Krigens modigste menn

Altaposten

Avisa Nordland

Boken er oppslukende [...] Tommy Falch Novik

Kortreist kioskvelter med appell til unge Bernhard Hienerwadel

SOLGUNN SOLLI

SOLGUNN SOLLI

Først publisert i Norge i 2023

Andre opplag

© Solgunn Solli

© Komsa Forlag

Redaktør: Kristin Hide

Fagredaktør: Even Blomkvist, direktør Tirpitz Museum

Omslagsillustrasjon: Bens Aarø/Espen Winther

Grafisk design, typografi og ombrekk: Per Høyer-Steffensen, potatodesign.no

Satt med Palatino 11/16 og American Typewriter Condensed 10/13

Trykkformidling: Steinar Nordbø, runestein.no

Trykket på 90 gr Serixo. Omslag MultiArt Silk 170 gr. K-print, Estland.

ISBN: 978-82-303-6180-1

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Krigens modigste menn er en sakprosabok om en av andre verdenskrigs viktigste militære operasjoner.

Alt som handler om Tirpitz og det som skjer med ubåtene har skjedd i virkeligheten og alle menneskene på Tirpitz og miniubåtene har levd.

Henrik og Klaus er diktet opp, men basert på virkelige personer.

Det var tolv menn som klarte å ta seg inn til Kåfjord 22. september 1943. De skulle senke Tirpitz. Seks menn døde, og seks menn overlevde. Her er historien om vågestykket som endret andre verdenskrig og om heltene som Churchill kalte krigens modigste menn.

«Å ødelegge eller skade Tirpitz er det største som kan skje til sjøs akkurat nå. Intet annet mål kan sammenlignes. Hele krigens strategi dreier seg om dette skipet, som binder fi re ganger så mange britiske fartøyer, samt to amerikanske slagskip som må holde seg i Atlanteren. Saken har absolutt høyeste prioritet.»

Winston Churchill var en britisk offiser, politiker og forfatter. Han var statsminister i Storbritannia i periodene 1940–1945 og 1951–1955.

Winston Churchill i et notat til den øverste forsvarsledelsen 26. januar 1942.

Winston Churchill

Henrik – Kåfjord

24. mars 1943

snøen var blitt råtten, og Henrik bannet for seg selv da han gikk nedover mot fjæra for å hente blæretang til kyrne og sauene. Han hadde lånt farens sjøstøvler, og de føltes som melkespann rundt føttene. Nå var de i tillegg fylt med grovkornet snø. Snø som så ut som skitten salt, men som føltes som isvann i møte med huden på anklene og resten av foten. Han hadde lyst til å snu, å gå oppover bakken og inn på det varme kjøkkenet igjen. Men han kunne ikke gi seg. Det var fire kyr på båsen, og mange sauer. Alle husdyrene trengte maten.

Trillebåra han brukte om sommeren skled på snøen, så nå hadde han en stor lerretssekk til hjelp. Det var tungt å bære tang, men Henrik var blitt tretten år nå, snart konfirmert og voksen. Han kunne saktens bringe hjem noen sekker fulle av grønt og brunt fôr til dyrene i fjøsen, og spesielt til Rosalind, moras fineste ku.

Tanga var glatt, og fingrene prikket og ble stive i møtet med den sleipe havsalaten. Han tok for det meste tanga som lå langt oppe – det var like god næring i den som i det som lå i sjøen. Sekken var nesten full nå. Han reiste seg, kjente på tyngden av børa med fingrene fulle av grønne slimtråder da han så skipet – stort som et fjell – komme mot ham. Det var mange båter i forskjellige

størrelser rundt det gigantiske skipet. Han måtte gni seg i øynene, blunke. Et skip, større enn alt annet han hadde sett og minst tusen ganger så digert som farens sjark, kom dundrende mot fjæra der han sto. Det fosset hvitt rundt det massive skroget, det var som om selve fjorden ble delt i to, splittet på tvers. Munnen kjentes helt tørr, ikke en lyd fikk han ut. Han glemte alt han holdt på med og la på sprang oppover bakkene mot huset.

De allierte

De allierte er den vanlige betegnelsen på koalisjonen mellom USA, Sovjetunionen og Storbritannia som under andre verdenskrig kjempet mot aksemaktene.

Andre verdenskrig hadde rast over verden siden begynnelsen av september 1939. De allierte kjempet mot Tyskland for å vinne krigen. Den britiske statsministeren Winston Churchill hadde flere ganger erklært at det viktigste for verdensfreden var å uskadeliggjøre Tirpitz.

Aksemaktene

Italia, Japan og Tyskland dannet en allianse som fi kk navnet aksemaktene. Alliansen varte fra 1936 til 1943.

Samtidig på Tirpitz

kaptein meyer sto på brua og speidet innover Kåfjord. Han var fornøyd med den nye gjemmeplassen for dronningen sin. Å være kaptein på Europas største krigsskip hadde sine utfordringer, og en av dem var å sørge for at hun ikke ble senket. På den siste liggeplassen, i Fættenfjorden utenfor Trondheim, hadde bomber og granater fra britiske bombefly gitt henne minimale skader. Hun var bygd med stålpanser, og det eneste sårbare punktet var bunnen. Alt annet var laget for å stå imot kjente farer. Det var ingen bombefly som hadde store nok bomber til å trenge gjennom skroget, og ingen torpedoer hadde kraft nok til å sprenge gjennom de tykke stålpanserplatene. Her inne i en lang, trang fjord i Finnmark kom de til å være trygge. De høye fjellene beskyttet dem, og de var langt unna de britiske bombeflyene.

Atten år gamle Klaus sto på dekket og så utover fjorden og tenkte på diplomet som lå i skipssekken. Diplomet som ble gitt de som hadde passert Polarsirkelen. Han hadde aldri trodd at han skulle komme så langt nord. Snøen dekket det meste av landskapet. De stupbratte fjellene som ofte gikk rett ned i havet var majestetiske, og synet av to svære fugler som fløy rett foran ham gjorde ham opprømt. Tenk at havørna var så diger! Norge var kaldt, men vakkert!

Klaus var nylig mønstret på, og visste ikke hva som ventet her nord. Han hadde hørt om mørketida og om midnattssola. Men at det kunne være så kaldt i mars?

Det var som om de var kommet til Nordpolen. Ved foten av de gråsvarte fjellene som tårnet over landskapet og skygget for den blekgule vintersola skimtet han små hus. Klaus var blitt godt kjent på skipet. Han hadde vært og klippet seg i frisørsalongen og hadde den samme frisyren som de andre om bord. Det mørke håret var kort, og greid i en sideskill. Han hadde aldri vært hos frisør før han mønstret på. Det var alltid mora som hadde klippet ham. Kinoen viste filmer fra før krigen, og hver gang han så filmer fra Tyskland, fikk han lyst

Tirpitz

Tirpitz var et tysk slagskip som i sin tid var det største tyske slagskipet som var bygget. Skipet var oppkalt etter Alfred von Tirpitz som var storadmiral.

til å dra hjem. Den følelsen forsvant øyeblikkelig da han fikk smake på de deilige nybakte brødene som bakeriet om bord leverte til mannskapsmessen hver morgen. Det kriblet ofte i magen av spenning. Det var mye å glede seg over, selv om han var bekymret for de der hjemme. Hamburg var en stor industriby, og britene og amerikanerne hadde satt inn store ressurser for å utslette og ødelegge de tyske byene. Gutta på skipet snakket mye om det, de var redd for familiene sine, for alt de hadde reist ifra. Da var det en lettelse å kunne gå på kino eller høre på musikk på frivaktene. Det ga gode pauser fra tankestrømmen i hodet. Klaus hadde blitt invitert med på spilling i skipsorkesteret, og til å skrive

Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og var 248 meter lang. Skipet hadde et mannskap på 2608.

artikler i skipsavisa, men det var nok for ham bare å bli kjent med oppgavene sine på skipet. Tyskland var i krig, de hadde okkupert Norge, og nå skulle han og de andre gjøre en innsats slik at Tyskland ble seierherrene. Klaus var oppvokst med fortellingene om at tyskerne var herrefolket, det var de som hadde den riktige kunnskapen og holdningen for å ta de rette avgjørelsene. Det var de som burde og skulle styre Europa. Å være her i Finnmark var en viktig oppgave. En han var stolt av.

26 år gamle

Donald Cameron var kaptein på miniubåten X-6.

Donald Cameron – Skottland

Mars 1943

tjueseks år gamle Donald Cameron, den unge kapteinen på en av X-Craftene, så mot sengen der hans gravide kone Eve lå og slappet av. Hun skulle føde om ikke lenge, og selv om han gledet seg til å bli pappa, visste han at han snart måtte forlate både Eve og babyen. Det var noe annet han måtte gjøre. Et oppdrag han hadde sagt ja til for to år siden. Han visste ikke hva det gikk ut på. Men det hadde med sjøen og miniubåter å gjøre. I det siste hadde treningsdagene blitt stadig lengre og mer intensive. Han kunne merke at spenningen blant offiserene ble større for hver dag som gikk. Det var nok like før de skulle bli sendt ut på det hemmelige oppdraget.

Cameron hadde meldt seg frivillig til noe som det britiske militæret kalte risikabel tjeneste. De som var blitt valgt ut, hadde trent i månedsvis med det nyeste og mest hemmelige våpenet til britene, miniubåtene X-Craft. Og Cameron hadde blitt kaptein på miniubåten X-6. Han hadde tre andre unge menn med seg i sitt fartøy, og de var alle spesialtrent til å gjennomføre avanserte og farlige angrep under vann. Cameron gledet seg til å få vite hva oppdraget gikk ut på, og hvor i verden de skulle reise. Han strøk Eve ømt over magen mens han undret over om det var en jente eller en gutt som snart skulle kalle ham pappa.

Henrik – Kåfjord

4. juli 1943

henrik så at Klaus var på tur oppover fra Tirpitz, og fra de svære arbeidsnevene dinglet det skinnende blanke melkespann. Henrik løftet den høyre armen som en hilsen, men lot den falle tungt ned mot det varme låret. Hilse på en tyskert, slik at andre kunne se det?

Varmen fra skammen strømmet mot ansiktet, men den brennende sola hadde allerede gitt de lyse kinnene fargen av solmodne tyttebær.

Henrik ble glad da han så Klaus, det kunne han ikke nekte for. Klaus var blitt som en storebror, og hver dag siden Tirpitz hadde ankret opp rett nedenfor huset, kom han for å hente melk. I starten var stemninga dyster. Verken mora eller faren hadde sagt noe til den tyske unggutten direkte. De visste at melka måtte hentes, men de møtte ham med avsky, og faren spyttet i gresset når den grå uniformen forsvant ut av syne.

Dagene var varme, sola stekte døgnet rundt, og gresset vokste så fort at man kunne se endringene fra frokost til kvelds. Gresset måtte slåes og henges til tørk. Det ble Henrik som måtte gjøre alt mannfolkarbeidet denne sommeren, for faren var på sjøen og fiska sei. Tyskerne betalte godt for fisken, og selv trengte de også mat og penger. Det var bare ei ku igjen på båsen, Rosalind. De andre var slaktet etter ordre fra tyskerne.

Konvoifarten

Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, ble de allierte redd for at nazistene kunne få tilgang til enorme menger råmaterialer som kunne brukes til å lage våpen. De allierte bestemte derfor at Sovjetunionen måtte få våpen, fly, tanks og andre militære kjøretøy, slik at de hadde mulighet til å kjempe imot tyskerne. Krigsmateriellet måtte sendes til Sovjetunionen med store handelsskip. Disse handelsskipene skulle ha krigsskip med seg som beskyttelse. Handelsskipene og krigsskipene fra ulike land møttes på Island og dro sammen mot Sovjetunionen. Da tyskerne oppdaget at de allierte sendte krigsmateriell til Sovjetunionen sjøveien, angrep de konvoiene. Mange sjømenn og soldater ble drept, og store mengder tanks, fly, lastebiler og våpen gikk tapt.

I Kåfjord var det nesten 15 000 tyske soldater, og de sultet ikke. Det var mange husdyr i bygdene rundt Alta, og de store skipene som lå i Kåfjord hadde i tillegg med seg matvarer fra sydligere strøk.

Henrik sto i bar overkropp og svingte ljåen. Han kunne ha god lyst til å svinge det skarpe stålet mot okkupantene, tyskerjævlene som hadde trengt seg inn i landet hans og kostet bestefaren livet da han kjempet mot dem i Narvik i 1940. Det hadde vært meningen at han skulle bli med faren og bestefaren på fiske fra og med den sommeren han fylte tretten, men nå, med alle tyskerne i bygda, ville ikke mora være alene hjemme.

Den 2. desember 2019 presenterte BBC en nyhetssak om John Lorimer. Den siste helten fra angrepet med miniubåtene i Kåfjord var død. John Lorimer ble 97 år gammel, og 76 år tidligere, 22. september 1943, satt han i en miniubåt i Altafjorden og lyttet til BBC sine sendinger. Historien om John Lorimer og besetningen på X-6 er historien om krigens modigste menn.

De var tolv menn i tre miniubåter, og bare seks av dem kom tilbake.

Les om bragden som Churchill mente var den viktigste som kunne skje for verdensfreden.