Samviten 2019 (vår)

Nr. 1 2019

SAMVITEN Studentmagasin for Det samfunnsvitenskapelige fakultet

SAMVITEN PRATER MED

PROFESSOR RAKNER

Vyer om Bergen og verden. Side 02

SALIG ENSOMHET

Silent disco: alenefest i fellesskap. Side 12

FLAT JORD OG FORNUTFTENS DEVOLUSJON

Lever vi på en MiniDisk? Side 22

SAMVITEN Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Bergen Fosswinckelsgate 6 5007 Bergen 555 82 440 info@samviten.no www.samviten.no

INNHOLD 01

Utgitt med støtte fra SV-fakultetet TRYKK Bodoni

FORSIDEILLUSTRASJON Emmelie Salomonsson GRAFISK UTFORMING Maren Rørvik

Leder: En litterær Twistpose

SAMFUNN 02

Samviten prater med professor Lise Rakner

06

Fra levra til ørene

08

Logisk nok?

10

Redaksjonen anbefaler: Godt og blandet

ANSVARLIG REDAKTØR Ingvild Sørnes SAMFUNNSREDAKTØR

SOME-ANSVARLIG

Nora Brendbekken

Martine Greve

KULTURREDAKTØR

ILLUSTRASJONSANSVARLIG

Anna Olivia Sundsli

Frida A. H. Strømme

WEBREDAKTØR

REDAKSJONSMEDLEM

Ingrid Herud

Torstein Bøe

ØKONOMIANSVARLIG

FOTOGRAF

Welat Akman Westrheim

Ingrid Herud

KULTUR 12

Salig ensomhet

14

”Aldri har vi vært rikere, aldri har

det vært styggere rundt oss!”

16

Novelle: Chance Eau Tendre

20

Oppskrift: Fylt papirka

MENING SKRIBENTER

ILLUSTRATØRER

Anna Olivia Sundsli

Agnes Enger Guttormsgaard

Ingrid Borvik

Aleidis Skua

Ingvild Sørnes

Birgithe Solstrand

Jakob Amundsen

Emmelie Salomonsson

Martine Greve

Frida A. H. Strømme

Nora Brendbekken

Lone Aadnekvam

Nora Marie Mjølhus

Thomas Kaikonen Pettersen

Sjur Selsvik

Trine Louise Ween

Stian Bjørnenak Jenssen Torstein Bøe Welat Akman Westheim

22

Flat jord og fornuftens devolusjon

24

Sosialporno for samfunnsinteresserte

26

Hvordan scrapbooke seg gjennom sorgen

28

En hyllest til lilladamen, et utrykk jeg tror jeg har funnet på.

30

Kortprosa: Ode til våren

32

Avviste illustrasjoner

LEDER

EN LITTERÆR TWISTPOSE Nok et semester er ved veis ende, og det skimtes lys i tunnelen. I disse stressende eksamenstider, la oss ta et kollektivt tilbakeblikk til barndommen og barneselskapets storhetstid. Enhver bursdagsfeiring nådde sitt klimaks mot slutten når man fikk fiske med seg en godtepose hjem. Det er nå tid for oss å gi deg vår godbit. Du har fisket godt- en litterær godtepose.

Med en bukett av nye skribenter og illustratører mikset med noen gamle kjenninger, har vårens magasin litt som Twistposen tatt sikte på å inneholde noe for enhver smak. I over 60 år har Twistposen etablert seg hardt som norsk kulinarisk kulturinstitusjon, og en musespist Twistskål har nærmest blitt en essensiell komponent i et kommunalt møterom.

Ingrid Borvik oppdaterer deg på hvordan denne estetikken har blitt siste Instagram-trend.

Gjennom årenes løp har nordmenn utviklet et svært personlig forhold til Twistposens innhold, og diskusjonen om hvilke Twistbiter som fortjener poseplass kan fort bli stygg. For å sikre en saklig debatt burde godteriaktivister i likhet med bloggere som fronter plastisk kirurgi gjerne følge en Vær Varmsom-plakat.

Martine Greve spør: men hva med podkasterene?

Når bananbiten ble forsøkt fjernet fra Twistsamlingen i 2000, brøt det ut godtestreik i Norge. Politikere som gjør upopulære valg som å fjerne bananbiten fra Twistposen eller Lohengrin fra hyllene, burde være pliktet til å svare ordentlig for seg. Men politikerne er norgesmestere i twist og snor seg unna alle konfronterende spørsmål. Finnes det et behov for å diagnostisere den offentlige debatten? Les intervjuet med en av skaperne bak Logikksjekk.no.

Handlingslammelsen man opplever når myndighetene bestemmer seg for å fjerne favorittbiten din fra Twistposen kan være vanskelig å takle. I vårens magasin gir jeg deg noen utradisjonelle forslag til hvordan å komme seg gjennom sorgen når man har

mistet noe, eller noen, man elsker. Fremfor å spise Twist alene kan Nora Marie Mjølhus anbefale deg å danse nonstop på vaskeriets dansegulv når klokka blir after eight. Alenefest i fellesskap leser du mer om i essayet “Salig ensomhet”.

Til noens lettelse og andres fortvilelse gjorde bananbiten comeback i Twistsortimentet i 2006. Også i vårens Samvitenutgave har vi et fruktig innslag Stian Bjørnenak Jenssen diskuterer hvorvidt “flat jord” teorien er en bananas twist på virkelighetsoppfatningen. For eventuelle motstandere av selvsagte ting som det heliosentriske verdensbildet, vaksiner eller Twist, har vi også en eksotisk godbit fra verdensrommet - nemlig Mars. Mars, april og mai kan du lese mer om i en “Ode til våren”.

Dessverre vet vi ikke hva favorittwisten til professor Rakner er, men i intervjuet med henne kan du til gjengjeld lese om bergenseres kjøreferdigheter, Erna Solbergs nyttårstale og hvem hun anser som europas farligste politiker. Mer politikk finner du i “Sosialporno for samfunnsinteresserte”, som omhandler hvordan det amerikanske presidentvalget ikke lenger dreier seg om politikk, men heller sentrerer seg rundt de ulike kandidatenes karameller.

Som Twistposen har vi også visse klassikere du vet at du garanteres: en oppskrift og redaksjonen anbefaler. Selv om det ikke blir lakris, kan vi love deg et møte med en kjenning i lilla innpakning - nemlig Lilladamen. Torstein Bøe beskriver i sitt kåseri personen alle har i livet sitt men som ingen har et navn på. I likhet med Twistposens nougat har vi også et fransk innslag i vårt sortiment: les novelleforfatter Nora Brendbekkens “Chance Eau Tendre”.

Her er det altså nok av litterære godsaker å tygge på, vel bekomme!

Ingvild Sørnes Ansvarlig redaktør

3

SAMFUNN PORTRETT

TEKST Welat Akman Westrheim FOTO Ingrid Herud 4

SAMFUNN PORTRETT

SAMVITEN PRATER MED

Professor

LISE RAKNER

Jeg venter på Lise Rakner utenfor en av de mange gamle og ærverdige murbygningene på Nygårdshøyden.

Er litt for tidlig ute, men ser plutselig at Rakner kommer smilende oppover bakken. Fotografen slutter seg til oss og Rakner geleider oss opp trappene til kontoret sitt, mens hun sier litt kryptisk at her i huset er det lettere å komme inn, enn ut. Før vi går inn på kontoret lener Rakner seg over gelenderet og peker ned på Stein Rokkans gamle skrivebord. Her er det historie i veggene.

På Institutt for sammenliknende politikk er Rakner kjent som en professor med brennende interesse for fagfeltet sitt og et engasjement som smitter over på studentene. Lise Rakner er også en internasjonal menneskerettighets- og demokratiforkjemper, med forakt for maktmisbruk og urettferdighet. Jeg er her for å få vite hvem Lise Rakner er, hva det egentlig er som engasjerer den frittalende professoren, og hvilke tanker hun har om sentrale samfunnsspørsmål.

BERGENSERE PÅ SPEED, GLIDELÅSKJØRING OG FORKJÆRLIGHET FOR SAMPOL

Rakner er født og oppvokst i Fyllingsdalen, men har i senere år bodd i sentrum. Sett bort fra 5-6 år i utlandet, har hun aldri bodd noe annet sted enn i Bergen.

På spørsmål om hva som er det beste og verste med bergensere, trekker hun frem den bergenske utadvendtheten. «Da jeg hadde et sabbatsår ved Berkeley, oppdaget jeg at californiere er som bergensere på speed! De prater med alle, også i butikken, og sånn er det jo her og. Så reiser du til Oslo og Bogstadveien og prøver å snakke med noen bak disken der - de tror du er smågal», forteller hun, og smiler. Selv om Rakner tydelig er glad i byen sin, finnes det også ting hun er litt mindre fornøyd med: «Det jeg liker dårligst er bergensk kjørestil, all kjip aggresjon kommer ut.

Glidelåskjøring er ingenting for bergensere, de er så sykt aggressive. Det er flipsiden!»

Jeg er veldig nysgjerrig på hva det var som førte Rakner til Universitetet i Bergen, og ikke minst til Sampol. Da jeg spør henne, stusser hun ikke et øyeblikk. Det var Bernt Hagtvet som overbeviste henne om at UiB var det riktige universitetet, og Sampol det riktige fagfeltet.

«Han skulle holde en oppsummeringsforelesning en lørdag morgen. Natten før ble Olof Palme drept i Stockholm. Det var det første politiske attentatet i Norden. Alle hadde sittet oppe natten før og fulgt med. Så møtte vi opp klokken 9 lørdag morgen. Det var fullt hus. Hagtvet la til side manus og holdt en forelesning om sosialdemokratiets utvikling i Norden, helt sånn impromptu. Etterpå gikk vi på studentsenteret og diskuterte hele dagen. Da slo det meg – det er statsviter jeg skal bli».

FORMIDLINGSGLEDE, POLITISK ENGASJEMENT OG PODKAST

Siden forelesningen om Olof Palme den gangen, har Rakner selv blitt kjent som en av SV-fakultetets mest engasjerte forelesere. Hun beskriver relasjonen til studentene som kjempeviktig. «Poenget med en forelesning er at den skal inspirere, og det var det Bernt Hagtvet gjorde for meg. Min drøm er å være sånn for noen. Jeg vil inspirere studentene til å hente ut det beste i seg. Det er det som er rollen til en foreleser.»

Når hun ikke foreleser, hører hun gjerne på podkaster. Rakner beskriver Tusvik og Tønne som terapi, og relaterer seg spesielt til et utsagn fra en episode hvor Tusvik sier følgende om å bli oppfattet som en sinna bitch: «Ja, sinnabitch, jeg skal bare si dere, jeg var kjempeblid da vi hadde rød-grønn regjering».

«Haha, da kjente meg ganske godt igjen.» humrer Rakner. Det kommer tydelig frem at professorens engasjement ikke begrenser seg til studentene. «Jeg kan bli ekstremt forbannet på politikk.» sier hun, og forteller om et sinne og engasjement drevet av urettferdighet, folk som sparker nedover og politikk som

5

SAMFUNN PORTRETT

bare gagner noen. Videre beskriver hun at hun av og til kan bli unyansert. «Slik som under skolestreikdebatten - jeg kunne sparket i TV-en. Det politiske etablissementets latterliggjøring av ungdommer og folks engasjement for noe så viktig. «Jeg blir rasende!» forteller hun.

KONTROVERSIELL GJEST, EUROPAS FARLIGSTE POLITIKER OG VYER OM ET NYTT VESTLAND

Lise Rakners forskningsfelt tangerer blant annet demokrati, menneskerettigheter og globale spørsmål. Hun har klare meninger og en politisk overbevisning hun ikke er redd for å stadfeste, og deler av sin brede kunnskap og forskning også utenfor fakultetssammenheng. I år har Nordiske Mediedager, som Bergen hvert år er vertskap for, invitert tidligere sjefstrateg for Donald Trump, Steve Bannon.

Jeg kunne tenke meg å høre hva Rakner synes om invitasjonen av denne svært kontroversielle personen.

Rakner nøler ikke et sekund. «Det er hårreisende at de har invitert Steve Bannon som representerer en fryktpolitikk og en fordekt rasisme som er alt vi ikke trenger i dag. I gamle dager, før internett, ville det kanskje vært argument for å invitere en som vi ikke visste hva sto for.»

I Bannons verdensbilde er nasjonalstaten under press fra en global-liberal elite som arbeider for økt frihandel og migrasjon. Han hevder at det til syvende og sist er “folket”, den vanlige mann og kvinne, som betaler regningen. Hva tenker Rakner om dette?

«Jeg tror at nasjonalisme og anti-globalisme er kjempeviktige skillelinjer. Spørsmålet er hvor de internasjonale sosialistene ble av, de som kjempet mot global ulikhet? Vi har fått en enorm vekst som følge av globalisering, men hvem har det gagnet? Løsningen er ikke å stenge grenser for flyktninger. Utfordringen er jo roboten, automatisering, og tappingen av det manuelle arbeidsliv. Problemet er jo at sånne som meg ikke har tapt på globalisering. Akademikere og studenter kan reise verden rundt, vi har språk, vi har muligheter. Kanskje ser vi ikke problemene med globalismen. Det er i det rommet der at sånne som Steve Bannon kommer frem. Men det er ikke han vi skal snakke med».

6

Når jeg spør Rakner om hvem hun anser som Europas “farligste” politiker i dag, trekker hun frem Polen som eksempel. «Regjeringen der er kjempeskummel, det foregår en systematisk nedbygging av rettsstaten.» Men det skumleste mener Rakner er politikere som ikke ser hvordan antidemokratiske krefter bygger seg opp. «[...] De som tier og de som ikke tar det på alvor, de som kjører stø kurs og tar inn i seg høyreekstreme krefter. [...]Det er noe med den likegyldigheten som kanskje er det farligste».

Rakners engasjement for et demokratisk Europa og hennes bekymring for en motsatt utvikling er tydelig.

Men er hun like engasjert over den norske regionale utviklingen?

Den norske regjering skal føde et nytt fylke, med termin i 2020. Hva skjer når bølger av hordalendinger og sogninger moses sammen til et nytt Vestland?

Blir Vestland begynnelsen på en ny-vestlandsk selvfølelse?

«Spør du meg, så skulle det vært Hordaland og Rogaland. Det hadde vært en vy! Da hadde du fått et reelt kraftsentrum på Vestlandet, og en million mennesker i en enhet som kunne utfordret den enorme sentraliseringen i norsk politikk. Sogn og Fjordane og Hordaland har enormt forskjellige næringsstrukturer. Det er turisme vi i tilfelle kan utvikle noe på. For meg var det en ‘opportunity lost’, det at du ikke fikk et Vestland som virkelig monnet.

Et Vestland uten Rogaland, hva er det for noe da?».

DA RAKNER SENDTE GUTTENE UT AV FORELESNING OG GISKE-SAKEN

Lise Rakner skapte debatt da hun i 2016 sendte alle Sampol-guttene ut fra forelesningssalen for deretter å stille jentene spørsmål om hvorfor de ikke tok ordet oftere under forelesningen. Rakner forklarer fenomenet delvis gjennom begrepet mikroaggresjon. Men, hva er det egentlig og hvor skiller det seg fra ren frekkhet, eller gode, gamle hersketeknikker?

«Begrepet hersketeknikk kan passe, men mikroaggresjon er handlinger som nesten er umerkelige og som du ikke helt kan gripe fatt i. Hvis du reiser deg opp og sier til meg “herregud, du er fullstendig idiot, du må bare holde kjeft”. Det er rett frem toxic aggression ikke sant? Se på klokken når noen snakker, heve øyenbryn, eller bevisst overse kvinner som tar ordet, sånne ting som du ikke kan ta folk på. Men du merker det, og det påvirker.[...] Man ser det overalt og det er viktig å bli bevisst på at disse mønstrene eksisterer».

SAMFUNN PORTRETT

Over til en snakkis i media som har pågått over lengre tid - Giske-saken. Denne utløste en større diskusjon med ansatser som “gamle gubber” og “middelaldrende hvite menn” som maktgruppe. Er det sånn at «minoriteter teller, men hvite gubber avgjør»?

«Jeg ser for meg at vi kan få en god generasjonsdebatt i Norge. Jeg mener det er helt rimelig å se mønstre, problemet er at det er klare mønstre som ikke nødvendigvis kan tallfestes. Å tvinge oss til å bare snakke individ, er en klassisk hersketeknikk som fratar oss en mulighet til å avkle makt. Makt og maktulikhet er viktige begreper i samfunnsutviklingen vår.

Jeg møtte veldig mye motstand da jeg begynte å snakke om at jenter ikke deltar i undervisningen. Da var det mange av kollegaene mine som sa “det der har aldri jeg opplevd i mine forelesninger”. Klassisk mansplaining! Problemet er at alt som ikke kan tallfestes, kan avvises. Mennesker som kan se ulikhet selv om den ikke rammer en selv, betyr mye for meg. De vil jeg sitte på toget med!».

NYTTÅRSTALE, KLIMAKRISEN OG HEIA BRANN?

Mange reagerte på nyttårstalen til Erna Solberg der hun oppfordret nordmenn til få flere barn. Er det urimelig av statsministeren å be om dette? Rakner tenker seg om et øyeblikk. «Jeg synes saken er interessant, og det kommer nok forskning på dette. I Norge har antall fødsler sunket på veldig kort tid, og det i en periode der vi har økt foreldrekvoten, familietillegget, og nå har full barnehagedekning. Hva er det da som forklarer hvorfor nordmenn velger å ikke få barn? Er det økonomisk usikkerhet? Er det personlige grunner? Hva er det egentlig regjeringen sier når de oppfordrer til å føde flere barn, men samtidig sier

nei til flere innvandrere. De vil ha barn med blå øyne, men ikke med brune, ikke sant?».

Rakner forklarer at hun tenker at mange unge som ikke får barn, har et klimaperspektiv på saken.

Nå vil jeg gjerne høre med henne hvorvidt hun, som demokratiforsker, tenker at demokratiet kan løse klimakrisen? «Hvis demokrati er valg hvert fjerde eller femte år, med politikere som skal ta hensyn til alt de må gjøre for å bli gjenvalgt, så betyr det at demokrati ikke vil løse klimaproblemet. Klima er superkomplisert, fordi det ikke kan løses nasjonalt. Vi trenger en folkebevegelse».

Avslutningsvis kan jeg ikke unngå å spørre Rakner hva hun som statsviter anser som det største problemet i Norge i dag. Hun trekker frem økende ulikhet og oljeavhengighet som to punkter, men sliter med å velge mellom dem. «Det ene er at jeg er utrolig bekymret for en økende ulikhet i Norge, ikke minst generasjonsulikheten - hvem som skal arve og hvem som ikke skal arve. Det kommer til å endre samfunnet radikalt. [...] Ellers er det en enorm utfordring for hele verden at vi er så oljeavhengige. Vi har skiftet navn fra Statoil til Equinor, men jeg tror ikke vi har gjort så veldig mye mer. De som jobber i Equinor får premie for å sykle til jobb, hallo?».

Møtet vårt går mot slutten, og en spennende time med akademikeren er over. Det har vært intense 60 minutter med en professor man ikke blir lei av å lytte til fordi hun besitter kombinasjonen av å være klok, morsom og faglig sterk. Helt på tampen spør jeg professor Lise Rakner om det er noe hun gjerne skulle sagt før vi runder av samtalen. Hun ler mens hun svarer, «Jeg hadde trodd jeg skulle få flere sånne spørsmål som: Holder du med Brann? Så jeg var glad jeg slapp det!».

7

SAMFUNN ARTIKKEL

FRA LEVRA TIL ØRENE TEKST Martine Greve ILLUST. Aleidis Skua

8

Podkast har, som et fristed hvor man kan ytre alt uten å tenke på etiske retningslinjer, de siste årene blitt mer og mer populært. Med et økende antall podkastere og podkastlyttere har det oppstått en debatt om hva det egentlig er greit å snakke om, og om det burde være flere retningslinjer til stede, slik som det er i de mer tradisjonelle mediene. Hva er det egentlig greit å si i en podkast?

Enkelte podkastere har, i likhet med sine forgjengere bloggere, fått gjennomgå for mangel på retningslinjer for sine publikasjoner. Debatten rundt bloggerne omhandler hva som kan publiseres og hvilket ansvar bloggerne skal ha overfor følgerne sine. Hendelser fra de første månedene i 2019 har vist at det kan være aktuelt å innføre retningslinjer også for podkast. I en episode av podkasten Andersen og Jakobsen ble bloggeren Anne Brith Davidsen diskutert ganske fritt, og denne episoden var med på å igangsette debatten. Her kritiserer podkasterne blant annet hvordan Davidsen driver virksomheten sin, samt hennes eksponering av barna sine i sosiale medier. Podkasten fikk raskt tilbakemeldinger om at programlederne hadde gått over streken, og flere hevdet at det i episoden ble mobbet og utført personangrep. Grunnet massiv kritikk fra lytterne ble den aktuelle podkast-episoden slettet få timer etter at den ble publisert.

En av personene som engasjerte seg i debatten var bloggeren Funkygine. Hun publiserte selv et innlegg på sin blogg hvor hun langet ut mot en episode av podkasten Kvinneguidens venner for det hun

opplevde som mobbing og uthenging av bloggeren Caroline Berg Eriksen. I episoden kritiserte de en bildeserie som Berg Eriksen hadde lagt ut på morsdagen og eksponeringen av barna hennes i sosiale medier. Et annet synspunkt i debatten fremkommer av talkshow-verten John Oliver, som i sitt program nylig omtalte temaet “public shaming”. Han beskriver at det enkelte ganger kan være riktig at offentlige personer blir utsatt for ydmykelse, slik at de innser at oppførselen deres er feil, og følgelig endrer denne.

Han poengterer hvordan man som offentlig person har valgt å være en del av offentligheten, og derav også det offentlige ordskiftet, enten man liker det eller ikke.

Noe som ofte går igjen i debatten, er spørsmålet om hvorvidt kritikken kan regnes som mobbing eller uthenging. Hvor går egentlig grensen for mobbing?

Definisjonen som blir brukt i skolen inkluderer blant annet mennesker som ikke har mulighet til å forsvare seg. Offentlige personer har ofte en stor plattform hvor de kan forsvare seg, med en tilhørende tilhengerskare. Hvor ender vi opp hvis vi har et samfunn hvor man ikke kan stille seg kritisk til offentlige personer, og stille dem til ansvar for egne handlinger uten at det automatisk blir sett på som mobbing eller personangrep? Uthengig av enkeltpersoner slik som i podkasten Kvinneguidens venner og Andersen og Jakobsen er ikke greit, men jeg mener likevel at man som deltaker i det offentlige ordskiftet generelt burde bli bedre på å skille kritikk og mobbing. Mye handler faktisk om hvordan og når man tar opp ulike saker.

SAMFUNN ARTIKKEL

“

Hvor ender vi opp hvis vi har et samfunn hvor man ikke kan stille seg kritisk til offentlige personer?

“

Podkaster bidrar til en mer nyansert debatt, nettopp på grunn av at det er et medium hvor folk føler de kan snakke fritt - og fordi det er en kanal som tar opp mange saker som media ellers ikke setter fokus på. En annen fordel med podkast er at den gir mulighet for deltakelse i det offentlige ordskiftet uten at det krever masse teknisk utstyr. Det er denne lave inngangsterskelen som bringer oss til kjernen av debatten - bør podkast fortsatt ha frie tøyler, eller bør det være flere retningslinjer til stede?

Hvis det skulle blitt innført retningslinjer ville det vært nærmest umulig å få en god oversikt over hvorvidt de ulike podkastene fulgte disse eller ei.

Grunnen til dette er at podkast som medium består av uhorvelig store mengder lydfiler som man måtte ha lyttet seg gjennom for å passe på at alle overholdt retningslinjene. Man kan også ta i bruk funksjoner som muliggjør det å rapportere podkaster eller episoder for eventuelt støtende innhold, men det vil likevel være mye materiale som må gjennomgås for å sjekke at det faktisk er brudd på eventuelle retningslinjer. I tillegg ville man fått mindre bredde i de offentlige debattene som podkastere kaster seg med i, og bredde i debatter er viktig for en god debatt. La oss derfor la podkast være det fristedet det opprinnelig var, la oss heller oppfordre folk til å bruke sunn fornuft når de omtaler andre!

9

SAMFUNN INTERVJU

Logisk nok?

Gjennom nettsiden Logikksjekk.no og en spalte i Morgenbladet ønsker filosof Ole Hjortland og hans kollega Pål Antonsen å diagnostisere den offentlige debatten i Norge. Hvordan gjør de det, og hva gjør de for å forbedre den?

TEKST Sjur Selsvik FOTO Ingrid Herud 10

Først av alt, hva er egentlig en logikksjekk?

- Logikksjekk er en analyse av argumentasjonen i en aktuell politisk debatt, hvor vi tar utgangspunkt i et konkret eksempel. Når vi velger oss en sak ser vi på hvordan det argumenteres, ikke hva det argumenteres for. Til syvende og sist driver vi med en diagnostisering av den offentlige debatten, hvor vi tar i bruk verktøy fra fagfeltet vårt: logikk.

Hvor kommer motivasjonen til dette fra?

- Haha, det er ikke godt å si! Gjennom dette prosjektet får vi en mye større kontaktflate utenfor akademia enn hva vi har vært vant med, og det er veldig givende når arbeidet vårt plutselig vekker interesse i større grupper enn de som leser forskningsartikler. Da får jeg en tro på at det vi driver med kan påvirke noen!

Likevel er vi også klare over at vi arbeider mot et strukturelt problem, hvor den offentlige diskusjonen på sett og vis er rigget for tabloide format med

beskyldninger og ansvarsfraskrivelse, heller enn logisk argumentasjon.

Hvor bekymret er du for den offentlige diskusjonen i dag?

- Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er jo selvfølgelig bekymret, om jeg ikke var det hadde jeg ikke gjort denne jobben. Samtidig er det klart at offentlig debatt i Norge i hovedsak er redelig, og bedre enn i mange andre land - vi befinner oss absolutt ikke i noen spesiell krisesituasjon. Dette prosjektet startet nå fordi søkelyset på den offentlige debatten er større enn før, ikke fordi vi er i en mer problematisk situasjon nå enn før. Likevel er det jo ikke perfekt, og vi har nok å kritisere. Prosjektet er en utopisk visjon vi har, og en spalte i Morgenbladet kommer nok ikke alene til å skape en slik offentlig samtale som vi ønsker.

Men dersom vi klarer å gjøre studenter, fremtidens premissleverandører, mer bevisste, så har vi klart noe.

SAMFUNN INTERVJU Du nevner at vi ikke befinner oss i noen krisesituasjon i dag. Vil du si at dagens fokus på fenomener som «fake news» er overdrevet?

- Det er ikke nødvendigvis overdrevet, men fortellingen om at dette er noe nytt er feil. Falske nyheter eksisterte allerede under den franske revolusjonen!

Det vi ser nå er heller noen nye dimensjoner, som sosiale medier. Uansett mener vi at falske nyheter og desinformasjon er farlig nok nå, selv om det kanskje kan ha vært verre før. Det finnes alltid et forbedringspotensial. Når vi oppdager problematisk retorikk og lignende må vi reagere på det, og prøve å forklare hvorfor det er problematisk, slik at et bredere publikum også kan avdekke det selv.

Vi hører stadig snakk om hvor skadelig ekkokamre er for en sunn offentlig debatt. Frykter du at dere med Logikksjekk ikke klarer å nå bredt nok ut i folket, og dermed selv blir et slags ekkokammer?

- Ja, vi er helt klart bekymret for det. En gang da vi holdt et foredrag, var det en publikummer som spurte om ikke logikksjekking var nødt til å forbli et eliteprosjekt? Det var jo et spisst, men godt spørsmål.

Vi håper på å kunne skrive slik at alle kan verdsette innsiktene i det vi skriver, men vi må samtidig anerkjenne at vi er akademikere og derav skriver nokså akademisk. Da er det en mulighet for at de som leser tekstene våre er studenter, akademikere og andre som allerede ser de problemene vi adresserer.

Av denne grunn tenker vi kontinuerlig på hvordan vi kan nå ut til flere. Likevel er det en åpenbar sperre: Dersom en ikke allerede er interessert i det offentlige ordskiftet, så er det vanskelig å fenges av en slik metadebatt om debatten som logikksjekk er. Enkelte er rett og slett ikke så veldig interesserte. Vi kan ikke få alle til å lese en spalte i Morgenbladet, slik er det.

Samtidig er sammenligningen med et ekkokammer kanskje ikke helt treffende, siden det forutsetter ikke bare det at rekkevidden til Logikksjekk er relativt liten, men også at meningene til dem innenfor denne sfæren ikke blir imøtegått utenfra. Det er veldig vanskelig å si, men vi er definitivt bekymret for en slags ekkokammereffekt. Vi har selv forsøkt å jobbe imot dette ved å systematisk følge politikere og samfunnsdebattanter fra et bredt spekter av politiske meninger. Rett og slett for å sikre at vi ikke blir stående på en konkret politisk side.

Du nevnte at dere driver med en diagnostisering av norsk offentlighet, driver dere med kurering også?

- Haha, det er nok hovedsakelig diagnose, vi ser på hvorvidt retorikk og argumenter er gode eller dårlige. Samtidig har vi prøvd å skrive på en slik måte at det har en overføringsverdi - at det en leser i en gitt sammenheng kan tas ut og selv appliseres i en annen sammenheng. Sånn sett er det jo også en del av en forebyggende kur. Vi ønsker ikke bare å betrakte debatten ovenfra, men også delta og si hvordan den kan forbedres.

En annen måte man kan si at logikksjekking kan fungere «kurerende», eller kanskje heller forebyggende, er gjennom skolen. For tiden arbeider vi med å skrive et kapittel om argumentasjonsteori for norskfaget i videregående skole. Også på universitetet ønsker vi å sette fokus på argumentasjonsteori i exphil-faget.

Hvorfor bør logikk ha en så viktig posisjon i exphilfaget?

- På lang sikt ønsker vi at studentene skal kunne delta i prosjekter hvor de arbeider med aktuell argumentasjon på en lignende måte som vi gjør gjennom arbeidet med logikksjekk. Vi skulle gjerne sett at exphiloppgavene i enda større grad ble aktualisert og preget av analyse av argumentasjon og retorikk, men her er det selvfølgelig mange ulike synspunkter.

Ettersom exphil er et fag alle på universitetet skal ha, er det i en spesiell situasjon. Det er da veldig viktig at vi som foreleser i faget kan forklare til studentene hvorfor de må ha det. Logikk og analyse av argumentasjon bør være en sentral del av faget fordi det er relevant for studentene uansett om de studerer sykepleie eller juss. Argumentasjon er noe alle kommer til å måtte forholde seg til i livet. Derfor tror jeg det er mye lettere å rettferdiggjøre hvorfor studentene må lære om hyppig brukte argumentasjonstriks med aktuelle eksempler, heller enn Platons syn på demokratiet, som i dag utgjør en del av exphil-undervisningen.

Til slutt, arbeider dere i Logikksjekk mot en mållinje?

- Vi holder på med dette så lenge det er gøy, og så lenge vi ønsker å benytte fritiden vår til det. Det gjenstår masse vi fortsatt ønsker å få til! Kanskje kommer vi til å skrive en bok? Det å bre ut prosjektet er noe som motiverer oss til å arbeide videre, men vi opererer ikke med en absolutt mållinje. Så lenge vi ser verdien i arbeidet og har tid til å gjennomføre det, kommer vi til å fortsette.

nyheter eksisterte allerede “Falske under den franske revolusjonen!

“ 11

HVERDAG

REDAKSJONEN ANBEFALER:

GODT & BLANDET LOPPIS

LANDÅSPIKENES BRUKTMARKED

Den sjeldne gangen sola skinner over Bergen er det ingenting som er bedre enn å rusle ned på Landåspikenes bruktmarked. Under taket på den ene siden finner du en fyr som selger samlingen av alle spill han noensinne har eid. I solveggen på den andre siden finner du hun litt for shoppingglade som selger vintage Adidas. I midten står du og kan endelig bruke pruteegenskapene du vanligvis kun tar frem på jalla-marked i Spania. Legg søndagsturen innom Landåspikene for en hyggelig loppisopplevelse, alene eller med gode venner.

PODKAST

SUPEREGO

I jungelen av podkaster i denne vederstyggelige verden, vil vi ydmykt påstå at dette er den morsomste.

Gjennom det narrative rammeverket av å skulle presentere personlighetsforstyrrelser, blir man dratt gjennom et influensamareritt av en vanvittig improvisasjonshumor fra kultkomikere som bla. Paul F. Tompkins og Matt Gourley. Vi lo oss tidvis til gråtens rand.

BOK

MYTEN OM SISYFOS AV ALBERT CAMUS

Er du redd for at du ikke er pretensiøs nok på nachspiel? Er du redd for at du ikke gir inntrykket av at du har “funnet ut av det”? Vi har svaret! “Myten om Sisyfos” er pålagt litteratur for alle som befinner seg i en kontinuerlig eksistensiell krise d.v.s. alle som er på vår alder. Den er også et glimrende utgangspunkt for videre utforskning av eksistensialisme. “Filosofien har kun et relevant spørsmål og det er om vi burde ta livet av oss” - enhver bok som starter så sterkt bør leses.

12

HVERDAG

STED

KLINEHJØRNE

Er du like våryr som røkla, og har funnet noen å øve på munn-til-munn med? Når parken blir kald, og det siste man vil er å ramle inn på stambaren med en fling du helst bare vil ha for deg selv, er det greit å ha en plan B. Det suser nemlig rykter i sivet om en liten perle under trappen på Dark and Stormy på den andre siden av byen, i Vågen. Der kan man sitte helt i fred, enten på hver sin side av bordet, eller på samme benk. Dessverre har vi ikke prøvd det ut selv, men satser på å ta det i bruk i løpet av den fineste tiden på året.

BOK

VESTLANDET AV ERLEND O. NØDTVEDT

For lenge siden argumenterte Hegel for eksistensen av en tidsånd som ikke bare hadde evne til å besjele bekker og fjell, men til rett tid i historien kunne sige inn i et folk og vekke dem kulturelt og politisk. Forfatter Erlend O. Nødtvedt kaster lasso rundt ånden, drar den inn i bagasjerommet til en Toyota Camry, der to unge kunstnere og en hodeskalle skal ut på en overskridende reise for å gjenfinne blålandet, det egentlige Vestlandet.

STUDENTBAR

DISKUTERBAR

Etter flere år med reprise av “Diskusjon om fakultetsbar, minutt for minutt”, kunne samtlige SV-studenter endelig synge “Tenk at nå er dagen her” da Diskuterbar åpnet dørene i februar. Selv om redaksjonen så vidt har kommet seg over skuffelsen over at den ikke ble døpt “Per Sandbar”, “Barhare Letnes” eller “Max Webar”, kommer vi likevel ikke utenom en liten anbefaling. Her kan du på dagtid nyte seneste utgave av Samviten akkompagnert med en kopp kaffe, før du bytter ut kaffen med en kaffe-Baileys når klokka bikker 18. Vi er kanskje sponset av SV-fakultetet, men kan helt upartisk videreformidle lovord om quiz, hyggelige frivillige og livets beste chips.

KORTPROSA

DET BLE EN ROTTE!! AV MAIA KJELDSET SIVERTS

Kjeldset Siverts bok er som en godtepose av lettleste kortprosatekster, servert med en skarp forfatterstemme. Tematikkene spenner fra sex og sykdom til flaskepost og parforhold. Det finnes ikke mangel på verken utropstegn eller følelsesskildringer. Boka er tidvis grotesk, stort sett absurd og gjennomgående utrolig underholdende. Dette ligner ikke på noe annet du har lest, og er en litterær reise du ikke kan gå glipp av.

DOKUMENTAR

BJARNE VIL IKKE PÅ FILM

Hva skjer når en utenlandsk kvinne med filmkamera blir naboen din og begynner å invadere livet ditt? Et usannsynlig vennskap oppstår mellom en journalistikkstudent fra Polen og en kamerasky 70-åring fra Oldedalen. Bjarne blir motvillig hovedpersonen i dokumentaren om han selv. Hun spør om livet og døden, fortid og fremtidsdrømmer. Han nekter stort sett å svare. Resultatet er 40 rørende og ektefølte minutter med humor, melankoli og nærhet. Finnes på NRK-nett tv!

13

KULTUR ESSAY

SALIG ENSOMHET I SHOT, også kjent som Studentenes helse- og trivselsundersøkelse, har man avdekket mørke tall som viser at 23% av studentene i forskjellige institusjoner over hele landet føler seg ensomme.

Denne ensomheten kan være forårsaket av mye, men noe helt konkret er det vanskelig å peke på. Ensomhet er et spektrum som kan oppleves forskjellig for enhver. Jeg savner en hyllest til ensomheten vi kan dele med andre.

Jeg er en aktiv tilhenger av å hylle den Salige Ensomhet. En ensomhet markert av musikk og muligheten til å stenge alle former for uønsket oppmerksomhet ute. Har du noen gang satt i høretelefonene dine og skrudd volumet til maks på vei hjem fra byen? Det er rus som fungerer på ren lykke.

Det er den Salige Ensomheten, den ensomheten som ikke vises i statistikk eller tall. Den ensomheten som ikke lammer, men oppfostrer en mulighet til å nyte sitt eget selskap. Vi kan alle kjenne oss igjen i å trenge en 10 minutters dansepause midt i hjemmeeksamen, med festlisten på høyt volum. Med øreklokkene godt pakket rundt seg selv hører man hver eneste tone av musikken. Den flyter og dupper mellom ørene som en bøy på en solskinnsdag i motsetning til de tafatte svømmetakene sent lørdagskveld, hvor musikken forsvinner i skrik og larm av samtale og fyll.

Dette er den eneste måten jeg kan beskrive stemningen på et avsides hjørne i Magnus Barfotsgate.Her finner man et sted hvor man kan nyte den Salige Ensomhet, og nå trenger den heller ikke nytes alene. Folk danser aktivt, uten hemning. Prøver å glemme oppgaven på 3000 ord som skal inn på mandagen. I promillens rus blokkerer vi ut omverdenen med øredøvende musikk. Silent Disco er en av Bergens mest populære onsdags- og torsdagsaktiviteter.

Med hodetelefoner som anlegg har man mulighet til å formidle musikk på et intimt nivå. Mellom menneskene med hodetelefoner finnes det en hemmelighet, og bare de skjønner hvordan deres dansende føtter kan samsvare med musikken på øret. Det er noe altoppslukende og privat med det å ikke ha mulighet til å føre en samtale under slike begivenheter. Øyekontakt og kroppsspråk får ta seg av kommunikasjonen i en hverdag der vi nærmest er desperate etter den gode samtalen og det å være sosial. Vår ellers høylytte og øredøvende verden gir ikke den samme befriende opplevelsen som denne 14

TEKST Nora Marie Mjølhus ILLUST. Trine Louise Ween lydløse interaksjonen gjør.

Denne private opplevelsen søker heller ikke å være noe annet eller mer enn privat. Silent Disco ønsker ikke å imponere noen med sitt display av kjelker med shots og ekstravagante kostymer. Silent Disco prøver heller ikke å diske opp øl brygget i faren din sin kjeller som smaker og lukter som pizzadeigen du prøvde å lage for første gang i mat og helse i femte klasse. Silent Disco leter etter de menneskene som ønsker å nyte en øl i stillhet og høre på god musikk – uten nødvendigvis å være alene om det.

Denne formen for kontroll over sin egen opplevelse er unikt for utelivet i Bergen. For en perfekt kveld på Silent Disco trenger man bare en ledig hånd for å kontrollere hvilken kanal man vil rette seg etter og skape sin egen verden. Denne valgfriheten kan ikke beskrives som noe annet enn befriende. Silent Disco transformerer et mørkt og ukjent lokale til et personlig fristed. Det er stuen din på en ensom fredagskveld, det er soverommet ditt på en mandags morgen og det er teltturen din fra første videregående. Man setter sine egne rammebetingelser for en kveld ute på byen.

Og denne opplevelsen har blitt videreført til andre lokaler. Kvarteret har kjøpt inn 500 nye hodetelefoner som de kan bruke i formål til Silent Disco. Den Salige Ensomheten har kommet for å bli.

Så langt har vi sammenfattet at Silent Disco er en del av den Salige Ensomheten, en opplevelse du er fullmektig over, og sist men ikke minst at det kan være ditt hjem og ditt fristed. Silent Disco kan oppsummeres som en papirduk på barnefest, hvor du styrer verdenen du lager når du bruker fargeblyanten du har blitt gitt. Om det er noe utelivet i Bergen er tørst på,

KULTUR

“

ESSAY

“

Silent Disco leter etter de menneskene som ønsker å nyte en øl i stillhet og høre på god musikk – uten nødvendigvis å være alene om det. så er det konsepter som ikke ønsker å være noe mer enn én ting.

Studenter over hele Norge har erfart å kjenne på ensomheten. Den kan kjennes på sitt sterkeste dersom man er alene på en lørdag kveld og mottar en kavalkade av glorifiserte videoer og bilder av den gjengen du egentlig ikke vil henge med, men plutselig føler deg utelatt fra. Har du noen gang fått en snap fra noen som har vært på Silent Disco? Med mindre man er der selv vet man ikke hva som skjer bortsett fra den øredøvende allsangen og føtter som

gnikker på slitte tregulv. Dette er den fantastiske ensomheten som Silent Disco tilbyr.

I en tid hvor vi søker nærhet mer enn noen gang må vi ikke glemme å hylle ensomhetens viktige side, den ensomheten man kan nyte i nærvær av andre. Alle deler en opplevelse, samme type trådløse og tunge hodetelefoner og sang for én kveld, og bare den kvelden. La oss meske oss i den Salige Ensomheten og glemme statistikk om bare for et øyeblikk.

KILDER - Studentenes helse og trivselsundersøkelse 2018, https://studenthelse.no/heltaerlig - Slippfest Silent Disco, https://kvarteret.no/slippfest-silent-disco/, 09.05.2019

15

KULTUR ESSAY

“

ALDRI HAR VI VÆRT RIKERE, ALDRI HAR DET VÆRT STYGGERE RUNDT OSS!

16

“

TEKST Ingrid Borvik ILLUST. Thomas Kaikonen Pettersen

I 1999 sa daværende nestleder i Statens Byggeskikksutvalg Nina Kielland dette, og rettet en pekefinger mot lokalpolitikere og kommuner. Hun mente at de statseide byggene lå som «grelle hyl i landskapet», og refererte til et arkitektonisk anarki i våre kjære kommuner. Kanskje Kielland var inne på noe der hun satte søkelyset mot det tilsynelatende uberørte landskapet, kalt offentlig sektor. Har kommunal estetikk uforstyrret og uanfektet fått vokse og utfolde seg fritt på offentlige biblioteker landet over? Dette er estetikken vi elsker å hate, og likevel omgir oss med på en daglig basis. Oppgjørets time er kommet.

Instagrambrukere som «kommunal_estetikk» eller «uib_aesthetics» har tatt på seg oppgaven å videreformidle de lenge okkulte skattene fra statlige arbeidsplasser og andre offentlige bygninger.

Gjennom disse kontoene blir vi kjent med styggfine sjeselonger og halvhjertede budskaper hengende på alt fra dodører til kjøleskap. Kontoene florerer av praktiske romløsninger, engangsservise og oppmuntrende ord om teambuilding og samarbeid.

“Estetikk” stammer fra det greske “aisthetikhós” og omfavner det vi kan sanse og fornemme. Ofte blir dette begrepet brukt i positiv sammenheng, og beskriver noe attraktivt og appellerende. “Kommune” derimot, blir av Civita betegnet som «en politisk og administrativt territorielt avgrenset enhet innenfor det offentlige styringsverket i staten», og førsteinntrykket står ikke nødvendigvis i stil med førstnevnte begrep. Kombinasjonen av disse to blir helt umiddelbart sett i kontekst med en fargepalett fra OL i 94, pent danderte snitter og sur kaffe. Det er gått sport i det å produsere oppmuntrende plakater eller oppfordringer om å bruke dobørsten om man har en «uheldig dag». De statlig finansierte arbeidsplassene er heller ikke fremmed for litt koordinert dans, interne vitser eller felles slagord som ropes på seminarer. Alt i håp om at kalenderen snart er i ferd med å tikke mot oval weekend og fellesferie.

Likevel, hva er det med kommunal estetikk som appellerer? Vi ser hensikten med funksjonalitet, inspirerende slagord, rom for gode samtaler, komfort og ikke minst at det åpner for trivsel for ansatte og besøkende. I det store og det hele kan det kanskje også virke nasjonalromantisk. Det mimres tilbake til de samme gardinene fra barneskolen, og en romantisert og trygg barndom. Kan det tenkes at den norske folkesjelen ligger i nettopp dette? At den er forankret i gjenkjennelige former og farger, og maner frem nostalgi?

Det kan oppfattes som oppfriskende å oppleve en etat uten hensikt å levere strøkent interiør.

Offentlig sektor er verken pretensiøs eller prøver å briljere. Den tilbyr heller funksjonalitet og tilgjengelighet. For er det slik at når du oppsøker statlig ansatte byråkrater så skal du frykte at en kaffeskvett på hjørnesofaer i velour vil få dype konsekvenser? Kommunen er arenaen der alle skal føle seg velkomne. Den er et fristed hvor møbler, servering og lokaler gjenspeiler dette. Plastplanter og kunstig lys i slitne møterom forteller deg at her blir ikke skattepengene dine brukt på lysestaker fra Georg Jensen, men bidrar forhåpentligvis heller til god arbeidseffektivitet og kreative resultat. Her bruker vi møbler til de faller sammen, samtidig som sosialdemokratiets ånd ønsker alle velkommen inn.

I ekkoet fra de famøse ordene til Nina Kielland hvor hun finner en korrelasjon mellom rikdom og stygghet, bør vi kanskje se på dette som et gode.

Som en konstant kilde til mimring og ikke minst en påminnelse om at kommunens viktigste oppgave ikke alltid vil være å tilfredsstille interiørdesigneren i oss. Janteloven skriker til oss i møte med det praktiske og enkle. Norge er rett og slett formet av nøytralitet.

La oss derfor slå et slag for det kollektive, og skåle Mozell i kaffekopper med påskrevne motiverende utsagn, mens vi lener oss tilbake i våre middels funksjonelle og ikke så vakre møblement.

KULTUR ESSAY

KILDER - Politisk ordbok: Hva er en kommune, 2018, https://www.civita.no/politisk-ordbok/hva-er-en-kommune - Nedre Eiker Kommune; veiledning om estetikk, 2018, https://www.nedre-eiker.kommune.no/tjenester/plan-bygg-og-geodata/veiledere-til-byggesaker/veiledning-om-estetikk/ - Dagbladet, 19.01.1999, “Bedre norsk byggeskikk �. https://www.dagbladet.no/kultur/bedre-norsk-byggeskikk/65499883

17

HVERDAG NOVELLE

TEKST Nora Brendbekken ILLUST. Frida A. H. Strømme

18

HVERDAG NOVELLE

Det regner hardt mot vindusruta. Han tegner et smilefjes i dugget, justerer headsettet, knepper opp jakka. Bussen er stappfull. Noen står, andre sitter tett inntil hverandre, ukomfortable og med øynene fastbundet til mobilene sine. Han bytter sang. Prøver å ikke kræsje knærne sammen med personen foran ham i fireseteren. Ser ut av vinduet, bussen svinger og vaier. Bremser litt, slipper en bil forbi. Noen drar i den gule snoren som henger over vinduene, den smeller i taket og det plinger i høyttalerne, stopplyset blinker i alarmrødt. Noen sekunder senere sakker bussen farten, svinger inn til siden og åpner dørene.

Så begynner dyttingen, famlingen, kranglingen om plassen, de stressa blikkene til de som må gå av bussen for å slippe folk av, de nærmest spretter tilbake, rister av seg regndråpene, puster lettet ut over å komme inn igjen. Brått blir han kald i magen, for bare noen meter foran han, fremst i bussen, går hun inn, klemmer seg inn mellom to karer. Det er umulig å ikke se henne, hun lyser lang vei. Flammehår og hvit kåpe, hun er et jævla vakkert stearinlys.

Og der står hun og brenner og flakker og han slår blikket ned så hun ikke skal merke han. Han blir klam i hendene, skylder på varmen fra personen ved siden av, på jakka, på varmeanlegget. Han vet ikke helt hva han skal føle. Hun står med ryggen til, holder seg fast med en sterk hånd til setet foran seg, glinsende, nylakkerte, skarpe negler. Han husker hvor kald hun alltid var på hendene. Hvordan hun likte å klø han i nakken, skrape neglene forsiktig inn i håret. Hvordan hun alltid hadde en håndkrem i nærheten, smørte inn hendene og klinte restene i ansiktet hans. Latteren hennes. Hvor irritert han ble. Hvordan krøllene kilte han i nakken og hvor myk hun var, alltid, overalt. At hun kunne gå seg bort lettere enn noen andre han kjente. Hvordan hun alltid smilte til han når han kom ut av dusjen, og snuste på det nyvaskede håret hans.

At hun aldri lo av vitsene hans, bare smilte lett, pustet litt ut av nesa, rista på hodet og fortsatte med sitt.

Bussen fortsetter videre på sin ferd, enser ikke kaoset inni seg eller inne i han. Bussen driter langt i at det står et stearinlys og flakker i front, like ved bussjåføren. Bussen bryr seg ikke om all risikoen.

Bussen er dum. Han bytter sang igjen, prøver å virke opptatt med mobilen. Tenk om hun ser han.

Skal han hilse? Nei. Eller. Han vet ikke. Han svelger, sverger han har en flaske Solo et sted i sekken, bøyer seg fram for å åpne sekken, men det er for trangt. Knekollisjon. Han ombestemmer seg, lener seg bakover igjen. Bussen stopper igjen, og flere

går av. Hun får endelig plass og dumper ned på et sete, fortsatt vendt vekk fra han. Plasserer paraplyen mellom de smale knærne. Han har ikke sett henne på denne bussen på lenge. Har hun flyttet igjen? Eller kanskje besøkt noen? Han orker ikke tanken. Det er for tidlig. Hun kan ikke møte noen, det går ikke, ikke enda. Det har jo bare gått et år. Eller kanskje, kanskje det er på tide? Han har jo ikke møtt noen, han har bare fortsatt å ta samme bussrute hver dag, til og fra jobben, 08:47 og 16:17. Men hun tar ikke denne. Ikke nå lenger, i hvert fall ikke på samme tid som han. Han kan spørre henne om det. Vente til hun går av, følge henne, spørre hva i alle dager hun gjør på disse kanter, på denne bussen. Smile, gi henne en klem, lukte Chanel-parfymen hennes igjen.

Men hva om hun blir sint, hva om hun ikke vil at han skal blande seg, om hun vil være i fred? Hva om hun ser på han med isende øyne, strammer leppene irritert sammen før hun ber han pelle seg vekk? Han husker sinnet hennes. Det varme, kvelende sinnet, med flyvende puter og vaser, middagen klint utover gulvet, stillhet. Men han glemmer heller ikke gleden og lukten av grønnsåpe og dansing i trusa midt på natta etterpå. Det var det beste med kranglene, timene etterpå.

Nei, han må si hei. De har delt for mye til å late som om de ikke kjenner hverandre. Han nikker fornøyd til seg selv, kaster et blikk bort på flammene igjen, de krusete krøllene som beveger seg i det hun setter inn ørepluggene og øyeblikkelig begynner å vugge hodet i takt med musikken. Han elsker henne fortsatt, han er sikker på det. Bussen stopper igjen, personen foran han reiser seg opp, skviser seg forbi skarpe knær og bulende sekker. Han strekker ut beina, fornøyd, begynner å glede seg til å snakke med henne igjen. Høre hvordan hun har det. Han aner ikke hva hun gjør lenger, det er jo rart, han vil vite alt.

Hun må da lure på hvordan det går med han også.

Bussen skrangler videre, svinger, nedoverbakke, spruter regnvann inn over gang- og sykkelveien, en unge hyler lattermildt bak han, han hører det gjennom musikken. Han lurer på hva hun hører på.

Kjenner han henne rett, er det nok Veronica Maggio.

Hun elsket Jag kommer. Satan i gatan var favorittalbumet hennes i minst to måneder. Hun pleide å spille den høyt, om igjen og om igjen. Han kan nesten høre henne nynne, husker hvor falskt hun sang, hun var totalt tonedøv. Når han påpekte at hun ikke sang helt rent, kunne hun bli hvit i ansiktet av sinne. Snu på hælen, skru opp lyden på anlegget, kaste på håret 19

HVERDAG NOVELLE

20

HVERDAG NOVELLE

og skrike teksten til sangen for fulle lunger. JAG ÄR NÄSTÄN DÄÄÄÄÄR! Hun løfter hånden og trykker på stoppknappen. Alarmrødt blink. Takk og på gjensyn. Bussen bremser, han kjenner trykket i brystet. Tar tak i sekken sin, følger nøye med på at hun reiser seg og nikker til bussjåføren, flakker ut døren med paraplyen foran seg. Det har sluttet å regne. Han snubler forbi setene og går ut den andre bussdøren, dette er et annet stopp enn det han pleier å gå av på. Men det går fint, han kan bare gå på neste buss senere.

Ser seg rundt. Finner henne med en gang, hun står og ser forvirret fra side til side, flammehåret svinger.

Hun går nølende nedover veien, vekk fra han, tar opp mobilen, stopper. Hun har gått seg bort igjen. At det går an. Hun er så lik seg selv at han må smile. Han setter opp farten, ser at hun begynner å gå igjen, litt mer bestemt denne gangen. Han planlegger hva han skal si, hvordan han skal hilse, skal han klemme henne eller ikke? Han ser det an. Det må ikke virke unaturlig. Fem meter unna. To meter. Pusten går fortere. Kjenner duften av henne, det er den samme parfymen hun alltid pleide å bruke. En meter. Der. Nå.

Han strekker frem hånden, tar forsiktig tak i

skulderen på jakka hennes. Kler på seg et bredt smil.

Hun snur seg. Fødselsflekken på kinnet hennes, han hadde glemt hvordan den kunne ligne på en liten planet med ring rundt. Hun ser på han, klare, blå øyne, rynker brynene.

«Hei,» sier han. «Så godt å se deg igjen. Hvordan går det?»

Hun stopper helt, ser overrasket på han. «Eh, unnskyld, men kjenner jeg deg?»

Han slipper henne. «Ikke tull nå da. Det der er ikke morsomt.»

«Hæ?» Hun tar et steg vekk fra han. «Jeg tuller ikke.»

«Det er jo meg. Du …?»

Hun blir stille og han ser rådvill på henne, vil ta hånden hennes. Hun rister forsiktig på hodet.

«Nei, beklager. Jeg må gå nå. Jeg er sent ute.»

Han blir kald i magen. «Vent. Vi har jo ikke … Vet du hvor du skal?»

Hun tar et steg til bakover. Fnyser. «Selvfølgelig.»

Så forsvinner hun med lyset sitt, og han står måpende igjen. Hun går med raske skritt, ser seg ikke tilbake, bare følger med på mobilen og veien. Til slutt snur han og går tilbake til busstoppet, og setter seg ned for å vente.

21

HVERDAG OPPSKRIFT

FYLT PAPRIKA Sommeren nærmer seg, og dersom vårværet blir en reprise av fjoråret er det siste man vil å tilbringe unødig lang tid på kjøkkenet. Samtidig skal maten aller helst smake godt. Begynner du å gå lei pølser “a la Nygårds parken” - kalde inni og svidde utpå, er dette oppskriften for deg. Som en oppvarming til sommerferien får du vår variant av en vårlig slager - nemlig fylt paprika.

22

INGREDIENSER til 1 porsjon

1 paprika 1 sopp ½ rødløk ½ tomat 1 hvitløksfedd ½ chili (kan sløyfes) 50-70g fetaost En klype salt Smør eller olje til steking En dæsj honning ½dl soyasaus 70-100g foretrukket kjøtt, feks karbonadedeig (kan erstattes med mer sopp)

HVERDAG OPPSKRIFT

SLIK GJØR DU

1

Start med å sette ovnen på 200 grader, varmluft. Kutt paprikaen i to deler og rensk ut innholdet ved å knekke av stilken innenfra med fingrene.

2

Finhakk så en sopp, en halv tomat og en halv rødløk. Sett soppen til siden, og mos den finhakkede tomaten og løken sammen med fetaosten i en skål før du tilsetter en klype salt.

3 Sett på en stekepanne nært maks, og varm en teskje smør eller en dæsj olje. Dersom du ønsker kjøtt, start med å brune dette før du tilsetter den hakkede soppen.

4 Imens kjøtt og sopp stekes, varmer du opp en

halv desiliter soyasaus i en egen kjele. Knus et hvitløksfedd og finhakk det etter beste evne, før det tilsettes i kjelen sammen med en splæsj honning. Er du glad i sterk mat, kan du også tilsette en halv finhakket chili.

5 Varm sausen på svak varme. Når kjøttdeig og sopp er gjennomstekt, kan dette tilsettes i kjelen med saus og deretter trekke i 1-2 minutter.

6 Legg så et lag med kjøttdeigblanding i

bunnenav den ene halve paprikaen, før fetaostblandingen legges på topp. Gjenta i den andre halvdelen.

Fylt paprika er like godt å tilberede i ovnen som på grillen. Kjenner du noen med mer enn en engangsgrill, er dette anledningen for å snylte. For oss vanlige dødelige, flyttes begge halvdelene over i en ildfast form før den smekkes inn i stekeovnen. Deretter er det bare å oppdatere seg på siste nytt fra det amerikanske presidentvalget eller sette på en episode av Ex on the beach, alt ettersom, imens paprikaen oppnår ønsket gyllen farge. Når fetaosten har smeltet, har tiden kommet for å ta godsaken ut av ovnen.

Paprikaen passer godt med couscous eller frisk salat, men kan også nytes for seg selv.

TEKST Jakob Amundsen FOTO Ingrid Herud 23

MENING KÃ…SERI

FLAT JORD OG FORNUFTENS DEVOLUSJON

24

MENING KÅSERI

- Nrk, 30.01.2019 «Konspirasjonsteoriar på youtube:- Veldig mange ser på desse videoane».

nasa-responded-to-rapper-bobs-flat-earth-plans.aspx, 2017.

- Nasa responded to rapper B.O.B’s flat earth plans, https://www.nationalgeographic.com.au/space/

KILDER

- Are flat-earthers being serious?, https://www.livescience.com/24310-flat-earth-belief.html , 2017.

TEKST Stian Bjørnenak Jenssen ILLUST. Lone Aadnekvam

En sen sommerkveld i antikkens Hellas omlag 600 år før Kristus, sitter Pythagoras sammen med guttegjengen, de er alle iført hvite kjortler og vinen renner rød. Pythagoras snur seg til sin mest betrodde venn og hvisker i øret hans: «jorden er rund, tjommi». Nei vel, så var det kanskje ikke nøyaktig slik det foregikk. Allikevel har vi mennesker vært under antagelsen at jorden er formet som en kule i mer enn 2000 år. Mye skjer med tiden, gammel kunnskap erstattes med ny kunnskap og verdens konstante endring hinter kanskje til at noen ting er best å etterlate seg i fortiden. Noen mener at betraktningen av jordens utforming som en kule er blant «mytene» som tilhører historien. Det er de vi skal snakke om nå.

Innledningsvis er det vel hensiktsmessig å etablere et lite grunnlag for verdensbildet, sett gjennom de konspiratoriske øynene til en «flat earther». Den ledende teorien i det som populært kalles «flat earth society» hevder at jordens overflate er tilnærmet lik en CD-plate. Videre forklarer teorien at den arktiske sirkel er i sentrum av jordens overflate, og at Antarktis består av en 150 fots isvegg som voktes av NASA. Imidlertid visualiserer jeg et scenario med en rekke nyrekrutterte NASA-ansatte som samler seg i en sirkel og mumler: «I am the shield that guards the realms of men». Jaja, det nærmer seg i hvert fall ny sesong. Uansett har tilhengere av «flat earth theory» en viktig fellesnevner, de tror jo ikke på noen ting. Fornektelse av en rekke vitenskapelig beviste fenomener, teorier og dokumentasjon ser ut til å være grunnleggende krav for å ta del i konspirasjonsteoriens tilhengerskare. Følgelig tillater jeg meg selv å sette det litt på spissen her, kan det tenkes at disse menneskene er litt i overkant kritiske? Å være kritisk er derimot ikke en dødssynd (bare en enveisbillett til helvete), nei, det å være kritisk i 2019 er så og si normen. Kanskje det fungerer som et positivt tilskudd til samfunnet at vi har disse konspirasjonsteoretikerne, som får omverden til å stille seg mer kritiske til dagens informasjonskilder.

Et hett tema i disse «fake news»-tider. NRK publiserte nylig en artikkel angående et forslag om å innføre konspirasjonsteorier som en del av pensum i skolen, med intensjon om å lære barn og unge å være kildekritiske. Vi lever jo tross alt i en tid der falsk informasjonsspredning har vist seg kapabel til å svekke legitimiteten til blant andre media og politikere. En skulle kanskje tro at veien derfra til en vrangforestilling av den fysiske verden var litt lenger, men konspirasjonsteorier har et ess i ermet, et attraksjonsmoment. Det er noe pirrende med alternative virkeligheter eller skeptisisme til det som til tider

føles som et overordnet, manipulativt organ, også kjent som myndighetene. Mitt resonnement beveger seg i baner av den gyldne middelvei: Ikke vær den gale mannen på bybanen som sporadisk prøver å overtale sidemannen om at månelandingen aldri skjedde, men for guds skyld ikke tro på alt presten i det lokale bedehuset forteller deg heller.

Uansett digresjon er holdningen til myndigheter og ideen om at «har jeg ikke sett det, er det ikke sant» mildt sagt tilstedeværende i konspirasjonstraktene.

Dette tankespranget er ekstremt aktuelt når vi snakker om argumentasjonen for teorien om at jorden er flat.

Selv med minimal kunnskap om astrofysikk skal du ikke lete lenge før du finner gapende sorte hull i «flat earth»-teorien. Jeg snakker fra personlig erfaring.

«Hvis jorden går rundt solen i en hastighet på 107 200 km/t, ja da hadde vi jo flydd vegg-i-mellom!», et simpelt, men likevel så oppsiktsvekkende argument fra en «flat earther». Men kjære deg, når Trond Giske suser nedover gata i bilen sin og kaster stressballen opp og ned i lufta så flyr den da vel ikke tvers gjennom bakruta?

Instinktivt faller det meg inn å betrakte «flat earth theory» som en spyttklyse i ansiktet til Kopernikus og det heliosentriske verdensbildet, hvilket vi har basert et mangfold av forskning på siden 1500-tallet.

Men jeg kan ikke si meg ferdig der. La oss ta litt ekstra tid til et dypt åndedrag og et øyeblikks refleksjon rundt en av hjørnesteinene i teorien: Vi er alle del av en massiv «round earth»-konspirasjon i regi av den føderale etaten, NASA. Okei, la oss fordøye det med en liten kopp «ikke-faen-te», og heller nyte twitterkorrespondansen mellom Astronaut Terry Virts og artisten B.o.B. Sistnevnte startet i 2017 en «go fund me»-side for å sende en satellitt ut i verdensrommet, der formålet var å bevise at jorden er flat. I en twitter-melding svarte Virts «I can save B.o.B. a lot of money – the earth is round. I flew around it.»

«Flat earth theory» har utviklet seg til å bli et av de mest bedrøvelige irritasjonsmomentene i mitt 22-årige liv. Kanskje det sier mer om meg enn noe annet, men humbug-teorier og ikke-vitenskapelig tullball tenker jeg vi holder oss for gode for.

I retrospekt er det trolig viktigere ting her i livet enn å motbevise «flat earthere» og konspirasjonsteorier, en potensiell årsak til at få forskere i det hele tatt har tatt seg tid til å kommentere teorien. Jeg kunne bevilget linjeplass tilsvarende jordens lengde på å diskutere hva som er det virkelig viktige her i livet, men med konsentrasjonsevnen til en febrilsk 10-åring ser jeg meg nødt til å pakke sammen sakene mine. Jeg har nemlig alt annet enn eksamensøving på agendaen.

25

MENING KÅSERI

SOSIALPORNO FOR SAMFUNNSINTERESSERTE Etter det amerikanske valget i 2016s sjokkerende scener, utspill og ikke minst resultat er det vel rimelig å si at valget i 2020 begynner å se mektig spennende ut. Dette er valget om hvem som skal kontrollere verdens hovedstad og vestens smørøye de neste fire årene! Men er det egentlig det vi bryr oss om? Resultatet fra 2016 viste seg å ha liten betydning, mot vår alles tvil, på det globale verdenssamfunnet og vår individuelle velferd.

Det vi husker best er vel de dramatiske utsagnene og medieoverskriftene. Har amerikansk valgkamp blitt til en form for reality-TV, på en måte “Ex on the beach”, for samfunnsinteresserte?

TEKST Jakob Amundsen ILLUST. Agnes Enger Guttormsgaard

26

Deltakerlisten til årets realityprogram for samfunnsvitere utvides ukentlig. På demokratenes nominasjonsliste er det ingen mangel på kvinner og menn fra forskjellige steder på det politiske spekteret. Vi har Amy Klobuchar, senator i Minnesota, som gjerne vil spille ball med republikanerne og befinner seg i sentrum av det politiske spekteret. Bernie Sanders, senator i Vermont og Kamala Harris, senator i California - som begge spiller på en mer revolusjonær stil med ønske om gratis velferd og utdanning, større miljøfokus og å gi elitene et ballespark.

Elizabeth Warren, senator i Massachusetts, har funnet en platt-form i midten av disse og spiller på velartikulerte økonomiske reformer med utjevning av rikdom som mål. Beto O’Rourke, nykommeren fra Texas, som skapte oppmerksomhet blant elitepolitikerne etter valgkampanjen i mellomvalget i høst der han nesten slo republikaneren Ted

Cruz for et sete i kongressen. Den unge karismatiske texaneren har så langt siktet først og fremst på å latterliggjøre Trump og å trekke til seg minoritetsgrupper. Obamas tidligere visepresident Joe Biden er kanskje den mest omtalte kandidaten, selv om han enda ikke offisielt har meldt seg på. Media diskuterer hvorvidt Biden egentlig er en forløper, eller om han kun får oppmerksomhet på grunn av navnet sitt. Likevel er det vel egentlig ikke dette som får de fleste til å presse seg gjennom en debatt eller en

MENING KÅSERI artikkel? Skandaler, skitne triks og hete øyeblikk er mye mer tilfredsstillende, som Trumps «grab her by the pu**y»-replikk, som skapte storm på sosiale medier og de fleste nyhetskanaler verden rundt. På samme måte som du sjeldent finner et vorspiel uten prat om «Ex on the Beach» og «hvor jævlig Melina er» eller «hvor dum Daniel er», støter du ofte på en diskusjon om Clintons E-post skandale på et SV-vors.

Den største forskjellen er vel kanskje alderen på publikum? Nei da, forskjellen er vel en del større. Det kommende valget kommer til å gi det kraftig polariserte amerikanske samfunnet en seierherre og avgjøre om tidsånden støtter fremgang og åpenhet eller tilbakegang og isolasjon - men Polittco og New York Times kan få ta seg av detaljene.

Her skal du få en moderat dose relevant politisk sladder og noen nyheter angående det amerikanske valget 2020.

Bernie Sanders har allerede begynt å sende skudd i retning Trump vedrørende hans livslange rikdom og privilegier, og fortsetter å presse han til å oppgi skattepapirene sine. Tilbake får Bernie gjennomgå for sine tre hus og mektige formue. Fox News kaller han hyklersk, ikke bare for sin store formue og eksklusive eiendommer, men også for hans holdning til global oppvarming etter avsløringen av hans store bruk av privatfly. For noen uker siden ble det også publisert en gammel video av Bernie, som drikker vodka, skåler og fryder seg med sovjetiske byråkrater. Hvor sosialistisk er han egentlig? Ingen vet.

Elizabeth Warren er kanskje den mest omstridte kandidaten, etter hennes relativt patetiske forsøk på å oppnå ekstra privilegier som uramerikansk. DNAtesten viste at Warren var 1/1024 uramerikansk, noen som selvfølgelig ikke kvalifiserer henne til å omtale seg som en del av en marginalisert minoritetsgruppe.

Likevel blir hun omtalt som «Pocahontas» av høyresiden, inkludert Trump selv, som fikk seg en god latter av senatorens underlige forsøk på å tjene inn politisk kapital.

Kamala Harris har blitt spurt flere ganger om hun er “svart nok” og blir til stadighet bedt om å forklare hvordan hun anser sin egen identitet, ettersom hun er halvt jamaikansk, halvt uramerikansk og gift med en hvit mann. Harris har klart seg så langt uten noen personlige angrep eller oppgravde hemmeligheter fra fortiden, men vi har jo så vidt begynt! Hun ser ren ut på papiret, men vi er vel alle syndere?

Beto O’Rourke skapte medieoppslag da han møtte til kampanjerally med en Trump-piñata som

skulle bankes til biter av folkemengdene. Et merkelig men tydeligvis effektivt påfunn, ettersom O’Rourke har samlet inn mest penger av alle kandidatene.

Texaneren har også leid en Dodge Caravan, slik hans far kjørte som ung, for å reise rundt og drive kampanje. Ettersom O’Rourke ikke jobber, bruker han nærmest alle døgnets tider til å reise rundt i de amerikanske statene for å spre budskapet sitt, med den største pengepakken av alle kandidatene.

Til kanskje enhver nordmanns overraskelse ser økonomien i USA bedre ut enn på veldig lenge, etter Trumps drøye to år som president. Dette tar han selvfølgelig all ære for, selv om mye skyldes Obamas økonomiske tiltak. Likevel viser den amerikanske mediestasjonen Politico til flere økonomiske modeller med sterke suksessrater etter Trumps uventede seier i 2016, og melder at dersom valget hadde blitt holdt i dag ville Trump overkjørt demokratene. Slik er det

Kamala Harris har “ blitt spurt flere ganger

“

om hun er svart nok

heldigvis ikke, og et av de store spørsmålene som står igjen er: kan Trump overleve Mueller rapporten?

For dere som ikke har fulgt med like godt som meg, er Mueller en uavhengig spesialetterforsker som har blitt gitt alle statens tilgjengelige midler til etterforskning. Oppgaven hans er å etterforske Trumps angivelige samarbeid med Russland under valget i 2016, og hans angivelig illegale avsettelse av den tidligere FBI-sjefen James Comey. Rapporten er enda ikke offentliggjort, men det er bare et spørsmål om tid til den kommer ut. Grensemuren og Trumps erklæring av nødssituasjon kommer også til å avgjøre mye av hvordan valgresultatet i 2020 kommer til å se ut, på godt og vondt.

Paradise Hotel har nå (u)heldigvis startet, og reality-showet dominerer samtalene - mer man kan vel ikke forvente av oss hypersosiale, kaoselskende, sladderpratende homo sapiens. Selv ser jeg på programoppstarten som en halvhjertet oppvarming til det sosialpornografiske amerikanske presidentvalget, så gjør deg klar for et drøss med kriser og dramatiske lekkasjer i 2020. Så, mine kjære medmennesker fra høyre, venstre og sentrum, håper jeg at jeg har gitt dere et generelt innblikk i det amerikansk politiske klimaets status quo, og dets lille korrelasjon med reality-TV.

27

MENING KÅSERI

Hvordan scrapbooke seg gjennom sorgen «Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens», sa Per Fugelli.

TEKST Ingvild Sørnes ILLUST. Frida A. H. Strømme

28

Fugelli leverer det brutale budskapet i nydelig gaveinnpakning, og ethvert forsøk på å hoppe etter han ville vært en utakknemlig oppgave. Dette i kombinasjon med det sørgelige faktum at det har vært en markant nedgang i boksalget i Norge i 2019, gjør at det potensielle hoppet etter Fugelli i større grad begynner å ligne en garanti for kræsjlanding. Tiden har kanskje kommet for å foreslå både en annen tilnærming og form til temaet døden. Jeg er ikke sponset av Panduro, men ønsker å være først ute med å slå et slag for scrapbooking. Dette kommer jeg tilbake til etter hvert.

Døden er vanskelig, generelt. Sorgen er vanskelig, individuelt. Når noen man kjenner sørger, strekker man som støttespiller ut en hånd. Du står ikke i en båt med en mann over bord og vurderer om du skal kaste ut livbøyen. Likevel er rollen som støttespiller i en sorgprosess litt som husvasken – vanskelig å gripe an. Fordi sorgen kommer i så mange former og fasonger, kan følelsen av utilstrekkelighet være vanlig for mange. Noen ganger er man ferdig sørget lenge før det triste skjer. Andre ganger kommer den lammende sorgen. Den som slår deg i kne og gir deg pustebesvær. Så har man sorgen over å miste noen som ennå er der, hvor typiske bivirkninger er å sitte igjen med saltsmak oppi cheeriosene og høre

på Love Hurts av Nazareth til frokost. Jeg studerer ikke markedsføring og ledelse på BI, men mener å påstå at jeg har avdekket et behov som markedet ikke dekker.

Det kunne vært høyst aktuelt å ringe en venn, og høre med selve gudene av bruksanvisning, Kamprad og IKEA-kompani, om det ikke finnes behov for en liten veiledende brosjyre for sørgende og deres pårørende. Hvordan skal man best mulig bistå noen som skal ha bisettelse for en de er glad i?

Første punkt i å være en venn i sorgen etter et dødsfall, er å stille opp i begravelse. Ikke at det er en konkurranse, men jeg har et nevneverdig antall begravelser å vise til på CV’en selv. Nylig gikk jeg til innkjøp av et par sko med hovedhensikt å benytte i begravelser. Vet ikke om det sier mest om hvor trist livet er, eller om min trang til å være godt forberedt.

Likevel er jeg ikke en til å påstå at man får et mer normalisert forhold til døden av den grunn. Det går nærmest ikke an, da hele konseptet døden baserer seg på et element av overraskelse. Hadde Døden AS hatt en egen facebookside, ville åpningstidene vært «ubeleielige tidspunkt». Senest to sommerferier siden holdt jeg på å miste flyet mitt til København grunnet funn av en død fugl i hagen og følgende begravelse som jeg, som eneste tilstede i min husholdning på gitte tidspunkt, følte jeg måtte holde.

MENING

begravelsesopptreden – har ikke Gabriellas Sång begynt å bli litt utdatert? Ellers har man klassikeren: “kåring av årets slektning”, hvorav den som glemte å skru av mobiltelefonen under seremonien havner nederst på lista. Beste dødsannonse slår heller aldri feil - her er det masse rom for kreativ utfoldelse med klipping og liming! Min personlige listetopp er en annonse som annonserte at dersom mat var ønskelig ved jordfestelsen, måtte nistepakke medbringes.

Her gis refleksjon av livsverdier ekstrapoeng - viktig å poengtere at man er gnien helt til man ligger i jorda.

Ellers kan familien til avdøde i fellesskap få ut litt kollektivt sinne på dette utrolig inkompetente mennesket som valgte å vise sin støtte i form av en scrapbook, fremfor blomster. Her kan det scrapbookes et passivt-aggressivt kort tilbake til gaveavsender, hvor man stiller krav om å ta seg en bolle, pære eller lignende. Ingen skal få lov til å fortelle deg hvordan du skal sørge.

Scrapbooksettet kan også brukes til sitt tiltenkte formål: en hedring av minnene til deg og den avdøde. Om du er som meg, og tidvis får lyst å gi en lang midtfinger til dokumenteringsbehovet vår generasjon lider av, så drit i hele scrapbookingen.

Man skal ikke undervurdere hvordan kun tanken på å utfylle scrabooken kan gi rom for videre refleksjon.

Bare synet av scrapbooken kan få en til å tenke over hvor mange sider i boka man ville visst innholdet av, dersom avdøde selv skulle scrapbooket eget liv.

Videre kan man undres over alle de sidene i personens scrapbook som gjerne fremkommer ukjent for en. Og så kan man kanskje bruke noen siders verdt med tid på å være uendelig takknemlig for alle de sidene i personens liv man faktisk fikk være en del av. Som en parafrasering av Per Fugelli med noen kunstneriske friheter, vil jeg si at det er nettopp dette som gir livet potens - at man aldri vet når scrapbooken klappes sammen og livets karriere legges på hylla. Så, av respekt for alle de som allerede har lagt opp, burde man fylle scrapbooken sin til randen, og sørge for at det ikke står et eneste ord usagt.

KILDER

Gitt dødens nevnte timingproblemer, kan jeg også skrive hjem om å ha vært stedfortreder i begravelse. Dette høres kanskje rart ut, og det skal understrekes at det ikke var avdøde som trengte innbytter. Men når noen velger å takke for seg midt i travleste fellesferien, så kan man ende opp som akkurat det – stedfortreder i begravelse. Som representant for min familie i en begravelse til noen jeg ikke kan huske å ha møtt selv, fikk jeg en fin mulighet til å gjøre noe man ikke vanligvis får – nemlig observere fra utsiden. Med unntak av sittefascilitetene som minnet umiskjennelig mye om komforten på en kommunal idrettstribune, og harmonien av tonedøv mumling som ville gitt enhver sølvgutt mareritt, var opplevelsen av en begravelse fra sidelinjen nydelig på et alvorlig vis. Jeg fikk beskue i sin reneste form hvordan menneskers liv er tett sammenvevd med hverandre. Når sorgen rammer ett sted, skaper det ringvirkninger litt som etter man har kastet en stein i vannet. Ledd for ledd ut i bekjentskapskretsen til avdøde og pårørende, stiller folk opp i begravelse.

I tiden etter begravelsen er det for mange gjerne vanskelig å vite hvordan å fortsette å gjøre nettopp dette: å stille opp. Jeg vil være først ute til å anbefale scrapbook. Vil driste meg til å påstå at de som har mistet noen, har fått nok blomster. Det finnes mange heslige blomsteroppsatser der ute. Hvis man tenker over det har en scrapbook mye større mulighet til å bistå den som har mistet noen i samtlige av fasene man gjennomgår etter bisettelsen, enn en hvilken som helst kvast. Bit for bit skal boken omhyggelig scrappes sammen, litt på samme måte som hjertet i en sorgprosess også skal. Det er en tidkrevende prosess – scrapbooking er no helvettes pirk.

Likevel er en scrapbook den perfekte gaven, til og med for en sørgende som er motstander av klipping og liming. Enten kan man tørke vekk tårene med litt kvalitetspapir fra Panduro, eller så kan man scrappe ut alt crappet man går og føler på, for så å brenne boken etterpå som en ekte mean girl. Tro meg, det hjelper! En annen hyggelig fellesaktivitet i begravelsens etterdønninger, er listelaging. Også her kan litt realt scrapbookingutstyr komme beleilig med.

Ingenting er som å pynte en passiv-aggressiv, eller beint fram bare aggressiv liste, med litt perler og border. Når det kommer til tematikk for listene, er det kun fantasien som setter grenser. Er tilfellet at flere ryker med i grava i en fei, kan den rammede i fellesskap med resterende familie for alvor innta rollen som en makaber Michelin- anmelder. Ettersom mat er alfa og omega i enhver sosial setting, vil det være nærliggende med en rangering over begravelsen med beste snitter. Man kommer heller ikke unna beste

- NRK, 09.04.2019, “Salget av skjønnlitterære bøker stuper”

KÅSERI

29

MENING KÅSERI

EN HYLLEST TIL LILLADAMEN,

ET UTTRYKK JEG TROR JEG HAR FUNNET PÅ.

Jeg har brukt uttrykket Lilladame siden ungdomskolen. Da trodde jeg det var et helt vanlig uttrykk, men i ettertid har jeg forstått at det muligens er noe jeg har funnet på. Hva er ei Lilladame og hva er en god definisjon? La oss mimre litt Exphil.

TEKST Torstein Bøe ILLUST. Birgithe Solstrand

30

Som universitetsstudenter i Norge har vi alle vært igjennom Peder Griffenfeld sin gave til menneskeheten, Exphil, og derfor vet vi hvor viktig det er med gode definisjoner. For å parafrasere det jeg husker så må en god definisjon, blant annet, være rimelig generaliserbar. Den må ikke være for generell og dermed omfavne alt, men den kan heller ikke være så spesifikkat den omfavner veldig få. Så hva er en Lilladame?

Om du noensinne har hatt en lærer i knust og hærverk har du møtt en Lilladame. I sin mest grunnleggende form er dette kvinner som er utseendemessig lette å kjenne igjen, de har rare greier i ørene, morsomme designerbriller, kort, gjerne farget hår eller sjukt mye av det.

De foretrekker store fargerike klær, derav lilla, og er, om været tillater det, som oftest observert i sandaler. Hva gjelder følelser og holdninger, elsker de det som er av kultur, gjerne fra den asiatiske, afrikanske eller sør-amerikanske verden. De har en statistisk større sjanse for å tro på alternativ

medisin, og sier de bryr seg dypt om miljøet men reiser mer enn noen andre du kjenner. De er sprudlende og levende, men har av grunner jeg ikke helt forstår en tendens til å gifte seg med ganske stive men mer finansielt stabile menn. De omfavner alt som er “naturlig”, uten at de helt kan definere hva dette er. Med dette følger en forkjærlighet for økologiske produkter, samt en tendens til å være pesketarianer, vegetarianer, eller veganer.

Kunst og håndverk har man dog ikke for alltid. Jeg gikk fra Ramstad ungdomsskole videre til musikklinja på Rud vgs. Der var alle lilladamer, så der trengtes ingen definisjon - vi var hippier i utopisk forening. Så kom jeg meg endelig til Bergen og følte igjen jeg så konturene av lilladamer, skjønt at kvinnene jeg så denne gangen kanskje ikke helt hadde satt pris på å bli beskrevet som damer. Til overraskelse for ingen var den ganske store forskjellen mellom de som studerte på SV og Dragefjellet, enda større mellom studentene på HF og NHH. Jeg gjenkjente det alternative, det idealistiske og det positive iblandet den samme kulturelle grøten jeg hadde sett mens jeg forgjeves prøvde å lage

MENING KÅSERI

kollasj. Jeg kom fram til at disse var proto-lilladamer, eller lillakvinner. Kvinner som en dag skulle vokse opp til å innta løst definerte offentlige stillinger, bli lærere, oppnå kunstneriske ambisjoner eller ha løst definerte omsorgsroller. Disse kvinnene var drastisk forskjellige, ikke minst utseendemessig, fra damene som forgjeves hadde prøvd å lære meg hekling.

Likevel var det en underliggende personlig likhet som gjorde at jeg syns det var så fint og passende å beskrive dem deretter.

Så er dette en brukbar definisjon? Det spørs helt på hvorvidt du har lyst til å bruke den. Mener du den er humoristisk, en god mulighet for litt selvironi?

Kanskje blir det som med hipstere at lillakvinner vil kalle andre lillakvinner for lillakvinner, mens de aldri vil beskrive seg selv som lillakvinne. Kanskje mener du den dekker en type menneske du tidligere ikke hadde et ord for. Synes du det er festlig å bruke den, må du for all del gjøre det. Som mange andre definisjoner innenfor sosialvitenskapen lider den voldsomt av at den umulig kan være absolutt. Det er elementer av det som kan være sant, et hovedinntrykk som impliserer noe, eller bare noe som er så treffende at du ler litt inni deg når du tenker på uttrykket. I bunn og grunn handler det om assosiasjoner.

Jeg håper inderlig at du, idet jeg gikk inn på beskrivelsen, fikk levende bilder i hodet av kunst og håndverk-læreren din som kjeftet på deg i det du fånyttes prøvde å få pappmasje til å ikke se vederstyggelig ut. Jeg håper videre at du, uten at jeg egentlig kom med noen flere spesifikke beskrivelser, begynte å tenke på venner av deg på Høyden. Om det skjedde, ligger det vel noe i det. Jeg håper også at du levende så for deg (lilla)menn. Her er definisjonen min veldig svak, men jeg får vel bare gjemme meg bak det smått problematiske faktumet at jeg bare hadde kvinner i knust og hærverk, og at det er der uttrykket stammer fra.

Apropos, hvilken rett har jeg til å sitte her og definere folk? Ingen. Det er en kjip praksis jeg ikke lenger støtter, men i mitt forsvar er jeg også sønn av en. Min mor er steinerskolelærer, en slags eliteavdeling blant lilladamer. Hun er peske-

tarianer, har masse magneter rundt de leddene som gjør vondt, har stappet huset sitt fullt av asiatisk memerobilia og drar på femten reiser i året, men stemmer MDG ved hvert eneste valg. Hun har en stor forkjærlighet for opera på tross av at jeg aldri kan huske å ha observert henne høre på musikk, og hun er gift med en oljeingeniør.

Likeledes må jeg nesten legge til, på tross av de smått ekle freudianske undertonene, at de fleste kvinnene jeg har forelsket meg i har vært lillakvinner. Lærer-, kunst- og psykologistudenter som alle har vært uendelig varme og sympatiske personer. Og som alle har stemt MDG. Om du hittil har tolket den smått humoristiske tonen som vagt avvisende, tar du helt feil – jeg er veldig glad i disse kvinnene og er det en ting verden trenger mer av er det disse menneskenes uendelige optimisme og varme. Se for deg en verden utelukkende skodd i sandaler.

Hvis du syns kategorisering er gøy eller treffende får du ta for deg, selv har jeg vokst vekk fra det.

Personlig går det en liten faen i meg hver gang noen prøver å beskrive meg som en “millenial”, ikke faen om jeg skal være del av ditt late forsøk på å definere meg. På samme måte regner jeg med at det kan være utrolig irriterende å bli kalt lilladame/ lillakvinne uansett hvor mye kjærlighet det ligger bak klassifiseringen fra han som utarbeidet det (meg).

Om du på den annen side mener slike ting generelt gjør livet enklere og morsommere, får du slå deg løs.

31

HVERDAG KORTPROSA

ODE TIL VÅREN TEKST Anna Olivia Sundsli ILLUST. Lone Aadnekvam

32

Støvete solstråler treffer meg midt i ansiktet og jeg åpner øynene. Føles i dag som tidenes morgen?

Nakne føtter mot kaldt gulv, jeg strekker meg som en katt slik pappa lærte meg en gang for lenge siden, strekker av meg søvnen, kjenner vinteren forsvinne ut gjennom fingertuppene, tusler til skapet og drar ut dongeri og ull, kler meg, i dag er dagen, dagen og tiden for tøysko på tørr asfalt. Hjertet dunker forelsket i brystet, vil ha vårens kjærtegn over hele meg, vil forsvinne inn i våren, elskeren min som jeg har ventet på mens månen har glidd inn og ut av full og halv og ny. Blåmerkene på hjertet gjør ikke så vondt lenger, april lindrer alle sår, som om alt er bedre enn det har vært. Vil forbli sånn for alltid, la blikket være fritt og modig og la det møte en annens uten hemninger.

Døren har åpnet seg mot en nylig oppstått verden, spirende hestehov og tilgivelse av vinteren som ikke vet bedre. Blå fjord og øyne mot en himmel med sjeldne skyer, skjelner en tid med park og prosecco, kirsebærblomster og syrin, kyss og dans, indigofargede netter og dager uten planer som bare glir knirkefritt over i hverandre. Forbauselsen over

spirende blader og grønnere gress som underholder meg hvert år, som om det umulig kunne skje i år som i fjor at våren faktisk var på ekte og ikke en utopi, like ekte som allergikerne som nyser nedover gatene.

Gater og smau fylles av løvetann og ville valmuer som presser seg gjennom asfalt og brostein, og meg selv som presser meg gjennom turister som florerer. Jeg hadde glemt turistene og duene og køene siden sist, hvordan kan man glemme frustrasjonen over tyske turister som ikke kan engelsk og som på død og liv skal bestille den vanskeligste kaffen rett før deg i køen hos Blom, for de skal jo bestandig ha den vanskeligste laktosefrie og veganske og økologiske kaffen når de først er her. Og eksamen da? Hvordan kan man glemme sure venner som ikke får sove på grunn av stresset og koffeinen de fyller seg med for å kapre A-en? Og buekorps. Og måker. Og solskinn på arbeidsdager. Og at regnet kommer tilbake i juni, mest sannsynlig, og at man så vidt kan lukke øynene fordi man skal da ikke gå glipp av våren før den er over.

HVERDAG KORTPROSA

33

HVERDAG

AVVISTE ILLUSTRASJONER

(men vi takker skribentene for innsatsen)

EN HYLLEST TIL LILLADAMEN

SALIG ENSOMHET

HVORDAN SCRAPBOOKE SEG GJENNOM SORGEN

CHANCE EAU TENDRE

“ALDRI HAR VI VÆRT RIKERE, ALDRI HAR DET VÆRT STYGGERE RUNDT OSS!” 34

For mer info om

SAMVITEN Sjekk ut:

W W W. S A M V I T E N . N O