Glemt krigstid

Tidsbilder fra en nær fortid

av

Torgeir Hansen

Originaltittel:

Beretninger fra en «glemt» krigstid første gang publisert i Norge i 2014

Ny utgave:

GLEMT KRIGSTID

– oppveksthistorier fra et Finnmark i brann

Første gang publisert i Norge i 2024 © Maudsdatter AS

Kilder:

Cappelens atlas for ungdomsskolen, 10. opplag, 1997. Johansen, Nils Henry: Krigen i nord, 1996. Lunde, Aage: Sør-Varangers historie, 1979. Varanger Årbok, 1994

Illustrasjoner er lånt fra Varanger museum, avd. Sør-Varanger, Grenselandmuseet, med tillatelse fra konservator Camilla Carlsen.

Redaktør: Jan Roger Stensland

Elin Hansen

Omslagsbilde: Grenselandsmuseet.

Kolorert av Per Høyer-Steffensen

Grafisk design og produksjon: Per Høyer-Steffensen, potatodesign.no

Satt med King’s Caslon 11/14 og Korolev Condensed Trykket på Amber Graphic 100 g 1.25 hos ScandBook AB, Sverige.

ISBN: 978-82-691711-6-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til minne om befolkningen på Jakobsnes.

Til minne om mine foreldre.

Til mine barn, barnebarn og oldebarn.

Takk til Yngve Wang, Odd Rune Wang og Ingrid Wang for nødvendig og velvillig bistand med å instruere og fikse datateknikken de gangene den låste seg.

Innhold

6 Forord av datter

Elin Hansen

8 Forfatterens forord

10 Flykamp ved Stormyra

14 Begynnelsen

17 Industribygda Jakobsnes

23 Jul 1940

25 På Geitehornene

53 B-såpa og andre såper

55 Sitronene

57 Flukten til Tennvannet

59 Flyalarmer – angrep

63 Streifbomber og splinter

66 Nilsberget

69 Silkefallskjermene

71 Hyttemåltidet

74 Dumdristighet

78 Nesten i siloen

81 Kjell gjenglemt og Freid litt fingerløs

83 Utfor stupet

86 T-kaia

93 Fri-leken

97 Lek

102 Nyttårsaften 1942

105 Dramaet på Snevehaugen

108 Brunen

111 Mareritt

114 Hirden

118 To originaler

122 Elleveårsdagen

125 Mat og rasjonering

137 Lys og blending

139 Refleksjoner

144 Å tenke ut fra erfaring

150 Ferga

155 Kilda

157 Ved ørretvannet og turen derfra

160 Knappen

163 Skolen ut av skolehuset

167 Til Bjellasjok

171 Strengen

174 Kirkeneslærerne

177 Russerfangene

180 Kirkenes brenner

185 Evakueringen

– og tilbake igjen

199 Tilbake til Kirkenes

202 Sovjetiske soldater på Jakobsnes

205 Sementbrakka

207 Håndgranaten

209 På mina

214 I ruinene av Pasvik Timber

217 Per Sterk-bakkene

221 Ved Pandorvannet

225 Etterord

Forord av datter Elin Hansen

Kjære lesere.

Det er med en blanding av stolthet, takknemlighet og vemod at jeg ønsker å presentere denne nyutgivelsen av min fars bok. Pappa var åtte år da krigen kom til Sør-Varanger, en alder der lek og moro burde prege hverdagen. Isteden ble dagene fylt med uforståelige handlinger som ingen barn burde oppleve. Han var tretten år da krigen endelig tok slutt.

I 2014 samlet han historiene sine mellom to permer og ga dem ut selv, fordi ingen forlag ønsket å ta imot manuset hans. Boken ble trykket i et opplag på tohundre eksemplarer, som nå er utsolgt. Nå er han blitt rammet av Alzheimer og kan ikke lenger huske at han har skrevet en bok om da han som barn opplevde krig på nært hold.

I det eksemplaret jeg fikk av ham til jul i 2014, står følgende hilsen: ”Til Elin. Les - og husk! Pappa!” Disse ordene har blitt min drivkraft for å gi ut boken hans på nytt nå som han ikke er i stand til å gjøre det selv. Jeg ønsker ikke bare å huske, jeg ønsker å spre historiene hans, slik at så mange som mulig kan ta del i dem. Ved å gi denne

boken nytt liv, håper jeg ikke bare å ære min far, men også å gi stem me til alle barn som opplevde krigen på nært hold. Deres historier for tjener å bli hørt, for de er en viktig del av vår felles historie som ikke må gå i glemmeboken. Som han selv sier: «Vi kan ikke forstå tilstrek kelig av nåtiden om vi ikke vet tilstrekkelig av historien.»

Takk for at du velger å bli med på denne reisen tilbake i tid, der hvert ord er et skritt nærmere forståelsen av fortiden og en hyllest til de som levde den.

Med varme hilsener

Elin Hansen

Etterskrift: Pappa døde 10. mars 2024, mens produksjonen av denne boken pågikk. Han rakk ikke å få se hvor fin den ble, men jeg er sikker på at han ville vært umåtelig stolt over den. Fred over hans minne.

Elin

Forfatterens forord

Egentlig burde denne boka vært skrevet for lang tid tilbake. Men først nå har jeg fått den nødvendige avstanden til de hendelsene som direkte er knyttet til krigsopplevelsene.

Alle beretningene samsvarer med opplevelser fra krigsårene og de nærmeste årene etter, da vi fortsatt var preget av hendelser som hadde direkte forbindelse med krigens påvirkninger. Når vi snakker om krigen i Norge, så var det i Finnmark den for det meste foregikk, og da spesielt i Sør-Varanger.

Beretningene er et utvalg av opplevelser fra gutteårene som har vært med på å stake ut min retning i livet.

Men også vanlige hverdagshendelser er skildret, fordi de er gutteaktiviteter, selv i utrygge hverdager. Selv om barn lever i krigssoner, må de dyrke lek og lekeaktiviteter om de skal utvikle seg normalt. Det som var litt spesielt med våre utfoldelse, vi som var i I.F. gutta (idrett og friluftsliv), var at vi var nesten overalt til enhver tid der ting foregikk.

Bare et utvalg av hendelser er skildret for å beskrive litt av den hverdagen vi vokste opp i, i disse påvirkbare og formbare barneårene.

Vi bør ikke legge lokk på tunge og vanskelige opplevelser, så skildringene er også viktige som historiske tilbakeblikk, fordi de er krigs-

historiske hendelser og står der som fakta som har preget et helt samfunn. Og bakenforliggende, historiske hendelser er viktig kunnskap for å forstå litt av samtida. Ingen burde egentlig være ukjent med sine historiske bakgrunner. Flere av mine barneår avspeilet en del av historien ved andre verdenskrig. Vi kan ikke forstå tilstrekkelig av nåtida om vi ikke vet tilstrekkelig av historien.

For min del har den voksne befolkningen på Jakobsnes preget meg mye med sin sterke tilstedeværelse, nærhet og vennlighet. Jeg er glad for å ha blitt preget av denne voksne tilhørigheten. Folket på Jakobsnes representerte et sjeldent og uvanlig samhold.

Noen av beretningene er plassert etter hverandre i hendelser. Men det er ikke gjennomførte kronologiske rekkefølger. De er mer plassert i rekkefølge av «like» hendelser og like assossiasjoner.

Fordi vi som gutter bare brukte ett navn på hverandre og andre, vil jeg bare bruke de navnene som var i alminnelig bruk, og som vi ungene brukte.

Bodø, 25. oktober 2014

(Syttiårsdagen for frigjørelsen av Sør-Varanger)

Torgeir Hansen

Flykamp ved Stormyra

Anna, anna, anna!»

Stemmen ljomet gjennom den småvokste bjørkeskogen og krattet vi var omgitt av oppe i utkanten av Stormyra, en knapp kilometer fra bygda. Det var far sin stemme et stykke unna. Jeg hørte godt at stemmen både var redd og engstelig, men også forventningsfull. Den hadde håp i seg. Håp om at vi hadde overlevd den infernalske hendelsen denne solblanke søndagsformiddagen. Oppe ved Stormyra, på veien mot Ropelv, ligger en liten dal hvor vi hadde søkt ly for den store eksplosjonen vi fryktet skulle inntreffe.

Jeg husker godt at jeg også tenkte at far nok var redd for ikke å finne oss i live etter all skytingen mellom de to jagerflyene som hadde beskutt hverandre rett over hodene våre, der vi lå i det lille, lave dalføret ved siden av myra.

Tidligere på dagen hadde jeg trålt gjennom hele dalen og blant annet funnet en merkelig severdighet. I ei bjørk, som like over bakken vokste i nitti graders vinkel – som et kne – før den etter en knapp halvmeter igjen vokste rett opp, var litt av «kneet» mykt og oppbløtt. Oppi dette myke vokste det ei lita rogn. Den hadde slått rot der i bjørkas «kne». Dette fenomenet opptok meg en del, for jeg var allerede da blitt interessert i allslags naturfenomener. Seinere hadde jeg stor

interesse i å bli gartner – biolog – lærer – det ble lærer. (Sytti år seinere var jeg der oppe for å leite opp igjen dette lille fenomenet, men klarte ikke å finne det på nytt.)

Vi var forferdelig utsatte der vi hadde sprunget fra teltet, som far tidligere på dagen hadde satt opp for oss, og tjue–tretti meter oppunder en litt utoverhengende bergvegg for å søke ly mot kulene.

De sovjetiske bombeflyene hadde ofte eskorte av egne jagerfly når de var på bombetokt over Kirkenes. Hver gang sendte tyskerne opp sine jagerfly for å hindre disse angrepene. Nå var et slikt jagerfly og et sovjetisk jagerfly i kamp med hverandre akkurat over der vi hadde søkt ly.

Den skarpe knatringen fra flyenes maskingeværer blandet seg hele tida med brølene fra flymotorene og skapte et usannsynlig bråk og leven like over oss. Flyene sirklet og stupte, svingte brått og steg bratt for å komme på skuddhold av hverandre. At vi ikke ble truffet av kuler på avveier, som traff i bergveggen og i bakken rundt oss, var et under.

Jeg så på mor at hun var svært redd. Plutselig, mens vi trykket oss inn under fjelloverhenget, ropte hun: «Nei, dette går ikke. Vi er ikke trygge her, jeg tror jeg blir hysterisk. Vi må gjemme oss et annet sted!»

Hva kunne jeg som elleveåring gjøre for mora mi og Grete (søstera mi), som bare var seks år? Her var jo ingen andre plasser å kunne gjemme seg enn i teltet. Og der var vi jo slett ikke i sikkerhet for kulene. Men mor hadde funnet en «løsning», mente hun.

Noen meter fra teltet lå en stein på størrelse med en ovn. Den hellet litt utover på ene siden. Kunne vi bare få gravd bort en del jord under den, så kunne mor presse oss innunder steinframspringet, mente hun. Men hva i all verden skulle vi grave vekk jord og lyng med? Vi kunne jo ikke grave med bare hendene. Mor var på bristepunktet av fortvilelse. Hva skulle vi grave med? Tynne greiner var det samme som ingenting, og ikke en liten stein var å se. Da kom mor plutselig på løsningen. Hun hadde kommet til å tenke på at vi hadde et melkespann inne i teltet. Hun stormet inn i det og kom ut igjen i samme

farten med spannlokket i hånden. Et lokk av den gamle spanntypen, med trang hals og håndtak tvers over fordypningen i lokket. Med dette lokket begynte hun å grave vekk jord, lyng, sand og småstein under steinen. Hun grov som en rasende for å få en plass så stor som vi trengte for å få beskyttelse. Men gravingen tok på kreftene hennes. «Torgeir, jeg ble så sliten, så jeg tror du må overta ei stund», sa hun og ga lokket til meg og ba meg fortsette gravingen mens hun pustet på. Jeg hadde sett på henne mens hun grov, så jeg fortsatte å grave i samme tempo som henne.

Slik vekslet vi på, og etter ei stund var gropa under steinen så stor og dyp at mor presset Grete og meg ned i den, med steinen bare delvis over oss. Selv la mor seg beskyttende foran oss og over oss.

Men hun lå likevel ubeskyttet mot streifkuler fra jagerflyene som var i intens luftkamp over oss og rundt oss.

Der lå vi da, to barn og én voksen, og presset og presset oss under en stein som ikke i det hele tatt ga mor noen beskyttelse. Men likevel, så utsatt som vi lå, følte vi tross alt en slags beskyttelse, delvis ved siden av og delvis nede i gropa.

I dette infernoet av flymanøvreringer, flydur, mitraljøsesnatringer og kuler som strøk rundt oss, var det helt ufattelig at vi overlevde.

Hvor tapper mor var som så denne muligheten og brukte den. At hun klarte å grave så mye med bare et lite spannlokk. Hvor jeg beundret henne for hennes snarrådighet og selvoppofrelse. Og så det at hun la seg foran oss og dekket Grete og meg i tilfelle kuler fra jagerflyene fant veien dit vi lå.

Flerfoldige tiår seinere, som en eldre mann, var jeg og så på den lille leirplassen fra 1943. Trærne var blitt en del større, men steinen vi «skjulte» oss under, var nå nesten borte. Fordi lyng, gress og mose på alle disse årene hadde vokst seg til og delvis dekket steinen.

Det er nesten vanvittig å tenke tilbake på dramatikken som utspant seg der for oss som barn og mor midt i trettiårsalderen. Så lenge jeg lever, vil dette dramaet stå sylskarpt i mitt minne og prege meg.

Men tilbake til selve hendelsen. Hvor lenge luftkampen varte, er umulig å si sikkert. Men anslagsvis femten–tjue minutter. Etter hvert trakk flyene seg vekk fra området, og søndagen vendte tilbake slik den var tidligere på dagen. Mens vi fortsatt lå og trykket, delvis under og ved siden av steinen, hørte vi far sine rop. Han hadde skyndt seg de ti–tolv minuttene det tok hjemmefra opp til Stormyra, og fryktet selvfølgelig det verste for oss. Fordi han jo nede fra bygda hadde opplevd det som for oss var som et helvete.

Stor var lettelsen både for ham og oss da vi besvarte ropene hans etter at vi hadde lyttet oss til at det var far som ropte. Skjelvende og oppskaket pakket vi sammen teltet og bega oss den korte kilometeren på hjemvei.

Slag i slag var vi utsatt for utallige og dramatiske opplevelser de tre og et halvt årene krigen varte i Sør-Varanger. De første tyskerne ankom Kirkenes den 4. juli 1940. Krigen startet 22. juni 1941, og den 24. juni kom det første russiske angrepet mot Kirkenes og flyplassen. Selve krigføringen startet altså i 1941, og 25. oktober 1944 ble Sør-Varanger befridd av de sovjetiske soldatene.

Den 25. september 1945 forlot Den røde armé Sør-Varanger.

Begynnelsen

Noen kronologi på hendelsene og opplevelsene i disse krigsårene er det ikke mulig å sortere. Rekkefølgen på beskrivelsen av hendelsene vil derfor komme slik de mest naturlig glir inn i sammenhengen.

Jeg husker klart, som knapt åtteåring, den aller første «krigshendelsen». Også den på en solblank søndagsformiddag ved Etta. Etta var det første huset i en rekke på sju langs hovedveien på Jakobsnes (Toa var hus nummer to, Trea var hus nummer tre osv.).

Et enslig tysk rekognoseringsfly i ganske stor høyde summet denne maidagen i 1940 over bebyggelsen og utover Bøkfjorden. Folk stimlet sammen ved Etta og rettet blikket oppover mot flyet. Et av mannfolkene sprang inn etter et gevær, rettet det opp mot flyet og skjøt. Men skuddet var selvfølgelig bortkastet. Flyet var altfor langt unna til å bli truffet. Men han som skjøt, følte seg kanskje som en liten helt, tross alt. Han viste i alle fall oss andre at han turte å gjøre noe. Ære være ham for den innsatsen.

Denne hendelsen, på forsommeren 1940, er blitt oss fortalt: I den gamle, flotte skolen på Kirkenes (skolen har sin tvillingskole i Vardø; den er erklært verneverdig der), som ligger der hvor rådhuset står

Bildet viser Pasvik Timber, sagbruket på Jakobsnes, etter et tysk flyangrep 2. juni 1940. En voldsom brann ødela både bedriften og det store lageret av planker.

i dag, var det forlagt en del norske militære. Seint om natta eller grytidlig på morgenen våknet noen av disse soldatene av flydur. En av dem stakk hodet ut av vinduet og fikk se et tysk fly like over skolen. Ute på skoleplassen sto et maskingevær oppstilt. I en faderlig fart fikk soldaten revet til seg en hjelm, trevet ei militærjakke som han slengte på seg mens han sprang ut barfotet, og styrtet bort til maskingeværet. Flyet var nå kommet et stykke utover fjorden, men karen fikk siktet seg så noenlunde inn på flyet og sendte av gårde ei salve.

Det viste seg at han hadde fått inn treff i flykroppen, for noe seinere måtte dette flyet nødlande i et fjellområde i Nord-Sverige. Mer enn dette fikk vi ikke rede på. Men alle som hørte om denne bragden, uttrykte sin beundring for soldaten.

Men på hjemplassen min skjedde noe tragisk bare kort tid etter. 2. juni 1940 dukket det plutselig opp et tysk bombefly. Det siktet seg inn mot Pasvik Timber, sagbruket på Jakobsnes, og slapp sin bombelast der. Mengden tømmer og material som var opplagret, var så stor at hele Kirkenes kunne blitt bygd opp igjen etter krigen. Kirkenes hadde den gangen et innbyggertall på godt over fire tusen.

Bombelasten antente selvfølgelig hele sagbruket og sagbruksområdet. Flammehavet og røykutviklingen var så intens at innbyggerne i Vadsø, fem mil unna, på nordsiden av Varangerfjorden, kunne bivåne hele tragedien.

Flammene utviklet en så eksepsjonell varme at store bordbiter på halvannen meters lengde fløy gjennom luften og landet på Neshaugen ovenfor huset vårt. Det vil faktisk si at disse brennende faklene for en kort kilometer gjennom luften før de tok bakken.

Hele det store sagbruket var nå lagt i ruiner. Det ble aldri mer gjenoppbygd.

Allerede den 4. juli 1940 kom de første tyske troppene til Kirkenes. Etter hvert økte mengden av tyske soldater her, men det kom egentlig ikke til noen krigføring mot de sovjetiske styrkene før i slutten av juni 1941, nærmere bestemt den 22. juni.

«Anna, Anna, Anna!» Stemmen ljomet gjennom den småvokste bjørkeskogen og krattet vi var omgitt av oppe i utkanten av Stormyra, en knapp kilometer fra bygda. Det var far sin stemme et stykke unna. Jeg hørte godt at stemmen både var redd og engstelig, men også forventningsfull. Den hadde håp i seg. Håp om at vi hadde overlevd den infernalske hendelsen denne solblanke søndagsformiddagen.

Dette er starten på Torgeir Hansens skildringer fra sin oppvekst under andre verdenskrig i den lille bygda Jakobsnes utenfor Kirkenes. Gjennom fortellingene hans får leserne et levende inntrykk av krigstidens Finnmark og det sterke samholdet som preget lokalsamfunnet der han vokste opp.

Bli med på en reise tilbake i tid og få et unikt innblikk i hvordan krigen preget hverdagen til en gutt i et bygdesamfunn i Øst-Finnmark.