte åra?

USA og Norges forsvarsministre Jim Mattis og Frank Bakke-Jensen på NATO-møte i Brussel i 2017. U.S. Secretary of Defense, Flickr, CC BY 2.0

Av Ivar Espås Vangen «Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.» Slik lyder den såkalte «baserklæringen», som sia 1949, i alle fall uttalt, har vært retningsgivende for norsk sikkerhetspolitikk. Med denne erklæringa slo Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering klart fast at Norge, på tross av alliansen med USA, ikke ville la seg benytte som oppmarsjområde for aggressive aksjoner mot vårt naboland, Sovjetunionen. Sammen med andre sjølpålagte restriksjoner, blant annet mot store militærøvelser i Finnmark, har denne «basepolitikken» fungert som et beroligende tiltak for å balansere russisk følelse av utrygghet opp mot Norges medlemskap i NATO, både under og etter den kalde krigen.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Denne politikken har imidlertid stadig blitt uthult. Fra 1980-tallet har USA forhåndslagret krigsmateriell i flere fjellhaller i Trøndelag, som en slags erstatning for eventuelle egne militære installasjoner de ofte fikk andre steder. Bak kulissene har det imidlertid skjedd en hel del. Allerede i 2005 signerte Norge og USA en forsvarsavtale som blant annet slo fast at marinekorpsets forhåndslagringsprogram i Norge (MCPP-N) «(...) vil støtte forsterkningen av Norge, såvel som USAs globale marineekspedisjons-operasjoner, herunder etablering av framskutte

baser [min utheving] og visse aktiviteter som berører sikkerhetssamarbeid til støtte for USAs regionale militære sjefer, samt andre formål etter avtale mellom partene.»1 Avtalen blei seinere ratifisert med rødgrønt flertall på Stortinget. Allerede her ser vi forberedelsene til Solberg-regjeringas etter hvert mange klare brudd på tidligere norsk basepolitikk. Høyre og FrP er slett ikke aleine om å mislike Gerhardsens balansepolitikk. I oktober 2016 blei det kjent at Norge og USA hadde inngått en avtale om såkalt «rotasjonsbasert trening» i Stjørdal kommune i Trøndelag. Poenget var at

«Basepolitikken står fast», har regjeringa stadig hevdet, til ivrige nikk fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.»

litt over 300 amerikanske marinesoldater til enhver tid skulle være utstasjonert på Værnes for å trene sammen med norske soldater, blant annet med forhåndslagret utstyr. I et håpløst forsøk på å få dette til å harmonere med baseerklæringa, understreket regjeringa at soldatene bare skulle være her i noen få måneder av gangen - slik at «John» kunne bli avløst av «Jim» - og slik sikre at dette ikke dreide seg om noen permanent utstasjonering. Basen skulle dessuten ligge under norsk, og ikke amerikansk kommando. I norsk offentlighet var dette tydeligvis nok til at «alle» kunne puste lettet ut - dette var ingen amerikansk base, heldigvis. «Basepolitikken står fast», har regjeringa stadig hevdet, til ivrige nikk fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Amerikanerne og regjeringa så seg imidlertid ikke fornøyde med Værnes. Fra 2018 blei et tilsvarende antall amerikanske marinesoldater innkvartert på Sætermoen i Troms. Avisa Nordlys slo fast at dette var en «permanent øvingsbase»2, mens Aftenposten på sin side kunne berolige oss med at trening og samarbeid selvsagt ikke utgjør noen amerikansk base i Norge.3 Om lag 700 amerikanske soldater skulle nå altså permanent og rotasjonsbasert være til stede i Norge, men tilsynelatende uten at noen endring eller brudd med basepolitikken hadde skjedd.

«De fleste har for

lengst innsett det åpenbare; den norske basepolitikken er stein dau.» Siden den gang har antall soldater både på Værnes og Setermoen blitt redusert betraktelig. I 2020 var signalene fra amerikansk hold at det ville være færre soldater i Norge generelt, men flere i samband med større øvelser.4 Tilsynelatende kunne det se ut som at amerikanerne var mindre interessert i Norge. Dette snudde raskt i april i år, da forsvarsminister Frank Bakke-Jensen signerte en ny forsvarsavtale med USA. I denne avtalen skal det dannes såkalte «omforente områder» på Rygge, Sola, Evenes og på Ramsund orlogsstasjon. Dette er områder hvor USA selv skal kunne stå for investeringer og overføringer av militært utstyr, uten oppsyn fra Norges side. Det vil være amerikansk, og ikke norsk lov som gjelder. Selv om også denne avtaleteksten slår fast at de amerikanske basene skal fungere i tråd

med gjeldende norsk politikk og begrensninger, er masken nå ugjenkallelig kastet. Ingen, selv ikke regjeringas mest iherdige dobbelttenkere, tror lenger at denne politikken ikke innebærer et brudd med norsk basepolitikk. De fleste har for lengst innsett det åpenbare; den norske basepolitikken er stein dau. Hva har så reaksjonene vært? Høyre, FrP og Arbeiderpartiet er selvsagt jublende glade. SV og Rødt er like forutsigbart kritiske. Senterpartiet er noe mer skeptiske, men uttalte i forkant av stortingsvalget at Norge «må ha» denne avtalen, og at partiet slett ikke ville gi etter for SV i denne saken.5 Eventuelle fredsvenner som har hatt illusjoner om Senterpartiets sinnelag i forsvarspolitikken, bes herved om å gjøre seg opp en ny vurdering. Basepolitikken er imidlertid bare én side av den Washington-fokuserte omlegginga. I februar i år landet for første gang amerikanske B1-bombefly i Norge, på Ørland flyplass. Ifølge Ole Jørgen Maaø, ved Luftkrigsskolen, er dette første gang siden 1950-tallet at strategiske bombefly av lignende kaliber har landet i Norge.6 B1-modellene var tidligere i stand til å bære atomvåpen, men er per i dag begrenset til «bare» å bære langtrekkende kryssermissiler. Det dreier seg likevel om en strategisk kapasitet, og har hittil blitt brukt i offensive oppdrag både Irak, Afghanistan,

B1B Lancer & Vapour Trails, Rob Jamieson, Flickr, CC BY 2.0

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Exercise Reinde er II in Blåtind, Norway, Nov. 22, 2016.

«øker sannsynligheten for at Norge blir en slagmark for USA og Russland hvis det skulle bli en konflikt eller en krise som spinner ut av kontroll.». Jugoslavia og Syria. Oberstløytnant Tormod Heier, ved Forsvarets forskningsinstitutt, uttalte til NRK at dette «øker sannsynligheten for at Norge blir en slagmark for USA og Russland hvis det skulle bli en konflikt eller en krise som spinner ut av kontroll.».7 Hårek Elvenes, Høyres utenrikspolitiske talsperson, kunne heldigvis berolige, og understreket at dette tvert imot var « naturlig og nødvendig for å ha god oversikt og kontroll i nordområdene», og at «[f]asthet og forutsigbarhet har vært en rettesnor for norsk sikkerhetspolitikk i nordområdene i mange tiår». Alt ved det gamle, og ingenting å bekymre seg for, altså. I Tromsø har det gjennom våren foregått en lignende debatt. Her er imidlertid de militære fartøyene maritime, og ikke luftbårne. I april vedtok nemlig et flertall i kommunestyret at Tromsø kommune ikke ønsker at amerikanske atomubåter skal anløpe byens havn. Begrunnelsen var at kommunen verken hadde kompetanse eller utstyr til å håndtere en eventuell ulykke.8 Kommunens holdning ble av forsvarsminister Bakke-Jensen betegna

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

som «amatørmessig», og knapt en måned seinere anløp den første atomubåten Tønsvik havn. Som plaster på såret, blei det samme døgn hasteutsendt jod-tabletter til barnehager og skoler i kommunen, i tilfelle en ulykke skulle oppstå.9 At Tromsø med dette vil bli et selvsagt mål for atomraketter i en eventuell verdenskrig, er nok underordna. Retninga norsk sikkerhetspolitikk beveger seg i, er i alle fall tydelig. Lite tyder på at politikken vil endres nevneverdig med en regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. SV og Rødt vil raskt forbigås i korridorene på Stortinget, og fraværet av en sterk fredsbevegelse i Norge gjør at de politiske kostnadene ved mer amerikanisering av norsk forsvar forblir høyst akseptable for Jonas Gahr Støre. Dette kan imidlertid endres. Det finnes opptil flere fredsorganisasjoner her til lands som både er imot denne utviklinga, og gjerne tar imot nye medlemmer. Akkurat slik en sterk fagbevegelse er en forutsetning for god arbeidslivs- og velferdspolitikk; er en sterk fredsbevegelse

en forutsetning for god fredspolitikk. Bare slik vil det bli politisk kostbart å videreføre den politiske kursen som føres i dag. Kilder:

1. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2005-06-08-101 2. https://www.nordlys.no/setermoen/forsvaret/usa/ bekrefter-ovingsbase-for-amerikanske-marinestyrker-i-troms/s/5-34-879740 3. https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/5VzAQb/aftenposten-mener-et-samarbeid-utgjoer-ingen-amerikansk-base 4. https://www.adressa.no/nyheter/trondelag/2020/07/14/Varsler-f%C3%A6rre-amerikanske-soldater-i-Tr%C3%B8ndelag-22295933.ece 5. https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/ x8O77G/senterpartiet-gir-ikke-etter-om-omstridt-forsvarsavtale 6. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/amerikanske-bombefly-skal-kanskje-utplasseres-i-norge_-professor-frykter-konsekvensene-1.15350476 7. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/amerikanske-bombefly-skal-kanskje-utplasseres-i-norge_-professor-frykter-konsekvensene-1.15350476 8. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/tromso-kommune-vil-ikkje-ha-atomubatar-fra-allierte-makter-nato-no-1.15474247 9. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/her-holder-han-den-aller-siste-pakken-jodtabletter-mankan-kjope-i-tromso-1.15492054

Den tapte krigen

Foto av NZ Defence Force.

Av Aslak Storaker 20 års krig i Afghanistan er over. Norge har brukt mer enn 23 milliarder kroner i Afghanistan og hatt 9200 soldater i landet, hvorav ti av dem mista livet.1 Som Godal-rapporten fastslo allerede i 2016 har det eneste målet som er blitt fullt oppnådd fra norsk side vært å framstå som «en god alliert» overfor USA.2 USA har brukt 2 313 milliarder dollar på krigen og mista over 6 000 soldater. Verst har det selvsagt gått ut over afghanerne. Cost of War-prosjektet ved Brown University oppgir at 176 000 mennesker har mista livet i krigen i Afghanistan. Av dem var over 46 000 afghanske sivile.3 Et vanlig argument til forsvar av krigen er at det har blitt gjort framskritt på felt som utdanning og helsevesen. Spørsmålet er om ikke denne framgangen også kunne ha skjedd uten krig og okkupasjon. Hadde man brukt en tilsvarende mengde penger bare på sivil bistand, uten å finansiere krig og et korrupt statsapparat, kunne man antagelig ha oppnådd mangedoblede resultater.

For vestlige ledere og medier som i årtier har rapportert om framgang i Afghanistan framstår det nesten uforståelig at Taliban kunne vinne. Og vi skal ikke underslå den økte risikoen som kan oppstå for særlig kvinnesaksaktivister, religiøse og seksuelle minoriteter4,5 og folk som samarbeida med de vestlige styrkene, nå som Taliban har tatt over. Dette er en risiko som må gjenspeiles i norsk asylpolitikk de kommende årene. Taliban har også stått bak store deler av de sivile tapene, i 2020 var de ansvarlige for 45% av de sivile som blei drept.6 Om man skal forsøke å forklare Talibans seier ved å studere Taliban tror jeg man leter forgjeves. Det store spørsmålet er ikke så mye hvorfor Taliban vant, som hvorfor NATO og den afghanske regjeringa tapte. Enkelt sagt var det tilstrekkelig mange afghanere som anså Taliban som et mindre

«For vestlige ledere og medier som i årtier har rapportert om framgang i Afghanistan framstår det nesten uforståelig at Taliban kunne vinne.»

dårlig alternativ enn de vestlige okkupasjonsstyrkene og de vestligstøtta myndighetene. Sett bort i fra det grunnleggende faktum at ingen folk liker å bli okkupert og diktert utenfra, som ikke minst gjelder for «imperienes gravplass» Afghanistan, er det verdt å studere den brutale krigføringa til NATO og den gjennomgående korrupsjonen hos våre allierte på bakken. Et varsla sammenbrudd Den offisielle begrunnelsen for krigen, «kampen mot terror», ga alt i utgangspunktet liten mening. Sjøl om al-Qaida brukte Afghanistan som tilholdssted for å planlegge 11/9-angrepene på USA, er det ingenting som tyder på at Taliban som sådan støtta terrorangrepene – tvert imot fordømte de dem på det sterkeste. Ifølge PRIO-forsker Kristian Berg Harpviken forsøkte Taliban å advare USA om at al-Qaida planla et større terrorangrep, via det amerikanske konsulatet i Peshawar i Pakistan.7 Tidligere CIA-offiser Milton Bearden hevder at han etter angrepene fikk en telefon fra Talibans utenriksminister der han diskré forsøkte å kommunisere at Osama bin Laden «ikke lenger sto under deres beskyttelse».8 Taliban sa seg også villige til å utlevere bin Laden til en islamsk domstol i et nøytralt tredjeland dersom USA presenterte beviser for at al-Qaida sto bak terrorangrepet.9 Etter invasjonen tilbød Taliban seg å kapitulere i bytte mot amnesti.10 Alle disse forsøkene fra Talibans side på å unngå krig blei kontant avvist av USA.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

nytt terrorangrep. Istedet viste det seg å være sivilisten Zemari Ahmadi som var på vei til flyplassen for å emigrere til USA. Det amerikanske droneangrepet drepte ti uskyldige sivile, inkludert sju barn.14 Krigsherrer og korrupsjon Korrupsjonen har vært gjennomgående i det afghanske statsapparatet NATO prøvde å bygge opp. De afghanske parlamentsog presidentvalgene har gjennomgående vært utsatt for troverdige beskyldninger om valgfusk. 15, 16, 17, 18, 19, 20 I 2020 var Afghanistan på 165. plass (av 180) på Transparency Internationals oversikt over verdens mest korrupte land.21

Begravelse etter kamper i Narang i 2009 som involverte vestlige styrker. Foto av RAWA.

I desember 2019 publiserte Washington Post flere hundre statlige dokumenter som avslørte at USAs politiske og militære ledere systematisk har løyet om situasjonen i Afghanistan. Dokumentene viste at amerikanske tjenestemenn hadde manipulert statistikk for å framstille det som at krigen var i ferd med å vinnes, og at de hadde underslått den utbredte korrupsjonen til Washingtons afghanske allierte. Blant de som uttalte seg i de lekka dokumentene var generalløytnant Douglas Lute, en av de viktigste militære lederne i Afghanistan-krigen fra 2007 til 2010, som konkluderte med at «Vi mangla en fundamental forståelse av Afghanistan – vi visste ikke hva vi dreiv med».11 Vold og okkupasjon I en svært lesverdig artikkel i Jacobin 19. august oppsummerer Branko Marcetic hvordan USA tapte slaget om afghanernes «hearts and minds». Han innleder med å minne om at aktorer ved den internasjonale krigsforbryterdomstolen hevder å sitte på beviser for at USA har stått bak tortur, uverdig behandling, seksuell vold og voldtekt av afghanske krigsfanger. Amerikanske soldater trengte seg inn i sivile hus for å arrestere mistenkte, ofte uskyldige, med brutal voldsbruk som av og til førte til ødeleggelser og drap, og alltid til yd-

mykelser av den afghanske æreskodeksen. Marcetic siterer en afghansk stammeleder som uttalte seg til PBS i 2011: «Disse folkene kommer midt på natta. De bryter seg inn i hus. De har hunder med seg. De drar kvinner ut av huset. Dette er en fornærmelse mot islam.»12 Man hadde de notoriske feilbombingene av sivile, som drapene på 47 bryllupsgjester i 2008 eller 42 sykehuspasienter og -ansatte i 2016. Man hadde også en praksis med «målretta» droneangrep der det kunne bli drept flere sivile sammen med én antatt talibaner, og der man for enkelthets skyld klassifiserte alle som ikke kunne bevises å ikke være menn i stridsdyktig alder som «fiendtlig stridende» - skyldige til det motsatte var bevist.13 Tilbaketrekkingen av de amerikanske styrkene i august endte som kjent med et selvmordangrep fra terroristgruppa ISK, som tok livet av 170 afghanske sivile og 13 amerikanske soldater. IS-K er kjent for sine notorisk brutale angrep mot sivile mål, særlig retta mot den sjiamuslimske hazaraminoriteten. De ligger i krig med Taliban og oppsto som et utspring fra IS, som igjen oppsto i kaoset som fulgte USAs invasjon av Irak. Få dager seinere utførte USA et droneangrep mot en bilsjåfør de mistenkte for å skulle utføre et

«Amerikanske soldater trengte seg inn i sivile hus for å arrestere mistenkte, ofte uskyldige, med brutal voldsbruk som av og til førte til ødeleggelser og drap, og alltid til ydmykelser av den afghanske æreskodeksen.»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

En av de alvorligste skandalene var da det blei oppdaga at én milliard dollar mangla fra Kabul Bank i 2010, og det viste seg at pengene hadde blitt brukt til å finansiere et luksusliv og tvilsomme investeringer i Dubai for bankens direktør Sherkhan Farnood og forretningsmannen Mahmud Karzai, bror til den daværende afghanske presidenten Hamid Karzai.22 I rapporten Reforming the Afghan National Police fra 2013 skreiv tenketankene RUSI og FPRI at «Bedrag og korrupsjon i de afghanske politistyrkene er institusjonalisert, drivende for hvordan organisasjonen fungerer internt. I områder hvor politiet ikke kan bli betalt elektronisk tar lokale politiledere prosenter av polititjenestemennenes allerede magre lønn. (...) uten å betale bestikkelser er det praktisk talt umulig for individer å stige i gradene.» De fant videre at det var «deprimerende utbredt» at «varer beslaglegges fra kjøpmenn, 'avgifter' pålegges kjøretøy ved kontrollposter, og 'bøter' ilegges uheldige borgere som ikke kan framvise identifikasjonspapirer. (...) i opiumproduserende områder ignorerer politiet narkotikatrafikken i bytte mot en andel av utbyttet.»23 I en rapport fra Hagar International kom det fram at i 15 av 25 saker der guttebarn blei brukt som sexslaver, kom gjerningsmennene fra politiet eller militæret.24 Samtidig som noen har tjent seg rike på korrupsjon, har Afghanistan ellers vært plaga av en registrert arbeidsledighet på 11,73%25 og av at så mange som 72% lever under fattigdomsgrensa.26 Rundt 8 % av befolkningen antas å bruke heroin eller metaamfetamin.27 Landet er også et av verdens mest forurensede. En rapport fra Health Effects Institute anslo at luftforurensing tok livet av flere afghanerne enn krigshandlinger i 2016.28 Tormod Heier har påpekt at systemet har

vært så gjennomkorrupt at de afghanske soldatene på bakken ikke har mottatt lønn eller ammunisjon, og at det derfor ikke er overraskende at soldatene ikke var villige til å dø for regimet, eller at lokale stammeledere så det mer opportunt å inngå avtaler med det framrykkende Taliban.29

tet demokrati stiger fram fra en militær okkupasjon. Det afghanske folket bør nå stå sammen og bekjempe terroristene og krigsherrene: det vi trenger fra utlandet er ikke krigsmaskiner, men humanitær bistand, spesielt for utdanningsprosjekter.»30

Nye muligheter etter okkupasjonen? Som jeg antyda innledningsvis – at de brutale okkupasjonsmaktene og det korrupte regimet har vært upopulære, betyr ikke at det reaksjonære og fundamentalistiske Taliban er godt likt. Men det kan likevel vise seg å være lettere å kjempe for demokrati og sosiale framskritt nå som okkupantene og okkupasjonsregimet er ute av veien. For den jevne afghaner er antagelig det viktigste nå utsiktene til at årtier med endeløs krig og meningsløs vold endelig kan være over.

Fra norsk side er det viktigste vi kan gjøre nå å opprettholde den humanitære bistanden så landets sivile ikke kastes ut i en ny elendighet. Forsøk på å innføre nye sanksjoner som rammer sivilbefolkningen må avvises på det mest bestemte. Verdensbanken og IMF har nå fryst tilgangen til de 80 milliarder kronene afghanske banker har som valutareserver i utlandet, noe som gjør at offentlig ansatte ikke lenger får utbetalt lønn, og FN frykter at 14 millioner afghanere kan sulte ihjel.31 Uavhengig av om man velger å anerkjenne Taliban-regjeringa, er det uholdbart å dømme det afghanske folket til sultedøden fordi NATO tapte krigen.

Den afghanske kvinnesaksaktivisten Malalai Joya skriver i en artikkel i Süddeutsche Zeitung i august at «de amerikanske og vestlige styrkene har feilet. De kom for sine egne geopolitiske interesser, og det er for deres egne interne interesser de nå forlater oss. (...) På kort sikt vil situasjonen ikke forbedre seg, det er sikkert. På lang sikt, derimot, er det i afghanernes interesse at de vestlige troppene drar. In-

Forhåpentligvis fører den tapte krigen også til noen refleksjoner både om norske styrker bør delta i utenlandskrig, om Norges nære tilknytning til USA, og om krig som virkemiddel for statsbygging og terrorbekjempelse.

Foto av U.S. Army.

Kilder:

1. https://www.dagbladet.no/meninger/sannhetenstime-kom-bratt/74122293 2. https://www.regjeringen.no/contentassets/ 09faceca099c4b8bac85ca8495e12d2d/no/pdfs/ nou201620160008000dddpdfs.pdf 3. https://watson.brown.edu/costsofwar/ figures/2021/human-and-budgetary-costs-date-us-war-afghanistan-2001-2022 4. https://www.amnesty.org/en/latest/news/2021/08/ afghanistan-taliban-responsible-for-brutal-massacre-of-hazara-men-new-investigation/ 5. https://www.dw.com/en/afghanistan-lgbtq-people-fear-for-their-lives-under-taliban-rule/a-59144208 6. https://www.amnesty.org/en/location/asia-andthe-pacific/south-asia/afghanistan/report-afghanistan/ 7. https://www.nrk.no/urix/fire-sporsmal-og-svarom-taliban-og-terror-1.15611466 8. https://www.italy24news.com/News/182047. html?__cf_chl_captcha_tk__=pmd_M5QObHDzQJH7kqj3h4WT6Od.ub7zJ6VwvtYsE8TkaPM-1632771433-0-gqNtZGzNAvujcnBszQpl 9. https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/EO9PG/ taliban-vil-utlevere-bin-laden 10. https://www.nytimes.com/2021/08/23/world/ middleeast/afghanistan-taliban-deal-united-states. html 11. https://www.theguardian.com/world/2019/ dec/09/afghan-papers-reveal-us-public-were-misled-about-unwinnable-war 12. https://jacobinmag.com/2021/08/afghanistan-war-taliban-us-military-war-crimes-human-rights 13. https://www.nytid.no/droner-et-lite-stykke-norge/ 14. https://www.rt.com/news/535163-kabul-drone-strike-killed-civilians/ 15. http://content.time.com/time/subscriber/article/0,33009,1929210,00.html 16. http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/8207315. stm 17. https://www.povertyactionlab.org/evaluation/ election-fraud-and-government-legitimacy-afghanistan 18. https://journals.sagepub.com/doi/ full/10.1177/2347797020906635 19. https://www.thehindu.com/news/international/ afghan-presidential-polls-close-amid-allegations-of-fraud/article29542890.ece 20. https://www.afghanistan-analysts.org/en/reports/political-landscape/afghanistans-2019-election-16-signs-of-fraud-in-zabul/ 21. https://www.transparency.org/en/cpi/2020/ index/afg 22. https://carnegieendowment.org/2020/07/07/ kabul-to-dubai-pipeline-lessons-learned-from-kabul-bank-scandal-pub-82189 23- https://www.fpri.org/docs/ReformingAfghanNationalPolice.pdf#page=17 (s 9 - 10) 24. https://www.nytid.no/amerikanske-soldater-palegges-a-ignorere-voldtekt-av-afghanske-barn/ 25. https://www.macrotrends.net/countries/AFG/ afghanistan/unemployment-rate 26. https://www.aljazeera.com/news/2021/9/9/ nearly-all-afghans-to-plunge-into-poverty-by-mid2022-warns-un 27. https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2021/10/12/195793889/taliban-slar-hardt-ned-pa-narkotikabruk 28. https://ceobs.org/the-slow-violence-of-pollution-in-afghanistan/ 29. https://forsvaretsforum.no/afghanistan-analyse-nato/etter-20-ar-i-afghanistan-burde-ikke-kollapsen-slatt-ned-som-en-bombe/212935 30. https://www.greenleft.org.au/content/malalaijoya-we-need-aid-not-war-machines 31. https://www.nrk.no/urix/taliban-til-nrk_-_ikke-dom-oss_-gi-oss-tid_-1.15673397

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Blå, raud og grøn kolonialisme i Sápmi

Av Svein Lund Sápmi. Berre ved å bruke dette ordet har eg truleg allereie provosert ei rekke potensielle lesarar. Nokre vil derfor slutte å lese her, andre vil halde fram for å sende hissige innlegg om at ein med å skrive Sápmi går inn for samisk stat med tilhørande etnisk utreinsking av alle nordmenn og andre ikkje-samar. Lappland, Laponia og Finnmark derimot, gir sjølv om det eigentleg betyr det same, heilt andre assosiasjonar. Er det enno i 2021 provoserande å omtale eit område på folket sine eige språk? For ikkje å snakke om å hevde at det finst norsk kolonialisme i nord. Mens ordet Sápmi er så godt som fråverande i offisielle dokument frå norske styresmakter, finn vi ei rekke omtalar av "samiske område" eller "samiske distrikt". Men kva er "samiske område"? Alt etter kven som skriv og formålet vil vi kunne få totalt forskjellige definisjonar. Sametinget har illustrert med kart 6 måtar samiske område er definert på i norsk forvaltning.1 Omfanget av samiske område er ikkje berre forskjellig mellom dei forskjellige formåla, dei varierer også innafor kvart av desse. F.eks. blei Forvaltningsområdet for samisk språk oppretta for 6 kommunar i 1990, mens det no er utvida til 13. Dermed er 7 kommunar blitt samiske. Var dei det ikkje før? På tilsvarande vis har

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

området for næringsstøtte endra seg, og samarbeidsavtalane mellom Sametinget og fylkeskommunane har kome etter tur og på grunn av fylkessamanslåingar ser det forskjellig ut i dag. Sjølv om her er heile 6 variantar av samiske område, er det fleire som manglar. Nokre har forsøkt å avgrense det til området der eit fleirtal er samisktalande (2 kommunar) eller til området der fleirtalet reknar seg som samar (truleg 5-6 kommunar). Mange vil i det heile ikkje godta omgrepet. Noreg er norsk, Finland er finsk, Russland er russisk og Sverige er svensk. Og ferdig med det. Til sist vil eg trekke fram ein siste, men politisk svært viktig definisjon: Samiske område er der kor sa-

mane har rett til å hindre naturinngrep frå storsamfunnet. Den definisjonen gir same resultat: 0 – null. Om vi legg til grunn eit minimum av sjølvstyre – retten til å stoppe inngrep – kjem vi altså til at det ikkje eksisterer. Heile Sápmi er kolonisert og lovar og proklamasjonar om samisk medverknad og omsyn til samisk kultur og næring er spel for galleriet. Med omsyn til naturinngrep og nedbygging finn eg det naturleg å definere "samiske område" alias Sápmi som der naturinngrep vil kunne påverke og vanskeliggjøre samisk næring og kulturutøving. Det er områda som tradisjonelt har hatt større eller mindre samisk befolkning, som har utnytta naturen i området til reindrift,

Sametinget har illustrert med kart 6 måtar samiske område er definert på i norsk forvaltning.

Kampen om vindkraftutbygginga på Fosen fekk til og med tidlegare vindkrafttilhengarar som Natur og Ungdom til å forstå kva overgrep slik utbygging er mot samane. (Foto: NU)

«Heile Sápmi er kolonisert og lovar og proklamasjonar om samisk medverknad og omsyn til samisk kultur og næring er spel for galleriet.» fedrift, jakt, fiske og utmarkshausting og der det framleis bur folk av samisk opphav som held oppe nokre av desse tradisjonane og delar av den samiske kulturen som er knytt til denne naturbruken. For Noreg fell det i hovudsak saman med kartet til høgre i øvste rekke over, dvs. det aller meste av Nord-Noreg og Trøndelag, med mindre delar av Innlandet og Møre og Romsdal. Utover dette kan det finst samiske kulturminne også lenger sør, men i denne samanhengen skal eg konsentrere meg om der naturinngrepa kan truge ein levande samisk kultur. I den grad samar i seinare år har slått seg ned utanom dette område, f.eks. i byar sørpå, har det ingen ting med denne saka å gjere, dei har der

ingen tilknyting mellom lokal natur og samisk kultur. 3 slags innblanding utafrå Innafor det nemnde området har både samar og andre folkeslag utnytta naturressursane så langt tilbake vi kjenner historia. Dels har det vore ein komplementær bruk, der ein utnytta forskjellige ressursar, dels har det vore samarbeid om og konkurranse om dei same ressursane. Tidleg blei forholdet prega av at dei norske, svenske osv. hadde størst makt og ikkje minst statsmakta på si side. Det er vi heilt frå vikingtida sine finneferder, som var ein kombinasjon av handel, skattlegging og reint røveri.

Storsamfunnet greip meir og meir inn i samisk naturbruk, vi kan dele det i tre trinn: 1. Storsamfunnet skattla samane og tvang dei å betale delar av fangsten og inntekta av reindrift og jordbruk. Enno var det samane som dreiv næringane. 2. Nordmenn (og svenskar osv.) byrjar å utnytte naturressursane i konkurranse med samane, og får staten til å gi alle like rettar, dvs. retten til å bruke samisk område til jakt, fiske osv. Bruksområdet er framleis i hovudsak det same, utan store fysiske inngrep, men bestanden av viktige artar går ned og det blir vanskelegare for samar å leve av hausting av naturen. For fjordfisket blir denne epoken prega av at dei norske brukte andre fiskemåtar og båttyper og at dei kunne tømme ein fjord og rømme vidare, mens den samiske lokalbefolkninga blei sitjande igjen med ein fisketom fjord. 3. Storsamfunnet gjer eller tillet fysiske inngrep som fører til reduksjon i naturområdet, bestanden av dyr og planter og som vanskeleggjer næringar som reindrift og kystfiske.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

På Nasafjell ser ein framleis restar etter gruva frå 1600-talet. (Foto: Thomas Sayes, kjelde Gull, gtåstein og grums 3)

Allsidig og einsidig bruk Dei samiske busettingsområda er generelt prega av relativt skrinn vegetasjon og korte vekstsesongar, og at mykje av dyra ein skulle jakte og fiske på berre var tilgjengeleg i visse sesongar. Den tradisjonelle livberginga blei derfor å utnytte dei knappe ressursane på allsidig vis. Går vi rundt eit halvt tusenår tilbake, var det i mange område vanleg med 2-4 sesongbuplassar, og i tillegg kunne nokre av desse også bli flytta, f.eks. når bjørkeskogen var hogd ned og trengte nokre år på å vekse til igjen. Så lenge samane fikk vere i fred i fjordane, blei dette respektert, men da norske innflyttarar byrja å slå seg ned i samiske område, kunne dei forsyne seg med gamle buplassar som for tida ikkje var i bruk og neste gongen det var behov for desse, var dei opptatt. Ein tilsvarande form for vekselbruk kjenner vi igjen i reindrifta opp til i dag, der sesongbeite særleg i sørsamiske område får kvile nokre år og ta seg opp

igjen. Imens kjem nokon og vil bygge vindkraft eller turistanlegg der, for området er jo ledig. Vi har ikkje sett ein rein her på fem år seier dei, og dermed treng dei heller ikkje betale noko erstatning. Og når dette området etter syklusen skulle takast i bruk igjen, så er det borte vekk. Dei norske styresmaktene sin jordbrukspolitikk og fiskeripolitikk i Sápmi har vore prega av å avvise den allsidige kombinasjonsdrifta og styrke spesialisering. Det var ein politikk som favoriserte dei norske innvandrarane sørfrå, og som stempla den samiske kunnskapen om allsidig sjølvberging som noko gamaldags og ubrukeleg. Kva har så dette med naturinngrep å gjere? Frå 1700-talet blei det bevisst arbeida for nydyrking av jord i nord, og støtta blei vesentleg gitt til innflyttarar sørfrå. Nydyrkinga skjedde ikkje i ingenmannsland, men i område brukt til reindrift og til jakt og fiske. Det var eit statsautorisert og langt

på veg statsstyrt ran av land. Eit India i nord På 1600-talet uttalte ein svensk statsmann at Sverige hadde eit India i nord. Med andre ord eit område der ressursane kunne utnyttast til fordel for overklassen i kolonimakta. Liknande tankar finn vi i Noreg om dei nordlege delane av landet. Som Finansdepartementet skreiv i 1848: «Finmarken har derfor fra de ældste tider været betraktet som en Colonie.» I ein koloni kan kolonimakta utnytte mineral, skog, ville dyr, fiskeressursar, jordbruksland og arbeidskraft. Del av ei kvar kolonisering er å påtvinge den koloniserte befolkninga kolonimakta sitt språk, kultur og religion. Alle desse kjenneteikna på kolonisering kjenner vi igjen frå samane sitt møte med statsdanningane (Danmark-) Noreg, Sverige, Finland og Russland. Rikdommen i berget

«Frå 1700-talet blei det bevisst arbeida for nydyrking av jord i nord, og støtta blei vesentlig gitt til innflyttarar sørfrå. Nydyrkinga skjedde ikkje i ingenmannsland, men i område brukt til reindrift og til jakt og fiske.»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

På 1630-talet starta svenske styresmakter utvinning av sølv på Nasafjell, like ved grensa mot Noreg på Saltfellet. For å få malmen fram i dei veglause områda måtte ein bruke kjørerein og samar blei sett til tvangsarbeid. Historiene om dette har overlevd til vår tid. På same tida skal det ha vore starta koppargruve i noverande Narvik kommune, der segna seier at samane jaga den vonde utanlandske gruveeigaren bort. Ikkje lenge etter starta gruvedrifta på Røros, midt i sørsamane sitt beiteland. Samane fikk inga erstatning, snarare tvert om; dei måtte betale erstatning for at reinen deira beita på dei nyetablerte jorda og på gruveselskapet sin grunn. Over heile Sápmi er det historier om samar som fann malm, men som berre fekk småpengar om dei fekk noko, og så kom gruveselskapa og tok over alt. Sulitjelma, Biertavárri, Váddas, Bleikvassli, Skaland, Biedjovággi, Stjernøya, Austertana, Sydvaranger, Jåma. Dette er berre nokre av dei mest kjente. Alle er dei gruver etablert på reinbeiteområde, dei aller fleste i konflikt med reindriftsnæringa. Over Kjølen var det ikkje betre: Kiruna,

«Minst halvparten av svensk gruvenæring er etablert på reinbeiteland.» Malmberget, Gällivare, Stekenjokk, osv. osv. Minst halvparten av svensk gruvenæring er etablert på reinbeiteland. "Fornybar" kraft = Varige naturskadar Alle har hørt om Alta-kampen, da statsmakta skar med kniven inn i hjarta av Sápmi og ville demme opp store delar av vidda. Ein av grunnane til at protesten blei så stor var at ein allereie hadde rike røynsler frå kraftutbygging i Sápmi. Ein visste kva det kunne komme til å bety – for naturen, for reindrifta, for fiske i vatn og elv-

er – og for levebrød og kultur. Ein hadde sett utbyggingane i Skibotn, Kvænangen, Kåfjord, Porsanger, Laksefjord, Altevatn, Røssvatn og ei rekke andre. Ein hadde ikkje minst sett dei katastofale verknadane av dei store kraftutbyggingane i Sverige. Planane var klare for ei rekke vasskraftutbyggingar vidare. Kvalsundvassdraget og Skaidivassdraget blei indirekte redda av motstanden mot Guovdageaidnu-Alta-utbygginga. Etter nokre års pause byrja det igjen tidleg på 2000-talet. No var det først og fremst vindkraft det gjaldt. I sørsamisk reinbeiteområde var det allereie på slutten av 1990-talet reist dei første vindturbinane. Deretter kom turen til Finnmark og Troms. I 2014 blei det gjennomført ei undersøking i alle reinbeitedistrikt med vindkraftanlegg, og alle rapporterte større og mindre problem for drifta.2 Det hjalp lite, for utbygginga heldt fram for fullt. Blant dei aller verste sakene er Fosen, som er ramma av ei rekke vindkraftanlegg. Reineigarane på Sør-Fosen sette seg frå starten hardt mot utbygging, særleg av

I Biertavárri i Gáivuotna/Kåfjord i Troms blei koppargruvedrifta nedlagt i 1918. Hundre år etterpå står framleis restene av smeltehytta og nesten ingenting veks der. (Foto: SL)

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Kraftstasjonen i Porjus har blitt dekorert med fargerike maleri, men det skjuler ikkje at dammen har lagt store samiske bruksområde og buplassar under vatn. (Foto: SL)

«Dei store pengane i turistnæringa ligg nemleg i dei store anlegga, som tar imot tusener av turistar, gjer heile fjell om til alpinanlegg eller reinbeite til hyttebyar. Dei store turistanlegga er oftast heller ikkje eigd av lokalbefolkninga, men av investorar i inn- og utland.» Storheia, som er eit sentralt vinterbeite. Dei gjekk til sak og anka heilt opp til Høgsterett. Men utbygginga blei likevel gjennomført og før Høgsterettsdomen kom var Storheia rasert og kraftverket i drift. Den fullstendig umenneskelege haldninga hos den no avgåande regjeringa illustrerast ved at det ikkje var nok for dei å øydelegge beitet, regjeringsadvokaten gjekk i lag med utbyggar for å få redusert erstatninga som lagmannsretten fastsette. I oktober 2021 kom så meldinga som eit sjokk for begge sider: Høgsterett slo samrøystes fast at denne utbygginga var ulovleg da ho krenka samane sin rett til kulturutøving etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar. Det einaste rimelege når noko er bygd ulovlig er jo at det blir reve ned igjen, og det er da også kravet frå reinbeitesiidaen og advokaten deira, men det er ikkje sagt i klartekst i domen. Det gjenstår da å sjå kva den nye regjeringa vil gjere for å lure seg unna dette kravet. Uansett vil domen har stor verknad langt ut over denne saka, til andre vindkraftsaker

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

og andre inngrep i samiske reinbeiteområde. Turisme – for kven? Turismen gjer inntekt til mange rundt i samiske område, ikkje minst med at turistane ønsker å sjå samisk kultur, i meir eller mindre ekte form. Men turismen kan og vere eit trugsmål mot den same kulturen. Dei store pengane i turistnæringa ligg nemleg i dei store anlegga, som tar imot tusener av turistar, gjer heile fjell om til alpinanlegg eller reinbeite til hyttebyar. Dei store turistanlegga er oftast heller ikkje eigd av lokalbefolkninga, men av investorar i inn- og utland. Turismen kan og utgjere eit direkte trugsmål mot ressursane, som rypejakta på Finnmarksvidda og turistfisket på kysten. Hav er også natur Sjølv om mange enno ikkje vil innsjå det, er hav også natur. Det gjeld ikkje minst for havbotnen i fjordane, som har blitt utsett for trål og andre fiskereiskapar som har

rive opp botnen og øydelagt dyre- og plantelivet der. Mange har snakka om overfiske, men få har sett det som naturinngrep. "Man kan ikke se den natur under vann", for å vri på eit kjent uttrykk. Andre naturinngrep har vore langt meir synlege. Kor ein drar etter fjordane frå Sør-Vestlandet og til grensa mot Russland kan ein no sjå oppdrettsmærene. Det ein ikkje ser er den daude botnen fylt opp med skit og giftstoff frå oppdrettsanlegga. Heller ikkje ser ein dei lokale kystfiskarane som er fordrive frå fiskeområda sine, eller har gitt opp fordi det ikkje er levelege vilkår for villfisk i fjordane. Kystfiske er ein eldgamal del av samisk kultur som er i ferd med å bli borte, dels pga. rovfiske og kvoteran, dels pga. oppdrettsanlegg. Blant dei mest omstridde inngrepa i havnaturen for tida er dumping av gruveavfall, som allereie har vore praktisert i stor grad, men der det er planar for store utvidingar. Blir dette gjennomført i Repparfjorden, ligg det ope for dumping overalt der det er malm å utvinne. Det største og mest synlege inngrepet under planlegging er likevel havvindkraft. Det første framstøtet utafor Sørøya i Finnmark er førebels slått tilbake, og satsinga går i første omgang lenger sør i landet. Likevel må ein rekne med nye offensivar, og når til og med dei fleste miljøpartia ivrar for dette, skal det bli vanskeleg å stoppe. Raud, blå og grøn Den tradisjonelle koloniseringa, både i Afrika og Sápmi, er den eg kallar den blå,

Oppdrettsanlegg ved Hammerfest. (Foto: SL)

styrt av overklassen i kolonilanda, politisk trygt forvart på høgresida. Hensikten har vore økonomisk utbytting og territoriell styrking av staten si makt.

frå Arbeiderpartiet og LO. Der dei blå ser profitt, ser dei raude arbeidsplassar, men resultatet for samiske næringar som må vike er det same.

I tillegg har vi sett det eg vil kalle raud kolonisering, når mykje av den same politikken blir ført vidare av politikarar med raude fanar, og gjerne med andre argument. I den 2. internasjonalen var det tidleg på 1900-talet mange som gjekk inn for ein "sosialistisk kolonipolitikk". Dei godtok at dei vestlege kolonimaktene måtte styre og "utvikle" land i andre verdsdelar, men det skulle skje på ein sivilisert og human måte. Overfor heimlege urfolk og andre minoritetar blei ein sosialdemokratisk likskapsideologi brukt til å fremme same rettar for alle – på storsamfunnet sine premiss. Alle skulle ha same rett til å bli norske, alle skulle ha same rett til å fiske i elver, vatn og fjordar der samane hadde henta si livberging. Arbeiderpartiet blei ei tid det fremste fornorskingspartiet overfor samar og kvenar. I dag ser vi dette igjen i ideologien til den antisamiske organisasjonen Etnisk og Demokratisk Likeverd, der ein stor del av leiinga har røter på venstresida og brukar raudfarga argument. Når det er planar om gruver, kraftverk og andre naturinngrep i samiske område, kan ein vere ganske sikker på at desse har full støtte

Dei aller siste åra har uttrykket "grøn kolonialisme" kome opp, bl.a. lansert av sametingspresident Aili Keskitalo. Når naturinngrep i Sápmi og elles i verda møter stor motstand, treng dei ei ny og betre grunngiving. Derfor har no heile kolonialismen og kapitalismen i løpet av få år blitt grøn. Her har dei fått god støtte av delar av miljørørsla. Eit viktig gjennombrot for denne linja skjedde i 2016, da ein representant for miljøorganisasjonen Zero heldt eit foredrag om "Mineralenes betydning i det grønne skiftet". Plutseleg var alle gruvedirektørane og investorane blitt grøne dei og. Nussir-gruva som var planlagt i fleire tiår utan eit grønt ord, blei plutseleg del av det grøne skiftet, og heile argumentasjonen for gruve skifta til at ho var nødvendig for klimaet. Vindkraft var tidlegare lansert som eit grønt alternativ for straumforsyning. No skulle alle investorar og spekulantar plutseleg bli grøne, vi fekk grøne aksjefond og grøne kapitalistar for grøn vekst. Dette gjaldt overalt i Noreg, men i Sápmi fungerer det også som ei grønt påskot til auka naturinngrep og auka kolonialisering. Når reinbeite no må

«Når det er planar om gruver, kraftverk og andre naturinngrep i samiske område, kan ein vere ganske sikker på at desse har full støtte frå Arbeiderpartiet og LO.» vike for vindkraft og gruver er det plutseleg blitt grøn politikk. Same om kolonialismen er blå eller raud eller grøn på farge, for naturen og for samane er resultatet like ille. Kjelder:

1. https://distriktssenteret.no/wp-content/uploads/2015/12/Sametinget-utredning-om-kommunereformen-no.pdf 2. https://motvind.org/motvindrapportene/motvindrapport-nr-3/

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Kinesisk atomvåpenopprustning møtes

Ny kinesisk atomopprustning utfordrer i dag verdens strategiske balanse. Utsiktene for avspenning svinner, og terskelen for bruk av atomvåpen kan reduseres kraftig på kort tid. Mens NATO etablerer en mer konfronterende Kina-politikk bygger amerikanerne nye regionale allianser som oppdemning mot Kina. Denne artikkelen søker å belyse Kinas pågående opprustning, og særlig diskutere USAs rakettskjoldutvikling som mulig drivkraft bak denne farlige utviklingen.

Av Alexander Harang, landsstyremedlem i Nei til Atomvåpen, og leder av organisasjonens politiske utvalg Kina besitter i dag verdens tredje største atomvåpen-arsenal. Dette arsenalet teller omtrent 350 atomstridshoder, hvorav minst 270 er operative.1 For ti år siden hadde ikke Kina mer enn 60 langtrekkende atomvåpen. I år bygges mer enn 200 underjordiske siloer for interkontinentale atommissiler i Kina. Stormakten sjøsetter stadig nye ubåter med atomvåpen ombord. Et nytt langtrekkende missil som kan levere atomstridshoder fra luften er under utvikling. Amerikanerne regner med at kineserne vil doble sitt antall atomstridshoder det kommende tiåret.2 Dette er avgjørende kontekst for å forstå NATOs nye linje mot Kina. På NATOs toppmøte i juni vedtok alliansen en mer konfronterende Kina-politikk. I toppmøtets sluttdokument heter det seg at Kinas økende makt i internasjonal politikk kan utfordre alliansens sikkerhetspolitiske interesser, og at NATO vil

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

stå sammen for å forsvare disse interessene. Samtidig anmodes Kina om å ta del i konstruktiv dialog med NATO om deres atomvåpenkapasiteter og dertil doktrine. 3 Nå som stadig færre møteplasser for slik dialog er tilgjengelig vil heller ikke dette bli enkelt. Måneden etter toppmøtet avslørte så amerikanske forskere en massiv utbygging av underjordiske siloer for langdistanseraketter i Kina. I juli og august er tre enorme utbygginger av slike silo-anlegg påvist i Kina. Det hele sår tvil om landets offisielle atomvåpenpolitikk, som tradisjonelt har vært tuftet på «minimal avskrekking».

Det kinesiske atomarsenalet kan da ikke lengre tas ut av et enkelt amerikansk forkjøpsangrep. Et langt større spørsmål er om kineserne med dette er i ferd med å endre atomvåpenstrategi helt grunnleggende. Om Kina ikke lenger bare vil hegne om sin regionale stormaktstatus, men med dette søker strategisk balanse med USA og Russland, står verden ovenfor en langt mer alvorlig situasjon; en overgang fra bipolar geopolitikk opprettholdt ved atomvåpnenes avskrekkende effekt til en langt mer ustabil tri-polar situasjon. Dette vil kunne senke terskelen for bruk av atomvåpen betraktelig.

Selv om kineserne ennå ikke har proklamert noen konkret begrunnelse for sin pågående silo-utbygging, har de lenge uttrykt bekymring for at amerikanernes rakettskjoldutbygging og deres utplassering av konvensjonelle presisjonsvåpen i regionen utfordrer deres atomarsenals avskrekkende effekt. Om kinesiske atomvåpen kan skytes ned av amerikanerne over Stillehavet, og om de ikke mer enn tjue siloene de hadde kampklare forrige tiår kan tas ut i et forkjøpsangrep med konvensjonelle våpen, utgjør ikke den kinesiske atomtrusselen lenger noen troverdig avskrekking.

Videre bør vi stille oss spørsmål om hvorfor denne opprustningen finner sted akkurat nå. Eksperter som Tong Zhau ved Carnegie´s Nuclear Policy Program anser dette årets opprustning som noe helt nytt fra kinesisk hold.4 Det handler ikke lenger bare om å erstatte eldre kapasiteter i atomvåpenarsenalet med nyere, men om å endre den strategiske balansen. Dette endrer også virkeligheten for amerikanske krigs-planleggere. Eksempelvis ved amerikansk inngripen etter et kinesisk angrep på Taiwan vil Kina med sin nye kapasitet raskt kunne gjengjelde ovenfor USA med atomvåpen, hvilke ikke har vært aktuelt i tidligere scenarier. Samtidig vedtar altså NATO å satse videre på militær avskrekking, også med atomvåpen, og å øke sin innsats på dette feltet.5 Hva angår norsk

Ved å mangedoble sin langtrekkende atomvåpenkapasitet imøtekommer kanskje Kina den amerikanske utfordringen.

med vestlig oppdemmingspolitikk

Joe Biden og Xi Jinping under Bidens besøk i Kina, i 2011. Bildet er fra Wikimedia Commons.

politikk for atomnedrustning burde dermed også vår stemme i NATO være et helt sentralt tema. I øyeblikket synes imidlertid ingen partier å være på akkurat den ballen. Fra begrenset avskrekking til noe større? Maos atomprogram kom til etter den første Taiwan-stred krisen i 1954-55. Grunnen til at Kina utviklet atomvåpen var ikke for å oppnå strategisk balanse med USA og Sovjetunionen, men for å opprettholde Kinas rolle som regional stormakt. Derfor ble også målet for atomvåpenprogrammet kun å oppnå en begrenset avskrekkingseffekt, da ved å besitte et begrenset antall atomvåpen. Fra Kina testet sitt første atomvåpen i 1964 til deres sist publiserte atomvåpenpolicy i 2011 har også en slik begrenset avskrekking vært kinesernes uttrykte formål med deres atomstyrker. Derfor har Kina også fastholdt at de ikke vil bruke atomvåpen før de eventuelt selv er under angrep. USA, Russland og NATO

holder derimot muligheten åpen for først å kunne angripe med atomvåpen. På midten av 1980-tallet kan Kina sies å ha oppnådd troverdig atomavskrekking ovenfor USA og Sovjet. Dette med bemerkelsesverdig få atomvåpen i sitt arsenal. Mens Kina på dette tidspunktet hadde omtrent 240 atomstridshoder, hadde USA tilsvarende 23 000 og Sovjet 39 000.6 I dag besitter kineserne minst 80 flere atomstridshoder, mens USA og Russlands arsenaler er redusert til omtrent 3 800 og 4 300. I denne perioden har også USA blitt etablert som Kinas fremste rival. President Xi fremholder i dag at missilstyrkene er hjørnestenen i Kinas strategiske avskrekking, og utgjør det strategiske grunnlag for Kinas stormaktstatus.7 Fremveksten av Kina som global stormakt, og de geopolitiske spenningene vi har sett utvikle seg over det siste tiåret som følge av dette, må derfor også forstås som direkte relevant for den pågående opprustningen av atomvåpen.

Siden Deng Xiaopings tid har også Kinas planlegging for bruk av atomvåpen endret seg betydelig. Landet har gått fra en svært enkel planlegging for bruk av atomvåpen, hvor et innkommende atomangrep skulle besvares med å sende av gårde et titalls DF-5 missiler, til i dag å ha planer for hundrevis av opsjoner for bruk av svært mange forskjellige atomvåpen. Kina er i dag også i ferd med å utplassere MIRV-teknologi, hvilket i praksis betyr at et titalls atombomber kan leveres fra hvert enkelt missil. De har også tusenvis av nye mellomdistansemissiler og ubåtavfyrte missiler utplassert. I denne situasjonen vil det være naivt å forholde seg til kinesisk

«På NATOs toppmøte i juni vedtok alliansen en mer konfronterende Kina-politikk.» Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Et eldre Titan interkontinentalt ballistisk missil, lagret i en silo i Arizona. Bildet er fraWikipedia Commons.

atomvåpendoktrine som noe konstant. Et annet åpenbart skifte angår tilgang på kapital og teknologi. Kinas moderniseringsprogram for atomvåpen har over de siste to tiårene frembrakt svært mye ny våpenteknologi, og budsjettbegrensningene for slik utvikling er langt mindre begrenset enn tidligere. Kinas militære utgifter er også de som har økt aller mest over tid, med hele 26 % vekst over det siste tiåret. 2020 var også det tjuesjette året på rad at Kina økte sitt militære forbruk. Selv om USA økte sitt militære forbruk med 4,1 % dette året, hvilke utgjorde en dobbelt så stor økning som Kina, må ikke disse langsiktige trendene undervurderes.8 Kinas våpenteknologiske utvikling, og deres økende investeringer i militær virksomhet, bidrar til at USAs militærteknologiske fortrinn svinner over tid.

Atomopprustning som respons på utplassering av rakettskjold Selv om USAs antall atomstridshoder i dag bare er 12 % av det de hadde på høyden av den kalde krigen, opplever Kina de amerikanske atomvåpnene mer truende enn tidligere. Fra kinesisk hold gjør det liten forskjell om amerikanernes atomangrepsevne er ti eller hundre ganger den Kina besitter. Det som bekymrer Kina mest er at tabuet mot bruk av atomvåpen synes å svekkes i USA. Dette er et komplisert tema, som også angår nye amerikanske kapasiteter innen etterretning, rekognosering, sensor og databehandlingsteknologi, i tillegg til utviklingen av USAs atomvåpenpolitikk.9 Men uansett hvorfra en analyserer de kinesiske bekymringene for atomkrig med USA står rakettskjoldutviklingen i Stillehavet helt sentralt.

I 2019 uttalte professor Wu Riqiang ved Renmin Universitetet at den største utfordringen for kinesisk kjernefysisk avskrekking overfor USA er amerikanernes utbygging av rakettskjold. Slik vil det også være i overskuelig fremtid.10 Selv om kinesiske myndigheter hittil kun refererer til denne trusselen på generelt nivå, bør dette analyseres konkret ut fra de scenariene Kina selv planlegger for. Områdene hvor Kina anser militær konflikt med USA mest sannsynlig er øyer tett inntil det kinesiske fastland, slik som Ryuku øyene, Taiwan og nord-Filipinene. Det er hovedsakelig to hovedgrupper av krigs-scenarier som i dag synes å bekymre Kina. Den første gruppen angår strategisk utveksling, hvilke da innebærer at USA angriper Kina med atomvåpen, og Kina så besvarer dette angrepet med atomvåpenangrep mot USAs eget terri-

«Ved å mangedoble sin langtrekkende atomvåpenkapasitet imøtekommer kanskje Kina den amerikanske utfordringen. Det kinesiske atomarsenalet kan da ikke lengre tas ut av et enkelt amerikansk forkjøpsangrep.»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Kinas moderniseringsprogram for atomvåpen har over de siste to tiårene frembrakt svært mye ny våpenteknologi, og budsjettbegrensningene for slik utvikling er langt mindre begrenset enn tidligere.»

torium. Her kan flere varianter være relevante, avhengig av om Kina vil avfyre alle sine atomvåpen mot amerikanske mål med en gang, og om målene for disse vil være amerikanske storbyer eller militære mål. Kort oppsummert vil de amerikanske rakettskjoldkapasietetene være mer effektive mot kinesisk gjengjeldelse som kommer gradvis (hvor en holder igjen atomvåpen for senere bruk, og forsøker å dempe eskalasjon) og rettet mot militære mål (hvilke vil ha mindre avskrekkende effekt enn storbyer, og dermed kreve langt flere kinesiske atomvåpen for å oppnå tilsvarende effekt). Amerikansk rakettskjold vil i de fleste av disse scenariene incentivere mer massiv gjengjeldelse fra Kina, da med langt større potensial for sivil lidelse. Den andre gruppen av scenarier som får kineserne til å bekymre seg for amerikansk rakettskjold angår amerikanske angrep mot regionale mål. Om USA skulle angripe regionale mål med atomvåpen, har Kina store mengder kort- og mellomdistansevåpen med atomstridshoder klare, intendert angrep mot amerikanske militære mål i regionen, eksempelvis på Guam. Igjen vil rakettskjold være et mer effektivt mottiltak om Kina velger en strategi tuftet på begrenset gjengjeldelse. Igjen utgjør dette et incentiv for kineserne til å planlegge for mer massiv gjengjeldelse, hvor da en større andel av missilene vil kunne trenge gjennom amerikanernes rakettskjold.

USAs rakettskjold utfordrer ikke bare Kinas mulige bruk av atomvåpen, men også deres konvensjonelle styrker. Dette fordi USAs rakettskjoldkapasiteter også inkluderer svært kraftige radarer, som eksempelvis kan identifisere kinesiske fly. Slike kapasiteter er både utplassert i Sør-Korea og Japan, og på en lang rekke militære fartøy som patruljerer både Sør-Kina-havet, Gulehavet, Koreastredet og Japanhavet. Amerikanernes THAAD rakettskjold i Sør-Korea har eksempelvis radar som kan se langt inn i fastlandskina, hvilke åpenbart også oppleves som en stor konvensjonell utfordring fra kinesisk hold. Er det egentlig rakettskjoldet eller geopolitikken som truer? Det er grunn til å tro at USAs rakettskjold oppleves vel så mye som en geopolitisk trussel som en rent militær-teknisk trussel i Kina. Rakettskjoldutbyggingen har etablert strategiske allianser for USA, som helt klart forstås som geopolitiske utfordringer for Kina. Her er altså den strategiske motivasjonen for amerikansk rakettskjoldutvikling relevant. I Kinas nasjonale forsvarsstrategi fra 2017 opponeres det mot at land inngår i USAs rakettskjold for «å bygge kald-krigs allianser» med USA.11 I øyeblikket bidrar både SørKorea, Japan og Australia i Stillehavsdelen av USAs globale rakettskjold. I lys av denne høstens økende konflikt

over Australias nye forsvarssamarbeid med USA og Storbritannia, AUKUS, har Kina gjort det svært tydelig at de opplever amerikansk Kina-politikk som en oppdemmingspolitikk, hvor nettopp slike regionale allianser er truende. Som ledd i dette forsvarssamarbeidet bidrar USA og Storbritannia til at Australia får åtte atomdrevne ubåter. Disse er svært stillegående og har en langt større rekkevidde enn alle andre alternativ. Dermed kan australske ubåter snart patruljere helt inn i Sør-Kina-havet og det Indiske hav. Kina anser denne australske ubåtkapasiteten som truende for Kinas annenslagsevne fra eget ubåtvåpen. Det vil si deres evne til å slå tilbake med atomvåpen avfyrt fra deres ubåter, om de da først angripes av USA.12 Det er dette som får Kinas utenrikspolitiske talsmann til å uttale at AUKUS er uansvarlig, vil underminere regional stabilitet og bidra til å intensivere våpenkappløp. 13 Amerikansk politikk å følge med på i tiden som kommer I skrivende stund utarbeider Biden-administrasjonen både ny strategi for atomvåpen og ny strategi for deres rakettskjoldutvikling. USAs nye «Nuclear Posture Review» skal være klar på nyåret 2022. Dette dokumentet vurderer både antall atomvåpen, hvordan disse skal utplasseres, de budsjettmessige rammer dette vil kreve og ikke minst de politiske forhold som etter administrasjonens syn legitimerer det å holde seg med disse masse-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

En grafisk fremstilling av hvordan det er planlagt at det amerikanske rakettskjoldet skal fungere. Bildet er fra Wikipedia Commons.

ødeleggelsesvåpnene. Lite tyder på at Bidens atomvåpendoktrine vil bidra til noen form for avspenning opp mot Kina. Samtidig som Bidens nye atomvåpenpolitikk fremlegges, vil også administrasjonens nye politikk for rakettskjoldutvikling fremlegges. Denne politikken har det vært jobbet med siden juni. Heller ikke på dette feltet er det særlig grunnlag for håp om avspenningspolitikk. Biden valgte i mai å fortsette president Trump sin plan for videre rakettskjoldutvikling. Et nytt avskjæringsmissil til systemet skal utvikles med en levetidskostnad på ca. 18 milliarder dollar.14 Mens både kinesiske og russiske protester mot rakettskjoldutviklingen intensiveres, synes ikke amerikanerne videre interessert i å imøtekomme disse. Dette begrenser fremtidige muligheter for atomnedrustning både mellom USA og Russland, og mellom USA og Kina. Om målet er avspenning, må derfor også amerikansk rakettskjoldutvikling tas inn i atomnedrustnings-likningen i tiden som kommer. Kilder:

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

1. Hans M. Kristensen og Matt Korda i «Chinese nuclear forces», publisert i Bulletin of the Atomic Scientists, 10. Desember 2020 2. Lt. Gen. Robert P Ashley Jr., Defense Intelligence Agency, uttalelse gitt 29. Mai 2019 på Hudson Institute. Uttalelsen er tilgjengelig på: https://www.dia. mil/News/Speeches-and-Testimonies/Article-View/ Article/1859890/russian-and-chinese-nuclear-modernization-trends/ 3. NATO communique av 14. Juni 2021, Pkt 3, sitat: «China’s growing influence and international policies can present challenges that we need to address together as an Alliance. We will engage China with a view to defending the security interests of the Alliance”. Også pkt 55, sitat: “Allies urge China to engage meaningfully in dialogue, confidence-building, and transparency measures regarding its nuclear capabilities and doctrine.” Kilde: Press release (2021)086, “Brussels Summit Communique”, publisert 14. Juni på NATO.int. 4. Se: https://carnegieendowment.org/2021/08/05/ what-s-driving-china-s-nuclear-buildup-pub-85106 5. Proposal 2: «Strengthened Deterence and Defense», se: https://www.nato.int/nato_static_fl2014/ assets/pdf/2021/6/pdf/2106-factsheet-nato2030-en. pdf 6. Robert S. Norris og Hans M. Kristensen: «Global Nuclear Weapons Inventories 1945-2010», Bullitin of Atomic Scientists 66, No 4 (2010), side 77-83. 7. Kinas forsvarsdepartement, se: http://www. mod.gov.cn/reports/2016/hz/2016-06/30/content_4684710.htm 8. Alexander Harang, “Verdens militære stormarked», Fredsnasjonen i Ny Tid, publisert 1. juni 2021 9. Tong Zhao, “Narrowing the US-China gap on mis-

sile defense – how to help forestall a nuclear arms race”, Carnegie, 2021, side 4-7. 10. Wu Riqiang : “Dim hope for disarmament and approaching risk of build up”, Nuclear disarmament: a critical assessment, redigert av Bård Niklas Sveen og Olav Njølstad, Routledge 2019. 11. State Council Information Office, “China´s policies on Asia-Pacific security cooperation”, China Daily, 17. Januar 2017. 12. Se Ramesh Thakur «In AUKUS We Trust: “Australia’s Security Settings Return to the Future”, Toda peace Institute, Policy brief 115, September 2021. 13. BBC 16. September, se: https://www.bbc.com/ news/world-58564837 14. Se Arms Control Assosiation sin orientering om utviklingen pr oktober 2021 på https://www. armscontrol.org/act/2021-10/news/missile-defense-review-begins

«Amerikansk rakettskjold vil i de fleste av disse scenariene incentivere mer massiv gjengjeldelse fra Kina, da med langt større potensial for sivil lidelse.»

Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperialismeteori – del 1 «Marx analyserte de spesielle utviklingslovene som gjelder for det kapitalistiske systemet»

Av Sindre Mørk Økt internasjonal spenning og konflikt mellom stormaktene gjør en klasseforståelse av det internasjonale kapitalistiske systemet grunnleggende for å stake ut en korrekt sosialistisk strategi. Som følge av globalisering, de relativt fredelige årene etter Sovjets sammenbrudd og suksessen til de ny-industrialiserte landa, har imidlertid mange av de tradisjonelle redskapene marxister har anvendt for å løse denne oppgaven vist seg utilstrekkelige. V. I. Lenins monopolkapitalismeteori virker for eksempel ute av stand til å forklare fraværet av konflikter mellom stormaktene, og videre – i likhet med verdenssystemteorien - den dramatiske framveksten til de nyindustrialiserte landene. Stilt ovenfor denne teorikrisen har tendensen på venstresida vært å gå vekk fra de klassiske imperialismetesene, enten til fordel for en «realistisk» tilnærming der mønstre og tendenser i internasjonal politikk forklares utfra anarkiet i det internasjonale systemet og hegemonisk dominans, eller til post-imperialistiske teorier hvor nasjonalstaten og maktpolitikk sees på som en tilbakelagt epoke fortrengt av «kapitalens transnasjonale imperium». Det er imidlertid ingen grunn til å gå vekk

fra Karl Marx. Tvert imot er hans analyse av kapitalismen et godt – hvis ikke bedre - utgangspunkt for å forstå nåværende trender i internasjonal politikk. Hva er en marxistisk imperialismeteori? Marx fikk aldri tid til å skrive hans planlagte bøker om utenrikshandel, staten og verdensmarkedet. I likhet med så mange andre relaterte tema i marxismen – ikke minst transformasjonen av verdier til priser – står derfor imperialismedebatten som nok en påminnelse om at Marx’ analyse av kapitalismen er et uferdig prosjekt. Opprinnelig skulle analysen bestå av seks bøker, hvor de tre første omhandlet kapital, landeiendom og lønnsarbeid, fulgt av staten, utenrikshandelen og verdensmarkedet og kriser. Utgangspunktet for framstillingen var kapitalen som en totalitet - et system bestående av gjensidig forutsettende og betingede momenter. Hver kategori i framstillingen er et forsøk på å forstå denne helheten. Undersøkelsen begynner med de enkleste og mest abstrakte kategorier. Ettersom undersøkelsen avdekker indre motsigelser og slik viser at totaliteten ikke er reproduserende, beveger framstillingen seg til nye kategorinivåer,

utleder mer systematiske og konkrete begreper og bestemmelser, inntil totaliteten blir et selvstendig reproduserende system. Denne abstraksjonsmetoden – oppstigning fra det abstrakte til det konkrete – er ifølge Marx nødvendig for å finne fram til de skjulte, underliggende tendensene som regulerer bevegelsene og dermed reproduksjonen av det kapitalistiske systemet. I første, andre og tredje bind av Kapitalen utforskes den kapitalistiske produksjonsmåten på bakgrunn av ett land, England, siden det var her den på daværende tidspunkt hadde utfoldet seg i sin mest utviklede og «klassiske» form. Men «I og for seg dreier det seg ikke her om den høyere eller lavere utviklingsgraden av de samfunnsmessige motsetningene som springer ut av naturlovene for den kapitalistiske produksjonen. Det dreier seg om disse lovene sjøl, om disse tendensene som virker og setter seg gjennom med jernhard nødvendighet. Det industrielt mer utviklede landet viser bare de andre bildet av dets egen framtid1». Det er viktig å merke seg at Marx, i motsetning til de klassiske politiske økonomene, ikke mente at produksjonen var den samme til enhver tid. Tvert imot var målet hans å komme fram til de

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«De klassiske marxistiske imperialismeteoriene forklarte imperialismen som en negering av Marx sine økonomiske lover, ikke som et uttrykk for dem»

Tradisjonell indisk industri. Bilde fra Flickr.

særegne lovene som «styrer framveksten, eksistensen, utviklingen og døden til en gitt samfunnsmessig organisme og hvordan den blir erstattet med en annen og høyere2». Marx analyserte de spesielle utviklingslovene som gjelder for det kapitalistiske systemet. Det følger av denne metodikken at en marxistisk teori om internasjonale relasjoner (IR), om handel og imperialisme, nødvendigvis må skille seg grunnleggende fra de rådende paradigmer i internasjonale relasjoner og politisk internasjonal økonomi. Siden marxismen analyserer det internasjonale kapitalistiske systemet som en historisk oppstått, avgrenset sosial totalitet, så må den avvise de konsepter som ligger til grunn for disse fagområdene: det være separasjonen mellom politikk og økonomi, innenriks og utenriks, eller det transnasjonalistiske konseptet om det internasjonale systemet og staten. Ei heller kan en marxistisk imperialismeteori simpelthen basere seg på de klassiske marxistiske imperialismeteoriene, siden disse i all hovedsak forklarte imperialismen som en negering av Marx sine økonomiske lover, ikke som et uttrykk for dem. I stedet for å bygge på eksisterende paradigmer innen IR og «plukke og velge» fra Marx, krever en marxistisk teori – i hvert fall om den skal være marxistisk i noen meningsfull betydning av ordet - derfor et nytt og sammenhengende teoretisk grunnlag ved å - gjennom å følge Marx logikk – rekonstruere hans argument og videreutvikle det ved å gå hele veien fra det abstrakte til det konkrete. Det er først i en slik

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

sammenheng man kan foreta en grundig analyse av staten, dens relasjon til reproduksjonen av kapital, til det interstatlige systemet, samt hvorfor det er nødvendig å gå fra dette nivået til utenrikshandel osv. Det har kommet en rekke gode forsøk på dette, men oppgaven forblir uløst, og den vil ikke bli løst her. I stedet vil denne artikkelen presentere ulike bidrag, samt fokusere på hvordan en rekke av dagens tendenser og problemstillinger i internasjonal politikk er forenlige med Marx sine lover. Dette er første del og den vil fokusere på internasjonal handel og ulikt bytte. Marx’ analyse av kapitalismen Plassen tillater ikke en omfattende gjennomgang av Marx sin analyse av kapitalismen, men en kort og forenklet gjennomgang er likevel nødvendig. Ifølge Marx er profittmotivet kapitalismens drivkraft. Produktiv virksomhet blir gjennomført av kapitalister som investerer i produksjonsmidler (fast kapital) og arbeidskraft (variabel kapital) med profitt som mål. Siden produktene blir solgt på markedet med profitt som mål, er produsentene fullstendig likegyldige til både hva det konkrete arbeidet rent kvalitativt består i eller hva en kan bruke produktene til (bruksverdi). I produksjonssfæren framtrer således produsentene som isolerte og uavhengige individer. På den andre siden må produktene samtidig tilfredsstille behov for å bli solgt, og dette forutsetter en fordeling av det totale samfunnsmessige arbeidet. Dermed er produsentene likevel avhengige av hverandre og opptrer i en samfunnsmessig sammenheng, men dette forholdet

mellom produsentene framstår nå som et forhold mellom deres produkter, som et forhold mellom ting. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, og mellom direkte privat og indirekte samfunnsmessig produksjon, uttrykker seg i sirkulasjonssfæren der produksjonens sosiale karakter blir avslørt og der kapitalistene får vite den kvantitative verdien av produktet sitt. For at varer med ulike bruksverdier skal kunne byttes mot hverandre, så må de ha noe til felles. Marx argumenterer for at dette bare kan være den abstrakte samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som er nedlagt i dem. Ettersom samfunn som produserer for å bytte/selge måler varene kvalitativt mot hverandre, får arbeid et kvalitativt mål også. Varens bytteverdi bestemmes av den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida som må til for å frambringe den. Om en produsent er uproduktiv og bruker mer tid enn den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendige, vil han få mindre igjen for varen enn det hans konkurrenter gjør. Utbredelsen av vareproduksjonen gjør det i økende grad nødvendig med en felles sosialt anerkjent ekvivalent som kan reflektere varenes verdi og på denne måten opptre som verdimål: penger. Marx viser hvorfor det bare er i produksjonssfæren at det skapes verdi, at den ikke kan skapes i sirkulasjonen. I motsetning til produksjonsmidler (fast kapital, k), som simpelthen overfører dets verdi til produktet når det forbrukes, skaper arbeidskraft (variabel kapital, v) merverdi (m) når den anvendes utover det som er nødvendig for å reprodusere den. Produktets verdi er følgende k+v+m, den tilførte verdien v+m, mens merverdiraten er m/v. I bind 1 av Kapitalen er prisene direkte, dvs. proporsjonale med verdien. Det følger av dette at dersom varer hadde blitt solgt til en pris som var proporsjonal med verdiene, ville industrier med større

utlegg til variabel kapital vært mer profitable. Dette ville for kapitalistene vært uutholdelig. De regner ikke avkastning på variabel kapital, men av alle produksjonsfaktorene, dvs. på den totale innvestering de har foretatt. Dermed blir profittraten m/k+v. Kapitalistene krever naturligvis lik gevinst på lik kapital. For at dette skal bli realisert må det nødvendigvis skje en redistribusjon av merverdi, og dette sørger konkurransen for. Jo høyere utlegg en industri har til konstant kapital i forhold til variabel, desto høyere er det Marx kalte kapitalens organiske sammensetning. Et resultat av at produsentene møter hverandre på markedet, er at det framstår som om markedet regulerer seg selv, som om tilbud og etterspørsel er i naturlig likevekt. Kapitalistene regner dessuten avkastning av produksjonsfaktorene og ettersom kapitalister innenfor de mest ulike industrier – fra stål til bilproduksjon osv. – tenderer til å få en gjennomsnittsprofitt på avkastning over lang sikt, framtrer profitt tilsynelatende som en naturlig egenskap ved kapitalen selv – den får en overnaturlig kraft, blir selvekspanderende verdi. Som vi har sett mener Marx at verdi kommer fra arbeidskraft og at byttet reguleres av arbeidsverdiloven, altså at det er produksjonssfæren som dominerer sirkulasjonssfæren og ikke motsatt.

er kapitalene med lavest enhetskostnader som determinerer gjennomsnittspris innen industrien, og på denne bakgrunn oppstår ulike profittrater grunnet ulike reproduksjonsforhold (størrelse, teknologi etc.). De ulike profittratene utløser en kapitalflyt til de kapitaler med høyest profittrater, kapital går ut av industriene med lav profittrate og inn i industrier med høy. Den påfølgende ekspansjonen i industriene med høy profittrate øker tilbudet utover etterspørselen og presser prisen ned, mens effekten er motsatt i de industriene med lav profittrate. Resultatet er dannelsen av den gjennomsnittlige profittraten og en transformasjon i verdiformen fra direkte priser til produksjonspriser – gravitasjonsfeltet markedsprisene fluktuerer rundt3. Produksjonsprisene defineres som kostpris + gjennomsnittsprofitt. Dannelsen av produksjonspriser må ikke

tas som en likevektsteori. I stedet er utjevningen av profittraten i praksis en bevegelse «from the concrete to the abstract, or rather, from the particular to the general. Price of production is our recognition, as an abstract category, that underlying this general tendency for regulating rates to be roughly equal we can speak of an equal rate, which is what we call the general rate of profit. It never exists as such4” Ulike profittrater er som vi har sett normalt under kapitalismen og ikke et tegn på monopol, for Marx. Tvert imot er det en forutsetning for utjevningen av profittratene: en turbulent prosess som foregår over lang tid. Det følger videre av avsnittet over at konsentrasjon og sentralisering av kapital også er en naturlig del av den kapitalistiske konkurransen. Når det kommer til industrier med høye oppstartskostnader, så har de også høye inngangskostnader, noe som gjør at kapitalbevegelsene

Ifølge Marx stammer kapitalistklassens profitt fra merverdi – differansen mellom nødvendig arbeid og merarbeid. Merverdien redistribueres mellom kapitalistene og er kilden til renter, grunnrenter, osv. Kapitalismen er av natur en alles krig mot alle: for å beholde profitten må kapitalistene kjempe mot arbeiderne i produksjonssfæren, som historisk har blitt langt bedre organisert, styrket sin forhandlingsposisjon og vunnet en lang rekke seiere, og i sirkulasjonssfæren mot andre kapitalister. I begge frontene av denne alles krig mot alle, horisontalt så vel som vertikalt, er reduksjonen av enhetskostnadene kapitalistenes våpen – mot arbeiderne indirekte gjennom mekanisering og økning av den relative merverdiraten, og mot andre kapitalister for å oppnå lavere salgspris. Det

«Marx verdilov viser at kapitalister er underlagt profittens dominans: verdiloven setter seg igjennom nådeløst bak ryggen til produsentene»

Cecil Rhodes som representant for britisk imperialisme. Tegning av Edward Linley Sambourne.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Det er bare utenrikshandelen, utviklingen av markedet til verdensmarked, som utvikler pengene til verdenspenger og det abstrakte arbeidet til samfunnsmessig arbeid. Den abstrakte rikdommen, verdi, penger og følgelig det abstrakte arbeidet, utvikler seg i den grad som det konkrete arbeidet utvikler seg til en totalitet av ulike arbeidsarter som omfatter verdensmarkedet. Grunnlaget for den kapitalistiske produksjonen er verdien, dvs. utvikling av det arbeidet som er nedlagt i produktet til samfunnsmessig arbeid. Men dette kan bare skje på basis av utenrikshandel og verdensmarked.6»

Sor-koreanske arbeidere losser blekksprut . Foto av lamoix på Wikimedia Commons.

går inn og ut saktere enn i andre. Disse industriene har høye kostnader per produktenhet, hvilket vil si at det tar lenger tid å gjenvinne innvesteringer, at utsiktene for profitt må tendere til å være noe høyere, og at de må ha større variasjon i produksjon og kapasitetsutnyttelse for å møte svingninger i etterspørsel – dvs. under gode perioder prioritere å øke reservekapasiteten i stedet for å investere i nye fabrikker etc. Marx’ rammeverk utelukker ikke muligheten for overenskomster o.l. Men økning i priser vil generelt resultere i lavere salg og overenskomster vil derfor ikke øke profittraten. Det viktige med Marx’ verdilov er for det første at den viser at kapitalister er underlagt profittens dominans: verdiloven setter seg igjennom nådeløst bak ryggen til produsentene. For det andre slår den fast at verdi er objektivisert arbeidskraft og derfor det konstituerende elementet for hele systemet. Selv om Marx anså kapitalismen som et internasjonalt system, fikk han aldri skrevet en teori om utenrikshandel eller hvordan eller om verdiloven fungerte på den internasjonale arenaen. Under kapittelet «Nasjonale forskjeller i arbeidslønnene» i bind 1 av Kapitalen, skriver han at verdiloven er gjenstand for en dobbel

modifikasjon på verdensmarkedet. Dette gjelder intensivt og produktivt arbeid. Siden arbeid er immobilt på den internasjonale arenaen, dannes det ingen gjennomsnittlig arbeidsintensitet internasjonalt som det gjør på det nasjonale planet. På samme måte er produksjonsmidler relativt immobile mellom nasjonene og det dannes derfor ikke en gjennomsnittlig internasjonal produktivitet. Resultatet av alt dette er, for det første, at den nasjon som arbeider mer intensivt produserer mer verdi på samme tid, og, for det andre, at det mer produktive nasjonale arbeidet også gjelder som mer intensivt arbeid. «Arbeidsintensiteten og arbeidsproduktiviteten i et land hever seg over det internasjonale gjennomsnittsnivået i samme grad som den kapitalistiske produksjonen er utviklet i dette landet5», og det gir uttrykk i mer penger. Dette kapittelet i Kapitalen kommer relativt tidlig, før en rekke faktorer er introdusert, og produksjonsfaktorene er i dag mobile på en helt annen måte enn på Marx’ tid. Mye tyder på at Marx mente at verdiloven ville bli fullt virkende med kapitalismens utvikling og dannelsen av verdensmarkedet. Ikke minst framgår dette i ”Teorier om merverdien”:

«Om nasjonalstaten ikke er konkurransedyktig, vil betalingsbalanseunderskudd akkumuleres, kapitalflukt oppstå, og landet blir «drenert» for verdenspenger»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Dette avsnittet virker beskrivende for globaliseringsprosessen. Kapitalen utraderer ikke-kapitalistiske, nasjonale industrier og gjør de direkte produsentene stadig mer fremmedgjort overfor det konkrete arbeidet, stadig mer tilpasningsdyktige til kapitalens kontinuerlig skiftende behov og krav. På denne måten knytter kapitalen sammen arbeid på tvers av landegrenser bak ryggen på de direkte produsentene, som nå framstår som celler i et organisert, samfunnsmessig verdensomspennende nettverk. Av avsnittet er det tydelig at verdensmarkedet er noe mer enn summen av statene – det er staten som eksisterer i og gjennom verdensmarkedet. Dette er et poeng som spesielt ble vektlagt i den tyske debatten om verdensmarkedet på 70-tallet7: Industrielle relasjoner, kapitalakkumulasjon og handel i hvert enkelt land betinges av dets relasjon med verdensmarkedet, og landene er – gjennom valutakursen – koblet til et internasjonalt pengesystem der verdenspenger8 topper hierarkiet. Marx synes også å mene at det foregikk en internasjonal utjevning av profittratene: «The industrial capitalist always has the world market before him, compares, and must continually compare, his own costprices with those of the whole world, not only with those of his home market9» En konsekvens av dette er at verdensmarkedet framstår som en ytre tvangskraft mot nasjonalstaten. Om nasjonalstaten ikke er konkurransedyktig, vil betalingsbalanseunderskudd akkumuleres, kapitalflukt oppstå, og landet blir «drenert» for verdenspenger. Dette har historisk innebåret nedskjæringer, kontraktiv pengepolitikk osv. Som periferien ble påtvunget under gullstandarden like mye som under IMF og den nyliberale perioden. Verdiloven, konkurranse og ulikt bytte

«Forskjellene mellom fattige og rike land er ikke først og fremst et resultat av ulikt bytte, men av kapitalismen selv» Om eller i hvilken grad profittratene blir utjevnet på verdensmarkedet har vært gjenstand for mye debatt på venstresida. Tradisjonelt har det blitt antatt at verdiloven ikke er virksom. De klassiske marxistiske imperialismeteoriene bygger ironisk nok derfor ikke på Marx sine økonomiske lover, men på en negasjon av disse. Postulatet var at kapitalismen hadde nådd en ny fase. Dette stadiet oppsto ifølge bl.a. Rudolf Hilferding, Lenin og Nikolaj Bukharin som et resultat av at økt konsentrasjon og sentralisering av kapital hindret den kapitalmobilitet som var nødvendig for å utjevne profittratene. Verdiloven, så sentral for Marx, var derfor tilsidesatt i finanskapitalens epoke. Dette forklarte fravær av konvergens på den internasjonale arenaen; Mens de utviklede kapitalistiske landa solgte sine varer til monopolpriser10, importerte de samtidig råvarer fra koloniene til markedspriser. Etter Lenins innflytelsesrike bok «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium», ble det blant marxister vanlig å analysere ulikt bytte og gapet mellom den første og tredje verden som et resultat av senterets makt, enten til å strukturere det internasjonale systemet, eller i kraft av monopoliserte industrier. For Andre Gunder Frank lå f.eks. årsaken i monopol og skjulte prisoverføringer, underprising av råvarer produsert i periferien og en overføring av overskuddet til sentrum. En annen forklaring er gitt av Arghiri Emmanuel. Han tok utgangspunkt i David Ricardos handelsteori om komparative kostnader, noe han bemerket har vært vanlig for marxister. I motsetning hva tilfellet var på Ricardos tid, mente han imidlertid at kapital har blitt mobilt og at det derfor foregår en utjevning av profittratene mellom industriene. Arbeid, derimot, er immobilt, og på grunn av de lave lønningene i de fattige landene overføres det derfor verdi til de utviklede landene. Ernest Mandel kritiserte Emmanuel for å på «eklektisk» vis forbinde Marx og Ricardo, for så å presentere en egen teori om ulik handel. Etter hans mening foregikk

det ingen utjevning av profittratene internasjonalt siden en slik hypotese, ifølge han, forutsetter en perfekt internasjonal kapitalmobilitet. Det siste er imidlertid en merkelig innvending ettersom kapital aldri er perfekt mobilt. Framveksten til de asiatiske tigrene, deindustrialiseringen av Vesten og utslettelsen av tidligere dominerende monopoler, - alt dette stred imot de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Siden 70-tallet har det dessuten kommet en rekke empiriske studier som bestrider det teoretiske grunnlaget for monopolkapitalismeteorien. Også verdensbegivenheter motstred teoriens predikasjoner. Som Howard Botwinick påpekte: «The ‘eternal’ core was beginning to show more and more evidence of peripheral behavior. Industries like steel and auto were experiencing serious profitability crunches and were becoming more and more interested in lowering the wages and working conditions of their primary work force. In addition to relocating to low-wage areas, core firms were successfully extracting serious concessions in wages and working conditions from their work forces. Even more distressing, a ‘secondary’ labor market was developing within the factory gates of these core firms as two-tiered wage packages were increasingly introduced on a wide scale.11 » I en artikkel med tittelen «Foreign trade and the law of value» kom Anwar Shaikh med et viktig, men stort sett oversett, bidrag i den marxistiske debatten som er helt kapabelt til å forklare dette skiftet. Shaikh begynner sin analyse av utenrikshandel med å kritisere Ricardos teori om komparative kostnader, for deretter å argumentere for at det er «absolute advantage, not comparative12, which rule trade». Han påpeker at allerede Marx kritiserte Ricardos handelsteori for å basere seg på en feilaktig pengeteori: innstrømmingen av penger, påpekte Marx, vil senke rentene og øke likviditet i overskuddslandet, mens utstrømmingen av penger vil ha motsatt effekt i underskuddslandet. Valutakursen til overskuddslandet forblir dermed den samme eller kan til og med reduseres. Resultatet er overskudd og akkumulasjon av penger på den ene siden, og kronisk underskudd på den andre. Denne situasjonen tvinger den svake handelsparten til å spesialisere seg i produksjonsbransjer der den besitter naturlige absolutte fortrinn, mens den sterke må finne profitable investeringsområder

Rudolf Hilferding i 1928. Foto fra Deutsches Bundesarchiv.

- som den svake partens eksportsektor. Konkurranse utraderer den tradisjonelle industrien i det underutviklede landet siden den ikke kan konkurrere med billig import, mens utenlandsk investering fører til en modernisering av eksportsektoren – dermed den doble karakteren som karakteriserer så mange underutviklede land. Dette kan på den ene siden ha en positiv virkning på handelsbalansen. På den andre har man derimot den økte importen av de nødvendige produksjonsmidlene til moderniseringen av eksportsektoren, ruineringen av den tradisjonelle industrien og tilbakeføring av profitt produsert av utenlandsk kapital, noe som utarmer de underutviklede regionene for investeringer. Ruineringen av den lokale industrien vil dessuten som regel produsere mer arbeidsløse enn det eksportsektoren kan absorbere – derav den massive globale reservearmeen vi ser i dag. Den ensidige spesialiseringen og effektiviseringen i eksportsektoren kan dessuten redusere prisen på eksportvaren med særdeles negative følger for handelsbudsjettet. Alt dette annullerer de positive virkningene. Shaikh påpeker at dannelsen av en generell profittrate medfører at merverdi blir overført både innen samme industri basert på differansen mellom individuell og generell profitabilitet, samt mellom industriene som et resultat av forskjeller i den gjennomsnittlige organiske sammensetningen av kapital. Disse to virkningene kan utjevne hverandre: mange fattige land har for eksempel en høy organisk sammensetning innen eksportsektoren, men en lav produktivitet i lokalindustrien. Konklusjonen er at forskjellene mellom fattige og rike land ikke først og fremst er et resultat av ulikt bytte, men av kapitalismen selv, og at ulikt bytte, dersom dette blir påvist, kun er et sekundært fenomen.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Shaikhs teori peker i retning av at handelsunderskuddet til USA først og fremst skyldes høye kostnader i forhold til Kina, ikke valutamanipulasjon»

Afrikansk industriarbeider. Foto fra Rwanda Green Fund.

Det følger av Shaikhs teori at frihandel er til fordel for de land som har absolutte fortrinn. Om utenlandske investeringer går på bekostning av hjemmeindustrien vil derimot også rike land ta til orde for proteksjonisme. For fattige land er proteksjonisme viktig for å utvikle økonomien. Proteksjonisme og beskyttelse av infantil-industri er nødvendig for å utvikle konkurransedyktig industri, men ikke en tilstrekkelig betingelse: det vil bare ha ønsket virkning dersom det fører til absolutte fortrinn, øker konkurransedyktigheten. Dette forklarer mange av de fattige landenes motstand mot opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon, og hvorfor organisasjonen oppsto på bakgrunn av forhandlinger mellom USA, EU og Japan. Spesielt høylytt var protesten mot immateriell eiendomsrett (TRIPS) – som sikrer superprofittlignende grunnrente, dvs. ikke som monopol som går på markedsstruktur, men på eiendom/patent. Nyliberalismen tilrettela også for at vestlig kapital kunne kapre grunnrenter i periferiene innen landbruks- og ekstraktiv industri. Shaikhs teori viser at staten aldri kan bryte profittens dominans. Kapitalismen er et innovativt system som utvikler seg i ujevnt tempo. Kapitalen flyter dit profittraten er høyest, og Vestens deindustrialisering var Asias industrialisering. Slik har det seg at Sør-Korea, som etter andre verdenskrig lå i ruiner, i dag har klatret høyest opp på verdikjeden som internasjonal produsent av halvledere. USA setter nå alt inn på å forhindre at Kina følger i Sør-Koreas fotspor. I denne sammenhengen har valutamanipulasjons-tesen og spareoverskudds-tesen blitt anvendt for

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

å rettferdiggjøre handelskrig mot Kina. Shaikhs teori peker imidlertid i retning av at handelsunderskuddet til USA først og fremst skyldes høye kostnader i forhold til Kina, ikke valutamanipulasjon. På den andre siden gir USAs kontroll over verdens finanssystem og dollarens stilling som verdenspenger landet privilegerte muligheter til å oppnå profitt, samt finansiere underskudd. Dette gjør det viktig for USA å bekjempe alle stater som forsøker å trekke seg ut av systemet. Den økende spenningen mellom USA og Kina har fått mange til å advare om mulighet for en ny verdenskrig. Kriger, geopolitikk og statens rolle vil bli temaet for andre del av denne artikkelen. Fotnoter:

1. Marx 2005, s. 9 2. Marx 2005, s. 21 3. Forvandlingen i verdiform fra direkte priser til produksjonspriser er det som danner grunnlaget for transformasjonsproblemet, som ikke vil bli adressert nærmere her. Det er imidlertid verdt å merke seg at marxismens transformasjonsproblem er langt mindre problematisk enn nyklassisismens. Shaikh, Machover og Kliman sine bidrag til en løsning her er verdt å nevne. Poenget er at det kun er en forandring i form. Ingen forandringer skjer i systemet. Prisen på enkeltvarer endres men prisen på den totale vareproduksjonen forblir det samme. 4. Shaikh 1981, s. 12. 5. Marx 2005, s. 232 6. Sitert fra Om å lese kapitalen, s. 62 7. Se Nachtwey & Brink, 2008 8. Marx introduserer begrepet verdenspenger tidlig i Kapitalen: «Verdenspenger fungerer som det universelle betalingsmiddelet, som det universelle kjølemiddelet og som den absolutt samfunnsmessige materialisering av rikdom overhodet.» I dag utfører internasjonal reservevaluta og spesielt dollaren, som er øverst på hierarkiet av betalingsmidler, funksjonen som verdenspenger. 9. Marx 1910, s. 103 10. Monopolpris er en pris som er fastsatt for å maksimere profitt i et miljø hvor selgeren ikke trenger å ta hensyn til konkurranse. Hilferding understrekte at

fremveksten av monopoler derfor betydde at verdiloven ble undergravet: «If monopolistic combinations abolish competition, they eliminate at the same time the only means through which an objective law of price can actually prevail. Price ceases to be an objectively determined magnitude and becomes an accounting exercise for those who decide what it shall be by fiat, a presupposition instead of a result, subjective rather than objective, something arbitrary and accidental rather than a necessity which is independent of the will and consciousness of the parties concerned. It seems that the monopolistic combine, while it confirms Marx’s theory of concentration, at the same time tends to undermine his theory of value». - Hilferding 1981, s. 228 11. Botwinick 1993, s. 45 12. Absolutte fortrinn betyr å kunne produsere en vare til lavere kostnad, mens komparativt fottrinn betyr å produsere en vare med lavere alternativkostnad enn et annet land.

Kilder:

Bonefeld, Werner (red.) & Psychopedis, Kosmas (red.). (2000). The Politics of Change - Globalization, Ideology and Critique. London: Palgrave Macmillan. Botwinick, Howard. (1993). Persistent Inequalities: Wage Disparity Under Capitalist Competition. Princeton: Princeton University Press. Hilferding, Rudolf. (1981). Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development. London: Routledge & Kegan Paul. Lenin, V. I. (1969). Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. Oslo: Ny Dag. Mandel, Ernest. (1974). Senkapitalismen [del 1 og 2]. Stockholm: Coeckelberghs. Marx, Karl. (1910). Capital: A Critique of Political Economy. Volume III. Chicago: Charles H. Kerr and Co. Cooperative. Marx, Karl. (1973). Grundrisse - foundations of the critique of political economy. Harmondsworth: Penguin Books. Marx, Karl. (2005). Kapitalen. Oslo: Oktober. Nachtwey, Oliver & Brink, Tobias ten. (2008). Lost in Transition: the German World-Market Debate in the 1970s. I: Historial Materialism. Leiden: Brill. Om å lese Kapitalen. (1983.) Oslo: Oktober. Rosdolsky Roman. (1977). The making of Marx’s “Capital”. London: Pluto Press. Shaikh, Anwar. (2016). Capitalism: Competition, Conflict, Crises. Oxford: Oxford University Press. Shaikh, Anwar. (1979/1980). Foreign trade and the law of value [del 1 og 2]. I: Contemporary Issues in Marxist Political Economy. New York: Guilford Press. Shaikh, Anwar. (1981). Lecture Notes on Advanced Political Economy. I: New School for Social Research. Memphis: Mimeo.

BOKOMTALE

Håndbok i faglig kamp ”Så er det sånn at partene i Norge er veldig sånn ordentlige. Så når [arbeidsog sosialminister Torbjørn Røe] Isaksen nå har sagt at det blir, at man kommer til å fremme forslag om tvungen lønnsnemnd, så kommer helt sannsynlig medlemmene til Steffen Handal og andre å gå tilbake til jobben med en gang.” - Kristine Nergaard, forskningskoordinator Fafo på Dagsnytt 18 04.06.2021

Av Morten Johansen Selv om forskningskoordinatoren fikk rett, og forslaget om vedtak om tvungen lønnsnemnd i Uniostreiken i vår ble lydig fulgt opp av de streikende, er det ikke gitt at arbeidskonfliktene det kommende tiåret vil være like forutsigbare. Den akk så bejublede “norske modellen” leverer nemlig ikke de samme resultatene som i gamle dager. I perioden 1945-1973 kunne klassesamarbeidsmodellen vise til både reallønnsvekst og høyere lønnsandel. Det kunne nesten se ut som at man kunne reformere seg til sosialisme samtidig som kjøpekraften til arbeiderne økte. I tiårene som fulgte gikk ikke lenger lønnsandelen opp, men reallønna fortsatte å stige i Norge, selv om reallønningene i enkelte andre vestlige land nesten stagnerte. Siden 2013 har imidlertid den norske modellen med klassesamarbeid, sentraliserte oppgjør basert på frontfagets ramme og lydig etterfølgelse av fredsplikten mellom lønnsoppgjør knapt levert reallønnsvekst. Hovedbegrunnelsen for den norske modellen vil snart være at det er verre i andre land. Det er ikke urimelig å anta at flere lønnsarbeidere vil begynne å se seg om etter alternativer til LO-ledelsens linje og selv i større grad aktivt kjempe for egne lønns- og arbeidsvilkår. I lys av dette kommer utgivelsen Håndbok i faglig kamp fra Forlaget Revolusjon på et høyst passende tidspunkt.

Hovedavtalen og LO-apparatets rolle Håndboka er todelt. Den begynner med en historisk og analytisk del og avsluttes med en praktisk del. Selv om det er den praktiske delen som kan sies å utgjøre selve håndboka er det fornuftig at forfatterne først forklarer nødvendigheten av å gå utover Hovedavtalen og etablerer ulovlig arbeidskamp som et nødvendig virkemiddel. Som konsulentselskapet McKinsey sier; for å skape vilje til endring må man først skape en “burning plattform”, en oppfatning av at ting ikke kan fortsette som før og samtidig gå bra. To ting er verdt å trekke frem i denne delen. For det første vies Hovedavtalen av 1935 og dens utvikling ekstra oppmerksomhet. At Hovedavtalen og fredsplikten mellom lønnsoppgjørene har en disiplinerende effekt på engasjerte arbeidere er ikke overraskende. Det interessante i pamfletten er beskrivelsen av motsetningene mellom radikale tillitsvalgte på 70-tallet som lærte seg å omgå fredsplikten ved å finne smutthull i avtalen, og NHO og LO-ledelsen på den andre siden som sørget for å skjerpe fredsplikten da Hovedavtalen skulle revideres i 1982. Det siste poenget, at NHO og LO-ledelsen

«Poenget er snarere at noen konflikter må føres utenfor Hovedavtalens rammer og da blir LO-apparatet en motstander snarere enn en medspiller.»

står på samme side i kampen mot radikale tillitsvalgte, er et annet interessant poeng håndboka belyser. Det gjelder forøvrig ikke bare LO-ledelsen, men store deler av LO-apparatet. Håndboka bruker derfor noe plass på å analysere LO, samt ulike sjikt av tillitsvalgte og ansatte i LO-apparatet med følgende tilføyelse:

“Hvorfor bruker vi plass på å beskrive disse forholdene? Jo, fordi hvis kampvillige arbeidere har illusjoner om LO-apparatet, så er det en oppskrift på nederlag”, s. 23. Ulovlig konflikt Etter å ha trukket opp et historisk og teoretisk bakteppe blir det gjort et skille mellom konflikter som kan kjempes innenfor rammene av Hovedavtalen, f.eks. krav om tariffavtale eller brudd på overtidsbestemmelser, og de konfliktene som må føres utenfor. Håndboka avviser med andre ord ikke at LO kan være nyttig overhodet. Poenget er snarere at noen konflikter må føres utenfor Hovedavtalens rammer og da blir LO-apparatet en motstander snarere enn en medspiller. Det er i delen om ulovlig konflikt at håndboka blir virkelig nyttig. Dette er ikke noe du lærer på ordinær tillitsvalgtskolering. Både forhold før og under en eventuell ulovlig konflikt behandles på sidene 2732. Det gis konkrete og gjennomtenkte råd. I stedet for å gjengi et utvalg her oppfordres heller leseren til å lese rådene i håndboka selv.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

BOKOMTALE

STREIK - Eller hemmeligheten bak den norske modellen Av Isak Lekve

Av Asbjørn Wahl Streik er åpenbart «in» som tema på venstresida i år. Mens Jonas Bals har skrevet storverket om streik i vår historie (som jeg ennå ikke har fått lest), så har Isak Lekve skrevet det vi kan kalle «Streik for Dummies», altså en kort og lettfattelig innføring i streikens vesen, samt hvilken rolle den har spilt i vår samfunnsutvikling. Det er sistnevnte publikasjon som omtales her. Med sitt lille format, sine 80 sider, noen med illustrasjoner, inngår «Streik» i pamflettserien til Manifest Tankesmie. Formatet krever sitt, og Lekve kommer godt ut av det med sin gode populariseringsevne. Han lykkes ganske godt med å formidle sitt underliggende budskap, som formuleres allerede i tittelen: «STREIK eller hemmeligheten bak den norske modellen». Eller for å si det på en annen, litt mer velkjent venstreside-intern måte; hvordan faglig kamp bidro til å endre maktforholdene i samfunnet og dermed til å styrke demokratiet, bygge velferdsstaten og den norske samfunnsmodellen.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Streiken brukes altså i denne pamfletten som omdreiningspunkt for å forklare utviklinga i arbeidsog samfunnsliv her i landet. Og det er et smart trekk, for streiken er sentral når det gjelder å avlese hvordan makt og styrkeforhold i arbeidsog samfunnsliv utvikler seg. Foruten de allerede nevnte er Lekve innom de fleste av de begrepene som aktualiseres i en slik analyse, og som nok er velkjente for Sosialistisk Framtids lesere: Eiendomsrett til produksjonsmidlene, arbeidsgivernes styringsrett, konkurranse på arbeidsmarkedet, fagorganisering, tariffavtale, kontroll over arbeidsprosessen, klassekompromisset, samarbeidsideologien osv., osv. Kort kan vi oppsummere, med Lekve, at velferdsstaten og den norske modellen ble skapt gjennom klassekamp, en kamp som førte til klassekompromisset og Hovedavtalen av 1935, men som går ei usikker framtid i møte ettersom det styrkeforholdet som muliggjorde den norske modellen, i dag er i spill. Om jeg skal komme med noen kritiske bemerkninger til Lekves framstilling, må det være at suksessen med den norske modellen tidvis overdrives, slik det har en

tendens til å gjøre i samfunnsdebatten generelt. Innimellom blir det ikke helt klart om det kun er en beskrivelse av oppfatninger i samfunnet, eller om det også er Lekves vurderinger/analyser, for eksempel når han konstaterer at «i Norge har det utviklet seg noe nær en offentlig enighet, både om at den norske modellen er å takke for vår velstand, men også om hva som er kjennetegnene ved modellen.» (s. 22) Helt slik er det vel ikke, særlig når noen av kjennetegnene beskrives på denne måten: «Slik har vi fått høy produktivitet, men også høy lønn og relativt lav ulikhet. Samtidig har det gitt et tillitsbasert, kunnskapsintensivt arbeidsliv med liten avstand mellom planlegger og utøver av arbeid, samt et sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor arbeidslivet. Slik har det norske arbeidslivet utviklet seg til noe som ofte betegnes som verdens beste arbeidsliv.» Da spør jeg, har det noen gang vært helt slik, og er det fortsatt situasjonen? Hva med arbeidslinja og NAV, et brutalt disiplineringsregime overfor en stor del av arbeiderklassen i Norge? Hva med ropet etter tillitsreformer i et arbeidsliv med stadig mer kontroll, styring og overvåking? Hva med de svært mange

«Tidvis overdrives suksessen med den norske modellen, slik det har en tendens til å gjøre i samfunnsdebatten generelt.»

faglige tillitsvalgte som opplever stadig mindre innflytelse på arbeidets organisering – både i privat og offentlig sektor? Og hva med de raskt økende forskjellene i samfunnet osv.? (s. 25) Kan det være at Lekve i dette tilfellet legger seg vel nært opptil den offisielle versjonen av den norske modellen, målbåret av ledelsen i LO og NHO, nemlig at den er resultat av en spesiell norsk eller nordisk høyere form for fornuft? Dette på tross av at Lekve viser til Piketty, som karakteriserer dette som et selvbedrag (s. 28). Er det påvirkning fra den offisielle versjonen som slår gjennom også når Lekve påpeker at fagbevegelsen i Norge har, «gjennom sin sentraliserte karakter og basert på strategiske målsettinger, brukt forhandlingsmakt i noen bransjer til å sikre lønnsog arbeidsvilkår eller sysselsetting i andre. Det kanskje mest kjente eksemplet på dette kalles frontfagsmodellen». (s. 23) Det finnes nok dem som heller vil si at frontfagsmodellen brukes for å holde an-

dre gruppers lønnstillegg nede. Sånn sett har kanskje modellen mer å gjøre med en annen side ved klassekompromisset, som Lekve ikke berører, nemlig at ledelsen i LO skulle ansvarliggjøres ved å hindre arbeidskonflikter og for høye lønnsøkninger – med andre ord å sikre kapitalens konkurranseevne. Det var da også LO ganske god til særlig de første tiårene etter andre verdenskrig. Lekve antyder at den maktbalansen som har frembrakt den norske modellen, i dag er i spill, og at det ikke er gitt at den vil overleve av seg selv. Blant annet vil det kreve at fagbevegelsen «fortsetter å tenke og handle som en kamporganisasjon. En organisasjon som tar samfunnsansvar, forhandler med arbeidsgiverne og sørger for forsikringer for sine medlemmer.» (s. 73) Javel, er det å tenke og handle som en kamporganisasjon noe den norske fagbevegelsen bare kan fortsette med, eller kan det være at deler av bevegelsen må lære det på nytt? «Samfunnsansvar» er nok dagens fagbevegelse ganske god til å ta, men slik

begrepet brukes og etterleves, er det vel ikke alltid det innebærer at streikevåpenet pusses og holdes blankt? Forsikringer for medlemmene er imidlertid fagbevegelsen ganske god på. Mine kritiske bemerkninger til krise-pamfletten underslår ikke at Lekve har laget en god, viktig og meget lettfattelig publikasjon som jeg mer enn gjerne anbefaler. Mine bemerkninger kan vel så mye utgjøre et grunnlag for videre debatt, som en kritikk av innholdet. Med sitt omfang og sin lettfattelige form gir pamfletten en ypperlig innføring i hva klassekamp er, hvordan samfunn skapes og omdannes som resultat av at makt og styrkeforhold endres gjennom interessekampen i samfunnet, samt hvilke utfordringer et arbeidsliv kan by på. Pamfletten må derfor være et funn for lærere som skal undervise ungdom, lærlinger og studenter i disse temaene – før de skal ut i et stadig mer krevende arbeidsliv, der mye for tida er i endring. Sannsynligvis kan den være nyttig også for fagforeninger generelt, samt for eldre arbeidstakere som sliter med et dysfunksjonelt klassesamarbeid, og/eller som kan ha forvillet seg for dypt inn i den sosiale partnerskapsideologien.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Debatt

Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret

Av Anders Ekland I forrige nummer av SF har Mikael Lyngaas en artikkel med tittelen «Rødt mellom klassesamarbeid og refleksjon». Det er flere riktige observasjoner i Lyngaas’ artikkel. Den viser klart en vilje til kritisk refleksjon, men på de fleste områder går han etter mitt syn verken dypt eller langt nok. Siden jeg startet mitt politiske liv i SUF (m-l) i 1969 tilhører jeg en helt annen generasjon enn Lyngaas. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra med noen innsikter som det tok meg et par tiår å komme fram til. Den er skrevet for å framskynde den refleksjonsprosessen. Arbeidsfolk går inn i et avgjørende tiår. Hvis vi ikke får en kraftig reduksjon i klimagassutslippene fram til 2030 så er sannsynligvis «løpet kjørt», for «There is no jobs on a dead planet», ei heller noen sosialisme. Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster. Hvis Stalin var despot – hvem var da marxister? I 2015 skrev daværende partisekretær i Rødt Mari Eifring i Klassekampen

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Først i 1984 tok AKP (ml) målet om ettpartistat ut av programmet. Da var det 100 år siden Norge innførte parlamentarismen. Det er denne ideologiske tradisjonen Rødt for lengst har tatt et oppgjør med. Om [Erik] Ness for egen regning vil drøfte om Mao var en «stor leder» som forandret sitt samfunn på godt og vondt, slik man også kan diskutere om Pinochet eller Franco var «store ledere», så får det være Ness sin sak. Mao er på ingen måte er noe forbilde for sosialister i dag. Tvert imot.» Dette var en milepæl i m-l bevegelsens oppgjør med maoismen og stalinismen». En tilsvarende fordømmelse av Stalin som despot finner man i H. I. Klevens «Veien(e) til sosialismen», hvor han kritiserer Togliatti for ikke å ta med i vurderingen av Stalin hans «forbrytelser og overgrep mot millioner av uskyldige mennesker.

«Det å bygge partier for arbeiderklassen som gjør at arbeiderklassen blir den kraften som snur utviklinga er en oppgave som virkelig haster.»

Blant annet sørget han for å få tatt livet av flere kommunister enn Hitler og Mussolini til sammen». Fordømmelsen, både fra Eifring og Kleven er klar, men stiller et spørsmål som fortsatt er ubesvart: når Stalin og Mao var despoter, hvem var det da som etter 1917 representerte det marxistiske prosjektet, dvs. menneskelig frigjøring fra all undertrykkelse? Hvem fortsatte kampen for et et kommunistisk samfunn? Eller er despotiet innebygd i Marx’ tenkning? Utgangspunktet for denne artikkelen er at Marx’ kommunisme ikke en despotisk utopi. Jeg går heller ikke inn i den viktige diskusjon om hvordan en skal vurdere de ulike marxistiske strømningene i tiårene før den russiske revolusjon og deres analyse av Oktoberrevolusjonen. Uten å argumentere for det her, er mitt utgangspunkt at både opposisjonsstrømninger i bolsjevikpartiet som arbeideropposisjonen, men også utenfor, som Martovs venstremensjeviker (som deltok i sovjetene), var bærere av et hovedsakelig ikke-autoritært prosjekt. Forskjellene mellom dem og årsakene til at de ikke klarte å gå sammen til en anti-autoritær, dvs. ikke-stalinistisk allianse, kan jeg heller ikke gå inn på her. I denne sammenheng vil jeg gå ut fra at Trotskij, som absolutt ikke var noen «engel», representerer den mest kjente ikke-despotiske tradisjonen. Grunnleggende fordi Trotskij i «Revolusjonen forrådt» oppsummerte at en avgjørende feil

«Det er bare når man må ta stilling til ulike veier til partiets ulike mål at man blir «tvunget» til å studere, både grunnleggende marxisme og aktuelle saker.» var avskaffelsen av flerpartisystemet og som en konsekvens av det, av tendens- og fraksjonsfriheten i bolsjevikpartiet. Viktigheten av tendens- og fraksjonsfrihet En avgjørende svakhet ved Lyngaas’ kritikk av hvordan Rødt fungerer er at han ikke deler Lenins syn på tendens- og fraksjonsfrihet som helt fundamentalt for et revolusjonært parti. En tilsvarende svakhet finner vi i partidemokratiet i SV. Et tydelig uttrykk for dette er at siden det i motsetning til i bolsjevikpartiet ikke finnes noen kultur for politiske «plattformer», er at alle valg og nominasjoner tilsynelatende bare skjer ut fra sosio-demografiske kriterier som alder, bosted, erfaringsbakgrunn osv. Det er «noe som alle veit» at slike begrunnelser svært ofte er vikarierende. I ni av ti tilfeller er det

hovedsakelige helt legitime politiske motiver for hvilken kandidat man støtter, men dette kan ikke uttrykkes. Det er sjølsagt viktig å ha folk med ulik sosio-demografisk-kulturell bakgrunn, men det blir «feil» når hva folk står for politisk, dvs. hvilke standpunkter de har i de kontroversielle sakene i partiet, ikke kommer fram, og dermed ikke kan tillegges avgjørende vekt. En skadelig bivirkning av slike apolitiske nominasjonskriterier er sjølsagt at de som ikke blir valgt har lett for å ta det som et personlig – og ikke som et politisk nederlag – eller som en nedvurdering av den sosio-kulturelle bakgrunnen de har. Den mest skadelige virkningen er sjølsagt at man ikke får tillitsvalgte og ledende organer som er politisk representative og at man ikke får en diskusjon om partiets strategi og taktikk i ulike spørsmål. Det er bare når man må ta stilling til ulike veier til partiets ulike mål at man blir «tvunget» til å studere, både grunnleggende marxisme og aktuelle saker. Plattformer sørger i større grad for at det som blir vedtatt henger på greip og er politisk konsistent. Både Rødt og SV preges av en fragmentert måte å utarbeide politikk på. Til arbeidsprogrammet i de to partiene kom det inn ca. 2000 ulike forslag, mange fra enkeltpersoner. Det gjør at diskusjoner i lokal- og fylkeslag blir mindre viktige. Det gjør at man på viktige områder som klima, energi og næringspolitikk kan gjøre vedtak som ikke danner en helhet, og er direkte selvmotsigende.

Når mindretallsstrømninger i partiet i praksis ikke kan stille til valg og bli representert ut fra sin styrke, så får man lett et «vinneren tar alt»-system. I SV har man hatt en tradisjon for at en representant for hvert fylke utgjorde størstedelen av landsstyret. Det er det samme udemokratiske enmannskretssystemet som vi kjenner fra Storbritannia og USA. Det fører til at mindretall ikke blir representert i forhold til sin styrke. I verste fall blir de ikke representert i det hele tatt. I SV var det også en rekke direktevalgte representanter, som ikke må forholde seg til noe grunnplan i partiet. Dette er strukturer som gir den engang etablerte ledelsen svært stor makt, i tillegg til det å kunne drive politikk på heltid, å ha sekretærer osv. Lyngaas – og mange med ham – har ikke tendens- og fraksjonsfrihet som en del sin bilde av hvordan et revolusjonært parti fungerer, for ham er «fraksjon» et fyord. Dette er stikk i strid med de historiske fakta om hvordan bolsjevikfraksjonen oppstod og utviklet seg. Lenin skrev i «Hva må gjøres» at «bare kortsynte mennesker kan finne fraksjonsdiskusjoner og streng skjelning mellom avskygningene for utidige og overflødige». Det at bolsjevikpartiet på vei inn i stalinismen innførte et fraksjonsforbud sier alt om at det var tendens- og fraksjonsfrihet i bolsjevikfraksjonens glansdager. Er det parlamentarisk reformisme

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Fransk klasserom i Paris, 1968.

som er Rødts problem? Lyngass skriver under mellomtittelen «Historisk bakgrunn»: «Hvis vi tar en titt på Rødts historie fra AKP-tida fram til sammenslåingen med Rød Valgallianse (RV) i 2007 så finner vi mye både god og dårlig marxistisk teori og praksis. Det er nemlig denne historien som legger grunnlaget for Rødts langsomme høyredreining. Hvordan har det blitt slik? Mye av grunnen ligger nok i det at under sammenslåingen av AKP og RV så gikk fokuset vekk fra å bygge kadrene i partiet og å drive utenomparlamentarisk arbeid over til å fokusere på valgkamp og å bygge opp partiet som et masseparti.».

Dette er en underlig historieskriving. Motsetningene mellom maoist-stalinister og uklare anti-stalinister hadde økt helt siden Deng overtok roret i Kina. Tien AnMen massakren i 1989 ble den utløsende årsaken til AKPs splittelse. Mindretallet som meldte seg ut av AKP brukte RV som sitt nye organisatoriske «hjem». De politiske kampene i RV gjenspeilte hvordan disse motsetningene utviklet seg. AKP var i praksis en fraksjon i RV, men man manglet «fraksjon» som noe annet enn et fyord. AKP ble gradvis svekket – og RV ble der ting skjedde. På landsmøtet i 2006 ble AKP nedlagt, dvs. man gikk inn for det forslaget om sammenslåing som kom

«Det er sjølsagt viktig å ha folk med ulik sosio-demografisk-kulturell bakgrunn, men det blir «feil» når hva folk står for politisk, dvs. hvilke standpunkter de har i de kontroversielle sakene i partiet, ikke kommer fram, og dermed ikke kan tillegges avgjørende vekt.»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

fra RVs landsmøte i 2005. AKPs hendøen var bare en repetisjon av den skjebne som alle Moskva- og Bejing-orienterte kommunistpartier har opplevd. Grunnen til det er sjølsagt at «uten en revolusjonær teori, ingen revolusjonær bevegelse». Den verdensoppfatning som Moskva-partiene var grunnlagt på hadde brutt sammen, lenge før Moskvafyrtårnet sluknet helt i 1991. Maoistpartiene av betydning hadde også stort sett gått i oppløsning. På syttitallet hadde man tro på det teoretiske grunnlaget, marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning, og det ble intenst studert. Når det ble mer og mer klart hvor feil det teoretisk-politiske grunnlaget (stalinismen- maoismen) hadde vært, så ble det mindre og mindre studier i revolusjonær teori, og mer og mer «praktisk politikk». Ledelsen i AKP la et lokk på reelle diskusjoner om Kina, og dermed også om Sovjet, fra Maos død og fram til oppløsningen. Gnists Kina-nummer i 2019 og nekrologene over maoist-stalinist og Pol Pot-forsvarer Jan Myrdal viser at mange enda har en god del skritt til å ta når det gjelder dybde og bredde av oppgjøret med fortida. De som virkelig drev med

«På syttitallet hadde man tro på det teoretiske grunnlaget, marxismen-leninismen Mao-Tse-Tungs tenkning, og det ble intenst studert. Når det ble mer og mer klart hvor feil det teoretisk-politiske grunnlaget (stalinismen- maoismen) hadde vært, så ble det mindre og mindre studier i revolusjonær teori, og mer og mer «praktisk politikk».»

teoretiske studier var «Manifest»-generasjonen i Rød Ungdom, som leste mye anti-stalinistisk litteratur på vei vekk fra den maoismen mange av dem hadde vokst opp med. Lyngaas er kritisk til Rødts studiehefte «Forstå for å forandre» fordi det ikke går i dybden på noe tema. Saken er jo at det heftet bevisst unngår å gå i dybden på det avgjørende temaet når det gjelder sosialisme, nemlig hvordan man ser på Stalins Sovjet og Maos Kina. Stalin og Mao er ikke nevnt med ett ord i heftet. Hvordan kan man skolere revolusjonære kommunister i dag – uten å vie ulike teorier om «hvorfor gikk det så galt» noen som helst oppmerksomhet? Kjersti Ericsson drøfter episoder fra den den Mao-kritiske boka «Ville svaner», men bare ut fra et rent kjønnsperspektiv? Er det intellektuelt hederlig? Når den kvinnelige forfatterens far, engang en «ledende kader» og til sin død ihuga kommunist, dør, skriver hun, den sentrale konklusjonen i boka: «Det var ingen plass for ham i Maos Kina fordi han var en ærlig mann. Han hadde blitt sveket av det han hadde viet hele sitt liv til og det sviket knuste ham.» Når det gjelder parlamentarisme og reformisme, så er det meste slik det var for 30 år siden. Noen mindre endringer, et mindre venstristisk og mer leninistisk syn på parlamentarisk arbeid har kommet med årene, men RV har fra starten sjølsagt vært opptatt å gjøre gode valg. Venstris-

men, dvs. forakten for parlamentarisk arbeid, var i stor grad bare en måte å unngå å analysere hvorfor en gjorde «møkkavalg» etter «møkkavalg», med ett unntak: da Folkvord hadde en runde på tinget etter å ha gjort en kjempejobb med å avsløre korrupsjon i Oslo kommune. Folkvord var ikke noen leninistisk folketribun, han har ikke noe begrep om det. Det holder å lese forordet til boka «Livet bak murene»1, hvor han betegner Stortinget som «det sosiale akvariet» og følgelig stiller spørsmålet: «Hva i all verden hadde jeg der å gjøre?». Etter fire år på tinget grubler han fremdeles på om det «gir noe mening å bruke så mye tid og krefter i et råttent apparat». Lenin grublet ikke et øyeblikk over om det var verdt å bruke «så mye tid og krefter» på Tsarens duma(er) som var mange hakk mer råtne enn det norske Stortinget. Et parlament er en arena for klassekamp, hvor revolusjonære partier kan få fram politikken sin, avsløre andre partiers løgner og brutte løfter osv. I et demokrati, enten det er kapitalistisk eller sosialistisk, så har folkeviljen et sentrum: parlamentet. AKP, RV og Rødt har alltid hatt en utenomparlamentarisk praksis. Medlemmene har vært aktive i fag-, kvinne-, miljøbevegelsen. Det er også en myte at det bare er høyresiden i AKP og RV som har trodd at «revolusjon i det 21. århundre kan komme som resultat at parlamentarisk flertall». Siden revolusjon ikke har vært på dagsorden i de kapitalistiske kjer-

nelandene, så har vi lite erfaring å bygge på, men det faktum at Allende ble valg og så styrtet av et USA-støttet reaksjonært kupp viser at det er sannsynlig at en revolusjon vil gi seg uttrykk i at systemkritiske krefter får – eller ser ut til å få – et flertall i valg. Kritikken av Allende er ikke at han kom til makten ved et valg, men at han ikke tok helt lovlige tiltak for å hindre et militærkupp. Statens voldsapparat må sjølsagt øyeblikkelig komme under folkelig kontroll. Ledelsen for hær og politi må umiddelbart avsettes og erstattes med personer som tjener folkets interesser. Kanskje vil en revolusjonær situasjon oppstå fordi reaksjonære krefter forsøker å kuppe radikale reformistiske regjeringer ledet av personer som Corbyn og Sanders. Bare organisert for kommunepolitikk Det som er Rødts – og i enda sterkere grad SVs – svakhet, er at partiene i praksis utelukkende er kommunalpolitisk organisert. Når lokallaget har fått folk til de kommunale vervene, har hverken lokallaget eller partiet sentralt så mye bruk for resten av medlemmene. De som er aktive i bevegelsene blir ikke trukket inn i arbeid i for eksempel fagbevegelsen av partiet sentralt. Koordinerer SV, dvs. miljøpolitisk utvalg (MPU), de SVerne som er aktive i Naturvernforbudet? Nei. Diskuterer landstyret i Rødt og SV hvordan de skal forholde seg til Extinction Rebellion? Lyngaas nevner heller ikke XR eller Greenpeace som eksempler på utenomparlamentariske aksjoner. Jeg mener at marxister ikke må være

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

«Hvordan kan man skolere revolusjonære kommunister i dag – uten å vie ulike teorier om «hvorfor gikk det så galt» noen som helst oppmerksomhet?» ukritiske til den form for aksjonisme som preger XR. Det er en aksjonisme som ikke har noen «klasseinnretning»2. Leder faglig utvalg i SV og Rødt partienes fagorganiserte til «kamp» i fagbevegelsen? Svaret for SVs vedkommende er et klart nei. Muligens er dette noe bedre i Rødt, men det som gjør at Rødt og SV ikke er så effektive «revolusjonære partier» som de burde være skyldes i hovedsak at det arbeidet som partiet sentralt virkelig leder, er det parlamentariske arbeidet. Det er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig. Rødt og SV – snart siamesiske tvillinger? Hvis det er noe som kjennetegner situasjonen, så er det hvor like Rødt og SV er blitt. Det skyldes sjølsagt at det som i sin tid skilte de to partiene – AKP/RV sin tilknytning til maoismen – er borte. Lyngaas sin kritikk av at «I dagens Rødt er medlemstall viktig, kvantitet over kva-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

litet» er også grunnleggende uleninistisk. For det første så er det ingen motsetning mellom kvantitet og kvalitet. Den økningen som både SV og Rødt har opplevd i medlemstall skyldes en radikalisering som er veldig gledelig. De som melder seg inn er sjølsagt i en forstand «uskolerte», men det var også mange av «hippiene» som ble m-l’ere eller SVere på veldig kort tid på syttitallet. Den gang som nå må partiet skolere medlemmer, ut fra forutsetningene som samtida byr på. Den gang var både SV og AKP bærere av store visjoner. De mangler i dag – og dermed også den dype motivasjonen for å studere. For det ble ikke noen dyp krise og «dyrtid». Det sammenbruddet i kapitalismen som mange trodde var kommet etter at etterkrigsboomen var over, kom ikke. Kapitalismen kom seg politisk temmelig uskadd gjennom kriser og stagnasjonsperioder etter at etterkrigsboomen var slutt midt på syttitallet. For det andre, selv om medlemstallet har «eksplodert» de siste

årene, så er det fortsatt under 15.000. SV har ennå ikke passert 20.000 medlemmer. For å gjøre revolusjon trenger man minst ti ganger så mange. Lenin: uten en revolusjonær teori – ingen revolusjonær bevegelse En revolusjonær teori er en teori som klargjør hvorfor det kapitalistiske systemet vil bli avskaffet. I tidligere numre av Sosialistisk Framtid har jeg drøftet Marx syn på systemendring, dvs. at et system først går under når dets produksjonsforhold er blitt en hemsko for produktivkreftenes utvikling. Problemet for den revolusjonære bevegelsen er at det har kapitalismen aldri blitt og den vil i tekno-produktiv forstand aldri bli en hemsko for produktivkrefte-

«Siden Rødt og SV nå er veldig like, så er det første og viktige målet for revolusjonære marxister å slå sammen de to partiene og danne en økososialistisk fraksjon i det nye partiet.»

nes utvikling. Den tradisjonelle hypotesen om hvorfor arbeiderklassen ville gjøre revolusjon – at krise og elendighet gjorde at de bare hadde sine lenker å miste - har vist seg å være feil. Ikke fordi kapitalismen er blitt et krisfritt system, men når «bakeriet» baker stadig mer kake, så kan arbeiderbevegelsen få en del av den kaka – og hva skal man da med en revolusjon? Arbeiderklassen er blitt – av objektive årsaker – mer consumerist enn communist med årene. Det som derimot er blitt klarere og klarere er at kapitalismen er en dødelig trussel mot klima og de økosystemene vi er helt avhengig av. Derfor må systemet avskaffes. Det som da er «revolusjonær teori» er å knytte sammen arbeiderklassens kamp for umiddelbare økonomiske forbedringer med klassens eksistensielle interesse av et mest mulig stabilt klima og økosystemer. Det er dette som er kjernen i det økososialistiske programmet, dvs. den revolusjonære teorien. Her er karbonavgift til fordeling (KAF) «nøkkelleddet», for uten KAF skjer det lite annet en subsidiert symbolpolitikk som arbeiderklassen betaler, som gjør dem til et for lett bytte for høyrepopulistisk propaganda. Så gjenstår det mye når det gjelder partiets organisatoriske strukturer og indre liv, hvor

«Det som er Rødts – og i enda sterkere grad SVs – svakhet, er at partiene i praksis utelukkende er kommunalpolitisk organisert. Når lokallaget har fått folk til de kommunale vervene, har hverken lokallaget eller partiet sentralt så mye bruk for resten av medlemmene.» tendens- og fraksjonsfrihet er nøkkelleddet. Uten at man skjønner at det kan være flere revolusjonære veier fram til målet, så vil enhver diskusjon mellom ulike veier til målet framstå – og av noen bli framstilt som – et borgerlig eller småborgerlig «avvik» fra den korrekte linja. Bare hvis ingen linje i utgangspunktet er stemplet som et avvik, kan folk føle at det er mulig å tenke fritt og sjølstendig, dvs. utvikle politikk i en atmosfære hvor argumentene teller, ikke hvem som kommer med dem. Siden kjernen i sosialismen er demokrati, dvs. at demokratiske diskusjoner erstatter både marked og byråkrati, så må partiets indre liv ikke være preget av uerklærte politiske strømninger med den konsekvens at vika-

rierende argumentasjon og intriger erstatter viljen til å «stille motsetningene klart». Skal folk få tro på den sosialistiske visjonen, dvs. på det sosialistiske demokratiet, så må det revolusjonære partiets indre liv være slik at folk av egen erfaring skjønner at sosialistisk demokrati er mulig i praksis. Bygging av revolusjonære partier i dag kan derfor ikke være en ureflektert AKP-nostalgi, det må være en langt mer kritisk og handlingsorientert refleksjon. Siden Rødt og SV nå er veldig like, så er det første og viktige målet for revolusjonære marxister å slå sammen de to partiene og danne en økososialistisk fraksjon i det nye partiet.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

RETURADRESSE Sosialistisk fremtid v/ Aslak Storaker Kollåsveien 52 4900 Tvedestrand

En vise om Kinabarna Før fanden får på sine sko må barna stå opp i Shanghai, fordi deres fattige blod skal mette den rovgriske hai Europa, som lurer i mak og i ro på bytte ved byens kai. Før natten er endt må de stå ved grytenes kokende vann og rense kokonger, de små langt borte i Himmelens land, så engelske ladies kan gå med kjoler som klær deres stand. Ja, spinn oss nu silke, Lu Nang, lille sørgmodige mø, hvem aldri en moderlig sang har vugget på søvnens sjø og henger du i til du segner en gang skal aldri Europa dø!

Rudolf Nilsen, 1925

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2021

Bilde av Banksy

Sosialistisk framtid nummer 3 2021

Articles inside

Debatt: Refleksjon og partibygging i det avgjørende tiåret

norske modellen

Anmeldelse: Håndbok i faglig kamp

Problemstillinger og utfordringer i marxistisk imperalismeteori - del 1

Basepolitikken er stein dau

Kinesisk atomvåpenopprustning møtes med vestlig oppdemmingspolitikk

Blå, raud og grøn kolonialisme i Sápmi

Den tapte krigen