Politiske generasjonssamtaler

Dette er en bok som passer meg godt. Den handler om en gammel mann på rundt min egen alder som er mye sammen med et barnebarn. Jeg går rett inn i settingen.

Det som nok er uvanlig og som utgjør bokas tema, er at de begge er så politisk interessert og kan snakke om det sammen. Helt fra Jørgen var liten har han vært vitebegjærlig og morfar har nok hatt stor glede av å fortelle og formidle. Boka gjengir samtaler fra 2021, året det var stortingsvalg og Jørgen skulle stemme for første gang. De tar opp en mengde saker som er aktuelle, og de går grundig inn i temaene med både samtale om hva de tenker, men også videre med gjennomgang av relevante artikler og studier fra nett. Merkelig nok er de mye enige, kanskje fordi de har samme verdigrunnlag, at fellesskapet settes foran individet og at kapitalis- men er det største ondet. Begge er svært tydelige på det de mener. Det er helt herlig å lese omtalen av Jens Stoltenberg i kapittelet «Sosialdemokratiets vending». Beskrivelsen avsluttes med at «Landsfader Gerhardsen roterer i graven».

Morfar starter med å fortelle om Jørgens oldefar, Bertram Dybwad Brochmann (1881-1956), en kjent politiker og samfunnsdebattant. Han var uredd, steil, og en stor folketaler. Han startet Samfunnspartiet som hadde en representant på Stortinget i 7 år. Oldefar var gartner og hans erfaring med planter inspirerte til et helhetlig og økologisk syn på verden. Han trodde ikke på klassekamp, men mente derimot at individuell åndelig opprustning ville gi et bedre samfunn. De 10 bud var det viktigste å leve etter.

Både Jørgen og Morfar har satt seg inn disse tankene og de er bakgrunn for mye av deres egen diskusjon. Men de tar egne vurderinger og ser f.eks. på klassekampen som en nødvendig forutsetning for en bedre verden.

Jørgen sier den viktigste verdien for ham er rettferdighet. Kanskje derfor han mener Norge må ta inn 657 flyktningfamilier fra Libya, samme som antall bomber Norge slapp over landet. Han er sint og fortvilet over NATO som skulle være en forsvarsallianse, men har utviklet seg til det motsatte.

Oldefar Brochmann var pasifist. Han skrev brev til Hitler før krigsutbruddet for å hindre våpenbruk. Morfar forteller også at Kronprins Olav skrev til Prinsen av Wales for å be England samarbeide med Tyskland for å få fred i Europa.

Samtalene mellom Morfar og Jørgen fant sted før Russlands angrep på Ukraina. Jeg skulle gjerne visst hvordan de stiller seg i den nåværende debatten om våpenleveranser fra Norge til Ukraina.

De er begge kritiske til NATO og Norges innsats i kriger som har ført til enorme lidelser og vanvittig pengebruk.

Boka tar opp så mange interessante og viktige spørsmål at jeg ikke kan skrive om alle. Men må nevne sam- talen om Israels apartheidliknende politikk overfor palestinerne, der Jørgen ser på tostatsløsningen som et umulig prosjekt, og refererer til et avisinnlegg som forestiller seg en sekulær stat der arabere og jøder lever sammen som likeverdige innbyggere.

Klima og miljø reddes ikke bare av å kjøre el-bil eller spise vegetarmat, men må sees i sammenheng med kapitalismen, for den ødelegger kloden.

Morfar og Jørgen er begge svært heldige som har hverandre og denne felles interessen for politikk. Det er nok ganske unikt.

17-71 er en lett bok å lese når man er politisk enig i grunnholdningen. Men hadde jeg vært skikkelig kapitalist og NATO-tilhenger mm., så tror jeg nok den hadde bidratt til ganske mye irritasjon.

Avslutningsvis snakker Morfar litt om det å være i siste del av livet der hver dag mer er en dag mindre, men at han gleder seg over de dagene han får. Jørgen spør om han angrer på noe i livet, og det gjør han, men utdyper det ikke. Jørgen spør også om Morfar tror på et liv etter døden, noe han svarer benektende på. De samtaler videre om at religion kan være trøst for folk, men også drivkraft for krig. Jørgen sammenlikner tro på religion med tro på konspirasjonsteorier.

Også i denne private troen er de tydelige på sin overbevisning.

Akkurat denne siste samtalen kunne jeg gjerne vært med dem og spunnet videre på. At Jesus, som de tidligere har omtalt som en samfunnsopprører og de fattiges forsvarer, ikke er bare det, men også en levende kraft i dag.