INTERVJU
DEN SKAPENDE, UTØVENDE SKUESPILLEREN bro mellom de to fagene hvis jeg fordypet Den tradisjonelle oppfatninmeg i opphavsretten, et emne som tar for gen av skuespilleryrket er at seg kunsten som fagområde, og at jeg da skuespillere er utøvende kunst- kunne forstå det emnet med den erfaringen nere som iscenesetter andres jeg hadde som skuespiller, forteller Irina. verk. Men er skuespillere bare utøvende eller er de også skap- – ORKET IKKE USIKKERHETEN Med sin bakgrunn som skuespiller, er viktiende? Jurist og skuespiller Irina gheten av rettigheter noe Irina selv har kjent på kroppen. Ikke minst sårbarheten man ofte Eidsvold-Tøien argumenterer kan kjenne på i en forhandlingssituasjon. for at de er begge deler.
AV MARI THUNE HUSVIK Irina Eidsvold-Tøien gikk ut fra Statens teaterhøgskole i 1985, men etter å ha jobbet som skuespiller i noen år, sa hun opp sin faste stilling ved teatret for å gå tilbake til jusstudiene som hun var i gang med – og avbrøt – da hun kom inn på teaterhøgskolen. Irina er nå tilsatt som førsteamanuensis ved Institutt for rettsvitenskap på BI, etter at hun disputerte med avhandlingen hun har basert boken sin på, Skapende, utøvende kunstnere. Beskyttelsen av utøvende kunstneres prestasjoner. Det er med andre ord opphavsrett som opptar henne. – Det var en veldig naturlig følge av min tilknytning til både kunst og teater, som er helt genuin. Det er ikke fordi jeg ikke liker teater at jeg sluttet med teater. Det var en rasjonell måte å tenke at jeg kunne bygge
26
– Arbeidssituasjonen var en helt annen for skuespillere i «gamle dager». Jeg hadde tilbud fra fem teatre da jeg gikk ut fra skolen, og jeg hadde ikke opparbeidet en selvstendighet som kunstner. Jeg tenkte ofte at andre kunstnere, som kunstmalere for eksempel, var mer opplært til selvstendighet, kunne tåle usikkerhet bedre enn jeg. Rett etter teaterskolen arbeidet jeg på Rogaland teater og ble gravid. Det var vanskelig å få fast stilling i Oslo der faren til Rosa bodde, og jeg måtte ut for å få fast jobb. Det var helt utenkelig for meg å være frilanser på den tiden, fordi jeg ikke orket usikkerheten av ikke å vite når jeg kunne få arbeid neste gang. Som nyutdannet tror jeg dette er ekstra belastende. – I en forhandlingssituasjon, enten det er med filmaktører eller andre, så er du så sårbar som skuespiller. Man ønsker så sterkt å arbeide og er så avhengig av den annens
gunst – ikke bare faglig. Det at loven da er sterk, og kan bidra til i alle fall å gi deg et grunnlag for å vite hva du kan kreve, er ekstremt viktig. Men det er også viktig at det jobber jurister som har respekt for kunsten og som vet hva kunst er for noe. Jeg har alltid jobbet med kunstnergruppa som klienter – det å jobbe for kulturfeltet er noe av drivkraften min for jussen, selv om jeg selvsagt liker annen slags juss også.
LIKESTILTE RETTIGHETER – I boken argumenterer du for at utøvende kunstnere bør ha samme rettigheter som skapende kunstnere har nå i henhold til åndsverkloven. Hvordan begrunner du det? – Det er et godt spørsmål. Jeg begrunner det rettslig med at de er skapende, ikke bare utøvende. De utøver noe som de selv har vært med på å skape – de har med andre ord skapt en del av det uttrykket som de utøver. Jeg synes det er ganske betegnende at de har en svakere posisjon enn andre kunstnere. Tidligere i høst, rett etter lanseringen av boken, ble Irina intervjuet av Klassekampen. I intervjuet kommenterer en representant for Norsk filmforbund, at «den utøvende kunstner gjør en tolkning i sin skapende innsats, men denne vil alltid være avhengig av opphavspersonens originale rammer for selve verket.» Irina argumenterer for at den utøvende og den skapende bør ha like rettigheter: