Samviten 2020 (vår)

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no

INNHOLD

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet

03

Leder: 1001 ord om kjøtt, samer og boomers

SAMFUNN

TRYKK Bodoni OMSLAG: Mónica Morales

04 ANSVARLIG REDAKTØR Ingrid Borvik

WEBREDAKTØR Ingrid Herud

SAMFUNNSREDAKTØR Emilie Flønes

ØKONOMIANSVARLIG Welat Akman Westrheim

KULTURREDAKTØR Paula Jee Ullaland

SOME-ANSVARLIG Nora Marie Mjølhus

Be good and be hated

08 Lasaron 10

OK BOOMER

12 FRKayfabe 14

Spaghetti à la gourmet

KULTUR

SKRIBENTER Kristianne Storhaug Ervik

Paula Jee Ullaland

Ingrid Borvik

Emilie Flønes

Nora Marie Mjølhus

Yngvar Gotaas Bonde

Malin Hannesdatter Sunde

Torstein Bøe

Ingrid Herud

Vilde Jørgensen

Isak Jørgensen

Eirik Sæther

ILLUSTRATØR Silje Løvli Lorentsen

Kari Borg Hommerstad

Ingvild Hauglid

Hogne Gran Elvestad

Julie Larsen

Håvard Kyvik

NO - 1553

16

Kjøkkenets nye røykelov

18

Hvor ble det av kultureliten?

20

Et samisk inntog i popkulturen

22

Italiensk supporterkultur

MENING 24

NM i sympati

26

Angstens lyse side

28

White Saviour

LEDER

1001 ORD OM KJØTT, SAMER OG BOOMERS Nok et semester har gått uten at kropp eller sjel har fulgt ordentlig med. Det var jo ikke slik våren 2020 skulle bli, trodde ihvertfall jeg. Mitt første semester som redaktør for denne blekka ble ikke som forventet, men her står vi da likevel. Magasinet du holder i hånden er helt unikt.

Frivillige studenter har skrevet hver ord og tegnet hver strek, vi har nemlig gjort alt selv. Det synes jeg at fortjener en applaus.

Her finnes alt for enhver smak. For den fotball­ interesserte som nå må dra seg i håret over mørke fotballstadioner og avlyste tvkamper; Yngvar har skrevet om italiensk fotballkultur med en politisk tvist, og spør seg om supporterkulturen i enkelte tilfeller blir et dekke for en mer lyssky virksomhet. Kristianne har skrevet om det viktigste av alt; nemlig godhet. Likevel spør hun seg, kan for mye godhet viske ut deg selv som person? En artikkel du kan ta med hjem til høytlesning ved frokostbordet i sommer er Paulas tekst om NM i sympati, den vil få enhver middelaldrende tante eller bestemor til å skyldig stirre ned i bordet resten av mål­tidet. Ingrid H har laget en oppskrift for studenten som glemte å hamstre hermetikk, og må ta seg til takke med spaghetti á la gourmet.

Nora tenner en brannfakkel og spør rett ut; etter all praten om fare for kreft og helsemessig skade, kan vi snart få et forbud mot kjøtt?

Man sier at et bilde sier mer enn tusen ord, men tusen ord er heller ikke så verst i seg selv.

Ord er ment til å vekke følelser, de kan få deg

til å le, bli sjokkert, provosert og til og med trist.

Det er kanskje noe med denne tiden som gjør meg ekstra sentimental, men kraften i det skrevne ord har nok aldri vært mer virkelig enn nå. Tenk alt vi får til på hjemmekontoret, over Zoom og internett og nye måter å kommunisere på. Det blir en tid vi kommer til å se tilbake på og være stolte. Så enten om du har fått denne i posten, plukket den opp på gata eller til og med leser utgaven på nett; gled deg – både fine skribenter, illustratører og folkene bak layout, webdesign og våre sosiale medier har jobbet på spreng for å få denne utgaven til. Og ikke for å skryte, men jeg synes det er den fineste vi har laget. Helt objektivt selvfølgelig.

PS; når du er ferdig med denne, så ligger det haugevis av unike saker på nett som vi jevnlig publiserer gjennom hele året.

God lesning!

Ingrid Borvik Ansvarlig redaktør

3

SAMFUNN

BE GOOD AND BE HATED Som en konsekvens av det grunnleggende, menneskelige behovet for å bli likt, kan man ende opp med å bli selvoppofrende og i verste fall selvutslettende. Så når du tar dine mer eller mindre gjennomtenkte verdivalg, hvilket scenario er verst: å betrakte ditt eget selvbedrageriske, integritetsløse speilbilde, eller å møte motvilje og misnøye i andres blikk? Og hva så med godhetens rolle i slike dilemma, må den ofres på bifallets alter? Eller kan du på en og samme tid både utvise godhet og motta anerkjennelse – i skjønn forening – uten å gå på akkord med egne verdier?

TEKST Kristianne Storhaug Ervik ILLUST. Kari Borg Hommerstad

LIVSGRUNNLAGETS GODHET Godhet kan kjennes som en bekymringsløs julikveld; godheten strømmer gjennom hjertet, kribler i magen. Som et forsvar mot kynisme, nonchalanse og forakt. Ja, godhet er såpass viktig at Charles Darwin mente at kjærlighet, medfølelse og omsorg tillater oss å overleve som en art. Derfor gir det også mening å lese at godhet og empati utgjør en del av rammeplanen for sosial kompetanse i norske barnehager.

Det ovenstående beskriver godhet som en måte å opptre på i møte med andre mennesker, og kan gjerne oversettes med å være varm eller omgjengelig. Ifølge filosofen Immanuel Kant må godhet være bygd på respekt for andre mennesker som

4

rasjonelle vesener uavhengig av hva du føler for dem. I boken On Tyranny: Twenty Lessons from the Twentieth Century trekker sågar historiker Timothy Snyder frem hverdagslig omgjengelighet i møte med andre mennesker, både fremmede og kjente, som en av beskyttelsesfaktorene mot politisk tyranni. Tygg på den.

MODIG GODHET Oppfordringen om å være gode mot hverandre kan riktignok slå vrak på nødvendige diskusjoner og avskjære kritikk. Mennesker som fremsetter kritiske ytringer kan bli anklaget for å mobbe, slik som journalist og samfunnsdebattant Ingeborg Senneset i sin omtale av forretningen til prinsesse Märtha Louise. Senneset kritiserer prinsessens

SAMFUNN

Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene – En folkefiende, Henrik Ibsen

kommersielle samarbeid med en sjaman som setter seg over legestanden og kommer med farlige påstander, som at blodkreft handler om dårlig balanse i blodet. Dette illustrerer at godheten ikke evr sukkerspinn og regnbuer; for å utvise godhet må man være i stand til å håndtere ubehageligheter og gå inn i konfrontasjoner. Av den grunn innebærer godhet ofte en stor porsjon mot. Godhetens verste fiende er frykten, sa professor Per Fugelli.

For en tid tilbake ble jeg vist en YouTube-video i forbindelse med en samtale om all sjikanen politik­ ere utsettes for. Be Hated, heter den. What does it take to be liked? You just have to be generally agreeable, and not have strong opinions about anything, sier youtuberen Derek Muller, to do good you got to be pissing some people off. For en people pleaser vil denne kjensgjerningen antage­ lig få det til å knyte seg i magen. Men mange mennesker som blir sett opp til på grunn av sin rettskaffenhet eller nestekjærlighet har nettopp pissed someone off. Noen blir til og med straffet, for eksempel varsleren Kari Breirem hvis historie skildres i tv-serien Heksejakt.

IKKE SPILL EN BIROLLE Som en følge av vårt iboende ønske om å bli likt kan vi ende opp som skygger av de menneskene vi

egentlig ønsker å være. Hvem er du til slutt, når du alltid skal please, ikke være annet enn en birolle i andre sitt liv, et slags appendiks? I romanen Idioten av Fjodor Dostojevskij møter vi den jesuslignende skikkelsen Fyrst Mysjkin. Til å begynne med har fyrsten en nærmest fortryllende innvirkning på sine medmennesker. Han er så inderlig god, stiller opp og tar hensyn, lytter tålsomt og dømmer ingen. Men over tid siver det gjennom; fyrstens manglende evne til å prioritere det ene over det andre, den fortryllende fremtoningen glir over i frustrerende handlingslammelse. Psykolog Sondre Riisholm Liverød har analysert hovedpersonen og skriver følgende: Han [Fyrst Mysjkin] forsøker å lytte til alle og tilfredsstille så mange som mulig, men hver gang han foretar seg noe, kommer det i konflikt med noe annet. Dessuten blir han etter hvert mislikt for sin godhet og endeløse toleranse fordi hans medmennesker kommer til å fremstå som annenrangs sammenlignet med Idioten. […] Hvert valg [han tar] er nødvendigvis et fravalg.

Forfatter Gro Dahle beskriver en lignende problema­tikk i ei bildebok for barn som så treffende heter Snill. Hun maler et sårt bilde av et pliktoppfyllende barn som ikke blir sett.

5

SAMFUNN

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna Dahles skildring av Lussi vil kunne være gjenkjennelig for mennesker i alle livets faser, og kan forstås som en oppfordring om å åpenbare deg for dine medmennesker og våge å ta din rettmessige plass. Hvis ikke kan du bli usynlig – selv om andre ikke mener å usynliggjøre deg.

Når målet er å stadig imøtegå andres forventninger, fordekker du ditt egentlige jeg og legger bånd på den slagkraften som bor i deg. Mennesker trenger friksjon, kanter å hekte seg på. Overdreven medgjørlighet og bifall kan være uttrykk for at man ikke er engasjert eller ikke har aksjer i andre mennesker.

Det kan føre til at man ikke spiller hverandre gode.

Professor og lege Stefan Einhorn, som har forfattet boka Kunsten å være snill, skiller mellom falsk og ekte snillhet. Falsk snillhet kan gjøre oss sårbare for å bli utnyttet og sette oss ute av stand til å hevde egne meninger og behov, slik fortellingene om Fyrst Myskjin og Lussi kan være eksempler på. Ekte snillhet beror derimot på klokskap og mot. Det er den ekte snillheten vi bør forsøke å etterstrebe.

SNILL ER SÅ KJEDELIG I kronikken Å være snill beskriver Åste Dokka en annen dikotomi knyttet til det å være snill, eller kanskje det heller kan betegnes som en interesse­ konflikt. For samtidig som mange higer etter å please og være snill pike, kan det å først og fremst bli sett på som snill være lavstatus.

6

SAMFUNN

I min videregående skoles årbok ble hver elev tildelt noen setninger under portrettbildet. Min frykt var å få følgende tekst: «Åste er en snill og koselig jente!» For hvis det eneste som stod var at man var snill og koselig, betød det egentlig at man var ingenting. Å være snill hadde ingen verdi. Å være interessant og morsom var noe helt annet og mye bedre.

Det er ingen motsetning mellom det å være snill og samtidig oppfattes som interessant og morsom,

men hva om man i sin streben etter å være et briljant menneske glemmer betydningen av godhet?

«Konkurransen om å være sterkest, størst, penest, flinkest og best (jeg mot meg og jeg mot deg) står i fare for å fortrenge den varmen vi er avhengige av å ha mellom oss, med tillit og snillhet som bindemiddel for fellesskap og verdige liv,» skriver Dina von Heimburg i kronikken Når snillhet blir negativt, eller noe du tar bort fra andre for å gi mer av til deg selv, er vi som samfunn på ville veier.

Jeg oppfatter det som at Dokka og Heimburg på hver sin måte setter ord på hvordan det å være snill har fått et ufortjent dårlig rykte. Når vi står sammen og samtidig ensomme i jakten etter makt og anerkjennelse, posisjon og prestisje, omgitt av vår egen og andres selvopptatte kroppsfiksering og endeløse popularitetsjag, vil jeg påstå at det å utvise godhet er klokt og sterkt heller enn naivt og svakt.

OPPFORDRING Hvordan møte andre mennesker med respekt og samtidig sette grenser, ta til motmæle, slå sprekker i en og annen ignorant boble? Hvordan være snill, men ikke for snill? Det faller nok ingen manual ned fra himmelen på Sinaifjellet, eller noen andre steder for den saks skyld. Kanskje har du en helt annen oppfatning enn meg av hva det vil si å utvise godhet. Min oppfordring er å bevisstgjøre deg selv, sette av tid til å reflektere over hvem du ønsker å være. Og så sier jeg som Ivar Aasen; til lags aat alle kan ingen gjera, det er no gamalt og vil so vera.

KILDER – Aftenposten, 13.05.2019, «Prinsesse Märtha Louise må selvfølgelig få være kjæreste med hvem hun vil. Problemet er et kommersielt samarbeid med en sjaman» – Den postmoderne idioten, https://www.webpsykologen.no/artikler/den-postmoderne-idioten/, 2010 – Innherred, 15.12.2018, «Når snillhet blir negativt, eller noe du tar bort fra andre for å gi mer av til deg selv, er vi som samfunn på ville veier» – NRK, 24.01.2016, «Dyrk hverdagsgodhet» – Vårt Land, 30.10.2017, «Å være snill»

7

SAMFUNN

LASARON TIL BESVÆR

TEKST Eirik Sæther ILLUST. Hogne Gran Elvestad 8

Et gjenferd går igjennom Europa, Lasaronens gjenferd. Over hele verden stenges skoler, barnehager og butikker. Flyvninger og offentlige arrangement kanselleres. Som en konsekvens av dette oppfordres folk til å holde seg hjemme i sine respektive hjem.

Arbeidsfolket tvinges til å forlate sine produktive og kapitalskapende virksomheter, og beordres hjem foran tven, gjerne med snacksbollen på fanget og ølen i hånda. Alle disse tiltakene har som formål å redusere smitte. Covid 19, bedre kjent som Corona-viruset, har spredd seg fra Kina til Europa og resten av verden. Dette har ikke bare helsemessige konsekvenser, men medfører også store økonomiske følger. Produktiviteten går ned og BMIen går opp. Nå tvinges hele verden til å bli lasaroner.

SAMFUNN

Lasaron, latsabb, naver eller slask. Kjært barn har mange navn. Til felles utgjør de en beskrivelse av et type folk som frivillig eller ufrivillig ikke deltar i organisert arbeid. Begrepet i seg selv referer til det italienske ordet for fattig eller tigger, og sporer sin opprinnelse til 1400 tallets Napoli. Her gjorde en gruppe fattige folk opprør mot økte priser på frukt og grønt utstedt av det spanske monarkiet, som på det tidspunkt for øvrig innebar kongeriket Napoli.

Lasaronen evnet å fremme sine krav for kongen og opparbeidet en allianse hvor kongen supplerte deres dag­drivende livsstil med forsyninger, i bytte mot deres lojali­ t­et. Senere ble fattig­ folket fra Napoli en kilde til inspirasjon og et destinasjonsmål for europeiske adelsmenn på dannelsesreise.

Det er over 30 år siden Reagan og Thatcher lanserte lasaronens død. Oljekrisen i fra 1970 tallet medførte økonomisk nedgang, og velferdskapitalismen som kjennetegnet perioden før var ikke lenger lønnsom. Myndigheter verden rundt så seg derfor nødt til å endre kurs. Store offentlige nedskjæringer og lønnskutt var resultatet av endringene. Den fortapte generasjonen av hippier og dagdrivere så seg derfor nødt til å stå opp av sofaen for å opprettholde skuta.

Nå står vi muligens ovenfor en ny kursendring.

Folk er forskjellige, og som en konsekvens derfor innehar forskjellige kvaliteter og mål. Hva som er et godt samfunn, er et spørsmål som har blitt drøftet siden antikkens Hellas. Den franske opplysningsfilosofen Rousseau proklamerte at mennesket er født fri, men overalt er det i lenker. Samfunnskontrakt søker å svare på disse problemstillingen, og gir forklar­ inger på hvorfor individet må oppgi noen av sine friheter for å oppnå fordelene en statsmakt vil gi.

9

– Tunney, Anne Deneys ( 15. 06. 2012): Rousseau shows us that there is a way to break the chains – from within, The Guardian

– Svendsen, Lars (07. 02.2017): Hva er arbeid?, Civita

I dagens samfunn stilles det stadig krav en nasjons borgere, en skal på kortest mulig tid få flest verv og best mulig jobb, og etterstrebe en karriere.

Man blir plassert i et fast mønster hvor en alltid må legitimere sin virksomhet. Noen lykkes i å danne en anstendig karriere, mens andre dømmes til evig fortapelse

Hva skulle alternativet vært? Koronaepidemien er per dags dato det mest aktuelle eksempelet på at det er vanskelig å fylle dagene med noe vettug. Lasaronene vil mest sannsynlig ikke gidde å ta initiativ selv for å bedre sin situasjon. Det å tenke hvordan et samfunn skal se ut er for mye arbeid, og kronikkforfatteren orker ikke å drøfte dette. Det er kanskje ikke så lurt å føre tankeprosessen videre, det er nok greit sånn det er nå. Men hva vet vel jeg, jeg er bare en enkel kar fra Rælingen.

– Robb, Peter (2011): Street fight in Naples. London, Bloomsbury

Lasaroner eller dagdrivere blir i dagens samfunn sett ned på. Ens verdi måles i produktivitet og verdi­skapning. I media og politikken omtales det ofte som et problem som må forebygges. I reali­ teten er derimot lasaronene frie borgere som nyter sin frihet som enkeltindivider uten å underkaste seg sentrale autoriteter. Ordet arbeid har i mange språk en negativ konnotasjon. Det latinske og angelsaks­ iske labour har røtter til undertrykkelse, mens det tyske arbeid har opphav i elendighet og motgang.

I sum viser ordet til å gjøre fysiske og mentale anstrengelser.

Arbeid har derimot mer enn en økonomisk faktor.

Arbeidet har også som formål føle at man er til nytte. Noen vil framheve at arbeid er en kilde til rikdom og selvrealisering. Gjennom arbeidet finner menneskene formål, mening og rom for utvikling.

Ikke bare gir arbeidet en økonomisk inntekt, men også en følelse av å være til nytte og bruke tiden til noe meningsfullt. Og det er jo tross alt greit å ha noe å gjøre.

KILDER

Selv om mye har forandret seg siden lasaronens tid, både tekno­logisk og sosioøkonomisk, er skille­ linjene fortsatt til stede. Det skapes grobunn for skillelinjer mellom de som lykkes og de som ikke lykkes, vinnere og tapere, patrisier og plebeier, konge og vasall, herre og livlegen. Med andre ord undertrykket og undertrykker har ført uavbrutt kamp i det skjulte.

– Dickie, John (2008): Delizia! The Epic History of the Italians and Their Food. New York, Free Press

Man blir plassert i et fast mønster hvor en alltid må legitimere sin virksomhet

SAMFUNN

OK BOOMER Mandag 19. mars kl. 15.05 tar jeg turen innom det forgjettede land og de evige jaktmarker.

Stedet der memes og bilder av barnebarn er kommet for å dø.

Det er den appen jeg sjekker sist, etter at samtalene på snapchat har dabbet av og instagram er à jour. Jeg har tømt mailinnboksen og besvart et krav på vipps om den middagen forrige uke.

Etter å attpåtil ha oppdatert kalenderen min gjenstår det nå kun en ting. Prikken over i’en i prokastineringsrunden, og rosinen i pølsa for å få tilfredsstilt et blodtørstig vesen. Jeg tar turen innom facebookprofilen til en av mine nærmeste familiemedlemmer.

TEKST Ingrid Borvik ILLUST. Kari Borg Hommerstad

10

Øverst i feeden er det nok en gang delt en tegne­ serie der en rik mann i flosshatt tråkker ned triste arbeidere. Ved sedvane scroller jeg gjennom de 15 kommentarene fra andre bekjente med lange personlige anekdoter og samklang i at dette var førsteklasses innhold. Lik en flått suger jeg meg fast i tidslinjen til observasjonsobjektet. Jeg mates

av hysterisk dårlig grafikk og visdomsord med latteremojis. Lettbeint humor deles over en lav sko. Regjeringen på segway, artikler fra lugubre nettsider om at elbiler forurenser mer enn du tror, og den forbanna kristenlobbyen som hjerne­ vasker oss alle. Jeg sluker alt i en og samme jafs.

Biter meg parasittaktig fast i byttet og slurper i meg blodet. Mitt store ego vokser lik bakdelen til flåtten. På denne måten kan jeg livnære mine interesser. Der flåtten metter en million egg, for­ øvrig ikke verdt et bildesøk på google, deler jeg mitt bytte med kjente og kjære. Sammen dyrker vi i den yngre garde den søte skadefryden, ved å se facebook brenne foran pc-skjermene. Denne overkritiske tilstanden har drevet frem et monster i meg som jeg har vansker for å temme. Den har fått smaken på hovmod.

NÅR BESTEMOR SPRER FALSKE RYKTER Boomers killed facebook sies det, oss unge imel­ lom. Det er beskrivelsen av hvordan den eldre garde har inntatt facebook, plyndret den og stuk­ ket av med alle godene. De har formert seg og opptrer i hopetall i facebookfeeden. Det bug­ ner av eksempler på det noen oppfatter som en direkte grotesk brukerfeil av vårt kjære internett.

De misbruker funksjonen med stories på face­ book, legger ut personlige meldinger på tids­linjen sin eller deler samme artikkel tre ganger på rad.

Kritikken kommer dessverre ikke ubegrunnet.

Godt voksne mennesker er generelt dårlige på personvern og kildekritikk. Statistikken er klink­ ende klar der den viser at en av fire over 60 år gjør ingen forsøk på å sjekke troverdigheten til en kilde før de deler. Tidligere var de eldre noen man betrodde seg til, de vise som satt på all

SAMFUNN

I denne kyniske verdenen kan en ikke unngå å spørre, har vi egentlig plass til de eldre?

Teknologiens inntog og stupbratte utvikling har etterlatt 10 % av befolkningen på perrongen.

Hjelpeløst står de og vinker til oss, men kom­ munikasjon er vanskelig over lange avstander.

Kanskje de bare bør sendes tilbake til Mars. Det er en intim handling, det å få se all agg og grums som den ellers så stille bestefar poster på sin tidslinje. Alt for tydelig har vi insett at det er for sent å lære gamlingene nye triks. I krigsbytte til­ byr vi de Facebook, og beholder selv de andre plattformene. Det blodtørstige vesenet mitt blir temmet, om enn så lenge, frem til jeg finner noe nytt å sette tennene i.

– NRK, 09.05.19 https://www.nrk.no/ytring/nar-bestemor-sprer-falske-nyheter-1.14543179

UNGDOMMEN ER FRA VENUS OG GAMLINGENE ER FRA MARS Dosent Emeritus Runar Bakken skriver om den gamle skammen. Kroppens forfall og manglende bevegelighet. En hjerne som ikke henger med er noe skamfullt sammenlignet med den unge gløden. Denne skammen beskriver han som en kroppslig angstfølelse som kommer når man plut­ selig blir tatt på senga av uvitenheten knyttet til egen handling. Bakken mener at skammen blir til en stille fortærende nedvurdering av selvet, og en skarp kontrast til den blomstrende ung­ dommeligheten. Jeg mener at vi ikke bare retter en streng pekefinger mot de eldres kroppslige nedbrytning, vi ler av de. Det som en gang var den opplyste ungdoms domene er nå blitt våre forfedres søppelhaug. Vi er vitne til en masse­ migrasjon av unge folk ut og eldre folk inn. Med så store teknologiske og kommunikative forskjeller

idag føles veien lang mot gjenforening. Det kan se ut som ungdommen er fra Venus og gamling­ ene er fra Mars.

KILDER

kunnskapen. I denne tiden vokser vi fra foreldre og besteforeldre. Den teknologiske boomen sky­ ter fart og har ironisk nok reist fra de originale boomerne.

– Morgenbladet, 22.07.18 https://morgenbladet.no/ideer/2018/07/den-gamle-skammen

Det som en gang var den opplyste ungdoms domene er nå blitt våre forfedres søppelhaug

11

SAMFUNN

FRKAYFABE Mennesker refererer til politikk som et spill. Det er et parti i Norge som virkelig har omfavnet dette og behandler det som skuespill.

Spesifikt det skuespillet som skjer i amerikansk fribryting.

Vet du lite om amerikansk wrestling til å begynne med, vil jeg gjerne introdusere deg for kayfabe.

Innen denne sofistikerte formen for teater er kayfabe alfa og omega, et bud som aldri må brytes.

Det er befalingen om at alt som foregår både av og på scenen alltid skal presenteres som ekte.

TEKST Torstein Bøe ILLUST. Julie Larsen

Jeg beklager om jeg nå river i stykker en av dine store illusjoner, men amerikansk wrestling er iscenesatt. Det man ser på er vanvittig talentfulle scenekamputøvere som hopper rundt, i og på hverandre alt det tøy og remmer tåler. Målet er at volden som utøves skal se og føles ekte, på tross av at det er presis koreografi. På denne måten kan de sammenlignes med andre former for teater men når Tore Sagen går på Skavlan for å promotere «Side om Side» gjør han det ikke som «Frode Pedersen». Da Dwayne «The Rock» Johnson var vert for Saturday Night Live i 2000, var han wrestleren The Rock, ikke skuespilleren Dwayne Douglas Johnson.

Norske partier jobber også hardt for å aldri bryte virkeligheten de har konstruert

Antagonismer, gimmicker, catchphraser og estetiske stiler wrestlere har adoptert skal alltid være tilstede slik at man ivaretar illusjonen om at fiendskapen som uttrykkes i handlinger på wrestlinggulvet er ekte. Å bryte Kayfabe er litt som om Leonardo Dicaprio i «Inception» plutselig skulle se rett inn i kamera og si «Nei nå var det spennende dere», for så å skyte en fyr som om det ikke nettopp skjedde.

Norske partier jobber også hardt for å aldri bryte virkeligheten de har konstruert, enda hardere om den er litt vanskelig å tro på. Et parti som sverger til Kayfabe mer enn noe annet er FrP. 12

I 2014 kommenterte eieren av skuldrene alle stud­ entene ved UiB står på, Frank Aarebrot, at Per Sandberg hadde fått lisens til å syte av Siv Jensen.

På tross av at partiet han var nestleder for satt i regjering, hadde han slengt med leppa mot samtlige av partnerne deres. Aarebrot mente at dette var avtalt spill mellom leder og nestleder, et signalskudd rettet mot den delen av FrP sine velgere som ikke tolererte kompromiss. Et regjeringssamarbeid innebærer nettopp enorme mengder kompromiss. I sin tid ble Kjell-Magne Bondevik på folkemunne kalt kamelslukeren for de personlig vonde kompromissene han måtte godta for å bevare freden. Dette var en situasjon FrP ville unngå. Dermed satte de Sandberg i arbeid for å få det til å virke som om FrP simultant både var i, og i opposisjon til, regjeringen, avhengig av hvilket del av sentralstyret du spurte. Et slags Schrödingers regjeringsparti.

I sin tid påpekte Aarebrot at dette var en situasjon samtlige partier i regjeringen var tjent med. Alle til venstre for Høyre skal ha vært frustrert over situasjonen de var i. Idet Sandberg «snakket fra levra» skal dette ha gjort det klart for velgerne at de heller ikke likte denne dromedaren. Dette til tross for at ingen tvang dem til å være i denne situasjonen, litt som et barn som har mast hele sommer om å dra til tusenfryd for så å mislike foreldrene sine fordi det er kø.

På kommentar nektet samtlige innblandete for at det var planlagt spill. Aarebrot mente det var å kaste blår i øynene på folk. Det virker på kommentaren som at han syns det er smått spektakulært å benekte noe så åpenbart. Jeg sier det er

SAMFUNN

Kayfabe. En forhøyet virkelighet det var viktig å formidle slik at man ikke et eneste sekund ser realiteten slik den faktisk er. Partiet hans er jo i regjering, kan han ikke enten melde seg ut eller bare holde kjeft?

FACES OG HEELS Dramaturgien i wrestling er som oftest bygget på et ansikt og en hæl, en protagonist og en antagonist. Ansiktet er en underdog som kun med sine overbevisninger bekjemper hælen akkurat i det det ser mørkest ut. Hvem som er ansikter og hvem som er hæler avhenger av din egen politiske overbevisning, men det er ingen i hele Norge som potensielt passer begge beskrivelsene like bra som Sylvi Listhaug.

For noen er hun en personlig helgen, for andre er hun en kilde til vonde og sårende utsagn.

Uansett hvilken av sidene man er på, må man være enige om at Listhaug virkelig kan bygge et narrativ. Et narrativ der norsk politikk ikke skjer på kjedelige møterom i Oslo men utkjempes med sverdkamp på Galdhøpiggen, der intet mindre enn verdens fremtidige skjebne står på spill. Et helvetes narrativ når man husker på at hun bemannet fire forskjellige ministerposter, men ikke klarte å holde en av dem lenger enn to år. Den lengste posten hun holdt var som inn­ vandrings- og integreringsminister, en stilling så viktig at den ikke eksisterte før hun hadde den og så forsvant med henne.

Hadde hun vært hvilken som helst annen politiker hadde man lurt på hvorfor noen hadde giddet å jobbe med noen som ikke klarer å holde fortet.

Men her snakker vi Sylvi «forsvarer av de undertrykte kristne» Listhaug, narrativet er alltid at det er henne mot verden og hun ville heller dø enn å være litt enklere å jobbe med. En forhøyet virke­ lighet det må ha vært fantastisk irriterende for sivilt ansatte i regjeringsapparatet å drive å forholde seg til. Dungeons and Dragons fra helvete.

Det er nemlig en overveldende sannhet at norske politikere stort sett kommer ganske godt over ens, konfliktene deres er politiske, ikke personlige. Dette stemmer også for FrP, de har massevis av dyktige og profesjonelle politikere som ikke ser nytten i narrativene til Sandberg, Listhaug og

enkelte andre. Siv Jensen driter i narrativer, vil hun senke skatten til de rikeste får hun det gjort.

FrP skulle for all del ikke forlate et regjer­ ingssamarbeid uten videre drama. For de som har fulgt FrP lenge var det en herlig skjebnens ironi at det var en eneste enslig mor som var den siste spikeren i kista. Kongen sjæl, Carl I. Hagen, innledet nemlig valget 1989 med å kritisere enslige mødre på sosialhjelp fordi de selv hadde skapt sine økonomiske kår gjennom «vedvarende lettsindig og uansvarlig livsførsel». Hevnen er søt.

Nyhetene om hjemhentingen traff nemlig deler av FrP som en «bombe». Men, Kjell Ingolf Ropstad sa som sant var at FrP hadde blitt underrettet hele veien og at han stilte seg uforstående til at de behandlet dette som noe de ikke hadde sagt seg enig i.

Han sier det var en virkelighet han ikke kjente seg igjen i. Jeg sier det var Kayfabe.

13

SAMFUNN OPPSKRIFT

SPAGHETTI À LA GOURMET TEKST & FOTO Ingrid Herud

Torsdag 12. mars stengte Norge ned og alle løp til butikken for å kjøpe joikaboller, gjær og spaghetti à la capri. Og der satt jeg; student, tomt på konto og to hele dager til nytt stipend.

Statsministeren forsøk på å dysse ned opprøret som nå rørte seg i gatene var for­gjeves.

Utenfor vinduet mitt sprintet «doomsday preppers» i full fart ned til Kiwi! Denne dagen hadde de sett komme. To dager senere var pengene endelig på konto, men hyllene i butikken var tomme. Ingen joikaboller, gjær eller spaghetti à la capri. Det eneste som var å finne var vanlig spaghetti, ferske tomater, urter og karbonadedeig. Jeg merket panikken stige så smått, men bestemte meg raskt for at da fikk jeg forsøke overleve på spaghetti à la gourmet!

FOR Å LAGE DET JEG HAR VALGT Å KALLE «SPAGHETTI À LA GOURMET», TRENGER DU: → Spaghetti → 1 pk Kjøttdeig (veggis, kylling, karbonade – pick your poison) → 1 boks cherrytomater (evnt. supplere med hakkede tomater) → 1 gulrot → 3 ss tomatpure → 1,5 dl buljong → 2 fedd hvitløk → ½ chili (evnt bruk chilikrydder) → 1 vanlig gul løk → Basilikum etter ønske → En dæsj salt og pepper og bittelitt sukker Mengde er avhengig av hvor stor porsjon du vil lage, min er beregnet på 2–3 stk. Ikke bekymre deg for å lage for mye tomatsaus, dette kan fryses. Kan også brukes som pizzasaus eller til neste gang du får lyst på spaghetti à la capri (eller under neste pandemi kanskje?).

Viktigst av alt, ikke glem å sette på favoritt spillelisten på full guffe og nyte et glass rødt for stemningens skyld.

14

SAMFUNN OPPSKRIFT

SLIK GJØR DU: Hakk opp alle former for løk, gulrot og eventu­ elt chilien. Husk du skal ha både i bollene og i tomatsausen.

Legg din utvalgte deig (veggis, karbonade, kylling) i en bolle og kast oppi de krydderne du ønsker.

Jeg gikk for hvitløk, løk, salt, pepper, chilikrydder og bittelitt oregano (ikke vær redd for å krydre godt!!). Form deigen inn i ønsket størrelse og legg de på et brett.

Nå er det på tide å komme i gang med sausen.

Syns du det er litt vanskelig å lage tomatsaus anbefaler jeg å starte med dette. En god saus kan gjerne stå å småputre på lav varme i flere timer.

Sett plata på middels varme og pøs på med litt olje i kjelen. Sleng oppi gulrot, løk og chilien. La det bli gyllent.

Ingen tomatsaus uten tomat. Kutt cherrytomatene (for ekstra finesse), eller bruk hakkede tomater.

Tilsett i kjelen med de gylne løk og gulrot-bitene.

Ta gjerne en dæsj med tomatpuré i samme sleng.

Dette skal nå kokes opp, så hell gjerne i buljon­ gen for ekstra væske, og god smak.

originale hermetikk retten så man skal ikke være redd for å krydre. Tilsett deretter spaghettien.

Sleng bollene av valgfri deig i panna på mid­ dels-varme og la de frese. Jeg foretrekker å steke bollene i panna først for så å legge de i en ildfast form i ovnen, da blir de mye mer saftige, men dette er opp til deg.

Sausen har nå putret gode 30 min og smaker absolutt nydelig. Er du ikke overveldende glad i store tomatbiter kan et triks være å stavmixe saus­en noe, da blir den smoothere og enda mer à la capri. Hell vannet av spaghettien og tilsett de inn i sausen sammen med kjøttbollene. Rør sammen og klapp deg selv på skulderen for vel-gjennomført jobb.

Finn frem ditt fineste servise og pynt med et blad basilikum på toppen! La roen falle over deg mens du gjentar statsministerens beroligende ord til deg selv. Dette går over, la oss ri stormen ut sammen, med minst mulig panikkdrevet atferd.

La den koke og smak til underveis. Litt sukker kan være lurt for å jevne ut den syrlige tomat­ purè smaken. Jeg kasta også oppi litt basilikum på tampen.

Sausen skal putre i gode 30 min og gjerne lenger så nå har vi masse tid til siste del.

Ta deg tid til å nyte vinen i glasset mens du danser rundt i egen stue, eller gå rett på spaghettien som en ekte mesterkokk. Personlig gikk jeg for førstnevnte. Etter et ellevilt show for alle naboene tok jeg ydmykt imot all applausen gjen­ nom vinduet og satte over spaghetti-vannet.

Det skal mye til for å toppe saltmengde i den

15

KULTUR

KJØKKENETS NYE RØYKELOV Året er 2000. Tunge lunger brøler og gule never hyttes mot Stortinget i en os av røyk og nikotin. Dagfinn Høybråten har fått gjennomslag for tobakkskadeloven, bedre kjent som røykeloven. Denne loven hadde til hensikt å minske skadeomfanget tobakk hadde på folkehelsen. På denne tiden røykte 1 av 3 nordmenn daglig. I 2016 er tallene nede til 1 av 10; på 20 år har vi hatt en enorm holdnings- og atferdsendring til både røykere og røyken.

TEKST Nora Marie Mjølhus ILLUST. Håvard Kyvik

Året er 2020. Røde tunger geiper og salamiskiver kastes mot Stortinget. 97 % av den norske befolkningen spiser kjøtt. Til tross for det negative skadeomfanget rødt kjøtt har på vår egen helse, og det omfattende karbonavtrykket vårt kjøttkonsum har på verden, finnes det ingen person, ingen lov, som regulerer det. Restriktiv lovgivning er både upopulært og radikalt; er det mulig for oss å kunne innføre en røykelov på eget kjøkken?

STATEN, DET ER MIN FAR Jeg er ingen ekspert på restriktiv lovgivning, men til og med jeg vet at forbud er et drastisk steg.

Forbud blir definert som «formelle og uformelle bestemmelser om hvilken menneskelig aktivitet som ikke er tillatt i et samfunn eller en stat». Forbud har i sin essens en veldig paternalistisk form.

Filosof og professor ved UiB, Lars Svendsen, har skrevet om hva som gir oss retten til å ta dårlige valg. Gjør våre egne valg kun skade på oss selv, kan de rettferdiggjøres. Dersom noen spiser kjøtt til lunsj, middag og kvelds vil det ikke påføre noe særlig til skadeomfang på min egen helse; det er ikke jeg som spiser kjøttstykket. Lars Svendsen forklarer videre at, dersom vi skal forby noe med begrunnelse i selvpåført skade, må man også se på kostnadene individer påfører andre gjennom sine valg. Kilde: Civita KARBONAVTRYKK OG SKATTEPENGER Ofte ser man til de unge og liberale som ønsker å redde kloden; raddisveganerne og flexitari­ anerne. De bruker kanskje sykkelen ofte og prøver så godt de kan å spise lite kjøtt. Dessverre er det også de unge som er verstingene når det gjelder kjøtt­konsum; de eldre er mye flinkere til å spise mindre kjøtt enn oss unge. (forskning.no)

16

Folkehelsemeldingen for 2019 trekker frem et usunt kosthold som en av de fire risikofaktorene for kreft, hjerte- og karsykdom og diabetes, og sier at «Eit plantebasert kosthald og auka inntak av fisk, men mindre innslag av kjøtt, vil bidra til å nå både helsepolitiske og klimapolitiske mål». Dette er fantastiske nyheter! Hvorfor snakker vi ikke om kjøttet da?

EGG I SMOOTHIE OG KYLLINGFILET I GRØNNSAKSSUPPE I 2013 la Framtiden i våre hender frem et arbeidsnotat om opplysningskontorenes påvirkning på norsk matkonsum. Ved hjelp av prosjekter slik som «Kokeboka mi», med en prislapp på 18 millioner kroner, har opplysningskontorer for egg og kjøtt etablert seg i det norske skoleverket med opp­ skrifter hvor blant annet grønnsakssuppen inneholder kyllingfilet. Kokeboken er gratis for skolene som får den. Jeg var blant en av elevene som fikk koke­boken på barneskolen. Alle oppskriftene uten kjøtt (les: det var ikke mange av dem), inneholdt egg. Til og med smoothien.

Opplysningskontorene får sine midler gjennom omsetningsloven. Denne loven krever at norske bønder skal betale en avgift til opplysnings­ kontorene for kjøtt, egg og meieriprodukter.

Videre driver opplysningskontorene reklame for kjøttet, egget og meieriprodukter. Hvis folkehelse­ meldingen sier at et kuttet inntak av kjøtt kan hjelpe med å nå helsepolitiske og klimapolitiske mål, hvorfor pumper staten inn penger i opplysningskontorene da?

RØYKELOVENS SUKSESS Så var det denne røykeloven. Hva har røyk med kjøtt å gjøre? Det er ikke til å legge skjul på at røyke­ loven har spilt en stor rolle i holdningsendringer

KULTUR

i den norske befolkningen. Denne holdnings­ endringen kunne vi trengt rundt våre holdninger til inntak av kjøtt også. Et vanedannende og velsmak­ende stykke mat som skjuler 18 % av de globale klima­gassutslippen og økt risiko for både kreft og hjerte- og karsykdommer. Samtidig skal vi også være realistiske.

SANNHETEN ER …

Kjøtt har ikke på nært hold like kreftfremkallende verdier som røyk har. Cancer Research Insittute i England kan rapportere om at til tross for at 86 % av alle tilfeller av lungekreft kommer fra tobakk, forekommer kun 26 % av tilfellene til endetarmsog tykktarmskreft av kjøtt. Sannheten er at det er ikke bare kjøtt som skaper kostnader til et helsesystem; all risikofylt aktivitet skaper ekstra belastning. Hvor skal vi stoppe da?

HVA SIER DA LARS? Jeg sendte en mail til Lars Svendsen for å høre hva han tenkte om denne begrensingen på kjøtt.

Svaret var raskt og kontant; et kjøttforbud er helt urealistisk i dagens Norge. Han utdyper:

Et forbud ville nok heller måtte være et forbud mot produksjon av kjøtt, enten fordi produksjonen har så alvorlige miljøvirkninger eller fordi kjøttproduksjon er i strid med rimelige hensyn til dyrevelferd.

Det første alternativet, miljøargumentet, vil nok neppe holde fordi vi tillater så mye annet med en verre miljøprofil, og det ville i så fall heller være snakk en miljøavgift på kjøttproduksjon. Da gjenstår det siste: At kjøttproduksjon må forbys fordi det er uforenelig med rimelige hensyn til dyrevelferd.

Jeg oppfatter det siste som det mest plausible forsvaret, men det er nok helt sjanseløst politisk.

Til tross for hva Lars Svendsen tenker, har jeg troa.

Det finnes nok lite grunnlag for at vi klarer å fase ut kjøttet fra middagstallerkenen, men det er på høy tid at vi tar en oppvask med våre egne spisevaner.

Det skylder vi både helsa og miljøet vårt å gjøre.

Restriktiv lovgivning er både upopulært og radikalt; er det mulig for oss å kunne innføre en røykelov på eget kjøkken?

17

KULTUR

Hvor ble det av

Kultureliten?

TEKST Isak Jørgensen ILLUST. Ingvild Hauglid

Endelig er våren her, og ser man utover det norske kulturlandskapet ville man kunne bevitne at den blomstrer selv i de minste hjem. Underholdning og konserter streames på nett, og i stuen utforsker man sitt kunstneriske potensial. Ved første øyekast kan man nesten se et samfunn som har blitt klasseblindt, og glemt hva som tidligere skilte dem. At vi nå er forent gjennom kunsten, krisen og skjermen. Det er lett å glemme forskjellene når alle tilsynelatende sitter i samme båt, for selv om det kanskje ikke ser sånn ut, så er Norge klassedelt.

Man kunne ha stilt seg selv spørsmålet om det i hele tatt finnes noen omfattende eliter i Norge.

18

Slik som i alle andre land, så har vi et klasseskille her også. Det er derimot et betimelig spørsmål å stille når de her til lands er usynlige. Vanskeligst er det muligens å finne den kulturelle elite, spesielt krevende blir det når den kulturelle kapitalen ikke står loggført et eneste sted. Så hvem består egentlig denne eliten av, og hvor finner man dem?

For å få kartlagt klasseinndelingene i Norge i dag, så må man sette det i et historisk perspektiv. Drar man til sent på 1800-tallet, og det tidlige 1900-tallet var elitene mye mer synlige. Flere medlemmer av den norske kulturelle elite samlet seg da for intellektuell diskurs ved Grand Café, der

KULTUR

stamgjestene var blant annet Ibsen, Munch og Krogh. Disse store forfatterne og velkjente kunstnere var også delvis del av overklassen eller øvre middelklasse. Til en viss grad kan man si at flere av elitene overlapper. En dannet oppvekst forutsetter en økonomisk bakgrunn. Det kan godt hende at man fortsatt finner noen viktigperer ved Grand Café i dag også, men ingen av de vil selv hevde at de er en del av en elite. Har det vært en sosial reformasjon siden den tid? Ikke akkurat, men likhetsidealet har steget fram, og den sosiale kontrollen arresterer enhver som bryter den. I dag anser man nesten ordet «Elite» som et banneord, dette er trolig grunnet av det voksende likhets­idealet.

Som følger av dette ser vi at flere av de som tilhører de øvrige klassene frasier seg elite-tittelen, og fornekter sitt eget privilegium. Store deler av dagens kulturelle elite er fragmentert, og derfor ser man ingen større forsamling, men heller flere små grupper. Derfor finner man de ikke på noen faste møteplasser, men heller forflytter de seg stadig fra kafé til vernissage. På grunn av at de er fragmentert, og man heller ikke ser de samlet under samme tak, blir det noe vagt å kunne peke ut noen som et medlem av denne eliten. Det er derimot familienavn, status og et større nettverk som til en viss grad binder de sammen og utgjør det man kaller den kulturelle elite.

Jeg har laget en liten liste med et par kjennetegn, slik at du kan male deg et bilde av hvem de er.

Man kan argumentere for at den kulturelle eliten er ikke del av noen økonomisk klasse, men består kun av de mest frisinnede og kunstneriske innbyggerne. Den norske kulturelle elite er ikke ulik noen andre eliter, den er nepotistisk ned­arvet og er ikke betydelig mer sosial mobil enn for eksempel overklassen. For å få gjennomslag på den kulturelle scene trenger man tid, nettverk og navn.

Den kulturelle kapitalen har man nedarvet fra sine ressurssterke foreldre samt med det prestisjefylte etternavnet.

Min teori er at etterhvert som man har avfeid sin egen elitestatus, begynner man selv å tro at man har endt opp på toppen av egen innsats. At dagens eliter har svært lite innsikt i sitt eget privilegium er noe som kan være farlig. Gjennom en dannet oppvekst som mange innad i denne gruppen får, vil de ende opp mer kulturelt kompetente enn de fleste av oss. Dette i seg selv er ikke ideelt, men heller ikke det som gjør det farlig. Faren er at ved tap av

innsikt vil dette klasseskille framstå som naturgitt, noe som gjør at vi vil se en sosial stagnasjon og forskjellene vil øke. Drittslengingen som vi ser i dag mellom de «lavkulturelle» og de «høykulturelle» vil bare fortsette, og distansen mellom dem vil bare øke. Det er digg å ha noen å hate, og på sett og vis er det ingenting som er så samlende som det; untatt det å faktisk stå sammen.

At eliten gjør seg selv synlige igjen, er det første steget mot å oppnå et mer samlende og åpent samfunn. Begge parter må arbeide sammen for at den kulturelle scene skal være for flere, og ha rom for alle. Vi kan ikke lenger bare framstå som like, men heller ha det som et mål som vi skal arbeide mot.

SJEKKLISTEN 1

Hvit.

2

Sært hodeplagg, en slager er jo bereten

3

I forelesning finner man de gjerne med en stor notisblokk. Desto mindre den er, jo større … du skjønner denne.

4

Kordfløyelbukse, lave Dr. Martens, trenchcoat, svindyre briller og har som regel lagt igjen mobilen hjemme

5

Tar gjerne naturvin med til lesesirkelen

6

Vokste gjerne opp i en velmøblert villa, men flyttet ut til en betalt, velmøblert, men «jordnær» leilighet da de skulle studere på KHIO.

7

Er på en måte i slekt med Edvard Munch

8

Gikk på Steinerskolen

19

KULTUR

ET SAMISK INNTOG I POPKULTUREN Det eneste jeg kan huske av kulturelle samiske innslag fra barndommen var da The Blacksheeps vant MGPjr i 2008 med låten «Oro Jaska Beana», og et kvarter med Mánáid-TV før Barne-TV begynte klokka 18. Er den generelle norske befolkningen kulturelt underernærte når det gjelder samisk kultur?

TEKST Malin Hannesdatter Sunde ILLUST. Julie Larsen

En bevegelse rører seg. Den er blå, gul, rød og grønn. Den yngre samiske generasjonen ønsker å ta tilbake kulturarven og vise at de er stolte av å være samiske. Flere har byttet til sitt gamle slektsnavn som ikke er blitt brukt på generasjoner.

Andre ikler seg sin tradisjonelle kofte, også kalt gákti på nordsamisk, og er ikke redde for å dra på skolen, butikken eller poste et bilde på Instagram.

Sametingets valgmanntall har passert 18 000, det høyeste noensinne! I 2018 joiker Ella Marie Hætta Isaksen seg til seier i det populære NRKprogrammet «Stjernekamp». Ett år senere sanker den norsk-samiske musikkgruppen KEiiNO inn flest stemmer blant Eurovision-publikummet med låta «Spirit in the sky», og åtte måneder senere kommer Disney-filmen «Frost 2» med inspirasjon hentet fra Sápmi. Filmen skal dubbes til en nord­ samisk versjon, som har vært svært etterlengtet, da det nesten ikke finnes filmer på dette språket.

Kort oppsummert har det vært en enorm positiv utvikling, og forhåpentligvis vil flere dører stå åpne for flinke samiske kunstnere.

Samiske innslag i popkulturen har kommet for å bli, samtidig må vi ikke glemme at det fort­ satt er mange i dette landet som har lite kjenn­ skap og interesse i samisk kultur og historie. I den anledning har jeg håndplukket noen kultur­ elle perler som fortjener mer oppmerksomhet.

Forhåpentligvis vil de være med på å knuse noen fordommer og øke interessen for samisk kultur.

SÁPMI PRIDE Man blir ekstra sårbar som en minoritet i en minoritet. Flere samer har beskrevet det som

20

problematisk å stå frem som homofil. Dette kan skyldes tradisjonelle kjønnsroller, og at kristen­ dommen har en sterk posisjon flere steder i nord.

Siden 2014 er det blitt arrangert en årlig pride parade i ulike byer i Sápmi. To år senere uttaler sokneprest Bjarne Gustad til Altaposten at han ikke ønsker å vie homofile og at de må kjempe mot «følelsene og synden». Motreaksjonen ble å flytte den planlagte paraden fra Enare, Finland til Kautokeino, der sokneprest Gustad bor. Det er slike tilfeller som viser hvor nødvendig det er med et initiativ som Sápmi Pride, som setter dis­ kriminering av skeiv urbefolkning på dagsorden.

I år vil paraden trolig ikke finne sted fysisk, men arrangørene melder at de er i gang med å utvikle et digitalt alternativ.

NRK DRAMAS NYE STORSATSING Det er på høy tid med en ny samisk dramaserie.

Den forrige store seieren, «Ante», ble laget på 70-tallet, nesten 50 år siden! NRK har annonsert at de er i gang med å utvikle det som skal bli en ny samisk storsatsing på linje med Heimebane og Lykkeland. Executive produsent i NRK Drama, Marianne Furevold, var med å skape suksess-serien SKAM. Nå er hun i gang med å utvikle flere pro­ sjekter sammen med NRK Sápmi og Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI), som forventes å være ferdig i 2023.

«Jeg lærte mye av tiden i SKAM, og en av de viktig­ste erfaringene jeg har tatt med meg er at man må gjøre innsiktsarbeid og research i det miljøet og med de menneskene man vil fortelle noe fra og om. Man må gå ut og snakke med folk.

KULTUR

Det er utrolig spennende og på høy tid at vi får se en serie med forankring i den samiske kulturen.» sa Marianne Furevold da jeg spurte om hennes tanker rundt den nye serien.

→ Sápmi er en nasjon innad Norge, Sverige, Finland og Russland → Flest samer bor i Norge.

FØRSTE SAMISKE DESIGNER TIL MOTEUKA Smykkedesigneren Lill-Eli Jørgensen-Dahl med merket «LilleLi», blir den første samiske desig­ neren til å bidra under Oslo Runway. Designeren kan også melde at de siste årene har hun opplevd en stigende interesse blant folk som ønsker å pynte seg med samisk design, plagg eller smyk­ ker. Det er nærmest en skandale at en samisk designer ikke har blitt invitert til moteuken før 2020. Motebransjen er gjerne en falsk glamorøs affære, men likevel er det de som legger føringer for trender og idealer i samfunnet. Ved å inkludere flere personer med minoritetsbakgrunn, vil det være med på å kultivere aksept og nysgjerrighet, samt gjøre catwalken hakket mer mangfoldig.

→ De samiske språkene som brukes i størst grad er nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. I tillegg arbeides det for å ivareta de 12 andre samiske språka, også i form av skriftspråk.

Håper at dette vekket en liten interesse hos deg som leser dette. Undertrykking av samer ligger som et åpent, men glemt sår i Norges historie.

Det minste vi kan gjøre er å anerkjenne samiske interesser, ivaretakelse av områder og gi mer plass til å være både norsk og samisk. Samisk kultur og historie er også en del av norsk kultur og historie, det må vi ikke glemme.

VERDENS VIKTIGSTE KUNSTUTSTILLING Documenta er en internasjonal kunstmønstring som arrangeres hvert femte år i den tyske byen Kassel, og regnes som en av de viktigste begiven­ hetene for samtidskunst. Urbefolkning og klima har vært to sentrale tema på Documenta, og i 2017 sørget seks samiske kunstnere for rekord­ stor norsk deltakelse under mønstringen. Joar Nango var en av kunstnerne som stilte ut, og omtales som en av Norges mest interessante og relevante kunstnere de senere årene. Han skal stille ut et bestillingsverk i Bergen Kunsthall i for­ bindelse med Festspillene til høsten, noe som er absolutt verd å få med seg om man er i området.

KEIINO MED NY LÅT Den norsk-samiske popgruppen kom nylig ut med låta «Black Leather», som ikke kan beskri­ ves som noe annet enn et fyr­ verkeri! Musikkvideoen byr på lettkledde queers i skinn, lær og kinky klær med et hint av joik. Selv sier gruppen at «Black Leather» portretterer en fremtid hvor kjønnsidentitet er flytende, og er en hyllest til klubbscenen i Berlin; ikke det første jeg hadde forventet av en gruppe som har vunnet Melodi Grand Prix. Dessuten er det trolig den første pop-bangeren til å inkludere tradisjo­ nell sang fra to urbefolkninger: samisk joik og inuittisk strupesang.

21

KULTUR

Italiens supporterkultur:

LIDENSKAP, POLITIKK OG KRIMINALITET

22

KULTUR

Når lidenskapen blir et dekke for ekstremisme, kriminalitet og skitne avtaler, kunne man kanskje like gjerne vært foruten?

En av de mest forslitte analogiene i sportsverdenen er den mellom fotball og religion. Stjernespilleren er profeten, stadionet er gudshuset og supporterne er menigheten. Som regel er både religion og fotball speilinger av samfunnet det utspilles i, men sjelden er det mer treffende enn i Italia. Til tross for et rykte preget av glisne tribuner, nedslitte stadionanlegg og kjedelig fotball, har italienske fotballklubber blant Europas mest lidenskapelige og lojale supportere. Historien har vist at dette ikke bare er positivt.

Det er over sytti år siden Italia var et fascistisk diktatur, men det betyr ikke at ideologien er død og begravet. Syngende på arenaenes billigste plasser, i de karakteristiske curva-ne, finner man ultras-gruppene. Dette er de mest hardbarkede supporterne, de som er villige til å sloss for sitt lag og sin by, men som ikke går av veien for å trakassere egne spillere. Ofte har gruppene også en politisk slagside. Et anslag gjort av The Guardian estimerer at av nesten 400 italienske ultras-grupper er 40 uttalt ny-fascistiske, mens 20 er venstre­radikale.

Hovedstadsklubben SS. Lazio lar en ørn, et mye brukt fascistisk og nazistisk symbol, fly en æresrunde under taket på arenaen før hver hjemme­ kamp. Lazios ultras-grupper har nesten for årlig vane å bli bøtelagt for fascistiske og rasistiske bannere og tilrop. Da den nederlandske spilleren Aron Winter, med muslimsk far og jødisk mor, ble signert i 1992, tagget Lazio-ultras «winter raus» utenfor treningsfeltet. Taggingen var en vri på Nazi-Tysklands brettspill for barn, «Juden Raus», der målet var å deportere jødiske brikker til «ansamlingssteder».

fotballtribuner. Samtidig banker migranter på SørEuropas dører og Matteo Salvini, som ikke ser noe galt i å låne sitater fra Mussolini, er Italias mest populære politiker. Det er ikke noe mysterium at slike holdninger finner vei til fotballtribunene.

Måten klubber og forbund har håndtert problemet på er derimot vanskeligere å forstå. På engelske fotballstadioner blir supportere kastet ut av arenaene på livstid om de utsetter andre for rasisme. I Italia forsøkte fotballforbundet å øke bevisstheten rundt problemet gjennom en antirasismekampanje.

Kampanjen gikk ut på å henge opp malerier av aper malt i de ulike klubbenes farger.

TEKST Yngvar Gotaas Bonde ILLUST. Silje Løvli Lorentsen

Et annet nokså særegent aspekt ved den italienske fotballen så vel som resten av det italienske samfunnet, er de diffuse skillene mellom det kriminelle og det lovlige. Det er ikke kun i Italia at ultras-grupper bedriver kriminalitet. At klubbene samarbeider med dem er en annen sak. Da Juventus, Italias største fotballklubb, søkte om å bygge en ny arena på begynnelsen av 2000-tallet, så klubbledelsen seg nødt til å kjøpe ultrasgruppenes lojalitet. I bytte mot ro på tribunene, skulle Juventus’ ultras-grupper få et visst antall kampbilletter de kunne selge fritt på svartebørsen.

Saken ble ikke bedre da det viste seg at en av de involverte ultras-gruppene samtidig ble finansiert av en mafialeder fra Calabria. Resultatet var en anklage mot Juventus-ledelsen, som i hovedsak gikk ut på at de hadde samarbeidet med kriminelle organisasjoner, inkludert den calabriske mafiaen.

Sammenvevingen av det lovlige og ulovlige, det politiske og det sportslige, fører til en slags dødelig cocktail for italiensk fotball, bokstavelig talt.

Flere mennesker har mistet livet som resultat av ultras-gruppenes konflikter. Lidenskap på tribun­ ene er noe av det vakreste ved fotballen, spesielt i Italia. Men når lidenskapen blir et dekke for ekstremisme, kriminalitet og skitne avtaler, kunne man kanskje like gjerne vært foruten?

De siste sesongene har det blitt rapportert om en økning i tilfeller av rasisme på italienske 23

MENING

NM I SYMPATI På Facebook blir janteloven slått i stykker av «lik-og-del»-konkurransar, men ser likevel dagslys i ein ny form. Berre at denne gongen har vi det aller best når vi har det verst.

Du skal ikkje tru du har det noko verre enn oss. Er behovet for å skilje oss ut med sympatihaustande forteljingar eit paradoks?

24

MENING

Gro Harlem Brundtland sa ein gong at det er typisk norsk å vere god. Noko ein høyrer minst like ofte er at vi nordmenn er eit kaldt folkeslag. Vi sit på annakvart sete på bussen og bruker helst ikkje ord når vi skal av. Vi er vanskelege å bli kjent med, så om du til dømes er utvekslingsstudent i Noreg, kan du ikkje forvente å få nokon norske venner med det første. Eventuelt kan du tømme alle sparekonto og selge aksjer for å få råd til ein øl eller to på byen.

Trass våre stramme ølprisar (nesten like stramme som munnen din når du ser ein bekjent på gata), har vi ein alkohol- og fyllekultur som inneber russe­tid, fadderveke, dagsfylla, vinkveld, vors, nach og alt deretter. Då blir vi like pratsame som ein gjennom­ snittleg amerikanar. Det er likevel ikkje nødvendigvis slik at ein er heilt avhengig av alkohol for å kunne opne seg om det nære. Har du profil på Facebook, har du sikkert sett det ein eller annan gong; «lik og del»-konkurransar, eller det eg tenkjer på som NM i sympati.

namn, snakke med framande eller dele passord med nokon. I dag lar ein sjukdom i nær familie, indre kjensler og barns privatliv vere eit lodd i ein evig hunger som grunnlag for at ein fortener denne fruktkorga meir enn nokon andre.

Er du ikkje for ung til å faktisk bruke Facebook aktivt er det framleis håp for deg. Du har likevel ein sjanse til å kvalifisere deg til NM i sympati.

Utanom det som står nedskrive i Norges Lover, Kardemommeloven og vettreglar av type fjell og nett er det ikkje så mykje anna enn janteloven som kan hindre deg i å sende inn ein søknad til Norske Talenter. Eit TV-program som på mange måtar har blitt inspirert av våre amerikanske onklar. Utanom sjølve rammeverket, altså at ein har eit talent, er det òg ein del av spelet å kunne fortelje ope om det aller meste, og helst skal det vere trist. Sjølvsagt skal det vere trist. Det er eit eller anna underfundig med å vere del av eit samfunn kor ein ikkje vil spørje ein framand om han kan flytte seg på bussen, men ein konkurrerar i å ha det aller verst i verdas beste land.

Sjølv om vi allereie har vunne i livets lotteri ved å vere norske statsborgarar og ha raudt pass, har det òg gjort at vi får tid til å tenke over alt som er feil og fælt. Absurd nok er kanskje behovet for å skilje oss ut med sympatihaustande forteljingar i denne noregsmeisterskapen òg eit paradoks? Det er er på den eine sida eit slags opprør mot janteloven å kunne dele opplevingar som til dels er det motsatte av skryt. Samstundes er det eit snev jante­lov i at det er om å gjere å ha det verst mogleg. Du skal ikkje tru du har det noko verre enn oss.

TEKST Paula Jee Ullaland ILLUST. Hogne Gran Elvestad

Absurd nok er kanskje behovet for å skilje oss ut med sympatihaustande forteljingar i denne noregsmeisterskapen òg eit paradoks?

Er det noko vi nordmenn likar, så er det ting som er gratis.

Trass i ein sterk velferdsstat, er det få ting som får hjerterytmen og tastefingrane opp i maks hastigheit som moglegheita til å vinne eit påskeegg frå lokalbutikken, eit ullsett frå Kari Traa, eller eit gåvekort til ein lokal kafé i Hallingdal du aldri kjem til å besøke. Det er jo eit slags paradoks akkurat dette. I eit samfunn der janteloven herjar, kor ein helst ikkje skal skilje seg ut eller tru ein er noko, har det gått sport i å ha det verst. I motsetnad til andre sosiale medium der det perfekte liv med vener, solnedgongar og ferieturar står i fokus, er Facebook eit mekka for klagesong. Då eg vaks opp var nettvett dei nye fjellvettsreglane. Streng beskjed om å aldri dele

25

MENING

ANGSTENS LYSE SIDE Kjære deg som trenger dette brevet.

TEKST Vilde Jørgensen ILLUST. Ingvild Hauglid

Angst er dessverre en utbredt lidelse, også blant oss studenter som ikke egentlig har tid til det. Ofte kommer den og ødelegger akkurat når det passer minst – rett før eller under eksamen, i forelesning, på en fest, på jobb når du står med en kunde eller når du er hjemme alene og ingen kan hjelpe deg.

du da er for andre med psykiske lidelser, nettopp fordi du er en av de få som kan sette deg inn i andre sin situasjon. I tillegg vekkes omsorgen i deg når du faktisk kan føle på andre sin smerte.

Gir du av omsorgen din når noen sliter vil du også få omsorg tilbake den dagen du selv trenger det.

Angst er ofte en irrasjonell og overdreven frykt som utløses av stress eller som til og med utløses av noe du ikke vet hva er, og den setter seg dypt i kroppen. Angsten kan vise seg som en jevn murring av frykt som gjemmer seg mellom tankene dine.

For noen kommer den også i doser av panikk og tar med seg både svetting, høy puls og hyperventilering på veien.

En ofte glemt egenskap hos mennesker med angst er store mengder kreativitet. Foruten at man kan bli mer kreativ på den kunstneriske måten, snakker jeg om evnen til å på en og samme tid tenke på alle mulige forferdelige scenarioer som kan skje med deg, og enda litt lenger enn det. Det kan ta dager og år men dette kommer det etter hvert mange gode historier ut av. Å le av sine egne frykter er ikke alltid lett, men det kan være med på å skape en deilig distanse til problemet som igjen tar vekk de verste stikkene.

Likevel er ikke angst bare et mørkt hull. For å vise at det er lys i tunnelen, for dem som trenger det, vil jeg gjennom punktene nedenfor beskrive noen selverfarte lyspunkt. Dette er punkter som har kommet tydelig fram og hjulpet meg og andre både når man sitter midt oppi dritten, eller i etterkant når det er lettere å tenke klart.s Først og fremst: ikke alle med angst har en underliggende frykt for å dø. Er du likevel en av oss, er dette et godt bevis på at du er glad i og setter pris på livet ditt til tross for diverse demoner. Ikke nok med det, man kan også få angst på vegne av de man er glad i. Om frykten kommer av at noe skal skje med dem, eller du ikke ønsker dem påkjenningen av at noe skulle skje med deg, er det uansett et tegn på at du setter pris på de rundt deg– som alltid er en veldig fin ting.

Mange har vanskelig for å forstå seg på psykiske lidelser hvis de ikke har opplevd det selv. Veldig frustrerende for deg, men tenk på hvilken ressurs 26

Det siste og kanskje viktigste poenget å tenke på er takknemlighet. For alle de dype dalene man skal ned i, må det være tilsvarende mange topper å komme opp til. De gangene det skjer noe spesielt gøy eller det bare er en sånn dag man ikke er spesielt redd for noe, blir ofte enda bedre enn du hadde trodd. Lykken føles mer intens, håpet er sterkere og roen tar kontroll over kroppen. Ingen dager er så god som disse og nettopp da kommer takknemligheten frem i lyset. Takknemlighet for trygghet og livet.

Forhåpentligvis klarer du å hente frem et av disse punktene på en dag du trenger det som mest og bruke det som en hjelp. Hvis derimot ingen av disse resonnementene er brukenes for deg, så hjelper det kanskje å tenke på at du uansett ikke er alene om det, og at i mange tilfeller kan riktig behandlet angst forsvinne. Det har jeg selv erfart.

MENING

Angsten kan vise seg som en jevn murring av frykt som gjemmer seg mellom tankene dine

27

MENING

28

MENING

WHITE SAVIOR Mennesker flest har et behov for å hjelpe andre. Det være seg naboen, hun søte gamle damen på butikken som er dårlig til bens, eller de som bor i deler av verden der godene er tydelig feilfordelt. Det er sant at man som borger i et av verdens rikeste land bør vie noen tanker til hvor bra vi har det, men det må virkelig diskuteres hvem en ensformig fremstilling av livet i utviklingsland egentlig hjelper.

White Savior-begrepet referer til hvordan mange mennesker, da gjerne hvite og rike med Instagram på slep, drar på reiser til utviklingsland for å drive bistandsarbeid. Det å jobbe for å hjelpe mennesker rundt om på kloden til å forbedre levevilkår er i utgangspunktet en veldig bra ting; problemet er derimot den «hjelpen» som tilbys. Det er nesten utelukkende hvite, velstående mennesker som drar på kortvarige besøk til landsbyer med mørkhudede, fattige mennesker som tilsynelatende trenger hjelp.

Det postes bilde etter bilde av stakkars lille Isah på

åtte år som grunnet foreldrenes altfor tidlige død må ta vare på søstrene sine i en avsidesliggende landsby i Rwanda, og som daglig må gå hele to mil til sammen bare for å hente vann. Ved siden av Isah i dette bildet finner du gjerne Mariell: en norsk, hvit influenser og treningsguru som i betalt samarbeid med hjelpeorganisasjonen Plan ønsker å vise sine 150 000 følgere på insta at man slettes ikke har det like godt i verden utenfor Skandinavia.

Mariell holder rundt lille Isah mens hun gråter over hvor dårlige hus alle barna i landsbyen bor i, og

TEKST Emilie Flønes ILLUST. Silje Løvli Lorentsen

29

MENING

Det er først og fremst hvite mennesker som oppnår noe ved denne typen bistandsarbeid, nemlig en bedre samvittighet over å være et bortskjemt menneske trygler alle sine fans om å bli Plan-fadder slik at sånne som Isah en dag kan få innlagt vann, rene klær, og kanskje også en iPhone?

Det er først og fremst hvite mennesker som oppnår noe ved denne typen bistandsarbeid, nemlig en bedre samvittighet over å være et bortskjemt menneske. Mariell er helten som tar et avbrekk fra sin travle hverdag med Tik Tok-danser og rabattkoder på Lyko, for å reise ned til et utviklingsland som sårt trenger hennes omtanke og penger, og oppfattes derfor som et utrolig uselvisk og samfunnsengasjert individ. Mariell ønsker bare å hjelpe, og vil i likhet med en rekke kjente fjes med stor tilhengerskare vise hvordan andre har det i verden. Det bør imidlertid diskuteres om influensere og kjendiser ville tatt turen med Plan i hælene til blokka i den dårlige delen av Oslo der flere unge lever i familier med lav inntekt og kjørt samme opplegget. Mariell ville ikke holdt oppe lille Torkil som venter på å bli utplassert i fosterfamilie og sagt «se på søte fattige gutten – han er fattig han!», hvorfor skal det da være lov å gjøre dette med Isah? Det er riktig å påpeke at Norge og Rwanda er to vidt forskjellige land med ulik historie og kultur, men dette betyr ikke at barns personvern skal gå rett i glemmeboka. Jeg tviler sterkt på at Isahs privatliv ble tatt hensyn til i Mariells sponsa Instagraminnlegg, og jeg trenger ikke lete langt for å finne flere eksempler på at sunn fornuft og hensyn til andre har blitt trumfet av behovet for å fremstille seg selv som en reddende engel fra Vesten.

Et gjennomgående problem er at mange ikke anser «White Savior»-fremstillingen som ensporet eller direkte ødeleggende. De få som gir konstruktiv kritikk til influensere på digitale «redde verden»-tokter blir møtt med anklager om å være trangsynte og hatefulle. Motviljen til å innse at man har gjort feil spolerer sjansen for å skape en vedvarende forskjell i hvordan man ser på utviklingsland, og dette går spesielt utover verdens 30

nest største kontinent. Afrika består av 54 land som hver har sin unike historie, kultur, og sosioøkonomiske situasjon. Helt siden kolonitiden har Vesten bidratt til et ensformig og feilaktig inntrykk av at Afrika er et stort fattigmannskollektiv som trenger at utenforstående kommer og ordner opp for dem.

Dette er en enkel illusjon å binde seg til, men det er på tide å lære av historien. SAIH, Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond, er en av organisa­sjonene som arbeider for å endre denne utbredte holdningen gjennom sin kampanje Radi-Aid. Det å tilegne seg kunnskap om hvordan utviklingsland gjennom politisk endring kan oppnå høyere levestandard er ufattelig mye mer bærekraftig enn å opprettholde stereotypien av fattige mennesker som passive mottakere av hjelp fra vesten.

Isah på åtte år fra Rwanda tjener ingenting på å bli stakkarsliggjort på nett av Mariell. Dersom hun virkelig ønsker hjelpe, må hun slutte å sette seg selv i sentrum av global skjevfordeling!

KULTUR

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O

31