MENING KÅSERI
Hvordan scrapbooke seg gjennom sorgen «Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens», sa Per Fugelli.
TEKST Ingvild Sørnes ILLUST. Frida A. H. Strømme
28
Fugelli leverer det brutale budskapet i nydelig gaveinnpakning, og ethvert forsøk på å hoppe etter han ville vært en utakknemlig oppgave. Dette i kombinasjon med det sørgelige faktum at det har vært en markant nedgang i boksalget i Norge i 2019, gjør at det potensielle hoppet etter Fugelli i større grad begynner å ligne en garanti for kræsjlanding. Tiden har kanskje kommet for å foreslå både en annen tilnærming og form til temaet døden. Jeg er ikke sponset av Panduro, men ønsker å være først ute med å slå et slag for scrapbooking. Dette kommer jeg tilbake til etter hvert. Døden er vanskelig, generelt. Sorgen er vanskelig, individuelt. Når noen man kjenner sørger, strekker man som støttespiller ut en hånd. Du står ikke i en båt med en mann over bord og vurderer om du skal kaste ut livbøyen. Likevel er rollen som støttespiller i en sorgprosess litt som husvasken – vanskelig å gripe an. Fordi sorgen kommer i så mange former og fasonger, kan følelsen av utilstrekkelighet være vanlig for mange. Noen ganger er man ferdig sørget lenge før det triste skjer. Andre ganger kommer den lammende sorgen. Den som slår deg i kne og gir deg pustebesvær. Så har man sorgen over å miste noen som ennå er der, hvor typiske bivirkninger er å sitte igjen med saltsmak oppi cheeriosene og høre
på Love Hurts av Nazareth til frokost. Jeg studerer ikke markedsføring og ledelse på BI, men mener å påstå at jeg har avdekket et behov som markedet ikke dekker. Det kunne vært høyst aktuelt å ringe en venn, og høre med selve gudene av bruksanvisning, Kamprad og IKEA-kompani, om det ikke finnes behov for en liten veiledende brosjyre for sørgende og deres pårørende. Hvordan skal man best mulig bistå noen som skal ha bisettelse for en de er glad i? Første punkt i å være en venn i sorgen etter et dødsfall, er å stille opp i begravelse. Ikke at det er en konkurranse, men jeg har et nevneverdig antall begravelser å vise til på CV’en selv. Nylig gikk jeg til innkjøp av et par sko med hovedhensikt å benytte i begravelser. Vet ikke om det sier mest om hvor trist livet er, eller om min trang til å være godt forberedt. Likevel er jeg ikke en til å påstå at man får et mer normalisert forhold til døden av den grunn. Det går nærmest ikke an, da hele konseptet døden baserer seg på et element av overraskelse. Hadde Døden AS hatt en egen facebookside, ville åpningstidene vært «ubeleielige tidspunkt». Senest to sommerferier siden holdt jeg på å miste flyet mitt til København grunnet funn av en død fugl i hagen og følgende begravelse som jeg, som eneste tilstede i min husholdning på gitte tidspunkt, følte jeg måtte holde.
