magasinet 4/2024
MØRKETIDA
I snart tre år har ukrainske barn og unge levd i alarmberedskap. Skoleelever må ned i mørke kjellere for å studere. Panikkanfall skjer nærmest daglig, og mange sliter med å huske det de lærer.
«Vi i Redd Barna vil rette oppmerksomheten mot dem som ofte blir oversett i julestria.»
HENRIETTE KILLI WESTHRIN
Tid for ettertanke
Jeg gleder meg til jul, og det håper jeg også de fleste av Redd Barna-magasinets lesere gjør. Julen er en tid for ettertanke, refleksjon, fred, samhold og glede. Vi samles i fellesskap med folk vi er glad i, for å dele rolige dager, uavhengig av livssyn og livssituasjon. Samtidig er dette en tid hvor vi blir minnet om de sterke kontrastene som preger verden i dag. I fjor ble julefeiringen avlyst i selveste Betlehem. – Mens verden feirer jul ligger våre barn i ruiner, sa pastor Munther Isaac i den evangelist lutherske kirken i Betlehem. Dessverre går vi mot nok et år preget av krig, både i Palestina og i en rekke andre land. Også her hjemme blir kontrastene sterke rundt høytider. Ingenting er så ensomt som å være ufrivillig alene på tida hvor fellesskapet ellers står som sterkest. For mange er dette en tid fylt med motsetninger og følelsesmessige påkjenninger.
Mange familier i Norge sliter med å få endene til å møtes, og jula er også en høytid for forbruk. Vi vet at mange barn gruer seg til jul, fordi de vet at familiene ikke har råd til å kjøpe gaver til hverandre eller til å være med på kjøpefesten. Andre barn gruer seg fordi de vet at deres voksne kommer til å drikke for mye alkoholholdig drikke i deres nærvær.
Vi i Redd Barna vil rette oppmerksomheten
Internett: www.reddbarna.no
Gavekonto: 8200.01.03000
Felles telefon for alle regionkontorer: 22 99 09 00
Redd Barnas arbeid: Redd Barna kjemper for barns rettigheter og for at alle barn skal overleve, lære og være trygge – uansett hvem de er og hvor de bor. Vi er medlem av internasjonale Redd Barna, verdens største uavhengige bevegelse for barn, og arbeider for og med barn i rundt 116 land. Redd Barna er en medlems- og rettighetsbasert organisasjon med over 90 000 faste givere og medlemmer i Norge.Vi har hovedkontor i Oslo og regionkontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.
Kontakt Redd Barna
Besøksadresse Oslo: Bøkkerveien 2, 0579 Oslo. Postadresse: Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo
Telefon: 22 99 09 00
Regionkontor i Midt-Norge: Verftsgata 4, 7042 Trondheim
Postboks 8881, 7481 Trondheim
Regionkontor i Vest-Norge: Kong Oscars gate 62, 5017 Bergen
Regionkontor i Sør-Norge: Vesterveien 6, 4613 Kristiansand Regionkontor i Nord-Norge: Storgata 88, 9008 Tromsø. Postboks 145, 9252 Tromsø
Regionkontor i Øst-Norge:
Bøkkerveien 2, 0579 Oslo.
Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo
Redd Barna-magasinet
Utgiver: Redd Barna
Redaktør: Jens Marius Sæther
Ansvarlig redaktør: Ingrid Svendsen
Redaksjonen ble avsluttet 17. nov. 2024.
mot dem som ofte blir oversett i julestria – de som ikke er inkludert i fellesskapet, og som opplever denne tiden som ekstra vanskelig.
I dette nummeret kan du lese om Ukraina, et land i krig der familier og barn lever under ekstreme forhold. Gjennom deres historier får vi innblikk i en hverdag preget av frykt og usikkerhet. Tidligere i år var jeg så heldig at jeg fikk dra til Ukraina for å være med på skolestart for ukrainske elever og for å lære mer om hvordan Redd Barna jobber i Ukraina. Jeg ble imponert over å se hvordan både våre lokale samarbeidspartnere og egne ansatte jobber for å bidra til at barn får utdanning selv om de er på flukt, må tilbringe timevis i bomberom eller at skolen deres er ødelagt av bombing. Jeg møtte barn som fikk mulighet til å leke, le og drømme, og i timene på våre trygge sentre fikk fri fra krigen som ellers preger de fleste av døgnets timer. Jeg ønsker dere alle en fredelig og god julefeiring, samtidig som jeg oppfordrer alle til å huske de barna og familiene som trenger vår støtte aller mest, både her hjemme og internasjonalt.
Henriette Killi Westhrin generalsekretær i Redd Barna
Redd Barna-magasinet kommer ut fire ganger i året i et gjennomsnittlig opplag på cirka 100 000 eksemplarer og distribueres vederlagsfritt til medlemmer og personer som slutter opp om organisasjonen. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Ettertrykk tillatt.Vennligst oppgi kilde. Design og presentasjon: Spoon E-post: giverservice@reddbarna.no
Redd Barna-magasinet er miljømerket med Svanen, som er en garanti for at det merkede produktet holder en høy miljømessig standard.
Aller Trykk, som trykker dette bladet, er godkjent som svanemerket bedrift. Det vi si at hele produksjonen følger strenge miljøkrav fra råvare til ferdig produkt.
Aller Trykk har i tillegg lisenser for EUblomsten og FSC.
Redd Barna-magasinet er Miljøfyrtårn-sertifisert.
Som Miljøfyrtårn tar vi bærekraft på alvor, og jobber kontinuerlig med miljøforbedringer og med å redusere våre klima- og miljøutslipp. Blant annet er Redd Barna-magasinet pakket i flerlagt biofilm, som er 100 prosent nedbrytbar og skal kastes som matavfall.
Synspunkter på Redd Barna-magasinet? Tips eller ideer? Skriv til oss på giverservice@reddbarna.no Tryksag 5041-0806 SVANEMÆRKET
Redd Barna har vært medlem av innsamlingskontrollen siden 1995. Stiftelsens formål er å ivareta allmennhetens interesser i at innsamlinger til humanitære, kulturelle og religiøse formål organiseres og gjennomføres på en betryggende måte, og at midlene forvaltes forsvarlig.
Hala og Ziad måtte flykte med datteren Mona i all hast da de voldsomme angrepene mot Gaza startet. De reiste fra sted til sted og levde under forferdelige forhold. En dag oppdaget de at datteren hadde noe på øyet, som viste seg å være en kreftsvulst. De klarte å komme seg over til Egypt, der datteren fikk cellegiftbehandling. Redd Barna har hjulpet foreldrene og støttet dem økonomisk så Mona kunne få denne behandlingen.
Sainabou Jobe, Karen Solvang og ildsjelene på Tynset gir seg ikke. Nå har de flyttet inn i nye og større butikklokaler og tror på millionomsetning.
INNHOLD
SIDE 10
Barna som rammes av bombene Krigen i Midtøsten rammer stadig flere barn. I Libanon er nå flere hundre tusen barn fordrevet fra sine hjem, og hjelpebehovet er enormt.
SIDE 14
Skolerevolusjonen i Karamoja
På 1990-tallet startet Redd Barna et banebrytende utdanningsprogram rettet mot husdyrnomader i Uganda. Programmet har endret livene til tusenvis av barn.
SIDE 26
Stiller opp for barn på flukt
Sara (25) og Amanda (22) er frivillige i Redd Barna og bruker noe av fritiden sin sammen med barn som nettopp har kommet til Norge.
SIDE 34
Fattigdommen i Norge
Redd Barna har presset på for at barnetrygden må opp for alle barn. Et viktig slag ble vunnet i år, men kampen mot familiefattigdom er langt fra over.
SIDE 36
Hjelper barn lokalt
Hvert år arrangerer Redd Barna i Ås barneutstyrshelgen, der folk kan kjøpe og selge brukte klær og utstyr. Deler av inntekten går til matkasser som deles ut til familier som trenger litt ekstra til jul.
FORSIDEN: Ukrainske
elever har tilbrakt utallige timer i bomberom de siste årene og blitt utsatt for ekstreme påkjenninger. Mange sliter nå med hukommelsen i skolehverdagen, og panikkanfall er svært utbredt.
FOTO: SACHA
EN SKOLEHVERDAG I KRIG
Ukrainske skoleelever må stadig ned i mørke kjellere for å studere. Panikkanfall skjer nærmest daglig, og mange elever sliter med å huske det de lærer.
Byen til Kseniia og skolevenninnene ble fullstendig ødelagt i 2022, og mange måtte flykte langt vekk. I dag er det roligere, men luftalarmen går stadig vekk og overalt er det spor av krig.
Klokka seks om morgenen 24. februar 2022, ble 14 år gamle Kseniia revet ut av søvnen. Bestemoren kom inn i rommet og ropte:
– Kom deg opp, krigen har begynt!
Fra blokka i en småby utenfor Kyiv, hørte Kseniia først eksplosjoner i det fjerne fra hovedstaden. Det fortsatte gjennom dagen, men så ble lydene høyere og høyere. Kseniia og familien måtte søke tilflukt i blokkas kjeller. Bombeflyene var nå rett over dem.
– Alt jeg husker er en gigantisk støvsky, at alle begynte å skrike, og at det ristet voldsomt. Vi trodde huset vårt var truffet, sier Kseniia.
Da bombingen tok slutt, var naboblokka jevnet med jorden. Kseniia og familien måtte flykte. De satte seg i bilen og kjørte til noen slektninger. I dagene som fulgte rykket væpnede styrker inn i byen.
Etter fem uker med voldsomme angrep, tok krigshandlingene endelig slutt. Byen var ikke lenger til å kjenne igjen. I gatene og under sammenraste bygg lå det mange lik.
Kseniia og familien var på flukt i lang tid, men de var hele tiden fast bestemt på at de skulle vende tilbake til hjembyen.
SLITER MED HUKOMMELSEN
Det er to og et halvt år siden byen ble lagt i ruiner. Kseniia er på vei til skolen. Før krigen brøt ut, gikk det 25 elever i klassen hennes. Nå er det 17 igjen. Noen er fortsatt i utlandet, mens andre er på flukt ulike steder i Ukraina. Kseniia er glad for at hun har en skole å gå til. I en periode hadde hun fjernundervisning hjemme. Da begynte hun å streve med naturfagene.
– Det er lettere å studere på skolen, der du har en lærer som kan forklare ting for deg, sier Kseniia. Framme ved skolen møter hun resten av klassen. Det er andre skoledag etter sommerferien, og elevene skal inn til mattetime med Olena. Ingen har hatt en god natts søvn. Som så mange ganger før, gikk alarmen – den som varsler at det er luftangrep på gang. Da må alle ned i tilfluktsrom. Over hele Ukraina går alarmen til alle døgnets tider, og det er
blitt en nærmest dagligdags hendelse også når elevene er på skolen.
– Nå skal vi huske hvordan vi adderer brøker, sier Olena og henvender seg mot elevene inne i klasserommet.
Hun starter med å repetere fjorårets pensum.
– Å multiplisere to brøker er veldig enkelt. Multipliser telleren med telleren, og nevneren med nevneren.
Olena er både rektor og lærer ved skolen. Hun er bekymret for hva krigen har gjort med elevenes evne til å konsentrere seg og huske det de lærer i klasserommet.
– Selv om barna forstår alt vi lærer dem, greier de ikke lenger å huske det dagen etter. Det er mange som sliter med hukommelsen. For oss lærere betyr det at vi må bruke lengre tid på hvert fag. Det gjør at vi ikke kommer i mål med pensum, sier Olena.
SØKTE TILFLUKT PÅ SKOLEN
Da det voldsomme dramaet utspilte seg for to og halvt år siden, var det mange i byen som flyktet i
Kseniia er glad for at
er
panikk og søkte tilflukt i kjelleren på skolen. Olena var til stede og prøvde så godt hun kunne å hjelpe alle som kom dit.
– De hadde ikke mat med seg. Militære kjøretøy var i gatene, og folk kunne rett og slett ikke dra ut for å kjøpe mat. Så jeg måtte åpne skolekantinen og ta med kjeks og appelsiner til folk slik at de hadde noe å spise.
Hun forteller at to av elevene som gikk på skolen, ble truffet av bomber og drept sammen med sine familier da byen var under angrep.
Både her og i store deler av Ukraina, har det vært vanskelig å bygge opp igjen noe som ligner en normal skolehverdag etter alt det forferdelige som har skjedd. I en rapport som Redd Barna publiserte i høst, uttrykte 60 prosent av de spurte elevene at de har mistet interessen for skole og læring på grunn av krigen.
– Barna har opplevd ekstreme påkjenninger. I området vårt er det ikke lenger kamphandlinger, men vi lever fortsatt med konsekvensene, sier Olena.
Hun forteller at det har blitt helt vanlig at elever
«Selv
om barna forstår alt vi lærer dem, greier de ikke lenger å huske det dagen etter.»
OLENA, MATTELÆRER
Olena
både lærer og rektor. Hver eneste dag ser hun at krigen har satt dype spor og at elevene sliter på en helt annen måte enn før.
skolen er åpnet igjen, og at hun får være sammen med klassen og vennene sine.
får panikkangst på skolen og at lærerne har tatt flere kurs i traumepedagogikk.
– For oss er panikkangst nå en dagligdags hendelse, men vi vet hvordan vi skal hjelpe elevene.
NÅR ALARMEN GÅR
Inne i klasserommet sitter Kseniia og elevene og løser matteoppgaver. Plutselig går luftalarmen. Denne gangen er det ikke en ekte alarm, men Olena vil vise hvordan hverdagen på skolen faktisk er. Alle i klasserommet reiser seg, bøkene pakkes ned og elevene går mot døra. Når alarmen går, hører elever og lærere den samme stemmen fra varslingsappen, som sier: «Vær på vakt! Luftalarm! Alle må straks gå til tilfluktsrom!» Alle i Ukraina har denne appen.
– Det er skummelt med luftalarmer og angrep, sier Oleh.
Han er på vei ut døra sammen med Kseniia og resten av klassen. Oleh og elevene vet godt at de aldri kan være helt trygge selv om de oppholder seg i en skolebygning.
– Slike steder blir beskutt nå. Du må bare komme deg raskt ned i kjelleren, sier Oleh.
I løpet av krigen som snart har vart i tre år, har minst 3 000 utdanningsinstitusjoner blitt skadet, og rundt 300 ukrainske skoler er fullstendig ødelagt. I de seks regionene som ligger ved frontlinjen eller nær grensen til Russland, er skolene fortsatt stengt på grunn av faren for luftangrep og beskytning. To av tre barn som bor ved frontlinjen i Ukraina, har ingen skole å gå til, og nesten halvparten av alle ukrainske skolebarn er avhengig av fjernundervisning.
Nede i kjelleren samles elevene i det som er bygget om til et tilfluktsrom. I Ukraina er det et krav at alle skoler må ha tilfluktsrom før de kan åpnes for elever. Etter at krigen brøt ut, har Redd Barna bidratt til at kjellere i skolebygninger over hele landet er blitt omgjort til tilfluktsrom slik at elevene kan gå på skolen. – Takket være Redd Barna ble nesten 700 kvadratmeter av kjelleren ominnredet. Det er nå nok plass til at alle elevene kan være på skolen samtidig, sier Olena.
STUDERER I MØRKET
Nede i tilfluktsrommet er det mørkt, og elevene må bruke lyset fra mobiltelefonene sine når de skal løse matteoppgavene. Strømbrudd og strømmangel er blitt en del av hverdagen i Ukraina etter alle angrepene mot kraftverkene i landet. På denne
skolen har de et aggregat, men for å spare drivstoff står det ikke på hele dagen. Denne dagen er strømmen fire timer på og fire timer av. – Når vi underviser i tilfluktsrommet, er det ikke like god læring som i et vanlig klasserom. Vi prøver å lese noe eller gjøre noen oppgaver, men det er vanskelig å opprettholde den samme strukturen, sier Olena.
Anastasia, en av elevene i klassen til Kseniia, prøver å løse ligningene i boka som ligger foran henne. Hun drømmer om å drive med business når hun blir voksen, og forsøker å følge undervisningen i bomberommet så godt hun kan. Hun synes flyalarmer og eksplosjoner er skremmende.
– Det er lettere for dere å studere, sier hun, og henvender seg til oss som ikke bor i Ukraina.
– Dere trenger ikke være redde når dere studerer. Og dere har ikke en kjeller på skolen, der dere må studere når noen flyr over hodene deres.
– VI ER HELDIGE
Varslingsappen overstyrer nok en gang stillefunksjonen på mobilene nede i bomberommet. Denne gangen får elevene høre at luftalarmen er over og at de kan gå tilbake til sine «vanlige aktiviteter». Elevene lukker bøkene og pakker dem ned i sekkene, før de går tilbake til klasserommet, der Olena fortsetter undervisningen.
Selv om mye er vanskelig, er hun glad for at hun kan være på skolen sammen med elevene. Før krigen startet hadde hun egentlig tenkt å trappe ned og slutte som rektor, men det er ikke aktuelt lenger.
– Vi har gått gjennom mye sammen med barna. Noen ganger snakker vi med dem om det de opplever, og barna er ofte villige til å dele. Vi som er lærere, er heldige, sier Olena.
I klasserommet sitter Kseniia og løser ligninger. Matematikk er ikke favorittfaget hennes. Hun liker best litteratur og leser mye. Kseniia forteller at hun kanskje vil prøve å bli journalist når hun blir stor.
– Da får du lese og skrive mye, og du får alltid muligheten til å lære noe nytt.
Men 14-åringen understreker at hun ikke har bestemt seg, og at mye kan skje før hun må ta et valg. I dag er hun mest glad for at livet tross alt er bedre enn det var da bombene knuste byen hennes for to og et halvt år siden.
– Jeg har det bra nå.
Kseniia stopper litt opp og tenker seg om, før hun til slutt sier:
– Mamma er her, vi bor i en leilighet, alle er i live. l
«Takket være Redd Barna ble nesten 700 kvadratmeter av kjelleren ominnredet. Det er nå nok plass til at alle elevene kan være på skolen samtidig.»
OLENA, REKTOR OG LÆRER
To og et halvt år etter angrepene mot byen, er mange av hjemmene fortsatt ubeboelige.
REDD BARNA I UKRAINA
■ Siden februar 2022 har Redd Barna hjulpet over 2,5 millioner mennesker, inkludert mer enn én million barn.
■ Vi har blant annet delt ut mat, vann, varme klær og hygieneartikler for å dekke de umiddelbare behovene til barn og familier. I tillegg har mer enn 300 000 mennesker mottatt kontantstøtte slik at de kan kjøpe nødvendige varer for å overleve.
■ Over hele Ukraina jobber Redd Barna med å sikre trygge oppholdssteder for barn, der de kan leke og lære i barnevennlige omgivelser. Her får barn og familier også hjelp og støtte til å bearbeide alt det traumatiske de har vært igjennom.
■ Svært mange barn har fått skolegangen avbrutt på grunn av krigen. Redd Barna har distribuert skoleutstyr til barn, organisert sommerleirer, reparert ødelagte skoler, fått på plass tilfluktsrom i skolebygninger og satt opp en rekke digitale læringssentre.
■ Redd Barna bidrar også med medisinske forsyninger, utstyr til skadebehandling og støtte til helseteam og sykehus.
Ukrainske elever har mistet mye skolegang de siste årene, og mange har fortsatt ikke en skole å gå til.
Elevene rapporterer selv at mangel på elektronisk utstyr, dårlig internett og stadige strømbrudd er de største hindrene for læring. Dette kom fram i en rapport fra Redd Barna, som ble publisert i august.
«Jeg
vil bare dra tilbake til landsbyen min. Selv om den ligger i ruiner.»
MARRIAM (15)
Helt siden krigen i Gaza brøt ut i oktober i fjor, har barna i Libanon levd i frykt. Nå er de selv rammet på verst tenkelig vis, og mange hundretusener er drevet på flukt.
TEKST: JENS MARIUS SÆTHER
– Vi er alvorlig bekymret for barna, sier Ayman Ali Hassan, som er nestleder for programarbeidet til Redd Barna i Libanon.
Ayman bor i hovedstaden Beirut og forteller at situasjonen har forverret seg dramatisk for sivilbefolkningen etter at konflikten mellom Israel og Hizbollah eskalerte i september i år. Minst 1,2 millioner mennesker er internt fordrevet i landet som har omtrent like mange innbyggere som Norge.
Ayman forteller at barna og sivilbefolkningen har levd med bombing i lang tid, og at det er store tap. Mange barn er drept, tusenvis er skadet, og hele nabolag er utslettet. Ayman er dypt bekymret for barnas mentale helse etter alt det traumatiske de har opplevd.
FOR MYE FOR ET BARN Å BÆRE
De siste månedene har Redd Barna snakket med mange barn og unge som har flyktet fra sine hjem. Wissam (15) forteller at han er redd og kjenner seg utrygg.
– Dette er for mye for et barn å bære. Grunnleggende rettigheter som trygghet og et sikkert sted å bo, er borte. Ingen barn i Libanon føler seg trygge lenger, sier Wissam.
I likhet med andre barn og unge i Libanon, har Wissam fått skolegangen avbrutt på grunn av kampene som raser.
– Skolen min har blitt gjort om til et mottakssenter, så jeg tror ikke jeg kan komme tilbake med det første, sier han.
Mange av de internt fordrevne bor nå på mottakssentre rundt om i landet. De unge er både sinte og frustrerte, og det er vanskelig å håndtere alle følelsene.
– Jeg liker ikke den jeg har blitt. Jeg er sint og frustrert hele tiden. Jeg vil bare dra tilbake til mitt eget hjem – til landsbyen min. Selv om den ligger i ruiner, vil jeg sitte der, omgitt av tingene mine. Alt her føles nytt og fremmed, sier Marriam (15).
RASK RESPONS FRA REDD BARNA
Etter at krigen brøt ut i Gaza, måtte mange i SørLibanon flykte på grunn av kampene mellom israelske styrker og Hizbollah i grenseområdet. Redd Barna var raskt på plass og fikk hjulpet sivilbefolkningen med nødhjelp. Samtidig ble det lagt en responsplan som tok høyde for at konflikten kunne bli mye større og ramme langt flere mennes- t
Ayman Ali Hassan, Redd Barnaansatt i Libanon
Redd Barna hjelper internt fordrevne på nærmere 300 mottakssentre i Libanon. På sentrene arrangerer våre ansatte morsomme aktiviteter for barna og deler ut ting som familiene trenger.
FOTO: JAAFAR HAMDAN
ker. Denne planen ble iverksatt da angrepene mot Libanon eskalerte voldsomt i september. I forkant hadde Redd Barna sørget for at lagrene med nødhjelp var fylt opp.
– Vi var på plass med en gang og fikk delt ut tepper, madrasser, mat og ting folk trenger, sier Ayman.
Han forteller at Redd Barna har drevet et effektivt hjelpearbeid det siste året. Totalt har mer enn 170 000 mennesker, deriblant 70 000 barn, fått hjelp. Redd Barna er nå til stede på flere hundre mottakssentre rundt om i landet og jobber med å forbedre fasilitetene og tilbudet til barn og familier. Hjelpearbeidet er også rettet mot internt fordrevne som ikke bor på mottak, og Redd Barna skal blant annet gi kontantstøtte til familier som har mistet alt. Ayman gjør det klart at hjelpebehovet kommer til å være enormt i lang tid. Libanon sto allerede i en dyp humanitær krise før konflikten eskalerte. Svært mange barn lider av underernæring, og Redd Barna frykter nå at antallet vil øke kraftig i tiden framover.
TRENGER HJELP TIL VINTEREN
Da eskaleringen skjedde, ble mange av landets skoler tatt i bruk som mottakssentre for internt for-
drevne. Undervisningen ble satt på vent, og først i november kunne barna returnere og fortsette skolegangen. Ayman forteller at barn og unge har fått avbrutt utdanningen mange ganger de siste årene på grunn av pandemien, økonomisk krise og opprør. – De har mistet mye. I tiden framover kommer vi til å prioritere at barna får tilgang til god utdanning i vår respons, sier Ayman.
Redd Barna skal blant annet dele ut skolesaker til hjemmeundervisning, støtte læringssentre og sørge for at barn og unge får transport til stedene der det blir gitt undervisning.
En annen bekymring er at vinteren er på vei. Det haster med å få ut hjelp til fjellområdene i Libanon der det blir veldig kaldt. Mange av bygningene der de internt fordrevne oppholder seg, har ikke nok varme eller gode nok fasiliteter. Barna og familiene som har flyktet, trenger også vinterklær.
– Behovet for vinterhjelp er stort. Vi skal dele ut varme klær, tepper og drivstoff og se på forbedringer som kan gjøres i bygningene så folk ikke fryser, sier Ayman, som oppfordrer alle til å støtte sivilbefolkningen i Libanon.
– Vi skal handle raskt og være klare, men vi trenger hjelp.
EN OND SIRKEL
Ayman beskriver det som skjer i landet som en ond sirkel, som Libanon har vært i mange ganger tidligere. Selv ble han født på 1980-tallet da det raste en blodig borgerkrig i landet. I en periode måtte familien hans forlate hjemmet og flykte.
– Jeg forsto aldri helt hva foreldrene mine gikk gjennom, eller hvordan de greide å skåne oss mot krigen. I dag er jeg selv i samme situasjon. Jeg har to barn som jeg forsøker å beskytte så godt jeg kan. Det er vanskelig, sier Ayman, og legger til:
– Nå forstår jeg hvor tungt det må ha vært for mine foreldre.
Ingen er skånet for det som nå skjer, og Ayman vet at hans egen familie når som helst kan bli rammet.
Dette er situasjonen for alle som jobber for Redd Barna i Libanon.
– Vi prøver alle å komme oss på jobb hver dag og hjelpe dem som har det verst. Det er tøft, men vi er dessverre vant til dette. l
REDD BARNA I LIBANON
■ Det siste året har Redd Barna drevet et omfattende nødhjelpsarbeid og hjulpet mer enn 170 000 mennesker, deriblant 70 000 barn.
■ Vi har blant annet delt ut madrasser, tepper, vann, mat, hygienesett, samt gitt kontantstøtte til familier så de kan klare seg.
■ Redd Barna er til stede på nærmere 300 mottakssentre for internt fordrevne og hjelper barn og familier som lever i en svært vanskelig situasjon. Hjelpearbeidet er også rettet mot dem som har søkt tilflukt andre steder.
■ Vi har opprettet mange barnevennlige områder der barn kan leke og få hjelp til å bearbeide alt det vonde de har opplevd.
■ Redd Barna jobber nå med å gjøre fasilitetene bedre på mottakssentrene, og vi skal også dele ut varme klær, tepper og varmeovner før vinteren.
■ I tiden framover blir det viktig å få barn og unge tilbake på skolen. Redd Barna skal dele ut skolesaker til hjemmeundervisning, støtte midlertidige læringssteder og hjelpe til med transport så barna kommer seg til stedene der de kan få undervisning.
Reem (5) og Yara (6) ble raskt bestevenner da de møttes på et mottakssenter for internt fordrevne i fjellområdene i Libanon. Redd Barna er til stede på senteret for å hjelpe barn og familier som har flyktet fra sine hjem. FOTO:
SKOLEREVOLUSJONEN
SOM STARTET UNDER ET TRE
På slutten av 1990tallet startet Redd Barna et banebrytende mobilt utdanningsprogram rettet mot husdyrnomader i Uganda. Gjennom 25 år har programmet endret livene til tusenvis av barn.
Redd Barna startet opp et nytt og annerledes utdanningsprogram rettet mot husdyrnomader i Karamoja for over 25 år siden. I dag er John lærer på en skole ved byen Moroto, som støttes av Redd Barna, og han er et stort forbilde for elevene.
– Å sende barna til skolen, var ikke et alternativ da jeg var liten. Barn trengtes som arbeidskraft i den daglige kampen for å overleve.
John Bosco Loit sitter under et tre utenfor en skole i Karamoja-regionen, som ligger nordøst i Uganda. 36-åringen mimrer tilbake til sin egen barndom, som var alt annet enn enkel. John tilhører folkegruppen karamojong, som tradisjonelt har vært husdyrnomader og flyttet fra sted til sted for å finne vann og beiteområder til buskapen. De lever i den fattigste og minst utviklede regionen i Uganda. Karamoja er også beryktet for blodige konflikter, som ofte har handlet om kveg.
– Faren min døde i en konflikt om kveg da jeg var liten, og jeg fikk ansvaret for dyrene våre, sier John.
Som liten hadde ikke John og barna noe skoletilbud. Karamojong-folket var lenge sterkt imot det statlige utdanningssystemet. I 1948 begravde
de en penn i en symbolsk protest mot den formelle utdanningen som ble innført av myndighetene i kolonitiden. Mange så på skolen som en trussel mot folkegruppens kulturelle verdier og livsstil, og gjennom mange tiår var det bare et fåtall av barna i denne delen av landet som fikk skolegang og lærte å lese og skrive.
EN ANNERLEDES SKOLE
Men på slutten av 1990-tallet skjedde det noe som skulle endre livet til John og mange andre barn. Redd Barna utviklet da læringsprogrammet Alternativ grunnutdanning for Karamoja (ABEK) sammen med lokalsamfunnene og regjeringen i Uganda. Programmet var spesialdesignet for å møte de unike behovene til nomadefolket. Undervisningen skulle skje der barna befant seg, med provisoriske klasserom under trærne. John var 12 år da
John Bosco Loit (36) var elev da
læringsprogrammet ble innført.
– Lærerne kom til oss om morgenen og underviste under trærne. Etter klokka ni kunne vi gå hjem for å passe på kveget, og så var det undervisning igjen på ettermiddagen.
John lærte å lese og skrive under et akasietre. Han elsket undervisningen, og for ham ble timene i det spesielle klasserommet, der jorda var gulv og himmelen tak, som et friminutt fra alt det vanskelige i hverdagen.
– Da skolen kom, kjente jeg på en glede som jeg ikke hadde hatt tidligere.
Han husker godt hvordan de satt med beina i kors og repeterte det læreren sa, med rautende kuer i bakgrunnen og fugler som ropte til hverandre. På denne friluftsskolen begynte John å drømme om at han selv en dag skulle bli lærer.
DETTE ER KARAMOJA
■ Karamoja ligger nordøst i Uganda og grenser til SørSudan og Kenya. Folkegruppen karamojong, som bor her, har tradisjonelt vært husdyrnomader.
■ Etter kolonitiden ble grensene mellom Kenya, Sudan og Uganda tegnet på nytt. Dette har forårsaket mange konflikter mellom ulike grupper.
■ Regjeringens forsøk på å avvæpne og bosette karamojongene, resulterte i tiår med konflikt, menneskerettighetsbrudd og utbredt fattigdom.
SØR-SUDAN
■ I 2013 ble det opprettet fredskomiteer over hele Karamoja. I dag er regionen mer stabil og fredelig, men sammenstøt forekommer fortsatt.
■ De siste årene har spørsmål om landrettigheter og ulovlig gruvevirksomhet ført til nye konflikter som truer stabiliteten i regionen.
■ I Karamoja lever en stor andel av befolkningen i dyp fattigdom. Konflikter, langvarig tørke og naturkatastrofer har ført til at mange ikke lenger er nomader, men i stedet driver med mer bofast jordbruk.
■ Skoledeltakelsen blant barn i Karamoja har vært lav, både på grunn av fattigdom, foreldrenes skepsis mot det formelle utdanningssystemet og fordi skolene har ligget langt unna der folk bor og oppholder seg.
SKOLEPROSJEKTET FOR KARAMOJONGENE
■ På midten av 1990tallet utviklet
Redd Barna et annerledes og uformelt utdanningsprogram for barn i Karamoja sammen med lokalsamfunnene og regjeringen i Uganda.
■ Programmet ble kalt Alternative Basic Education for Karamoja (ABEK), og innholdet i utdanningen var tilpasset livsstilen og behovene til karamojongene.
■ Læreplanen ble utformet sammen med lokalbefolkningen, og lærerne skulle drive undervisning der barna oppholdt seg. Grunnleggende lese og regneferdigheter ble kombinert med praktisk kunnskap som var relevant for nomadelivsstilen.
■ På det meste var det flere hundre
ABEKlæresteder rundt om i Karamoja, der barna fikk gratis undervisning. I dag er lærestedene blitt til grunnskoler som er spredd utover hele regionen.
■ Utdanningsprogrammet har ført til en rekke positive resultater. I dag ser langt flere blant karamojongene verdien av utdanning og skolegang, og mange som fulgte programmet som barn, har fått viktige roller i lokalsamfunnene.
■ Programmet har også bidratt til at lese og skriveferdighetene har blitt bedre. Da ABEK ble innført, kunne rundt åtte prosent i Karamoja lese og skrive. I dag har tallet økt til 24 prosent.
Karamoja
«Før skolen kom til landsbyen vår, jobbet jeg med å passe kuene til onkelen min. Hadde det ikke vært for skolen, hadde jeg fortsatt jobbet.»
LOMURIA (14)
VIL GI BARNA ET BEDRE LIV
Det er gått 24 år siden John satt under akasietreet og drømte om framtiden. I dag jobber 36-åringen som lærer på en grunnskole som Redd Barna støtter. Skolen har flere klasserom og rundt 400 elever.
Inne i klasserommet der John i dag skal undervise om barns rettigheter, sitter Lomuria (14) og forbereder seg til eksamen. Hun bor et steinkast unna skolen sammen med sin mor, bestemor og seks søsken. Som de fleste andre barn i landsbyen, har Lomuria vokst opp i ekstrem fattigdom, med en alenemor som strever med å forsørge ungene sine. – Før skolen kom til landsbyen vår, jobbet jeg med å passe kuene til onkelen min. Hadde det ikke vært for skolen, hadde jeg fortsatt jobbet, sier Lomuria. Karamoja er kjent for sine rike mineralforekomster, inkludert gull, kalkstein og marmor. Fattigdommen trekker folk til gruvene, der voks-
ne og barn jobber under ekstremt farlige forhold med å grave, sortere og vaske mineraler. Moren til Lomuria, Apeyo, jobber i en av regionens marmorgruver. Apeyo ønsker at barna hennes skal få utdannelse, men det harde livet gjør at hun ikke klarer å sende alle på skolen.
– Det er vanskelig å ikke kunne lese og skrive, særlig når man må til legen. Det var det som motiverte meg til å sende Lomuria på skolen. Når barna mine har kunnskap, blir livet mitt lettere, sier Apeyo. Hun forteller at hun først var negativ til skolegang, men nå er hun overbevist om at utdanning kan endre liv. I dag går tre av barna hennes på skolen.
– Jeg ble giftet bort som tenåring og har slitt hele livet. Nå håper jeg at utdanning vil gi barna mine et bedre liv, sier hun.
Datteren Lomuria forteller at flere av vennene hennes stadig prøver å overtale henne til å jobbe i
Apeyo, moren til Lomuria, er ofte lenge borte fra datteren fordi hun jobber i en marmorgruve langt unna der de bor. Gjensynsgleden var derfor stor da de møttes.
gruvene, men hun nekter.
– Jeg har bestemt meg for å bli sykepleier. Vi sliter med malaria, tuberkulose og mange andre sykdommer, men det finnes ingen helsehjelp, sier Lomuria.
RINGVIRKNINGENE
Det alternative utdanningsprogrammet som Redd Barna innførte for over 25 år siden, har fått store ringvirkninger i regionen. I dag har de provisoriske lærestedene blitt til lokalstyrte grunnskoler, som er spredt over hele Karamoja. De fleste av barna har i dag en skolebygning å gå til, men på grunn av lokale konflikter som gjør at mange må flytte på seg og også plassmangel i klasserommene, blir det fortsatt gitt undervisning under store trær enkelte steder. Moses Lokwii, som er utdanningsansvarlig for myndighetene i distriktet Moroto, forteller at nesten ingen i dette området kunne lese eller skrive
før utdanningsprogrammet ble innført. – I dag er tusenvis utdannet, og folk har endret sitt syn på utdanning, sier Lokwii.
Lokwii har selv vært elev på en av ABEK-skolene i distriktet, og han forteller at programmet har vært særlig viktig for jenter.
– Jenter har tradisjonelt blitt sett på som en kilde til rikdom, og mange ble giftet bort allerede i 11-årsalderen. Det skjer fortsatt, men i langt mindre grad. I dag forstår folk viktigheten av utdanning, sier han. På en statlig klinikk utenfor Moroto står jordmor Clementina Longora (26) og tar imot pasienter ved inngangen. Som Lomuria drømte også Clementina om å bli sykepleier, og etter mange års hardt arbeid, gikk drømmen i oppfyllelse.
– Foreldrene mine ønsket ikke at vi skulle ta utdannelse. Faren min ville gifte meg bort, men broren min klarte å stoppe det, sier Clementina.
prosjekter i Karamoja i en årrekke. I dag får de fleste av barna undervisning i skolebygninger, men enkelte steder gis det fortsatt opplæring ute i det fri på grunn av plassmangel.
Norad har støttet Redd Barnas skole
GRUVEDRIFTEN: Karamojaregionen er rik på mineraler som gull, kobber, kalkstein og marmor, og både lokale og internasjonale selskaper driver gruvedrift i området. På grunn av fattigdom ender mange opp med å jobbe i gruvene. Arbeidet er både tungt og farlig, og mange skader seg eller får helseproblemer. På bildet ser vi moren til Lomuria, Apeyo, i rød tskjorte.
Clementina Longora (26) gikk på en ABEKskole som liten og er en av få i familien som har tatt utdannelse. I dag er hun jordmor ved en statlig helseklinikk utenfor byen Moroto og stortrives i jobben.
Hun forteller at familien også ønsket å gifte bort søsteren hennes, men at broren klarte å få dem vekk fra landsbyen og holde dem i skjul.
– Tidlig ekteskap var aldri i tankene mine. Takket være broren min, kunne jeg konsentrere meg om skolen. De fleste av vennene mine er i gruvene. Jeg er så glad for at jeg har jobbet hardt for en annen framtid, sier Clementina.
DET LOKALE EIERSKAPET
En viktig del av ABEK-programmet har vært at skolene skal være drevet av lokalbefolkningen. I Nanyidik møter vi landsbyleder Luka Lokalei under et stort tre. Han har samlet nøkkelpersoner i lands-
byen til et møte om barns rettigheter. Under dette treet startet landsbyens første lærested for mange år siden, og plassen er blitt et symbol for endring. Her holder kvinner, ungdomsledere og representanter for de eldre møter for å snakke om utdanning, barnerettigheter og andre viktige temaer. – Barna er de mest sårbare her, særlig med tanke på at vi bor like ved en gigantisk marmorgruve. Jeg snakker ofte med foreldre om hvorfor vi må prioritere utdanning og beskytte barna våre mot barnearbeid, overgrep og tvangsekteskap, sier Lokalei. Selv har han aldri gått på skolen, men han jobber hardt for at foreldre skal sende barna til landsbyens grunnskole, som Redd Barna åpnet for fire år siden.
– Store gruveselskaper kommer inn og lurer oss til å gi bort landområdene våres. Jeg vil at barna skal utdanne seg, slik at de kan lese avtalene nøye og sørge for at vi ikke blir lurt, sier Lokalei, og legger til: – Nå forstår folk viktigheten av utdanning. Man kan ikke endre tankesett over natta, men vi har kommet langt.
– KANSKJE VILLE JEG IKKE LEVD
I klasserommet til John nærmer skoletimen seg slutten. Elevene følger ham med øynene mens han går rolig mellom pultene. John stopper ved Lomuria, setter seg på huk og gir henne et oppmuntrende klapp på ryggen.
«De fleste av vennene mine er i gruvene. Jeg er så glad for at jeg har jobbet hardt for en annen framtid.»
CLEMENTINA LONGORA
av barna i Karamoja kommer fra svært fattige kår og bor i områder der det er mye konflikt. Skolen er et fristed og en trygg plass der de kan leke, lære og være sammen med andre barn.
For John er lærerjobben dypt meningsfull, og han føler at han virkelig gjør en forskjell for Lomuria og generasjonen som nå vokser opp. I skoletimene blir han stadig minnet på sin egen barndom da han satt under akasietreet og drømte om et bedre liv. – Jeg var heldig som fikk muligheten til å gå på skole, og jeg har mange ganger tenkt at hvis det ikke var for ABEK, så ville jeg vært kvegkriger som min far. Kanskje ville jeg ikke engang ha levd. l
Mange
JULEGAVENE INGEN BYTTER
I år kan du gi en julegave som betyr noe helt spesielt. Ved å kjøpe gavekort og gavelapper fra Redd Barna gir du ikke bare en hyggelig oppmerksomhet til dine nærmeste, men også livreddende hjelp til barn som lever i krig, fattigdom og på flukt.
Gi en julegave med mening – en gave som ingen ønsker å bytte. reddbarna.no/butikk
I DAG BLIR DET TRIST Å DRA HJEM
Når leken er over, kjennes det tungt å dra. Samtidig sitter Sara og Amanda med en god følelse fordi de har vært med å skape så mange fine øyeblikk for barna som har flyktet til Norge.
TEKST: AMALIE ELISE SKAAR OG JENS MARIUS SÆTHER
FRIVILLIGE PÅ MOTTAK
■ Redd Barna startet opp med aktiviteter på ankomstsenteret i Råde i oktober 2022. Frivillige besøker nå senteret to søndager i måneden.
■ Redd Barna arrangerer også aktiviteter for barn på en rekke asylmottak rundt om i landet. Fram til august hadde vi nådd nesten 1000 barn i år.
■ Totalt har Redd Barna over 240 frivillige som jobber på mottak.
■ Det overordnede målet med aktiviteter på mottak, er å bidra til en bedre, mer aktiv og inkluderende hverdag for barn som er i en sårbar livssituasjon.
Det nasjonale ankomstsenteret i Råde er det første oppholdsstedet for asylsøkere som kommer til Norge. Amanda og Sara synes ikke det er et barnevennlig sted, men de setter stor pris på å være der og leke med barna som nettopp har kommet til et nytt og fremmed land.
FOTO: JENS MARIUS SÆTHER
– Det er ikke et menneskevennlig sted.
Sara Tadesse Hernesvold (25) og Amanda Anvar (22) sitter i en minibuss og snakker om oppdraget de skal ut på. De er frivillige for Redd Barna, og annenhver søndag reiser de fra Oslo til det nasjonale ankomstsenteret i Råde. Senteret er første oppholdssted for alle asylsøkere som kommer til Norge.
Sara og Amanda har vært der mange ganger. Når de beskriver selve senteret, bruker de ord som grått, kaldt og kynisk – et sted som ikke er bygget for barn eller for å gi folk en varm velkomst. Hvis de selv hadde hatt ansvar og myndighet, ville de gjort senteret til et mye triveligere sted.
– Det burde sett ut mer som et hjem, med planter, tepper og varme farger på veggene. Jeg ville også sørget for at barna hadde en mye større lekeplass. Det burde vært et sted der folk fikk lov til å senke skuldrene litt. Mange har jo vært på flukt i lang tid, sier Amanda.
Sara ville også endret på mye om hun hadde hatt makt til å gjøre det.
– Jeg synes alle familier burde hatt et eget rom, der de kan trekke seg tilbake. Det burde også vært stuer. I dag er det bare kroker hvor det er satt opp en TV eller et bord. Det er ikke mange soner som er laget for at folk kan slappe av, sier Sara. Men selv om de synes stedet vi skal til er trist, har de begge gledet seg til denne dagen. Oppdraget til Sara, Amanda og de frivillige som skal til Råde, er å være sammen med barna som bor på senteret og finne på gøyale aktiviteter sammen med dem.
– Da jeg våknet i dag, kjente jeg at jeg gledet meg veldig til å dra. Barna som er med, sier ofte at de har hatt det veldig gøy. Det er kanskje derfor det er hyggelig å komme tilbake gang etter gang, sier Sara. Amanda ser også alltid fram til å være sammen med barna i Råde.
– Jeg synes det er en fin måte å bruke søndagen min på. Det betyr mye når barna stolt viser meg det de har laget, for eksempel en tegning eller en plastelinafigur. Da får jeg en varm følelse.
ET ENORMT VENTEROM
Etter en times kjøring stopper bussen foran ankomstsenteret i Råde. Senteret ligger klint inntil E6. Bygget var tidligere et kjøpesenter, men i dag minner det mer om en bussterminal, omkranset av høye gjerder, grå brakker og telt.
Utenfor inngangen møter vi flere frivil-
lige fra Redd Barna. Sara som har ansvaret for dagens aktiviteter, gir alle informasjon om hva de skal gjøre. De frivillige går gjennom slusen, og så kommer vi ut på en stor asfaltplass, der noen barn leker. Foran senterets hovedinngang er det folk fra alle verdenshjørner. Noen står med sekk og ser ut som de nettopp har ankommet, andre tusler rundt i slippers og ser ut til å kjede seg.
Inne i senteret er det satt opp enorme telt der asylsøkerne sover i enkle køyesenger. Totalt kan det bo rundt 1000 mennesker her samtidig. Det er én avdeling for familier og kvinner, og én for menn som kommer alene. Asylsøkerne som kommer hit, blir ikke værende lenge.
– Vi møter aldri de samme barna igjen og må bygge tillit raskt hver gang, sier Sara.
SKRUR OPP VOLUMET
De frivillige henter noen store kasser med leker fra et lager, og så starter moroa. Sara har med seg en høyttaler og skrur på musikken når de beveger seg gjennom ankomstsenteret mot flerbrukshallen der de skal være. Nysgjerrige barn får raskt øye på opptoget. De smiler og danser i takt med musikken og henger seg på. Flere voksne synes også det er gøy med det lille barnetoget, som får opp stemningen i lokalet.
Flerbrukshallen er et telt som er slått opp på den store asfaltplassen utenfor senteret. Inventaret er slitt, og det lukter røyk, men de frivillige greier raskt å gjøre hallen om til et lekeland, og i løpet av få minutter er alle barna i aktivitet. Noen hiver seg med i stolleken, mens andre setter seg ned ved bordet der de kan lage ting selv. Denne søndagen har Sara tatt med gule og røde høstblader som barna kan dekorere og lage kunstverk av.
Barna klynger seg rundt de frivillige som stadig finner på nye aktiviteter. Noen av de minste barna vil opp i armene til de voksne for å bli båret rundt.
– Det er fint å kunne språk, men stort sett går det mye i smil og kroppsspråk, sier Sara. Amanda har satt seg ned med en litt eldre jente fra Ukraina. De kommuniserer gjennom google translate og blir sittende sammen lenge. Jenta gir Amanda et armbånd, og skriver: «Dette armbåndet er vakkert, akkurat som deg.»
En mor som har med seg en liten jente, lurer på om vi kan ta et bilde med hennes mobil av de to sammen. Moren begynner
å fortelle litt om seg selv og hvorfor de har kommet til Norge. Historien er mørk og dramatisk. At de endte opp i et kaldt land langt mot nord, var tilfeldig. Moren har ingen bekjente her, og kjenner seg alene. Hennes høyeste ønske er at de skal få seg et nettverk, og at hun skal greie å skape et bedre og tryggere liv.
Datteren får øye på en grønn sprettball, som hun og en frivillig begynner å kaste til hverandre. Moren forteller at den lille jenta ikke har hatt mange å leke med etter at de måtte flykte, og hun er derfor veldig glad for dette avbrekket.
De to timene med lek og moro går fort. Når det nærmer seg slutten, er mange av barna fortsatt i full aktivitet.
– Barna synes ofte at det er kjipt når vi avslutter aktiviteten. Det kan bli en litt brå avslutning. Vi begynner derfor alltid å rydde litt når det er et kvarter til vi er ferdige, og så sier vi ifra når det er 10 minutter igjen, sånn at det blir en mykere avslutning for barna, sier Sara.
Amanda tar en siste runde med bordfotball sammen med noen av barna.
– Dette er kanskje den fineste aktivitetsdagen jeg har vært med på. I dag blir det trist å dra hjem.
DEN GODE FØLELSEN
Sara og Amanda synker ned i setene på bussen, som skal tilbake til Oslo. De har gitt alt og kjenner seg utladet. Samtidig sitter de igjen med en god følelse i kroppen.
– Jeg er sliten, men jeg kjenner også på at jeg har brukt søndagen min til noe fint – at jeg har gitt søndagen min til disse barna, sier Amanda.
Sara, som har jobbet som frivillig i sju år, er også sliten.
– Men dager som denne gir meg veldig mye energi resten av uka. Nå kan jeg tenke tilbake på alle de fine øyeblikkene vi har vært med å skape for barna. l
Er frivillighet noe for deg? Les om hvordan du kan bidra.
BUTIKKEN SOM STADIG SLÅR NYE REKORDER
Ildsjelene bak bruktbutikken på Tynset gir seg ikke. Nå har de flyttet inn i nye og større lokaler og tror på millionomsetning.
TEKST: ELIN TOFT
FOTO: EIVIND NITTER
– Dette er helt eksepsjonelt!
Merete Myhre Moen, ordfører i Tynset, var full av lovord da hun klippet snoren og offisielt åpnet den nye Redd Barna-butikken i begynnelsen av oktober. Ordføreren hyllet innsatsen til de frivillige og framhevet det gode formålet. Hun beskrev også butikken som en svært viktig møteplass i byen – et sted der folk kan finne nesten alt.
– Dette er nesten som et nytt kjøpesenter, sa en begeistret ordfører.
Noen uker etter åpningen er det full aktivitet i gjenbruksbutikken. Tone Dalløkken og Berit Morseth, som sammen har det overordnede ansvaret, tar på seg røde Redd Barna-jakker og går inn i butikken, som akkurat har åpnet dørene for dagen.
Butikken er et velsmurt maskineri som holdes i gang av 16 entusiastiske damer med mye stå-på-vilje og godt humør. De holder åpent torsdag, fredag og lørdag, og damene har delt seg inn i tre lag som jobber hver tredje uke. I tillegg er de på plass på tirsdager for å ta imot nye varer, plassere dem ut og rydde. Selv om det er mye jobb, gleder Tone seg til hver vakt, og Berit forteller at hun får litt abstinens når det er lenge siden hun har vært i butikken. At inntekten går til en god sak, betyr mye for dem begge.
– Vi vil alle gjøre en innsats for barn som lider. Og så synes vi at Redd Barna er en kjempefin organisasjon! Vi er stolte over det vi får til, sier Tone.
Berit nikker og er enig. t
Sigrunn Rekstad, Berit Morseth, Sainabou Jobe og Karen Solvang har det alltid gøy når de er på jobb og stortrives i den nye Redd Barnabutikken på Tynset.
t – Det er så fryktelig å se hvordan barn lider i dag. Det er det verste som finnes. Da er det godt å kunne gjøre noe konkret, noe som kan være til hjelp. Dette er meningsfullt og det gir meg mye, sier hun.
STARTET I EN GARASJE
Det som i dag er en stor butikk, begynte som et beskjedent, lite loppemarked i en garasje i 1982. Etter hvert fikk de låne plass i et bilutstillingslokale og loppemarkedet ble mer permanent, før de til slutt fikk skaffet seg et eget lokale og startet butikk. De har alltid vært avhengige av gaver for å ha noe å selge, og en skulle kanskje tro at det begynner å bli tomt i hjemmene til folk i Tynset etter så mange år med bruktsalg, men det er ikke tilfellet.
– Vi får så mye fint! Det kommer i små poser, eller i kasser og sekker som vi dykker ned i med stor iver. Vi får inn krystall og porselen, klær og tekstiler, kjøkkenutstyr og pyntegjenstander, leker og bøker. Dette er fantastiske gaver, og vi passer på å takke giverne for at de støtter Redd Barna og dermed en god sak. Vi er veldig takknemlige, sier Berit.
I bruktbutikken behandler de alle gavene med respekt.
– For enkelte er det nesten vondt å gi fra seg bestefars møblement eller andre ting fra et dødsbo som de ikke selv har plass til. Da skal de i alle fall vite at vi tar vare på det de har gitt oss, og at vi vasker, steller og reparerer tingene hvis det er nødvendig og mulig. På den måten får andre glede av gjenstandene, i tillegg til at inntekten fra salget går til å redde barns liv.
MANGE VIL STØTTE EN GOD SAK
I fjor hadde butikken et overskudd på 700 000 kroner, som i sin helhet ble sendt videre til Redd Barna. I år regner de driftige damene med å få en omsetning på rundt én million kroner. Når utgifter til strøm, renovasjon og husleie er trukket fra, blir det trolig rekordutbetaling til Redd Barna.
Tone Dalløkken er ikke i tvil om at det betyr mye for kundene at overskuddet fra butikken går til en organisasjon som Redd Barna.
– Det er kundene opptatt av – det er viktig for dem! Mange er glade for at de støtter en god sak, sier Tone.
Aud Olsen bekrefter dette. Hun er innom butikken en gang i blant, og i dag er hun på jakt etter gardiner.
– Det er fint at butikken representerer både Redd Barna og gjenbruk, det liker jeg! Og jeg kommer alltid hjem med noe nytt når jeg har vært innom her, sier hun og smiler, før hun fortsetter jakten.
En annen som går rundt og ser seg om i butikken, er Jon Telneset. I likhet med mange andre kunder, rusler han rundt uten å lete etter noe spesielt. For han vet at her kan det finnes «gull» på de mest uventede stedene.
– Jeg er alltid innom butikken når jeg tar turen
inn til sentrum, sier Telneset, som bor i grenda Telneset nord i Tynset.
Han forteller at han har brukt mye penger i butikken.
– Jeg tror kanskje jeg har møblert halve huset mitt med ting herfra, sier han og ler.
Heller ikke i dag går han tomhendt hjem. Telneset slår til og kjøper et par nydelige hjemmestrikkede ullvotter til 200 kroner.
NYE TRENDER OG GAMLE TEKSTILER
Hva kundene vil ha, endrer seg stadig, forteller damene i butikken. Boksalget har begynt å ta seg opp igjen etter mange år med labert salg, og unge folk som før kjøpte seg et krus, kan nå finne på å kjøpe et helt kaffeservise til tolv. De forteller også at kundene i dag leter etter andre typer tekstiler enn for ti år siden. Broderte klokkestrenger med klostersøm, som folk lenge stuet vekk på støvete loft, er nå etterspurt igjen. Tone forteller at unge i dag syr dem inn i ytterplagg, for eksempel i ryggen på en jakke.
– Ja, det er kreativt og flott at folk bruker gamle tekstiler på nye måter. På 17. mai i år så jeg at flere hadde laget festdrakter av gardiner og broderier som de hadde funnet hos oss, sier hun og smiler.
Tone står ved siden av Ragnhild Høeg, som har en særlig omtanke for de skjøre tekstilene i butikken. Før de legges ut for salg, gir hun dem et nytt liv med forsiktig vask og stryking.
– Se så mye vakkert det finnes av duker, brikker og deler til bunader, særlig de som er håndbroderte! Jeg tenker på alt arbeidet som er lagt ned i disse tekstilene med ærefrykt, sier Ragnhild og holder fram en lekker, hvit duk med engelsk broderi.
Noe av det fine med å jobbe i en butikk der inntekten går til Redd Barna, er at kundene ikke pruter.
– Det er heller slik at kundene betaler mer enn det varen koster siden det går til en god sak, sier Tone.
HANDLER MED GOD SAMVITTIGHET
Torveig Kleppo har kommet inn i butikken. Hun har med seg barnebarnet Erlend (7), som har kommet på besøk fra Trondhjem. Han er veldig glad i det han kaller «barnebutikken», så de må alltid en tur innom. Erlend liker spill, leker og bøker, og nå tar de seg god tid foran hyllene. Kleppo forteller at de eldre barnebarna også vil innom butikken når de er på besøk. De pleier å lete etter kule klær, og rett som det er får de en god fangst. Selv er hun glad i gamle ting, porselen, krus og glass.
– Og gamle kakebokser, men det har jeg allerede huset fullt av. Akkurat nå er jeg helt sjuk etter noen av de julekrusene der borte, sier Kleppo lattermildt og nikker i retning juleutstillingen, før hun legger til: – Jeg handler alltid noe når jeg er her. Og jeg gjør det med god samvittighet, for pengene går til Redd Barna! l
Nattahkan Rantom (16) har fått praksisplass i Redd Barnabutikken og hadde sin første dag på jobb da vi var på besøk. – Jeg vil gjerne hjelpe andre, så denne plassen er super for meg!
Jon Telneset har møblert halve huset med ting fra bruktbutikken på Tynset. Denne gangen endte han opp med et par hjemmestrikkede votter.
Når Torveig Kleppo har barnebarna på besøk, tar hun dem alltid med på skattejakt i Redd Barnabutikken.
De siste to årene har Redd Barna arrangert over 20 folkemøter om fattigdom rundt om i landet. Målet er å skape lokalt engasjement om tematikken og få politikerne til å ta grep. I 2025 blir det flere folkemøter, og håpet er at bekjempelse av familiefattigdom blir en viktig sak for partiene i valgåret.
KJEMPER FOR BARNA SOM LEVER I FATTIGDOM
Redd Barna har presset på for at barnetrygden må opp for alle barn. Et viktig slag ble vunnet i år, men kampen mot familiefattigdom er langt fra over.
TEKST: JENS MARIUS SÆTHER
– De siste årene har vi møtt politikere på alle nivåer i hele landet og snakket på inn- og utpust om barnetrygden, sier Stina Eiet Hamberg, som jobber med nasjonal politikk og bekjempelse av fattigdom for Redd Barna.
Redd Barna har i lang tid jobbet hardt for at barnetrygden må økes for alle barn. Fram til i år har de minste barna fått mest. Under vårens budsjettforhandlinger klarte SV å få med seg Ap og Sp på at barn fra seks år og oppover skal få like mye som de minste. For Redd Barna var dette en viktig seier, som viser at det nytter å legge press på politikerne gjennom påvirkningsarbeid, underskriftskampanjer og folkelig engasjement.
– Målet vårt er å få ned andelen barn i Norge som vokser opp i fattigdom. Det finnes ikke én løsning, men økt barnetrygd gjør at alle får et litt større økonomisk handlingsrom – og det betyr særlig mye for dem som har minst, sier Hamberg.
Redd Barna har fått gjennomslag i flere omganger ved at barnetrygden har økt. Det var også en viktig seier at det ble ulovlig å kutte barnetrygden til familier som mottar økonomisk sosialhjelp. Men det gjenstår fortsatt mye arbeid.
– Barnetrygden må justeres i takt med pris- og lønnsveksten ellers i samfunnet. Regjeringen må sørge for at det skjer hvert år uten forhandlinger. Hvis de ikke gjør det, blir det litt som å gi seg rett før mållinjen er nådd, sier Hamberg.
FALLER UT AV FELLESKAPET
Barn rammes ofte hardt når foreldrene ikke får det til å gå rundt økonomisk. Det er dokumentert at barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt, gjør det dårligere på skolen og deltar mindre i fritidsaktiviteter enn andre barn. I Redd Barna-rapporten Alt koster penger! forteller barn og unge selv om hvor skamfullt de synes det er å vokse opp i en fattig familie. De forsøker å skjule det, og finner ofte på unnskyldninger når dårlig råd er grunnen til at de ikke kan være med på aktiviteter. Barna forteller også at fattigdom fører til at mange havner utenfor fellesskapet og at det er lett å kjenne seg verdiløs.
I løpet av de to siste årene har Redd Barna arrangert over
20 folkemøter rundt om i landet for å vise hvordan fattigdom rammer barn i Norge.
– Når vi greier å fylle saler kveld etter kveld, kan ikke politikerne lukke øynene, sier Ane Aamodt, som leder Redd Barnas kampanjearbeid.
Hun er overbevist om at møtene har hatt mye å si i kampen for økt barnetrygd, men også når det gjelder å synliggjøre fattigdommen i den enkelte kommune.
– Vi inviterer trenere, lærere, helsesykepleiere og andre som jobber med barn. De forteller om barn som kommer sultne til skolen og barn som slutter når treningsavgiften kommer. Det går på helt basale ting, sier Aamodt.
VIKTIG SAK I VALGÅRET
Neste år er det stortingsvalg, og Aamodt lover at det blir flere folkemøter om fattigdom i valgåret. Redd Barna kommer til å rette søkelyset mot hvordan barn rammes når foreldrene er avhengige av en inntektssikring fra Nav. Mange av dem som mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger, har i dag en inntekt som ligger godt under fattigdomsgrensen.
– Vi skal fortsette å jobbe med barnetrygden, men det blir også viktig å sikre at ytelsene innenfor Nav-systemet går opp og at barnas behov blir ivaretatt. Ytelsene må over fattigdomsgrensen, sier Hamberg, og legger til:
– Nav må gjøre mer når det gjelder å kartlegge hva slags behov barna i familiene har til enhver tid. Mange har ikke nok kunnskap om rettighetene de har, og lovverket må bli tydeligere.
Redd Barna mener også at satsene for sosialhjelp, som ofte omtales som samfunnets siste sikkerhetsnett, må opp. Økonomisk sosialhjelp skal sikre et forsvarlig livsopphold, men en rapport fra Forbruksforskningsinstituttet SIFO fra i år, viste at mange sosialhjelpsmottakere sliter med å dekke grunnleggende behov. En nylig publisert rapport fra Helsetilsynet, viste i tillegg at det er omfattende svikt i Navs ivaretakelse av barns behov ved søknad om sosialhjelp.
– Det er ikke blitt gjort noen verdens ting siden Helsetilsynet kom med sin forrige rapport i 2012. Dette er systemsvikt uten like, sier Hamberg.
Ane Amodt, som skal jobbe videre med folkemøter neste år, tror temaet vil skape stort engasjement, og hun håper at de politiske partiene vil gjøre fattigdomsbekjempelse til en viktig valgkampsak.
– Vi skal ut i lokalsamfunnene, få med folk og gjøre noe med denne urettferdigheten! l
Les mer om familiefattigdom i Norge.
I 20 år har Redd Barna i Ås arrangert bruktmarked der folk selger klær og utstyr til barn. Deler av inntekten går til å kjøpe mat til familier som trenger litt ekstra før jul.
TEKST: AMALIE ELISE SKAAR
FOTO: EIVIND NITTER
I et halvt år har Kari Norheim Skjønsberg, som er leder i Redd Barna Ås, sett fram til barneutstyrshelgen. Hun sitter sammen med Gyrd Omholt Gjevestad og Aina Greaker på Ås ungdomsskole der bruktmarkedet skal holdes. År etter år har de alle lagt ned en stor innsats for at arrangementet som går av stabelen to ganger i året, skal bli vellykket. Barneutstyrshelgen, der folk kan kjøpe og
selge brukte barneklær og utstyr, er viktig av flere årsaker.
– Det er fint å gjøre noe positivt for lokalmiljøet og bidra til at barnfamilier kan handle det de trenger til en snill pris. I tillegg synes jeg gjenbruk er viktig, sier Gyrd.
Et annet viktig aspekt med barneutstyrshelgen, er at deler av overskuddet går til ulike tiltak rettet mot lavinntektsfamilier i Ås. For pengene de får inn på bruktmarkedet om høsten, kjøper Redd Barna mat som pakkes i kasser og deles ut til familier før jul.
– Etter samtaler med lederen i Frivilligsentralen i Ås, så vi at det var et behov for å gjøre noe for lavinntektsfamilier før jul. Det første året pakket vi inn 16 kasser med gaver. Etter hvert skjønte vi at familiene også trengte mat, sier Aina.
I år vil totalt 100 familier motta en matkasse
fra Redd Barna før jul. Matkasseprosjektet er et samarbeid mellom Redd Barna, Lions og Sanitetskvinnene i Ås. I tillegg til mat, får familiene gaver og hygieneartikler.
– Vi ønsker at barna skal få en god opplevelse uavhengig av foreldrenes situasjon, sier Aina. Hjelpeorganisasjoner over hele landet har de siste årene sett at stadig flere familier trenger hjelp før jul. Den samme utviklingen ser de også i Ås.
– Det er skremmende å se at vi går i en retning hvor stadig flere familier har behov for hjelp. Vi skulle gjerne hjulpet enda flere, men i dag har vi ikke et stort nok apparat til å få det til, sier Aina.
LANG HISTORIE I ÅS
Redd Barnas lokallag i Ås ble etablert i 1967. De som var med fra starten holdt det gående i over femti år, før de yngre medlemmene tok over t
Kari Norheim Skjønsberg (til venstre) er leder i Redd Barna i Ås. To ganger i året arrangerer lokallaget barneutstyrshelgen, der folk kan kjøpe og selge brukte klær og ting til barn.
styringen. For både Kari, Gyrd og Aina var det barneutstyrshelgen som fikk dem til å engasjere seg i Redd Barna.
– Da jeg begynte, var jeg selv i småbarnsfasen og så at mange familier hadde behov for rimelige klær og utstyr til barn. Siden den gang har prosjektet bare vokst og blitt større, sier Aina.
Gyrd forteller at de i år har satt rekord i antallet selgere som leverer klær og utstyr til bruktmarkedet. Gjennom mange år har hun hatt hovedansvaret for organiseringen.
– Jeg vet ikke om vi hadde fått det til uten henne, sier Kari og smiler.
De er alle klare på at det er mye jobb, men understreker at de har mange gode hjelpere som stiller opp.
– I år har jeg med meg to barn som er her og jobber. Datteren min på tolv år har med seg to venninner, og sønnen min, som er 16 år, har med seg en kompis. Jeg synes det er fint å lære dem om dugnad, og at vi kan få til ting sammen, sier Kari.
Aina som nå har voksne barn får ofte spørsmål fra familien om hun ikke skal gi seg snart, men hun har ingen planer om det.
– For meg handler det om å være engasjert i lokalmiljøet og å se barna som bor her i Ås.
DEN STORE DAGEN
Folk i Ås møter alltid opp når Redd Barna arrangerer barneutstyrshelgen. Før dørene åpnet til årets høstmarked, var det lang kø utenfor inngangsdøra, og salget gikk strålende gjennom dagen.
– Det var godt oppmøte, og vi endte opp med et veldig godt resultat, sier Gyrd.
Med penger i kassa kan de nå gyve løs på neste prosjekt, som er å pakke og dele ut mat til familier før jul. Aina som har jobbet mest med matkasseprosjektet, er full av pågangsmot og forteller at de stadig kommer opp med nye ideer til tiltak de kan gjøre lokalt. Men de skulle gjerne vært enda flere frivillige, og hun kommer derfor med en oppfordring til folk i Ås.
– Jeg tror det er mange der ute som ønsker tilhørighet til et miljø eller som vil gjøre noe for andre. For meg har Redd Barna i Ås blitt litt som en familie, der jeg kan gjøre det lille ekstra for noen som trenger hjelp. l
«For meg har Redd Barna i Ås blitt litt som en familie, der jeg kan gjøre det lille ekstra for noen som trenger hjelp.»
AINA GREAKER
Folk i Ås setter stor pris på bruktmarkedet til Redd Barna, og det ble fullt hus også denne gangen.
TAKK TIL VÅRE HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE
BDO støtter vårt arbeid med utdanning i Uganda, samt vårt arbeid i Norge.
Grieg Foundation støtter vårt banebrytende arbeid med klimatilpasning og barns rettigheter i Mosambik.
Flytoget støtter vårt arbeid gjennom å kommunisere om barns rettigheter til sine kundegrupper.
NorDan støtter vårt internasjonale arbeid med å gi flest mulig barn skolegang.
Wiersholm støtter vårt arbeid for barn og deres klimakamp, og bidrar med juridisk kompetanse og probono-arbeid.
SAMARBEIDSPARTNERE
KING COFFEE
Aishas nye liv
Aisha (11) er lykkelig over at hun endelig kan gå på skole og at familien nå lever et godt liv. 11-åringen bor i Raqqa i Syria sammen med broren sin og moren, Nadia. For noen år siden var familiens situasjon en helt annen. IS styrte byen på brutalt vis, og under krigen ble hjemmet deres ødelagt. Nadia fant et nytt sted de kunne bo, men livet var fortsatt svært vanskelig. Hun samlet ting som folk hadde kastet og forsøkte å selge det videre, men det hun tjente, var ikke nok til å dekke barnas behov. Det endte med at sønnen hennes måtte jobbe hos en smed for å hjelpe til med å brødfø familien.
For to år siden fikk Nadia hjelp av Redd Barna gjennom et prosjekt der målet er å bekjempe barnearbeid og hjelpe familier som ikke har råd til å gi
barna skolegang. Familiene som velges ut, får 100 dollar i måneden i et halvt år. I forkant legges det en plan for hvordan pengestøtten kan bedre familienes økonomiske situasjon på sikt. Nadia hadde lyst til å starte en butikk, og med pengestøtten fra Redd Barna kunne hun starte prosjektet. Butikken ble en suksess, og i dag klarer Nadia seg helt fint på egen hånd. Sønnen er ikke lenger i arbeid, og begge barna går nå på skole.
For Aisha var det å begynne på skole som å komme ut av et mørke. Det er sånn hun beskriver det selv. Hun elsker å lese, skrive og tegne. Aisha forteller at hun har lært seg navnet på alle planetene, og at hun har en liten drøm om å bli astronaut.
– Jeg har lyst til å se stjernene og planetene – og kikke ned på jordkloden fra oven. l