EN VOSS-KRIM
MORDENE I NOTTING HILL
ANGST
Først publisert i Norge i 2024
Første opplag
© Parly Stallvik
© ParlyParty Forlag
Omslagsdesign:
Per Høyer-Steffensen/Adobe Firefly
Bokdesign/ombrekk: Potato design, Tønsberg. potatodesign.no
Satt med Garamond Premier Pro 11/14,5. Sitater satt med Edvard Font, basert på Edvard Munchs egen håndskrift. post@parly.no www.parly.no
ISBN: 978-82-693786-0-3 parly
Prolog
Oslo, Norge, 22. august 2004
Han beveget seg raskt langs hekken, bort til bilen. Etter måneder på flukt steg pulsen fortsatt hurtig i utsatte øyeblikk. Han dirket opp låsen, smatt inn i baksetet og trakk bildøra forsiktig inntil, før den gikk i lås med et knepp. For femte natt på rad satt han gjemt under et teppe bak i den samme bilen, en eldre Ford som eieren alltid parkerte på samme sted i gata. Herfra kunne han forsvinne ved daggry, like usett som han kom, vel vitende om at han etterlot skjulestedet tilsynelatende urørt, som om ingenting hadde skjedd. Bilen, som verken hadde alarm eller sentrallås, var enkel å åpne med en lang ståltråd med løkke i enden. Akkurat som på film, og han var like rask som de beste i Hollywood. De sotede vinduene gjorde ham så godt som usynlig utenfra. En gang tidlig på nittitallet hadde han selv eid en maken tredørs Ford Escort CL-utgave, en bil han den gangen kjøpte bare for å selge videre med gevinst. Den første natten i baksetet hadde han kjent igjen interiøret fra sin egen, selv om denne trolig var et par år nyere. Interiøret var i hvitt skinn og med rette kanter, typisk tysk. Han mente å huske at han hadde sittet igjen med en fortjeneste på sju tusen kroner for salget av sin Escort. Raske penger ga ham stor tilfredsstillelse, den gang som nå. Ingenting var forandret. Når gevinsten var innen rekkevidde, fikk han fortsatt gåsehud, og kroppen fyltes med en deilig rus av tilfredshet. Faen! Kanskje det var sånn det hele begynte, tenkte han. Uansett var det annerledes nå, nå som det handlet om mye mer enn noen skarve tusenlapper vunnet på å loppe gamle gubber som legen hadde fratatt lappen eller nybakte fedre tvunget til å selge guttebilen til fordel for stasjonsvogn med plass til barnevogn, unger og bikkje.
Han fant fram fotoapparatet og rettet kameralinsen mot målet. Endelig skulle han få noen timer for seg selv. Tid uten frykt for tystere, infiltratører eller politi. Her kunne han konsentrere seg, sette søkelys på selve drivkraften i livet: den perfekte forbrytelsen som snart skulle realiseres. Ville han klare det enda en gang? Pulsen normaliserte seg. Han stakk hånda ned i den slitte Fjellreven-sekken og fisket opp termosen med nykokt kaffe. Det var mørkt. Kun spotlights fra museet lyste opp den varme sensommernatten på Tøyen utenfor Oslo sentrum. En sval bris fikk løvet på trærne til å danse forsiktig. Han skjenket i kaffe og smakte på stillheten.
Gjennom kikkerten hadde han – over flere netter – forsikret seg om at ingen hadde fått nyss i operasjonen. Verdiene var ikke flyttet fra museet. Heller ikke andre ekstraordinære tiltak var iverksatt for å hindre ham i å utføre en vellykket aksjon. Det han fryktet aller mest var at planen skulle lekke og at politiet ventet i bakhold. Derfor tok han sine forholdsregler gjennom overvåkning og rekognosering over flere netter. Etter noen timer observerte han de samme to mennene –som i nettene forut – komme ut av bilene sine for å avløse nattskiftet. Han kikket på klokka. Det var på tide å gi grønt lys.
Idet nattevaktene kom ut, satte seg i hver sin bil og kjørte av gårde, tok han fram kontantkortet, kjøpt noen dager tidligere, og satte det inn i telefonen. Kortet var registrert under falskt navn og dermed ikke sporbart tilbake til ham. Han tastet PIN-koden inn på telefonen og fikk signalet fra teleoperatøren NetCom. Mens han slo nummeret resonnerte han seg fram til at det eneste som kunne gå galt, var om teamet hans hadde bakket ut, men det var nesten utenkelig. Han hadde aldri opplevd at mannskap eller enkeltpersoner hadde trukket seg i siste øyeblikk. Han likte å tro det skyldtes respekten han hadde opparbeidet seg i miljøet – over mange år med suksess – som underverdenenes svar på Robin Hood. Dessuten hadde han alltid plukket de riktige folkene til operasjonene sine, de som var kalde i forhold til overvåkning og involvering i andre saker. Alle hadde ligget lavt lenge nok. Han fikk ringesignal.
«Ørnen her. Redet er sikret.»
«Vi er klare», kom det umiddelbart fra den andre.
«Fly!»
Samtalen ble brutt, og rett før halv åtte forlot han spaningsstedet, etter først å ha sørget for at alt var nøyaktig slik som da han satte seg inn i bilen. Selv om det var søndag, var det en reell mulighet for at eieren skulle bruke bilen i løpet av formiddagen. Ved mistanke om innbrudd eller at noen hadde tuklet med bilen, ville eieren trolig kontakte politiet. En patruljebil på stedet ville sette både operasjonen og teamet hans i fare. Han kastet SIM-kortet og telefonen i hver sin retning inn i noen busker mens han småløp bort til mopeden som sto gjemt bak en trafostasjon noen hundre meter fra observasjonsposten. Igjen var Ford Escort kun et minne fra fortiden. Hit skulle han aldri mer returnere, verken til denne gata eller til byen for den saks skyld. Han innså at alle broer var brent mellom ham og Oslo. Gjennom avtalte koder hadde han gitt ordre om å starte aksjonen som skulle bli hans aller siste stikk på norsk jord, i alle fall på en god stund. All kommunikasjon med teamet var brutt. Fra dette tidspunktet var hans rolle i operasjonen å holde seg så langt unna åstedet som mulig. Samme pokker hva som hendte denne formiddagen, måtte han komme seg vekk, aller helst samtidig som alarmen gikk og det komplette kaos rammet byen. Oslo ville i løpet av dagen bli barrikadert med sjekkposter ut av byen på alle kanter, mens landegrensene ville bli satt under strengt bevoktet kontroll. Selv hadde han allerede vært trengt opp i et hjørne i flere måneder, dette var hans siste sjanse til å unnslippe. Aksjonen var den perfekte forbrytelse, akkurat nå mest fordi den ironisk nok ville flytte politiets ressurser – så vel som medias søkelys – bort fra ham som person og over i en helt annen retning de kommende ukene. Han ville få det pusterommet han trengte for å komme seg bort fra fedrelandet. Han kunne se for seg avisoverskriftene de kommende dagene, der kjente kunstnere og celebriteter ville stå fram. Først i sjokk og vantro over det som hadde skjedd, deretter i harnisk over den dårlige sikkerheten. Politikerne ville legge et ytterligere press på politimyndighetene. Kripos hadde vært sprengt på kapasitet i flere måneder allerede i
arbeidet med å oppklare et av norgeshistoriens hittil største ran målt i utbytte. Det gikk frysninger nedover ryggen hans idet han la Tøyengata bak seg på mopeden. Dette tegnet til å bli en vidunderlig dag.
Maleriene Skrik og Madonna ble stjålet fra Munchmuseet i den norske hovedstaden søndag 22. august 2004. Ved ellevetiden løp to menn inn på museet, mens én ventet utenfor i en mørk fluktbil av merket Audi
S4. De to ranerne inne på Munchmuseet hadde truet vaktene med håndvåpen foran skrekkslagne besøkende. Begge var iført mørke finlandshetter, og de fikk med seg maleriene i bilen som ventet på utsiden. Det hele var over på få minutter. Restene av billedrammene ble funnet flere steder langs fluktruten. En av rammene ble funnet på Carl Berners plass midt i Oslo sentrum, mens fluktbilen senere ble funnet ved Sinsen tennisklubb.
Ranet på Munchmuseet var det første væpnede ranet av kunst i Norge. De antatte gjerningsmennene ble senere funnet og dømt til lange fengselsstraffer. Maleriene kom til rette på mystisk vis først nesten to år senere. Da ble det spekulert i om hendelsen var et bestillingstyveri for å avlede politimyndighetene i deres jakt på forbryterne i en annen ransog mordsak. Ingen ble umiddelbart dømt for slik delaktighet. Vitner fortalte om en ikke identifisert person som kjørte rundt i området på moped i timene før anslaget mot Munchmuseet.
Del 1 Dagen derpå
«Dit ansigt rummer al verdens
ømhed – dine øine dunkle som den grønblåe sjø – suger mig til dig – dine mund har et smerteligt ømt smil – som vilde du be mig om tilgivelse for noget – dine læber er vellustige – som to blodrøde orme»
Edvard Munch
«Dit ansigt rummer al verdens ømhed – dine øine dunkle som den grønblåe sjø – suger mig til dig – dine mund har et smerteligt ømt smil – som vilde du be mig om tilgivelse for noget – dine læber er vellustige –som to blodrøde orme»
Kapittel 1
london, 20 år senere
Midt på natten blir det stille. Det er som om jorden trekker et langt åndedrag, for så å holde pusten. Det varer ikke lenge – ofte bare i noen få minutter – før jorden igjen våkner og puster liv i en ny morgen. En ny dag. Man merker det først på vinden, tenkte Samuel Archer idet han tok av seg uniformslua, klødde seg på skallen og så opp mot taket i museet der han hadde jobbet som nattevakt i over førti år. Den aldrende mannen var spedbygd og blek, med et rynkete ansikt. På toppen av hodet hang en tynn stripe av grått, pistrete hår i en hesteskoform ned mot nakken.
Samuel Archer hadde akkurat sjekket at alt var som det skulle i andre etasje, da vinden stilnet på Londons vestkant denne mainatten. Det slitte blikktaket sluttet å slamre, suset fra trekken forsvant inn i de historiske veggene og det ble stille i det ærverdige museet i Kensington Church Street i Notting Hill. Samuel Archer satte den grønne lua tilbake på hodet og dro i kjedet som hang fra beltet. Opp av bukselomma fisket han et lommeur han hadde fått av sin bestefar for over femti år siden. Bestefaren hadde eid ei smie, kun et steinkast fra stedet der Samuel vokste opp under fattige kår i et av Londons industriområder på femti- og sekstitallet. Mens klassekameratene spilte fotball på løkka og drømte om å bli den neste Nobby Stiles eller Bobby Charlton, tilbrakte unge Samuel heller ettermiddagene ved det rødglødende jernet i essa sammen med bestefar. Når redskap som øks eller en meisel skulle framstilles, måtte jernet herdes før det ble formet og eggen gjort skarp. Glovarmt jern ble derfor bråkjølt i vann
før det ble varmet på nytt og bearbeidet på ambolten til ønsket form. Prosessen var omstendelig, men fascinerende, syntes Samuel, som så sin bestefar mer som en kunstner enn som en hardtarbeidende lavklasseborger. Samuel hadde drømt om å skaffe sin egen smie når han ble voksen.
Lommeuret hadde opprinnelig tilhørt en prest i Kensington. Bestefaren hadde fått det som takk for at han hadde smidd nye hengsler til en ødelagt smijernsport på kirkegården. Den gudfryktige mannen hadde først avslått tilbud om betaling for jobben, men hadde til slutt akseptert tidviseren som lønn da presten insisterte. Samuel husket godt da bestefaren overrakte ham lommeuret, på dagen han fylte tretten. Det var av ekte sølv, med lokk som hadde inngravert et kirketårn som motiv. Det var den flotteste bursdagsgaven Samuel noen gang hadde fått.
Senere samme år hadde fotballen kommet hjem da England var vertsnasjon for VM. De britiske øyer, med fotballgale menn, kvinner og barn, gikk fullstendig av hengslene da Geoff Hurst scoret kampens eneste mål og sendte Argentina hjem etter kvartfinalen en varm sommerkveld i 1966. Det var også kvelden Samuels bestefar døde brått av et hjerteinfarkt. Mens kompisene og resten av England så Bobby Charlton briljere i semifinalen mot Portugal, satt Samuel i smia og gråt. Begravelsen fant sted før England tok Jules Rimet-pokalen hjem etter ekstraomganger mot Vest-Tyskland. Mens Geoff Hurst ble britenes nye folkehelt – med tre mål i finalen – ble lommeuret Samuels beste minne om bestefaren, smia og barndommen. Dessuten skulle uret bli hans faste følgesvenn i jobben som museumsvakt, der det gjaldt å følge faste tider på rundene gjennom natten. Samuel dro tommelen over glasset. Nå som han selv hadde blitt bestefar og snart pensjonist, var det på tide at det gamle lommeuret ble overlevert en ny generasjon Archer. Datterens eldstesønn, Harry, var den han så som best skikket til å ta vare på arvesølvet, som nå viste fem på halv fem. Snart daggry.
Om det kom av den plutselige stillheten visste han ikke, men Samuel fikk med ett en fornemmelse av at han ikke var alene på museet.
Han holdt pusten. Lyttet. Bare én gang tidligere hadde han opplevd ubudne gjester på museet nattestid. Den gangen – midt på åttitallet – hadde noen ungdommer sneket seg unna en utflukt med skoleklassen en ettermiddag. De hadde gjemt seg på et av toalettene i første etasje fram til museet stengte, for så å vandre rundt i museet – uvitende om både nattevakten og museets mange overvåkningskamera.
Samuel hadde oppdaget dem via monitoren på vaktrommet og ringt politiet, som hadde plukket opp ungdommene uten dramatikk. Det var omtrent der han sto nå, på toppen av trappene ned til første etasje og museets billedgalleri.
Samuel slapp lommeuret tilbake i bukselomma og gikk med forsiktige skritt nedover, men unnlot å tråkke på det nest siste trinnet som han visste ville knirke. Stillheten ble likevel brutt. Nå var det ikke bare en magefølelse lenger, han var sikker på at han hørte lyder som ikke skulle være der. Romsteringen trakk ham mot dobbeltdørene til det ovale rom, galleriet der de mest prestisjefylte verkene var utstilt. Samuel la øret inntil døra og knyttet den ene hånda rundt skjeftet på batongen som hang i buksebeltet. Mens han lyttet, fikk han øye på en bred stripe som gikk over den røde løperen på gulvet. Det var som om noe tungt hadde blitt dratt over gulvet og laget dype sår og skraper i stoffet. Sporene kom fra inngangen, gikk forbi et bord med oppstilte champagneglass og videre inn under døra til det ovale rom. Lyden av noe som minnet om en batteridrill ble tydeligere. Ett av champagneglassene på bordet ved siden av hadde et skår i seg, mens et annet var fullt av fingermerker. Samuel kjente et voldsomt raseri bygge seg opp i kroppen.
Dagen etter skulle årets store utstilling åpne i det ovale rom, og ingen hadde gitt ham beskjed om at det skulle jobbes der inne denne natten. Så sent som for en halvtime siden hadde han ikke sett noen aktivitet der inne via kameraovervåkningen på vaktrommet. Men det var mer som ledet Samuel til ubehag over situasjonen. Han hadde møtt museumsdirektøren, Mr. Collins, idet han låste døra inn til det ovale rom og gikk for kvelden. Collins hadde fornøyd bekreftet at alt var klart til åpningen av den store utstillingen. Maleriene hang på
veggene, lyskastere og andre effekter var nøye arrangert. Visningen av Edvard Munchs mest kjente malerier for sosieteten, pressen og spesielt inviterte gjester fra politikken var ikke bare årets, men snarere tiårets begivenhet for museet. At noen jobbet der inne nå, så tett opptil, var også av den grunn uforståelig.
Det gikk et grøss gjennom nattevakten idet lyden av drillen stanset. Et øyeblikks stillhet ble raskt brutt av at vinden blusset opp igjen. Han strammet grepet og trakk batongen, dyttet døra framover og stormet inn i rommet med slagvåpenet høyt hevet. Synet som møtte Samuel, var overveldende. Paralysert og ute av stand til å få fram et eneste ord, ble han stående og måpe innenfor døråpningen. Batongen glapp ut av hendene hans og ga en hul klang i møte med parketten. Flomlyset, motivet og sjokket. Vakkert på den ene siden, makabert på den andre. Angst kom til ham uten at han merket skyggen som kom over ham bakfra. Alt Samuel rakk å høre var lyden av knust bein idet noe traff ham med et hardt slag mot nakken. Smerten ilte fra hodet og ned gjennom beina, før skjelettet ga etter i motsatt rekkefølge.
Det ble kaldt og mørkt idet Samuel Archer segnet om.
Kapittel 2
Investor og privatdetektiv Richard C. Voss våknet av det som best kan beskrives som et hugg i brystkassa. Nesten ute av stand til å bevege seg, fikk Voss akt seg ned fra senga og over i knestående på gulvet. Smertene i brystet gjorde det vanskelig å puste. Han skjøt brystkassa fram for å kjenne på låsingen i ryggen. Mens han gispet etter luft, fikk han til slutt stablet seg på beina.
Sjokket og redselen overgikk smertene han visste ville sive sakte, men sikkert ut i resten av kroppen. Voss fikk på seg slåbroken og haltet ut på kjøkkenet. Smertene kom til hoftene, knærne og den venstre albuen, som allerede verket intenst. Leddene som gjennom natten hadde hovnet opp, var de vanlige, og som alltid var kroppens venstre side verst rammet. Han hentet smertestillende fra kjøkkenskapet og svelget tre tabletter med et glass vann, selv om han helst hadde foretrukket å døyve smertene raskere og mer effektivt med en stor konjakk. Voss så bort på ei halvfull flaske med Bache-Gabrielsen XO som sto på skjenken ute i stua, men slo tanken fra seg.
Det hadde blåst og regnet kraftig da han hadde gått til sengs noen timer tidligere. Nå var det stille. Tilbake i stua kunne Voss se skodda ligge tett som et teppe av hvit bomull over Kensington Park Garden. Han skjønte nå hvorfor han hadde blitt akutt syk gjennom natten. Omslag til fuktig vær hadde stor påvirkning på kroppen. I tillegg hadde Voss løftet noen tunge pappesker ned fra kryploftet kvelden før. Et risikabelt påfunn han visste ville få konsekvenser for en mann med hissig revmatoid artritt, eller leddgikt som det heter på folkemunne. Med revmatoid artritt fulgte noen ganger innslag av Bekhterev, slik som i Voss sitt tilfelle. Det var det siste som hadde ført til de
En vårdag i Notting Hill, London, gjør prominente gjester seg klare til åpningen av en Munchutstilling ved Kensington Museum of Arts. Idet dørene åpnes, gjøres et makabert funn. Et menneskehode er plassert på en pidestall midt i rommet der Edvard Munchs mest kjente verker henger utstilt. Hodet er deformert og ligner figuren malt av Munch i et av hans mest kjente verk –Skrik – som henger på veggen ved siden av.
Blant gjestene er Richard C. Voss, en norskættet privatdetektiv og Munch-entusiast. Sammen med The Metropolitan Police begynner Voss å nøste opp i mordgåten, men oppdager raskt at mye er galt. Både museets nattevakt og Munch-maleriet Madonna har forsvunnet i løpet av natten. Snart trekkes også paralleller til det dramatiske tyveriet av Skrik og Madonna ved Munchmuseet i Oslo tjue år tidligere.
En intens jakt på en morder og kunsttyv starter gjennom Londons gater og blant byens overklasse. Men den iskalde morderen er på ingen måte ferdig. Stadig flere personer i Voss’ omgangskrets trekkes inn i saken, og tiden er i ferd med å renne ut – men for hvem?
