Anmeldelse: Norske sjøfolk på Cuba Anders Ekeland

BOKOMTALE

Artig bok om norske sjøfolk på Cuba

Norske sjøfolk på Cuba: Beretninger om norsk sjøfart i Latin-Amerika gjennom 150 år av Terje Enger, El Marinero Forlag 2021.

Av Anders Ekeland

Norske sjøfolk på Cuba er en artig og interessant bok. Boka er skrevet av Cuba-solidaritetsaktivist Terje Enger, som dro til sjøs som femtenåring.1

Den første delen er sjølbiografisk, om Terjes fem år i utenriksfart før han gikk på land. Hjemme ventet militærtjeneste og jobber som mekaniker i bilbransjen. Andre del er «boken i boka» og handler om andres beretninger om skipsfart og Cuba.

De fleste av beretningene i denne delen har tidligere vært publisert i «Cuba Nytt» hvor Terje Enger var redaktør fra 2006 til 2021. Men vi møter også den kjente polfarer Otto Sverdrup, som forsøkte å bygge opp en norsk bosetting på Cuba, uten å lyktes med det.

Boka har ingen rettlinjet tidslinje. Den er på mange måter delt opp av faktaark om norske båter som har seilt på Cuba. Den er ikke preget av akademiske krav til analyse, argumentbygging, statistikk, hypoteser og konklusjoner. Den er en samling korte beretninger – og så må leseren selv trekke ut og ta med seg det hun vil huske om norsk sjøfart på Cuba. Første del gir et levende bilde av hvordan det var å være en unggutt i utenriksfart i femtitallets siste halvdel. Man ble tidligere voksen på den tida. For å oppsummere forløpet i stikkordsform: mye jobb, (for) mye drikking, damer, akterutseiling, sjømanskirke, like blakk etter fem år som da han dro ut. Mye likt den beskrivelsen Mímir Kristjánsson gir av Jon Michelets år som sjømann i En folkets helt, men Enger og forfatterne av hans korte beretninger har et helt annet kulturelt utgangspunkt.

Den blodrøde politiske grunnholdningen er «medfødt» hos Enger. Her er det ingen mor som tvinger gutten til å ta artium før han får dra til sjøs. Det er stor forskjell på en oppvekst i kunstnerkolonien Ekely og i bygårdene på Bjølsen. Livet om bord er det samme, men man er ikke en forfatterspire. Når man er i et land ferdes man ikke i intellektuelle kretser som Sosialistisk Studentlag, man omgås bilinteresserte. Den cubanske revolusjonen har selvsagt en plass i denne boka. Mange norske sjøfolk som med egne øyne så den undertrykking, fattigdom, rasisme og fornedrelse som kjennetegnet det USA-støttede Batistadiktaturet ble radikaliserte sympatisører av revolusjonen. For eksempel min svigerfar som kom fra konservativ lekmannskristendom i Farsund. For Terje og arbeiderklasseguttene var det nok mer en ytterligere radikalisering som førte dem ut av Arbeiderpartiets sfære og til SF og NKP.

Boka er på 200 sider, men med mange bilder, og beskrivelsene av livet og begivenhetene gjør den til en fornøyelse å lese. En forlagsredaktør ville nok ha polert en del, men det kunne fort ha ta bort den upolerte sjarmen som gjør boka verdt å lese. Man kunne trygt ha kuttet en episode eller to, og heller gitt et bredere innblikk i 50- og 60-tallets Norge som hadde verdens tredje største handelsflåte med 65.000 sjøfolk. Den gangen var det skipsfarten som skaffet Norge eksportinntekter, ikke olje.

Boka kan kjøpes direkte fra Terje Enger: Teenger2@online.no

Sluttnoter: 1. Se https://cubaforeningen. org/2021/08/22/terje-enger-og-cuba/ som også omtaler boka.