Hva er økologisk landbruk? Av Ole-Jacob Christensen

Hva er økologisk landbruk?

Av Ole-Jacob Christensen, småbruker, styremedlem Vestre Slidre MDG

Interessen for økologisk mat øker. Omsetningen av økologisk mat og drikke øker år for år i Norge, og var i 2020 på 1,7 milliarder kroner, en økning på 25% fra året før1 . Trenden er den samme i landene rundt oss.

Fortsatt utgjør salget av økomat bare 2% av den totale matomsetningen i Norge2 - mot rundt 10% i Sverige og rundt 13% i Danmark. Norge er altså en økosinke, kanskje fordi mange oppfatter at norsk landbruk generelt er mindre industrialisert enn i andre land. Men hva er egentlig økologisk landbruk, og hva er motivasjonen for å produsere og spise økologisk mat?

Regelverket For hva betyr det egentlig at gulroten, melkekartongen eller eplene du finner i butikkhyllene er økologiske produkter? Et veldig kort svar, kan være at de er godkjent av en offentlig instans, og er produsert i henhold til et regelverk for økologisk landbruk. I Norge forvaltes godkjenningen av Debio. Debio godkjenner i henhold til et europeisk regelverk, og foretar årlig inspeksjoner på de gårdsbrukene som har meldt seg inn i ordningen. Inspektørene snakker med brukerne, ser på jorder og fjøs, og ikke minst kontrollerer regnskapene for å forvisse seg om at det ikke er kjøpt inn driftsmidler som ikke er godkjent. I første rekke dreier det seg om kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel. Videre ser de til at reglene for dyrevelferd er fulgt: Har dyra tilstrekkelig plass når de står inne, blir kyr som står på bås, luftet regelmessig, osv. Fôres dyra etter forskriftene? Og hva med selve grunnlaget for landbruket, jorda? Har gården et vekstskifte som ikke piner ut jorda, og som gir en god kontroll med ugresset? Debio foretar også uanmeldte besøk, og som økobonde føler jeg at systemet fungerer godt og gir trygghet for at forbrukerne faktisk får mat som svarer til kravene.

Ifølge den internasjonale organisasjonen for økologisk landbruk, IFOAM, defineres økologisk landbruk slik: «Økologisk landbruk er et produksjonssystem som opprettholder sunne jordsmonn, bærekraftige økosystemer og folks helse. Dette systemet bygger på økologiske prosesser, biologisk mangfold og kretsløp tilpasset lokale forhold, istedenfor å være avhengig av innsatsfaktorer med uheldig effekt. Økologisk landbruk kombinerer tradisjon, innovasjon og vitenskap til gagn for vårt felles miljø og fremmer rettferdighet og god livskvalitet for alle.»3

Bærekraft Bærekraft, altså at naturressursene brukes uten å forbrukes, har vært en rettesnor for økologisk gårdsdrift lenge før begrepet med laget av Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet. Jeg tror de aller fleste av oss som driver med økologisk landbruk, føles oss forpliktet og inspirert av en slik tankegang, og innretter gårdsdriften slik at den på enkelte områder går lengre enn regelverket krever. På småbruket Vikabråten som vi driver, har vi for eksempel valgt å ikke gi kraftfôr til kyrne våre. Vi har også valgt å la dem gå på skogs- og fjellbeite hele sommeren, selv om regelverket ikke krever dette. Disse tilpasningene er viktige, siden regelverket bare kan inneholde regler som er anvendbare under alle forhold. Et viktig prinsipp i økologisk drift er jo nettopp å tilpasse driften til økosystemene, og de er lokale og forskjellige. En økogård på flatbygdene må nødvendigvis drives annerledes enn en økogård i en fjellbygd.

Jeg tror at det som betyr mest for forbrukeren som skal velge mellom økologiske og konvensjonelle produkter, er egen helse, miljø og dyrevelferd. Men stadig flere føler nok at hva vi spiser er et mer grunnleggende, kanskje til og med eksistensielt

”Bærekraft, altså at naturressursene brukes uten å forbrukes, har vært en rettesnor for økologisk gårdsdrift lenge før begrepet ble laget av Brundtlandkommisjonen på 1980-tallet.”

valg. Interessen for å delta mer aktivt i matproduksjonen enn som bare konsument, viser seg i den nesten eksplosive veksten i urbant landbruk, parsellhager, rekoringer4 og andelslandbruk. Det bor en liten bonde i de fleste av oss, vi ønsker en tettere kontakt med maten vi spiser enn å plukke en plastpose eller hermetikkboks ut av butikkhyllen.

Her er vi tilbake til utgangspunktet for økologisk, landbruk - og fremtidsvisjoner for denne måten å produsere mat og fiber på. Historien til organisasjonen for økologisk landbruk i Norge, Økologisk Norge, er i så måte interessant. Da den oppsto på begynnelsen av 1970-tallet, het den Jordsøkarsambandet, og et av de viktigste arbeidsfeltene var å hjelpe (by)ungdom til å finne ledige gårdsbruk der de kunne realisere drømmen om et friere liv i pakt med naturen.

Når begrepet agroøkologi nå i stadig større grad brukes både i Norge og internasjonalt, fører det på mange måter oss tilbake til røttene til det økologiske landbruket. Dette begrepet ble utviklet i Latin-Amerika for å beskrive småbøndenes kamp for jord og selvstendighet. Den sosiale (eller politiske, vil noen si) dimensjonen ble koblet til den agronomiske. Vekselbruk framfor monokulturer, lokale ressurser framfor innkjøpte, beslutninger tatt nedenfra istedenfor ovenfra, lokal omsetning, lettere mekanisering - alt dette bandt den økologiske agronomien til den politiske kampen til småbrukerne.

FNs tidligere spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Shutter, understreker nettopp denne koblingen: ”De viktige valgene som samfunnet må ta i vår tid, kan ikke lenger ses isolert fra landbruket. Langt fra å være en perifer teknisk aktivitet, former jorddyrking og husdyrhold landskapene våre, utøver en ekstrem påvirkning av det biologiske mangfoldet, endrer naturen, og bidrar vesentlig til klimaendringene”.5

Landbrukets rolle på disse områdene er utrolig interessant, fordi den trekker i to retninger. Det industrielle landbruket med sine tunge maskiner, bruk av kunstgjødsel og sprøytemidlet, og ikke minst sitt intensive husdyrhold basert på en stor andel langtransportert kraftfôr, er en viktig årsak til den miljøkrisen vi står midt oppe i, enten det dreier seg om klimaendringer, tap av biologisk mangfold, tap av (mat) jord, eller overforbruk av grunnvann. På den andre siden kan god agronomi bidra til å binde CO2 ved å øke mengden karbon i jorda, opprettholde det biologiske mangfoldet, særlig gjennom riktig beitebruk, og lagre store mengder vann ved å øke mengden organisk materiale i jorda. Det er dette siste som vi økologiske prøver å bidra til.

For igjen å sitere Olivier De Shutter: ”Tiden for agroøkologi er kommet. Denne vitenskapen er født av kryssingen mellom agronomi og økologi, og utgjør en helhet av produksjonsteknikker som gjør en mer effektiv bruk av ressursene, slik at jordbruket integreres i økosystemene og reduserer dets økologiske fotavtrykk”. Som økosmåbruker i en fjellbygd føler jeg meg hjemme i denne beskrivelsen. Våre små teiger med dyrka mark er lysninger i skogen og oaser i fjellheimen. En liten del inngår i et vekstskifte med poteter og

eng, noe er bærhage der villblomstene får vokse fritt. Resten er mer eller mindre langvarig eng med en blanding av sådde og ville arter. I hele sommerhalvåret går kyrne våre i utmarka og beiter. I Norge hører nesten en av tre rødlistete (truete) arter hjemme i dette seminaturelle landskapet. (ibid.)

Ikke uten grunn brukes også begrepet regenerativt landbruk om disse produksjonsmåtene. Det handler om å ta vare på og å gjenskape. Bygge opp det organiske innholdet i jorda og dermed gjøre den mer levende, bruke landskapet slik at de artene - både på, i og under jorda - som er der, kan overleve.

I dag ser flere og flere at økologisk landbruk eller agroøkologi er en seriøst alternativ til den konvensjonelle driftsmåten. Økologisk Norge definerer økologisk landbruk som en spydspiss for landbruket generelt, altså en metode som viser vei, og som løser problemer som det konvensjonelle landbruket har skapt. Som for eksempel utarming av jorda. Ifølge agronomekteparet Lydia og Claude Bourguignon en mengden organisk materiale i dyrka mark i Europa redusert til det halve siden 1950. Eller som dikteren Chateaubriand konstaterte allerede for 200 år siden: ”Før mennesket var skogene. etter oss er ørkenen”6. En jord uten organisk materiale er jo nettopp sand...

Bruk av jord Det burde være innlysende: Jordbruk er bruk av jord. Hvis vi forbruker jorda, ødelegger vi grunnlaget for framtidig matproduksjon. De øverste jordlagene utgjør den delen av biosfæren som inneholder det største mangfoldet av liv. I et par hundre gram god matjord finner vi opp til 50 milliarder bakterier og 100 millioner sopper ... Enkelte sopper, med alle sine forgreninger, er faktisk de største levende organismer som vi kjenner. Lang større enn blåhvalen! Hvordan kan vi da fortsette å pøse ut kjemiske stoffer som dreper dette livet i matjorda vår? Hvordan kan vi finne på å presse den sammen med maskiner som veier flere tonn? Professor Sigmund Borgan på det som het Landbrukshøyskolen på Ås, karakteriserte det industrielle jordbruket som gruvedrift: Vi henter ut ressursene til det er tomt, og håper å finne nye forekomster. Koloniseringen av savannene (cerradoen) og regnskogene i Sør-Amerika for å produsere soya til husdyr i Europa og Kina, er bare enda et eksempel på denne rovdriften.

Mat til alle Mange spør seg likevel om økologisk landbruk kan skaffe nok mat til verdens snart åtte milliarder mennesker. Flere studier viser at det er mulig. Litt forenklet kan man si at omlegging til agroøkologiske metoder vil øke produksjonen i en rekke fattige land der dagens jordbruk lider under manglende kunnskap, dårlig redskap og dårlig markedstilgang. Det er i disse landene sulten er mest utbredt. I områder med industrialisert landbruk vil avlingene kunne opprettholdes, med unntak av Europa som ligger i verdenstoppen for intensivt jordbruk og høye avlinger.

Avlingsnivået, altså hva vi høster av planter, er grunnlaget for matproduksjonen. Men det er ikke uten betydning hvordan vi bruker avlingene. tendensen har lenge vært at vi bruker stadig større del av disse til dyrefôr. I dag går 40% av verdens kornavlinger i kraftfôrkverna, men bare 60% havner på bordet i form av brød, grøt og lignende. Når vi bruker kornet til dyrefôr, går 70 - 80% av næringsverdien tapt. Det samme gjelder naturligvis for oppdrettsfisk. Økt produksjon av kjøtt, melk, egg eller oppdrettsfisk fôret med korn og soya, bidrar altså ikke til økt, men til redusert matproduksjon! (Ten Years For Agroesology) har laget en modell for omlegging av europeisk jordbruk til økologisk drift på ti år. Konklusjonen er at lavere planteavlinger kan mer enn kompenseres med en reduksjon i kjøttproduksjonen, og endre kontinentets matbalanse fra et underskudd på 12% til et overskudd på 12%.

I mange fattige land oppleves nå agroøkologi som en vei ut av matmangel, sult og fattigdom. I disse landene er en stor del, ofte flertallet, av befolkningen bønder, og en heving av levestandarden kan raskest og mest effektivt gjennomføres ved å øke produktiviteten i jordbruket ved å styrke de mange småbrukerne. Agroøkologi byr i så måte på mange fordeler framfor den industrielle eller koloniale modellen der man satser på et fåtall monokulturer, få godseiere og mange landarbeidere. På denne måten kan både samfunnet og bonden oppnå større uavhengighet, og innrette produksjonen mot å møte lokale behov, behovene til dem som trenger maten mest.

Økologisk landbruk er derfor langt mer enn posen med gulrøtter eller kartongen med melk som du tar med fra butikken. Det er en nøkkel til en bærekraftig og rettferdig verden.

”Økologisk landbruk er derfor langt mer enn posen med gulrøtter eller kartongen med melk som du tar med fra butikken. Det er en nøkkel til en bærekraftig og rettferdig verden.”

Sluttnoter: 1. https://okologisknorge.no/politikk/solid-vekst-i-etterspoerselen-i-2020-norsk-oekologisk-matproduksjon-henger-ikke-med/ 2. https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/artikler-og-publikasjoner/okologisk-jordbruk-gar-tilbake. 3. Vandana Shiva, Jacques Caplat, Andre Leu: Une agriculture qui répare la planète, Actes Sud, 2021 4. En Reko-ring er et matnettverk der flere lokalmatprodusenter annonserer varer på en felles Facebook-side. https://www.facebook.com/groups/ rekonorge/ 5. Xavier Poux, Pierre-Marie Aubert: Demain, une europe agroécologique, Actes Sud, 2011. 6. SooVandana Shiva, Jacques Caplat, Andre Leu: Une agriculture qui répare la planète, Actes Sud, 2021.