Først publisert i Norge i 2023.
Første opplag
© Torill H. Lauritsen
© Impresa forlag
Omslagsdesign: Per Høyer-Steffensen
Satt med Garamond Premier Pro 11/14 av Potato design, Tjøme.
Trykket på 80 g Munken print cream 1.5 hos Scandbook AB, Falun, Sverige.
ISBN: 978-82-303-5713-2
Hvor lenge hadde han ikke tenkt på det? Hvor lenge hadde han ikke lurt på om andre tenkte som ham? Det var umulig å vite.
Han stakk hodet inn i odogelmaskinen og lot den surre og gå de anbefalte tre minuttene. I dag varte minuttene lengre enn vanlig.
I autocieloen ned til jobben ba han om Skydd. Han hadde kun tre Skydd igjen denne måneden.
Pieter gliste som vanlig da han kom.
– Neimen, der kommer jo Lille-John! Er det sant at det er slutt mellom deg og Judit?
Pieter hadde gjort noe med øyenbrynene slik at han så konstant overrasket ut. Han kom sammen med to andre fra Team 6. John svarte ikke, stoppet så vidt. De andre gikk videre.
Selv om han til en viss grad følte antipati overfor Pieter, var han greiere å forholde seg til enn for eksempel Catzy, som rett og slett var infam. Hun var en av lederne i ressursavdelingen deres. Hun rapporterte både til de to første teamene og til Team 3 Prosess og estetikk, og var derfor Johns leder for det han produserte for Team 3. Han visste ikke, men det virket som om hun var involvert i alle teamene.
Han fikk en ekkel smak i munnen når han var koblet opp med henne. Hun opptrådte alltid korrekt – det var ikke noe å si på det. Hun holdt seg langt unna de åtte hovedsynder, i hvert fall tilsynelatende, og i tillegg overholdt hun de Syv Bud om velvære til perfeksjon.
Hun menget seg ikke med noen av medarbeiderne på fritiden. Hun holdt seg til den innerste kretsen. Og der var hun tydeligvis meget velkommen, spesielt blant mennene – og selvsagt blant de av kvinnene som måtte foretrekke eget kjønn – siden hun så ut som inkarnasjonen av den perfekte asiostandarden. John hadde lagt merke til at både menn og kvinner sendte henne lange blikk når hun ålet seg gjennom avdelingen.
Selv fikk han frysninger av henne og unngikk alltid påkobling i hennes nærvær. I fjernvær gikk det an, for da kunne han dimme skjermen og gjøre lyden av stemmen hennes mer behagelig.
Han visste ikke om hun var født asio, men hun så jammen ut som en. Han hadde ikke orket å søke henne opp på Kilden, kanskje han skulle gjøre det? Nei, det ville bli oppdaget. Hun ville ikke like at han snoket etter opplysninger om henne. Hun var en man hadde alt å tape ved å komme på kant med.
– Du kan bare slutte å kalle meg Lille-John! Og det med Judit har du ingenting med!
Pieter så om mulig enda mer forbauset ut.
– Men, John, det var ikke slik ment …
Han snudde seg, gikk til de store skjermene, koblet seg opp og lukket seg inn.
Han hadde bare lyst til å sitte og se ut i luften eller drømme seg bort i biofilmer, men han turte ikke mens han var koblet på. Han brukte alt av krefter på å opptre normalt, han var redd for at maskinene skulle avsløre ham hvert minutt på dagen.
Tiden begynte å løpe fra ham når det gjaldt Domisil boendringsprosjektet. Sist han hadde foretatt en demonstrasjon, var det fordi han følte seg tvunget til det. De andre gjorde det hele tiden. Stolen han hadde skapt skulle komme ut fra veggen og omfigureres til en seng – rett nok bare en liten barneseng i første omgang, med myk dyne og blomstret pute.
Han visste at prosjektet ikke var ferdig, men mente at han skulle klare å få vist frem prinsippene bak selve konseptet med endringen, det viktigste av alt – selve essensen med prosjektet.
Det måtte selvsagt utvikles videre, det måtte vel alle forstå, så han satte i gang.
Idet stolen, som hadde mykt sete og harde armlener, skulle dras inn igjen, falt den på skrå over stedet der Pieter sto. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen, han ropte «Deaktiver!». Stolen hadde likevel rukket å sveipe over Pieters arm og skulder.
Alle hadde hoderystende gått fra demonstrasjonen uten at noen hadde samsnakket med ham, og coachen hans meldte at hun så seg nødt til å ta ham ut av produksjon og bestille nærværstime til ham hos en velværeterapeut. I mellomtiden måtte han likevel møte opp eller koble seg på.
Ute av stand til å protestere, valgte han å adlyde fordi han visste at han ville bli sendt rundt i systemet på ulike habiliterings- og omprogrammeringsopplegg i det uendelige – hvis de i det hele tatt beholdt ham der.
Han var redd for resultatet av en slik nærværstime, de hadde ham vel i kikkerten nå: lite produktiv, mislykket demo, en direkte fare for andre.
Etter den mislykkede demonstrasjonen og nedverdigelsen ved å bli «tatt ut av produksjon», kunne han ikke komme seg raskt nok hjem til sin egen bolig. Han klarte seg på autocieloen uten å bruke Skydd – de måtte spares.
Påtrykket var massivt: de Syv Bud om velvære ble vist i ulike transformasjoner. Ulike dyrearter som nesten aldri var å se mer, var populært å vise nå. Katter og hunder som lekte sammen og lot som om de øvde på rekkefølgen av budene, da med menneskelignende stemmer: «Elsker du meg?» ropte katten. «Ja!» svarte hunden og slo blikket ned. «Hva er det?» spurte katten og pekte opp med den lille labben sin. «Nummer én!» ropte hunden entusiastisk.
Og så kom budene i ulike farger, som om de ble omsluttet av regnbuen:
Glede, kjærlighet, takknemlighet, ydmykhet
Entusiasme, lykke, iver
Lidenskap, sex
Forventning
Forhåpning
Optimisme
Tilfredsstillelse
2
hjemme hadde han gått rett inn og lagt seg i oksygenkapselen. Skamrødmen dirret i kinnene. Han snudde seg rundt, holdt hendene hardt mot hodet, og ble liggende stiv som en stokk før han sakte, men sikkert klarte å slappe av.
Han begynte å tenke på sin søster.
Det merkelige med henne var at hun både var skeptisk til ensrettingen og overvåkningen, men også på en forunderlig måte likegyldig.
Han syntes det var rart at hun med sine idèer, for ikke å si verdier, skulle stille seg likegyldig. Han forsto det ikke – han turte nesten ikke å tenke på det.
Etter å ha ligget ti minutter på rygg, hadde han funnet ut at det var best å ligge både på ryggen og på magen, selv om retningslinjene sa at ti minutter på rygg i oksygenkapselen per dag var nok.
De som ga retningslinjene, ledet Verdenskanselliet, og de ville bruke Eva på grunn av evnene hennes. Som alltid kjente han en kvalmende ulming i magen bare ved tanken på at de skulle utnytte henne til noe som helst i den bisarre forskningen de drev på med.
Han kjente han måtte på avtredet og ba kapselen om å åpne. Lokket begynte sakte å heve seg, han ålte seg ut og kom seg på beina. Han strakte armene opp så langt han klarte og ble stående og vippe på tærne med øynene lukket. Omgivelsene fikk et svakt skjær av farger – diffuse, men dog.
Han så på den store, blanke oksygenkapselen. Han klappet forsiktig på lokket, han elsket kapselen sin. Det var deilig å ligge der inne i fred og ro med tankene sine for seg selv.
Utenfor kapselen hadde han en følelse av at noen betraktet hvert steg han tok. Det var en følelse som hadde forsterket seg etter at Judit forlot ham.
Han hadde gått inn i biofilmer i timevis, helt sanseløs. Sensiodressen dro han på seg annenhver time, i håp om at Judit var koblet på – med håp om å kunne få følelsen av å være nær henne, kanskje berøre henne, om så bare i en tiendedel av et øyeblikks sekund.
Men han fikk ingen kontakt.
Hver morgen koblet han på drømmemaskinen etter en urolig, drømmeløs søvn for å få noen forutsigelser. Det var akkurat som om han hadde mistet evnen til å huske drømmer etter at Judit forlot ham – han som pleide å underholde henne med levende skildringer av nattens hjerneaktiviteter. Han hadde fått innvilget drømmemaskin fordi både hans mediale prefrontale cortex og temporoparietal junction hadde generell høy aktivitet.
Men en morgen husket han noe, det var uklart og rotete. Han anstrengte seg. Han hadde vært en artist på en enorm skjerm, men han hadde ikke fått frem en lyd. Lyden av en fremmed stemme hadde fylt salen, han hadde følt seg febrilsk.
Han satte seg opp i sengen.
– Kan jeg få be om en tolkning?
– Selvsagt, min herre, til tjeneste, hva ønsker De, lyd eller film?
– Det holder med lyd.
Han orket ikke å ligge og se på flagrende bilder av seg selv eller andre i ulike, absurde sammenhenger.
– Jeg står på en scene, jeg skal visst synge, men får ikke frem et ord. En fremmed stemme fyller rommet.
– Hvordan føler De Dem?
– Utilpass, engstelig, jeg får jo ikke frem en lyd.
– Hvordan er lyden av den fremmede stemmen?
– Mørk, som en lang klagesang, holdt i en jevn dur.
–
Hvordan er rommet, er det andre til stede?
– Jeg vet ikke, alt er som i en tåke, det både er en stor sal og ikke en sal, og jeg føler bare at det er mange som står foran skjermen for å høre på meg, men jeg ser ingen.
– Er tåken tett? Letter den?
– Jeg husker ikke, det var veldig tåkete, den lettet i hvert fall ikke. Vær så snill å gi meg tolkningen, jeg husker dessverre ikke mer enn dette.
– Hvis De føler at De står på en scene som artist, betyr det at De sløser bort tiden. En stor, tom hall betyr at De ikke utnytter Deres personlighet eller evner. Den fremmede stemmen betyr at De står foran forandringer. Hvis den fremmede ikke føltes skremmende for Dem, betyr det at De får nye venner, hvis motsatt, betyr det at De får fiender. Lyden av stemmen var sørgmodig, det betyr at De vil få oppleve glede. Når De bare hører, men ikke ser hvem som synger, så betyr det at et annet individ kommer til å lure Dem. Det tåkete rommet betyr at det er en situasjon eller handling De ikke forstår helt, med det resultat at De blir forvirret og usikker. En drøm om tåke må tolkes som en generell advarsel, for det betyr at De kan la Dem lokke til å begå tvilsomme handlinger. Det tas forbehold om kronologien i denne tolkningen.
Han forsto ikke så mye av det drømmemaskinen sa, han måtte prøve å tenke over det. Han bet seg merke i det med en generell advarsel. Det var opplevelsen av tåken som var det mest ubehagelige i drømmen.
Han lurte på hvorfor ikke Eva hadde advart ham om at Judit kom til å forlate ham, og at han ville få påfølgende psykiske og fysiske reaksjoner – at han ville bli uproduktiv, gjøre feil og …
Hvordan skulle han klare å holde seg innenfor skalaen for de anbefalte følelsene – og unngå hovedsyndene? Han hadde allerede mislyktes på jobb. Historiene var mange om de som var blitt sendt ut fra Verdenskanselliet utelukkende fordi de «ikke passet inn».
Det var som om de bodde i en boble av glass – men det var ikke glass, det bare føltes slik. Han visste ikke helt hva boblen var laget
av, men det var noe med alger og karbon. Materialet fremskapte både oksygen og ozon, hadde utvidet fotosyntese og var gjennomsiktig.
De befant seg på jorda, men Verdenskanselliet var avsondret fra den forurensede luften og de livsfarlige UV-strålene fra sola.
Han håpet han var beskyttet på grunn av sitt opphav, og ikke minst siden Eva var hans biologiske søster. Hun var i Konsiliet nå –i det innerste av Verdenskanselliet, hvor de benyttet seg av hennes ekstrasensoriske evner.
Han hadde en gang fått være med på en slik seanse som de brukte henne til. Selv om han var materiell teknolog og befant seg langt unna disse vitenskapene som omhandlet det kosmiske og universets visdom, trodde han på sin søster. Etter å ha vokst opp så tett med henne som han hadde, var det umulig å stille seg likegyldig.
Hun kunne falle bort mens de lekte sammen og være umulig å få kontakt med. Etterpå kunne hun si at hun hadde sett ting.
Det hun hadde sett, skjedde.
Uten unntak.
3
han var åtte år eldre enn henne. Han hadde opplevd å være i kontakt med hennes uvanlige evner fra han var rundt ti–tolv år gammel, og syntes etter hvert at det ikke var rart i det hele tatt. Rett nok forsto han det ikke, men likevel var det en sannhet for ham på linje med at verden var en del av et univers og at Verdenskanselliet var den ypperste delen av den fysiske verden. «Den høyeste sivilisasjonen», som omkvedet var.
Langt tilbake i tid besto familien deres av mennesker som fortalte historier om merkelige fenomen og vesener; oldemoren hadde vært kjent for å kunne spå om fremtiden, men hun brukte hjelpemidler. Eva brukte ikke hjelpemidler – det virket som om hun rett og slett endret bevissthetstilstand. Hun hadde behov for ro og harmoni – «estetisk responderbare omgivelser», som hun kalte det. Han visste ikke hva det var hun reagerte på. Det kunne like gjerne være ikke-synlige ting, som vibrasjoner og stemninger, som for andre knapt var merkbare.
En gang hadde han blitt sendt for å hente henne fra lekelaboratoriet da hun var liten. Sjokket var stort da han kom inn på avdelingen for barn fra tre til fem år. Barna satt langs de polstrede, mangefargede veggene og holdt seg for øyne og ører. Søsteren hans lå utstrakt midt på gulvet, urørlig, som om hun sov. Det luktet søtt og vått i rommet.
Terapeutene fortalte at hun hadde skremt barna med høye rop
og skrik. Det hadde hørtes ut som dyrelyder, sa de, «som skrikende fugler», sa de, noe man bare kunne oppleve ved å gå inn i biofilmer.
Hun hadde hatt krampaktige rykninger, de måtte gi henne beroligende injeksjoner rektalt. Etterpå hadde hun blitt liggende, og de hadde lagt henne i en polstret barneseng. Alt hadde skjedd så fort, det virket som om hun var blitt syk uten at noen visste hvorfor, selv om de hadde sjekket overvåkningen.
John fikk ikke kontakt med henne, hun var totalt utslått, terapeutene ba ham vente til hun våknet. Han ventet nesten en time. Barna ble tatt hånd om og ført inn i et rom med lyd- og lysstimuli for av-emosjonering. Selv etter at hun var våken, klarte hun ikke å stå på beina. John måtte løfte henne inn i en av lekelaboratoriets autocieloer, som gikk i direkte linje til domisilkompleksene utenfor sentrum.
Foreldrene var blitt engstelige, de lot henne aldri mer delta i lekelaboratoriet. De trodde at hun reagerte på det voldsomme terapeutiske trykket som barna der var utsatt for. Foreldrene mente at de kom for tett på henne, både barna og personalet, for ikke å snakke om all den sensoriske stimuleringen de ble utsatt for ved hjelp av alle de teknologiske imaginasjonene de hadde tilgjengelig.
Eva ble stadig mer kjent og oppsøkt av mennesker som ville vite om fremtiden. De oppdaget snart at hun vakte positive følelser i andre mennesker, og etter hvert kom det for en dag at hun også hadde store helbredende evner.
I begynnelsen satt hun fysisk sammen med de som kom til henne; det var mest slekt, venner og naboer. Rommet var varmt, med neddempet lys- og lydstimulering, lyse vegger og vinduer med solskinnsglass, myke lenestoler, et teppe på gulvet, på et bord i et hjørne friske blomster – hvite krysantemum i en stor, blå krukke. Lukten var urteskarp og tok bort odøren av alle de fremmede menneskene som oppsøkte henne.
De snakket og fortalte henne inngående om hva som feilte dem, hvilke bekymringer og plager de hadde. Noe de selvsagt ikke skulle ha, men som de likevel hadde. Mange var langt nede på skalaen,
noen til og med helt nederst: 22 – Skyld, sorg, depresjon, fortvilelse og maktesløshet.
Slike følelser var forbudte følelser. Alle var livredde for å ha dem.
Eva så på dem, lukket øynene og ble fjern. Etter en stund åpnet hun øynene og snakket med lav stemme mens hun la en hånd på hodet deres. Hun strøk dem over håret, på kinnene, over ryggen og armene, hele tiden mens hun snakket med lav stemme. Hun brukte ord som «det vil gå bra, du må tro på at du får hjelp, du må åpne opp og la dine legende krefter få komme til deg, pust rolig, du må leve rolig, pust rolig, sove, spise, være i fysisk aktivitet, bruke kroppen din, unngå emofilmer, unngå maskinene, få oksygen, puste rolig, du vil få hjelp, du vil bli bra».
Dette gjentok hun med små variasjoner flere ganger, nesten som i hypnose, den jevne lyden av stemmen hennes, som en sammenhengende svak melodi, som vinddrag og solbris; den som satt foran henne begynte å puste rolig i samme rytme som henne.
Dette kunne vare i tyve - tredve minutter.
I ettertid kom det gledesstrålende budskap fra individene – de som ikke var blitt sendt ut – om at de var frisknet til, blitt kvitt tunge følelser og andre plager, at de hadde fått et bedre liv; de kalte det et mirakel.
Slik ble det virkelig blest om henne.
Alle prøvde å få kontakt, det sto lange køer av folk i alle aldre utenfor boligen deres hver eneste dag. Hun måtte gå i dekning.
Det var ni år siden. Hun hadde vært femten år gammel.
De hadde umiddelbart hentet henne til Konsiliet, der den store legen og de ni teamene – som ledet Verdenskanselliet – holdt til.
Der hadde hun bodd og levd siden, meget beskyttet og i de vakreste omgivelser.
Hun var det største forskningsobjektet i Konsiliet i avdelingen som man til vanlig kalte AUGE, men som formelt het Avdeling for universets gåter og energi. Teamene i AUGE jobbet hardt for å forstå hennes evner, for å videreføre dem, «implementere» dem i samfunnet for «den høyere sivilisasjons tjeneste».
John mistenkte henne for å være forelsket i Mikael, en av toppsjefene i Konsiliet. Han likte ikke å ha nærkontakt med ham – det var det heldigvis sjelden han måtte – og de hadde ingen grunn til å ha kontakt i fjernvær. Mikaels fokus og interessefelt var kun rettet ett sted, nemlig mot det «største innovative forskningsprogrammet i verdenshistorien», som han pleide å si, og det var Eva.
Han og Catzy var av samme støpning. Og nå var vel Judit også en av dem.
Han hadde hørt Mikael snakke innstendig til Eva om fordelene med det store forskningsprosjektet. Tilfeldigvis hadde han kommet uanmeldt til Evas bolig. Én måned etter at Judit hadde forlatt ham, følte han seg fortsatt elendig. Han måtte få snakket med Eva, og det i nærkontakt. Han hadde ikke sendt en forespørsel om et nærmøte, bare møtt opp personlig, og siden de var biologiske søsken hadde han ingen problemer med å slippe inn.
At Mikael var der, skjønte han med en gang da han så to recirkbeger på benken i nutriavdelingen. Han ble stående stille og skjerpet.
De oppholdt seg i velværeområdet, hvor han kunne høre stemmen til Mikael – ord som naturlig og umanipulert … genuin … oversensoriske evner … overgå maskinene … universets velsignelse og din helbredende kraft nådde ham der han sto og stirret på de to tomme begrene.
John så at Mikael fikk det travelt da han kom ut og fikk øye på ham, nikket så vidt, mumlet noe og forsvant.
– Hva dreide samtalen mellom deg og Mikael seg om?
Eva så lenge på ham, så begynte hun å snakke.
– Team 2 står foran et gjennombrudd i forskningen, de planlegger et eksperiment som skal komme til å gjøre alt perfekt.
– Skal komme til å gjøre alt perfekt? Hva i Himmelrik betyr det – har vi det ikke nok såkalt perfekt her vi bor i Verdenskanselliet?
Hun ristet på hodet og gikk inn i nutriavdelingen. Han ble bare stående, som om han ikke hadde hørt riktig. Som vanlig når noe med Mikael ble brakt på banen, kjente han at det begynte å koke
inni seg; misunnelse, sinne, hevngjerrighet, hat, raseri, bitterhet –16, 17, 18, 19 – alt av forbudte følelser.
– Vil du ha noe? ropte Eva gjennom døren som vendte mot relaxavdelingen.
– Nei, svarte han, – jeg har inntatt nok ernæring for i dag, men hvis du lager noe flytende er det greit.
Hun kom inn med to store, skinnende recirkbegre og plasserte det ene foran ham. Han tok bort dekslet han hadde rundt hodet. Han hadde koblet seg på et sydhavsprogram mens hun var i nutrien – noe mest mulig ekte, eller hva han skulle kalle det, noe som fikk stabilisert følelsene.
Det luktet syrlig av drinken, den var kald, han hadde tatt en slurk og smattet.
– Hva er det?
– Bringebær- og granatepleeliksir, fersk sitron og rødvinspulver, blandet med isvann.
Han satte begeret på bordet foran seg, der det sto skåler fylt med nøtter og oppskårne biogrønnsaker. Hun var den eneste han visste om som fortsatt brukte rødvinspulver som tilsetning i maten.
Han så nærmere på henne: Det tykke, lange, blonde håret var samlet i en snor som hang ned langs høyre skulder, og den lyse, imiterte skinnkjolen gikk nesten i ett med den lysebrune huden hennes. Høye kinnbein og skrå øyne gjorde at hun nok kunne bli tatt for å være en etno, hvis det ikke hadde vært for det lyse håret og den lyse teinten. Men det var slått fast for lenge siden at hun var fullblods euro. Selv var han mørk og tettbygd, lignet mer deres mor. Eva var langlemmet og naturlig slank som deres far. Det var bare de mørkeblå, skrå øynene de hadde felles.
Han lurte på hva dette avgjørende eksperimentet gikk ut på. Hvilken perfeksjon strebet de etter nå? De hadde manipulert genene til forsøkspersonene så mye at det ikke var mer å hente, forsøkene var mislykket. De barna som kom til verden, var mutanter – ikke de supermenneskene Konsiliet ville ha. Og kloning var gitt opp for lenge siden; de klonede individene oppførte seg merkelig,
helt uten personlighet som de var – de ble faktisk en byrde for samfunnet. Heldigvis var de infertile, som alle kloninger uansett art.
– Jeg vet ikke så mye, sa Eva. – Det er også vanskelig for meg å se fremover, siden Mikael kommer i veien. Han blir for nær … Det blir uklart … umulig å tolke …
– Men spørsmålet er vel hva de skal bruke deg til denne gangen? avbrøt han. – Er det ikke nok at AUGE forsker på klarsynet og de helbredende kreftene dine? Slike evner skulle vel de ni lederne, og ikke minst Mesteren, den store legen selv, ønske at de hadde?
Han visste at hun var skeptisk, i hvert fall hadde hun vært det før.
En tanke slo ned i ham. Han så på den smale, velformete skikkelsen hennes. Med oppspilte øyne spurte han: – De har vel ikke tenkt å bruke deg fysisk?
Han visste ikke hvor han fikk denne idéen fra? Det kunne ikke være sant, kun en absurd idé!
– Hvordan skal det foregå, skal de bruke genene dine? spurte han.
– De skal ikke akkurat bruke dem, svarte hun.
De som ga retningslinjene, ledet Verdenskanselliet, og de ville bruke Eva på grunn av evnene hennes. Som alltid kjente John en kvalmende ulming i magen bare ved tanken på at de skulle utnytte henne til noe som helst i den bisarre forskningen de drev på med.
Verdenskanselliet er avsondret fra den forurensede luften og de livsfarlige UV-strålene fra sola. Verden utenfor er ødelagt av flommer, pandemier og krig. I Verdenskanselliet handler alt om å leve etter de Syv Bud om Velvære, øvrige følelser er mer eller mindre forbudt. John er redd – de forbudte følelsene tar mer plass enn før. Men han håper hans bånd til Eva skal beskytte ham. Hun er hans biologiske søster, og har ekstrasensoriske evner. Verdenskanselliet vil bruke henne for å skape en ny mennesketype. Står han nå i fare for å bli sendt ut?
Torill H. Lauritsen er født i Kirkenes, bosatt i Vadsø. Verdenskanselliet er hennes debutbok. Hun har arbeidet med den siden 2008, har hatt den inne på to store forlag og fått seks konsulentuttalelser, men har nå valgt å gi den ut som indie-forfatter på Boldbooks.
