Redd Barna Magasinet nr. 3 2024

magasinet 3/2024

BARNA SOM IKKE KAN BO HJEMME

Hvert år må rundt 1500 barn forlate hjemmet sitt og flytte inn på et krisesenter. Mange blir boende der lenge. For å gjøre barnas hverdag litt bedre, besøker våre frivillige krisesentre i hele landet.

«Så langt har vi sett lite vilje til å legge nok penger på bordet.»

KVerdens ledere

må ta innover seg alvoret

limakrisen er en barnerettighetskrise – det har denne sommeren igjen bekreftet. Bare i juli så vi mange værhendelser med katastrofale følger for barn. Jordras tvang tusenvis av barn på flukt i India og Etiopia. Flom i Pakistan økte risikoen for spredning av dødelige sykdommer blant barn. Og enda nærmere hjemme så vi at ett av tre barn i Spania manglet tilstrekkelige muligheter til å kjøle seg ned under hetebølgene.

Dette er min første leder som ny generalsekretær i Redd Barna, og jeg vil gjerne snakke om vårt viktige arbeid for å beskytte barn mot klimakrisen. Redd Barna jobber politisk og på bakken for å minske konsekvensene for barn som rammes hardt av klimaendringene. I høst vil Redd Barna være til stede ved FNs årlige klimaforhandlinger i Baku, Aserbajdsjan. På toppmøtet må verdens ledere ta innover seg alvoret fra sommerens dramatiske hendelser og trendene vi har sett de siste årene.

I år står finansiering øverst på agendaen. Verdens land skal enes om et globalt mål for hvordan de skal finansiere utslippskutt og støtte sårbare land i håndteringen av klimaendringene. Det globale finansieringsmålet er en mulighet for regjeringene til å øke ambisjonsnivået, men så langt har vi sett lite vilje til å legge nok penger på bordet.

Norge bidrar allerede med høye nivåer av klimafinansiering, men med vår økonomi og våre bidrag til utslipp, har vi både potensial og ansvar for å bidra enda mer. Gjennom vår kampanje «Verdens minste kakestykke» har Redd Barna rettet søkelyset på mulighetene som ligger i å bruke en liten andel av Oljefondet til å finansiere klimatiltak.

Redd Barnas arbeid: Redd Barna kjemper for barns rettigheter og for at alle barn skal overleve, lære og være trygge – uansett hvem de er og hvor de bor. Vi er medlem av internasjonale Redd Barna, verdens største uavhengige bevegelse for barn, og arbeider for og med barn i rundt 116 land. Redd Barna er en medlems- og rettighetsbasert organisasjon med over 90 000 faste givere og medlemmer i Norge.Vi har hovedkontor i Oslo og regionkontorer i Oslo, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø.

Kontakt Redd Barna

Besøksadresse Oslo: Bøkkerveien 2, 0579 Oslo. Postadresse: Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo

Telefon: 22 99 09 00

Internett: www.reddbarna.no

Gavekonto: 8200.01.03000

Felles telefon for alle regionkontorer: 22 99 09 00

Regionkontor i Midt-Norge: Verftsgata 4, 7042 Trondheim

Postboks 8881, 7481 Trondheim

Regionkontor i Vest-Norge: Kong Oscars gate 62, 5017 Bergen

Regionkontor i Sør-Norge: Vesterveien 6, 4613 Kristiansand

Regionkontor i Nord-Norge: Storgata 88, 9008 Tromsø. Postboks 145, 9252 Tromsø

Regionkontor i Øst-Norge:

Bøkkerveien 2, 0579 Oslo. Postboks 6902 St.Olavsplass, 0130 Oslo

Redd Barna-magasinet

Utgiver: Redd Barna

Redaktør: Jens Marius Sæther

Ansvarlig redaktør: Ingrid Svendsen

Redaksjonen ble avsluttet 17. sept. 2024.

På klimatoppmøtet i Baku forventer vi mer av verdens ledere enn bare en stor pengepott. Så langt har det meste av verdens klimafinansiering gått til utslippskutt. Dette er viktig, men vi ser at finansiering til klimatilpasning mangler. FNs miljøprogram estimerer at behovene for klimatilpasning er 10–18 ganger større enn midlene rike land i dag bidrar med. Med de dramatiske konsekvensene klimaendringene fører med seg, er det nødvendig å øke finansieringen til tilpasning.

Det nye finansieringsmålet må også legge opp til mer lokalt ledet klimatilpasning. Lokalsamfunn i utsatte land vet best hva de selv trenger, og ved at de leder an, sikrer vi bærekraftig og treffsikker bistand. Redd Barna jobber selv med lokalt ledet tilpasning i våre prosjekter, og i sommer fikk vi tilslag fra Det grønne klimafondet på det største prosjektet en norsk organisasjon har fått. Dette muliggjør endring i stor skala.

De neste fem årene skal vi, i tett samarbeid med myndighetene i Mosambik, bruke 306 millioner kroner på å øke motstandsdyktigheten mot klimaendringene for én million mennesker. Prosjektet vil sikre at barn og lokalsamfunn er rustet til å håndtere de økende tørkeperiodene. Lokalbefolkningen skal bestemme tiltakene, og barn er med på å utforme prosjektet og komme med innspill.

I Baku i november forventer vi at verdens regjeringer tar det ansvaret som trengs – og vi stiller med verdifulle erfaringer for å hjelpe dem på vei.

Henriette Killi Westhrin generalsekretær i Redd Barna

Redd Barna-magasinet kommer ut fire ganger i året i et gjennomsnittlig opplag på cirka 100 000 eksemplarer og distribueres vederlagsfritt til medlemmer og personer som slutter opp om organisasjonen. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Ettertrykk tillatt.Vennligst oppgi kilde. Design og presentasjon: Spoon E-post: giverservice@reddbarna.no

Redd Barna-magasinet er miljømerket med Svanen, som er en garanti for at det merkede produktet holder en høy miljømessig standard. Aller Trykk, som trykker dette bladet, er godkjent som svanemerket bedrift. Det vi si at hele produksjonen følger strenge miljøkrav fra råvare til ferdig produkt.

Tryksag 5041-0806

Aller Trykk har i tillegg lisenser for EUblomsten og FSC.

Redd Barna-magasinet er Miljøfyrtårn-sertifisert.

Som Miljøfyrtårn tar vi bærekraft på alvor, og jobber kontinuerlig med miljøforbedringer og med å redusere våre klima- og miljøutslipp. Blant annet er Redd Barna-magasinet pakket i flerlagt biofilm, som er 100 prosent nedbrytbar og skal kastes som matavfall.

Redd Barna har vært medlem av innsamlingskontrollen siden 1995. Stiftelsens formål er å ivareta allmennhetens interesser i at innsamlinger til humanitære, kulturelle og religiøse formål organiseres og gjennomføres på en betryggende måte, og at midlene forvaltes forsvarlig.

Synspunkter på Redd Barna-magasinet? Tips eller ideer? Skriv til oss på giverservice@reddbarna.no

SVANEMÆRKET

Einar Langmoen Ørum samlet inn over 300 000 kroner til Redd Barnas arbeid for barn i Ukraina, da han svømte Mjøsa på langs i august.

INNHOLD

SIDE 4

Urfolkets klimakamp

Tørke og ekstrem vannmangel truer livsgrunnlaget til urfolket wayuu i Colombia. Barna i samfunnene leder nå an i klimakampen og krever handling.

SIDE 10

Livreddende droner

Droner som leverer blod på kort varsel og nytt medisinsk utstyr, har revolusjonert helsetilbudet til fødende kvinner i Rwanda.

SIDE 14

Ett år med krig i Gaza

Under grusomme omstendigheter har tusenvis av barn blitt født i Gaza det siste året. Lana er ett av dem. Hva slags liv får disse barna?

SIDE 26

Barna som ikke får delta

Mange barn og unge blir av ulike årsaker stengt ute fra idrett og fritidsaktiviteter. Under Norway Cup ga barna klare svar på hva de mener må gjøres med problemet.

SIDE 36

Tilbake i Redd Barna

Marianne Borgen er tilbake i Redd Barna som ny styreleder, og hun beskriver det som å komme hjem.

FORSIDEN:

De ansatte på landets krisesentre har lite tid til å leke med barna. Derfor betyr det så mye at frivillige fra Redd Barna kommer på besøk og finner på morsomme aktiviteter.

magasinet 3/2024

FOTO:

I juli ble tusenvis av mennesker rammet av flom i Gorontalo-provinsen i Indonesia. Redd Barna var raskt på plass med hjelp, og satte blant annet opp et provisorisk helsesenter.

URFOLKET SOM STÅR MIDT I KLIMAKRISEN

Tørke og ekstrem vannmangel truer livsgrunnlaget til urbefolkningen wayuu. Nå hever barna stemmen, og de krever å bli hørt

TEKST OG FOTO: JENS MARIUS SÆTHER

URFOLKET WAYUU

■ Wayuu er et urfolk som lever på Guajira-halvøya helt nord i Sør-Amerika.

■ Det bor rundt 400 000 wayuu i Colombia og over 300 000 i Venezuela. De er anerkjent som urfolk i begge landene.

■ Det er anslått at urfolket slo seg ned i dette området rundt 150 år før vår tidsregning.

■ Urfolket levde lenge av jakt og sanking, tropisk hagebruk og handel. Da spanjolene kom på 1500-tallet, tok de i bruk husdyr som geit, storfe og hest. I dag er husdyrhold, salg av håndverk og turisme viktige inntektskilder.

■ Wayuu snakker wayuunaiki, et språk i arawak-familien. De fleste snakker også spansk. Samfunnet består av rundt 30 matrilineære klaner. Den politiske makten utøves av mors brødre, men kvinner har sterk innflytelse i samfunnet.

Kilder: Store norske leksikon og DANE – National Administrative Department of Statistics of Colombia.

– Jeg liker meg her, men vannmangelen plager meg.

Det er rundt 40 grader på Guajira­halvøya nordøst i Colombia ved det karibiske hav. Jasay (10) sitter i skyggen foran huset sitt sammen med moren Karen og sine tre søstre. De tilhører urfolket wayuu og bor i et ørkenlignende landskap med mye krattskog. Dårlig tilgang på vann har vært et problem i årevis, men det har aldri vært så ille som nå.

Tidligere visste de når regnperiodene kom, men de siste årene har dette endret seg. Det er blitt varmere, tørrere, mer vind og mindre regn. Og verre

skal det bli. Det er ventet at temperaturen vil stige raskt i La Guajira de neste tiårene – opp mot fire grader innen 2050. Men situasjonen er allerede så alvorlig at presidenten i Colombia, Gustavo Petro, i fjor erklærte en humanitær og økonomisk krise i denne regionen på grunn av klimaendringene og værfenomenet El Niño.

– Barn dør på grunn av mangel på rent drikkevann, advarte presidenten.

Barna i wayuu­befolkningen er særlig utsatt. Mange familier lever i dyp fattigdom og sliter med å brødfø sine barn. Når det i tillegg er stor mangel på rent drikkevann, blir mange syke, og de

Jasay (10) og søstrene hennes rammes hardt av klimaendringene. Heten i sommermånedene er blitt mer og mer plagsom, og på de varmeste dagene er det best å trekke inn for å slippe unna den stekende sola.

siste årene har flere hundre barn dødd av underernæring.

KAMPEN OM VANNET

Gjennom århundrer har urbefolkningen på Guajira­halvøya kjempet mange kamper for sin eksistens. Det har også vært en kamp om vannet. Industrialisering, utvinning av kull og intensivt jordbruk har forverret vannsituasjonen, og med klimaendringene er mangelen på vann blitt prekær.

Familien til Jasay og mange wayuu­samfunn har ikke tilgang på infrastruktur som sikrer stabil vanntilførsel. De er derfor helt avhengig av naturlige

vannkilder. For Jasay og moren Karen har det i lang tid vært et daglig slit å skaffe nok vann.

– Vi vil ikke flytte, men vi kan ikke leve uten vann, sier Karen.

Brønnen har vært ute av drift, og det tar halvannen time å gå til nærmeste sikre vannkilde. Karen viser fram den store trillebåren og beholderne de bruker for å hente vann. Å trille den tunge lasten i sand er utmattende i den intense varmen, og det er heller ikke lett å få det til med små barn som trenger tilsyn dagen lang.

I krattskogen bortenfor huset har noen geiter søkt tilflukt i skyggen. Mange familier i wayuu­samfunnene lever av husdyrhold, og dyrene trenger også vann. Det har vært et problem at de kunstige dammene de har for regnvann, som kalles jaguey, blir forurenset av dyrene. Men forurenset vann er ikke det eneste problemet.

– Siden det ikke har regnet, er jagueyen nesten tørr, noe som gjør det veldig vanskelig for oss å skaffe nok vann. Både vi og dyrene lider og tørster, sier Karen.

REDD BARNAS KLIMAPROSJEKT

Karen og Jasay vil ikke flytte selv om livet er blitt vanskeligere i et tørrere og varmere klima. De er del av et stort samfunn som lever tett på naturen og hvor tradisjonelle skikker og ritualer overføres fra generasjon til generasjon. Men ingen kan leve uten vann og mat, og det store spørsmålet er derfor hva de kan gjøre for å tilpasse seg et klima i sterk endring slik at det fortsatt vil være mulig å bo her i framtiden.

For rundt to år siden startet Redd Barna opp et klimaprosjekt i dette samfunnet, som både Jasay og Karen har hatt stort utbytte av. Gjennom prosjektet ønsket Redd Barna å starte en dialog med urbefolkningen om klimaendringene og diskutere hvilke tiltak som kan gjøres for å bedre situasjonen.

En viktig del av prosjektet har vært å gi barna en stemme så de blir hørt av folk med makt. Jasay har vært med i en barnekomité som har jobbet med

«Å ha rent vann vi kan drikke og bruke til matlaging, gjør at vi ikke blir syke eller får diaré.»

JASAY (10)

t

Urfolket wayuu er opptatt av å ta vare på sine tradisjonelle skikker. Her utfører barna en velkomstdans.

REDD BARNAS KLIMASATSING

«For oss er hvert eneste tre hellig. Trærne gir oss medisin og oksygen.»

■ For to år siden startet Redd Barna opp en rekke pilotprosjekter for å finne ut hvordan vi best kan hjelpe og beskytte barn som rammes hardt av klimaendringene. Ett av prosjektene var rettet mot urfolket wayuu i Colombia.

ESMERALDA

■ Wayuu-samfunnene har selv identifisert de største lokale utfordringene som knytter seg til klimaendringene, og i dialog med Redd Barna har de kommet fram til løsninger som kan bedre situasjonen på kort og lang sikt.

■ I prosjektet har det vært viktig å løfte barnas stemmer så de blir hørt av lokale og nasjonale myndigheter.

■ Wayuu-barna er nå med i en global klimakampanje, og de har også gitt konkrete innspill til hva Colombia må gjøre for å oppfylle sine forpliktelser i Parisavtalen.

kommunikasjon, hvor målet har vært å vise hvordan barna i wayuu­samfunnene påvirkes av klimaendringene og hva de mener må gjøres.

I tillegg til å løfte barnas stemmer og få ut deres budskap til omverdenen, har klimaprosjektet resultert i flere tiltak som vil bedre vannsituasjonen i samfunnet. Redd Barna har finansiert rensingen av en brønn og reparasjoner av vannsystemet. Nylig ble det også satt opp en vindmølle som gjør at vannet ikke må pumpes opp manuelt. Gjennom prosjektet har de i tillegg fått gjerdet inn den kunstige vanndammen, så ikke dyrene forurenser regnvannet. Redd Barna har også delt ut poser med pulver, slik at familiene kan rense vannet.

Jasay er veldig glad for at de nå har bedre tilgang på vann.

– Å ha rent vann vi kan drikke og bruke til matlaging, gjør at vi ikke blir syke eller får diaré, sier 10 ­åringen.

Både Jasay og Karen vet at klimaet kan bli enda mer krevende i årene framover, og de oppfordrer alle til å ta del i kampen for å bremse den globale oppvarmingen.

– Det er opp til oss mennesker å ta vare på miljøet. Vi bør ikke brenne avfall eller hogge ned trær. Vi må minimere alt som skader planeten. Vi kan alle gjøre en forskjell, sier Karen.

MODER JORD

Klimaprosjektet har også vært prøvd ut i et annet wayuu­samfunn. Her blir vi tatt imot av Esmeralda. Hun er leder for dette samfunnet, som består av rundt 60 familier. Esmeralda forteller at de alltid har levd i ett med naturen og moder jord.

– For oss er hvert eneste tre hellig. Trærne gir oss medisin og oksygen. I dag er vi i en vanskelig situasjon fordi regnet uteblir. Vi ber til vår Gud om regn. Gjennom livet har hun sett hvordan klimaet har endret seg. Da hun vokste opp, var trærne høyere, og det var mer vegetasjon. Det var også mer vann i elvene og flere ville dyr, som tigere og pumaer. Hun forteller at mange av dyrene har forlatt området.

Esmeralda er takknemlig for at Redd Barna satte i gang et klimaprosjekt i samfunnet hun leder.

– Vi har lært om miljøvern, klimaendringer og bruk av vann. Barna lærer nå om dette og praktiserer det på skolen, sier Esmeralda.

Mens hun snakker virvler vinden opp sanden på bakken. I tørkeperiodene har de merket at det er blitt mer og kraftigere vind, som kan føre til store materielle skader. Gjennom klimaprosjektet bestemte Esmeralda og samfunnet at de ville prioritere å gjøre skolen sin mer robust mot sterk vind og ekstremvær. Med støtte fra Redd Barna har de nå fått på plass en sterkere takkonstruksjon og renovert bygningen.

I prosjektets første fase ble det også satt av ressurser til vedlikehold av vindmøllen, brønnen og vannsystemet, som samfunnet har. Med vann fra brønnen får de dyrket grønnsaker i den karrige jorda.

PLASTPROBLEMET

I La Guajira er det enormt mye plastforurensing. Det flyter plast overalt, og Esmeralda og samfunnet ønsker å gjøre noe med dette problemet.

– Jeg er bekymret for all plasten. Naturen får ikke puste når det er så mye plast.

Gjennom klimaprosjektet har de fått opplæring i hva de kan gjøre med all plasten, og håpet er at resirkulering kan bli en inntektskilde for familiene i samfunnet på sikt. De har også eksperimentert med å bruke bygningsmaterialer av oppsamlet plast til å lage møbler. På sikt er planen å bygge en bro av brukt plast.

Esmeralda er fast bestemt på at de skal fortsette klimaarbeidet i årene som kommer, og at de skal dele alt de har lært med andre wayuu­samfunn. Hun er også opptatt av at selskaper som står bak skadelige produkter og store utslipp, må ta et større ansvar og sørge for at alt de gjør er bærekraftig.

– Vi lager ingenting som ødelegger naturen, slår hun fast.

Selv om konsekvensene av en varmere klode blir mer og mer dramatiske for hvert år som går, ser hun ikke mørkt på framtiden.

– Jeg er en optimistisk person. Om alle endrer adferd og blir bevisst på hva som skjer med klimaet, kan situasjonen bli bedre, sier Esmeralda.

BARNAS BUDSKAP

Gjennom klimaprosjektet har barna i wayuusamfunnene lykkes med å nå ut med sitt budskap. De har vært med i radioinnslag, delt sine bekymringer med lokale myndigheter, og gitt innspill til hvordan Colombia skal oppfylle sine forpliktelser i Parisavtalen. Barna har også skrevet en egen låt der de synger om tørken, vannmangelen og hvordan de rammes av klimaendringene. Sangen heter Vi ber om vann, og den skal nå brukes i en global klimakampanje. Wayuu­barnas budskap er at det ikke er for sent å gjøre noe, men at det haster – fordi klimakrisen er her og nå. l

Esmeralda er bekymret for hvordan klimaet har endret seg de siste årene.

FØDT INN I EN KLIMAKRISE

Sammenlignet med personer som ble født i 1960, vil barn født i 2020 oppleve dobbelt så mange skogbranner, 2,6 ganger mer tørke, 2,8 flere elveflommer og 6,8 ganger så mange hetebølger.

Les Redd Barnas rapport Født inn i en klimakrise her.

Redd Barna har det siste året støttet flere tiltak som sikrer wayuu-samfunnene bedre tilgang på rent vann.

I fjor startet Redd Barna et samarbeid med droneselskapet Zipline. Dronene kan levere blod og medisinske leveranser på svært kort varsel til et helsesenter i flyktningleiren Mahama. FOTO: ZIPLINE

REDDER LIV MED DRONER

Droner som kan levere blod på kort varsel og bedre medisinsk utstyr, har revolusjonert helsetilbudet til fødende kvinner i flyktningleiren Mahama.

TEKST: JENS MARIUS SÆTHER

FOTO: YAGAZIE EMEZI

Ifjor renoverte Redd Barna et medisinsk senter i flyktningleiren Mahama. Leiren er den største i Rwanda og ligger nær grensen til Tanzania. Som en del av oppgraderingen av senteret, inngikk Redd Barna et partnerskap med det amerikanske droneselskapet Zipline for å sikre rask levering av blod og andre medisinske forsyninger til leiren. I en nødsituasjon kan dronene levere blod fra et medisinsk lager til senteret innen en halvtime. Dronene er autonome, holder en hastighet på 112 kilometer i timen og kan bære to blodposer i is.

SMERTEFULL REISE

Tidligere ble alle pasienter i leiren som trengte blodoverføring, inkludert kvinner som led av blødninger i forbindelse med fødsel, henvist til distriktssykehuset i byen Kirehe. Å komme seg fra flyktningleiren til dette sykehuset tar rundt to timer med bil på svært humpete veier.

Etter at renoveringen av det medisinske senteret ble ferdigstilt i 2023, kunne helsepersonell utføre operasjoner og keisersnitt i Mahama. Det siste året har antallet henvisninger til sykehuset i Kirehe blitt halvert, mens antallet fødsler ved det medisinske senteret i flyktningleiren er doblet.

Anastase jobbet tidligere på sykehuset i Kirehe. I dag er han jordmor på senteret i Mahama. I leiren bor det rundt 63 000 flyktninger. Senteret blir også brukt av mennesker fra ulike lokalsamfunn i nærheten. t

– I Kirehe tok jeg imot mødre fra Mahama som trengte keisersnitt. De kom med komplikasjoner som blødninger og revnet livmor. Noen ganger falt de i koma. Overføringen til sykehuset var smertefull for dem. Det var veldig vanskelig å håndtere disse tilfellene fordi de hadde tilbrakt mange timer på veien, sier Anastase.

FØDSEL I LEIREN

Det nye medisinske senteret i Mahama har gitt kvinnene i leiren en helt annen trygghet når de skal føde. Beata (27) har bodd i leiren i to og et halvt år.

Hun kom dit etter å ha flyktet fra konflikter i Den demokratiske republikken Kongo. Da hun skulle føde sitt første barn, ble Beata overført til Kirehe fordi hun måtte ta keisersnitt.

Hun forteller at turen til sykehuset var en stor påkjenning. 27­åringen var redd for at fødselen

skulle starte på turen.

– Å reise til Kirehe for å føde er stressende. Veien er så dårlig, og familien kan ikke ta vare på deg der. Du er alene med fremmede.

To år etter at hun fødte sønnen Kevin på sykehuset i Kirehe, ble hun gravid igjen. Under svangerskapet har Beata fått tett oppfølging av et team av jordmødre ved senteret i flyktningleiren, som nå har tilgang til avansert medisinsk utstyr.

Dagen før hun skal ta keisersnitt er Beata svært spent, men veldig glad for at hun kan føde på det medisinske senteret i leiren.

– Min ufødte baby er frisk. Han leker i magen, sier Beata, som har fått vite at hun skal føde en gutt.

Fødselen gikk fint. Beni kom til verden med et skrik og veide 3,1 kilo. Beata var overlykkelig. Nå hadde hun også familien i nærheten – og alt kjentes trygt og godt.

Framme i Mahama sjekker en ansatt ved helsesenteret posene med blod før de klargjøres for bruk.

Dronene gjøres klare med blodposer og medisinske leveranser før avgang.

Alt gikk bra da Beni ble født med keisersnitt på det medisinske

LIVREDDENDE DRONER

Det San Francisco ­baserte droneselskapet Zipline begynte å levere blod og medisinske produkter i Rwanda i 2016. Selskapet jobber også i Ghana, Nigeria, Elfenbenskysten og Kenya.

En studie utført av forskere ved The Wharton School i USA, viste at Ziplines leveranser hadde ført til at antallet kvinner som dør som følge av komplikasjoner etter fødsel på sykehus i Rwanda, hadde sunket med 51 prosent.

Maggie Korde, landdirektør for Redd Barna i Rwanda, kaller droneprosjektet for «livreddende».

– Med det renoverte medisinske senteret og innføringen av droner, kan personer som trenger blodoverføringer, inkludert kvinner som opplever blødninger etter fødselen, nå behandles i Mahama­leiren. Disse dronene er rett og slett livreddende. l

For Beata var det en stor lettelse at hun kunne føde sitt andre barn på det medisinske senteret i Mahama, og slippe den vanskelige reisen til distriktssykehuset.

REDD BARNA I RWANDA

■ Mahama er den største flykningleiren i Rwanda. I leiren bor det mer enn 60 000 mennesker.

■ Redd Barna har levert jordmor- og helsetjenester til flyktninger som bor i denne leiren siden 2016. Dette skjer i samarbeid med regjeringen i Rwanda og med støtte fra mange partnere.

■ Redd Barna har jobbet i Rwanda siden 1994 og er til stede i alle landets 30 distrikter.

■ I Rwanda har Redd Barna prosjekter og programmer innenfor utdanning, barnevern, barnerettigheter, samt helse og ernæring der det er store humanitære behov.

senteret i Mahama. Da Beata fikk se sin nyfødte sønn, utbrøt hun: «min kjære, min kjære!» igjen og igjen.

HVA SLAGS LIV FÅR LILLE LANA?

Lana var det første barnet som kom til verden på Redd Barnas fødeavdeling i Gaza. Det var et vakkert øyeblikk, og en gledens dag. Men ett år etter at krigen startet, finnes det knapt lyspunkter for barna som skal vokse opp i et land som er fullstendig knust.

TEKST: JENS MARIUS SÆTHER

FOTO: SASHA MYERS

REDD BARNA I GAZA

■ Helt siden krigen brøt ut for ett år siden, har Redd Barna jobbet døgnet rundt for å få inn nødhjelp til sivilbefolkningen i Gaza.

■ Redd Barna har blant annet distribuert vann, mat, førstehjelpsutstyr, madrasser, teltutstyr og hygieneartikler. Vi har også gitt pengestøtte til flere tusen familier, så de kan kjøpe mat og nødvendige varer for å overleve.

■ Et helseteam fra Redd Barnas nødhjelpsenhet har gjennomført nesten 20 000 konsultasjoner på et feltsykehus i Gaza.Teamet har også etablert en fødeavdeling og gitt opplæring til mer enn 400 lokale helsearbeidere.

■ Redd Barna gir psykososial støtte til barn og deres familier. Det er også opprettet barnevennlige områder der dette er mulig.

■ I september startet Redd Barna å vaksinere barn mot polio.

■ Totalt har Redd Barna nådd nærmere 700 000 mennesker med hjelp, deriblant rundt 350 000 barn.

Hjemmet til Tima og familien lå i Khan Younis. Byen ligger nå i grus, og folk har ingenting å vende tilbake til. FOTO: BISAN/REDD BARNA

Jordmor Deda sjekker at alt er bra med lille Lana. Siden våren har helsepersonell fra Redd Barna tatt imot 119 nyfødte på fødeavdelingen, som er etablert på et feltsykehus sør i Gaza.

– Hva slags liv får dette barnet?

Utenlandssjef Nora Ingdal ser på bildet av lille Lana. Det er godt å vite at hun kom til verden i trygge omgivelser på fødeavdelingen til Redd Barna. Samtidig er det vondt å tenke på hva som venter Lana og alle barna som skal vokse opp i Gaza etter alt det grusomme som har skjedd. Ingdal sliter fortsatt med å fatte omfanget av krigen som nå har rast i ett år.

7. oktober i fjor var hun på hytta med mannen. Klokka seks på morgenen tikket det inn en Whatsapp­melding fra Gaza: «Det er noe som pågår, det er angrep på gang.»

Gjennom morgentimene og dagen fulgte Ingdal det voldsomme dramaet minutt for minutt på nyhetssendingene. Store grupper med væpnede palestinere stormet over grensen fra Gaza og tok kontroll over politistasjoner og områder inne i Israel. Det hadde aldri skjedd før. De væpnede palestinerne angrep også sivile, og det ble rapportert om mange drepte.

– Jeg skjønte med en gang at nå er helvete løs, sier Ingdal.

Som alle andre ble hun sjokkert over det massive og brutale angrepet. Mer enn 1100 mennesker ble drept denne dagen, og rundt 240 ble tatt som gisler, deriblant flere barn.

– Vi sendte våre kondolanser til den israelske ambassaden, hvor vi uttrykte vår medfølelse og sorg over tapet av sivile liv. Redd Barna krevde også at gislene måtte frigis umiddelbart. Å bruke barn og sivile på denne måten, er en forbrytelse.

Etter angrepet var Ingdal svært bekymret for sivilbefolkningen og Redd Barnas ansatte i Gaza.

– Jeg skjønte at det ville bli en langvarig krig, men jeg hadde ikke fantasi til å tenke at de kunne utradere store deler av Gaza – som de nå har gjort.

DET GRUSOMME ÅRET

Etter ett år med krig er mer enn 40 000 mennesker drept, og tusenvis er savnet under ruinene. Ifølge det medisinske tidsskriftet The Lancet, kan det reelle dødstallet bli mye høyere. I en artikkel anslår tidsskriftet at krigen i Gaza kan kreve over 180 000 liv. Anslaget er basert på tall fra andre nylige kriger, der de indirekte dødsfallene har vist seg å være 3 til 15 ganger høyere enn antallet som blir drept i direkte angrep.

Så langt skal mer enn 14 000 barn være drept, men antagelig er også dette tallet mye høyere. 90 prosent av befolkningen er fordrevet fra sine hjem, og hele byer er jevnet med jorden. Alle sykehus er rammet, og det meste av helsevesenet har fullstendig brutt sammen. Det samme gjelder alle skoler og utdanningsinstitusjoner. Bygningene som ikke er bombet til skjeletter og grus, brukes nå som tilfluktsrom. – Vi kan aldri godta at de bomber sivil infrastruktur når befolkningen ikke har fått en reell mulighet til å komme seg i trygghet, sier Ingdal.

Redd Barna har krevd umiddelbar og varig våpenhvile fra dag én, men angrepene har fortsatt dag og natt. For hver måned som har gått, har situasjonen

blitt verre og verre. Mangelen på medisiner, mat og rent vann er fortsatt prekær, og sykdommer spres raskt på grunn av de elendige sanitære forholdene. Det siste året er flere titalls tusen barn blitt født i Gaza. Svært mange av disse barna har ikke fått nødvendige vaksiner som beskytter dem mot sykdom.

– Polio har vært utryddet i Gaza i 25 år. Nå har det første barnet blitt lammet av polio – ett barns liv er ødelagt – og vi står overfor en massiv polioepidemi, sier Ingdal, som understreker at Redd Barna er i full gang med å vaksinere barn mot polio.

Hun er også svært bekymret for hva krigen har gjort med den mentale helsen til barna i Gaza.

– Familier med barn har flyttet opp mot 20 ganger det siste året. De har mistet venner og familie. Barna har vært så redde at de ikke har turt å legge seg om kveldene. Tenk på alle lydene – alt de har sett. Den vanlige utviklingen av barns hjerner blir ødelagt av en krig som denne, og vil sette varige spor både psykisk og fysisk. Hva skjer med disse barna når de vokser opp?

FØDTE I EN KRIGSSONE

For ett år siden ante moren til Lana fred og ingen fare. Tima var tre måneder på vei, og hun gledet seg stort til det som skulle komme. Familien på tre skulle bli fire. Tima hadde begynt å planlegge i detalj hvordan livet skulle bli. Rommet til babyen i magen var klart, med vugge og alt.

Så startet krigen. Det som skulle vært et år med ro, glede og forventning, ble i stedet et endeløst mareritt. Tima og familien måtte forlate alt, og flykte for livet. Da fødselen nærmet seg, var hun utslitt og hadde smerter i ryggen etter å ha bodd og sovet på bakken i lang tid. Familien befant seg nå helt sør på Gazastripen, og høygravide Tima kom seg til et sykehus hvor Redd Barna nettopp hadde etablert en fødeavdeling.

Kort tid etter kom Lana til verden. Den lille jenta var det første barnet som ble født på Redd Barnas fødeavdeling. Hun var frisk, og fødselen skjedde uten komplikasjoner. Becky Platt, som jobber for Redd Barna som barnesykepleier på feltsykehuset, var til stede under fødselen. Hun var glad for at alt gikk bra, samtidig kjente hun på en slags sorg.

– Det er så vakkert, så vakkert, men så vet man jo ikke hva framtiden vil bringe. Hvordan vil livet hennes se ut om noen måneder, om noen år?

Kort tid etter fødselen fikk Lana feber. Det kom blod ut av navlen, og Tima måtte haste tilbake til sykehuset der datteren fikk behandling for en alvorlig infeksjon. Helsepersonellet mente infeksjonen skyldtes de elendige forholdene som familien lever under. Uten behandling kunne Lana dødd av blodforgiftning.

Det gikk bra med Lana, men Tima er fortsatt redd. Redd for alt som kan skje med datteren og familien. For hun har fortsatt ikke noe hjem – og ingen mulighet til å gi Lana den trygge starten på livet som hun drømte om. l

«Vi kan aldri godta at de bomber sivil infrastruktur når befolkningen ikke har fått en reell mulighet til å komme seg i trygghet.»

NORA INGDAL, UTENLANDSSJEF I REDD BARNA

Støtt Barna i Gaza

Gravlagt blant helter og kongelige

Hun grunnla Redd Barna og

skrev det første utkastet til FNs barnekonvensjon. Men det gikk nesten hundre år før Eglantyne

Jebb fikk hvile der hun hører hjemme: blant helter som forandret historien.

TEKST: ELIN TOFT FOTO: REDD BARNA

– Endelig har Redd Barnas grunnlegger fått det hvilestedet hun fortjener, sier Clare Mulley, som har skrevet biografi om Eglantyne Jebb.

Forfatteren og journalisten tror Jebb hadde fått en helt annen oppmerksomhet, både i sin levetid og etter sin død, hvis hun hadde vært mann.

– Hadde en mann grunnlagt Redd Barna, en verdensledende uavhengig organisasjon for barn, og deretter initiert det vi i dag kjenner som FNs

barnekonvensjon, er jeg sikker på at alle hadde visst hvem han var og kjent navnet, sier Mulley.

Tidligere i år ble Eglantyne Jebbs gravsted flyttet fra en bortgjemt plass på en kirkegård i Genève til den prestisjefylte Kongenes kirkegård, Cimetière des Rois. Her begraves bare helter, kongelige, kunstnere og fremtredende personligheter. Under seremonien var blant andre representanter for FN, Genève by og Save the Children International til stede.

KJEMPET FOR BARNA

For noen år siden skrev Clare Mulley biografien The Woman Who Saved the Children, der hun forteller den unike historien til Eglantyne Jebb.

– Eglantyne var på mange måter helt «utenfor boksen» i sin tid. Hun var sterk, selvstendig og ukonvensjonell på en måte som var helt uhørt på den tiden, sier Mulley, som i arbeidet med biografien har lest tusenvis av Jebbs brev og dagboksider.

I The Woman Who Saved the Children møter vi den unge engelske overklassekvinnen Eglantyne, som

Eglantyne Jebb grunnla Redd Barna for over 100 år siden: «Vi har bare én regel: Vi skal hjelpe barn uansett hvilket land de kommer fra og hvilken religion de har.»

kjøper et kamera for selv å dokumentere krigens lidelser. Snart reiser hun alene til land som er kastet ut i kaos og fattigdom etter ødeleggende kriger. Det er særlig reisene til Tyskland og Østerrike etter første verdenskrig som ryster henne. Vel tilbake i England, sprer hun informasjon om den fryktelige situasjonen til barna som sulter. Hun prøver å overtale den britiske regjeringen til å avslutte blokaden av landene som hadde tapt krigen fordi den rammet uskyldige barn så hardt. «All krig, rettferdig eller ikke, er en krig mot barnet», skrev Jebb.

Jebb startet en pengeinnsamling til barna som sultet, og på ett år hadde hun fått inn et beløp som i dag ville tilsvart 150 millioner kroner. Hun var en fantastisk nettverksbygger og fikk med seg datidens superkjendiser, kulturpersonligheter og kirkeledere på laget, da hun i 1919 grunnla Save the Children Fund sammen med søsteren Dorothy Frances. Noen år senere skrev Jebb en erklæring om barns rettigheter, som hun ville at det internasjonale samfunnet skulle forplikte seg til. Dette dokumentet ble vedtatt av Folkeforbundet, forløperen til FN, i 1924. Så gikk det mange år. Først i 1989 ble FNs barne

konvensjon vedtatt. Den er i dag ratifisert av 193 stater og har hatt enorm betydning for hvordan verden ser på barn og deres selvstendige rettigheter.

JOBBET SEG TIL DØDE

Mulley slutter aldri å la seg fascinere av Jebb. Forfatteren holder fortsatt foredrag om pioneren, og da kisten ble flyttet til heltekirkegården, var det Mulley som holdt talen ved graven. – Det er umulig ikke å la seg inspirere av Eglantyne. Hun var både modig og glødende engasjert; drevet av en klar visjon om at barn har universelle rettigheter. Hun var en dyktig organisator og leder. Hun var empatisk, men ikke sentimental. Kanskje det er noe av grunnen til at hun fikk gjort så mye. Men så jobbet hun seg også til døde, sier Mulley. Jebb døde av et massivt hjerneslag i 1928, bare 52 år gammel. For Redd Barnas grunnlegger var det aldri et alternativ å trappe ned – selv ikke etter at hun ble syk: «Mitt liv kan ikke veies opp mot barnas liv. Hvis jeg kan hjelpe noen få på bekostning av helsen min, er det en billig pris å betale.» l

Eglantyne

■ Født 25. august 1876 i Ellesmere, Storbritannia.

■ Grunnla Redd Barna i 1919 sammen med søsteren Dorothy Frances.

■ Skrev en erklæring om barns rettigheter i 1924, som ble forløperen til FNs barnekonvensjon.

■ Døde 17. september 1928 i Genève, Sveits.

I februar ble gravstedet til Eglantyne Jebb flyttet til æreskirkegården i Genève. Biograf Clare Mulley holdt tale ved graven.

Jebb

Kilde: The Woman Who Saved the Children av Clare Mulley.

BARNA SOM IKKE KAN BO HJEMME

TEKST: AMALIE ELISE SKAAR OG JENS MARIUS SÆTHER FOTO: EIVIND NITTER

– Det er ingen som får lov å komme på besøk hit, sier den lille jenta, og ser skeptisk på oss innenfor sikkerhetsporten. Moren forsikrer henne raskt om at vi er fra Redd Barna – da er alt greit.

TEKST: AMALIE ELISE SKAAR OG JENS MARIUS SÆTHER

FOTO: EIVIND NITTER

En mor går gjennom en bred sikkerhetsport inn til et stort hus. Hun er sammen med en jente og en liten gutt. Jenta ser på oss i noen sekunder, før hun sier:

– Det er ingen som får lov å komme på besøk hit.

Moren forteller datteren at vi kommer fra Redd Barna, og da slår jenta seg raskt til ro. Huset vi skal inn i er ett av landets 43 krisesentre. Barna som bor på dette senteret, er i alderen 0 til 17 år. Noen er her bare noen få dager, andre blir her i mer enn et år.

Inne i bygningen må vi gjennom en sluse før vi kan registrere oss. På felleskjøkkenet sitter noen ungdommer og spiser is, mens små barn løper mellom kjøkkenet og hagen, som er omkranset av en høy hekk. Totalt er det rundt 30 barn og ungdommer som er her denne dagen. De minste barna er først varsomme og holder litt avstand, men det tar ikke mange minuttene før et av barna spør:

– Kommer dere fra Redd Barna og skal leke med oss? t

Stress og forvirring er følelser mange barn kjenner på når de plutselig må dra til et krisesenter. For barna er det viktig at det raskt skapes en viss form for normalitet i en vanskelig hverdag, og at det er nok voksne som har tid til å være sammen med dem.

DE FRIVILLIGE

Frivillige fra Redd Barna kommer til dette senteret tre ganger i måneden for å være sammen med barna. De arrangerer aktiviteter på senteret, men tar også med seg barna på utflukter.

– Mange av barna har opplevd vanskelige ting og har behov for et avbrekk med voksne som har tid til å gi dem litt ekstra oppmerksomhet, sier LillKatrin, som er frivillig i Redd Barna.

Ute i hagen på krisesenteret samler barna seg på midten av plenen for å leke boksen går. Noen av barna har bodd på senteret i lang tid og kjenner de frivillige godt fra tidligere besøk. En liten jente hopper opp på ryggen til en av de frivillige, andre tar hånda til de voksne.

Etter at barna har lekt en stund, er det tid for pause. De frivillige fra Redd Barna har tatt med seg frukt og kjeks.

– En mor på senteret sa til meg at det er fint at vi tar med noe godt til barna fordi mange av familiene ikke har råd til så mye ekstra, sier Lill­Katrin.

Barna prater med de frivillige og koser seg med frukt og kjeks, før de løper ut i hagen igjen for å leke haien kommer. Når leken er over, spør en av de fri­

villige om de har hatt det gøy.

– Ja! svarer barna, før en jente legger til:

– Når kommer dere tilbake?

1500 BARN PÅ KRISESENTER

Årlig bor det rundt 1500 barn og unge på krisesenter. Sentrene er et tilbud for voksne og barn som utsettes for vold i nære relasjoner og som trenger et midlertidig sted å oppholde seg. Faglederen på krisesenteret forteller at alle som bor der, har vært utsatt for fysisk eller psykisk vold og trenger beskyttelse.

– Barna har til felles at de har vært redde i oppveksten, og mange av dem har vært utsatt for vold. Ifølge faglederen er deres viktigste oppgave å gi barn og voksne tryggheten tilbake.

– Vi er en akutt lavterskeltjeneste. Det kan komme familier på døra eller rett fra legevakta. De som ringer oss eller kommer hit, får alltid en kartleggingssamtale, hvor vi tar en vurdering på om dette er riktig sted for dem. De som skal bo her, får hjelp og veiledning ut fra hva de har behov for. Det kan være kontakt med advokat, politi, barnevern eller andre instanser, og de får tilbud om samtaler for å bearbeide det de har opplevd.

De ansatte på senteret har begrenset med tid til å leke med barna fordi de har mange andre oppgaver å utføre. Faglederen setter derfor stor pris på at Redd Barna har frivillige som kommer hit og finner på aktiviteter med barna.

– Det betyr kjempemye at det kommer noen som er her bare for å ha det gøy med barna.

TRENGER TRYGGE VOKSNE

Helt siden 2011 har Redd Barna hatt grupper med frivillige som arrangerer aktiviteter for barn på krisesentre. I dag er vi tilstede på 11 sentre rundt om i landet. Redd Barna er også opptatt av å snakke med barna og lytte til deres tanker og erfaringer. Nylig lanserte vi en rapport der barn og unge på krisesenter forteller om hvordan de blir møtt, hva som er utfordrende, hva de trenger og hva som er bra. Mange forteller at de ikke var forberedt på det som ventet dem på et krisesenter.

«Jeg kom på natten, storebroren vår kjørte oss. Jeg sov i bilen og visste ikke hvor jeg skulle. Jeg våknet opp og så et gult hus og skjønte ikke hvor jeg var.»

Barna forteller om en følelse av stress, forvirring og usikkerhet da de plutselig måtte komme seg avgårde.

BARN PÅ KRISESENTER

1544 barn

bodde på et krisesenter i 2023, som er en liten økning fra året før.

14 prosent

av barna hadde bodd på et krisesenter også før 2023.

«Jeg skulle på skolen og så ringte de. Fra politiet tror jeg. At jeg måtte komme. Da ble jeg veldig stressa. Det var skummelt. Jeg var ikke redd, men jeg ble veldig stressa etterpå. Inni meg.»

Selv om mange av barna ikke var forberedt på å reise hjemmefra og opplevde det som stressende, forteller flere at det var fint å komme til krisesenteret og at hverdagen etter hvert ble normalisert.

28 døgn

var gjennomsnittlig oppholdstid på et krisesenter

7 år

var gjennomsnittsalderen til barna som bodde på krisesenter.

En høy andel av barna får avbrutt skolegang eller opphold i barnehage når de er på krisesenter. Mange av barna må også kutte ut fritidsaktivitetene de er med på.

Kilde: Bufdir

«Det ble fort bedre når jeg visste at mamma hadde det bedre.»

Mange forteller også at krisesenteret ble en trygg havn.

«Jeg var trygg, ingen kunne komme inn hit.»

Barna som har deltatt i rapporten, snakker om positive møter med de ansatte på krisesentrene. I sine råd og anbefalinger vektlegger barna at de ansatte må være snille, at de må smile med øynene, si hei og være åpne og aksepterende i møte med alle barn.

«De menneskene som jobber her har hjulpet med å reise meg opp. De hjelper meg videre. De er veldig flinke. De samarbeider, hjelper deg så godt de kan. Det er menneskene som gjør at dette stedet føles trygt.»

Barna er også tydelige på at det må være nok ansatte. Selv om barna stort sett har gode erfaringer med hvordan de blir møtt, etterspør de enda mer tid sammen med voksne.

«Jeg husker ikke om de voksne spurte meg om hvordan jeg hadde det. Det burde de gjort. De voksne må komme og spørre – barn kan syns at det er skummelt å si at de trenger å prate.»

Flere av barna etterlyser at de voksne tar initiativ til flere aktiviteter.

«De må spørre barna ofte om de (barna) vil bli med ut på aktivitet.

Det er flaut å spørre selv.»

Særlig for barna som blir boende på krisesenter i lang tid, er aktiviteter viktig. Flere av dem mister kontakten med vennene sine og får heller ikke vært med på organiserte fritidsaktiviteter på grunn av sikkerhetssituasjonen.

DRØMMEDAG PÅ TUSENFRYD

For Redd Barna og de frivillige er det viktig å ta med barna på aktiviteter også utenfor senteret.

– Det er veldig givende å skape gode minner for barn som er i en vanskelig situasjon. Det er så lite som skal til, sier Ingvild, som nylig har startet som frivillig.

Hun står på parkeringsplassen på Tusenfryd sammen med de andre frivillige og mange forventningsfulle barn fra krisesenteret. Barna har med seg en forelder, og de minste tripper spent før de får slippe inn.

Vilde, som er rådgiver i Redd Barn, deler ut billetter. Så løper barna mot inngangen. De minste holder mammaen sin i hånda, mens tenåringene holder sammen med jevnaldrende.

Ingvild og de andre frivillige er med og passer på barna, og tar karuseller sammen med dem når foreldrene trenger en pause.

– Det ser ut som barna har det kjempegøy. Og så tror jeg det er fint for foreldrene at de frivillige er med slik at de og barna kan slappe av og ha det gøy, sier Ingvild.

På ettermiddagen serveres det lunsj i saloonen i cowboybyen. Vilde deler ut bånd slik at alle som er med får mat og drikke, og sammen med de frivillige passer hun på at alle har det bra.

– Mange av familiene som er her i dag, hadde ikke hatt mulighet til å dra hit alene, sier Vilde.

Hun vet også hvor mye det betyr for barna. I Redd Barna­rapporten uttrykker barna at lek og fritid er det aller viktigste for å kunne ha det bra når man bor på krisesenter.

Flere av barna som er med denne augustdagen, skal snart begynne på skolen igjen, og Vilde tror at det vil gjøre det enklere for dem å starte når de har noe gøy å fortelle om fra sommerferien.

– På høsten når barna begynner på skolen og noen spør hva de har gjort i sommer, kan de si: Vi har vært på Tusenfryd! l

En frivillig kjører karusell med et av barna som var med på turen til Tusenfryd.

Å få være med på morsomme aktiviteter som skjer utenfor krisesenteret betyr mye for barna, og de synes det burde være mer av det.

BARNAS EGNE RÅD

I oktober lanserte Redd Barna rapporten Barn med erfaring fra krisesenter forteller.

I rapporten deler 30 barn og unge sine erfaringer fra opphold på krisesenter. De kommer også med klare råd om hva som kan bli bedre.

Redd Barna ønsker at regjeringen bruker barnas råd i arbeidet med ny krisesenterlov, slik at barn og unges behov blir best mulig ivaretatt.

Her er barnas råd:

■ De som jobber på krisesentrene må være snille og varme voksne, de må smile med øynene, si hei, være åpne og aksepterende i møte med alle barn.

■ Det må være flere ansatte på krisesentrene, slik at alle har noen å snakke med. Barn trenger samtaler på tomannshånd. Det er fint når voksne trygger og forklarer.

■ Barn må få tilpasset informasjon om hva krisesenteret er, bygget, sikkerheten og nøkler. Ved innflytting må barna få omvisning på huset, og de ansatte må forklare reglene grundig.

■ Det må være lekerom og utstyr som passer for barn i alle aldre, og det må finnes et trygt og barnevennlig uteområde. Krisesentrene må være hjemmekoselige.

■ Det må være flere og ulike aktiviteter utenfor krisesenteret, på ulike dager, slik at alle kan være med. Det er fint om voksne spør om barna vil være med.

■ Det må finnes tilbud rettet mot ungdom, som treningsapparater, bøker, spill og god nettilgang. Ungdommer ønsker også at det skal være muligheter til å trekke seg tilbake.

■ Læreren må få informasjon når et barn flytter på krisesenter, og hen må snakke med barna og vise forståelse for situasjonen. Les Redd Barnas anbefalinger i rapporten her.

Jenny (9) syntes det var gøy å svare på spørsmål da hun var innom standen til Redd Barna under Norway Cup.

KAMPEN FOR AT ALLE BARN SKAL FÅ DELTA

Mange barn i Norge blir av ulike årsaker stengt

ute fra idrett og fritidsaktiviteter. Temaet skapte stort engasjement da Redd Barna deltok på årets Norway Cup.

TEKST: AMALIE ELISE SKAAR

FOTO: ESPEN AARSVOLD

For femte året på rad var Redd Barna til stede under fotballturneringen Norway Cup. På standen på Ekebergsletta kunne barn og unge i år komme innom og lære om barns rett til lek og fritid, som er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Barna fikk dele sine erfaringer og si sin mening om hva som må gjøres for at alle barn skal få delta på lik linje. Barnas tilbakemeldinger skal sammenstilles i en rapport som kulturministeren skal få.

Problemstillingen er høyaktuell i en tid da stadig flere forteller at de ikke har råd til å betale for barnas aktiviteter.

– Vi vet at selv i fotballen er det i ferd med å bli et klasseskille. Mange har ikke råd til å være med på turneringer, sier Henriette Killi Westhrin, som er ny generalsekretær i Redd Barna.

Westhrin møtte barna på Ekebergsletta, og hun mener det fortsatt ikke gjøres nok for at alle barn får oppfylt retten til å delta på fritidsaktiviteter.

– Det er et tema som engasjerer meg veldig. Vi vet at mange barn blir hindret fra å delta.

LITE HAR SKJEDD PÅ FEM ÅR

For fem år siden kom Redd Barna med en stor rapport som viste at mange barn ikke får være med på fritidsaktiviteter.

– Tilbakemeldingene vi får i dag, stemmer veldig godt med rapporten vi lagde

for fem år siden. Det er trist at så lite har skjedd på fem år, sier Westhrin.

Under Norway Cup svarte mer enn 300 barn på spørsmål fra Redd Barna. Den klareste tilbakemeldingen var at fritidsaktiviteter koster for mye. Barna vil at mye mer skal være gratis, slik at alle får muligheten til å være med. Flere skrev også at lekser tar for mye tid og at de ikke har overskudd til å være med på aktiviteter. Andre la vekt på at reiseveien var for lang. Barna skrev også at mobbing kan være et hinder, og at barn med funksjonsnedsettelser ikke får være med på grunn av dårlig tilrettelegging.

HADDE IKKE RÅD TIL BENSIN

Redd Barna var også med i verdikampen som ble spilt mot organisasjonen MOT. På begge lag stilte en rekke kjendiser opp for å være med å fremme inkludering i idretten. Westhrin var lagleder for Redd Barna­laget, og før kampen holdt hun en appell. Da benyttet hun anledningen til å snakke om barna som ikke får være med på fritidsaktiviteter.

– Jeg sa til spillerne at det viktigste med å være med på denne kampen, er at de

påtar seg et ansvar – et ansvar for å være ambassadører for inkludering.

Spillerne på Redd Barna­laget var brennende engasjert i temaet. Programleder Mads Hansen, som tidligere har spilt i Eliteserien, fortalte at han i dag er med som trener for laget til sønnen. En gang opplevde han at foreldrene til noen av barna på laget meldte forfall til en bortekamp fordi de ikke hadde råd til bensin.

– Det gjorde ordentlig vondt å tenke på at barna måtte sitte hjemme mens resten av lagkameratene spilte kamp. Vi fikk ordna det på et vis så de fikk spilt, men det var uansett veldig vondt.

Hansen mener det er uholdbart at det er barn som ikke får være med på aktiviteter på grunn av foreldrenes økonomi.

– Sånn kan vi ikke ha det! Norge som land må ta tak i dette.

Det mener også Redd Barna, som nå skal gi kulturministeren klare råd og anbefalinger – og ikke minst videreformidle hva barna selv mener må gjøres.

– Det går for seint, og vi forventer nå at politikerne tar ansvar og gjør det som trengs for at alle barn blir inkludert i fritidsaktiviteter, sier Westhrin.l

Over 300 barn puttet sine svar i postkassen på Ekebergsletta. Redd Barna skal nå gi svarene videre til kulturministeren.

Ada (8) mente i likhet med mange andre at dårlig råd er en viktig årsak til at barn ikke får være med på fritidsaktiviteter.

Det ble mange kalde timer i vannet for Einar Langmoen Ørum, som svømte fra Minnesund til Lillehammer. For 14-åringen hjalp det på motivasjonen at til Redd Barnas arbeid for barn i Ukraina.

Elise Heggem-Foss og Hanne Rødal Svendsberget ble helt satt ut av de grusomme bildene og beretningene fra Gaza, og sammen bestemte de seg for å gjøre noe for barn som rammes av krig og konflikt.

Atle Gabrielsen Førsvoll ville prøve noe som er nærmest umulig: sykle fra Norge til Sør-Afrika. Men det skulle ikke bare være en egotripp. På turen samler han inn penger til Redd Barnas arbeid for barn i krig.

DE SOM BARE KASTER SEG UT I DET FOR EN GOD SAK

Einar svømte Norges største innsjø på langs. Atle syklet fra Nordkapp til Kapp det gode håp, og skal nå sykle hjem igjen.

Elise og Hanna mobiliserte et helt lokalsamfunn og samlet flere tusen mennesker til konsert.

TEKST: AMALIE ELISE SKAAR OG JENS MARIUS SÆTHER

folk ga penger underveis til innsamlingen han hadde startet

Svømte Mjøsa på langs

En uke før skolestart gikk Einar Langmoen Ørum (14) ut i Mjøsa ved Minnesund. Over 100 kilometer i vannet lå foran ham. Fjortenåringen har testet sine fysiske grenser før. For to år siden svømte han fra Gjøvik til Moelv. Det var en tur på 14 kilometer. Nå hadde han satt seg et nytt og langt mer utfordrende mål.

Planen var å bruke cirka en uke på turen. For å klare det, måtte han svømme rundt 14 kilometer hver dag, sove ut i egen seng hjemme i Moelv, og så gyve løs på neste etappe dagen etter der den forrige ble avsluttet –og fortsette helt til han var framme i Lillehammer.

Einar ville ha et formål med turen, og før han startet hadde han bestemt seg for å samle inn penger til Redd Barnas arbeid for barn i Ukraina.

Det ble en tøff tur både fysisk og mentalt. 14­åringen var mye kald, men det hjalp å svømme for en god sak. Underveis fikk han masse oppmerksomhet, både nasjonale og lokale medier ga Einar spalteplass – og for hvert svømmetak han tok, rant det penger inn.

Tirsdag 20. august la Einar ut på den siste etappen inn mot Lillehammer. På brygga nede ved Mjøsa ventet venner og familie, ordførere, et lite korps og flere ukrainere. Redd Barna var også til stede for å feire bragden og snakke med 14­åringen, som satte stor pris på den varme velkomsten etter alle timene i det kalde vannet. – Jeg vet at jeg ikke helt hadde fått roa hjemme om jeg hadde gitt opp, så det var bare å fortsette helt til jeg klarte det.

– Hva er det som har motivert deg underveis til å fortsette?

– Det er jo det at jeg kan hjelpe folk med å samle inn penger, men så har jeg også hatt lyst til å klare å svømme denne etappen i lang tid.

På brygga overrakte ordførerne i Lillehammer og Ringsaker en sjekk på 30 000 kroner på vegne av alle kommunene som grenser til Mjøsa. Totalt har han fått inn over 320 000 kroner. Einar håper pengene kan bidra til å gi ukrainske barn en tryggere oppvekst og at de får muligheten til å gå på skole som andre barn. 14­åringen har også en oppfordring til unge som har lyst til å gjøre et stunt og samle inn penger til en god sak.

– Bare gå for det. Det skader ikke å prøve. Bare kjør på!

Det er ikke for sent å støtte Einars innsamling til barna i Ukraina. Du kan vippse til 938288. l

Einar svømmer for Redd Barna #938288

Pappa Ingar hjalp Einar med planleggingen og var alltid i nærheten i følgebåten da sønnen svømte.

Etter å ha svømt over 100 kilometer, kunne Einar ta imot en

velfortjent hyllest på brygga i Lillehammer.

Einar klarte å holde motet oppe underveis. Her hviler han på et sup-brett mellom svømmeøktene.

Flere ukrainere møtte opp på Lillehammer for å takke Einar for at han samlet inn penger til barn i Ukraina.

Atle Gabrielsen Førsvoll er fortsatt på hjul halvannet år etter at han la ut på sykkeleventyret. Da denne saken gikk i trykken, hadde han syklet den oransje strekningen og kommet seg til Namibia. Planen var også å sykle gjennom Etiopia og Sudan, men på grunn av krig ble ikke den delen av turen noe av. På instagramkontoen @sykkelladden kan du følge Førsvoll på ferden tilbake til Nordkapp.

Atle sykler for Redd Barna

Tråkket fra Nordkapp til Kapp det gode håp

Midt på natta i mai fjor, satte Atle Gabrielsen Førsvoll seg på sykkelen og tråkket sørover fra Nordkapp. Han hadde lenge hatt en drøm om å gjøre noe som nærmest er umulig. Og nå var han endelig i gang. Målet var å sykle til Kapp det gode håp i Sør-Afrika og hjem igjen – en reise på rundt 45 000 kilometer, som går gjennom 37 land.

Rogalendingen har beskrevet reisen «som kanskje noe av det mest egoistiske jeg noen gang gjør». Men han ville ikke bare sykle. Før han startet, hadde han bestemt seg for å bruke turen til å samle inn penger til TV­aksjonen, som i fjor gikk til Redd Barnas arbeid for barn som er rammet av krig og konflikt. At han valgte å samle inn penger til dette formålet, var ikke tilfeldig.

Førsvoll har jobbet med flyktninger både i Hellas og Polen, og møtene med barn som har opplevd krig har gjort et uutslettelig inntrykk på ham. Han forteller om Fatima, en afghansk jente han lekte med midt på natta etter at hun og familien hadde krysset Egeerhavet fra Tyrkia til Lesvos i en liten gummibåt. Det var første gangen den lille jenta hadde sett havet. I Polen møtte han Viktor, en liten gutt som hadde flyktet fra krigen i Ukraina sammen med moren.

– Etter slike møter har man ikke lenger noe annet valg enn å gjøre noe, sier Førsvoll, og legger til: – Å vite hva som er «sant» i krig og konflikt, blir stadig vanskeligere. Det nærmeste jeg kommer en objektiv sannhet, er at barn på alle sider av konflikter, er fullstendig uskyldige og at de rammes hardest.

Mens han rullet sørover mot Kapp det gode håp, promoterte han TV­aksjonen og Redd Barnas arbeid og gjorde mange intervjuer. Førsvoll greide å samle inn nesten 70 000 kroner, men han ga seg ikke og startet en ny spleis, der han skrev:

«TV­aksjonen er over, men det er ikke krisene og konfliktene rundt om i verden. Menneskene og barna jeg møter mens jeg sykler, gjør det umulig å forholde seg likegyldig.»

5. mai i år nådde han Kapp det gode håp i Sør­Afrika. På turen fra Nordkapp gjennom Europa og det afrikanske kontinentet, har han syklet gjennom snøstorm og sandstorm. Opplevd jordskjelv og flom. Klatret tusenvis av høydemetere. Turen har kostet, og noen dager har vært svært tunge.

– Når det har vært virkelig ille, har det hjulpet å ha en innsamling for Redd Barna. Da er det lett å minne seg selv på at alle utfordringer jeg står i er fullstendig selvvalgt. Med mitt norske pass kan jeg fly hjem på dagen, mens det finnes mennesker som har det langt verre uten noen alternativer.

Selv om det har vært blytungt til tider, angrer han ikke på at han la ut på eventyret. Han har for lengst startet på tilbaketuren, og Førsvoll er fast bestemt på at han skal sykle helt hjem.

Det kanskje viktigste han har lært, er hvor godt vi egentlig har det her hjemme.

– På en sånn reise innser man hvor unikt et liberalt demokrati er, og man innser at man aldri igjen kan forholde seg passiv når noens rettigheter utfordres.

Førsvoll deler også gjerne noen tips til andre som har lyst til å legge ut på et eventyr og vil samle inn penger til en god sak.

– Husk at det er maraton og ikke sprint. Det er mange som kjemper om oppmerksomheten og pengene til folk. Donasjoner vil komme over tid.

Han oppfordrer folk til å tenke nøye gjennom budskapet de går ut med og hvordan det skal sammenfalle med prosjektet. Et siste tips er å ikke sette innsamlingsmålet for høyt.

– Det er gøyere både for de som donerer og deg når man faktisk kan se at innsamlingen når 100 prosent. l t

Inviterte til konsert - flere tusen kom

Tilskuerne ved Nordseter skole lyttet oppmerksomt da Nora Ingdal fra Redd Barna holdt en appell om Gaza under innsamlingskonserten.

Inovember i fjor klarte ikke Elise Heggem­Foss og Hanne Rødal Svendsberge lenger å sitte stille. De grusomme bildene og beretningene fra Gaza, var ikke til å holde ut. Verden var et mørkt, mørkt sted, og nå ville de gjøre noe.

– Vi følte oss maktesløse og diskuterte hva vi kunne gjøre for å bidra, sier Elise Heggem­Foss. De bestemte seg for at de ville samle inn penger til Gaza og barn som lever i krig og konflikt. Heggem­Foss og Svendsberge hadde felles venner og barn i samme klasse. Først var planen å lage et lite arrangement i skolegården på Nordseter skole i Oslo der barna går.

– Planen var å selge noen kaker og kanskje litt

klær, og så ville vi forsøke å få et kjent navn til å være der som kunne trekke litt folk.

Den opprinnelige planen endret seg raskt. Etter at de la ut forespørsler på sosiale medier om noen ville bake, selge kaker eller hadde premier å gi bort, var plutselig hele nabolaget med. Og det ballet bare mer og mer på seg. Venner fra fjern og nær ville også bidra, og skolen støttet helhjertet opp om arrangementet.

– Hanne og jeg er to vanlige mammaer som ikke jobber i denne bransjen, men det viser vel at hvem som helst kan klare å få til det de vil – med hjelp fra venner, kjente og ukjente.

Til slutt hadde de mer enn 100 frivillige som var

Mer enn 100 frivillige stilte opp under innsamlingskonserten, og mange hadde bakt og tatt med mat som ble solgt til inntekt for barn i krig. FOTO: HEDVIG FJØSNE BREDESEN

klare til å stille opp. En rekke kjente personer og artister hadde også takket ja til å være med.

Fra de fikk ideen til arrangementet ble holdt, gikk det bare noen få uker. På spørsmål om hvordan de greide å skape så stort engasjement på så kort tid, svarer Heggem­Foss:

– Vet du, vi delte det faktisk bare på sosiale medier. Vi åpnet profilene våre slik at innlegget kunne deles. Det spredte seg som ild i tørt gress. Vi hadde aldri trodd at så mange skulle komme.

Søndag 10. desember var det klart for gratis innsamlingskonsert på Nordseter skole. På scenen sto store navn som Highasakite, Alejandro Fuentes og Daniela Reyes, og arrangementet ble ledet av

«Vi hadde aldri trodd at så mange skulle komme.»

ELISE HEGGEM-FOSS OG HANNE RØDAL SVENDSBERGE

Sigrid Bonde Tusvik, Morten Hegseth og Petter Schjerven.

Heggem­Foss vet ikke nøyaktig hvor mange som kom, men noen har anslått at det må ha vært mellom 3000 og 4000 mennesker der. Givergleden viste seg også å være enorm. Da det hele var over, hadde de klart å samle inn over 650 000 kroner.

Heggem­Foss har følgende tips til andre som har lyst til å gjøre noe og starte en innsamling: – Bare kjør på! Og kommer det bare ti stykker, ja da er det de ti personene med størst hjerte. Tør å spørre, det verste som kan skje er at du får nei. Tør også å skille deg ut og samarbeid med folk som deler samme mål. l

Har du lyst til å starte din egen innsamling for Redd Barna?

Marianne Borgen jobbet 16

år i Redd Barna før hun ble politiker på heltid i 2011. Nå er hun tilbake, og gleder seg stort til den nye oppgaven.

– DET FØLES SOM Å KOMME HJEM

Etter at hun gikk av som ordfører i Oslo, håpet Marianne Borgen at Redd Barna kunne bruke henne til noe – men hun hadde ingen tanker om å bli styreleder.

TEKST: ELIN TOFT

FOTO: EIVIND NITTER

– Det føles som å komme hjem! Jeg er veldig glad for å ha fått denne tilliten, samtidig er jeg veldig ydmyk.

Under landsmøtet i september ble Marianne Borgen valgt som ny styreleder i Redd Barna.

– Jeg har masse krefter og engasjement igjen, selv om jeg er blitt 73 år gammel. Når du har sju barnebarn og ser hvordan verden utvikler seg, kan du ikke slutte å engasjere deg. Engasjement har ingen pensjonsgrense, sier Borgen.

Den nye styrelederen har hatt et sterkt engasjement for barns rettigheter gjennom hele yrkeslivet. Det begynte allerede i 1985, da hun ble ansatt som fagsjef hos Barneombudet. Så ble Borgen, som er utdannet sosiolog, direktør for sosial­ og familieavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus. I 1996 ble hun headhuntet til Redd Barna, der hun fram til 2011 bygde opp det som i dag kalles Norgesprogrammet.

For Borgen var det en spennende oppgave å lede arbeidet med å få på plass ulike programmer rettet mot barn i Norge, men det ble ikke bare tatt godt imot.

– Det var nok en viss skepsis mot at vi også skulle jobbe i Norge, ikke bare ute i verden. Men dette har vi full aksept for i dag, sier Borgen.

STOR RESPEKT FOR REDD BARNA

Etter 16 år i Redd Barna, ble Borgen politiker på heltid i 2011.

– Det jeg lærte hos Barneombudet og i Redd Barna, har fulgt meg gjennom hele mitt virke. Jeg har prøvd å ha et barneperspektiv på alt jeg har vært med på, også i politikken, sier hun. Borgen var ordfører i Oslo i åtte år. Etter at hun

gikk av i fjor, meldte hun seg til tjeneste hos Redd Barna. Selv om hun fikk mange henvendelser og tilbud om ulike verv, ville hun gjerne tilbake til organisasjonen som hun har så stor respekt for.

– Jeg vil gjerne bidra til endring og gjøre samfunnet bedre enn det det er i dag. Så tanken var at Redd Barna kanskje kunne bruke meg til et eller annet, sier Borgen, som understreker at hun ikke hadde noen tanker om å bli styreleder før hun ble spurt om akkurat det. På spørsmål om hva hun vil prioritere som styreleder i Redd Barna, tenker hun seg om lenge. – I Redd Barnas nye strategi prioriteres områder som klima, helse, utdanning og styrking av barns medvirkning. Dette er felt jeg kan støtte fullt ut. Samtidig er jeg ydmyk og trenger å bli kjent med organisasjonen på nytt. Og så har jeg stor tillit til Redd Barnas fagfolk, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg kommer til å lytte nøye til dem.

BRENNER FOR MEDLEMMENE

Redd Barna er en medlemsstyrt organisasjon. Etter flere tiår med nedgang i antallet medlemmer, er trenden nå snudd, og i sommer kunne Redd Barna feire at organisasjonen igjen har nådd 5000 medlemmer. Borgen gleder seg stort over veksten, og hun er overbevist om at den positive trenden skyldes alt det gode arbeidet som gjøres lokalt rundt om i landet.

– Å ha medlemmer som snakker om og kjemper for barns rettigheter lokalt og viser solidaritet med alle barn, gir Redd Barna en unik styrke.

Borgen håper enda flere vil engasjere seg i arbeidet Redd Barna gjør i Norge og internasjonalt i årene framover, og at folk ikke mister håpet i en tid hvor mye er mørkt.

– Problemene i verden i dag kan virke så enorme at vi gir opp. At vi blir passive. At vi føler at vi ikke betyr noe. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Hun håper også at barn og unge legger press på de voksne, er utålmodige og engasjerer seg i viktige saker.

– Til ungdom i dag vil jeg si: Ikke mist håpet, selv om verden ser mørk ut. Endring er mulig. Klimakrisen, økt ulikhet, kriger og konflikter er menneskeskapte utfordringer som vi kan finne løsninger på sammen. l

Fem kjappe

Hva provoserer deg?

– Likegyldighet. Ikke å bry seg. Det er noe annet enn apati.

Hva gjør du når du virkelig skal slappe av?

– Går på tur i skogen med hunden Bernie (oppkalt etter Bernie Sanders). Eller hører på lydbok og strikker.

Hvem beundrer du mest?

– De som arbeider i krigs- og konfliktområder med fare for eget liv, både hjelpearbeidere og journalister..

Hva har gledet deg mest det siste året?

– Jeg var fylkesaksjonsleder for TV-aksjonen i fjor høst. Det var utrolig fint å få være en del av dette. Resultatet for Redd Barnas aksjon var helt fantastisk. Dette gledet meg stort!

Hva har gjort deg mest sint?

– At vi ikke greier å stoppe nedslaktingen av barn på Gaza. At det ikke går an å få en slutt på dette, gjør meg fortvilet! Det er nesten vanskelig å finne ord på det.

Under landsmøtet i september stilte mange medlemmer fra hele landet opp, og det ble engasjerte debatter.

STORT ENGASJEMENT PÅ

Medlemmene i Redd Barna har nå bestemt hva som skal være de viktigste satsingsområdene for organisasjonen de neste tre årene.

TEKST: ELIN TOFT

FOTO: EIVIND NITTER

Landsmøtet er Redd Barnas høyeste organ. Det arrangeres hvert tredje år, og medlemmer og frivillige fra hele landet deltar. I år ble landsmøtet avholdt i Oslo den andre helga i september.

En av de viktigste sakene under landsmøtet er å vedta strategien som Redd Barna skal styre etter de neste tre årene, og det er nå klart at disse områdene skal prioriteres fram mot 2028:

■ Sikre at barn og unge har uavbrutt tilgang til trygg og god utdanning.

■ Kjempe for en trygg og fredelig barndom i frihet.

■ Stå opp for og med barn og unge mot klima- og miljøødeleggelser.

■ Fremme godt styresett for barn og unge og bekjempe familiefattigdom.

BARNS

RETTIGHETER

Under landsmøtet ble en rekke saker diskutert. Det var stort engasjement, og mange av de rundt 150 deltakerne tok ordet i debattene. Her er noen av sakene som landsmøtet sluttet seg til:

■ Redd Barna skal jobbe for å sikre at voldserstatningsloven i større grad i varetar hensynet til barns rettigheter, inkludert lange nok frister, fri rettshjelp og å innføre tiltak mot diskriminering.

■ Redd Barna skal styrke medlemsdemokratiet i organisasjonen og bedre synligheten til frivillige grupper.

LANDSMØTET

■ Det skal utvikles aktiviteter der Redd Barnas frivillige kan engasjere seg mot forsvinninger, og for at enslige mindreårige asylsøkere får bedre omsorg og ivaretakelse.

■ Redd Barnas innsats for å forebygge og stanse vold og skadelig seksuell atferd mellom jevnaldrende skal styrkes, særlig med tanke på utsatte grupper.

BLE SATT PRIS PÅ

Redd Barna har mange medlemmer og frivillige som gjør en stor innsats for barn og unge over hele landet. På landsmøtet ble sju personer utnevnt til «Æresmedlem». Prisen er en anerkjennelse av et medlem som gjennom mange år har stilt opp for organisasjonen og engasjert seg i arbeid rettet mot barn i sitt nærmiljø, nasjonalt eller internasjonalt. I år fikk disse personene prisen: Berit Botten (78), Morten Gunnes (80), Kamilla Jakubecz (83), Guri Solvang (72), Gunhild Kleven Ripegutu (80), Liv Janne Andersen (73) og Kristrun Sigurdardottir (75). l

Det nye styret i Redd Barna

■ Leder: Marianne Borgen

■ Nestleder: Tove Irene Dahl

■ Medlemmer: Kjell Johnsen, Hege Yli Melhus Ask,Torjer Olsen, Kirsten Kolstad Kvalø, Jon Lomøy, Elin Langli, Henrik Lunde og Marius Sjølyst

■ Vara: Emma Kleven, Ask Stenseth-Kilstad, Mia Milde og Anne Trine Kjørholt

TAKK TIL VÅRE HOVEDSAMARBEIDSPARTNERE

BDO støtter vårt arbeid med utdanning i Uganda, samt vårt arbeid i Norge.

Grieg Foundation støtter vårt banebrytende arbeid med klimatilpasning og barns rettigheter i Mosambik.

Flytoget støtter vårt arbeid gjennom å kommunisere om barns rettigheter til sine kundegrupper.

NorDan støtter vårt internasjonale arbeid med å gi flest mulig barn skolegang.

Wiersholm støtter vårt arbeid for barn og deres klimakamp, og bidrar med juridisk kompetanse og probono-arbeid.

SAMARBEIDSPARTNERE

KING COFFEE

LYKKELIGE OVER AT LANDSBYEN FIKK VANN

Brødrene Rashid (9) og Nabi (12) bor i Kandahar i Afghanistan. Faren deres, Wasiq, er bonde. For åtte år siden måtte familien flytte fra landsbyen der de bodde. Langvarig tørke og vannmangel førte til at den dyrkbare marka ble til ørken – og til slutt hadde de heller ikke drikkevann. I flere år har familien flyttet fra sted til sted, men nylig kunne de endelig vende tilbake til landsbyen sin. Det skjedde etter at Redd Barna hadde fått på plass et solcelledrevet vannforsyningssystem som kan levere 25 000 liter rent vann daglig.

– Da jeg så det for første gang, ble jeg veldig glad.

Jeg er takknemlig for at vi nå har tilgang på vann i lokalsamfunnet vårt, sier Rashid.

9-åringen forteller at han vil ta utdannelse, og at han håper å være en ressurs i landsbyen i framtiden. Broren Nabi har også store planer. 12-åringen forteller at han er en flittig student og drømmer om å bli lærer.

– Hvis jeg hadde midlene, ville jeg bygget en skole her for barna, sier Nabi.

I tillegg til vannforsyningssystemet, har Redd Barna etablert et helseklinikk i landsbyen, som tilbyr medisinske tjenester til lokalbefolkningen. l

FOTO: