Kvarstadmatrosen

Med Nordstjernen som bumerke ISBN 978-82-93636-24-3 ”Kloke ord! Du har truffet et bredt publikum med en fantastisk historie fra et miljø og en tid ukjent for mange, velkjent for andre. Du levendegjør mennesker og miljø.

Jeg hadde problemer med å legge den fra meg.”

Aslaug Fredriksen Tidemann

D

en 31. mars 1942 går 10 av «Kvarstadbåtene» i konvoi med kurs for England. I Kattegat ble de møtt av tyske krigsskip. Kun to av skipene kom frem til England, to snudde og seks ble senket.

Knut Henriksen og mannskapet ble tatt til fange og ført til Tyskland som «Nacht und Nebel»-fanger, fanger uten kontakt med andre.

KVARSTADMATROSEN

Tidligere utgitt av Vidar Johan Skagen:

Kvarstadbåtene i Gøteborg (Operation Performance)

KVARSTADMATROSEN BREV FRA FRIHETSKAMPEN

Her forteller Knut en autentisk historie som er litt annerledes enn de fleste en leser fra krigen; fortalt av en som ikke ble krigshelt - men som ble det likevel, gjennom sin offervilje og sin utholdenhet i fangenskap.

I hjertet hadde han en brann, han kjempet for «den frihet som aldri skal dø»!

Maleriet på baksiden viser et typisk Nordlandshus, malt av Rolf Jørgensen.

Det illustrerer huset der Knut vokste opp med sine 10 søsken.

Boken er basert på 24 artikler skrevet av lettmatros Knut Henriksen, og er rikt illustrert av tegneren Bård E. Valberg. Artiklene ble publisert i Helgelands Blad høsten 1977.

ISBN 978-82-303-6344-7

9 788230 363447

K N UT H EN R I K SEN

Karl Erik Harr har laget forsidetegningen.

KNUT HENRIKSEN RED: VIDAR JOHAN SKAGEN

Kvarstadbåtene var norske skip som ble liggende i svenske havner etter 9. april 1940. En mislykket overfart fra Sverige til Storbritannia 31. mars 1942 førte til at besetningen på åtte kvarstadbåter, 234 personer i alt, havnet i tysk fangenskap. 19 mennesker døde under utbrytningsforsøket.

Thomas V.H. Hagen og Inger Fagerberg – fanger.no

Kvarstadmatrosen

Først publisert i Norge i 2024.

Første opplag. © Knut Henriksen © Skagen Forlag Redaktør: Vidar Johan Skagen Illustrasjoner: Bård. E. Valberg Omslagsdesign, bokdesign og grafisk produksjon: Per Høyer-Steffensen, potatodesign.no Satt med Garamond Premier Pro 10,5/14. Big Caslon i overskrifter.

Trykket på 100 gr Munken White 1.5 hos Lasertrykk AS. ISBN: 978-82-303-6344-7

k n u t henr ik sen

Kvarstadmatrosen

Kilder: Helgelands Blad Nasjonalbiblioteket Store Norske Leksikon Fanger.no

Innhold Forord................................................................................................................................. 6 Innledning.......................................................................................................................8 Med «Ocean» til krigstjeneste i Narvik.............................................. 11 Tyskerne skysset oss nesten til svenskegrensen................................. 15 Møte med en samefamilie i ødemarka.................................................... 19 Godt mottatt i Sverige......................................................................................... 21 Ut fra Sverige og tilbake igjen........................................................................ 25 Endelig klar, med kurs for England..........................................................28 Mange liv og store verdier på spill............................................................. 34 De første erfaringene i fangenskapet........................................................ 39 Vi blir fortrolig med lus og kålsuppe........................................................ 44 Vi merkes mot fluktforsøk og lærer språk........................................... 48 Fra leirliv til fengsel.................................................................................................53 Vi lærer fangedisiplin og vaskebøttepuss................................................ 55 Med juling fra skredderverksted til skomakerkrakk.................. 60 De sloss om den dødes skjorte....................................................................... 63 Nye redselsdøgn med epidemi og selvmord....................................... 67 De dødes rasjoner ga ekstra mat til de levende................................. 71 Fra tukthus til konsentrasjonsleir.............................................................. 76 Noen ble merket for døden............................................................................. 79 Vi ble mennesker med frosne sinn............................................................. 82 Vi flytter til Hamburg i svenske busser................................................. 86 Vakten sparket brokk på meg........................................................................ 89 ENDELIG frie mennesker igjen!...............................................................92 Dansk velkomst og mat overveldet oss................................................... 96 Mat, klær, blomster og jubel da frihetens time kom................... 99 Epilog..............................................................................................................................103

Forord

M

ens jeg jobbet med et bokprosjekt om mot-

standskamp på Helgeland under andre verdenskrig, kom jeg over 24 artikler i helgelands blad om Knut, Olav og Marius. De fleste har en oppfatning av at det ikke skjedde noen ting i Herøy under andre verdenskrig. Men når jeg startet å grave i arkiver, snakke med folk, lese bøker og se gjennom notater jeg hadde fått, dukket det opp flere historier om hva folk fra Herøy og andre steder på Helgeland, var delaktig i.

I tillegg til et organisert motstandsarbeid, var det frakting av våpen fra Træna og utværet Lånan i Vega jeg ville ha søkelyset på. Blant de som fraktet våpnene inn i fjordene, fant jeg han som ble en av hovedrollefigurene i boken om «Patriotene på Helgeland». Han hadde levd blant oss i mitt nære oppvekstmiljø på Herøy. Her fant jeg også kameraten til Knut Henriksen, Marius Jørgensen, fra Risvang på SørHerøy. Han var med på flere av turene til Murmansk og USA og var også med på et skip som fraktet soldater i forbindelse med landgangen på Sicilia. Marius overlevde krigen, men kom ikke hjem til Norge, han emigrerte til USA. Men for Knut Roald Henriksen gikk det annerledes. Jeg hadde tenkt å bruke hans historie i «Patriotene på Helgeland», men dette

6

var en historie som ikke kunne bli gjemt i en annen bok. Den måtte få sin egen bok. Jeg er glad for at jeg har fått bidra til at denne boken ble til, og ønsker at den må være med på å reise respekt for hva mange ofret for at vi skulle bli et fritt land. Må Knut sin historie bli en vekker for oss, vi må ikke tro at freden kommer av seg selv. Vi har valgt å la Knut sitt språk prege boken, for å få det så autentisk som mulig. Derfor har vi ikke gjort mer enn nødvendig med rettskrivningen.

Jeg vil takke Helgelands Blad og Knuts sønn Kim Roald for at jeg fikk tillatelse til å bruke de 24 artiklene i denne boken. Takk også til tegner og illustratør Bård E. Valberg for at jeg fikk bruke tegningene i boken, og for det fine forsidebildet. Takk til designer Per HøyerSteffensen for det arbeidet han har lagt ned i å bearbeide de gamle trykkene til Bård E. Valberg og for å ha designet boken. Takk til Rolf Jørgensen for at jeg fikk bruke maleriet hans på baksiden. Takk til BoldBooks AS for hjelpen med å gjøre dette til en så fin bok. Takk også til min kone for tålmodighet og støtte.

Vidar Johan Skagen

Innledning

K

nut roald henr iksen ble født som nr. 7 av 11 søs-

ken 2. september 1920 på Hjelmsøya, en liten øy i Herøy kommune på Helgeland.

Hans familie var: Mor: Serine Johanne Emilie Pettesdatter Far: Henrik Emilian Pettersen Søsken: Harald Ingard 1908, Bjarne 1909, Elfrid Henriette 1912, Henrik Andreas 1914, Peter Antoni 1916, Asbjørn Grue 1918, Knut Roald 1920, Sigrid Johanne 1923, Snorre Eivin 1926 Olaf 1929, Halvar 1933.

I dag er det bare Halvar som lever.

Huset deres lå på yttersiden av øya med utsikt til noen små holmer og skjær, som skilte dem fra storhavet i vest. Øya hadde totalt 60 beboere på den tiden. I dag er det ingen fastboende der. Når det var barneflokker på mer enn 10 i flere av husene, betydde det at det ikke var så mange hus der. Det var nok en fin plass å vokse opp på. Folk hadde stort sett greit med mat, da de fleste hadde høner, sauer og muligens en ku eller to. Og med fiskeplassene rett utenfor fjæresteinene var det nok mye fisk på menyen. Her lærte Knut å respektere andre og at samarbeid og samhold var viktig for at samfunnet skulle fungere.

8

Tidlig måtte han sammen med sine søsken være med å bidra både som fisker og i annet arbeid på gården, for å få mat på bordet til en stor familie.

Knut var bare 19 år og var på lofotfiske, da krigen brøt ut i april 1940. Krigen gikk inn på folk, det var det ingen tvil om. At forræderen og nazisten Vidkun Quisling hadde kuppet landet og overgitt det til nazistene, skapte et sinne i det norske folk. Det ble nok snakket mye om hva de kunne bidra med i kampen mot okkupantene. Da Knut og hans to kamerater, Marius og Olav, var på arbeide i Drevja, fikk de innkalling til arbeidstjeneste for tyskerne. Det skulle de i alle fall ikke være med på, så da ble det lagt planer om hvordan de kunne komme seg til England og melde seg til tjeneste. At de var patrioter, er det vel ingen tvil om. De ville satse alt for Kongen og Fedrelandet.

Olav kom seg raskt over til England med fly fra Sverige, mens for Knut og Marius ble det en lang ventetid i Sverige. Når muligheten endelig var der for å komme seg til England, var det som lettmatros på de såkalte «Kvarstadbåtene», norske skip som svenskene hadde holdt i arrest i Gøteborg siden krigsutbruddet. De var lastet med jern og råvarer til krigsindustrien i England. Nå gikk det to veier for kameratene. Marius sin båt kom seg til England, og han tjenestegjorde som sjømann på båter som gikk i konvoi til Murmansk og mellom Europa og USA. Han var også med på et av skipene som fraktet soldater i Middelhavet under landgangen på Sicilia. For Knut skulle det derimot bli en helt annen reise. Hans reise gikk gjennom et helvete hvor de utspekulerte djevlene sto klare og gjorde livet så pinefullt de kunne for mange. For Knut og mannskapene på «Kvarstadbåtene» ble det en kamp for å overleve. Men i hjertene var det en brann, de kjempet for «den frihet som aldri skal dø»!

10

helgel ands bl ad

2 0 . 0 8 .7 7

br e v 1

Med «Ocean» til krigstjeneste i Narvik

I

apr il 1940 var jeg på torskefiske i Lofoten. Vi visste at det var krig ute i verden, men det falt meg aldri inn at Norge skulle komme med. Den 9. april om morgenen lyttet vi etter værmeldingen før vi dro ut på sjøen, men radioen var taus. Plutselig sa speakeren: En viktig melding til det norske folk. Norge er i krig med Tyskland. Alle må søke nøytral havn, som ikke er okkupert av fienden. Vi ble alle stumme, dette var umulig å begripe. Det var en strålende vårmorgen, hvor alt åndet av fred og lykke. At den denne dag skulle bli den sorteste dag i Norges historie, det var ikke lett å forstå.

De som hadde line og garn stående gikk ut for å redde det som reddes kunne, men noen lot bruket stå og reiste hjem. Vi fikk beskjed om at det var på egen risiko om vi seilte over Vestfjorden, men det så ut til at alle tok risken. Det var et syn jeg aldri vil glemme! Hundrevis av båter

11

kjørte etter hverandre og alle med det Norske flagg i masten. På veien over Vestfjorden hadde vi engelske krigsskip på behørig avstand, som hilste oss med flagget. Da jeg kom hjem til Herøy, var to av mine brødre innkalt til krigstjeneste. Den ene var reist til Harstad, den andre til Snåsa i Trøndelag. Jeg gikk lenge og grublet på hva jeg kunne gjøre, ingen våpenopplæring hadde jeg, så det måtte bli sivilt arbeide som ble aktuelt. Jeg spurte min fetter om han var med på å melde seg til tjeneste, og han svarte at det var ok. Så reiste vi til lensmannen på stedet og spurte om det var noe vi kunne gjøre. Det viste seg at det var bruk for oss begge. To dager seinere stod vi på dekket på «Ocean», en sildesnurper fra Herøy, på vei nordover. Oppdraget var troppetransport.

Da vi kom til Tjeldsund, ble vi kontrollert av norske og engelske marinesoldater og de fant oss snart ok. Så gikk vi til Harstad. Her ble vi liggende i flere dager, så vi begynte å bli utålmodige. Endelig kom dagen da vi fikk beskjed om å reise til Narvik for å være med i hjelpearbeidet ved evakueringen av sivilbefolkningen. Disse skulle evakueres til øyene ute i skjærgården. På vegen til Narvik kunne vi tydelig se at her hadde det vært kamp på liv og død.

Flere Tyske krigsskip sto kjørt opp i en bergkløft og brant, så vi så flammene på lang avstand. Den 15. mai kom vi til Narvik. Evakueringen skulle begynne neste dag. Men om morgenen fikk vi beskjed om å kaste anker ute på reden, da det var fare for bombeangrep. Dette kom hurtigere enn vi hadde trodd. Det første tyskerne forsøkte seg på var de engelske krigsskipene som kjørte fram og tilbake nede på fjorden og fungerte som luftvern for byen. Når jeg tenker etter, så hadde vi jo hundre prosent sjanse for å bli drept. Vi bare sto der og betraktet disse rovfuglene, og ingen av oss hadde hjelmer eller noe som helst beskyttelse. Det eneste var livbåten som hang i bom, men utsvinget, i tilfelle vi skulle bli truffet. Da angrepet var over, kjørte vi til kaien og gjorde klart skip, for evakueringen skulle begynne omgående. Det var tragisk å se disse menneskene som hadde mistet det kjæreste de eide.

Unger hadde løpt hjemmefra, kvinner sto der med barn på armen, gråtende. Gamle kvinner og menn hadde kun fått med seg et ullteppe, og det var ikke riktig gått opp for dem hva som virkelig hadde hendt.

De forsto bare at de skulle ut i det uvisse uten å vite eller ane noe om

12

når de skulle komme tilbake. Vi forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig for disse menneskene. Men båten var liten og menneskene mange, så det ble trangt om plassen. Da vi gikk ut fjorden, registrerte vi femten senkede skip av forskjellige nasjonaliteter. Så det hadde vært en skikkelig opprensking. Et norsk fly fløy lavt over oss og vinket, og den gang visste jeg ikke at det var en av de siste hilsener jeg skulle få fra Norge og at det jeg hadde opplevd i dag ikke var noe mot det jeg skulle komme til å oppleve innen krigen var slutt.

13

helgel ands bl ad

2 3 . 0 8 .7 7

br e v 2

Tyskerne skysset oss nesten til svenskegrensen

D

en 6. juni kom vi til Tromsø og var ferdig med vår

jobb, og her kom vi for første gang i berøring med beleiringstilstand. Da vi skulle gå en tur på byen, ble vi stanset flere ganger av soldater som skulle granske våre legitimasjonspapirer. Vi fikk ordre om å holde oss om bord inntil videre. Jeg traff en venn av meg fra marinen, han kunne fortelle at englenderne allerede var begynt på evakueringen. «Om 8 dager er du hjemme», sa han. Dagen etter talte kongen fra et sted i Norge. Kongens budskap lød: «All strid skal opphøre.» Kongen, kronprinsen og regjeringen skulle reise til England og fortsette kampen der. Vi var fortvilet. Vi hadde ennå ikke sett en tysker, og Narvik var jo fri! Vi startet opp motoren og kjørte til Helgeland, og på vegen ble vi hele tiden praiet av små robåter som forsøkte å komme seg sørover. De fleste av

15

båtene var fra skip som var senket i Narvik hav. Til slutt hadde vi ca. 5 båter på slep. Disse forsøkte seinere å ta seg sørover. Det var skippere og styrmenn og alle kategorier av sjøfolk. Så dermed fikk vi det veldig fint.

De overtok hele kommandoen, og vi gikk bare og koste oss. Da vi kom til Sandnessjøen, måtte vi ta avskjed med disse kjekke karene.

Vi begynte å diskutere reisen over til England. Det var så mange ting som hadde gjort dype inntrykk på oss. Som bombingen av Narvik og Bodø. Ja, Bodø var et syn for seg selv, vi så faktisk ikke et helt hus. Men sjansen lot vente på seg. Et helt år gikk jeg hjemme og ventet. Til slutt bestemte jeg meg for i all hemmelighet å komme meg ut av Norge. Jeg pakket sekken, og sammen med to barndomskamerater dro vi til Mosjøen. Vi skulle forsøke å flykte over grensen til Sverige. Vi kjøpte ski og rustet oss for en lengere fjelltur. Det ble slutt på pengene, så vi måtte en tur hjem til våre foreldre ute i øygarden for å hente mat og penger. Et eller annet i mine foreldres underbevissthet må ha sagt dem hva jeg var i ferd med å gjøre, for de sier begge: «Vi ser deg aldri mer igjen.» Jeg trøstet dem så godt jeg kunne, men det var forferdelig å si adjø uten å si hvor jeg skulle. Likevel følte jeg at det var min plikt å reise. Den første kontakten jeg hadde med dem var et brev jeg senere sendte fra krigsfangenskap i Tyskland. Den 1. april startet vi den lange reisen. Først tok vi lokalbåten til Mosjøen. Her skulle vi hente utstyret vårt. Tidlig neste morgen satt vi på toget sørover til Fellingfors. Det var fullt av tyskere på toget, men ingen fattet mistanke om at vi var på veg til Sverige. Hver enkelt av oss hadde sine egne tanker, selv tenkte jeg på hvor lenge det ville vare innen jeg fikk se min far og mor igjen. Vi kom til Fellingfors seinere enn vi hadde beregnet, vi måtte skynde oss før mørket falt på, så vi nådde grensen. Mens vi stod der og rådslo, fikk vi øye på en tysk lastebil som kom til stasjonen. Vi gikk til den tyske sjåføren. Jeg spurte hvor han skulle hen og fikk til svar at han skulle til Hattfjelldal. Vi fikk lov å sitte på med ham, for vi fortalte at vi skulle arbeide på en flyplass som tyskerne var i gang med å bygge der. Vi ble tildekket av ulltepper og alt mulig rart for at vi ikke skulle fryse.

Da vi kom til flyplassen, var det bare et par mil til grensen. Vi løp inn i skogen som om den onde var i helene på oss. Her tok vi skiene på, og nå gikk det mot grensen så snøen føk om oss. Et par kilometer fra

16

grensen tok vi inn i en av statens fjellstuer for å få oss litt mat og hvile etter den lange turen. Vertsfolkene var vennlige mot oss, de spurte oss ikke om noe, men de visste nok hvor vi skulle. Mens vi satt og spiste foran vinduet, fikk vi øye på tre skikkelser som kom. De var så langt borte at vi kunne ikke se om det var venner eller fiender. Vi satt rolig tilbakelent uten å tenke på følgene. Aldri hadde vi trodd at tyske politifolk var ute i gangen. Vi stirret på hverandre. Tankene fløy rundt i hodet på oss. Skulle alt vårt besvær være til ingen nytte? Jeg følte meg allerede som Gestapos fange. Her måtte det handles! Vi reiste oss for å løpe ut. Men husverten stoppet oss. «Bare sitt så rolig som mulig», sa han, «slik at de ikke fatter mistanke.» De tre tyske politimennene kom inn og satte seg.

Alle tre var tilsynelatende meget interessert i hvem vi var. De begynte å

17

prate med oss om hvor vi skulle hen osv. Det var en av dem som snakket ganske godt norsk, men det virket ikke som om de hadde noen mistanke. Vi var jo unge og troskyldige, og det var vel det de så. Tyskerne begynte straks å føle seg hjemme. Det var en del musikkinstrumenter som de begynte å spille kampsanger på. Det er jo typisk for tyske soldater, når de ikke skriker eller leker krig, så synger de. Vi satt alle der en stund og ventet på at de skulle bryte opp og forsvinne, men både vi og tyskerne ble der til neste dag. Det ble en lang natt, jeg tror ikke noen av oss lukket et øye hele natta. Klokken seks hørte vi tyskerne bli vekket, og i spenning lå vi og hørte da de sto opp i rommet ved siden av.

Litt etter banket det på døra og den norsktalende tyskeren kom inn til oss. Han kom bort til min seng, og jeg vil ikke påstå at jeg var høy i hatten der jeg lå, for en kunne jo aldri vite hva de nå hadde funnet på.

Han bare spurte meg om det var langt til grensen og om vi var kjent i terrenget, for de skulle gå på patrulje. Da tyskerne var gått, sto vi opp og spiste litt mat. Deretter for vi ned mot flyplassen igjen, for vi ville ikke møte de politifolkene, da kunne jo mistanken være der med en gang. Da vi kom til hovedvegen møtte vi bussen, og med den kjørte vi noen mil lenger sørover. Bussen var full av folk, men uten et ord ble sakene våre stuet inn, og vi kom med alle tre. Vi kom i snakk med en pike da vi hoppet av bussen. Det viste seg at hun kom fra en av de fjellstuene som vi skulle til. Så her fikk vi følge. Ved 5-tida var vi framme på hytta. Her fikk vi fin forpleining, mat og drikke og gode køyer. Neste morgen skulle vi dra, og vi fikk mange gode råd som vi måtte følge for ikke å gå oss vill. Men vi hadde verken kart eller kompass, og de tre kilometerne til grensa tok oss to døgn. Men da var vi omsider i Sverige, og her kunne ikke tyskerne nå oss.

Med Nordstjernen som bumerke ISBN 978-82-93636-24-3 ”Kloke ord! Du har truffet et bredt publikum med en fantastisk historie fra et miljø og en tid ukjent for mange, velkjent for andre. Du levendegjør mennesker og miljø.

Jeg hadde problemer med å legge den fra meg.”

Aslaug Fredriksen Tidemann

D

en 31. mars 1942 går 10 av «Kvarstadbåtene» i konvoi med kurs for England. I Kattegat ble de møtt av tyske krigsskip. Kun to av skipene kom frem til England, to snudde og seks ble senket.

Knut Henriksen og mannskapet ble tatt til fange og ført til Tyskland som «Nacht und Nebel»-fanger, fanger uten kontakt med andre.

KVARSTADMATROSEN

Tidligere utgitt av Vidar Johan Skagen:

Kvarstadbåtene i Gøteborg (Operation Performance)

KVARSTADMATROSEN BREV FRA FRIHETSKAMPEN

Her forteller Knut en autentisk historie som er litt annerledes enn de fleste en leser fra krigen; fortalt av en som ikke ble krigshelt - men som ble det likevel, gjennom sin offervilje og sin utholdenhet i fangenskap.

I hjertet hadde han en brann, han kjempet for «den frihet som aldri skal dø»!

Maleriet på baksiden viser et typisk Nordlandshus, malt av Rolf Jørgensen.

Det illustrerer huset der Knut vokste opp med sine 10 søsken.

Boken er basert på 24 artikler skrevet av lettmatros Knut Henriksen, og er rikt illustrert av tegneren Bård E. Valberg. Artiklene ble publisert i Helgelands Blad høsten 1977.

ISBN 978-82-303-6344-7

9 788230 363447

K N UT H EN R I K SEN

Karl Erik Harr har laget forsidetegningen.

KNUT HENRIKSEN RED: VIDAR JOHAN SKAGEN

Kvarstadbåtene var norske skip som ble liggende i svenske havner etter 9. april 1940. En mislykket overfart fra Sverige til Storbritannia 31. mars 1942 førte til at besetningen på åtte kvarstadbåter, 234 personer i alt, havnet i tysk fangenskap. 19 mennesker døde under utbrytningsforsøket.

Thomas V.H. Hagen og Inger Fagerberg – fanger.no