Foto Andy Cook
lands har urbant landbruk kommet i vinden i takt med en økende bevissthet om miljø- og klimautfordringer. I 2019 fikk Oslo til og med sin egen kommuneplan for urbant landbruk. Slike initiativ blekner derimot i forhold til hva man har sett på den karibiske øya. Heller enn å være et seriøst bidrag til matsuverenitet, fremstår vårt urbane landbruk mer som et moteord i offentlige plandokument. I verste fall kan en slik tilnærming ende med å bidra mer til gentrifisering enn til matsuverenitet, hvis urbant landbruk blir redusert til et honnørord for eiendomsspekulanter sine grønne fasader. Det blir kanskje urettferdig å sammenligne Oslo og Havanna, med både klimatiske og økonomiske forhold som er vidt forskjellig. Likevel ligger det en lærdom i Cubas eksempel som også kommune-Norge kunne hatt godt av å ta med seg, nemlig bruk og vern av matjord med nærhet til byene. Den beste matjorda rundt norske byer fortsetter og bygges ned, mens Stortinget nøyer seg med å innføre mål om en begrenset nedbygging, heller enn å gi matjorda et nasjonalt juri-
disk vern. Skal det en krise til for at man skal innse hva som er viktigst? Når båtene med soya slutter å komme fra den andre siden av atlanteren, vil kjøpesentre og private boligkomplekser være vesentlig mindre verdt enn jorda de står på. Klimakamp nedenfra Etter revolusjonen ble landbruket delvis sentralisert, men likevel har småbønder fortsatt å drive en betydelig andel av det dyrkede arealet på Cuba. Disse er organisert i den nasjonale foreningen for småbrukere (ANAP), som inngår i det internasjonale nettverket La Via Campesina sammen med blant andre Norsk Bondeog Småbrukarlag her hjemme. ANAP har utviklet en organisasjon basert på horisontal og gjensidig støtte, hvor bønder lærer av hverandre. De som kommer med innovative og velfungerende løsninger på sitt bruk tar med seg denne lærdommen til andre småbønder i landet. Alt drives etter prinsipper om matsuverenitet og noe de kaller agroøkologi – en metode for landbruk hvor grunnprinsippet er at eksterne innsatsfaktorer skal begrenses til et minimum. Denne måten å drive på har
ikke bare sammenheng med Cubas spesielle historie, den er også i tråd med økososialistiske visjoner om å hele bruddet i stoffskiftet mellom natur og samfunn1. Bevegelsen har sin egen skole for å utdanne koordinatorer og lokale ledere, som gjennom sin praksis og erfaring har blitt sett på som attraktive for rekruttering fra statsadministrasjonen. Selv om dette gjør utviklingen av organisasjonen til et sisyfosarbeid, blir det også sett på som en styrke da det hjelper med å spre agroøkologiske prinsipper inn i statsforvaltningen. Dette kan være med på å forklare gjennomslagskraften ANAP har hatt overfor myndighetene, som i sin tur har definert småbønder som en helt sentral aktør i videre satsning på matsuverenitet på øya. Velorganiserte småbrukere har vært med på å drive frem en kultur for kunnskapsdeling, hvis resultater kan leses av i statistikken over avlinger. I 2008 sto denne gruppen for halvparten av produksjonen av sentrale varer i jordbruket, på tross av at de kun besatte rundt en fjerdedel av det totale jordbruksarealet (Rosset et. al 2011). Slike tall utfordrer en utbredt
”Kanskje trenger man ikke å gå hundre år tilbake i tid, men kan se til Cuba, som har gått lengre enn noe annet land i å kombinere menneskelig og økologisk bærekraft.”
8
Sosialistisk framtid nr. 1 - 2022
